Gå til innhold

Blogger

 

Starten

Sommer Jeg er en 24 år gammel jente (eller kvinne ..) som alltid har strevd med overvekt. Dette er en synd som verden viser liten medlidenhet (slik som Frollo fortalte Quasimodo om det å være stygg). Jeg har opplevd mobbing, utestenging, baksnakking og kalt fæle ting av tilfeldige personer. Vekten min har holdt meg tilbake hele livet, og jeg ønsker å endre på dette nå. Denne sommeren har vært ekstremt varm med mye sol og lite vind her i Oslo. Hver dag med fint vær føler jeg på en trang om å spørre vennene mine om å dra et sted for å bade. Det er flere grunner til at jeg ikke lar tankene gå til handling. For det første kan jeg ikke svømme, så det er litt stress. For det andre nekter jeg å la noen se meg i badedrakt - og ihvertfall ikke i bikini! For to år siden var jeg for første gang i Syden sammen med samboeren min. Der går det helt fint å være i bikini og badedrakt, for det er liten sjanse for å møte noen som kjenner meg bortsett fra ham. Sjansen for å at folk kommer med ekle kommentarer eller tar bilder og henger meg ut på nett føles mindre der. Dette er bare en av svært mange ting som jeg ønsker å være med på, men som min egen usikkerhet og redsel stopper meg fra på grunn av fettprosenten på kroppen min.  Lavkarbo og ketose Jeg begynte å endre livsstilen min skikkelig for en uke siden, noe som jeg er utrolig stolt av. Jeg har begynt å spise kun lavkarbo-mat, og jeg måler fra tid til annen ketogen-nivået med ketostix (07.07.18: mmol/L = 1.5 | 09.07.18 = mmol/L = 4). Det første jeg tenkte da jeg begynte var at jeg skulle gå rett på en ketose-dietten (det er mye strengere enn lavkarbo), men jeg fant raskt ut at det er bedre å endre kostholdet til noe som man kan leve med resten av livet og heller prøve streng ketose når man har blitt mer vant til den typen mat. Det skal også sies at jeg ikke skal spise kun lavkarbo resten av livet, men holde meg mer til den typen mat. Jeg kan dessverre ikke gi helt slipp på karbohydratene for alltid! Flere tror at lavkarbo kun handler om å spise masse fet mat, men det er det ikke! Man kan lage utrolig mye deilig og god mat, og jeg har kun begynt å se på overflaten av alle middagene man kan lage på en slik diett. Min største frykt var å savne å spise brød, men etter jeg begynte med egg og bacon til frokost hver dag ofrer jeg ikke det en tanke! Smaker bedre og blir mett lengre. Genialt!  Vekt og mål Jeg har loggført vekten min av og på i ett år.  Fra juli 2017 til mai 2018 gikk jeg opp svært mye i vekt. Fra 93.5 kg til 102.5. Før det kan dere se at jeg hadde en gradvis vektnedgang der jeg gikk mye tur. Grunnen til at vekten min økte så mye var på grunn av en endret livssituasjon. Jeg flyttet fra hjembyen min til Oslo, noe som gjorde at angsten og depresjonen som hadde gradvis begynt å avta plutselig økte hundre ganger i styrke og gjorde at det ble svært vondt og vanskelig å være meg. Etter å ha bodd her et år har jeg funnet meg mer til rette og har ikke like stor hjemlengsel. Det er alltid skummelt å flytte til en ny og ukjent by, og spesielt når den er såpass stor. Mye skjedde på en gang, og nå er jeg bare glad for at den tiden er over!  BMI Ifølge BMI-kalkulatoren til melk.no har jeg en BMI på 32 som tilsier at jeg har en helseskadelig overvekt. Dette er IKKE greit og skal endres på. Jeg begynte med ordentlig med lavkarbo den 2. juli 2018. Den dagen veide jeg 100.3 kg, og i dag den 9. juli 2018 veide jeg meg til 98.5. Det er en utrolig følelse å se resultater av en slik diett kun etter én uke. Jeg har et mål om å nå 80 kg (BMI: 26.1 - overvektig) innen nyttår, og idealvekten min er 70 kg (BMI: 22.9 - normalvektig).    

Kalyna

Kalyna

 

Litt om meg.

Jeg heter Tommy. Jeg er 26 år og ble født jente. For noen år siden begynte jeg å skjønne at jeg ikke var helt jente. For et par måneder siden innså jeg at jeg er genderfluid men føler meg mest som gutt. Da valgte jeg og prøve å være gutt en stund for å finne ut om jeg liker det bedre, og det gjorde jeg! Så etter å ha prøvd ut å være gutt en stund har jeg valg å bytte kjønn til gutt permanent. Jeg har valgt å bytte kjønn uten behandling og bruker bare chestbinder og penisprotese og jeg trives med det 🙂

Goodboy

Goodboy

 

Jeg har en tilståelse

Slik er det for meg:   Mat = Følelser      Følelser=Mat
Når jeg spiser, så spiser jeg følelsene. Når jeg kvitter meg med maten, så kvitter jeg meg med følelsene. Tror jeg. Jeg prøver å oppnå noe: I de fleste tilfeller: regulere/dempe negative følelser, slik som: angst, stress, usikkerhet, dårlig selvtillit, sliten og lei.
I mindre tilfeller: forsterke positive følelser. I sjeldne tilfeller oppnår jeg bonusfølelsen: eufori. («Det er noe asketisk over det.») Men i de fleste tilfeller: skam, ekstrem negativ selvfølelse og selvforakt, noe som forsterker sirkelen og ritualet dermed vedvarer. Skam/negativt selvbilde = destruktivt handlingsmønster. 
Destruktivt handlingsmønster = skam/negativt selvbilde Det er et men. Mitt men, er: overspising for deretter å kvitte meg med maten, er min eneste nåværende kjente måte å ta en pause fra livet på. Jeg trenger en pause, som bare er min egen, hvor jeg kan være i min egen boble og rømme fra verden, meg selv og følelsene mine. «min måte å rømme fra meg selv og følelsene mine på.» Dette er min rus. Mitt dop. Og jeg er avhengig.

Pikajenta

Pikajenta

 

Usikkerheten

Det å være usikker er noe skikkelig DRITT! Det tror jeg de fleste kan være enig i!

Man kan være så godt forbredt som bare det, men så kommer den smygende innpå. Den lille følelsen som starta i bakerste del av hjernen.
Som sakte, men sikkert bare tvinger seg fremover. Den skaper mer og mer kaos på sin ferd. Så i det den er kommet frem, og beplanta en følelse som nesten overstyrer alt som var der fra før. Så står man der som en annen tulling og spør seg selv. "Var dette så lurt", eller "skal jeg gjøre det"?

