Etter å ha brukt utrolig mye penger i å forsøke på privatklinikk har vi nå fått plass på Riksen. 
Man skulle tro at man ble overlykkelig når vi fikk brevet i posten i mars om at vi kunne starte opp i april. Den gang ei. Jeg ble bare lei meg. Husker jeg satt med brevet i hånden og begynte å gråte. Jeg så for meg en ny runde med hormoner, og med det kan det følge med noen vanvittige humørsvingninger. I tillegg så jeg for meg flere forhåpninger med påfølgende skuffelser. Jeg klarte rett og slett ikke se noe bra med brevet. Samboeren min sa at nå får vi noen nye sjanser til å få ønsket vårt oppfylt. Det er helt sant, men klarer fremdeles ikke glede meg. 
Det syns jeg er så trist. Dette er jo noe man skal være glad over, er det ikke? Man skal være takknemlig osv. Altså, jeg får shitdårlig samvittighet over å bli lei meg og ikke klare å føle glede. Det gjorde jeg i starten. (de første par årene)
Er noen venner som vet hvilken prosess vi har vært i og fremdeles er i. De er så vanvittige positive, og det er jeg veldig glad for, selv om jeg bare har mest lyst til å begynne å gråte når de syns det er flott at vi skal starte opp på Riksen. De kan selvfølgelig ikke forstå hvilken situasjon vi har vært i de siste 4 årene. Noen av de har selv fått barn i denne perioden. Vakre barn. 

Det siste par årene har vært fylt av mange tanker.... Tanker som at hvorfor fortsetter vi med dette? Hvorfor får ikke vi det til? Er forholdet vårt sterkt nok til å få et barn til verden? Skal jeg gå fra samboeren min og ordne det på "min egen" måte? Hvorfor får "alle" vennene mine det til? Hvorfor klarer jeg ikke helt glede meg lenger over når venninner kommer å sier at de er gravide? Er livet like bra uten barn? Sikkert mange flere spørsmål jeg har analysert frem og tilbake, men nå har jeg i allefall nevnt noen. Noen av de er ikke så lette å snakke om, for man har noen klare forventninger fra venner, familie om hvordan man skal være og tenke. Hva er greit å sette ord på, og hva bør man holde for seg selv?
For å ikke snakke om samfunnet forøvrig. Mulig det ikke er noe fasit på alle disse spørsmålene, men da er det litt godt å få skrevet det ned. Kanskje det til og med er noen der ute med noen liknende tanker. 
Noen ganger har jeg lurt på om det har begynt å klikke for meg. Det er som jeg har blitt besatt av å få barn. Skal forsøke å komme litt dypere inn på noen av de tankene som jeg har nevnt utover i senere innlegg.

Er nå på dag 9 på Synerala og har kontroll på Riksen til uken. Dato for egguthenting er ikke satt ennå, men regner med det blir rundt 24.mai.
Får nok vite det til uken.

Setter pris på å høre om andres erfaringer tanker rundt temaene jeg tar opp i denne dagboken.