Gå til innhold

Blogger

 

Bryllup!

Hei, jeg er på utskikk etter et fint bryllups lokalet! Jeg tenkte at jeg ville ha et i Bergens området, maks 2-3 timer utenfor Bergen. Jeg hadde ikke tenkt å ha det på hotell, men heller en låve eller i et nøst! Noen som har ideer? Synes det er ufattelig vanskelig.
Ellers så kunne jeg tenkt meg å hatt det i olden/stryn, det området. Om noen har forslag til fine låver der? Setter pris på rask tilbake melding!

queenb8

queenb8

 

Velkommen

Jeg giftet meg med min bestevenn A i 2011. Vi var unge, forelsket og håpfulle. Vi var kjærester siden 2006 før vi giftet oss.   Barn ville vi prøve å lage etter vi var gift. Vi begynte med samleie uten beskyttelse, skjedde det så skjedde det, vi ville ikke bruke eggløsningstester, måling av temperatur o.l. Vi tok det rolig og uten stress. Månedene gikk og testene negative. Vi hadde hørt at de fleste blir gravide etter ett år som prøvere, så vi fortsatte slik vi hadde gjort til nå.
Jeg oppsøkte en privat gynekolog for å ta noen tester og se om alt var bra hos meg. Det ble tatt blodprøver og innvendig ultralyd, alt så bra ut.   Når vi var prøvere i ett år uten å lykkes, tok vi en pause, jeg skulle gå på noen medisiner for acne. Ett helt år varte denne pausen.   Vi begynte smått å prøve igjen når jeg var ferdig med kuren, denne gangen brukte jeg eggløsningstest for å se om jeg i det hele tatt har eggløsning. Det dukka opp en smiley hver måned. Fortsatt ingen graviditet. Vi nærma oss enda ett år som prøvere og forstod at det var noe som hindra oss i å lykkes så vi tok kontakt med legen for utredning. A leverte sædprøve, resultatet var nedsatt sædkvalitet. Det ble funnet veldig få levende sædceller. Vi ble utrolig lei oss, vi ble usikre på om vi noen gang kommer til å få barn. Hvorfor oss? Tenkte vi. Denne dagen husker jeg veldig godt, vi satt begge på sofaen, holdt rundt hverandre og gråt litt i stillhet. Eneste måten vi kunne få biologiske barn var via assistert befruktning, og hvem vet om vi vil lykkes der.

maxi25

maxi25

 

Gikk opp i vekt når jeg begyndte å trene!

Dette innlegget skrev jeg når jeg hadde gått i 7 dager, jeg var ganske fortvilet og forstod lite. Men det er håp, nå er jeg på dag 19 , Les mer her http://lillsele.blogg.no/ under Gå prosjektet.  
I dag var det ikke gøy en eneste plass. Det var fillen så tungt og jeg kjendte jeg måtte konsentrere meg om å bare sette en fot forann den andre. Men.....jeg gjenomførte, kanskje til og med litt raskere. Full konsentrasjon!
26 min i dag.
Noe skjer i kroppen min, for den er helt på tur. Jeg trener ikke for å gå ned i vekt, men jeg trener heller ikke for å gå opp i vekt. Denne uken har jeg spist lite og vanlig, men har gått opp 1,5 kg. What?? Finnes det en logisk forklaring på dette? Jeg er meget fornøyd med den vekten jeg har så er det sagt, men jeg vil da ha DEN vekten jeg har, skjønner.
Nå har jeg gått og svette en hel uke, har vært andpusten og hjertet har pumpet. Jeg har vært veldig fornøyd med meg selv. Men jeg må si det var litt demotiverende å se på vekta. Selv om alle sier vi ikke skal bry oss, så gjør vi faktisk det.
Noen som vet?


Stor klem.......Lill

#husmortrim #treninbg #gå #tur #inspo #husmor #kvinne40+

http://lillsele.blogg.no/

Lillk

Lillk

 

Går for min sønn

Hvorfor begynte jeg å gå akkuratt nå? Samtidig som min eldste sønn flyttet til Estland? Det er ikke helt tillfeldig.
   

Som jeg har nevnt tidligere har vi mange tøffe tak i heimen, vi er stadig i beredskap for at ting skal skje, og tro meg de skjer. Min sønn var bekymret for oss. En stund før han reiste hadde vi en samtale der han utviste stor bekymring for oss, han syns det var litt urettferdig at han skulle reise mens vi satt igjen med alt. Jeg tenkte en stund på dette. Hva kan vi gjøre for at han skal slappe av og ha et godt år. Går det dårlig med oss, går det dårlig med han, sånn skal det ikke være.
Jeg hadde en samtale med min datter ang dette, hva kunne vi gjøre for å holde oss psykisk oppe? Da kom vi på at vi kunne være aktive, for det har vi hørt mange ganger, at fysisk aktivitet er bra for psyken. Jeg ville gå og min datter ville jogge. Så vi gjorde en avtale, meg og hun. Om jeg gikk en dag , skulle hun jogge og om hun jogget en dag , skulle jeg gå. Det startet det hele. Hun har jogget hver dag og jeg har gått hver dag.
Humøret i hjemmet har steget, både meg og min datter er litt sjokkert over hvor glade vi er. Vi sier at vi trener for sønn og bror. Min sønn uttalte veldig overrasket...her reiser jeg og dere har det bedre enn før. Det er for at han skal slappe av og kose seg max dette året. Vi er jammen en flott familie som støtter hverandre fullt ut.
Jeg merker ikke så mye på kroppen ennå, uten at jeg har gått opp i vekt, fortsatt trett og sover mye. Men humøret har steget mange hakk etter bare noen dager og vi har mye latter hjemme. Må bare nevne min andre sønn. Han er en type som suller i sin egen verden, har lange dager på skolen, jobber og har kjæreste. Han er nesten ikke hjemme og han trives med det. Det vil si , han er alltid hjemme til middag, he he. Han har blitt en fantastisk fin fyr, har masse omsorg og empati og jeg ser at han vokser opp til å bli en flott mann.
Kan en mor be om mer?

 
Med det i tankene tok jeg på meg YOLO skjorten min og gikk ut. Jeg var motivert og gikk som pokker. Opp og ned, opp og ned. Gikk i 40 minutter i jevn rask gange og holdt på å dette inn døren. Sliten men stolt.
Dette hadde jeg ikke trodd for 10 dager siden, da slet jeg med 15 minutt. Tror det er lurt å ikke gå hardt ut, men å øke litt etter litt. Men klarer jeg 40 minutter til dagen, tror jeg at jeg skal være veldig fornøyd.
Kan jeg kan du, sånn helt seriøst, så få på deg skoene.
Superdupersliten Klem ........Lill

Følg alle dagene her http://lillsele.blogg.no/

#husmor #husmortrim #gå #gåtur #trening #over40 #husmorblogg

Lillk

Lillk

 

Dag 6/tok meg en banan.....

.....før jeg gikk og sjekket en ny rute i dag.Det var noe nytt, det var ikke en hel banan heller, men jeg spiste vertfall. Ruten er litt lengre lengre og litt brattere bakke. Tok med meg kamera i dag siden det er søndag, så turen ble litt hakkete, men god. Nå har jeg gått i 6 dager , humøret er bedre men jeg er like trett. Litt av hensikten med å prøve å komme i form er at jeg ikke skal føle meg så trett hele tiden. Jeg sover fortsatt middagslur, så jeg er litt skuffet der. Men , jeg har bare holdt på 6 dager. Håper jeg merker noe snart på kroppen.
Jeg har lovet meg selv en ting om jeg fortsetter etter 30 dager og det er treningstøy. Ikke noen bombe at jeg ikke eier treningstøy. De flotte fancy nikeair skoene jeg går i er min datters. Hun fant seg ikke til rette i de, så jeg fikk de, jeg syns de er kanongoe å gå i.
Gåtid i dag 30 minutt.
Få på deg skoene og gå i vei!!!!
Her er noen bilder fra turen









God søndagsklem...Lill http://lillsele.blogg.no/
Følg meg på gå prosjektet

Lillk

Lillk

 

GÅ prosjekt

Jeg har startet et prosjekt på bloggen min http://lillsele.blogg.no/, hvor jeg har forpliktet meg til å gå i 30 dager for å se om jeg får en helseeffekt av det.
Jeg tror jeg er den mest utrente personen i Rogaland, så det å begynne å gå trene er noe helt nytt for meg.
Jeg er nå på dag 3 og jeg blogger hver dag om hvordan det har vært. Folk har hengt seg på både på facebook og på bloggen og vi går "sammen".
For min del går jeg ikke for å slanke meg, men fordi jeg er i veldig dårlig form.   Kom og bli med å gå, heng deg på. Dette er spennende. Skriv om dine erfaringer om du er med.   http://lillsele.blogg.no/

Lillk

Lillk

 

En liten oppdatering fra meg

Den stygge skilsmissen   Jeg skulle gjerne rukket ut en hånd til deg, jeg skulle gitt deg en klem og sagt at...det går greit. Selv om du føler at livet som du kjenner det er slutt, selv om du føler du har mistet alt....så går det greit. Du må ta det i ditt eget tempo, ikke i din mor og fars og venners tempo, men i ditt. Du må gråte dine tårer, helt til de tar slutt. Du må få ut ditt sinne, til det ikke er mer å hente. Men ta det i ditt tempo.
Min skilsmisse var stygg, veldig stygg.
Første som slo meg var vanntro, jeg kunne ikke tro at min mann kunne gjøre sånn mot sin egen familie. Så gikk jeg inn i ingenmannsland, der var jeg en god stund. Deretter kom tårene, så sinne. Jeg fikk gode råd av familien, men da ble jeg bare irretert, de var ikke i sorgen, det var jeg. De kjendte ikke dette langt inn i hjerte, det gjorde jeg. Jeg måtte ta det i mitt tempo. Har du barn i en sånn situasjon, kommer barna sin sorg først, så din. ......les mer her   Jeg hadde ikke trengt å ta til tårene