Sier ikke at usikkerheten min er av den typen, som hele tiden overstyrer det jeg allerede hadde sett for meg. men den er en god hjelper til å sette ting i perspektiv.
Har lenge vært usikker på meg selv på grunn av hendelser opp igjennom tidene, men det har også vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Det er jeg svært takknemlig for, for jeg er fornøyd med hvordan jeg er som person i dag.
Det jeg vil frem til er at når usikkerheten faktisk tar over og styrer litt sånn som den vil. Det er da jeg kan kjenne på at dette ikke er greit!
Flere enn meg som har det slik, eller har opplevd lignende?
  Hvorfor tar usikkerheten overhånd i ulike tilfeller? Hvorfor blir man usikre på seg selv?
Det er jo selvfølgelig mange forskjellige grunner til å føle på usikkerhet, og hvordan det oppstår.
Men hvorfor er det noe inni deg som sier deg så mye imot?

Selvfølgelig blir man påvirket av forskjellige ting som for eksempel: Feiltolkninger mellom personer. Sammenstøt/møter med andre. Sosiale medier. Utvikling i samfunnet og ved seg selv Selvbilde Erfaringer Og det var det jeg gadd å ramse opp.
Men er det sånn at usikkerheten bare påvirker negativt? - Nei, ikke i følge forskere og fancy mennesker med haugevis av år med utdanning.
Som ho ene fancy dama fra Rigshospitalet i Danmark sier:
 
Så ja, man tilpasser seg. Usikkerheten gjør at du kanskje tenker deg om flere ganger ved neste anledning.
Og det er jo vel og bra det. Men hva er det som setter i gang hele prossesen med å bli usikker.
Er det, det at du selv i underbevisstheten, mener at det du skal til å gjøre ikke er etisk korrekt. Så du starter en refleksjon med deg selv uten å vite om det. Eller bare dukker den opp fra ingensteds, som om noen skulle sett på deg for så å dømt deg. Så det neste du gjør bør være riktig?

Ut fra det jeg har babla om frem til nå, så lurer jeg egentlig på:

Hva er det som gjør DERE Usikre?
Fortell gjerne om den gangen usikkerheten tok helt overhånd!

- Out

grensetulling

grensetulling

 

Bekymret for fremtiden

Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir å være aap.
Noe jeg merker at jeg blir kvalm av, er tanken på at jeg kan bli uføretrygdet. 

Nylig har tankene klarnet litt bedre og jeg prøver å være bevist, "jeg skal komme meg ut av dette, jeg skal bli en suksess trass psykisk slitt". 
Derfor er jeg redd... hva om jeg blir uføretrygdet? Vil ikke det være vanskeligere å komme seg ut av? Jeg vet ikke hva som vil skje. 
Det er lettere å tenke, men jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta for meg å komme meg i form mentalt. 
Følelsen at man knuses er der enda, det er følelser jeg har bært lenge. Hvem vet hvor mye mer jeg bærer av denne tyngden? 
Jeg har undervurdert hvor alvorlig jeg er påvirket, og det gjør meg ydmyk. 
Følelser. 
Det er så mye smerte, jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har båret det. Minner kommer sakte tilbake, og jeg føler meg sterkere, men det er likevel så ufattelig tungt. Så mye tyngre en før. 

Jeg er i alle fall ikke apatisk lengre, men jeg er redd hvordan flere følelser vil påvirke meg.
Merker at jeg retter mer sinne mot familien min, ting jeg husker, klandrer... jeg dømmer kanskje ikke andre mennesker, men jeg er ødelagt. Noe jeg ikke liker er å være sint. Det er giftig, men jeg skjønner denne frustrasjonen i meg selv.
Før var det mer som blindt panikk jeg kunne rette mot hvem som helst om jeg fikk angst. Det er jeg heldigvis forbi. 
Jeg vil ikke si jeg hater familien min, men jeg kan ikke si jeg erkjenner meg dem. 

Tanker slår meg tungt.
Et spørsmål sitter i sinnet mitt for tiden, lik andre ting som kommer tilbake. Med flere følelser. Med mine elendige rustne forsøk på humor (ja, prøver meg litt på humor i blant i kvinneguiden, men vil si jeg mislykker mer en jeg lykkes). 
Tanker om han. Broren min. 

Moren min skulle egentlig ha et ekstra barn. 
...
Jeg vet jeg ikke hadde eksistert om han hadde blitt født. Foreldrene mine snakker aldri om det derimot.
Da jeg var liten drømte jeg alltid at vi var fire søsken. To brødre og to søstre. Ingen hadde fortalt om at vi hadde mistet en bror før jeg var i tenårene, da var det annen familie som fortalte om det. 
Tanker som har slått meg, i sammenheng med utsagn andre søsken har sagt før min fødsel.
Om at moren min ble dradd etter håret og banket av faren min. 
Var det årsaken? var det sånn min bror døde?

Jeg aner så klart ikke om det var gutt eller jente, men i alle drømmer hadde jeg en annen bror, så jeg tenker det sikkert var en gutt.
Og han kanskje besøkte meg i drømmer... kanskje han er den som hindret meg å ta selvmord i tenårene? 

Så klart er det en grusom tanke at faren min skal ha drept min ufødte bror, men... 
Under oppveksten har min far aldri vært fysisk med moren min som jeg husker. Selv om de andre kan huske slikt. 
Var jeg kanskje ment å bli født som en gutt? Det er mange rare tanker for å si det sånn. Jeg hadde ikke sett bort i fra at faren min kunne gjort noe slikt derimot. Han var en voldelig mann. Både mentalt og fysisk. 

I disse dager er han fremdeles voldelig på et psykisk plan.   ....

Jeg har lyst å finne ut mer om min ufødte bror/søster. 
Hva han hun skulle hete. Var hanes død det verste min far har gjort eller...  ...
Jeg vet ikke om jeg vil få vite sannheten, da historien har blitt endret når andre søsken har spurt. 

Jeg hørte at Moren min mistet barnet fra annen familie, men hun har fortalt til andre søsken etter at jeg har spurt at hun tok Abort. 
Så... kanskje Moren min ikke vil fortelle sannheten... kanskje hun ville brutt sammen om hun aksepterte det? Så hun lyver til seg selv.
Hvorfor ellers er hun enda sammen med han? Fremfor å redde oss barn fra den situasjonen... Jeg klandrer henne ikke. 
Men det er tydelig at hun enda manipuleres.  

Det gir meg uro i sjelen. 
Jeg burde kanskje anmeldt når jeg var i kisehjem. Men jeg valgte å la vær fordi min mor var syk. Jeg var redd en rettssak ville ødelegge hennes liv. Var det dumt? Jeg ødela meg selv i stede...  


Jeg vil komme meg forbi fortiden, men det er så tungt.
Kanskje å gå til en grav for min bror vil gi meg fred? Kanskje jeg kan gråte igjen? 
Svakt har jeg begynt å få følelser igjen, og jeg kan gråte av triste ting igjen. 
Så... jeg har aldri vært følelseskald. Det har bare blitt undertrykt. 

Kanskje jeg vil kunne le og smile ekte en dag? 
Kanskje skuldrene mine vil senke seg naturlig en dag? Jeg må nærmest tvinge dem ned hver gang jeg merker det. 
De heves konstant. Kroppen min er enda fanget i angsten. Jeg vil ut av det. Jeg vil ha en fremtid igjen.  

