Gå til innhold

Blogger

 

Flokkmentalitet

Er vi mennesker .......eller sauer? I mitt hode er vi sauer som går i flokk og gjør akkuratt som lederen befaler.     Ledere finnes overalt, på skolen, i vennegjengen, kjendiser og bloggere. Om en leder ser bra ut med blondt hår så farger hele flokken håret blondt. Har en leder på seg noen flotte klær, da kjøper flokken likt...............mer her http://lillsele.blogg.no/1435773549_er_vi_mennesker.html

Lillk

Lillk

 

Hvordan har du det?

Ja , jeg vet du har det bra, men hvordan har du det egentlig? Bak fasaden? Inni deg selv?

(bilde fra google)

Et vanlig spørsmål når vi treffer kjendte er å spørre om hvordan du har det. Vi svarer høflig, bare bra. Er dette en tillært frase, eller er det fordi vi er svært overfladiske? Er det sånn at vi forventer et positivt svar og haster videre på neste samtaletema?
Vi opplever å kjendiser som står frem med sine store og små problem og vi sluker det rått. Vi syns de er tøffe som står frem og vi beundrer dem. Støtten er meget stor i både media og på personlige meldinger, på facebook blir historien delt og delt. Vi følger med for siste nytt om hvordan det går , etter de var så åpne og fortalte. Det blir en stor snakkis blandt oss vanlige folk. Vi bryr oss......mye.
Men vil du høre hvordan jeg har det .....nei...egentlig ikke. Du har ikke tid eller gidda til å høre etter. Du har nok med deg selv. Tenk om vi alle skulle gå rundt og fortelle hvordan vi har det, det hadde vel blitt kaos. Tenk om vi skulle brydd oss med alle som sliter, off, det hadde tatt på rent følelsemessig. Tenk om alle som kjenner hverandre, viste mye mer om hverandre, hva hadde vel ikke det gjordt med oss.
Kanskje er det like greit av vi svarer at vi har det bra og sette opp en fasade av lykke rundt oss. Så kan vi heller gå hjem å gråte, bli stått, missbrukt, være fattig, ikke ha mat,drikke alkohol og ligge sammenkrøpet i en ball av fortvilelse. Heller det , en å si hvordan vi har det, tenk for en katastrofe det hadde blitt.  
mer på bloggen http://lillsele.blogg.no/

Lillk

Lillk

 

Dødens ende(mitt roman)

dette er bare baksiden av boka jeg aldri skal skrive ferdig:   En gang for lenge siden i de mørke skyggene levde en meget sterk og mystisk heks. Hun var kjent som "dødens blod-øyner" Dette navnet fikk hun etter å ha tatt livet av en ekspeditør. Ryktene om at hun var en heks, spredte seg som brennende ild. Hun het egentlig Mathilde og var helt uskyldig med tanke på at ekspeditøren hadde angrepet henne først.   "Umulig å legge fra seg"

marit19

marit19

 

Kollega på besøk

EROTIKK FOR DE SOM ØNSKER DET:   Det var ettermiddagsfotball på TV. Jeg hadde invitert en kollega hjem på øl og fotball.
Erik kom noen minutter før kampen startet.
Dagens tips? spurte Erik i døråpningen.
2-0 til Argentina, svarte jeg.
Høres ut som et godt tips, tror på 2-1 jeg. Er ikke Vibeke hjemme, spurte han, i det han tok av seg skoene.
Jo forsåvidt, men hun har dratt en tur på trening, er tilbake hvert øyeblikk.
Jeg hilste på henne på butikken her en dag, fortsatte Erik, hun kom fra trening da også, hm, fy faen for en kropp den dama di har! Enkelte damer er bare helt nydelige i tights! Den rumpa, de lårene, og den grisedeilige kurven som tegnet seg mellom benene hennes! Så henne fra siden først, la ikke merke til at det var henne med det samme, så bare de deilige kurvene av lårene og rumpa, og den svake buen, som tegnet formen på fitta. Ble helt satt ut når jeg kjente henne igjen, hehe. Bare deilig altså!
Hehe, skjønner deg godt. Nyter synet selv. Hun bruker ikke truse heller da, ikke mye overlatt til fantasien, bare digg spør du meg.
Seriøst enig!
Halvveis inne i første omgang av fotballkampen, kom Vibeke hjem.
Hallo! hørte vi fra nede i gangen. Har vi besøk?
Erik stakk innom til kampen, svarte jeg.
Hun kom opp trappen, rød i kinnene, og nikket et hei til Erik.
Hvem spiller?
Argentina-Sveits.
Kom hit, sett deg på fanget mitt, sa jeg til henne.
Hun smilte, og kom og satte seg. Jeg kysset henne, strøk henne oppover lårene, og la hånden på fitta, lot en finger gli opp og ned over sprekken, ingen truse i dag heller? sa jeg smilende..
Neida, svarte hun med et lurt smil.
Erik smilte, og slukte henne med øynene.
Jeg hvisket i øret hennes; Jeg må ha deg, NÅ! ..og begynte å trekke ned tightsen.
Gi deg din tulling! reagerte Vibeke og spratt opp. Jeg må dusje først, ærlig talt!!
Ok da, men vær snar, sa jeg.
Jada, din kåte grisegutt, svarte hun spøkefullt da hun svinset bort til trappen.
Jeg blunket til Erik. Han sa ingen ting, men øynene hans sa; fy faen, hot hot hot!   Noe senere var Vibeke tilbake, våt i håret, og kun iført en lodden morgenkåpe.
Her har du meg, nydusjet og klar! sa hun, og stilte seg opp foran meg.
Jeg trakk ned buksa, og trusa, i ett. Kuken var halvstiv, jeg runket et par ganger og var klar. Vibeke åpnet morgenkåpen, og satte seg oppå meg, senket seg sakte ned på staken, som jeg holdt med den ene hånden. Jeg kjente kuken skli sakte, lenger og lenger, inn i henne.
Ahhhhhhh, stønnet jeg, når jeg kjente den himmelske våte varmen fra henne.
Dette trengte gutten min, sa Vibeke med et smil.
Hvordan går det med kampen? spurte hun ertende mot Erik, mens hun gled rolig opp og ned på kuken min.
Eh, kremt, fint.
Kanskje du kunne slippe ned morgenkåpen? spurte han med falsk ydmykhet.
Aha, enda en grisegutt, lo Vibeke, og lot morgenkåpen falle.
Gjesten vår vil kanskje ha litt, han også, hintet hun til meg. Tror nok det ja, sa jeg.
Erik var snar med å trekke ned buksen. Kuken stod stiv som et spyd. Vibeke gikk bort til ham og stilte den ene foten på armlenet, slik at han lettere kunne slikke den glattbarberte fitta.
Fy faen! hørte jeg Erik mumle, i det han senket hodet mellom benene hennes. Han tok godt tak i rumpeballene hennes, og presset henne mot ansiktet sitt.
Så så, ikke bli for ivrig nå grisegutten! Du var jammen sulten nå ser jeg, sa hun og smålo.   Jeg kledde av meg og foreslo at vi skulle gå ned på teppet alle tre. Vi flyttet salongbordet, Vibeke stilte seg på alle fire. Vi vekslet på å knulle henne i rolig tempo, mens vi ga henne små dask på rumpa. Hun flyttet seg, slik at hun kunne ta imot med hendene på sofaen, etter hvert som støtene ble hardere og hardere. Hun fikk flere små orgasmer, det rant av fitta hennes.
Jeg gikk ned og hentet noe glidemiddel. Smurte inn kuken til Erik, og ledet den inn mot det lille rumpehullet hennes. Han presset og presset, før han til slutt kom inn i det trange hullet. Åhhhhhh, himmel! utbrøt han, i det kukhodet kom innenfor. Jeg satte meg i sofaen slik at hun kunne suge meg mens Erik holdt på bak. Puppene duvet fram og tilbake med støtene til Erik. Jeg pulte henne hardt i munnen, mens jeg lugget kraftig i det lange våte håret hennes. Hele kuken til Erik forsvant nå inn i den deilige rumpa. Han gjorde noen dype støt, samtidig med at han dasket med den ene hånden, så det smalt høyt mot baken hennes, Vibeke stønnet høyt hver gang han gikk helt inn. Jeg vil ha dere, begge to, hvisket hun, mellom den tunge stønningen. Hæ? sa jeg. En i fitta, og en i rumpa, samtidig, fortsatte hun, med lav stemme. Erik trakk seg forsiktig ut. Vibeke lot den kåte svette kroppen, nærmest velte over på siden, helt utmattet av lyst på mer.

MrSmith

MrSmith

 

trouwjurken_Wordt Snooki Tenslotte Getting Married?

trouwjurken. Nicole "Snooki" Polizzi van MTV's Jersey Shore roem is verloofd met verloofde & eacute;Jionni Lavalle sinds maart 2012,en na de geboorte van haar twee kinderen (Lorenzo,2,en Giovanna Marie,1 maand) deze twee trotse ouders zijn klaar om hun vakbond officieel te maken. In april,de Daily Mail meldde dat Snooki en Jionni een oktober 2014 huwelijksdatum had gezet,wat betekent dat deze twee zal de knoop binnen de komende drie weken!"In principe,ik en Jionni doen wat mensen doen in een mensenleven in vier maanden," Snooki vertelde NJ.com in augustus."Met trouwen,het hebben van een baby...Een tweede baby.Verhuizen naar ons droomhuis.Het is gewoon krankzinnig." Na Snooki's Great Gatsby-inspired vrijgezellenfeest,het is duidelijk dat het paar is nog steeds van plan om een ​​'20s-themed trouwdag te hosten.NJ.com meldt dat de bruid een "een klassieker,vintage-type look" zal don zonder zelfs maar een zweem van haar handtekening luipaard!"Ik weet dat veel mensen wanneer ze dachten dat van mij trouwen of wanneer ze hoorde het voor de eerste keer,ze waren als,'Oke,ze is waarschijnlijk gaan om een ​​luipaard jurk of iets heel opzichtig te dragen.En om eerlijk te zijn,Ik ben een beetje over die luipaard stadium,"de pint-sized reality ster gezegd. exclusieve avondjurken online Als voor hun locatie,het lijkt de Venetiaanse in Garfield,zal New Jersey de site van de ceremonie en de receptie zijn.Hoewel Toniann Bottignoli,de Venetiaanse Directeur Dales,zou niet bevestigen of het duo de knoop zou binden,stadsambtenaren voor de stad per ongeluk deed.Begin september,Garfield stelde een nieuwe verordening die geregeld filmen in de stad,die schetst dat vergunningen moeten worden verkregen om te filmen op een stoep of straat binnen de jurisdictie van de stad.En,zoals geluk zou hebben,MTV Productions verluidt benaderde de gemeente eerder dit jaar toestemming om te schieten krijgen. Het klinkt alsof we niet zullen moeten veel langer wachten om te zien wat Snooki en Jionni in petto hebben voor hun trouwdag na al!

trouwjurken

trouwjurken

 

Dagbok fra april . . .