Uansett rød og gul flekk på øyet mannet jeg meg opp og gikk i banken i dag. Jeg hadde et kinkig spørsmål til banken og for å spørre om dette måtte jeg gi av meg selv. Gikk til kassen og satte meg ned. Nå skal du høre her, jeg har en kinkig situasjon. Damen så litt strengt på meg som om jeg skulle spørre om penger, jeg kjente tårene presse på. Du ser , fortsatte jeg. Min datter har ingen kontakt med sin far, jeg var i banken for et år siden og spørte om hun kunne få minibank kort, men siden vi har delt foreldrerett så må dere ha begge sin underskrift. Nå er ikke faren å få tak i og min datters største drøm er å få kort, hun blir 15 om et halvt år og du vet jo hvordan det er. Jeg trakk pusten. Så, jeg lurte på om jeg kunne opprette en konto i mitt navn og få kort på den, slik at min datter kan ha et kort til hun blir 15. Jeg gjorde et lite snufs. Det hadde betydd så mye. Ferdig nå.......les mer her

Lillk

Lillk

 

Jeg er fattig

Pr defenisjon er jeg fattig. Jeg det økonomiske ansvaret for 4 personer, meg og mine 3 barn. Jeg har en liten uføretrygd.

   
Føler ennå at dette temaet er tabu, ingen orker å høre om mennesker som er fattige. Kanskje vi er litt til bry for andre? Jeg vet jeg ikke er alene om å være fattig og jeg vil fortelle hva det innebærer for meg.
Hver krone skal snus og vendes på, hver tomflaske skal spares på. Hver handletur skal planlegges og er det billigmerker å kjøpe blir det kjøpt. Vi går aldri på restaurant, eller eventer. Vi går aldri på kino og barna går ikke på fritidsaktiviteter som koster penger. Det jeg har av møbler og hvitevarer i huset har jeg fått av familien, enten nytt eller brukt. Selv går jeg aldri ut bå byen eller unner meg noe sosialt. Skulle jeg klare å legge bort litt penger går det til klær og sko til barna............mer om saken her http://lillsele.blogg.no/

Lillk

Lillk

 

Jippi, snart ferie

Tjo hei, det nærmer seg ferie, gjett om jeg gleder meg. Jeg tar med mine 3 barn og reiser til Brcharest, Romania.
Vi pleier å reise til en storby i Europa en uke i året. Der går vi og bare suger inn alle inntrykkene som sitter igjen for resten av livet. Litt shopping blir det også selvfølgelig.
Siden mine barn er store nå (20,18 og 14) er jeg overlykkelig for at de ennå vil bli med meg alle sammen. Men de sier at det er gøy og at det er fint å være med familien.   Jeg kommer til å lage reiseblogg her http://lillsele.blogg.no så følg med.   God kveld til alle sammen

Lillk

Lillk

 

Flokkmentalitet

Er vi mennesker .......eller sauer? I mitt hode er vi sauer som går i flokk og gjør akkuratt som lederen befaler.     Ledere finnes overalt, på skolen, i vennegjengen, kjendiser og bloggere. Om en leder ser bra ut med blondt hår så farger hele flokken håret blondt. Har en leder på seg noen flotte klær, da kjøper flokken likt...............mer her http://lillsele.blogg.no/1435773549_er_vi_mennesker.html

Lillk

Lillk

 

Hvordan har du det?

Ja , jeg vet du har det bra, men hvordan har du det egentlig? Bak fasaden? Inni deg selv?

(bilde fra google)

Et vanlig spørsmål når vi treffer kjendte er å spørre om hvordan du har det. Vi svarer høflig, bare bra. Er dette en tillært frase, eller er det fordi vi er svært overfladiske? Er det sånn at vi forventer et positivt svar og haster videre på neste samtaletema?
Vi opplever å kjendiser som står frem med sine store og små problem og vi sluker det rått. Vi syns de er tøffe som står frem og vi beundrer dem. Støtten er meget stor i både media og på personlige meldinger, på facebook blir historien delt og delt. Vi følger med for siste nytt om hvordan det går , etter de var så åpne og fortalte. Det blir en stor snakkis blandt oss vanlige folk. Vi bryr oss......mye.
Men vil du høre hvordan jeg har det .....nei...egentlig ikke. Du har ikke tid eller gidda til å høre etter. Du har nok med deg selv. Tenk om vi alle skulle gå rundt og fortelle hvordan vi har det, det hadde vel blitt kaos. Tenk om vi skulle brydd oss med alle som sliter, off, det hadde tatt på rent følelsemessig. Tenk om alle som kjenner hverandre, viste mye mer om hverandre, hva hadde vel ikke det gjordt med oss.
Kanskje er det like greit av vi svarer at vi har det bra og sette opp en fasade av lykke rundt oss. Så kan vi heller gå hjem å gråte, bli stått, missbrukt, være fattig, ikke ha mat,drikke alkohol og ligge sammenkrøpet i en ball av fortvilelse. Heller det , en å si hvordan vi har det, tenk for en katastrofe det hadde blitt.  
mer på bloggen http://lillsele.blogg.no/

Lillk

Lillk

 

Dødens ende(mitt roman)

dette er bare baksiden av boka jeg aldri skal skrive ferdig:   En gang for lenge siden i de mørke skyggene levde en meget sterk og mystisk heks. Hun var kjent som "dødens blod-øyner" Dette navnet fikk hun etter å ha tatt livet av en ekspeditør. Ryktene om at hun var en heks, spredte seg som brennende ild. Hun het egentlig Mathilde og var helt uskyldig med tanke på at ekspeditøren hadde angrepet henne først.   "Umulig å legge fra seg"

marit19

marit19

 

Kollega på besøk

EROTIKK FOR DE SOM ØNSKER DET:   Det var ettermiddagsfotball på TV. Jeg hadde invitert en kollega hjem på øl og fotball.
Erik kom noen minutter før kampen startet.
Dagens tips? spurte Erik i døråpningen.
2-0 til Argentina, svarte jeg.
Høres ut som et godt tips, tror på 2-1 jeg. Er ikke Vibeke hjemme, spurte han, i det han tok av seg skoene.
Jo forsåvidt, men hun har dratt en tur på trening, er tilbake hvert øyeblikk.
Jeg hilste på henne på butikken her en dag, fortsatte Erik, hun kom fra trening da også, hm, fy faen for en kropp den dama di har! Enkelte damer er bare helt nydelige i tights! Den rumpa, de lårene, og den grisedeilige kurven som tegnet seg mellom benene hennes! Så henne fra siden først, la ikke merke til at det var henne med det samme, så bare de deilige kurvene av lårene og rumpa, og den svake buen, som tegnet formen på fitta. Ble helt satt ut når jeg kjente henne igjen, hehe. Bare deilig altså!
Hehe, skjønner deg godt. Nyter synet selv. Hun bruker ikke truse heller da, ikke mye overlatt til fantasien, bare digg spør du meg.
Seriøst enig!
Halvveis inne i første omgang av fotballkampen, kom Vibeke hjem.
Hallo! hørte vi fra nede i gangen. Har vi besøk?
Erik stakk innom til kampen, svarte jeg.
Hun kom opp trappen, rød i kinnene, og nikket et hei til Erik.
Hvem spiller?
Argentina-Sveits.
Kom hit, sett deg på fanget mitt, sa jeg til henne.
Hun smilte, og kom og satte seg. Jeg kysset henne, strøk henne oppover lårene, og la hånden på fitta, lot en finger gli opp og ned over sprekken, ingen truse i dag heller? sa jeg smilende..
Neida, svarte hun med et lurt smil.
Erik smilte, og slukte henne med øynene.
Jeg hvisket i øret hennes; Jeg må ha deg, NÅ! ..og begynte å trekke ned tightsen.
Gi deg din tulling! reagerte Vibeke og spratt opp. Jeg må dusje først, ærlig talt!!
Ok da, men vær snar, sa jeg.
Jada, din kåte grisegutt, svarte hun spøkefullt da hun svinset bort til trappen.
Jeg blunket til Erik. Han sa ingen ting, men øynene hans sa; fy faen, hot hot hot!   Noe senere var Vibeke tilbake, våt i håret, og kun iført en lodden morgenkåpe.
Her har du meg, nydusjet og klar! sa hun, og stilte seg opp foran meg.
Jeg trakk ned buksa, og trusa, i ett. Kuken var halvstiv, jeg runket et par ganger og var klar. Vibeke åpnet morgenkåpen, og satte seg oppå meg, senket seg sakte ned på staken, som jeg holdt med den ene hånden. Jeg kjente kuken skli sakte, lenger og lenger, inn i henne.
Ahhhhhhh, stønnet jeg, når jeg kjente den himmelske våte varmen fra henne.
Dette trengte gutten min, sa Vibeke med et smil.
Hvordan går det med kampen? spurte hun ertende mot Erik, mens hun gled rolig opp og ned på kuken min.
Eh, kremt, fint.
Kanskje du kunne slippe ned morgenkåpen? spurte han med falsk ydmykhet.
Aha, enda en grisegutt, lo Vibeke, og lot morgenkåpen falle.
Gjesten vår vil kanskje ha litt, han også, hintet hun til meg. Tror nok det ja, sa jeg.
Erik var snar med å trekke ned buksen. Kuken stod stiv som et spyd. Vibeke gikk bort til ham og stilte den ene foten på armlenet, slik at han lettere kunne slikke den glattbarberte fitta.
Fy faen! hørte jeg Erik mumle, i det han senket hodet mellom benene hennes. Han tok godt tak i rumpeballene hennes, og presset henne mot ansiktet sitt.
Så så, ikke bli for ivrig nå grisegutten! Du var jammen sulten nå ser jeg, sa hun og smålo.   Jeg kledde av meg og foreslo at vi skulle gå ned på teppet alle tre. Vi flyttet salongbordet, Vibeke stilte seg på alle fire. Vi vekslet på å knulle henne i rolig tempo, mens vi ga henne små dask på rumpa. Hun flyttet seg, slik at hun kunne ta imot med hendene på sofaen, etter hvert som støtene ble hardere og hardere. Hun fikk flere små orgasmer, det rant av fitta hennes.
Jeg gikk ned og hentet noe glidemiddel. Smurte inn kuken til Erik, og ledet den inn mot det lille rumpehullet hennes. Han presset og presset, før han til slutt kom inn i det trange hullet. Åhhhhhh, himmel! utbrøt han, i det kukhodet kom innenfor. Jeg satte meg i sofaen slik at hun kunne suge meg mens Erik holdt på bak. Puppene duvet fram og tilbake med støtene til Erik. Jeg pulte henne hardt i munnen, mens jeg lugget kraftig i det lange våte håret hennes. Hele kuken til Erik forsvant nå inn i den deilige rumpa. Han gjorde noen dype støt, samtidig med at han dasket med den ene hånden, så det smalt høyt mot baken hennes, Vibeke stønnet høyt hver gang han gikk helt inn. Jeg vil ha dere, begge to, hvisket hun, mellom den tunge stønningen. Hæ? sa jeg. En i fitta, og en i rumpa, samtidig, fortsatte hun, med lav stemme. Erik trakk seg forsiktig ut. Vibeke lot den kåte svette kroppen, nærmest velte over på siden, helt utmattet av lyst på mer.