Drakan

Drakan

 

Aiai, hvem skal jeg velge?!?

Hmmm... begynner med et ganske slitsomt innlegg så jeg må beklage for det men, det som skjer nå er veldig komplisert. Ok! Så ja begynner enkelt, 2 gutter og lille meg. De to guttene er venner og men ikke bestevenner, og jeg vet ikke hvem jeg skal velge mellom. De e begge litt bad boys, elsker å skate. Men han ene er veldig hemmelig og spesiell, mens han andre er ganske åpen og ikke noe klein. Det høres ganske enkelt, jeg liker bedre han første men det som er greien er at jeg holder på med han andre. Ja, en 14 åring har et ganske komplisert liv. Jeg feiret bursdagen min i dag og han andre kom, da lekte vi sonn 5 min i himmelen, altså vi var 5 min alene i et rom. Ja jeg skulle gå inn med han 2, jeg ville egt ikke gjøre noe spessielt. Men han ville kline, og det gjore vi. Og da vi klinte.... følte jeg ingen ting. Det var bare helt tomt og jeg følte bare jeg ville rømme. Rømme fra mitt eget liv. Glemme alt som har skjedd og begynne på nytt. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg være ærlig mot han 2 eller fortsette å ha oppmerksomhet fra en fyr og... føle meg tom. Og hvordan skal jeg få det til?

Akasmart

Akasmart

 

Lettere :D

Føler meg ganske mye lettere. 
Er litt spent. Skal på noe nytt i morgen (eller i dag). 
Har bursdag snart også. 

Håper det varer. 
Om jeg kan føle meg slik hver dag, så hadde det bare vært migrene jeg måte bekjempe. 
100% jobb hadde vært deilig. Når jeg føler meg sånn som nå, så føles det som det er mulig. Det er en håpefull følelse. 
Håper jeg får det til.

Er enda sliten, men nesten ferdig å rydde kåken min.
Har ikke vasket siden jul i fjor, nesten et år siden. 
Skal vaske kjøleskap og fryser, blir skitten jobb, og har ikke vasket under kjøleskap siden jeg flyttet hit i fjor. Regner med det er ekkelt siden de ikke hadde ryddet før jeg flyttet inn. Kan hende jeg vil vente til etter bursdagen min med akkurat kjøleskap rensing. 
Håper energien varer, er ikke i 100%, men i ferd med å gå oppover. 

For all del ikke la det gå negativt i dag. 
Har mye post og slikt jeg må gå skikkelig igjennom etter deppe stormene mine. 

Drakan

Drakan

 

Foreldres kontrollbehov

Har vært mange episoder i løpet av oppveksten min hvor jeg ble nektet klasseturer og alt mulig. 
Søskene mine fikk dra på disse turene, men jeg ble avskåret. 
Var en gang jeg ble nektet å dra på klassetur, men som jeg fikk ja en halvtime før bussen til leirskole skulle gå. Rakk å springe til bussen men hadde ingenting med meg. Var veldig kjipt å være på turen uten engang nattklær. ._.
Regner med faren min regnet med jeg ikke ville nå bussen når han sa ja (han regnet vel med jeg måte pakke ting), noe en unge så klart ikke tenker på (kjip tur som sagt, men langt bedre en å være i det voldelige hjemmet uten noe å gjøre resten av uken med noen som sier dritt til deg konstant. Hylling, gråting, frykt...

Blir trist å lese om slikt online, at andre driver å gjør sånt mot barna sinne, mot ungdommer. 
Avskjærer dem, nekter dem å oppleve ting. Det er trist.  
Mennesker som skaper grunnløst hat mellom seg og egne barn, for å kontrollere dem. Hindre dem å ha sinne egne meninger. Regner med i religiøse tilfeller så gjør foreldrene dette kun mot barna som sier åpent de ikke er religiøs. Jeg sa jeg ikke var religiøs hele livet, og regner med dette gjorde at faren min prøvde å "hindre" aktiviteter som gjorde meg til en skam religiøst. Tortur. 
Jeg er ganske sint for at staten ikke fjernet meg fra hjemmet den gangen jeg endte i barnevernet fra vold i hjemmet. Var de korrupt? Tok de imot penger? Grådige mennesker... ... Folk som ikke lar andre være den de er, som ikke gir andre frihet har ingen respekt for verdien av liv.
De burde skjemmes som mennesker. Helt ærlig burde slike mennesker aldri ha rett til sinne egne barn. 
De er som gift, ødelegger, kveler mennesker. Jeg holdt på å ta selvmord på grunn av foreldre som dette. 
Mennesker som sprer hat, som ikke forstår hva å være foreldre betyr. 
Man burde elske sinne egne barn, og la dem finne sin egen vei, i stede for å skyte vingene deres og kaste dem i bur. 
Hva slags menneske er du som mener du har  rett til å ta fra andre deres frihet? 

Jeg er ikke en person som utviser sinne, men slike handlinger gjør meg kvalm og presser frem det eneste i meg som aldri burde vises. 
Det kalde sinn. Du får ikke medlidenhet av meg, du får ikke respekt, og ærlig talt vil dine ord ikke ha mening for meg. 
Du kvalme menneske som prøver å lenke noen til dine egne idealer, dine egne ønsker. 
Hvordan våger du å ødelegge noen andre sitt liv? Å spytte på individet, å spytte på menneskelig rettighet å tro hva man vil. Å hindre folk et normalt liv som om du skulle ha noen rett til å nekte dem å være som andre. Du burde skjemmes over handlingene dine. 
Mennesker som ikke engang bryr seg hvordan noen føler seg når de mister ting. 
Din manglende empati som suger livet ut av ditt eget barn... du kvalme menneske. 

Det er personlige tanker og følelser og er urelevant i forhold til andre ting jeg har lest på kg.
Men jeg er trigget. Det lille klikket når man ser urett i denne verden. Å huske de tingene jeg selv har opplevd, og å vite at det er mennesker ute som er slik... det er definitivt ingen god følelse. Jeg hater ingen, og dømmer ingen, men å handle slik vil fremme reaksjoner. 

Å føle meg selv som en ulv klar til å rive av hånden til den som gir meg mat. 
Som når jeg var barn og ønsket å myrde min egen far. Når man opplever urett man ikke kan gjøre noe med. Reaksjon på det som er galt. 

Kanskje jeg ikke ville følt det sånn om jeg hadde hatt en annen familie? 
Kanskje reaksjonen min hadde vært annerledes om jeg ikke hadde opplevd alt hatet, sinnet, vold, kontrollbehovet som var i familien min. 
Min reaksjon, et bitter visshet om at jeg ikke ønsker slik kvalme i andres liv. Og jeg vet, sånn jeg reagerer, det er ikke godt nok til å hjelpe en i en sånn situasjon. Jeg er ødelagt sosialt av mennesker som deg. Du gjør det samme med ditt eget barn... om du ikke forstår at det er feil, er det ingenting jeg kan gjøre med det. 

Jeg hater slik kvalme...
jeg orker ikke det negative. Å minnes slikt, å se slikt skje med andre. 
For en for jævlig virkelighet livet er. 
 