Det var i april at livet mitt ble snudd oppned. Her kommer starten: 18. april Jeg kjøpte ei dagbok for mange år siden. Da jeg åpna den og oppdaga at arkene var uten linjer mista jeg skrivelysten. Boka ble brukt til å lime inn utklipp fra blader og aviser. Sofie som bor i Skien sender meg noen dikt av og til som hun har klipt ut fra Telemarkavisa. Sofie og jeg arbeidde sammen for mange år siden og har hatt brevkontakt siden da. Hun kjenner til planen om å snu opp ned på livet mitt. Når jeg blir seks og seksti – da gjør jeg som jeg vil . . . Det var da jeg begynte å leke med tanken og har brukt siste året til å manne meg opp. Venne meg til tanken på å bli selvstendig og starte mitt eget liv når jeg blir 67. Sofie som har vært plaga med leddgikt og sitter i rullestol har oppmuntra meg og vært med på planlegginga. Vi har ikke sett hverandre på 35 år, og en tur til Telemark for å besøke henne ligger i planen min. Pensjonen rekker nok ikke så langt, men jeg vet det er mange ledige husrom i kommunesenteret der folk flest bor. Hjørnesteinsbedriften ble oppkjøpt og lagt ned og mange har flytta til andre steder der det er arbeid å få. Mange hus står tomme og det er stadig annonser for bortleie og salg av møblerte og umøblerte husrom. I en avisartikkel for noen år siden, sto det at en kunne få leie gratis bare en holdt orden. Da blir det ikke innbrudd og ødeleggelser. Det var vel da tanken begynte å spire. Jeg kjøpte ei kladdebok og har skrevet litt nå og da, men livet mitt har vært rutine og jeg har ikke hatt stort å skrive om. Når jeg prøver å ta frem minner fra gamle dager går jeg gjerne i stå. De riktig gamle minnene har jeg stuet så langt bak i hukommelsen at de er nesten borte. 19.april Jeg sa til Gustav et par ganger i høst at vi burde sende flere kyr til slakt. Han har vært pensjonist i noen år og jeg har når jeg var sliten mint han på at når jeg ble pensjonist ble det ikke mer gårdsarbeid på meg. Jeg vil ikke slite meg ut når det ikke er nødvendig. Det kjennes på kroppen særlig om morgenen at det hadde vært godt å slippe. Kanskje kunne vi ta oss ferie og reise litt. Det kom stadig tilbud om bussturer i Norge og utenlands. Hadde vært artig å se noe annet. Men han hadde det han trengte her på Tveit og tenkte med gru på hvordan det skulle bli å gå her uten dyr i fjøset. Hans liv har vært ansvar for dyr og høsting av gras. Dessuten vil han ikke gi slipp på tanken om at en av brorens barnebarn vil ta over gården, og da ble det lettere når besetninga var intakt. Egentlig føler jeg meg litt lurt. Jeg hadde sett for meg familie med barn da jeg gifta meg og flytta hit. Det lå ikke i Gustavs planer. Derfor sier jeg til meg selv at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet. Jeg har jobba full arbeidsdag i de aller fleste av årets dager med unntak av en ”bytur” om våren og en tur i november. Signy kommer til å rase når hun får høre at jeg har flytteplaner. Da vil hun få mer ansvar for vår felles svigermor. Det er lite vi har sett henne på Tveit. Hun kan ikke utstå fjøslukta. Gustav går av og til opp til Knut og Signy på lørdagskvelden og tar et glass øl sammen broren. Jeg var med de første årene jeg bodde her, men vi har lite til felles Signy og jeg. Hun har hyllene fulle av nips og skifter gardiner flere ganger i året. I hele desember kryr det av julenisser, blinkende lys og julegardiner i alle vindu. Så kommer det opp nye gardiner før påskegardiner og kyllinger inntar huset. Det er overflod av det meste – nesten amerikanske tilstander – uten at jeg vet så mye om det. 20. april I dag ga Gustav kalvene melk midt på dagen og jeg hadde flere timer fri. Da gjorde jeg det jeg hadde tenkt å gjøre en dag til uka. Jeg pakka litt mat og en termos med kaffe og gikk skogstien mot Storenut. Jeg har tatt denne turen noen ganger når vi ikke har hatt kalver som må fores midt på dagen. Det er ikke så ofte det har vært tid. På våren har det vært lamming, så har det vært gjerding og i slåtten har det vært mer enn nok å gjøre. I dag har det vært sol og ganske varmt. Snø har det vært lite av i år og det var greit å komme seg til topps. Å sitte der oppe å se utover bygda og viddene til alle kanter er ganske enormt. Jeg ser vegen som slynger seg forbi Tveit og huset til Knut og Signy og videre opp til de øverste gårdene i grenda. Bussen står på snuplassen der den står parkert når den ikke er i rute. Nå er det bare en dag til jeg skal bli med den til Øra og prøve å finne en liten leilighet. Jeg har ikke sagt annet enn at jeg skal ta fridagen min og har fått ei lita handleliste fra svigermor. Det kribler litt i magen, men jeg er glad for at jeg fikk oppleve denne utsikten for siste gang i strålende sol. 21.april Litt vemodig i kveld. Brukte ekstra lang tid etter melking og felte noen tårer da jeg klappa alle kyrne farvel. I morgen skal jeg på den årlige vårturen til Øra og det blir punktum for arbeidslivet mitt. Jeg har vært i arbeid fra jeg ble konfirmert og til nå. Hvis jeg hadde hatt lønn de siste 30 åra da jeg har vært fjøsrøkter og onnehjelp her på gården så hadde jeg fått en god pensjon. Likevel – 12 tusen hver måned som jeg selv skal rå over – det blir som i gamle dager da jeg tjente egne penger. Regner med at jeg kan få en brukbar plass å bo til under 5 tusen i måneden. Har fulgt med i avisannonser og har sett på kartet og funnet flere plasser ganske nært sentrum. Jeg skal nok klare meg, og jeg grugleder meg! 22.april – en merkedag i livet! Tok tidligbussen til Øra i dag. Halvtimes reise fra vinter til vår. Her er det frost om natta og ikke antydning til noe grønt. Fire adresser med husrom til leie sto oppskrevet på en lapp i veska, men da jeg kom forbi banken gjorde hjertet et hopp. I vinduet sto bilde av drømmehuset som var til salgs for 350 tusen! Banksjefen stussa da jeg sa at jeg ville leie det. Jeg fortalte at jeg ville flytte fra Tveit og fra Gustav. Nesten 30 år med fjøsstell 3 ganger om dagen, 360 dager i året i 30 år. Han så litt forvirra ut, var vel ikke sikker på hvem jeg var. Da han hørte historia, sa han at skilsmisse ville gjøre meg til millionær og jeg kunne kjøpe både hus og mer til. Hvis vi hadde felleseie ville jeg eie halve eiendommen og Gustav måtte betale meg ut. For meg var ikke det aktuelt. Skilsmisse hadde aldri vært i mine tanker. Det ville knekke både Gustav og mora. Jeg ville bare flytte og se folk rundt meg. Kunne gå i butikker uten at folk snudde seg fordi jeg lukta fjøs. Dette drømmehuset hadde jeg sett på hver gang jeg tok bussen til eller fra Øra. Rødt lite hus som lå for seg selv med kvitt stakittgjerde rundt. En liten egenkapital ville gi meg boliglån, sa han - og jeg kunne kjøpe huset på dagen. Låne penger var ikke aktuelt, men jeg hadde regna ut hva jeg kunne strekke meg til i månedsleie. Jeg har fått min første pensjonsutbetaling. Jeg hadde en konto i banken, men den var vel ganske tom. Jeg tok ut 50 tusen i 1985 da traktoren til Gustav havarerte midt i høyonna. Kontoen hans sto i null etter nybygd fjøs. Banksjefen tasta på datamaskina si og så på meg. Du har 23 466 kroner på konto. Hvis de 50 tusen som du kjøpte traktor for i 1985 hadde stått på konto, så hadde du hatt mer enn 131 tusen i dag. Han tasta videre, og så på meg over brilleglassene: "Er du klar over at Gustav har mer enn 600 tusen på sparekonto? Hvis dere har felleseie kan du kjøpe drømmehuset på dagen." Det tok litt tid før jeg oppfatta hva han sa . . .seks hundrede tusen! Det demra for meg at Gustav sa han hadde fått spørsmål om selge noen hyttetomter i høst. Spørs om det var slik at han hadde solgt og fått så godt betalt. Gustav tok seg av alt som hadde med penger og økonomi å gjøre. Han ordna med regnskap og sjølmelding og han ringte etter mat og det vi trengte og så kom det med bussen. Vi hadde ikke bil og reiste aldri noe sted. Ferie var for slike som hadde kjedelig, lønna arbeid. De fikk jo feriepenger . . . . Jeg kvapp til da banksjefen ringla med et nøkkelknippe. "Her er nøklene. Gå bort og se hva du synes. Jeg skal finne ut om selgerne kan gå ned noe i pris. Mange har sett på det som feriehus, men ettersom det er boplikt er det ikke så lett å selge. Det er bare to rom og kjøkken, men det var nok for han som bodde der sist. Han var forresten snekker og holdt huset i god stand." Jeg vakla ganske forvirra bort over fortauet. Dette ble så helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Nå kan jeg åpne den kvite grinda, liste meg innafor og bort skiferhellene mot inngangsdøra. Handa med nøkkelen skalv og døra gikk opp med et lite klikk. Vel innafor ble jeg stående med hjertebank og ryggen mot døra. Fra den smale gangen var det 4 dører som sto på gløtt. Døra på venstreveggen førte meg inn i ei lys stue med en vedovn. Et av vinduene vendte ut mot vegen og det andre mot et åpent jorde. Ei ny dør fra stua førte inn i et lite rom som måtte være soverom. Skulle gjerne ha satt meg, men huset var tomt for møbler. Iveren førte meg til gangen igjen og til dørene på motsatt side. Syntes jeg kjente kjøkkenlukt da døra gikk opp og et gulmalt kjøkken med mosegrønne skapdører åpenbarte seg. Skuldrene senket seg: her vil jeg bo! En litt sliten komfyr sto på plass, men den var god nok for meg. Et lite bord, noen stoler og et kjøleskap må til. Jeg dro ut nederste skuffen og heiste meg opp på benken. Godt å sitte. Dette rommet vil jeg trives i! Synes jeg kjenner kaffelukt allerede etter å ha sjekka at platene på komfyren virker. Steikeovnen blir varm også. Skal tro om jeg kan bake like gode brød som svigermor . . Fant papir og blyant i veska og satte opp ei liste over hva som måtte til i første omgang: Kaffekjele, kjøleskap, bord og en krakk til kjøkkenet. Seng, nattbord og stol til soverommet. Kommode og et par pinnestoler vil jeg ta med fra Tveit. Stolene fra skraploftet malte jeg grønne og de ville passe bra her. Så får jeg se hvordan svigermor og Gustav reagerer på flyttinga. Vil helst ikke ta med mer enn det jeg føler er mitt. Men noen kopper og litt kjøkkensaker kan jeg vel ta med. Jeg skal i alle fall ikke ha TV. I mange år hadde jeg hatt eget rom på loftet hvor jeg satt etter kveldstellet i fjøset og til jeg køya. TVen i stua sto på hele kvelden med så høy lyd at det var ubehagelig. Både Gustav og mora hører dårlig. Jeg satt oppe på loftsetasjen og strikka eller leste. Et par dører igjen. Første rommet var smalt med hyller og kjellernedgang i enden. Kjellertrappa var bratt og smal og ikke fristende å prøve. Ei stang med krok sto støtta opp til veggen og en firkant i taket viste veg til et loftsrom. Fikk sjekke senere om det var tegn til utett tak eller pipe. Måtte trekke pusten før jeg åpna siste døra. Det var et baderom med dusj og vannklosett. Jeg dumpa ned på dolokket og gråt befriende. Dette VAR drømmehuset! Jeg hadde mast på Gustav i flere år om å bygge på huset heime på Tveit så vi fikk bad og vannklosett inne. Det ble stadig utsatt. Han mente vi kunne gå over tunet til doen der. Mora var sprek og klaga ikke, men når en måtte på do vinterstid var det like utrivelig for alle. Ikke for Gustav kanskje som slo lens rett utafor ytterdøra når han var oppe om natta. Mora brukte ei bøtte som sto i en krok på soverommet. Turen var kommet til å ta utsida av huset i øyesyn. Jeg skrev opp på huskelista at vinduer, takrenner, nedrekanten av ytterpanel måtte sjekkes, og jeg måtte ned i kjelleren for å se etter fukt. Det lå snø på bakken etter takras på ene sida av huset, ellers var det snøfritt. Jeg hadde skifta til småsko og vårjakke på buss-stasjonen. Veska med vinterhabitten lå i en oppbevaringsboks. Såpass hadde jeg lært etter 30 vårturer hit at det var stor forskjell på hvor langt våren var kommet her og på Tveit. To gleder på utsida av huset. Ei redskapsbu og en kjellerlem. Bua var låst, men nøkkelen jeg raspa med meg fra en knagg i gangen passa til kjellerlemmen. Den åpna jeg lett og fant en tørr kjeller med hyller, en potetbinge og en fryser. Dette måtte feires. Klokka gikk mot 12 og jeg tenkte mat og kaffe, men innom banken først med nøklene. Banksjefen hadde det travelt, men sa jeg kunne beholde nøklene hvis jeg mente at det ble kjøp. Han ga meg et brev der han hadde skrevet ned summene vi snakka om og ønska meg lykke til. I lykkerus dansa jeg til varehuset der det var kafé. Rekesmørbrød og Napoleonskake var normalt luksus, men dette var en merkedag, og den var ikke slutt enda. En kaffekjele, et krus, kokekaffe og tre stykker Napoleonskake lå i veska da jeg stoppa foran oppslagstavla. Det var to oppslag som fanga oppmerksomheten: Strikkekafé hver onsdag kl 12 – 15 og Bruktbua har åpent fra 13.00 til kl 18.00 tirsdag, torsdag og fredag. Det ble notert før jeg traska opp mot drømmehuset igjen. Jeg så på det rødmalte huset som mitt og snek meg ikke inn som forrige gang. Om Gustav ikke ville dele bankinnskuddet sitt, så fikk jeg heller ta opp lån. Dette skulle bli mitt hjem. Hvis jeg tok skolebussen kom jeg hjem til middag og det ble mer tid til å diskutere fremtidsplanene med de to på Tveit og jeg kunne flytte om et par dager. Da jeg gifta meg og flytta inn på Tveit tok jeg over svigermor sin fjøsjobb sammen med Gustav. Jeg hadde aldri melka ei ku før, men det tok ikke lang tid før jeg var ei dreven budeie. Svigermor tok alt innearbeid, så jeg regna med å komme hjem til ferdig middag i dag også, og de to hjemme regna med Napoleonskake til dessert som alltid når noen hadde vært på bytur. Mens svigermor kokte kaffe tok jeg mot til meg og sa til Gustav: "Jeg har sagt til deg et par ganger siste året at når jeg ble pensjonist ville jeg ikke i fjøset lenger, og jeg har bedt deg trappe ned på drifta. Nå har jeg vært pensjonist i 14 dager og har fått første pensjonsutbetalinga. Så da blir du alene med fjøsarbeidet." Han gjorde det lettere for meg da han sa: "Det blir nok langsamt for deg å gå her utan å gjere noko. Mor er sprek nok til å laga mat og to kokkar på kjøkenet er det vel ei for mykje . . " Nei, svara jeg og hoppa i det: "Jeg fant meg en plass å bo da eg var på Øra i dag, og kommer til å flytte ganske snart. Etter 30 år med fjøslukt har jeg lyst til å se folk rundt meg, gå i butikker og være med på pensjonistturer. Jeg har hatt det godt her og likt fjøsarbeidet, men jeg kjenner at kroppen har fått nok, og jeg vil oppleve noe annet før jeg blir for gammel." Jeg fortalte om drømmehuset, om hva banksjefen hadde sagt og at Gustav ville arve huset om jeg skulle dø først. Det vil jo bli felleseie som resten av gården. Det ble stille da svigermor fylte kaffe i koppene: "Dette kan du vel ikkje meine for alvor? Det var ei ulukke at de ikkje fekk barn saman. Da hadde du vel ikkje kome på slike tankar." Gustav reiste seg og gikk ut for å ta kveldsstellet. Svigermor gikk for å ta middagshvil og jeg pusta letta ut, satte koppene i oppvaskmaskina og gikk ovenpå. Gustav og jeg hadde ikke delt seng på mange år. Han sa ifra rett etter at vi var gift at han ikke ville ha barn, og det ble aldri noe normalt samliv på oss. Likevel har vi hatt et godt ekteskap. Vi har vært gode venner, jenka oss etter hverandre og arbeidd godt i lag. 23. april Jeg våkna klokka 6 som vanlig, men ble liggende å høre på de to nede på kjøkkenet. En kopp kaffe før han fora kyrne. Så kom han inn til frokost litt senere og gikk ut igjen for å melke. Jeg sto opp og fant termokanna med kaffe og svigermor som så bekymra ut: ”Vil du verkeleg dette da, Anna? Det blir stilt her utan deg, og det fell mykje arbeid på han Gustav. Bra at de sende sauene i haust elles hadde det vore rett før lamminga no, og da kunne du ikkje ha reist.” Gustav hadde helst kvitta seg med sauene for mange år side, men jeg hadde holdt igjen. Jeg gledde meg hvert år til lamming. Det varme sauefjøset og den spesielle lukta av nyfødte liv var det fineste på hele gården. Og det var bare mitt ansvar. Hver høst de siste åra ville Gustav helst sende hele flokken til slakt og han var fornøyd i fjor da jeg sa at det var greit. Jeg hadde begynt å drømme om et nytt liv uten fjøslukt og med egne penger. Ved formiddagsmaten spurte jeg om det var greit for han å overføre penger til min konto. 