MrSmith

MrSmith

 

trouwjurken_Wordt Snooki Tenslotte Getting Married?

trouwjurken. Nicole "Snooki" Polizzi van MTV's Jersey Shore roem is verloofd met verloofde & eacute;Jionni Lavalle sinds maart 2012,en na de geboorte van haar twee kinderen (Lorenzo,2,en Giovanna Marie,1 maand) deze twee trotse ouders zijn klaar om hun vakbond officieel te maken. In april,de Daily Mail meldde dat Snooki en Jionni een oktober 2014 huwelijksdatum had gezet,wat betekent dat deze twee zal de knoop binnen de komende drie weken!"In principe,ik en Jionni doen wat mensen doen in een mensenleven in vier maanden," Snooki vertelde NJ.com in augustus."Met trouwen,het hebben van een baby...Een tweede baby.Verhuizen naar ons droomhuis.Het is gewoon krankzinnig." Na Snooki's Great Gatsby-inspired vrijgezellenfeest,het is duidelijk dat het paar is nog steeds van plan om een ​​'20s-themed trouwdag te hosten.NJ.com meldt dat de bruid een "een klassieker,vintage-type look" zal don zonder zelfs maar een zweem van haar handtekening luipaard!"Ik weet dat veel mensen wanneer ze dachten dat van mij trouwen of wanneer ze hoorde het voor de eerste keer,ze waren als,'Oke,ze is waarschijnlijk gaan om een ​​luipaard jurk of iets heel opzichtig te dragen.En om eerlijk te zijn,Ik ben een beetje over die luipaard stadium,"de pint-sized reality ster gezegd. exclusieve avondjurken online Als voor hun locatie,het lijkt de Venetiaanse in Garfield,zal New Jersey de site van de ceremonie en de receptie zijn.Hoewel Toniann Bottignoli,de Venetiaanse Directeur Dales,zou niet bevestigen of het duo de knoop zou binden,stadsambtenaren voor de stad per ongeluk deed.Begin september,Garfield stelde een nieuwe verordening die geregeld filmen in de stad,die schetst dat vergunningen moeten worden verkregen om te filmen op een stoep of straat binnen de jurisdictie van de stad.En,zoals geluk zou hebben,MTV Productions verluidt benaderde de gemeente eerder dit jaar toestemming om te schieten krijgen. Het klinkt alsof we niet zullen moeten veel langer wachten om te zien wat Snooki en Jionni in petto hebben voor hun trouwdag na al!

trouwjurken

trouwjurken

 

Dagbok fra april . . .