Drakan

Drakan

 

Forsvinne?

Lurer hele tiden på om alt hadde vært bedre om jeg bare forsvant. 
Hadde ikke verden vært bedre uten en som meg i den? 

Jeg hater å leve.
Selv vet jeg ikke hvordan jeg kommer til å dø, siden jeg velger å ikke ta selvmord. 
... lurer på om disse tankene er nok til at man burde dra til en nød psykolog. Selv om jeg ikke vil gjøre det, så tenker jeg jo dette. Hvordan tar man tak i disse tankene? Denne selvforakt? 
Vil jeg glippe og gjennomføre? Er det en risiko for meg? Jeg vil bastand si nei, men det er jo der... tyngder... nærmest trygler meg om å forsvinne... den evige søvn. Hadde sikkert vært fantastisk å føle. Å glemme. Å forsvinne. 
Hvordan får man et ønske om å leve? Hva lever andre for? Det virker så fremmed... hvorfor skulle noen ønske å leve? Verden er fremmed for meg, og jeg står her alene. 

Jeg er ganske sikker på at jeg ville valgt å sulte i hjell fremfor å be om hjelp igjen fra nav om noe skjedde. 
Tynget... hvorfor orker jeg egentlig? Er det egentlig håp, eller er jeg bare ignorant og naiv, for sta til å akseptere faktumet at jeg burde dø? At jeg ikke burde leve? 

... 
Det er vanskelig å si, jeg er vanskelig å eksistere som.
Jeg vet ikke om håp er nok når det kommer til stykket. Og i så fall, så er jeg vel ikke nok. Håp er det eneste jeg har. Og om håp ikke betyr noe, hva er jeg da? Meningsløs, ingen verdi, ubrukelig eksistens. Uten energi til å endre noe. Uten energi til å følge drømmer. Uten energi til å leve... ... Hvorfor? Hvorfor kan jeg ikke tenke som andre? Hvorfor er jeg ikke i stand til å like å leve? 
Hva mangler jeg? hva har jeg mistet? Hva er det som er borte? Som snøen og mørket har slukt? Er det en del av meg jeg en gang hadde? Hva var det i så fall? Hva kaller man det? Er det mulig jeg har mistet håp og ikke merket det? At mitt uttrykk om håp er en løgn jeg ikke innser, eller er det noe annet jeg mistet som jeg ikke viste at jeg hadde? Livsgnist kanskje? Ønsket om å leve. Er det kanskje det? 
Det virker heler ikke rett... hva er det egentlig som er borte? Er det noe jeg noensinne hadde? 

Drakan

Drakan

 

Dragen som våkner

Blunker saktens mer med øynene, vet hvor jeg er. 
Var i en depressiv periode i flere måneder igjen. Men endelig føler jeg mer energi. En lyst. 
Kommer sikkert til å komme meg ut igjen før solen er borte. 

Har hørt man burde merke seg når man blir deprimert, og jeg har tenkt på det. 
Jeg har en tendens til å bli negativ på sommeren... er det fordi de prøvde å hindre meg å dra hjem? 

Det kribler i meg selv når jeg er for deprimert, for forskjellen er merkbar. Jeg klarer å tenke klarer. 
Etter å ha lest noen tråder, tenker jeg nå mer på ting som har blitt sagt. Ting mens jeg har vokst opp. 
Hore, ludder, slike ting. Feit. Stygg... alt mulig. 
Jeg husker jeg valgte skole langt unna foreldrene mine. Jeg ble ikke så stresset, jeg gikk ned i vekt. Det var fint å være fri. 
Sammenlignet med den angsten, det stresset jeg føler som bitter i meg... traumene som ikke gir slipp. Er det rart jeg ikke klarer å få meg selv til å trene? Jeg nøyer meg saktens med faktumet at jeg nå seirer over mørket i meg. Seirer slik at jeg vasker ting. Har ikke gjort sommervasken enda. Skal jeg unnskylde det med influensaen jeg hadde en måned eller det at jeg har vært for deprimert? 
Unnskyldninger... er det unnskyldninger? Jeg ønsker å gjøre mer. Men har knapt hatt energi til butikkene. 
Man kan ikke se når jeg har det dårlig. 

Ingen kan forstå, siden de ikke er tålmodig eller lytter. Det er litt min egen feil. Jeg har prøvd å få ting frem, tvunget hastighet i et forsøk på å bli forstått uten suksess. Familie? Jeg velger å si jeg ikke har noen. Ikke venner heler.  Folk velger å bli sur på meg. Når jeg sier jeg ikke har det bra, så ignoreres det som om jeg skulle forstå. Hvorfor lyver folk for andre? Må jeg endre tonen for å bli forstått? Må jeg snakke med tårer for at folk skal forstå? Jeg er ikke typen som gråter. 
Fornærmende er det at folk sier jeg ikke er et menneske som er logisk. 
Så det er ikke logisk at jeg skal reagere på oppvekst og slikt? Jeg ser andre sin logikk uten problemer, og forventer at folk skal kunne respektere og forstå at andre har en logisk retning. Folk er forskjellige, og det er ingen grunn for folk å være lik. Kommentaren var fra en person som ikke anser noen andre en seg selv som logisk. Som påstår ting er sant uten bevis, som går imot fakta i bøker og slikt. Du vet. Påståelige mennesker. 
De siste årene har jeg åpenbart vært elendig å forklare mitt synspunkt, men jeg er faen ikke ulogisk. 
Hvordan kan andre mennesker som sliter, sette seg selv på en pidestall og rake ned på andre de vet sliter? Skal man ikke kunne sette grenser? Forvente respekt for det individet man er? Jeg forventer respekt som person, akkurat den samme jeg gir deg til å være deg selv. 
Ikke dømmende, ikke nedlatende. Vi er forskjellige, og det er ingen grunn å påstå man er bedre en andre. 

Denne siden har jeg sett med mange folk, og det irriterer meg. 
Folk som sier de sliter, men som ignorerer faktumet når du sier det. Skal respekten kun være mot deg? 
Jeg krever ikke mye, men jeg hater når folk mener og mener, uten å prøve å forstå. Hvordan kan du dømme noen andre når de sliter. Er ikke du på samme sted? Det fremstår i overdose arrogant. Så klart jeg ikke ønsker å kontakte noen som sier slikt. 
Mentaliteten min er blitt bedre på egen hånd, jeg finner meg selv saktens. 

Jeg er en drage. 
Det er ikke det at jeg er et ensomt vesen, men for andre ville sinnet mitt vært fremmed. 
Autistisk er kanskje en måte å se det på, men jeg vet ikke hvordan man kan teste dette. Kanskje det er fra når hodet mitt ble skadet som barn? Jeg hadde 12 sting i pannen når jeg var et-to år gammel, mistet visstnok nesten ansiktet mitt. Jeg tror ikke de stingene er naturlige. Foreldrene mine fortalte meg at jeg lekte med en kost og falt på betong. Sikkert... jeg vet hvor voldelig min far kan være, så jeg tviler noe ekstremt på at en slik skadde skjer naturlig. Jeg var et svært forsiktig barn. Jeg pleide å snakke med insekter og planter, og se på skyene. Hvorfor i all verden skulle jeg leke med en kost? Jeg ville heler studert betongen og murveggen og sett en verden i det.  
Jeg lekte ikke som andre barn, og det var ganske åpenbart den gangen. Jeg ble kalt stille, og et engle barn. 

