-
blogginnlegg
3 -
kommentarer
0 -
visninger
880
Om denne bloggen
Hei hei...
I fare for avsløre meg selv så har jeg tenkt på en stund å skrive om min opplevelse av å være en 52 årig kvinne som er på søken etter jobb enn å bombardere folk på KG med min frustrasjon over min situasjon, jobb markedet og ikke minst NAV.
Litt bakgrunn. Jeg har vært arbeidsledig siden april 2019. Ble arbeidsledig etter nedbemanning i ett taxi firma jeg jobbet som sjåfør.
Jeg har jobbet og drevet eget taxi firma i 10 år tidligere 1999-2009
Jeg tok en bachelor i farmasi da jeg var 45 pga av at da jeg ble alene med barn så kunne jeg ikke kombinere det å drive taxi og være alenemor. Derfor tenkte jeg at reseptar farmasøyt så spennende ut og på den tiden lokket de med godt betalte jobber. Pluss at jeg ønsket fast arbeidstid som gikk an å kombinere med det å ha barn.
Jeg jobbet en del år som reseptarfarmasøyt og siste stedet jeg jobbet gikk det galt. Jeg måtte slutte på kort varsel pga en krise i familien . Dette skjedde i juli 2018. Da jeg var tilbake og trengte en pause, begynte jeg å kjøre taxi bare for å ha noe annet å tenke på.
Da jeg ble arbeidsledig i fjor kom tanken på å prøve å søke meg tilbake til apoteket. Det skulle komme til å bli en vanskelig affære da det at jeg sluttet fort kom frem av referansen jeg hadde.. Det var jo helt greit. Det var jo sant. Men det hadde også skjedd for en stund siden og at ting igjen var på stell. Men jo mer jeg søkte jo mer usikker ble jeg. Jo flere intervju jeg var på jo mer usikker ble jeg på hvorfor jeg aldri fikk napp. Noe gjør jeg feil. Jeg var i kontakt med NAV hele veien siden i fjor og ble aldri tilbudt noe hjelp til jobbsøknader og cv'er...
Helt til i mars 2020 da hanket jeg inn en praksis plass ved ett apotek her i byen og flyttet hit og startet opp i den tro at jeg skulle klare å oppdatere meg og komme meg tilbake.
Så kom korona og ble sendt hjem 18 mars 2020.
Der var situasjonen helt til i dag.