Det var i april at livet mitt ble snudd oppned. Her kommer starten: 18. april Jeg kjøpte ei dagbok for mange år siden. Da jeg åpna den og oppdaga at arkene var uten linjer mista jeg skrivelysten. Boka ble brukt til å lime inn utklipp fra blader og aviser. Sofie som bor i Skien sender meg noen dikt av og til som hun har klipt ut fra Telemarkavisa. Sofie og jeg arbeidde sammen for mange år siden og har hatt brevkontakt siden da. Hun kjenner til planen om å snu opp ned på livet mitt. Når jeg blir seks og seksti – da gjør jeg som jeg vil . . . Det var da jeg begynte å leke med tanken og har brukt siste året til å manne meg opp. Venne meg til tanken på å bli selvstendig og starte mitt eget liv når jeg blir 67. Sofie som har vært plaga med leddgikt og sitter i rullestol har oppmuntra meg og vært med på planlegginga. Vi har ikke sett hverandre på 35 år, og en tur til Telemark for å besøke henne ligger i planen min. Pensjonen rekker nok ikke så langt, men jeg vet det er mange ledige husrom i kommunesenteret der folk flest bor. Hjørnesteinsbedriften ble oppkjøpt og lagt ned og mange har flytta til andre steder der det er arbeid å få. Mange hus står tomme og det er stadig annonser for bortleie og salg av møblerte og umøblerte husrom. I en avisartikkel for noen år siden, sto det at en kunne få leie gratis bare en holdt orden. Da blir det ikke innbrudd og ødeleggelser. Det var vel da tanken begynte å spire. Jeg kjøpte ei kladdebok og har skrevet litt nå og da, men livet mitt har vært rutine og jeg har ikke hatt stort å skrive om. Når jeg prøver å ta frem minner fra gamle dager går jeg gjerne i stå. De riktig gamle minnene har jeg stuet så langt bak i hukommelsen at de er nesten borte. 19.april Jeg sa til Gustav et par ganger i høst at vi burde sende flere kyr til slakt. Han har vært pensjonist i noen år og jeg har når jeg var sliten mint han på at når jeg ble pensjonist ble det ikke mer gårdsarbeid på meg. Jeg vil ikke slite meg ut når det ikke er nødvendig. Det kjennes på kroppen særlig om morgenen at det hadde vært godt å slippe. Kanskje kunne vi ta oss ferie og reise litt. Det kom stadig tilbud om bussturer i Norge og utenlands. Hadde vært artig å se noe annet. Men han hadde det han trengte her på Tveit og tenkte med gru på hvordan det skulle bli å gå her uten dyr i fjøset. Hans liv har vært ansvar for dyr og høsting av gras. Dessuten vil han ikke gi slipp på tanken om at en av brorens barnebarn vil ta over gården, og da ble det lettere når besetninga var intakt. Egentlig føler jeg meg litt lurt. Jeg hadde sett for meg familie med barn da jeg gifta meg og flytta hit. Det lå ikke i Gustavs planer. Derfor sier jeg til meg selv at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet. Jeg har jobba full arbeidsdag i de aller fleste av årets dager med unntak av en ”bytur” om våren og en tur i november. Signy kommer til å rase når hun får høre at jeg har flytteplaner. Da vil hun få mer ansvar for vår felles svigermor. Det er lite vi har sett henne på Tveit. Hun kan ikke utstå fjøslukta. Gustav går av og til opp til Knut og Signy på lørdagskvelden og tar et glass øl sammen broren. Jeg var med de første årene jeg bodde her, men vi har lite til felles Signy og jeg. Hun har hyllene fulle av nips og skifter gardiner flere ganger i året. I hele desember kryr det av julenisser, blinkende lys og julegardiner i alle vindu. Så kommer det opp nye gardiner før påskegardiner og kyllinger inntar huset. Det er overflod av det meste – nesten amerikanske tilstander – uten at jeg vet så mye om det. 20. april I dag ga Gustav kalvene melk midt på dagen og jeg hadde flere timer fri. Da gjorde jeg det jeg hadde tenkt å gjøre en dag til uka. Jeg pakka litt mat og en termos med kaffe og gikk skogstien mot Storenut. Jeg har tatt denne turen noen ganger når vi ikke har hatt kalver som må fores midt på dagen. Det er ikke så ofte det har vært tid. På våren har det vært lamming, så har det vært gjerding og i slåtten har det vært mer enn nok å gjøre. I dag har det vært sol og ganske varmt. Snø har det vært lite av i år og det var greit å komme seg til topps. Å sitte der oppe å se utover bygda og viddene til alle kanter er ganske enormt. Jeg ser vegen som slynger seg forbi Tveit og huset til Knut og Signy og videre opp til de øverste gårdene i grenda. Bussen står på snuplassen der den står parkert når den ikke er i rute. Nå er det bare en dag til jeg skal bli med den til Øra og prøve å finne en liten leilighet. Jeg har ikke sagt annet enn at jeg skal ta fridagen min og har fått ei lita handleliste fra svigermor. Det kribler litt i magen, men jeg er glad for at jeg fikk oppleve denne utsikten for siste gang i strålende sol. 21.april Litt vemodig i kveld. Brukte ekstra lang tid etter melking og felte noen tårer da jeg klappa alle kyrne farvel. I morgen skal jeg på den årlige vårturen til Øra og det blir punktum for arbeidslivet mitt. Jeg har vært i arbeid fra jeg ble konfirmert og til nå. Hvis jeg hadde hatt lønn de siste 30 åra da jeg har vært fjøsrøkter og onnehjelp her på gården så hadde jeg fått en god pensjon. Likevel – 12 tusen hver måned som jeg selv skal rå over – det blir som i gamle dager da jeg tjente egne penger. Regner med at jeg kan få en brukbar plass å bo til under 5 tusen i måneden. Har fulgt med i avisannonser og har sett på kartet og funnet flere plasser ganske nært sentrum. Jeg skal nok klare meg, og jeg grugleder meg! 22.april – en merkedag i livet! Tok tidligbussen til Øra i dag. Halvtimes reise fra vinter til vår. Her er det frost om natta og ikke antydning til noe grønt. Fire adresser med husrom til leie sto oppskrevet på en lapp i veska, men da jeg kom forbi banken gjorde hjertet et hopp. I vinduet sto bilde av drømmehuset som var til salgs for 350 tusen! Banksjefen stussa da jeg sa at jeg ville leie det. Jeg fortalte at jeg ville flytte fra Tveit og fra Gustav. Nesten 30 år med fjøsstell 3 ganger om dagen, 360 dager i året i 30 år. Han så litt forvirra ut, var vel ikke sikker på hvem jeg var. Da han hørte historia, sa han at skilsmisse ville gjøre meg til millionær og jeg kunne kjøpe både hus og mer til. Hvis vi hadde felleseie ville jeg eie halve eiendommen og Gustav måtte betale meg ut. For meg var ikke det aktuelt. Skilsmisse hadde aldri vært i mine tanker. Det ville knekke både Gustav og mora. Jeg ville bare flytte og se folk rundt meg. Kunne gå i butikker uten at folk snudde seg fordi jeg lukta fjøs. Dette drømmehuset hadde jeg sett på hver gang jeg tok bussen til eller fra Øra. Rødt lite hus som lå for seg selv med kvitt stakittgjerde rundt. En liten egenkapital ville gi meg boliglån, sa han - og jeg kunne kjøpe huset på dagen. Låne penger var ikke aktuelt, men jeg hadde regna ut hva jeg kunne strekke meg til i månedsleie. Jeg har fått min første pensjonsutbetaling. Jeg hadde en konto i banken, men den var vel ganske tom. Jeg tok ut 50 tusen i 1985 da traktoren til Gustav havarerte midt i høyonna. Kontoen hans sto i null etter nybygd fjøs. Banksjefen tasta på datamaskina si og så på meg. Du har 23 466 kroner på konto. Hvis de 50 tusen som du kjøpte traktor for i 1985 hadde stått på konto, så hadde du hatt mer enn 131 tusen i dag. Han tasta videre, og så på meg over brilleglassene: "Er du klar over at Gustav har mer enn 600 tusen på sparekonto? Hvis dere har felleseie kan du kjøpe drømmehuset på dagen." Det tok litt tid før jeg oppfatta hva han sa . . .seks hundrede tusen! Det demra for meg at Gustav sa han hadde fått spørsmål om selge noen hyttetomter i høst. Spørs om det var slik at han hadde solgt og fått så godt betalt. Gustav tok seg av alt som hadde med penger og økonomi å gjøre. Han ordna med regnskap og sjølmelding og han ringte etter mat og det vi trengte og så kom det med bussen. Vi hadde ikke bil og reiste aldri noe sted. Ferie var for slike som hadde kjedelig, lønna arbeid. De fikk jo feriepenger . . . . Jeg kvapp til da banksjefen ringla med et nøkkelknippe. "Her er nøklene. Gå bort og se hva du synes. Jeg skal finne ut om selgerne kan gå ned noe i pris. Mange har sett på det som feriehus, men ettersom det er boplikt er det ikke så lett å selge. Det er bare to rom og kjøkken, men det var nok for han som bodde der sist. Han var forresten snekker og holdt huset i god stand." Jeg vakla ganske forvirra bort over fortauet. Dette ble så helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Nå kan jeg åpne den kvite grinda, liste meg innafor og bort skiferhellene mot inngangsdøra. Handa med nøkkelen skalv og døra gikk opp med et lite klikk. Vel innafor ble jeg stående med hjertebank og ryggen mot døra. Fra den smale gangen var det 4 dører som sto på gløtt. Døra på venstreveggen førte meg inn i ei lys stue med en vedovn. Et av vinduene vendte ut mot vegen og det andre mot et åpent jorde. Ei ny dør fra stua førte inn i et lite rom som måtte være soverom. Skulle gjerne ha satt meg, men huset var tomt for møbler. Iveren førte meg til gangen igjen og til dørene på motsatt side. Syntes jeg kjente kjøkkenlukt da døra gikk opp og et gulmalt kjøkken med mosegrønne skapdører åpenbarte seg. Skuldrene senket seg: her vil jeg bo! En litt sliten komfyr sto på plass, men den var god nok for meg. Et lite bord, noen stoler og et kjøleskap må til. Jeg dro ut nederste skuffen og heiste meg opp på benken. Godt å sitte. Dette rommet vil jeg trives i! Synes jeg kjenner kaffelukt allerede etter å ha sjekka at platene på komfyren virker. Steikeovnen blir varm også. Skal tro om jeg kan bake like gode brød som svigermor . . Fant papir og blyant i veska og satte opp ei liste over hva som måtte til i første omgang: Kaffekjele, kjøleskap, bord og en krakk til kjøkkenet. Seng, nattbord og stol til soverommet. Kommode og et par pinnestoler vil jeg ta med fra Tveit. Stolene fra skraploftet malte jeg grønne og de ville passe bra her. Så får jeg se hvordan svigermor og Gustav reagerer på flyttinga. Vil helst ikke ta med mer enn det jeg føler er mitt. Men noen kopper og litt kjøkkensaker kan jeg vel ta med. Jeg skal i alle fall ikke ha TV. I mange år hadde jeg hatt eget rom på loftet hvor jeg satt etter kveldstellet i fjøset og til jeg køya. TVen i stua sto på hele kvelden med så høy lyd at det var ubehagelig. Både Gustav og mora hører dårlig. Jeg satt oppe på loftsetasjen og strikka eller leste. Et par dører igjen. Første rommet var smalt med hyller og kjellernedgang i enden. Kjellertrappa var bratt og smal og ikke fristende å prøve. Ei stang med krok sto støtta opp til veggen og en firkant i taket viste veg til et loftsrom. Fikk sjekke senere om det var tegn til utett tak eller pipe. Måtte trekke pusten før jeg åpna siste døra. Det var et baderom med dusj og vannklosett. Jeg dumpa ned på dolokket og gråt befriende. Dette VAR drømmehuset! Jeg hadde mast på Gustav i flere år om å bygge på huset