Mitt sinn... jeg er ikke som andre, og dette faktumet har jeg alltid vært klar over.
Jeg har alltid prøvd å imitere det som er normalt etter at jeg merket det. En drage som prøver å være som hunder. Ikke at mennesker er hunder, men det er det nærmeste jeg kan tenke som en forklaring til forskjeller i mentalitet. Folk flest er som hunder i faktumet at de bryr seg om hverandre, og reagerer med glede og sorg. Følelser styrer et menneske sin handling. 
Jeg følte meg ganske kald den gang. 
Som om følelser er noe jeg aldri vil kunne oppnå. Hvordan kan jeg forstå det? Hvordan vil folk reagere om de finner ut jeg ikke er sånn? Jeg gjorde derfor en stor innsats til å opptre normalt. Utvise følelser. Jeg er ikke sikker hva glede er. Eller sorg. Er det når jeg gråter og ikke kan kontrollere det? Er jeg lei meg eller er det kroppen min? Jeg vil si det er veldig vanskelig for meg å vise følelser fordi jeg ikke vet hvordan man uttrykker de oftest.  
Det skal mye til for å få meg til å gråte for eksempel. Jeg har alltid en maske. 
Det var en tung periode når jeg konstant bærte denne masken. Som en løgn på ansiktet mitt. Det ga meg dypere sorg en noe jeg har kjent. Tyngden som veide meg ned... byrdet meg. Jeg forstår ikke følelser, men jeg har noen. Jeg prøver å forstå de.
Har enda ikke funnet ut hva man kan smile av. Jeg liker gress... å rulle på det. Må jeg smile? Må jeg endre tonen for å bli forstått? 
Jeg er ikke følelse kald, men blir ofte misforstått. Derfor sluttet jeg å late som. Av å til bærer jeg masken med familie. 
Skal man gjøre de bekymret? F.eks når søsken gir en gave og forventer et smil, så burde man vel smile? 
Når man besøker noen, så burde man vel smile så de skjønner at du synes det er greit å være der? Det er slitsomt å presse en maske opp. Jeg foretrekker ensomhet, for når jeg tar ned masken spør folk om jeg er trist, om noe er galt eller blir sint.
Hvorfor kan du ikke forstå faktumet når jeg sier "dette er ansiktet mitt" i stede for å le som om det er en spøk... 
Jeg skjønner ikke hvorfor du blir sur når jeg er meg selv. 
Derfor er jeg en drage. 
Ikke fordi jeg foretrekker ensomhet, men fordi de fleste aldri kan forstå. 
De velger at tonen din betyr noe annet, at ansiktet ditt er arrogant, at det du sier betyr mer en det du sier. 
Om jeg sier "det er fint", så trenger du ikke legge ord i munnen min, eller andre meninger. 
Jeg sier ikke ting jeg ikke mener. 
Folk er så bastante... de forstår ikke om du er direkte. 
Hvorfor skal jeg delta på det tåpelige spillet du gjør med andre? Jeg er ikke sånn. Jeg gidder ikke lyve. Jeg gidder ikke være falsk. 

...
Når jeg tenker på faktumet at jeg er alene, så føler jeg meg ikke ensom.
Det er slikt som skjer med enkelte folk. Jeg bryr meg ikke om vi tenker annerledes, jeg vil bare at noen skal lytte uten å dømme det jeg sier.
Er det mye å forlange? En drage som våkner, vel vitende om at de ikke hører til noen steder... vel vitende om at folk hater drager. Folk hater det de ikke forstår. Jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke kan akseptere andre. Jeg regner med mine skrevne ord er lettere å forstå en den snakkende meg. Derfor hater jeg å prate. Jeg ønsker av og til jeg var stum. Så folk ikke kunne dømet hvordan jeg prater. 
Men det er ikke mitt problem at folk er så opptatt av dette spillet, at de ikke ser ting for det de er. 
Hvor dømmende de er. 
Hvor lite de er villig til å lytte. 

Jeg er aldri villig til å anse meg som noen helgen, eller engel. 
Jeg er et menneske og respekterer faktumet at jeg kommer til å feile. Hvorfor gjøre noen bedre en det de er? Jeg velger å se ting, men... jeg vet verden ikke er for en som meg. Hvor hører sånne som meg til? I alle fall ikke i dagens samfunn. 
Folk som meg dør. De tar sitt eget liv, drukner. Dette er en verden hvor de ikke hører til.
Det er sørgelig, men et faktum. Jeg holdt på å glippe selv. 
Grepet om livet den dag i dag, er ikke fordi jeg ønsker å leve, men fordi jeg er sikker noen andre ønsket meg å leve. 
Fortjener jeg å leve som et menneske? En som meg? Jeg føler en evig lengsel... jeg vil hjem. Denne verden er ikke et hjem for en drage. 
For mye hat... for mange som misforstår... for mange som ikke bryr seg... er det i det hele tatt noen som ser drager som meg? Som kan forstå? Jeg hater faktumet at andre drukner. Jeg forstår mennesker godt, og vet at folk ikke er egoistisk bevist. Jeg ønsket å gjøre det lettere å forstå, ved å bli forfatter. 
"En forfatter" tenkte jeg "kan nå folk sin sjel". 
Tenk å skrive og hjelpe noen smile. Å forstå. 
Jeg har ikke mistet lysten, men slik jeg er... den tyngden i meg selv. Vil jeg klare å endre noe? Hjelpe andre? Få andre til å se det de kanskje ikke så før? Bloggen min er ikke i nærheten av å reflektere drømmene jeg vil dele med andre. Kanskje jeg aldri var god nok. Men jeg vil aldri gi opp. Håpet jeg aldri slipper, som får min dragesjels ild til å brenne evig. Håp. Håp om forståelse. At andre vil ha det bedre. 

Mitt liv er verdiløst i seg selv. 