300 tusen som var halvparten av sparepengene på hans konto og 77 tusen som var halvparten av mine sparepenger når han hadde betalt tilbake traktorpengene. Jo, han hadde grunna på dette og sa at jeg hadde sannelig jobba for pengene. Jeg hadde jo snakka frempå noen ganger at vi burde ha delt inntekta fra gården. Det hadde vært skrevet mye om det i Bondebladet. Gustav hadde regna på det og mente at det lønte seg dårlig. Vi hadde felles økonomi og jeg fikk de pengene jeg ba om. Det var vel dumt at han hadde vært så bestemt på ikke å ha egne barn. Han regna med som sikkert at en av guttene til Knut ville overta gården - særlig etter at han bygde nytt fjøs på 80-tallet. Han skulle nok ha kjøpt bil han også når alle andre gjorde det, så hadde livet blitt annerledes. Han skulle overføre pengene. Utpå ettermiddagen tok jeg en tur nedover vegen. Regna med å møte Knut, broren til Gustav på veg hjem fra jobb. Hadde jeg venta til han kom hjem, ville kona Signy laga sirkus. Knut ville forstå. Han kom og vi fikk en prat som endte med at han ville komme ned med bilhengeren i kveld. Jeg kunne fylle den opp og han ville komme innom og ta med meg og hengeren ned til Øra når han dro på jobb en dag når det passa for meg. Han kom før jeg hadde regna med. Yr meldte regn på fredag, så hvis jeg rakk det, var det best å reise i morgen tidlig. Jo før jo bedre – tenkte jeg og bar ned pakkenellikene. Gustav kom og hjalp til med stabling og hadde med slike strammebånd som jeg aldri har lært meg å bruke. Han så betenkt ut. Det hele hadde vært så overraskende og gått så raskt at ingen helt skjønte hva som virkelig var i ferd med å skje. 24. april Vi spiste frokost før Knut kom og Gustav gikk i fjøset. Svigermor var bekymra for alt nytt jeg måtte kjøpe og stakk til meg en tusenlapp. Hun hadde ikke mer liggende. Hun kom med ett av de nybakte brødene fra i går også. Knut hadde det travelt da han kom, kobla på hengeren og jeg flytta fra Tveit. Mer spennende enn vemodig. Knut og jeg hadde alltid vært gode venner og hadde en fin prat i bilen nedover. De to sønnene var vel etablerte med gode jobber og egen familie. Verken de to eller sønnene deres hadde noen gang tenkt på å overta Tveit, men den eldste sønnen hadde ei datter som gikk på landbrukslinja. Hun hadde vært på Tveit et par ganger, men Gustav hadde ledd av interessen hennes. Jenter og traktor . . . Flyttelasset var ikke rare greiene. Raskt av hengeren og innafor grinda, så kjørte Knut videre på jobb. Kommoden var tyngst, og alt var på innsida av døra før jeg satte meg ned med første kaffekoppen i eget hus. Det var andakt og spenning i kroppen før jeg nappa veska med meg og spaserte til banken med litt nervøst hjerte. Jeg hadde jo flytta inn i et hus jeg ikke eide – hadde bare lånt nøkkelen. Banksjefen hadde strålende nyheter. Han hadde fått tak i to av de tre selgerne som hadde arva huset. De var villige til å gå ned i pris så mye at summen ble 350 tusen inklusive salær, avgift og gebyr. Han kunne også bekrefte at Gustav hadde overført pengene som vi avtalte. Kjøpekontrakt ble satt opp og underskrevet og jeg svevde lykkelig ut døra - og var fri som fuglen! Jeg fløy til kjøpesenteret. Hadde lang huskeliste, med seng og kjøleskap øverst. Fant kjøleskap til kr 3 500, men kunne ikke bestemme meg for seng med skuffer under, eller madrass på bein som ble litt billigere. Etter rekesmørbrød, napoleonskake og kaffe ble avgjørelsen seng med skuffer under. Ingen plass for hybelkaniner til å slå seg ned da. Heldigvis kunne butikkene samordne transport slik at jeg får både kjøleskap og seng i morgen. Når en starter dagen i otta blir det tid til litt av hvert. Litt tørrmat ble med hjem før turen gikk til Bruktbua som hadde åpent fra kl 13.00. Store vinduer med antikviteter og blomsterbed med påskeliljer på begge sider av blåmalt inngangsdør. Det så innbydende ut og jeg ble møtt med plingelyd da jeg gikk inn i et rom som så ut som ei vanlig stue. Neste rom var kjøkken med kokekar og kjøkkenredskap på bord og benker. Jeg så til min forskrekkelse at en splitter ny kaffekjel maken til min nyanskaffelse hadde prislapp med kr 100. Akkurat da kom eieren og jeg kommenterte at prisen var alt for lav. Han lo og sa at ingen vil ha slikt nå, selv om den var ubrukt. Folk brukte kaffemaskiner, traktere eller presskanner. ”Kom og smak. Jeg har ei moderne kaffemaskin her borte” Han viste veg til en sofakrok der det sto et lite monster som pøste kaffe i to kopper etter å ha blitt fora med to kapsler. Kaffen var god og mannen trivelig. Han hadde overtatt Bruktbua da han ble pensjonist og reiste rundt i nærområdet og henta dødsbo og annet som folk ville bli kvitt. Noe gikk på søppelfyllinga og noe fikk han plassert i butikken. Jeg måtte bare se meg rundt og be om hjelp hvis det var noe spesielt jeg var ute etter. Jeg fant et lite bord med klaff til å slå ut. Overflata var umalt og understellet var grønnmalt omtrent i samme farge som skapdørene på kjøkkenet. Prisen var grei, og jeg lurte på om han hadde ei trillebår. Han så litt forskrekka ut da jeg løfta bordet opp i trillebåra og han tilbød seg å kjøre sakene hjem for meg. ”Neida, jeg bor ikke langt unna” sa jeg og trilla av gårde. Dagen har vært innholdsrik og kvelden ble kort. Jeg ligger snart på flatseng på gulvet. 25. april Våkna ganske forvirra i sekstida på gulvet i et fremmed rom. Måtte lokke øynene og memorere gårsdagen. Vanskelig å forstå at så mye kunne ha hendt på en dag. De siste 30 årene har vært repetisjon fra en dag til den neste. Noen få ganger var det nattevåk på grunn av kalving og så var det lammeperioden på våren som var det store avbrekket. Hva skulle skje i dag? Jo, kjøleskap og seng skulle komme på formiddagen. Det ble kaffe og ei skive av svigermors brød mens jeg planla dagen. Ei kladdebok ble med fra butikken i går og jeg noterte hva som måtte kjøpes, hva som skulle gjøres og hva jeg skulle lete etter neste gang jeg skulle innom Bruktbua. Småkaldt i hagen, men en inspeksjon måtte til. Litt snø lå igjen etter takras, men krokus i blått og gult sto inntil husveggen, og noen andre blader som trolig ville bli påske- eller pinseliljer. I et hjørne ved stakittgjerdet der morrasola skinte, lyste det kvitt. Det var ei stor tue med kvitveis – aldeles nydelig. Må passe på å ta vare på den flekken. Hadde vært fint å plante noen andre blomster i utkanten å ha et blomsterbed der. Det som pirra nysgjerrigheten mest var ei låst bu lengst nede i hagen. Ingen nøkkel inne i huset. Den kunne ligge over dør eller vinduskarmer eller en annen lur plass. Letinga ble forstyrra av bilhorn fra stor varebil som sto på vegen utafor grinda. To karer bar inn kjøleskap og fikk det på plass. De tok med papp og plast ut og kom inn med det som skulle være seng – ei stor flat pappeske som ble plassert på stua. De mente det var bra å ha god plass til å sortere skruer og deler. Jeg sto tafatt med tårer i øynene, mens de forklarte at det var bruksanvisning i pakken og alt som trengtes av verktøy. Dette greier du, sa de på vegen ut. Dette går aldri bra, tenkte jeg da jeg åpna pakken med kniv. Bruksanvisninga besto av tall, bokstaver og strektegninger og var ganske uforståelig. Jeg putta den i lomma og ilte til butikken for å klage min nød. Jeg forventa å få ei seng, ikke et byggesett! Fredag er handledag og betjeninga var opptatt. ”Dette greier du. Se på det som ei utfordring og ta en luftetur hvis du står fast”, sa ei ekspeditrise som jeg endelig fikk tak i. ”Lurt å ha en vater til skuffene som skal være under senga, og kanskje litt mannfolkhjelp.” Turen gikk til Bruktbua igjen. Han hadde ingen vater til salgs, men jeg kunne få låne hans egen. Hvis jeg ville passe butikken i 5 minutter skulle han dra hjem og hente. Puslespillet så ikke så ille ut nå. Skuffedelene var lett å sortere ut. De skulle bankes sammen med litt lim og det var en overkommelig jobb. Resten fikk vente til neste dag. Jeg er ikke 20 år lenger. 26. april Etter enda ei natt på golvet våkna jeg til ny dag i eget hus. Jeg hadde ingen andre planer for dagen enn å få senga ferdig så jeg slapp flere netter på flatseng. Før klokka var 12 sto senga ferdig med skuffer under og madrass oppå. Nydelig å strekke seg ut etter flere timer bøyd over bruksanvisning, skruer og dingser. Nå måtte jeg ut i frisk luft og hagen fikk en ny inspeksjonsrunde som endte ved den låste bua. Det måtte finnes nøkkel et sted, mest sannsynlig på utsida av huset. Jeg lette systematisk og fant den mellom grunnmur og kledning. Spennende øyeblikk for å se om den passa i låsen og enda mer spennende da døra gled opp. En lysbryter på veggen og rommet lå bada i lys fra lysrør i taket. Rommet var stapp fullt av gressklipper, redskap og verktøy. Et par hagestoler lå under en arbeidsbenk og det var stabla firkanta kasser fra golv til tak lengst inne i rommet. En hagestol som hadde trengt et strøk maling og ei løvrive ble med ut. Arbeidslysten var borte og sulten krevde sitt. Dessuten begynner det å skumre og jeg gleder meg til å gå tidlig til sengs. 27. april Dagen starta med regn. Hadde vært fint med en tur ut, men jeg har verken regntøy eller paraply. Regndressen min henger igjen i gangen på Tveit. Den lukter nok for mye fjøs til bybruk. Det meste av flyttelasset er pakka ut og jeg ble sittende litt tafatt med kaffekoppen. De siste dagene hadde vært et maraton med nye inntrykk og opplevelser. Etter det første møtet med banksjefen har det gått slag i slag. Godt å sitte bare å tenke på opplevelser og inntrykk. Notisboka i kjøkkenskuffen har mange overstrekinger av planlagte saker som er utført, men mange flere punkter som skal kjøpes eller gjøres. Jeg må lage meg et budsjett og finne ut hvor mye penger jeg må sette av til kommunale utgifter og strøm. Stua virker stor og naken. En vedovn, en lenestol, et lite bord og en kommode fyller ikke opp stort. Stue var et ukjent begrep da jeg voks opp. På prestegården der jeg var barnepike hadde de finstue som ble brukt bare i jula og når de hadde selskap, og senere i livet bodde jeg på møblerte hybler helt til jeg kom til Tveit. Der var det dagligstue med TV. Både svigermor og Gustav hører dårlig og lyden var så høy at jeg rømte ut ganske snart. Jeg satt på kjøkkenet eller oppe på soverommet mitt med ei bok eller strikketøy – og radioen. Tørr ved fant jeg både i skjulet og i kjelleren og fikk fyr i ovnen. Stua ble straks triveligere, og røyken gikk rett opp i pipa. Jeg satte meg i lenestolen med en halvferdig sokk. Gustav brukte opp noen sokkepar i året, og jeg hadde både garn og ull. Rokken hadde jeg ikke tatt med, så hva jeg skulle med ulla er jeg sannelig ikke sikker på. Tanken på sofa og salongbord frister lite – ikke har jeg penger til det heller. Kjøper jeg brukt så kan jeg risikere å få en sofa som hadde stått hos noen som røkte, og det var ikke aktuelt å leve med. Da fikk heller stua stå ganske tom foreløpig. Kanskje et stort spisebord hadde vært tingen. 28.april Bra vær i dag, og jeg brukte formiddagen i hagen. Et blomsterbed holder på ta form rundt der kvitveisen står. Jeg flytta steiner fra ei røys ved uthuset, gravde de litt ned og spavendte jorda innafor. Bra at jeg fant spader og anna redskap i bua. Så vendte jeg jorda på et stykke der det så ut til å ha vært kjøkkenhage. Da sa ryggen ifra at det var nok. Merkelig så ivrig en blir når en er i starten på noe nytt. Første året jeg bodde på Tveit laga jeg også blomsterbed. Kjøpte stemor og sådde ringblomster og blomkarse. Det ble liten tid til å luke og etter som lamminga tok all tid på våren så ble det bare med det ene året. Dessuten lå det som kunne kalles hage på baksida av huset, og der var vi nesten aldri. Men her skal det blomstre. Jeg vil kjøpe noen gule løkblomster og sette ned. De tåler kalde netter. Kjøleskapet var ganske tomt og en ”bytur” var nødvendig. Speilet på badet viste ei svett og sliten kjerring. En tur i dusjen gjorde underverker, men det tok tid før håret tørka og det slo meg at håret trengte en klipp. Lenge siden svigermor var der med saksa. Jeg spurte meg frem til kommunehuset. Der fikk jeg beskjed om kommunale avgifter og de var så greie at de ringte elverket for meg. De fant ut hva den forrige eieren hadde brukt av strøm siste året han bodde der, og kunne stipulere en cirkapris på hva jeg kunne vente meg i strømutgifter. Det hørtes ikke så ille ut og jeg er ikke i tvil om at jeg skal få endene til å møtes. Strømregning kommer 6 ganger i året og kommunale avgifter skal betales 4 ganger. Store utskeielse blir det ikke, men noen nye klær må jeg ha. Det er lett å se at jeg skiller meg ut i klesvegen med den gamle crimplenebuksa med strikk i livet som har vært finbukse i sikkert 20 år. Regnfrakk må også til og støvler. Kan ikke sitte inne om det regner en skvett. Hvis jeg skal driste meg til å møte opp på strikkekafé så må jeg innom en klesbutikk i morgen. 29. april Dagen starta med en handletur. Jeg hadde lest i en ”bli ny –reportasje” i et ukeblad at det var lurt med et basisantrekk, og jeg fant en butikk med dameklær. Ei drøvtyggende ungjente virka ganske uinteressert da jeg prøvde å forklare hva jeg var ute etter og jeg rømte ut fra butikken ganske mismodig. Det gikk bedre i neste butikk. Ei godt voksen ekspeditrise forsto hva jeg mente og hun fant frem flere bukser og skjørt med jakke i samme stoff. Da kunne jeg velge bluse eller jumpere etter hvor fin jeg ville være. Jeg falt for et mellomblått sett med en nydelig bluse og skjerf i halsen. Jeg så virkelig ut som ei ekte bydame! Men gleden varte ikke så lenge. Jeg holdt på å gå i gulvet da jeg så prisen. Det ble nesten tre tusen kroner. Det ble til at jeg gikk ut med buksa, jakken og to bluser fra et billigstativ. Etter en tur hjemom gikk turen til Bruktbua med vateret jeg hadde lånt. Jeg gikk rundt og så på alt han hadde i hyllene. Noe ligna på ting jeg hadde sett og eid tidligere og andre saker plukka jeg frem og la i ei handlekurv. Kjøkkenet mitt er ganske tomt og her var det kopper, glass og redskaper for en slikk og ingenting. Jeg hadde ikke bruk for serviser til 12 og plukka gladelig med enslige kopper og fat som var pene å se på. Om de hørte sammen var ikke så nøye. Jeg fant ei skål av samme slaget som de hadde i prestegården der jeg var første årene etter at jeg flytta hjemmefra. Den ble med til mitt nye hjem. Da jeg skulle betale lurte han på om jeg trengte ei ny trillebår eller om jeg ville ha en trillebag. Han hadde en slik stående og mente at det var noe for meg. Jeg slo til og var enig i at trillebår sikkert ikke var egna for bydamer. Dessuten fant jeg ei trillebår i bua i hagen, så nå hadde jeg to . . 30.april Jeg har bodd her snart ei uke og har ikke savna Tveit et øyeblikk. Ikke har jeg hatt dårlig samvittighet heller. Enhver har ansvar for sitt eget liv, og kan ikke regne med at andre skal stille opp til enhver tid. Nå er tida inne for meg til å leve mitt eget liv, så får Gustav leve sitt. Jeg har fulgt han i tykt og tynt de siste 30 årene. Nå er jeg over 66 – og jeg gjør som jeg vil. Planen i dag var strikkekafé nede på kjøpesenteret. Jeg har garn og et påbegynt sokkepar, men jeg kjente at tida ikke var helt riktig. Jeg møtte opp med nyklær på, men da jeg så damene som gikk inn den åpne døra, så rømte jeg unna. Må nok manne meg litt opp før jeg tør å gå inn til alle de andre som så ut til å kjenne hverandre godt fra før. Regntøy, støvler og hårklipp sto øverst på huskelista mi. Det var mye å velge mellom på støvelfronten, og det ble et par ”joggestøvler” med gode såler. Jeg vil ut i skogen fremfor å gå i bygatene. Valget sto mellom en rød og en grønn regnfrakk. Jeg ville gjerne være litt anonym å velge grønn, men ekspeditøren overtalte meg til å ta den røde hvis jeg skulle i skogen. Det er jakttid hele høsten frem til jul og da er ikke grønt den lureste fargen. Så da ble det rød frakk med hette. Da jeg kom hjem lå det lapp fra Posten Norge om at jeg måtte skaffe meg postkasse eller leie en postboks. Det hadde jeg ikke tenkt på og det ble ny tur til kjøpesenteret. På vegen ut kikka jeg litt på gjerdet ved grinda. Der var det merker etter en postkasse som var tatt ned. Hvem solgte postkasser? Måtte spørre meg litt frem og kunne velge mellom modeller fra 500.- til nesten 2 tusen kroner. Må tenke på det til i morgen. Kanskje det er like greit med en postboks, hvis det ikke er lenger unna enn at jeg kan gå dit nesten hver dag.