heime på Tveit så vi fikk bad og vannklosett inne. Det ble stadig utsatt. Han mente vi kunne gå over tunet til doen der. Mora var sprek og klaga ikke, men når en måtte på do vinterstid var det like utrivelig for alle. Ikke for Gustav kanskje som slo lens rett utafor ytterdøra når han var oppe om natta. Mora brukte ei bøtte som sto i en krok på soverommet. Turen var kommet til å ta utsida av huset i øyesyn. Jeg skrev opp på huskelista at vinduer, takrenner, nedrekanten av ytterpanel måtte sjekkes, og jeg måtte ned i kjelleren for å se etter fukt. Det lå snø på bakken etter takras på ene sida av huset, ellers var det snøfritt. Jeg hadde skifta til småsko og vårjakke på buss-stasjonen. Veska med vinterhabitten lå i en oppbevaringsboks. Såpass hadde jeg lært etter 30 vårturer hit at det var stor forskjell på hvor langt våren var kommet her og på Tveit. To gleder på utsida av huset. Ei redskapsbu og en kjellerlem. Bua var låst, men nøkkelen jeg raspa med meg fra en knagg i gangen passa til kjellerlemmen. Den åpna jeg lett og fant en tørr kjeller med hyller, en potetbinge og en fryser. Dette måtte feires. Klokka gikk mot 12 og jeg tenkte mat og kaffe, men innom banken først med nøklene. Banksjefen hadde det travelt, men sa jeg kunne beholde nøklene hvis jeg mente at det ble kjøp. Han ga meg et brev der han hadde skrevet ned summene vi snakka om og ønska meg lykke til. I lykkerus dansa jeg til varehuset der det var kafé. Rekesmørbrød og Napoleonskake var normalt luksus, men dette var en merkedag, og den var ikke slutt enda. En kaffekjele, et krus, kokekaffe og tre stykker Napoleonskake lå i veska da jeg stoppa foran oppslagstavla. Det var to oppslag som fanga oppmerksomheten: Strikkekafé hver onsdag kl 12 – 15 og Bruktbua har åpent fra 13.00 til kl 18.00 tirsdag, torsdag og fredag. Det ble notert før jeg traska opp mot drømmehuset igjen. Jeg så på det rødmalte huset som mitt og snek meg ikke inn som forrige gang. Om Gustav ikke ville dele bankinnskuddet sitt, så fikk jeg heller ta opp lån. Dette skulle bli mitt hjem. Hvis jeg tok skolebussen kom jeg hjem til middag og det ble mer tid til å diskutere fremtidsplanene med de to på Tveit og jeg kunne flytte om et par dager. Da jeg gifta meg og flytta inn på Tveit tok jeg over svigermor sin fjøsjobb sammen med Gustav. Jeg hadde aldri melka ei ku før, men det tok ikke lang tid før jeg var ei dreven budeie. Svigermor tok alt innearbeid, så jeg regna med å komme hjem til ferdig middag i dag også, og de to hjemme regna med Napoleonskake til dessert som alltid når noen hadde vært på bytur. Mens svigermor kokte kaffe tok jeg mot til meg og sa til Gustav: "Jeg har sagt til deg et par ganger siste året at når jeg ble pensjonist ville jeg ikke i fjøset lenger, og jeg har bedt deg trappe ned på drifta. Nå har jeg vært pensjonist i 14 dager og har fått første pensjonsutbetalinga. Så da blir du alene med fjøsarbeidet." Han gjorde det lettere for meg da han sa: "Det blir nok langsamt for deg å gå her utan å gjere noko. Mor er sprek nok til å laga mat og to kokkar på kjøkenet er det vel ei for mykje . . " Nei, svara jeg og hoppa i det: "Jeg fant meg en plass å bo da eg var på Øra i dag, og kommer til å flytte ganske snart. Etter 30 år med fjøslukt har jeg lyst til å se folk rundt meg, gå i butikker og være med på pensjonistturer. Jeg har hatt det godt her og likt fjøsarbeidet, men jeg kjenner at kroppen har fått nok, og jeg vil oppleve noe annet før jeg blir for gammel." Jeg fortalte om drømmehuset, om hva banksjefen hadde sagt og at Gustav ville arve huset om jeg skulle dø først. Det vil jo bli felleseie som resten av gården. Det ble stille da svigermor fylte kaffe i koppene: "Dette kan du vel ikkje meine for alvor? Det var ei ulukke at de ikkje fekk barn saman. Da hadde du vel ikkje kome på slike tankar." Gustav reiste seg og gikk ut for å ta kveldsstellet. Svigermor gikk for å ta middagshvil og jeg pusta letta ut, satte koppene i oppvaskmaskina og gikk ovenpå. Gustav og jeg hadde ikke delt seng på mange år. Han sa ifra rett etter at vi var gift at han ikke ville ha barn, og det ble aldri noe normalt samliv på oss. Likevel har vi hatt et godt ekteskap. Vi har vært gode venner, jenka oss etter hverandre og arbeidd godt i lag. 23. april Jeg våkna klokka 6 som vanlig, men ble liggende å høre på de to nede på kjøkkenet. En kopp kaffe før han fora kyrne. Så kom han inn til frokost litt senere og gikk ut igjen for å melke. Jeg sto opp og fant termokanna med kaffe og svigermor som så bekymra ut: ”Vil du verkeleg dette da, Anna? Det blir stilt her utan deg, og det fell mykje arbeid på han Gustav. Bra at de sende sauene i haust elles hadde det vore rett før lamminga no, og da kunne du ikkje ha reist.” Gustav hadde helst kvitta seg med sauene for mange år side, men jeg hadde holdt igjen. Jeg gledde meg hvert år til lamming. Det varme sauefjøset og den spesielle lukta av nyfødte liv var det fineste på hele gården. Og det var bare mitt ansvar. Hver høst de siste åra ville Gustav helst sende hele flokken til slakt og han var fornøyd i fjor da jeg sa at det var greit. Jeg hadde begynt å drømme om et nytt liv uten fjøslukt og med egne penger. Ved formiddagsmaten spurte jeg om det var greit for han å overføre penger til min konto. 300 tusen som var halvparten av sparepengene på hans konto og 77 tusen som var halvparten av mine sparepenger når han hadde betalt tilbake traktorpengene. Jo, han hadde grunna på dette og sa at jeg hadde sannelig jobba for pengene. Jeg hadde jo snakka frempå noen ganger at vi burde ha delt inntekta fra gården. Det hadde vært skrevet mye om det i Bondebladet. Gustav hadde regna på det og mente at det lønte seg dårlig. Vi hadde felles økonomi og jeg fikk de pengene jeg ba om. Det var vel dumt at han hadde vært så bestemt på ikke å ha egne barn. Han regna med som sikkert at en av guttene til Knut ville overta gården - særlig etter at han bygde nytt fjøs på 80-tallet. Han skulle nok ha kjøpt bil han også når alle andre gjorde det, så hadde livet blitt annerledes. Han skulle overføre pengene. Utpå ettermiddagen tok jeg en tur nedover vegen. Regna med å møte Knut, broren til Gustav på veg hjem fra jobb. Hadde jeg venta til han kom hjem, ville kona Signy laga sirkus. Knut ville forstå. Han kom og vi fikk en prat som endte med at han ville komme ned med bilhengeren i kveld. Jeg kunne fylle den opp og han ville komme innom og ta med meg og hengeren ned til Øra når han dro på jobb en dag når det passa for meg. Han kom før jeg hadde regna med. Yr meldte regn på fredag, så hvis jeg rakk det, var det best å reise i morgen tidlig. Jo før jo bedre – tenkte jeg og bar ned pakkenellikene. Gustav kom og hjalp til med stabling og hadde med slike strammebånd som jeg aldri har lært meg å bruke. Han så betenkt ut. Det hele hadde vært så overraskende og gått så raskt at ingen helt skjønte hva som virkelig var i ferd med å skje. 24. april Vi spiste frokost før Knut kom og Gustav gikk i fjøset. Svigermor var bekymra for alt nytt jeg måtte kjøpe og stakk til meg en tusenlapp. Hun hadde ikke mer liggende. Hun kom med ett av de nybakte brødene fra i går også. Knut hadde det travelt da han kom, kobla på hengeren og jeg flytta fra Tveit. Mer spennende enn vemodig. Knut og jeg hadde alltid vært gode venner og hadde en fin prat i bilen nedover. De to sønnene var vel etablerte med gode jobber og egen familie. Verken de to eller sønnene deres hadde noen gang tenkt på å overta Tveit, men den eldste sønnen hadde ei datter som gikk på landbrukslinja. Hun hadde vært på Tveit et par ganger, men Gustav hadde ledd av interessen hennes. Jenter og traktor . . . Flyttelasset var ikke rare greiene. Raskt av hengeren og innafor grinda, så kjørte Knut videre på jobb. Kommoden var tyngst, og alt var på innsida av døra før jeg satte meg ned med første kaffekoppen i eget hus. Det var andakt og spenning i kroppen før jeg nappa veska med meg og spaserte til banken med litt nervøst hjerte. Jeg hadde jo flytta inn i et hus jeg ikke eide – hadde bare lånt nøkkelen. Banksjefen hadde strålende nyheter. Han hadde fått tak i to av de tre selgerne som hadde arva huset. De var villige til å gå ned i pris så mye at summen ble 350 tusen inklusive salær, avgift og gebyr. Han kunne også bekrefte at Gustav hadde overført pengene som vi avtalte. Kjøpekontrakt ble satt opp og underskrevet og jeg svevde lykkelig ut døra - og var fri som fuglen! Jeg fløy til kjøpesenteret. Hadde lang huskeliste, med seng og kjøleskap øverst. Fant kjøleskap til kr 3 500, men kunne ikke bestemme meg for seng med skuffer under, eller madrass på bein som ble litt billigere. Etter rekesmørbrød, napoleonskake og kaffe ble avgjørelsen seng med skuffer under. Ingen plass for hybelkaniner til å slå seg ned da. Heldigvis kunne butikkene samordne transport slik at jeg får både kjøleskap og seng i morgen. Når en starter dagen i otta blir det tid til litt av hvert. Litt tørrmat ble med hjem før turen gikk til Bruktbua som hadde åpent fra kl 13.00. Store vinduer med antikviteter og blomsterbed med påskeliljer på begge sider av blåmalt inngangsdør. Det så innbydende ut og jeg ble møtt med plingelyd da jeg gikk inn i et rom som så ut som ei vanlig stue. Neste rom var kjøkken med kokekar og kjøkkenredskap på bord og benker. Jeg så til min forskrekkelse at en splitter ny kaffekjel maken til min nyanskaffelse hadde prislapp med kr 100. Akkurat da kom eieren og jeg kommenterte at prisen var alt for lav. Han lo og sa at ingen vil ha slikt nå, selv om den var ubrukt. Folk brukte kaffemaskiner, traktere eller presskanner. ”Kom og smak. Jeg har ei moderne kaffemaskin her borte” Han viste veg til en sofakrok der det sto et lite monster som pøste kaffe i to kopper etter å ha blitt fora med to kapsler. Kaffen var god og mannen trivelig. Han hadde overtatt Bruktbua da han ble pensjonist og reiste rundt i nærområdet og henta dødsbo og annet som folk ville bli kvitt. Noe gikk på søppelfyllinga og noe fikk han plassert i butikken. Jeg måtte bare se meg rundt og be om hjelp hvis det var noe spesielt jeg var ute etter. Jeg fant et lite bord med klaff til å slå ut. Overflata var umalt og understellet var grønnmalt omtrent i samme farge som skapdørene på kjøkkenet. Prisen var grei, og jeg lurte på om han hadde ei trillebår. Han så litt forskrekka ut da jeg løfta bordet opp i trillebåra og han tilbød seg å kjøre sakene hjem for meg. ”Neida, jeg bor ikke langt unna” sa jeg og trilla av gårde. Dagen har vært innholdsrik og kvelden ble kort. Jeg ligger snart på flatseng på gulvet. 