....
Jeg hadde tenkt å nevne andre ting... som faktumet at min far snakket mye stygt til oss barn. 
Manipuleringen, ordene som såret, sorgen, skam? Ensomheten. Men... som en drage, vil jeg prøve å tenke klarere. Fokusere på det som betyr noe for meg. Den gnisten jeg føler, lysten til å skrive... min eneste drøm som er oppnåelig. Kanskje ved å skrive om det, blir det lettere for meg å tenke positivt. Å finne det jeg søker i meg selv for igjen å leve. Det jeg er nå, vil jeg ikke kalle levende. 
Jeg er usikker om jeg mentalt i det hele tatt burde jobbe i noe yrke før jeg får den lysten igjen. 
Et ønske om å jobbe, og hva man klarer er ikke det samme. 
Er jeg mentalt så vraket at jeg ikke kan jobbe i et yrke? Hva vil det si for min del om det stemmer? Kanskje jeg ikke har fått riktig behandling, fordi jeg fremstår for positivt selv for psykologene. Det er mange ting jeg har holdt skjult. Jeg ønsker ikke å bli ansett som schizofren eller sprø. Kan man egentlig snakke til en psykolog om tidligere liv? Jeg ler av tanken. Ingen tror på sånt. Det er jeg smertelig klar over. Autistisk, eller gammeldags? Ville det gjort meg lettere å forstå? Jeg er typen som ikke snakker med mindre det stilles spørsmål...
Derfor... derfor er det vanskelig for meg å sette ord på ting hos en psykolog i tillegg. Burde jeg ha nevnt at jeg sliter med å åpne meg?  
En gang prøvde jeg å skrive ned det jeg ville psykologen skulle forstå. Deler jeg er redd for å dele. 
Psykologen takket nei til å lese arket. 
...
Jeg sa så klart ikke det som sto på arket. 
Hvordan i all verden skulle jeg si det til et menneske ansikt til ansikt? Psykologer er mennesker de også. 
Det er grenser på hva man burde fortelle. 

...

Beklager om det er litt mye, jeg prøver å klarne litt i tankene mine. 
Er så mye å prøve å forstå, som har klumpet seg sammen over så lang tid. 

...
Jeg lurer på om jeg kommer til å få en ny psykolog snart. 
Siden nyttår har jeg bedt om fast psykolog. Siden jul har jeg vært på vente liste kommunalt.  
Å våkne sakte, å bli satt ut grunnen depresjon av slik styrke i flere måneder av gangen.... det bekymrer meg. 
Tenker å dra til lege i løpet av uken. 
Har hatt det for tungt til at jeg kan la det fortsette. 
Har andre planer også, jeg er den eneste som kan hjelpe meg selv. Så jeg får gjøre mitt beste på egen hånd.  
Og håpe at ingenting ødelegger meg igjen. Ingen stor tung bølge. (krysser fingrene)

Drakan

Drakan

 

What's this then? En slags introduksjon

Som tittelen over spør om, så skal jeg prøve å svare.  Q: What's this then? A: Dette er ett halvhjertet forsøk på å dele musikk jeg ramler over/hører på. For det meste vil musikken jeg skriver om være fra øst-asia, Kina, Japan og Sør-Korea.  Hvorfor velge å skrive om akkurat dette? Tja, det er egentlig noe jeg ikke er helt sikker på selv. Siden ungdomskolen har jeg i stor grad utelukkende hørt på rock/metal. Musikken jeg hører på fra landene nevnt ovenfor er ofte rake motsetningen av akkurat rock/metal. Kanskje det er det som gjør det tiltrekkende? Jeg velger å tro at det er en av årsakene. Jeg har som oftest holdt meg langt unna listepop her i vesten for jeg synes det er blitt så generisk. Det samme kan med stor grad sies om pop fra Asia, men sounden og feelen fra sangene er en helt annen.  Jeg husker fortsatt første gang jeg fikk øynene, eller rettere sagt ørene opp for K-POP. Det startet for 6 år siden hvor jeg ramlet over en musikkvideo på YouTube. Jeg kunne raskt se at dette var pop, men av en eller annen grunn valgte jeg å sjekke den ut. Sangen jeg ramlet over er Good Day fra IU. Det første jeg la merke til, er hvor mye mer de la ned i musikkvideoen. Da tenker jeg på produksjon og script. Det gjorde meg selvsagt mer interessert, men det som virkelig solgte meg, var stemmen hennes. Stemmen hennes var så totalt forskjellig fra all pop jeg ramlet over her i vesten og det gjorde hele opplevelsen mye mer spennende. Sangen i seg selv høres i bunn og grunn veldig eurovision-aktig ut, om enn tar for seg instrumentalen og buildup. Det var rundt 4:45 og jeg hørte hun klatre på skalaen og klarte å holde tonen, da var jeg solgt. Jeg fikk frysninger! (I ettertid skal det sies at jeg hører det er veldig strained, but still!) Så snart jeg hadde hørt den sangen, måtte jeg raskt sjekke ut mer om hun og denne musikksjangeren jeg egentlig hadde lagt for hat. Jeg endte opp med å bestille 3 album og collector's edition av EPen denne sangen ble gitt ut på. Deretter startet søket mitt etter mer av samme type, eller bedre! Fast forward 6 år og her sitter jeg enda og hører på K-POP. Jeg har gjort det kontinuerlig siden den dagen jeg hørte IU. Det som gjør det hele interessant er hvor mye mer de mikser sjangre inn i sanger. Det er ikke uvanlig at du finner 2-4 forskjellige stiler av musikk i samme komposisjon, om du hører etter. Mange har kanskje hørt noe fra K-POP før fra de mest populære idolgruppene der ute. Det er nok mange som også ikke synes det er noe for det kan minne mye om 90-tallet. Sånn som Backstreet boys, NSYNC, Spice Girls etc. Jeg ser tydelig hvorfor folk kan få avsmak av det da, men de skiller seg ofte mer ut enn som så. Jeg kommer sikkert til å skrive mer om det ved en senere anledning.  Jeg kutter innlegget her og takker for meg om du leste helt til slutten! Om du hørte på sangen jeg la inn over, skriv gjerne hva du synes.

Ivy

Ivy

 

Identiteten meg

Etter at jeg skiftet navn og mens jeg gjorde det, så har jeg vært ufattelig klar over hvor sliten jeg er. 
Perioder hvor jeg blir så depressiv at jeg ikke klarer å komme meg ut på måneder av gangen. Følelser som endelig viser seg. Miner som strømmer saktens tilbake. 

Det er tungt med alle følelsene som overmanner meg til tider, men det er fint at kroppen endelig prøver å bearbeide følelsene mine. 
Jeg har vært frossen siden den gangen, men jeg føler meg endelig som jeg kan svømme litt igjen.
Det fineste er at jeg ikke trengte å tvinge meg selv til å lage et maleri her om dagen. Eller skrive. Er enda smått, og langt unna hver gang, men jeg føler at jeg er i ferd med å finne meg selv igjen. 
Ting kommer tilbake derimot... det er ting som overrasker meg at jeg hadde glemt. 
Hvordan faren min kastet vann på meg, slo av strømmen konstant i troen på at man så tv eller spilte eller ikke gjorde det han ropte, fjernet døren min, sengen min bort også (sov på pappesker en periode). Døren min med øksemerker...
Det jeg hadde glemt var faktumet at han slo av strømmen og å kaste vann for å veke en. Er det flere negative minner jeg har glemt? Jeg husker ting som at jeg skadet albuen når faren min tok takk i meg en gang, og sånt som at han tok så hardt takk i ansiktet mitt at jeg fikk sår inni munnen. Han sloss med oss barn. Husker hvor redd jeg var og blokkerte døren med møbler. Hva kunne skjedd om jeg ikke hadde søsken? Han kastet ut de eldste søskene mine en gang i to år, og det var de årene han fjernet sengen og brukte øks og brekkjern på døren min... slo han meg? Jeg husker ikke. Det er blankt etter det. Jeg vet jeg ble så skadet en gang at jeg rømte til sykehuset etter at han prøvde å nekte meg å gå ut. 14 år... å se rødt med øynene sinne fordi øyet blør av et slag. Han jaktet på meg med bilen. Jeg var livredd for å be om hjelp fra fremmede, da faren min kjenner mange og kanskje kunne "betalt" dem. Det er sikkert slik han fikk meg ut av krisehjemmet for ungdom.  