Anna Abelone

Anna Abelone

 

Er du med på leken må du tåle steken..

Når man velger å blogge, så må man også ta konsekvensene av å stikke nesa frem. Mange bloggere mener at ingen har rett til å kritisere dem, at de blogger for sin egen del og at dersom man ikke har noe positivt å si om ting så skal man holde kjeft. Forøvrig er god tankegang, men det er bare ikke slik det funker! Folk er slemme, folk har meninger, og dersom du legger ut dine meninger og tanker på nett så må man dessverre regne med at man kan få reaksjoner. Verden er ikke bare en dans på roser solskinn og enhjøringer dessverre, folk er slemme, folk er kritiske, og folk er uenige. Stikker man seg frem på nettet med en blogg, nesten samme hva man skriver om, så må man også regne med at folk er uenige og vil ha meninger om hva man skriver. Jeg blir veldig frustrerte over bloggere som velger å skrive en blogg, for så å sutre over at folk er slemme mot en og kritiserer deg. Hva forventer de egentlig? Forventer de at alle skal være enige med dem samme faen hva man skriver og at alle skal kommentere hvor flinke,pene, fantastiske og flotte de er? Da har man misforstått noe spør du meg? Jeg sier ikke at det er riktig at folk skal slenge dritt, det er bare patetisk og direkte ondskapsfulle kommentarer burde man bare slette fra bloggen sin, Men når det er kommentarer der vedkommende er uenig med deg og/eller gir deg konkstruktiv kritikk så burde du faktisk holde kjeft!Så kjære deg, dersom du velger å blogge, så slutt å sutre fordi folk er uenig med deg og/eller gir deg kritikk! Verden er ikke perfekt, og så lenge man velger å blogge på nett så må man også forvente å få både gode og dårlige kommentarer, og man må lære seg å takle det! Folk burde selvsagt tenke over hva de skriver til folk, men du kan ikke kontrollere andre, men du kan kontrollere dine egne forventninger til det å blogge!Slett drittslengingen men forvent at folk vil ha andre meninger med deg, og prøv å lære av det istedet! Ikke minst, slutt å sutre fordi ikke alle er enige med deg, da kan du like gjerne slutte å blogge?.Slutt og spill offer av ulike slag eller sug ut all energien av folk fordi noen er uenige. Det passer seg ikke for voksne folk. Vær deg selv på godt og vondt, du kommer lenger med det. Streb ikke etter sympati eller oppmerksomhet, du blir gjennomskuet.

Gro's hverdag

Gro's hverdag

 

Spiseforstyrrelse

Hei! Eg skal skrive om spiseforstyrrelse på særemne og treng litt hjelp. Håpa på at dokke vil svare på spørsmåla eg stiller, slik at eg kan få litt inntrykk av kva andre meiner om spiseforstyrrelse. Oppgåva mi handlar om korleis spiseforstyrrelse blir framstilt på nett og i bøker. 1. Synst du media påverkar unge jenter, altså med tynne modeller, pene jenter som blogger om hår og sminke, osv? Og på kva måte? 2. Kan unge jenter føle press på kropp og utsjånad etter å ha lest blogger og andre reklamer med de tynne modellane? Skriv gjere litt om korleis du oppfattar media no til dags - Victoria

Victoria02fure

Victoria02fure

 

Blir sprø

Siden jeg holder på å gå på veggene av symptomtyding, lesing på KG og googling av positive graviditetstester, tenkte jeg fikk prøve å roe sinnet litt ved å skrive en liten blogg.. Jeg er ei vestlandsjente på 23 (snart 24) år som bor sammen med en herlig mann, og nå er vi veldig klare for å skape vår egen familie. Samboer jobber fulltid, jeg har også jobb men skriver samtidig bacheloroppgave, så jeg er ferdig til sommeren 2015. Vi har i 2014 kjøpt vårt eget hus, og har da alt klart for å sette et lite nurk til verden <3 Jeg og samboer har generelt ikke så veldig mye sex, det er som vanlig i helgene, så det blir 1-2 ganger i uken. Prøver å få til noen flere ganger rundt EL, men er ikke alltid vi får det til. Denne pp var jeg syk, men hadde sex på selve EL dagen så er jo en mulighet! I dag er jeg ca 7dpo og har TUSEN symptomer på graviditet (selv om jeg innerst inne tenker at det nok bare er innbilning denne gangen også). Brystene er ømme som fy, kjent noen stikninger i livmor, vært trøtt, og kald og varm om hverandre. Har så lyst å få en positiv graviditetstest denne gangen at jeg skriker inni meg, og tiden frem til IKM er så utroooolig treig! Hadde vert veldig morsomt om det er noen som vil følge med her, og som har den samme "skrikende" følelsen inni seg

Synva

Synva

 