25. april Våkna ganske forvirra i sekstida på gulvet i et fremmed rom. Måtte lokke øynene og memorere gårsdagen. Vanskelig å forstå at så mye kunne ha hendt på en dag. De siste 30 årene har vært repetisjon fra en dag til den neste. Noen få ganger var det nattevåk på grunn av kalving og så var det lammeperioden på våren som var det store avbrekket. Hva skulle skje i dag? Jo, kjøleskap og seng skulle komme på formiddagen. Det ble kaffe og ei skive av svigermors brød mens jeg planla dagen. Ei kladdebok ble med fra butikken i går og jeg noterte hva som måtte kjøpes, hva som skulle gjøres og hva jeg skulle lete etter neste gang jeg skulle innom Bruktbua. Småkaldt i hagen, men en inspeksjon måtte til. Litt snø lå igjen etter takras, men krokus i blått og gult sto inntil husveggen, og noen andre blader som trolig ville bli påske- eller pinseliljer. I et hjørne ved stakittgjerdet der morrasola skinte, lyste det kvitt. Det var ei stor tue med kvitveis – aldeles nydelig. Må passe på å ta vare på den flekken. Hadde vært fint å plante noen andre blomster i utkanten å ha et blomsterbed der. Det som pirra nysgjerrigheten mest var ei låst bu lengst nede i hagen. Ingen nøkkel inne i huset. Den kunne ligge over dør eller vinduskarmer eller en annen lur plass. Letinga ble forstyrra av bilhorn fra stor varebil som sto på vegen utafor grinda. To karer bar inn kjøleskap og fikk det på plass. De tok med papp og plast ut og kom inn med det som skulle være seng – ei stor flat pappeske som ble plassert på stua. De mente det var bra å ha god plass til å sortere skruer og deler. Jeg sto tafatt med tårer i øynene, mens de forklarte at det var bruksanvisning i pakken og alt som trengtes av verktøy. Dette greier du, sa de på vegen ut. Dette går aldri bra, tenkte jeg da jeg åpna pakken med kniv. Bruksanvisninga besto av tall, bokstaver og strektegninger og var ganske uforståelig. Jeg putta den i lomma og ilte til butikken for å klage min nød. Jeg forventa å få ei seng, ikke et byggesett! Fredag er handledag og betjeninga var opptatt. ”Dette greier du. Se på det som ei utfordring og ta en luftetur hvis du står fast”, sa ei ekspeditrise som jeg endelig fikk tak i. ”Lurt å ha en vater til skuffene som skal være under senga, og kanskje litt mannfolkhjelp.” Turen gikk til Bruktbua igjen. Han hadde ingen vater til salgs, men jeg kunne få låne hans egen. Hvis jeg ville passe butikken i 5 minutter skulle han dra hjem og hente. Puslespillet så ikke så ille ut nå. Skuffedelene var lett å sortere ut. De skulle bankes sammen med litt lim og det var en overkommelig jobb. Resten fikk vente til neste dag. Jeg er ikke 20 år lenger. 26. april Etter enda ei natt på golvet våkna jeg til ny dag i eget hus. Jeg hadde ingen andre planer for dagen enn å få senga ferdig så jeg slapp flere netter på flatseng. Før klokka var 12 sto senga ferdig med skuffer under og madrass oppå. Nydelig å strekke seg ut etter flere timer bøyd over bruksanvisning, skruer og dingser. Nå måtte jeg ut i frisk luft og hagen fikk en ny inspeksjonsrunde som endte ved den låste bua. Det måtte finnes nøkkel et sted, mest sannsynlig på utsida av huset. Jeg lette systematisk og fant den mellom grunnmur og kledning. Spennende øyeblikk for å se om den passa i låsen og enda mer spennende da døra gled opp. En lysbryter på veggen og rommet lå bada i lys fra lysrør i taket. Rommet var stapp fullt av gressklipper, redskap og verktøy. Et par hagestoler lå under en arbeidsbenk og det var stabla firkanta kasser fra golv til tak lengst inne i rommet. En hagestol som hadde trengt et strøk maling og ei løvrive ble med ut. Arbeidslysten var borte og sulten krevde sitt. Dessuten begynner det å skumre og jeg gleder meg til å gå tidlig til sengs. 27. april Dagen starta med regn. Hadde vært fint med en tur ut, men jeg har verken regntøy eller paraply. Regndressen min henger igjen i gangen på Tveit. Den lukter nok for mye fjøs til bybruk. Det meste av flyttelasset er pakka ut og jeg ble sittende litt tafatt med kaffekoppen. De siste dagene hadde vært et maraton med nye inntrykk og opplevelser. Etter det første møtet med banksjefen har det gått slag i slag. Godt å sitte bare å tenke på opplevelser og inntrykk. Notisboka i kjøkkenskuffen har mange overstrekinger av planlagte saker som er utført, men mange flere punkter som skal kjøpes eller gjøres. Jeg må lage meg et budsjett og finne ut hvor mye penger jeg må sette av til kommunale utgifter og strøm. Stua virker stor og naken. En vedovn, en lenestol, et lite bord og en kommode fyller ikke opp stort. Stue var et ukjent begrep da jeg voks opp. På prestegården der jeg var barnepike hadde de finstue som ble brukt bare i jula og når de hadde selskap, og senere i livet bodde jeg på møblerte hybler helt til jeg kom til Tveit. Der var det dagligstue med TV. Både svigermor og Gustav hører dårlig og lyden var så høy at jeg rømte ut ganske snart. Jeg satt på kjøkkenet eller oppe på soverommet mitt med ei bok eller strikketøy – og radioen. Tørr ved fant jeg både i skjulet og i kjelleren og fikk fyr i ovnen. Stua ble straks triveligere, og røyken gikk rett opp i pipa. Jeg satte meg i lenestolen med en halvferdig sokk. Gustav brukte opp noen sokkepar i året, og jeg hadde både garn og ull. Rokken hadde jeg ikke tatt med, så hva jeg skulle med ulla er jeg sannelig ikke sikker på. Tanken på sofa og salongbord frister lite – ikke har jeg penger til det heller. Kjøper jeg brukt så kan jeg risikere å få en sofa som hadde stått hos noen som røkte, og det var ikke aktuelt å leve med. Da fikk heller stua stå ganske tom foreløpig. Kanskje et stort spisebord hadde vært tingen. 28.april Bra vær i dag, og jeg brukte formiddagen i hagen. Et blomsterbed holder på ta form rundt der kvitveisen står. Jeg flytta steiner fra ei røys ved uthuset, gravde de litt ned og spavendte jorda innafor. Bra at jeg fant spader og anna redskap i bua. Så vendte jeg jorda på et stykke der det så ut til å ha vært kjøkkenhage. Da sa ryggen ifra at det var nok. Merkelig så ivrig en blir når en er i starten på noe nytt. Første året jeg bodde på Tveit laga jeg også blomsterbed. Kjøpte stemor og sådde ringblomster og blomkarse. Det ble liten tid til å luke og etter som lamminga tok all tid på våren så ble det bare med det ene året. Dessuten lå det som kunne kalles hage på baksida av huset, og der var vi nesten aldri. Men her skal det blomstre. Jeg vil kjøpe noen gule løkblomster og sette ned. De tåler kalde netter. Kjøleskapet var ganske tomt og en ”bytur” var nødvendig. Speilet på badet viste ei svett og sliten kjerring. En tur i dusjen gjorde underverker, men det tok tid før håret tørka og det slo meg at håret trengte en klipp. Lenge siden svigermor var der med saksa. Jeg spurte meg frem til kommunehuset. Der fikk jeg beskjed om kommunale avgifter og de var så greie at de ringte elverket for meg. De fant ut hva den forrige eieren hadde brukt av strøm siste året han bodde der, og kunne stipulere en cirkapris på hva jeg kunne vente meg i strømutgifter. Det hørtes ikke så ille ut og jeg er ikke i tvil om at jeg skal få endene til å møtes. Strømregning kommer 6 ganger i året og kommunale avgifter skal betales 4 ganger. Store utskeielse blir det ikke, men noen nye klær må jeg ha. Det er lett å se at jeg skiller meg ut i klesvegen med den gamle crimplenebuksa med strikk i livet som har vært finbukse i sikkert 20 år. Regnfrakk må også til og støvler. Kan ikke sitte inne om det regner en skvett. Hvis jeg skal driste meg til å møte opp på strikkekafé så må jeg innom en klesbutikk i morgen. 29. april Dagen starta med en handletur. Jeg hadde lest i en ”bli ny –reportasje” i et ukeblad at det var lurt med et basisantrekk, og jeg fant en butikk med dameklær. Ei drøvtyggende ungjente virka ganske uinteressert da jeg prøvde å forklare hva jeg var ute etter og jeg rømte ut fra butikken ganske mismodig. Det gikk bedre i neste butikk. Ei godt voksen ekspeditrise forsto hva jeg mente og hun fant frem flere bukser og skjørt med jakke i samme stoff. Da kunne jeg velge bluse eller jumpere etter hvor fin jeg ville være. Jeg falt for et mellomblått sett med en nydelig bluse og skjerf i halsen. Jeg så virkelig ut som ei ekte bydame! Men gleden varte ikke så lenge. Jeg holdt på å gå i gulvet da jeg så prisen. Det ble nesten tre tusen kroner. Det ble til at jeg gikk ut med buksa, jakken og to bluser fra et billigstativ. Etter en tur hjemom gikk turen til Bruktbua med vateret jeg hadde lånt. Jeg gikk rundt og så på alt han hadde i hyllene. Noe ligna på ting jeg hadde sett og eid tidligere og andre saker plukka jeg frem og la i ei handlekurv. Kjøkkenet mitt er ganske tomt og her var det kopper, glass og redskaper for en slikk og ingenting. Jeg hadde ikke bruk for serviser til 12 og plukka gladelig med enslige kopper og fat som var pene å se på. Om de hørte sammen var ikke så nøye. Jeg fant ei skål av samme slaget som de hadde i prestegården der jeg var første årene etter at jeg flytta hjemmefra. Den ble med til mitt nye hjem. Da jeg skulle betale lurte han på om jeg trengte ei ny trillebår eller om jeg ville ha en trillebag. Han hadde en slik stående og mente at det var noe for meg. Jeg slo til og var enig i at trillebår sikkert ikke var egna for bydamer. Dessuten fant jeg ei trillebår i bua i hagen, så nå hadde jeg to . . 30.april Jeg har bodd her snart ei uke og har ikke savna Tveit et øyeblikk. Ikke har jeg hatt dårlig samvittighet heller. Enhver har ansvar for sitt eget liv, og kan ikke regne med at andre skal stille opp til enhver tid. Nå er tida inne for meg til å leve mitt eget liv, så får Gustav leve sitt. Jeg har fulgt han i tykt og tynt de siste 30 årene. Nå er jeg over 66 – og jeg gjør som jeg vil. Planen i dag var strikkekafé nede på kjøpesenteret. Jeg har garn og et påbegynt sokkepar, men jeg kjente at tida ikke var helt riktig. Jeg møtte opp med nyklær på, men da jeg så damene som gikk inn den åpne døra, så rømte jeg unna. Må nok manne meg litt opp før jeg tør å gå inn til alle de andre som så ut til å kjenne hverandre godt fra før. Regntøy, støvler og hårklipp sto øverst på huskelista mi. Det var mye å velge mellom på støvelfronten, og det ble et par ”joggestøvler” med gode såler. Jeg vil ut i skogen fremfor å gå i bygatene. Valget sto mellom en rød og en grønn regnfrakk. Jeg ville gjerne være litt anonym å velge grønn, men ekspeditøren overtalte meg til å ta den røde hvis jeg skulle i skogen. Det er jakttid hele høsten frem til jul og da er ikke grønt den lureste fargen. Så da ble det rød frakk med hette. Da jeg kom hjem lå det lapp fra Posten Norge om at jeg måtte skaffe meg postkasse eller leie en postboks. Det hadde jeg ikke tenkt på og det ble ny tur til kjøpesenteret. På vegen ut kikka jeg litt på gjerdet ved grinda. Der var det merker etter en postkasse som var tatt ned. Hvem solgte postkasser? Måtte spørre meg litt frem og kunne velge mellom modeller fra 500.- til nesten 2 tusen kroner. Må tenke på det til i morgen. Kanskje det er like greit med en postboks, hvis det ikke er lenger unna enn at jeg kan gå dit nesten hver dag.