Frykt... er det en måte å vokse opp på? 
Jeg husket jeg allerede som 5 åring forsto det ikke var normalt. Når jeg ble 8 år prøvde jeg å nekte å føle ting. Jeg var redd for skader på min psyke, og holdt følelser mer og mer inne. "Ikke føl noe. Jeg kan rehabilitere meg selv når jeg er gammel nok til å flytte.", slike tanker. Jeg følte sinnet mitt, intenst hat for all volden, for hvor nedlatende han var. Både mor og far som sliter på psyken din. En gang mens jeg var 10-11 år forsto jeg at hatet mitt kunne føre til at jeg skadet faren min. Ofte planla jeg å rømme, men noen ganger slo tanken meg at han kunne dø.Ville jeg ende med å drepe han? Det var en motbydelig tanke, å føle et hat i seg selv som fikk en til å tenke at det var en løsning. Det eller selvmord. Hva slags menneske ønsker slikt? Jeg gjorde en innsats for å holde meg for svak. Aggresjonen jeg følte var for meg unaturlig. Jeg forsto hvordan faren min muligens hadde det, som en mann som ikke hadde en far under oppveksten, men jeg vil aldri respektere et valg hvor man bevist skader noen psykisk eller fysisk.

...

Jeg overlevde til jeg flyttet, og startet rehabilitering av meg selv.
Det varte kun til noen ba meg flytte med dem og bailet. Søsken. Tillit?  Jeg har ingen tillit. Depresjon fylte hverdagen og jeg mistet lysten til å gjøre ting. Jeg var igjen i stand til å flytte etter to-tre år, og jobbet for å bedre kunsten min. Livsgnisten var nesten borte, men jeg jobbet hardt for å holde meg der oppe. Jeg startet rehabilitering igjen. Så besøkte jeg foreldrene mine, og ble fysisk holdt igjen fra å dra hjem. Sultestreiket i to uker og nektet å komme ut fra rommet, etter å ha prøvd å rømme og gått 2 mill. Kom meg endelig hjem, men jeg var helt utkjørt. Jeg fikk en komma-lignende depresjon over meg, og orket ikke røre meg fra sengen i en måned. Når jeg endelig kom meg opp, var jeg i en frossen tilstand og jeg innså at minner var borte. Mye av livet mitt. Jeg var for depressiv til å søke jobb slik jeg planla. Ting jeg hadde jobbet med i barndommen, hvordan takle sosial angsten og scene skrekk var lik null. Mental regresjon? 

Det kan virke svært urealistisk at slikt skjer, men dette er livet mitt. 
Hadde ting vært annerledes? Kunne jeg blitt den jeg var ment å være om jeg hadde fått hjelp? Er jeg autistisk eller er det oppveksten som har gjort meg så merkelig? Hvordan burde jeg anse meg selv? Jeg mistet nesten meg selv den gangen. Jeg hadde bare en stein igjen av min natur, og det er alt jeg har hatt å jobbe med. Hvordan finner man seg selv igjen? Jeg har alltid ansett meg selv som en person av håp. Jeg sier drivkraften min er håp, at jeg ikke har motivasjon til noe. Var det jeg følte, en motivasjon for å dø? Jeg hater tanken på at noen skal slite slik, og føle seg ensom. Jeg vil ikke at noen skal føle seg ensom. Aspirasjonen og idealene mine er alltid å prøve å skape en balanse, forståelse mellom arter. Jeg startet å skrive for å gi andre noe å leve for. For å gi andre forståelse for det ukjente, i stede for å la frykt styre dem. Er jeg selv blitt en person med frykt? 

Jeg er sikker at jeg vil klare å komme meg ut av dette, jeg er derimot ikke sikker hvor lang tid det vil ta. 
Det har allerede gått nesten 4 år siden da. Vil jeg oppnå det jeg savner? Jeg har fått en andre stein i sjelen min igjen. 
Identiteten min... Om jeg får en tredje sten i min sjel sitt hus, så er jeg sikker på at jeg vil komme meg videre. 
Jeg fokuserer så mye på det negative... men jeg husker knapt det positive. 
Før så glemte jeg aldri noe. Jeg husket detaljer fra når jeg var yngre en 1 år. 

Vil jeg klare å slappe av med andre? 
Vil jeg være i stand til å oppføre meg akseptabelt for min egen del? Jeg føler meg som en punktert ballong som prøver å blåse seg selv opp igjen. Er det mulig? Jeg håper jeg klarer det. Om jeg ikke finner meg selv, vil jeg aldri klare å gå videre. Min identitet... et nytt navn. Den jeg er som et individ. Jeg håper fremtiden vil bli bedre. Slik at jeg ikke får angst mens jeg skriver. Slik at jeg ikke er for deprimert til å lese. Det er mange ting jeg vil lese enda. Mange ting jeg vil spille. Så mye jeg ønsker å gjøre. 

Jeg føler at jeg hater livet mitt til tider, men det har aldri vært sant. 
Jeg er svært glad i alt jeg ser omkring meg. Jeg vil dele den gleden jeg føler med andre. Det håpet. Den gnisten. Tanken gir meg hjertebank fordi jeg er redd... jeg er redd jeg ikke er god nok til å gi andre håp. Redd for at frykten min får meg til å snuble i ord. Redd for at jeg kanskje fremstår aggressiv når jeg ikke mener det, fordi jeg har glemt min egen progresjon. Folk kan ikke forstå hvordan det byrder meg. Tanken på at jeg er så mye mindre en det jeg var. Men jeg tror jeg kan gå videre.  
Kanskje dette øyeblikket er en naiv refleksjon av meg selv i dette øyeblikket, men det føles som jeg er et steg nærmer den jeg er, den jeg var, min natur og identitet. 

Jeg håper på at fremtiden blir bedre.  
Så jeg kan gjøre det jeg drømmer om. Ikke fordi jeg er motivert og slikt, men fordi det er min natur. Den jeg er.  