Dovregubbens hall

Tåken hadde ligget tung over heiene og myrene ved den lille gården Bergheim i Fåvang, de høye fjellene og knausene rundt dalen holdt den som en gryte. Aina var ute å lokket på kyrene, hun føltes tung om sjelen av det grå, det var August men det var allerede begynt å bli kaldt og hun fryktet en tidlig vinter, det ville vært andre år på rad. Sist år hadde bestefar gått ut for å jakte i snøstormen, og aldri vendt tilbake, Aina mintes det sta blikket hans da hun tryglet han om ikke å gå ut. Men det var som om han ikke en gang enset farene stormen bydde på. En munn mindre å mette hadde betydd redningen for dem, men det så ikke stort bedre ut i år. Hun var smertelig klar over at skoene på føttene var mange år for gamle, og lakk ved tærne. Heller ikke i år hadde faren hennes Sjur greid å finne en beiler, det sto ikke på skjønnhet, Aina var velformet, med skinnende øyne som ga henne ett nær overnaturlig preg, og de lange lyse flettene vekket følelser i alle som så henne. Men tidene var dårlige for alle, får ønsket en munn til å mette, og særlig en med så dårlig medgift som Aina. Hun så til sin forskrekkelse at en av ung kalvene hadde satt seg fast i myren, hun viste fra erfaring at det ikke var særlig dypt der den sto og at det kom til å bli enkelt å få hjulpet den ut. Men det innebar også at hun måtte bli våt på beina, og at skoene hennes ville bli fylt med skittent myrvann. Hun krøp til korset og kjente gåsehuden over ryggen når det kalde vannet fylte skoene hennes, kalven rautet hjelpeløst, den var nok ikke overlykkelig for å stå i kaldt myrvann heller. "Egentlig kunne du hatt det så godt." tenkte Aina, men angret det med en gang. Å miste en kalv nå ville vært døden, dessuten var hun glad i dem, og kviet seg hver gang de måtte slakte. Kalven satt verre en hun hadde trodd, og hun kjente svetten bre seg over den hvite skjorten sin, men til slutt, med en skikkelig kraftanstrengelse klarte hun å hjelpe den ut, men hun mistet fotfestet og landet på knærne og skjørtet ble søkkvått. Hun skulle til å skrike av frustrasjon, men hun så noe som fikk henne til å sette skriket i halsen, En høy skikkelse, med brede skuldre og smal midje kom haltende ut av tåken. Det så ut til at personen var sliten inn til margen, og etter noen få skritt falt den om og ble liggende. Aina skyndet seg opp og bort til hvor skikkelsen hadde falt. Det hun fant far en usedvanlig vakker mann, med hud hvit som marmor og ansikt som skåret ut i stein. Klærne så fremmede ut, men de var sydd av flinke hender og i dyrt stoff. Hun kjente på panne, men trakk hånden bort med en gang den traff hunden hans, den var kald som is, men også glatt og hard som stein. Aina hadde liten erfaring med menn annet en broren sin og faren, i hvert fall med å ta på dem, og forestilte seg at det fantes mange forskjellige typer hud, men ikke slik som denne. "Hjelp." hvisket de velformede leppene hans, og hun glemte uroen hun først hadde følt, instinktene tok over og hun prøvde å slepe mannen mot gården. Kroppen var alt for tung, Aina var ingen svekling og hu bar melsekker til stadighet, men det var så vidt hun greide slepe han. Hun løp for å hente hjelp, lyset fra gården lå som en stjerne bak skyer der hvor tåken dempet den, og det begynte å bli mørkt. Det var farlig å løpe når man ikke så, men Aina virket ikke til å tenke over det der hun fløy over steiner og røtter. Noe med mannen hadde vekket noe i henne, noe hun aldri hadde følt før, nesten som om livet var noe mer, det var merkelig, han hadde kun sagt ett ord, men det ene ordet hadde trollbundet henne. Bundet henne slik at det eneste hun kunne se for seg der hun løp var fjeset hans, og det lange sølvgrå håret som lå utover den kalde fuktige jorden. Hennes far hadde sett henne komme rasende, han sto utenfor og kløyvde ved, de sterke senete armene og det strenge følelsesløse ansiktet føltes som en trygg klippe der hun så han. "Far, det er en fremmed ved myren, han er syk eller såret og jeg tror han er døden nær. Vi må hjelpe han." Faren var ikke av typen som stilte spørsmål, og som en handlingens mann gikk han og hentet trallen de pleide å bruke når de tok med mel til markedet. De fant mannen der han hadde falt, Aina var redd han hadde død, men hun kjente pusten fra munnen hans lik kald vind som gled ut av en grotte. Faren kjente på armen hans, og så med ett forskrekket ut, "Jeg finner ikke noen puls." sa han med den tone løse stemmen sin. "Men han puster far!" utbrøt Aina. Faren kjente ved munnen og nikket anerkjennende. Sammen forsøkte de dra mannen opp i vognen, "Oi hvor han er tung." konkluderte faren, som sjeldent lot seg innrømme at noen byrde tynget han. Men de fikk han opp, og fikk trillet han inn til den lille stuen, hvor de la han foran peisen og la over han ett pledd. Broren hennes Sjur og hennes mor kom for å se på oppstyret, hennes mor var ingen helbrederske, men var vant med å stelle de syke. "Aldri har jeg kjent noen som var så kald, men fortsatt pustet." utbrøt hun. "Og aldri har jeg sett slike klær, det må være en rik kjøpmann eller en adelsmann som har forvillet seg." De bestemte seg for å ta mannen ned til landsbyen neste dag når lyset var tilbake, det var for farlig nå, da de ikke en gang kunne støtte seg til månelyset. Aina sa hun kunne sette seg ved manne å kjenne om han sluttet puste, faren ville protestere, men tenkte seg om. Hva kunne vel skje galt uansett? De sov alle i samme rom. Familien la seg i sengen sin og hun ble sittende med det vakre hodet i fanget og kjente på pusten med hånden sin, den kjentes litt varmere nå, men den var fortsatt svak, og han var fortsatt kald. Hun skulle kjenne på pulsen hans, da hun kjente hvor sterke armene hans var. Musklene var harde som stein og brystet hans så ut som det var meislet. Trangen til å putte hånden ned i skjorten og kjenne på magemusklene hans fylte henne, og hun ble varm i kinnene. Faren hennes gryntet og vred seg, tankene forsvant og hun kjente seg litt skamfull. Hun ble sittende lenge og strøk den fremmede over kinnet, og kjente han stadig ble varmere, men han lå fortsatt helt stille og lede ikke en muskel, det eneste tegnet på at han var levende var den svake pusten fra munnen hans. Aina kjente at hun var utmattet, og snart greide hun ikke holde seg våken, og forsvant inn i en urolig søvn. Hun våknet brått, eller drømte hun at hun våknet? Hun var usikker, hun lå på gulvet alene og kjente kald luft strømme inn i stuen, mannen var borte. Hun reiste seg, kløp seg i armen, "Au!" utbrøt hun stille. I det minste var hun våken. Kanskje mannen hadde kommet til seg selv og reist? Hun tvilte på at han hadde kommet langt i så fall. De våte føttene hennes klasket mot gulvet, samme om hun prøvde å gå stille. Hvor sent var det? Ilden i peisen var enda ganske kraftig, så hun kunne ikke ha sovet lenge. Hun skulle til å lukke døren, da en impuls fikk henne til å titte ut, skimtet hun en skygge der ute i tåken? "Hallo?" hvisket hun ut, og hun syntes hun så skyggen bevege seg, og hun gikk nærmere for å se om det kunne stemme. Aina følte hun burde vært redd, men av en eller annen grunn viste hun at hun ikke ville bli skadet. Skyggen begynte å gå fra henne. "Vent!" sa hun høyt, og gikk fortere for å ta den igjen, men uansett hvor fort hun gikk lå den alltid litt foran henne. Som i en transe gikk hun etter det hun nå var sikker på at var mannen fra myren. Men de gikk ikke i myren, men oppover mot fjellet. De bare føttene kjente det harde underlaget, og hun viste hun burde snu, men hun greide ikke. Det var som om hun hang i en fiske krok og ble trukket inn mot en båt som fløt med elven. Omsider brøt de ut av tåken, og stjernene og månen lyste opp veien. Langt der fremme så hun han, månelyset glitret i sølvmanken og fikk huden hans til å likne marmor der han gikk med raske stødige skritt. Aina gikk sjeldent i fjellet og kjente seg ikke igjen, rundt henne sto det kampesteiner som så ut til å ha blitt kastet der av kjemper, grå og dunkle. Med ett kom hun til en veldig klippe, og så ikke lengre mannen, hun følte seg med ett skuffet, som om han var borte for alltid, hun skulle til å fortvile, da hun med ett så at månen skinte over hele veggen for uten om ett lite skår. Hun gikk bort og kjente etter, det var en hule. Og hun kunne se ett svakt lys innerst i hulen. Nedover bar det, hulen kjentes og så naturlig ut, men bakken var glatt som ett gulv, og hun kunne så vidt skimte hva som lå foran seg i det hvite halvkvalte lyset som stadig ble sterkere. Hva for lys det var kunne hun ikke forstå, det flakket ikke og var for hvit til å være flammer. Med ett brøt tunnelen opp og hun sto i en stor åpen sal, med hvite krystaller på veggene som var kilden til det bleke lyset. Og der sto han, høy og rank, de blå øynene lyst opp ansiktet hans og hun skjønte at han ikke var menneske. Hun ville snu å løpe, men hun klarte ikke, hun så inn i ansiktet og så lengselen og sårheten til mannen under fjellet. "Ikke gå, jeg vil ikke skade deg!" stemmen han lød som musikk som slo ekko mot veggene, og hun måtte gå nærmere, av en eller annen underfundig grunn viste hun at hun ikke var forhekset. Men at kroppen hennes lyttet til ett instinkt, eller en følelse dypt i henne som overgikk all sunn fornuft. "Hvem er du?" spurte hun, og sto så nærme at hun kunne se alle konturene hans. Øynene var i sannhet det som var det mest merkverdige med mannen, de glittret med ett eget lys, de så ut til å være laget av hundrevis av opaler som fanget lyset og kastet det tilbake med tifold styrke. "Jeg er fjellet." sa han kort og intetsigende, "Jeg har sett på deg og lengtet. Helt siden den gang du fylte meg med dine toner og med din varme. Når du gikk på meg ble det kalde hjertet mitt varmt, som og kjentes rent som det skulle banke." Hun gikk nærmere og kjente på brystet hans, det var varmt nå, men ikke som hud som er varmet innefra, men som stein varmet under solens hete. "Men det banker ikke." sa hun skuffet. "Jo, det banker, men hjertet til ett fjell slår saktere en hos mennesket. For hjertet er dødens trommeslager og hvert slag er ett nærmere det siste." Så kysset hun han, om en leppene hans var harde så var de også glatte og sensuelle. Hun la hånden til kinnet og strøk det. Hva var det hun gjorde? Ei lengre var hun i kontroll over sin egenkropp og ga inn for sine lengsler. Hendene strøk ned mot den muskuløse magen hans, over armene og ned rygge, og hun stønnet ømt når han kysset ned den slanke nakken hennes. Ett klynk glapp ut når de glatte hendene gikk opp under skjorten hennes og grep fast rundt brystet hennes og fingret brystvorten hennes til den ble stiv. Hånden hendes gikk instinktivt ned bukse linningen hans, og grep rundt den glatte harde penisen hans. Øynene til fjellmannen lyste opp og ble enda klarere, og han la henne forsiktig ned på steingulvet. Hånden hans gled opp låret hennes og dro av henne trusen, hun merket at hun var blitt våt og hoven i skrittet. Tommelen han strøk over kjønnsleppene og dunet rundt, Aina bet seg i leppen av nytelse, kjente seg lett i hodet som om verden var laget av luft som hun fløt i. Så gikk han inn i henne, den harde penisen. Først gjorde det vondt, var den for stor for henne? Den stoppet litt som om den traff en vegg, Aina klynket i smerte, men bare for ett øyeblikk, veggen brast og med ett ble hun fylt av en varm nytelse som fikk tærne til å krølle seg. Klynkene ble stønn men dovregubben rytmisk gikk inn og ut av de glatte veggene hennes. Harde hender grep henne om nakken og strøk brystene hennes. En skjelving gikk over henne før hun mistet alle tanker og skrek av full hals. Dovregubben slapp ut ett veldig brøl, og varme fylte henne. De ble liggende med han inni henne og strøk henne på ryggen med de glatte fingrene. "Jeg vil at du skal bli her hos meg, og dele livet til fjellet er blitt til grus." hvisket han i øret hennes. Ordene kilte og hun smilte. "Men jeg vil ikke vinne deg på å ha lokket deg hit." han tok noe ut av lommen. "Men uansett hva du måtte velge gir jeg deg hjertet mitt." Det var ett kjede med en stor diamant, han hang det rundt halsen hennes og hun kjente at det var varmt nesten som det var levende. Aina var utmattet og ute av stand til å si noe. "Mhm." purret hun til svar, så sovnet hun. Hun drømte om fjell og skoger, elver som rant og gnage seg inn stadig dypere. "Om du elsker meg kommer du tilbake." Syntes vinden å hviske. Så våknet hun av at solen gikk gjennom rutene. Hun lå på gulvet der hvor hun hadde ligget og strøket mannen. Mannen var borte. Hadde hun bare drømt alt sammen? Familien satt rundt bordet og spiste grøt. Det tok henne en stund å komme til seg selv, "Hvor er mannen?" spurte hun forfjamset. "Han var borte når vi sto opp. Men ingenting er stjålet." svarte faren hennes kort. Aina satte seg og spiste tallerkenen sin, hun var utsultet og rent forvirret. Hadde alt vært en drøm spurte hun seg igjen. Så kjente hun noe varmt på brystet, tok seg der og kjente diamanten henge fra kjedet. Senere på dagen da alle plikter var gjort strøk hun til fjells og kom aldri tilbake.

Anno Nymian

Anno Nymian

 

En Julefortelling

Dette er fortellingen om ett ekte julemirakel: Ungene til Mette var hos far denne julen. De hadde den typen skilsmisse som resulterte i så lite kontakt som mulig, kun iskalde overleveringer av unger. Det hjalp ikke at jeg var tolv år yngre og betraktelig mer veltrent en eksen hennes, eller at han bodde alene i en terrasseblokk, mens vi bodde i huset han hadde bygd. Jeg vil ikke si at jeg ikke likte ungene, men noen barneperson var jeg ikke. Noen likte hvit jul, noen likte klassisk jul, jeg foretrakk sexy jul. Hadde jeg hatt råd ville jeg dratt henne med på swingers klubb på Tahiti eller noe i den duren, men huset for seg selv, med en sexy milf var heller ikke å forakte. I dag hadde jeg på meg Nissekostyme og sto nede ved peisen, "Ho ho ho, Nissefar er hjemme!" ropte jeg ut i huset. jeg hørte henne komme trippende ned trappen, "Var det noen som ropte på hoen sin?" Mette var iførte ett nissemor kostyme, til å være tre barns mor var hun veldig veltrent, med store velformede bryster som hadde tatt liten skade av ammingen. Arret etter keisersnittet syntes under det knøttlille kostymet, men det bidro bare til å gi henne ett upåklagelig, pirrende utseende, her hadde du definisjonen av en milf. "Vel, nå er nissepappa hjemme, og han har med seg middag!" sa jeg spøkefullt. hun bet seg i leppen, og så på meg med ett forførende blikk. "Hva er det du har laget?" spurte hun. "Pinnekjøtt!" sa jeg og dro ned buksen dramatisk. "Det var godt du tok med rikelig!" utbrøt hun og gikk ned på kne, "Jeg er skrubbsulten!". Jeg gikk bort å begynte å servere henne en porsjon som fikk siklet til å renne fra munnen hennes. Den våte tungen rullet rundt kjeppen min, og noen ganger gikk hun så dypt at tungen kilte ballene mine. Flettene hennes fungerte som håndtak, og jeg begynte å ta kontroll, noe jeg viste gjorde henne våt, og knullet munnen hennes så hun nesten brakk seg. Hun så på meg med trill runde øyne, noen tårer hadde fått maskaraen hennes til å renne nedover kinnet hennes. "Liker du det din skittene lille tøs." knurret jeg til henne. Hun gurglet noe jeg antok var ett ja. Med ett kløp hun meg i låret, noe som signaliserte at det var hennes tur. Hun satt på alle fire, med ansiktet mot peisen, jeg krøp opp bak henne, "Det blir kake til dessert." sa hun hest, jeg var redd jeg hadde vært for røff med henne, men fra musen hennes å dømme, hadde hun blitt våt som en regnskog. Jeg dro av trusen og den traff gulvet med lyden av en glass manet, så hugget jeg inn på. Stumpen hennes gynget opp og ned på ansiktet mitt, mens jeg slikket musen hennes så saften hennes rant ned haken min. Etter mye erfaring hadde jeg lært å spille på strengene hennes og snart hørtes høye hvin av nytelse, noe som ble avbrutt av noe som deiset ned i peisen. Vi trodde først at en feit boms hadde ramlet ned pipa, og så på han med skrekkslagne blikk. Men ved ett nærmere blikk, ble det med ett soleklart at dette var ekte vare. Han var for tjukk til å få klemt seg ned den pipen uten å smøre seg med glidemiddel og bli dyttet ned, men klærne bar hverken preg av sot eller smøring. Tvert om så de helt rene ut. Dessuten, hadde dette vært en feit boms eller alkoholiker, så ville han blitt en brennende tjukkas nå, ettersom det var det reneste infernoet i den store peisen. Det var uten noen form for tvil, vi var akkurat vitne til å se den ekte Julenissen. Han hadde åpenbart surret med adressen og trodd at barna skulle være her i år. Både Mette og jeg stirret på han med store øyne, han stirret like sjokkert tilbake. Han var vel ikke forberedt på å se en dame med maskara og spytt i ansiktet, med en mann med trynet og nisseskjegget fult av fittesaft. "Ho ho ho?" sa han i mangel av noe bedre å si. "Hei." svarte jeg dumt, mens Mette bare sto der og gapte. "Så, hva foregår her?" sa han og tippet på brillene sine. "Eh." svarte vi i kor. Men vi så at den andre hånden snek seg ned buksen han og han begynte å runke sakte men bestemt. "Dere vet at julen er en tid for å dele?" spurte han og smilte lurt i skjegget. Mette så på meg spørrende, jeg så tilbake. Jeg tror det slo oss begge at dette var noe vi ikke kunne si nei til. OK, nissen var en pervo, men hvem eller kunne skryte på seg en trekant med nissen? Vi snudde oss mot nissen og nikket innbydende, han trasket mot Mette og dro ned buksen. Jeg hadde forventet at den enten var mindre eller større. Men den var ganske så midt på treet, med mye krum og venstre helling. Mette var vant med lengre kjepp og klarte fint å få hele ned i halsen. Jeg ble stående å peise på henne bakfra, først føltes det feil å stirre selveste Julenissen i øynene mens jeg knullet dama, men han ga meg en high five og gliste bredt. Fra det øyeblikket ble all pinligheten borte, og jeg konsentrerte meg om å nyte øyeblikket. Nissen var ikke helt typen som tok lang tid, han stønnet høyt og kom ut over hele fjeset il Mette. Og for en sperm, hvit som snø var den, og den glittret som pudder snø der den blandet seg med maskaraen hennes. Synet gjorde meg så pirret at jeg måtte holde meg for ikke å komme for tidlig, men tydeligvis hadde det samme effekt på henne, og som ved ett ekte julemirakel kom vi akkurat samtidig. Nissen dro på seg busken, smilte bredt, og like fort som han var kommet, så var han borte. Mette ble stående med forundring og sæd over hele ansiktet sitt, personlig forbannet jeg meg selv for at ingen av oss hadde tenkt på å filme, eller i det minste ta ett bilde. Vi bestemte oss for å ta ett avslappende bad, for å komme til hektene igjen, og vi satt stille og tenkte over at julen var litt av en tid. Begge viste vi med vemod, at ingen ville tro på oss.