Anna Abelone

Anna Abelone

 

Er du med på leken må du tåle steken..

Når man velger å blogge, så må man også ta konsekvensene av å stikke nesa frem. Mange bloggere mener at ingen har rett til å kritisere dem, at de blogger for sin egen del og at dersom man ikke har noe positivt å si om ting så skal man holde kjeft. Forøvrig er god tankegang, men det er bare ikke slik det funker! Folk er slemme, folk har meninger, og dersom du legger ut dine meninger og tanker på nett så må man dessverre regne med at man kan få reaksjoner. Verden er ikke bare en dans på roser solskinn og enhjøringer dessverre, folk er slemme, folk er kritiske, og folk er uenige. Stikker man seg frem på nettet med en blogg, nesten samme hva man skriver om, så må man også regne med at folk er uenige og vil ha meninger om hva man skriver. Jeg blir veldig frustrerte over bloggere som velger å skrive en blogg, for så å sutre over at folk er slemme mot en og kritiserer deg. Hva forventer de egentlig? Forventer de at alle skal være enige med dem samme faen hva man skriver og at alle skal kommentere hvor flinke,pene, fantastiske og flotte de er? Da har man misforstått noe spør du meg? Jeg sier ikke at det er riktig at folk skal slenge dritt, det er bare patetisk og direkte ondskapsfulle kommentarer burde man bare slette fra bloggen sin, Men når det er kommentarer der vedkommende er uenig med deg og/eller gir deg konkstruktiv kritikk så burde du faktisk holde kjeft!Så kjære deg, dersom du velger å blogge, så slutt å sutre fordi folk er uenig med deg og/eller gir deg kritikk! Verden er ikke perfekt, og så lenge man velger å blogge på nett så må man også forvente å få både gode og dårlige kommentarer, og man må lære seg å takle det! Folk burde selvsagt tenke over hva de skriver til folk, men du kan ikke kontrollere andre, men du kan kontrollere dine egne forventninger til det å blogge!Slett drittslengingen men forvent at folk vil ha andre meninger med deg, og prøv å lære av det istedet! Ikke minst, slutt å sutre fordi ikke alle er enige med deg, da kan du like gjerne slutte å blogge?.Slutt og spill offer av ulike slag eller sug ut all energien av folk fordi noen er uenige. Det passer seg ikke for voksne folk. Vær deg selv på godt og vondt, du kommer lenger med det. Streb ikke etter sympati eller oppmerksomhet, du blir gjennomskuet.

Gro's hverdag

Gro's hverdag

 

Spiseforstyrrelse

Hei! Eg skal skrive om spiseforstyrrelse på særemne og treng litt hjelp. Håpa på at dokke vil svare på spørsmåla eg stiller, slik at eg kan få litt inntrykk av kva andre meiner om spiseforstyrrelse. Oppgåva mi handlar om korleis spiseforstyrrelse blir framstilt på nett og i bøker. 1. Synst du media påverkar unge jenter, altså med tynne modeller, pene jenter som blogger om hår og sminke, osv? Og på kva måte? 2. Kan unge jenter føle press på kropp og utsjånad etter å ha lest blogger og andre reklamer med de tynne modellane? Skriv gjere litt om korleis du oppfattar media no til dags - Victoria

Victoria02fure

Victoria02fure

 

Blir sprø

Siden jeg holder på å gå på veggene av symptomtyding, lesing på KG og googling av positive graviditetstester, tenkte jeg fikk prøve å roe sinnet litt ved å skrive en liten blogg.. Jeg er ei vestlandsjente på 23 (snart 24) år som bor sammen med en herlig mann, og nå er vi veldig klare for å skape vår egen familie. Samboer jobber fulltid, jeg har også jobb men skriver samtidig bacheloroppgave, så jeg er ferdig til sommeren 2015. Vi har i 2014 kjøpt vårt eget hus, og har da alt klart for å sette et lite nurk til verden <3 Jeg og samboer har generelt ikke så veldig mye sex, det er som vanlig i helgene, så det blir 1-2 ganger i uken. Prøver å få til noen flere ganger rundt EL, men er ikke alltid vi får det til. Denne pp var jeg syk, men hadde sex på selve EL dagen så er jo en mulighet! I dag er jeg ca 7dpo og har TUSEN symptomer på graviditet (selv om jeg innerst inne tenker at det nok bare er innbilning denne gangen også). Brystene er ømme som fy, kjent noen stikninger i livmor, vært trøtt, og kald og varm om hverandre. Har så lyst å få en positiv graviditetstest denne gangen at jeg skriker inni meg, og tiden frem til IKM er så utroooolig treig! Hadde vert veldig morsomt om det er noen som vil følge med her, og som har den samme "skrikende" følelsen inni seg

Synva

Synva

 