Drakan

Drakan

 

Min nye stol

Har nylig fått meg en oppblåsbar stol. 
Får meg til å slappe av. Har slitt med å slappe av den siste perioden så er en kjærlig velkomst i mitt hjem. 
Siden jeg klarer å slappe av i den, endte jeg med å sippe i den. Det føltes derimot behagelig, ikke negativt gråting. Som om jeg kan slippe litt takket. Kanskje det vil hjelpe meg psykisk med en stol som dette å slappe av i? Jeg har slitt alt for lenge... det er en smerte i meg jeg ikke klarer å lokalisere. Men kanskje jeg kan finne ut av meg selv i den? Er sikkert tåpelig, men en god stol kan sikkert hjelpe. 
Jeg håper det. 
Har vært så sliten... jeg er så ufattelig sliten. Hah Jeg skal slappe mer av i den, og se om det vil hjelpe meg. Om jeg føler meg avslappet, vil jeg sikkert starte å gå turer igjen. spise bedre og alt sånt. Jeg er litt lei av å være uten energi. Den blir kanskje min trygge plass? Jeg håper litt det. Jeg føler meg liksom aldri trygg. Angsten slipper ikke takk.. jeg føler meg rolig når jeg sitter i den derimot. Er enda for tidlig å si hva som vil skje, men håper den vil være positiv for min psyke.  

Drakan

Drakan

 

Skuespill

Jeg er en mester til å maskere meg selv blant andre. 
Å fakke følelser og normalitet er ingen problemer. 
Tenker hovedsakelig å være stemmeskuespiller, men slår meg at jeg kan prøve å se om jeg får til noe som skuespiller. Hvorfor ikke? 
Ingen klarer å se på meg at jeg ikke husker fortiden av bekjente.  

Når jeg spiller, så har jeg en annen oppførsel en når jeg snakker normalt. 
Jeg kan være redd som fy utfor en scene, så.. kanskje dette er noe jeg kan prøve på? 
Anner ikke hvordan det vil fungere med aap, men å tjene rundt 5000 kr for skuespill (sett på skuespill annonser), burde ikke være et problem for nav regner jeg med.  
Gir meg tross alt inntekt. 

Er ikke mye sånt omkring, men jeg kom på hvor mye jeg liker å spille. Jeg deltok alltid i teater på barneskolen, jeg elsket å være noe annet en meg selv. Føler meg litt fanget som den jeg er, og... vet ikke helt hva det vil føre til om jeg prøver dette. Jeg øver jo hele tiden på å utrykke meg som et normalt menneske, så å gå inn i en rolle er noe jeg definetivt mestrer. 
Mitt normale ansikt har ikke engang evnen til å smile. ^_^'
Lol....

Anyways, skal prøve meg frem å se om jeg får til noe. 
I beste fall, kanskje jeg tjener nok til å slippe nav. I verstefall så har jeg i alle fall prøvd noe nytt.  
Om jeg pugger litt mer teater, kanskje jeg kan få bukt med angsten. :D

Annen notis, vekten holder seg rundt 97 kg, så yay. :D
Har tenkt å svømme i dag, så i dag blir første kvelds svømmingen for min del.  
Har hørt det er færre folk om kvelden, så... kan kanskje svømme uten å føle meg presset av de som enda svømmer raskere en meg. ^_^' 
Om kveldsvømmingen går bra, så vil jeg svømme i morgen eller på fredags kvelden også :D
Da har jeg ingen grunn til å slite med de overdrevne mange svømmerne om morgenen (logikken fikk meg til å tenke, folk ikke er et sted så tidlig på morgenen).... glemte at A mennesker alltid elsker morgenen. 
Har fått litt flater mage så... føler meg ikke flau av vanlig badedrakt lenger afall.  
Tenker også å kjøpe noen slankepiller, da det burde hjelpe meg gå ekstra ned i vekt.  
Hatt depresjon og insomnia lørdag, søndag, mandag, tirsdag. Skal ut i dag, må kjøpe mat ^_^' 

Trur det er alt for nå.  

Drakan

Drakan

 

Trening og... motivasjon?

Helt ærlig anner jeg ikke hva motivasjon er. Hvordan får man det? Jeg bare gjør ting, impulsivt. Nå har jeg startet å trene igjen. Og helt ærlig så føles det top å svømme igjen. Avslappende nærmest. Jeg planlegger to svømminger i uken, men foreløpig kanskje bare en. Og å prøve å presse inn en halvtime minst med dansing hver morgen. Men motivasjon? Anner ikke hva det er. Har jeg en grunn? Ser ingen grunn til å gå ned i vekt, men kanskje motivasjon er en søken etter en følelse? Jeg vet ikke. Vil føle meg som meg, hva en "meg" føles som, og jeg antar det er det nærmeste jeg har motivasjon. Det punktet hvor jeg skrev, spilte spill, laget kunst og gjor livet i tillegg uten den der "jeg hater å leve" tingen som kveler rundt enn. Overraskende nok smakker vann annerledes for tiden, så jeg regner med jeg er i ferd med å nå en form for stabil mental selvfølelse igjen. Jeg har også vitalitet nok til å svømme og trimme litt, noe som virket fullstendig umulig en stund ut i nyåret. Prøver å få en rytme. Om jeg får en rytme så må det bli vanne. Og plutselig er jeg på et punkt hvor min sosiale side kan bearbeides skikkelig. Å føle en slik tyngde på livet... jeg hater å ha ting som kontrollerer meg, det gjelder depresjon, angst og alt faenskapen som gjør meg ustabil. Ikke at jeg fremstår ustabil utennom når jeg blir aggressiv i ord og ikke orker kontakt med folk. Stress... hjernen min er svært stresset, men den beveger seg igjen.   Forhåpentligvis kan jeg nå målet om stabilitet før jeg går inn for å leve. Forhåpentligvis vil jeg oppleve normale folk så det å vise følelser blir ett mindre  problem.  Krysser fingrene for bedringer Jeg har kommet meg såpass langt uten medisiner mot annet en migrene, så jeg regner med jeg vil klare å knuse stormen med min vanvittig stae rettferdighets side. ^-^ Tatt en stund... men... jeg innser jeg er en person som er følsom. Ett nytt liv, på ny meg og å kaste vek fortiden som søppelet den er.  

Drakan

Drakan

 

Kanskje...

Jeg burde bli innlagt? 
Å ha en måned med dårlig matvaner og ikke gjøre noe fordi man er deppa, er ifølge Internett tegn på at man burde leges inn.  test Alvorlig depresjon Sumskår 35 : Alvorlig depresjon der innleggelse må vurderes. Innleggelse må også vurderes ved lavere sumskåre dersom skåren på suicidalitet er 4 eller høyere. Maksimal MADRS-sumskår er 60. Er jeg egentlig dårlig nok til å bli lagt inn? 
Tanken slår meg at å gjøre noe sånt vil tvinge endring i mønster så jeg ikke trenger å ligge i angst alene, og ikke vite om jeg klarer å tvinge meg selv til å spise eller gå ut, omså bare ut av sengen. o_o
Når det er sånn her, så er det vanskelig nok uten tilbakefall... og jeg har ikke akkurat noe som motiverer meg fremover heler akkurat nå, kurs blir gitt til et annet menneske, ingen spør om jeg vil jobbe der jeg har deltid. Kanskje jeg trenger det? Det har aldri slått meg at jeg burde gjøre det, det virker umulig. Aldri. Ikke meg. Men, jeg ser på det og tenker, kanskje jeg trenger det? o___O
Omså bare for å komme ut av depresjon og angsten som har kvelt meg i det siste... o___o
 

Drakan

Drakan

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her