Anno Nymian

Anno Nymian

 

Skriftestolen

De tunge dørene gnagde mot hengslene, samme hvor forsiktig jeg prøvde å åpne døren. Det føltes som om skrikene fra metal mot metal basunerte min ankomst til hele verden. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var så forsiktig, det måtte bare se mer mistenkelig ut, jeg hadde jo all rett til å være her når jeg måtte ønske, jeg var jo presten. Det var en kald sen høsts dag, skyene var gråe og hang tungt i himmelen, det var som om hele verden så på meg i skuffelse, men jeg kunne ikke motstå. Hadde jeg vært en sterkere mann, ville jeg snudd, tatt min ed alvorlig og bekjempet mine demoner. Men sinnet mitt slet med å se hvem jeg skadet, annet en meg selv, og fristelsen fylte sinnet mitt, overmannet det og tok kontroll. Lyden av sandalene pisket mot det kalde harde kirkegulvet, vanligvis tenkte jeg ikke over det, men sansene mine var skjerpet av spenningen, og det smalt i ørene. Når jeg nådde halvveis ved midtskipet stoppet jeg, stoppet og lyttet. Det var ikke en lyd, selv ikke vinden som vanligvis lagde små hyl i veggene forstyrret den trolldomsaktige stillheten. Jeg så på statuene og utskjæringen av helgenene, de var over alt, og de syntes stirre på meg med vitende og bebreidende øyne, de viste hva som skulle skje. Men det pirret meg mer å vite det en det fikk meg til å skamme meg. Jeg fortsatte gangen min mot skriftestolen, en kald vind steg opp under prestekjolen og jeg ble oppmerksom på at stoffet gned langs den nakne lemmen min. Det lignet på en spent telt duk når jeg satt meg ned på den harde trebenken. Jeg ble sittende å vente, lenge, føltes det som. Men lengselen og fantasiene om det som ville komme, egget meg bare opp mer. Endelig hørte jeg den svake lyden fra hengslene, måten de ble åpnet på gjorde meg sikker på det var henne, uten å vite hvorfor, som om det var instinkt. Lyden av høye hæler som slo mot gulvet sendte opphissede frysninger ned ryggen min. Hun stoppet også og lyttet, men jeg var musestille holdt pusten slik at hun skulle være uviss på om jeg hadde ombestemt meg. Hun stoppet ved alteret, jeg kunne se henne så vidt gjennom det fargede glasset, hun gikk ned på kne, kanskje for å dobbelt sjekke at ingen andre var her, eller mest sannsynligvis for å pine meg. Om det var det siste så virket det, jeg måtte bite meg i leppene for å greie å holde meg. Hun reiste seg, kom mot meg, smellene fra stilettene sendte støt nedover ryggen min. Døren til skriftestolen gikk opp, sort og hvitt tøy flagret når hun satt den nette kroppen sin ned. Jeg tenkte på at den myke følsomme rumpen hennes nå klemtes mot kaldt hardt tre. "Fader, jeg har syndet." den milde stemmen lød nervøs. "Hva er dine synder søster?" spurte jeg, jeg strevde for å lyde sikker og uaffektert, men jeg viste at jeg ikke greide skjule entusiasmen min helt. Stemmen min syntes å gjøre henne modigere, "Jeg har begjæret en mann." sa hun og svelget, "Ikke bare det menn en mann av gud. Som søster ved klosteret har jeg lovet meg til gud, men hver gang jeg ser han mister løftene sin betydning." Det hørtes ut som hun ville si mer, men hun stoppet. "Det er en alvorlig synd." svarte jeg. "Men gud har satt fristelsene som hindringer vi må overvinne." Jeg ertet henne, utfordret hennes begjær. "Om han virkelig ville det hadde han ikke lagd slik begjær en umulig kan overvinne. Jeg begynte å skjelve på hånden, jeg kunne ikke holde meg lengre. Reiste meg og gikk ut av båsen min, rev opp døren til hennes. "Fader hva gjør du!" utbrøt hun med tilgjort forferdelse og reiste seg. Jeg klemte henne inntil meg,tok en hånd rundt det høyere brystet hennes og den andre klemte den velformede rumpen hennes. "Fader hva gjør du med meg?" stønnet hun villig, dyttet meg ned på stolen og så på meg med forskrekket blikk. Ett lite sekund ble jeg usikker, men så satt hun seg skrevs over meg, dro opp prestekjolen, og sin egen kjole. Hun hadde valgt samme undertøy som meg, ingenting. Den våte musen hennes gled lett ned på den erigerte penisen min, og jeg kjente det myke dunet fra kjønnet hennes treffe mitt. Hun begynte å fikle med nonnesjalet sitt, "Ha det på!" kommanderte jeg, og grep hun rundt forsiktig, men bestemt rundt halsen. Denne røffe gesten gjorde henne vill og hun red febrilsk menns hese stønn snek seg forbi grepet mitt. Den andre hånden min snek seg opp kjolen hennes og grep om brystet hennes, brystvortene var runde og faste av kåthet, og jeg kjente kåtheten min nådde nye proporsjoner. Jeg tok begge hender og vrengte kjolen av henne. Den slanke naknne kroppen hennes hadde gåsehud av kulden og nytelsen. De velformede brystene og den slanke kroppen hennes, melkehvit og nesten gjennomsiktig gjorde meg vill. Jeg reiste meg, presset henne mot veggen i båsen og knullet henne rytmisk. Hun var lettere en jeg hadde trodd, lårene hennes klemte rundt meg som om hun ikke klarte kontrollere dem lengre.Til slutt slapp jeg henne forsiktig ned, snudde henne og presses henne mot veggen. "Ta straffen din synder!" Ropte jeg og klasket henne hardt på rumpen så den ble ill rød. "Straff meg fader straff meg!" Stønnet hun, og jeg knullet henne hardere. Kjente den våte musen hennes bli til en klissvåt sump, kjønnssaften rant ned lårene hennes og hun nådde klimaks. "Å gud! Å gud!" Hylte hun i nytelse. Jeg kjente klimakset var nært dasket henne igjen hardere. Hun klynket. Jeg dro meg ut, tømte sæden min over hele den melkehvite ryggen hennes. Hun ble stående å stønne, som etterskjelvet fra ett jordskjelv fortsatt satt i henne. Jeg dro ned prestekjolen, skammen og fryden blandet seg magisk inni meg, og jeg skyndet meg ut. Pirret over at hun sto igjen med sæden og kjønnssaften nedover de vakre lårene sine, mens hun tenkte på den unevnelige synden vi akkurat hadde gjort. Jeg lukket kirkedøren hørte den lukke seg med ett smell bak meg, nå var det bare å drømme om neste mandag.

Anno Nymian

Anno Nymian

 

Husvask

Kjente lukten med en gang jeg kom hjem, den stakk i nesen samtidig som den var søt og ren. Det måtte være grønnsåpe. Jeg var redd det var over før jeg hadde kommet. Men jeg så bøtten stående der med skummende rent vann i seg, svak damp steg forlokkende opp mot taket. Jeg hørte henne, den svake lyden av skrubbing kom fra stuen, hvilket betydde at det neste var kjøkkenet. I dag tror jeg ikke hun hadde hørt meg, så jeg ville overaske henne. Stille som en katt, snek jeg meg inn og tok av meg klærne, hun foretrakk at jeg brettet dem, men jeg ville ha henne litt irritert i dag, kanskje hun ble litt røffere. Jeg la meg på gulvet, rett og stiv som en planke, og kjente kåtheten bre seg i underlivet. Børstene kom nærmere, og jeg hørte henne ta opp bøtten og bar den nærmere kjøkkenet. Hun må ha lagt merke til meg, for takten på børstene ble mer ivrig. Opprømt svette begynte å danne seg i pannen min, og jeg hørte børstene skrubbe langs dørkarmen. Hun hadde tatt dem på føttene i dag, og hun hadde de lange oppvaskhanskene med pels på kantene. Ellers var hun naken, og kroppen glinset etter påkjenningen det var å vaske. Jeg ble stivere og stivere det nærmere hun kom, vente tiden var uutholdelig. Hun var rett ved meg og jeg stirret på den nakne kroppen hennes. Bare for å tirre meg, stakk hun børstene hun hadde på føttene sensuelt ned i vannet. "Jøss, dette var litt av ett skittent gulv!" utbrøt hun overasket. "Her må jeg skrubbe skikkelig godt!" Hun skrubbet rundt meg og her og der kjente jeg de stive børstene skrubbe borti meg, noe som sendte frysninger nedover rygge og ga meg gåsehud. Akkurat i det jeg trodde jeg skulle bli gal, tok hun endelig steget opp, og begynte å børste ryggen min, først mykt så hardere og hardere. Først føltes det tungt, men når hun jobbet seg systematisk og gradvis nedover, glemte jeg helt hvor jeg var, og hvem jeg var. Gulv klaget ikke når noe var tungt, og hun kunne tråkke på meg så mye hun ville. Jeg måtte allerede holde meg, når jeg kjente de den rytmiske børstningen over rumpeballene. Titt og ofte traff de den skittene pungen min, noe som sendte støt, som red på grensen mellom godt og vondt over hele kroppen. "Huff her var det virkelig skitten!" sa hun oppgitt og gikk ned på alle fire, tok frem en myk mikrofiberklut, grep rundt den harde pikken min og begynte å polere den. Hun måtte ikke holde på lenge før jeg stønnet høy og tømte meg ut over hele gulvet, og hun tok de myke leppene sine og slikket det opp mens hun stønnet. Jeg kom meg opp sto over henne "Nå er det du som er skitten kjære."

Anno Nymian

Anno Nymian

 

Vanen i Enebakk

Det var en sen fredagskveld sent i Juli, Kaja hadde akkurat fullført stengevakten på Jokern i Enebakk og trasket sliten hjem over. Hun var en og tjue, men bodde fortsatt hjemme hos foreldrene sine, så middagen sto nok klar på bordet når hun kom hjem. I sine egne tanker trasket hun nedover det slitene fortauet når kveldens stillhet ble brutt av en grov motordur. Hun snudde seg og så en stor bil komme mot seg, av en eller grunn slakket den mer og mer på farten desto nærmere den kom. Kaja slet med å se hvem det var gjennom langlysene som sjåføren hadde glemt å slå av, men ett høyt tut fra hornet fjernet all tvil. Det var Kai Jonny, eller Kaiju som gutta kalte han, den kuleste gutten fra når hun hadde gått på videregående. Morra hans eide Shell borti ytre, og han jobbet som en form for sjef der. Vinduet på vanen gikk ned, "Halla skreppa, hva gjør en dame som deg uten haik så sent på kvelden?" han hadde en feit bakesnus inne, som rant nedover tennene. En trucker cap med den hjemmelagde påskriften "I <3 Pussy" holdt det fettete håret hans bakover, han hadde olajakke uten ermer som ga de veltrente, tatoverte armene hans full effekt. "Klokka er bare åtte." påpekte Kaja spakt, og hun fortsatte å gå. Det var jo ikke lengre en fem minutter å gå uansett. Kåre Jonny ruste motoren og kjørte nærmere igjen. "Hey ho, lets go!" sa han strengt, og Kaja ga seg, åpnet døren og satt seg. Det stinket øl i bilen, og hun var bombesikker på at han hadde drukket. Vanen kunne gått for en lavbudsjetts russevan, den var blod rød, men "Hellboy" tagget på den høyre siden. Girspaken var formet som en fotball, og plutselig glapp Kåre Jonni den og hånden hans havnet på låret til Kaja. Hun skjønte at det ikke var tilfeldig, men hun lot som om hun ikke merket det, selv når han begynte klå lengre opp mot minishortsen hennes. "Du kjørte forbi avkjørselen min." påpekte hun, og trodde han skulle snu. "Hysj." sa han og bilen svingte inn en jordvei, og stoppet ett stykke senere. "Gå inn bak." kommanderte han. Hun gikk ut av bilen, trakk ett dypt pust og åpnet bagasjerommet. Kaja hadde en kjæreste, men han var ikke så mye til kar etter han hadde flyttet til Oslo for å gå Statsvitenskap, og hun var lei av den håvene måten han alltid pratet om studiene sine. Kaiju derimot, var veltrent og røff, og pratet sjeldent om annet en øl og fotball, ikke typen som kritiserte at du tok deg ett tredje friår med å jobbe på Jokern. Lyset kom på og viste lasterommet i sin fulle prakt. Vanen var sparsommelig innredet. En disko kule, en plakat med bilde av Caprice kun i først tape, noen tomme ølflasker og en stor madrass uten laken som så velbrukt ut forsterket inntrykket av lavbudsjetts russevan. Noe med lukten av øl og den dyriske råheten til bilen fikk Kaja til å bite seg i leppen. "Hopp inn." sa han, tok av seg olajakken og kastet den inn. Nå fikk hun se kone bankeren hans i all sin prakt. Litt skitten med nikotinflekker, men den skjulte åpenbart en veltrent kropp. Hun gikk inn og sto over madrassen, døren bak smalt igjen, sammen med hennes siste sjanse til å ombestemme seg. Hun la vesken på det stedet med minst kliss, tok opp en kondom og la seg ned på madrassen, den var overraskende behagelig. Kaiju la seg ved siden av henne dro ned buksen sin, og begynte å runke seg til mot, ettersom ereksjonen utviklet seg, ble Kaja klar over hvorfor han ble oppkalt etter ett japansk monster. Den var diger. Like stor som de hun hadde sett på film etter at Robin hadde lagt seg og hun ville tilfredsstille seg selv. Hun ga han kondomet "Ta på denne. Han snudde henne på siden, dro mini shortsen og g-strengen ned på låret hennes og spyttet på fingrene sine. Kaja ut brøt et klynk av smerte da to røffe fingre gikk inn i den trange musen hennes som ikke hadde blitt ordentlig våt enda. Men den røffe behandlingen gjorde at tærne hennes krøllet seg, og snart ble smerte klynk byttet ut med stønn av nytelse. Kai Jonny hadde nok bestemt seg for at hun var våt nok åpnet kondom pakken, og kjørte den digre kjeppen sin mellom de villige kjønnsleppene hennes, Kaja ble fort klar over at han ikke hadde tatt på seg noen kondom. Han snek en hånd opp under joker T-skjorten hennes og grep røft rundt det lille brystet hennes. "Forsiktig!" stønnet hun, på tross av at hun var våt var den svær, og den febrilske jokkingen hans kjørte den langt inni henne. "Hysj." hvisket han i øret hennes, grep hun hardt rundt halsen og endret støtene til å bli lengre og mer rytmiske. Små klynk glapp ut av henne hver gang han bånnet den lille musen, men av en eller annen grunn gjorde det at hun ble helt vill, snart mistet hun hodet, stønnet høyt og gikk inn i en skjelvende orgasme. Snart var Kaja tilbake til seg selv, etter å ha mistet følelsen av tid og rom, og det slo henne at Kai Jonny hadde drukket en del. Hun hadde fått sitt, og gled inn i andre tanker. Hadde hun matet katten sin Pepsi før hun dro? Hun hadde funnet den på gratis torget på Finn for noen uker siden, og pappa hadde sagt at hun ikke fikk beholde den om hun ikke tok ordentlig vare på den. En stikkende følelse av skyld bredte seg over henne, eller var det noe annet? Kaiju hadde trukket seg ut av henne, og prøvde nå å snike den digre kuken sin opp i rumpehullet. Det føltes som om noen prøvde presse en baseball kølle inn i en tomflaske. "Du klarer ikke få den inn der!" prøvde hun seg, men fik bare ett "Hysj!" i øret tilbake, og stadig trengte den lengre inn. Men det var ikke godt. Rumpa kjentes tørr og motvillig, og selv om tuppen var inne og hadde begynt å hule det ut, så viste hun at det ikke ble bedre. En ide kom inn i hodet hennes, "Vent!" sa hun kjapt lente seg fort over madrassen og tok frem vesken, hun fisket frem en tube med uparfymert fuktighetskrem. "Bruk denne." Hun hørte at han tok ut en skikkelig dose, smurte inn pikken sin og en finger, han stakk fingeren inn i rumpa hennes og smurte den, Kaja stønnet i noe som begynte å helle mer mot nytelse. Men det ble fort avbrutt da kjeppen ble presset hardt inn i det trange hullet hennes, og han begynte å jokke. Det svartnet nesten for Kaja, men heldigvis varte det ikke lenge, Kai Jonny stønnet høyt, presset kuken sin inn i rumpa hennes helt ned til skaftet, noe som fikk henne til å se stjerne. Og plutselig kjente hun noe varmt strømme opp ende tarmen sin. Kai Jonny la seg på siden og pustet lettet ut, "Fy faen du er digg ass!" utbrøt han. Kaja bekymret seg for hvor hun skulle gjøre av spermen som truet med å renne ut av rumpa hennes. "Se der." sa Kaiju, pekte mot taket. Kaja så ett videokamera som lyste mot dem med ett ondt rødt øye. "Faen da Kai Jonny!" sa hun irriter. "Har du filmet hele greia?" hun kjente en klump i halsen. Han bare gliste. "Jeg kverker deg om du legger det ut på nettet!" sa hun rasende. Gliset hans forsvant, "Seriøst, jeg kan slette det om du vil." sa han forsikrende. Kaja tenkte seg om. "Nei, det er ok. Bare ikke legg det ut." sa hun, trakk på seg trusa og shortsen, dro med seg vesken og fortet seg hjem. Mon tro om han kom til å ringe henne.

Anno Nymian

Anno Nymian

 

Ornitologen

Jeg møtte henne på match.no, hun var fin, men jeg var skeptisk. Vi hadde pratet sammen lenge, sendt flørtete meldinger og hadde en god tone. Hun jobbet som ornitolog, fugleforsker, og hun hadde foreslått at vi skulle treffes. Hun ville ha meg med på fugletitting. Fugletitting var ikke helt på topp listen min over dating aktiviteter. Mer enn en gang på den lange kjøreturen tenkte jeg at dette var ett nytt lavmål, hele veien til Løten for å se på fugler med en eller annen dame fra nettet. Bilen min stoppet ved enden av en jordvei, hun hadde beskrevet det nøye og jeg hadde lite vansker med å finne frem. Det sto en Fiat Multipla der, "Faen!" ropte jeg høyt i bilen, jeg burde ha snudd. Om noen kjøpte en bil som så ut som en Smart bil hadde blitt voldtatt av en Lada, ja da måtte det være noe galt. Dyr var den også, sånn sett til hva du fikk for pengene. i det minste så det ut til at hun var alene, marerittet måtte være å dra på fugletitting med en hel gjeng ornitologer. Det var blitt høst og løvet hadde stort sett falt fra trærne, hvilke fugler var det egentlig som var igjen i Norge på denne tiden? Personlig hadde jeg liten erfaring med dyret, jeg hadde hatt en undulat når jeg var liten, men den hadde sultet i hjel da vi var på ferie og vi hadde begravd den i hagen. Mamma hadde holdt en tale og vi satt opp en grav stein, jeg husker at jeg tenkte jeg var for gammel for dette, men holdt kjeft. Mødre var rare når ungene kom begynte å bli voksne. Uansett, dette var en historie jeg trodde egnet seg dårlig som ice breaker for en som åpenbart likte fugler. Til og med navnet hennes hadde fugleklang, Jenny Trosterud. Jeg åpnet bagasjerommet, tok frem tur jakken min, la merke til at prislappen fortsatt hang på, rev den av, sjekket resten av klærne. Fy faen jeg var desperat, jeg hadde kjørt hele veien til XXL klokken åtte på kvelden og kjøpt tur klær, jeg hadde rettferdiggjort det med å si til meg selv at det var noe jeg trengte uansett. Skal jeg være helt ærlig kan jeg ikke huske sist gang jeg brukte en kikkert. Folk pleide synes det var perverst om man sto i vinduet i St. Olavs Gate med kikkert, dyr var den forresten også. Jenny var ingen sted å se, det var en del løv på bilen hennes, noe som tydet på at hun hadde vært her en stund. "Jenny?" spurte jeg ut i skogen. Ikke noe svar. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg røyket, så hadde jeg hatt noe å gjøre isteden for å bare stå der med hendene i lommen. Det raslet brått i løvet, og en slank figur kom ut av ett kratt. Hun hadde roser i kinnene, og det hadde festet seg noen greiner og blader i den strikkede luen hennes. "Du må være Knut?" hun smilte med perlehvite tenner, det blonde bølgete håret ga henne ett døds søtt naturlig utseende. Som en uskylds ren bondepike. Vi ga hverandre en klein, "vi møtes for første gang og er nervøse" klem. Hun luktet godt, friskluft og en svak lukt av parfyme. "Du fant frem?" spurte hun. "Nei." svarte jeg. Hun så dumt på meg. "Jeg prøvde å være morsom." påpekte jeg. Hun så ut som hun tenkte, så smilte hun plutselig. "Haha, ja selvfølgelig. Om ikke hadde du ikke vært her." Jeg lurte på om det var sant det de sa om blondiner. "Det var en spøk." sa hun og smilte lurt. Etter det fant vi tonen. Jeg gikk bak henne, hun skulle vise meg ett bra sted å se grønnsisik. Humøret mitt steg umiddelbart ved muligheten til å nyte utsikten, buksene hennes var en smule stramme, noe som gjorde det åpenbart at hun hadde en velformet rumpe. Hun plystret ut fuglelyder mens vi gikk, noen ganger fikk vi svar, andre ikke. Den kalde friske luften, og følelsen av å være helt alene var magisk, kanskje det ikke var så dumt å kjøpe tur klær likevel. Her ute kunne alt skje. Tanken på at vi skulle ligge tett inntil hverandre her ute i ingensteds var pirrende. Omsider kom vi til en post, hun hadde lagt frem liggeunderlag og en termos, hun hadde vært her å gjort klar i forveien. Det stakk i samvittigheten at jeg på ett punkt hadde vurdert å snu, særlig når hun hadde strukket seg så langt for å gjøre dette hyggelig. Men jeg rettet meg selv, jeg hadde tross alt kjørt hele veien til Sandvika i går for å handle tur tøy. Vi la oss ned på madrassen, vi lå på en liten forhøyning i terrenget. Hun helte opp en kopp kaffe og vi pratet om alt mulig rart en liten stund. "Skremmer vi ikke bort fuglene når vi prater?" sa jeg for å virke engasjert. Hun smilte lurt igjen, det slo meg at øynene hennes var smaragdgrønne, uskyldige på overflaten, men det virket som de skjulte noe. "Jeg har en overraskelse til deg." sa hun og reiste seg. "Ok?" sa jeg nysgjerrig. "Lukk øynene til jeg roper på deg. Ok?" hun så strengt på meg. "Ok?" jeg så spørrende på henne. "Lover du?" "Ja jeg lover." Jeg lukket øynene og jeg hørte henne forsvinne ned skråningen. Det varte og rakk, og jeg begynte å bli bekymret for at hun hadde stukket av. Kanskje som en ondsinnet spøk. Jeg ble liggende i mine egne tanker og drømte meg bort. Man la bedre merke til alle lydene i skogen når man lå med øynene lukket, rasling i løvet, svak fuglesang, og plutselig en kvinnestemme. "Nå kan du se." hørte jeg i det fjerne, tok kikkerten til øynene og så mot der lyden kom fra. "Hei din lille kikker?" kvitret hun til meg, med hva jeg bare kan anta var en forførende fuglestemme. Etter min beste gjetning var hun kledd ut som en grønnsisik, men skal jeg være helt ærlig er jeg ganske dårlig i ornitologi. Men i det minste var hun en sexy grønnsisik, fjærdrakten hennes var velpleid, og satt tett inntil de fine formene hennes. Skepsisen min kjempet en brutal kamp mot nysgjerrighet og kåthet, men kåthet vant. Jeg hadde ikke kjørt hele veien ut til Løten for å snu når sjansen bydde seg, om ikke annet ville det jo bli en god historie. Hun strøk vingene langs siden og ristet på fjærene, jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre. "Kom og ta meg." kvitret hun igjen. Hun skulle ha for at hun var rett på sak, og sykt nok, så merket jeg at jeg likte dette mer og mer. Når jeg nærmet meg begynte hun å løpe fra meg. Ikke veldig fort, men jeg måtte øke tempoet for å holde tritt. Hun hvinte lekent når jeg halte innpå, og jo nærmere jeg kom, jo mer la jeg merke til at fjærdrakten hadde en forlokkende åpning i bunn. Ekstatisk økte jeg tempoet, det var ingen tvil nå, denne lille fuglen skulle knulles. Jeg halte innpå og tilslutt klarte jeg å få tak i henne og slo armene rundt henne. "Har deg." "Å nei!" lo hun med trillende latter, "Nå blir jeg vel bare nødt til å sette meg på grenen din!" De smaragdgrønne øynene var ikke lengre uskyldige, men sultne og kåte, hun strøk vingen sin oppover låret mitt, jeg hadde ikke lagt merke til det, men jakten hadde gitt meg en massiv ereksjon. Med overaskende eleganse klarte hun å dra av meg buksen, og gikk ned på kne. Brått ble jeg redd for at hun kom til å hakke på tissen min, men til min store lettelse hun fjernet nebbet og erstattet det med en våt varm munn. Munnen hennes jobbet med dype rolige tak, jeg følte jeg måtte gripe i noe, men jeg var redd for å ødelegge fjærstasen hennes. Hun sugde utrettelig, men jeg ville ha musa hennes, jeg tok henne forsiktig rundt haken og så henne dypt inn i øynene. "Nå er det min tur." Jeg prøvde å legge henne bakover, men hun protestere. "Forsiktig." sa hun, og førte meg ned på ryggen , satte seg over ansiktet mitt og gned musen sin rytmisk mot ansiktet mitt. Jeg prøvde å ignorere kilingen fra fjærene hennes, men de fikk meg til å skjære grimaser og le halvkvalt inn i musen hennes. Dette gjorde henne bare villere og hun kvitret høyt mens hun økte tempoet. Sivil økonomen i meg begynte å tenke at dette burde være for rart, jeg gjorde vanligvis aldri noe spesielt, og dette var mer spesielt en de fleste gjør i hele sitt liv. Historien lå så langt over grensen at det ikke engang ville være en historie jeg kunne fortelle til gutta, hva ville de si? Ville de tro meg? Alle disse tankene fylte innsiden av hodet mitt, mens resten ble gnidd inn med fittesaft og fjær. Omsider reiste hun seg, gikk noen skritt bakover og satte seg på meg. Hun red meg intenst, med en varm trang mus som ga meg følelsen av at dette ikke var noe hun gjorde alt for ofte. Vingene hennes flakset mens hun tredde seg opp og ned på den stive pikken min, men jeg brød meg ikke lengre om at det var rart, jeg var for dypt inne i det nå. Kvitringen hennes ble til dype hese stønn, hun begynte nærme seg klimaks, så formelig brølte hun av nytelse, og falt ned på brystet mitt. Det ble for mye for meg, jeg tømte meg inni henne, ropte ut av full hals, kjente varmen og væsken fylle henne. Og så var det over. Jeg ble liggende der under henne, kjente noe av sæden renne ut og ned på meg. Vingene hennes strøk meg ømt, og jeg koste henne forsiktig tilbake, fjærene var glatte og var behagelig mot fingrene der de lå velstelt bakover. "Det er første gang jeg har knullet en grønnsisik." innrømmet jeg for å bryte stillheten. "Du har ett godt håndlag med fugler." påpekte hun, og jeg kom med ett til å tenke på undulaten min Lynet, og at det garantert var en historie hun aldri skulle få høre. Vi reiste oss, hun gikk bak ett tre og skiftet. Sammen pakket vi tingene og gikk hånd i hånd tilbake til bilen med smil om munnen. Noe i meg håpet at dette var en innimellom ting, og ikke en hver gang ting, i så fall kunne dette bli noe. Vi utvekslet numre, og jeg gledet med til å ringe henne i morgen. Link til fler av Kontorians innlegg: http://kontorianserotikk.blogspot.no/ OBS Ekstern lenke

Anno Nymian

Anno Nymian

 

fredag

Jeg hører ofte folk fortelle meg: "Gjør noe med livet ditt" og "Vær en bedre person". Dette er to ting jeg tenker mye over og konstant har i mente. Siden bilulykken for fem år siden har jeg omtrent ikke vært den samme. Konstante hodepiner, svimmelhet, medisinering, humørsvingninger... Jeg har vært inn og ut av psykologisamtaler, kognisering og rehabilitering. Post-traumatisk stress. Det er hva de kaller det. Jeg kaller det bare for et elendig liv. Jeg hører ofte folk fortelle om hvor fantastisk noe er. Enten det er en konsert eller opera, kino eller reise... noe godt må alltid komme ut av noe annet. Det er som en endeløs kjede av positive opplevelser, den ene etter den andre. Og er det ikke flott, tenker jeg. Å hele tiden ha noe som en ser frem til. Slik skulle jeg virkelig ønske at også jeg hadde det noen ganger. Men etter en real slukøret kveld kjenner en virkelig smertene helt ned til beinet og det er vanskelig å løfte seg opp igjen. Jeg lurer på om det vil skje med meg. At jeg en dag er så langt nede at jeg ikke greier å plukke meg selv opp igjen. Og om dersom jeg holder en samtale med meg selv fra nåtidens meg til datidens meg, om jeg vil merke noen forskjell i det hele tatt. Og hvor mange ganger har jeg vært her før? Slike spørsmål... det er hva som plager meg nede i de dype nattestimer.

flinkeceline

flinkeceline

 

Fangenskap

I kveld ble jeg fanget på ekte. Var ute på stampuben også kom det en klyse bort til meg og han ble hos meg hele kvelden. Jeg er vanligvis høflig av meg men noen ganger er ting bare vanskelig å takle. Selv enn hvor mye jeg hintet om det nektet han å gå. Ikke var han særlig interessant heller, han snakket konstant om jobben hans på skipet om de syv hav. Om hannes videre tokter nede i kuwait og adensbukta. Han hadde visst vært ute på skarpt oppdrag sammen med den baltiske marinen, stått livvakt osv. Øynene hans lyste idet han snakket om treffninger med pirater, ak47's og rakettdrevne granater. For ett liv, tenker jeg. Mye av det var nok bare skrøner og selv om det var morsomt i starten gikk jeg aldri lei av å høre om gyngende båter. Ved et par anledninger ble jeg nesten redd. Jeg mener, karen var svææær, som en okse. Og han stod vakt som en bikkje over meg, skremte vekk eventuelle prospekter med de store, bulende musklene sine og faenivoldske overblikk. Jeg vet ikke hvor lenge han forble ved min side, men det føltes som hele kvelden. Når det var på tide å gå forventet han å henge med. Men jeg hadde andre planer, så jeg og følget hoppet kjapt ned i en taxi og dro hjemover, hvert til vårt. Vel hjemme kom jeg til å forundre meg litt over denne karen. Jeg fikk et par lattiser i det stille for meg selv. Han er tross alt en morsom fyr da. Men det er på tide å få tankene over på noe annet, han har ødelagt nok av kvelden min og jeg håper jeg aldri møter på han igjen. Fortsatt skremt for ham, det er jeg. Men sånn er det at byen enkelte ganger er totalt bomtur, så da får jeg heller se frem til neste. Da tenkte jeg å dra lenger inn mot sentrum hvor det er mere intenst og flere folk, slik er det garantert mere liv.

flinkeceline

flinkeceline

 

Klokken

Klokken er bare drøyt 2 og føles som dagen er over allerede. En veninne har fått ny katt i husholdet. En skikkelig søt, kosete, nusselig liten perser. Å herregud så fin den er. Jeg er nesten litt misunnelig på henne fordi det var ikke måte på rasekatten, for ei lita krabat. Seriøst, den gjorde litt av et inntrykk på meg. Ikke at det har noe med saken å gjøre, men hu veninna byner virkelig å gå over styr på overdåd. Faren er en eller annen smellrik entrepenør av noe slag, så hu kan uansett kjøpe seg hva hun vil og det gjør hun rimelig klart for alle oss andre. Klokken åtte kommer bestemor igjen. Da skal vi på selskap sammen med tante og tantebarn. Lille krapyl har bursdag i dag også har vi lovet å stelle i stand noe festligheter. Så da blir det kake, brus og godteri. Så koselig. Lenge siden jeg og familien har gjort noe sammen nå. Danskebåten, det er vel sist vi mer eller mindre var samlet. Og det begynner å bli en god stund siden det. Tilbake til reisedagene har jeg begynt å fundere enda mer over destinasjonsmål. Det er svært viktig for meg å ta belønning av tidligere erfaringer og dermed tilrettelegge reisen etter dette. Jeg ønsker meg egentlig ingen tilfeldigheter. Sist jeg var på utflukt ble reisen en total fiasko, grunnet manglende planlegging. Da befant jeg meg i en eller annen utvasket turistfelle ved underkontinentet på andre siden av atlanteren. Rundt meg stod det konstant masse skitne gateselgere og heller merkelige typer. Stedet stinket, maten var fæl og gjestfriheten derså. Ikke ønsket jeg meg noe derfra og ikke la jeg igjen noe heller. Jeg ville bare vekk fra hele stedet. Kom typ en meksikaner bort som var om noe kul. El gringo hadde walken og deffy talkien. Ikke var han særlig stygg heller. Jeg bet merke i et merkfundig tiltrekkende plagg han bar med et visst preg av stolthet. Som tatt ut fra en zorro film, var det. Broderiet på det var som fra en annen verden, og noe som så ut som blonder på skjortelen. Jeg var mildt sagt forbauset. Om dette er et slags tradisjonelt plagg fra stedet vi besøkte, det vet jeg ikke men definitivt noe jeg ønsket på flekken dog det ingen steds var å få kjøpt. Jeg lette faktisk etter det. Uansett, stedet hadde forfalt. Forskjellen mellom realiteten disse folkene levde i, og ambisjonen så krystallklart utrykket på gata er helt klart ikke hva jeg så for meg. Mens det var et par velsmukkede gater i sentrum så resten av byen ut som ei svær søppeldynge, et avløp. Et hull i jorden. Aldri mer ønsker jeg å besøke dette stedet. Jeg har hørt at litt lenger vest er det frodige jungler og litt mere landlige forhold. Dit vil jeg neste gang. Uansett vurderes det nå å dra helt ned til sydspissen, da i eventuelt samband sammen med veninne. Jeg tror egentlig ikke det er noen god ide, dog hu for det til å høres ut som meget trivelig. Ikke vet jeg, kanskje det er kalde føtter, kanskje det er noe annet. Kanskje kontinentet rett og slett har tatt sin toll på meg. Fortsatt ønsker jeg å dra, bare ikke dit. Mellom europa har jeg hørt er et populært reisemål, da primært for shopping og det er vel noe jeg kunne trengt akk. nå. Som sagt, aldri noen stor fan av merkeklær men prada og gucci er for godt til å være sant. De har snøring på greiene så jeg tenker nesten å unne meg turen til et par flagstores. Om ikke annet er jeg faktisk revet mellom industriell og beachy. Beachy er jo helt klart det store plasteret dog jeg kunne tenkt meg å tape meg bort i en eller annen storby for noen dager. Jeg må egentlig ta å undersøke dette dypere da det nå føles som jeg ikke kommer noen vei. Jeg fikk øye på noe snasent på H&M nettbutikk og tenker å følge dette opp så snart som mulig. Er egentlig veldig svak for billige klær.

flinkeceline

flinkeceline

 

uken

Jeg kan ikke tenke meg at det er gått en uke siden sist. Min ONS ble nettop det, for jeg har ikke hørt noe fra ham siden. Å vel, tenker jeg. Det kunne sikkert vært verre. Jeg synes egentlig det er dumt av folk å bare ha seg og etterpå ikke ta noe kontakt. Ikke det at det gjør meg noe, ikke er jeg skuffet eller smålig pga dette. Jeg så han for drøyt tre dager siden ved en tilfeldighet. Han så ikke på meg. Sånn er livet. Jeg har begynt å ta opp treningen igjen, noe må jeg foreta meg for å holde meg i form. I går gikk jeg noe som 10km med hurtig gange og føler beina er trøtt som fy. Strekk, bad og vask så er de så gode som nye. Jeg har også gått til innkjøp av dumbells som jeg nyter god progresjon med om dagen. Deilig å sitte og løfte vekter når man egentlig ikke har noe annet å gjøre. Var jo faktisk røykesluttdagen i går om jeg ikke tar feil, så da har jeg gått inn for å stumpe cigaretten for alltid, spise sunt og.... Viktigst av alt for meg tror jeg er å kutte søtsaker. Jeg har hatt en veldig usunn avhengighet til melkesjokolade og chips. Sjeldent går det mer en 2-3 dager før jeg må bøtte innpå igjen med disse greiene. Jeg håper det ikke er tilfellet denne gangen. I dag tenkte jeg å lage hjemmelaget grønnsaksuppe e.l. har ikke oppskriften helt på hånd men vet at jeg har laget det før så det skal jeg nok greie. Jeg er faktisk veldig glad i kald mat og er ikke den type menneske som krever kjøtt i hvert måltid. Noe fisk, egg og sånt må jeg ha, men tenker å kutte meste av kjøtt også, spesielt kjøttdeig. Det spiser jeg ikke lenger. Eller hamburgere, pølser for den saks skyld. Om ikke annet blir dette en sund uke for meg, forhåpentligvis. Det har også gått opp for meg at jeg trenger nye vinterklær. Jakken fra de 5 siste sesongene holder bare ikke mål lenger, tror jeg trenger noe nytt, så da har jeg saumfart nettet etter "inn" moten for denne sesongen. Fant noe kult, mye faux fur, pastellfarger og gråtoner. Jeg må nesten ta en tur i butikken å sjekke også, da jeg hater å bestille ting over nett. Jeg er revet mellom knelang jakke eller en som stopper ved hoftene. Nå som fettet er blitt litt tynnere fordelt over hele kroppen tenker jeg en knelang ville gjort seg. Hater når stumpen buler ut som en ballongkjole med disse knelange, dette slipper jeg heldigvis nå. Gleder meg til å shoppe i dag.

flinkeceline

flinkeceline

 

tirsdag

Etter nærmere refleksjon er jeg kommet frem til at jeg er nødt til å foreta meg noe. Et av de viktigste konseptene i livet mitt er å være fri og leve fritt. Jeg hater å bli bundet fast til et sted. Da jeg var mindre flyttet vi så ofte, slik at det var mye å se. Nye byer, fremmede land, skog og jungler. I dag holder jeg kun til i en drabantby. Jeg har lekt lenge med tanken på det å reise til et fremmed land. Eneste som holder meg litt igjen er at jeg har hørt at ikke alle land er som Norge. Skikk, kultur, og sånt... er kortere vei til avgrunnen, sikkert derfor. Det er det jeg alltid har trodd i alle fall. Samtidig er det lite fristende å dra på backpackingtur. Jeg er heller mere fristet til å finne meg et fint sted og være blivende der for opptil ett år eller mer. Bare for å kjenne på vinden av forandring. Jeg har hørt at man finner de fineste stedene rundt ekvatorbeltet, så det er kanskje noe å sjekke ut. Inntil videre får det bare bli med tanken. Ikke det at det gjør noe, er ganske fint her vi bor. Jeg og hunden. Men jeg greier aldri legge fra meg tanken på at det mangler noe. Jeg er sulten, kanskje det bare er det. Etter våkenatt på 6-8 timer har jeg funnet ut av at det er digg å ha elbil. Seriøst, tingen er handy. En vennine av meg har sendt meg rundt 100 bilder tatt fra fjøsbok o.l. tok meg lang tid å se gjennom alle, men fy søren så stilig hun har blitt. Jeg er nesten stolt av henne, så fin er hun. Jeg er litt missunnelig... for hun har fått skikkelig stas på sakene. Håret hennes er bleket nesten helt perfekt, med striper, klesantrekket, sminke og gange. Hun har det hele, virker det som. Jeg tror egentlig ikke det betyr så mye for meg som man først kan få inntrykket av. Det er en form for beundrelse, det er helt klart. Men det stopper aldri å forundre meg over at noen kan være så heldig... med alt egentlig. Vel jeg er glad på hennes vegne og kan ikke vente med å se henne. Jeg er sikker på at hun har mye nytt å fortelle meg.

flinkeceline

flinkeceline

 

Vinduet

I dag er jeg veldig glad, for jeg har gjort noe jeg ikke har gjort på lenge. Det var som en velsignelse fra gudene selv. En orgasme jeg ikke har sett maken til. Jeg møtte en gutt og vi hadde ONS. Aldri før har jeg følt meg så begjært. Mens jeg lå og vred meg i nytelse tok han på meg og strøk meg over alle de rette stedene. Var nesten som det gikk for meg før han i det hele tatt var inne. Jeg stønnet høylydt mens han økte tempo. Jeg var virkelig imponert. En slank fin gutt som endelig greide å holde følge. Og i det jeg kom braket det løs. Var en ellers sterk orgasme og jeg har ikke følt meg så vel på lenge. For en opplevelse. Jeg håper jeg møter han igjen. Det føles ganske befriende å ha FF. Jeg har egentlig aldri verdsatt dette konseptet helt, men når jeg ser hvordan det funker ser jeg verdien i det. Uforpliktende sex, råskap og ren nytelse. Det kan ikke bli bedre. Etter noen par glass vin så er det som jeg er på toppen av et fjell. Herregud, så befriende! Så nå gjør jeg meg klar for leggetid, det betyr klippe negler, stelle håret, vaske sminken og litt kluteri. Vurderer å ta en pedikyr hvis jeg er i humør til det. Og det tror jeg at jeg er. Jeg visste aldri at sex kunne være så deilig. Aldri før er jeg kommet så hardt av å bli penetrert. Knyttingen, følelsen, atmosfæren, stønningen.... jeg føler jeg blir helt gal av å tenke på det. Men så gikk han sin vei, og det var egentlig synd for han kunne gått ha sovet over. Vel, uansett, det er på tide å dra til sengs min elskede. Jeg kommer til å savne deg.

flinkeceline

flinkeceline

 

søndag

Jeg har sittet og sett ut av vinduet for det meste i dag. Jeg var så uheldig at jeg greide å forstue ankelen på vei ned fortauet da jeg skulle hjem fra jobb forleden. Jeg tror jeg må ha tatt noe som fem timer bare for å summe meg i hop. Jeg er ikke helt sikker på åssen jeg greide det selv, men jeg føler meg egentlig ganske happy i dag. Vet ikke helt åssen jeg skal beskrive det men alt føles så vidunderlig. Jeg har sittet og nistirret på klokka en stund nå for jeg skal til en veninne senere på kvelden, noe jeg gleder meg til. Hun og jeg ble kjent med hverandre på en fest for et år tilbake. Da jeg først snakket med hun virket hun veldig umoden og naiv, men samtidig var det noe med hun som jeg ble tiltrukket av. Det er vanskelig å beskrive. Jeg tror kanskje hun har hatt en vanskelig oppvekst. Hun og jeg har vært med på mye sammen siden. Ikke det at det gjør noe, men jeg har måttet sette hun på plass ved et par anledninger. Da vi først møttes knivet vi nemlig om samme mann. Hun er blond, ca 160 høy, slank og veldig pen. Jeg vil ikke påstå at hun er penere enn meg. Så jeg var egentlig aldri veldig bekymret for noe sånn sett, men det ble altså en slags friksjon oss i mellom da. Siden den gang er vi blitt godt kjent med hverandre. Så jeg vet at det hun gjør, det gjør hun med beste mening. Jeg har alltid gjort det til et poeng å rydde på badet. Da jeg stod opp i dag så jeg til min forferdelse at en av knaggene har løsnet og knust mye av parfymeriet mitt. Jeg holder nesten på å gråte, så ille er det. Jeg lurer på en det er et bra eller et dårlig tegn.... har alltid vært litt overtroisk så dette må være en av disse åndene man prater om. Kanskje det betyr noe? Hvem vet men jeg må si at jeg har fundert på dette en stund. Jeg kan alltids bestille nye parfymer, men dette kom på værst tenkelige tidspunkt. Slikt passer egentlig aldri. I dag føles det slående, som om en forstuet ankel ikke er nok. Jeg tror noen må ha kastet en forbannelse over meg.

flinkeceline

flinkeceline

Artikler fra forsiden

×