Dovregubbens hall

Tåken hadde ligget tung over heiene og myrene ved den lille gården Bergheim i Fåvang, de høye fjellene og knausene rundt dalen holdt den som en gryte. Aina var ute å lokket på kyrene, hun føltes tung om sjelen av det grå, det var August men det var allerede begynt å bli kaldt og hun fryktet en tidlig vinter, det ville vært andre år på rad. Sist år hadde bestefar gått ut for å jakte i snøstormen, og aldri vendt tilbake, Aina mintes det sta blikket hans da hun tryglet han om ikke å gå ut. Men det var som om han ikke en gang enset farene stormen bydde på. En munn mindre å mette hadde betydd redningen for dem, men det så ikke stort bedre ut i år. Hun var smertelig klar over at skoene på føttene var mange år for gamle, og lakk ved tærne. Heller ikke i år hadde faren hennes Sjur greid å finne en beiler, det sto ikke på skjønnhet, Aina var velformet, med skinnende øyne som ga henne ett nær overnaturlig preg, og de lange lyse flettene vekket følelser i alle som så henne. Men tidene var dårlige for alle, får ønsket en munn til å mette, og særlig en med så dårlig medgift som Aina. Hun så til sin forskrekkelse at en av ung kalvene hadde satt seg fast i myren, hun viste fra erfaring at det ikke var særlig dypt der den sto og at det kom til å bli enkelt å få hjulpet den ut. Men det innebar også at hun måtte bli våt på beina, og at skoene hennes ville bli fylt med skittent myrvann. Hun krøp til korset og kjente gåsehuden over ryggen når det kalde vannet fylte skoene hennes, kalven rautet hjelpeløst, den var nok ikke overlykkelig for å stå i kaldt myrvann heller. "Egentlig kunne du hatt det så godt." tenkte Aina, men angret det med en gang. Å miste en kalv nå ville vært døden, dessuten var hun glad i dem, og kviet seg hver gang de måtte slakte. Kalven satt verre en hun hadde trodd, og hun kjente svetten bre seg over den hvite skjorten sin, men til slutt, med en skikkelig kraftanstrengelse klarte hun å hjelpe den ut, men hun mistet fotfestet og landet på knærne og skjørtet ble søkkvått. Hun skulle til å skrike av frustrasjon, men hun så noe som fikk henne til å sette skriket i halsen, En høy skikkelse, med brede skuldre og smal midje kom haltende ut av tåken. Det så ut til at personen var sliten inn til margen, og etter noen få skritt falt den om og ble liggende. Aina skyndet seg opp og bort til hvor skikkelsen hadde falt. Det hun fant far en usedvanlig vakker mann, med hud hvit som marmor og ansikt som skåret ut i stein. Klærne så fremmede ut, men de var sydd av flinke hender og i dyrt stoff. Hun kjente på panne, men trakk hånden bort med en gang den traff hunden hans, den var kald som is, men også glatt og hard som stein. Aina hadde liten erfaring med menn annet en broren sin og faren, i hvert fall med å ta på dem, og forestilte seg at det fantes mange forskjellige typer hud, men ikke slik som denne. "Hjelp." hvisket de velformede leppene hans, og hun glemte uroen hun først hadde følt, instinktene tok over og hun prøvde å slepe mannen mot gården. Kroppen var alt for tung, Aina var ingen svekling og hu bar melsekker til stadighet, men det var så vidt hun greide slepe han. Hun løp for å hente hjelp, lyset fra gården lå som en stjerne bak skyer der hvor tåken dempet den, og det begynte å bli mørkt. Det var farlig å løpe når man ikke så, men Aina virket ikke til å tenke over det der hun fløy over steiner og røtter. Noe med mannen hadde vekket noe i henne, noe hun aldri hadde følt før, nesten som om livet var noe mer, det var merkelig, han hadde kun sagt ett ord, men det ene ordet hadde trollbundet henne. Bundet henne slik at det eneste hun kunne se for seg der hun løp var fjeset hans, og det lange sølvgrå håret som lå utover den kalde fuktige jorden. Hennes far hadde sett henne komme rasende, han sto utenfor og kløyvde ved, de sterke senete armene og det strenge følelsesløse ansiktet føltes som en trygg klippe der hun så han. "Far, det er en fremmed ved myren, han er syk eller såret og jeg tror han er døden nær. Vi må hjelpe han." Faren var ikke av typen som stilte spørsmål, og som en handlingens mann gikk han og hentet trallen de pleide å bruke når de tok med mel til markedet. De fant mannen der han hadde falt, Aina var redd han hadde død, men hun kjente pusten fra munnen hans lik kald vind som gled ut av en grotte. Faren kjente på armen hans, og så med ett forskrekket ut, "Jeg finner ikke noen puls." sa han med den tone løse stemmen sin. "Men han puster far!" utbrøt Aina. Faren kjente ved munnen og nikket anerkjennende. Sammen forsøkte de dra mannen opp i vognen, "Oi hvor han er tung." konkluderte faren, som sjeldent lot seg innrømme at noen byrde tynget han. Men de fikk han opp, og fikk trillet han inn til den lille stuen, hvor de la han foran peisen og la over han ett pledd. Broren hennes Sjur og hennes mor kom for å se på oppstyret, hennes mor var ingen helbrederske, men var vant med å stelle de syke. "Aldri har jeg kjent noen som var så kald, men fortsatt pustet." utbrøt hun. "Og aldri har jeg sett slike klær, det må være en rik kjøpmann eller en adelsmann som har forvillet seg." De bestemte seg for å ta mannen ned til landsbyen neste dag når lyset var tilbake, det var for farlig nå, da de ikke en gang kunne støtte seg til månelyset. Aina sa hun kunne sette seg ved manne å kjenne om han sluttet puste, faren ville protestere, men tenkte seg om. Hva kunne vel skje galt uansett? De sov alle i samme rom. Familien la seg i sengen sin og hun ble sittende med det vakre hodet i fanget og kjente på pusten med hånden sin, den kjentes litt varmere nå, men den var fortsatt svak, og han var fortsatt kald. Hun skulle kjenne på pulsen hans, da hun kjente hvor sterke armene hans var. Musklene var harde som stein og brystet hans så ut som det var meislet. Trangen til å putte hånden ned i skjorten og kjenne på magemusklene hans fylte henne, og hun ble varm i kinnene. Faren hennes gryntet og vred seg, tankene forsvant og hun kjente seg litt skamfull. Hun ble sittende lenge og strøk den fremmede over kinnet, og kjente han stadig ble varmere, men han lå fortsatt helt stille og lede ikke en muskel, det eneste tegnet på at han var levende var den svake pusten fra munnen hans. Aina kjente at hun var utmattet, og snart greide hun ikke holde seg våken, og forsvant inn i en urolig søvn. Hun våknet brått, eller drømte hun at hun våknet? Hun var usikker, hun lå på gulvet alene og kjente kald luft strømme inn i stuen, mannen var borte. Hun reiste seg, kløp seg i armen, "Au!" utbrøt hun stille. I det minste var hun våken. Kanskje mannen hadde kommet til seg selv og reist? Hun tvilte på at han hadde kommet langt i så fall. De våte føttene hennes klasket mot gulvet, samme om hun prøvde å gå stille. Hvor sent var det? Ilden i peisen var enda ganske kraftig, så hun kunne ikke ha sovet lenge. Hun skulle til å lukke døren, da en impuls fikk henne til å titte ut, skimtet hun en skygge der ute i tåken? "Hallo?" hvisket hun ut, og hun syntes hun så skyggen bevege seg, og hun gikk nærmere for å se om det kunne stemme. Aina følte hun burde vært redd, men av en eller annen grunn viste hun at hun ikke ville bli skadet. Skyggen begynte å gå fra henne. "Vent!" sa hun høyt, og gikk fortere for å ta den igjen, men uansett hvor fort hun gikk lå den alltid litt foran henne. Som i en transe gikk hun etter det hun nå var sikker på at var mannen fra myren. Men de gikk ikke i myren, men oppover mot fjellet. De bare føttene kjente det harde underlaget, og hun viste hun burde snu, men hun greide ikke. Det var som om hun hang i en fiske krok og ble trukket inn mot en båt som fløt med elven. Omsider brøt de ut av tåken, og stjernene og månen lyste opp veien. Langt der fremme så hun han, månelyset glitret i sølvmanken og fikk huden hans til å likne marmor der han gikk med raske stødige skritt. Aina gikk sjeldent i fjellet og kjente seg ikke igjen, rundt henne sto det kampesteiner som så ut til å ha blitt kastet der av kjemper, grå og dunkle. Med ett kom hun til en veldig klippe, og så ikke lengre mannen, hun følte seg med ett skuffet, som om han var borte for alltid, hun skulle til å fortvile, da hun med ett så at månen skinte over hele veggen for uten om ett lite skår. Hun gikk bort og kjente etter, det var en hule. Og hun kunne se ett svakt lys innerst i hulen. Nedover bar det, hulen kjentes og så naturlig ut, men bakken var glatt som ett gulv, og hun kunne så vidt skimte hva som lå foran seg i det hvite halvkvalte lyset som stadig ble sterkere. Hva for lys det var kunne hun ikke forstå, det flakket ikke og var for hvit til å være flammer. Med ett brøt tunnelen opp og hun sto i en stor åpen sal, med hvite krystaller på veggene som var kilden til det bleke lyset. Og der sto han, høy og rank, de blå øynene lyst opp ansiktet hans og hun skjønte at han ikke var menneske. Hun ville snu å løpe, men hun klarte ikke, hun så inn i ansiktet og så lengselen og sårheten til mannen under fjellet. "Ikke gå, jeg vil ikke skade deg!" stemmen han lød som musikk som slo ekko mot veggene, og hun måtte gå nærmere, av en eller annen underfundig grunn viste hun at hun ikke var forhekset. Men at kroppen hennes lyttet til ett instinkt, eller en følelse dypt i henne som overgikk all sunn fornuft. "Hvem er du?" spurte hun, og sto så nærme at hun kunne se alle konturene hans. Øynene var i sannhet det som var det mest merkverdige med mannen, de glittret med ett eget lys, de så ut til å være laget av hundrevis av opaler som fanget lyset og kastet det tilbake med tifold styrke. "Jeg er fjellet." sa han kort og intetsigende, "Jeg har sett på deg og lengtet. Helt siden den gang du fylte meg med dine toner og med din varme. Når du gikk på meg ble det kalde hjertet mitt varmt, som og kjentes rent som det skulle banke." Hun gikk nærmere og kjente på brystet hans, det var varmt nå, men ikke som hud som er varmet innefra, men som stein varmet under solens hete. "Men det banker ikke." sa hun skuffet. "Jo, det banker, men hjertet til ett fjell slår saktere en hos mennesket. For hjertet er dødens trommeslager og hvert slag er ett nærmere det siste." Så kysset hun han, om en leppene hans var harde så var de også glatte og sensuelle. Hun la hånden til kinnet og strøk det. Hva var det hun gjorde? Ei lengre var hun i kontroll over sin egenkropp og ga inn for sine lengsler. Hendene strøk ned mot den muskuløse magen hans, over armene og ned rygge, og hun stønnet ømt når han kysset ned den slanke nakken hennes. Ett klynk glapp ut når de glatte hendene gikk opp under skjorten hennes og grep fast rundt brystet hennes og fingret brystvorten hennes til den ble stiv. Hånden hendes gikk instinktivt ned bukse linningen hans, og grep rundt den glatte harde penisen hans. Øynene til fjellmannen lyste opp og ble enda klarere, og han la henne forsiktig ned på steingulvet. Hånden hans gled opp låret hennes og dro av henne trusen, hun merket at hun var blitt våt og hoven i skrittet. Tommelen han strøk over kjønnsleppene og dunet rundt, Aina bet seg i leppen av nytelse, kjente seg lett i hodet som om verden var laget av luft som hun fløt i. Så gikk han inn i henne, den harde penisen. Først gjorde det vondt, var den for stor for henne? Den stoppet litt som om den traff en vegg, Aina klynket i smerte, men bare for ett øyeblikk, veggen brast og med ett ble hun fylt av en varm nytelse som fikk tærne til å krølle seg. Klynkene ble stønn men dovregubben rytmisk gikk inn og ut av de glatte veggene hennes. Harde hender grep henne om nakken og strøk brystene hennes. En skjelving gikk over henne før hun mistet alle tanker og skrek av full hals. Dovregubben slapp ut ett veldig brøl, og varme fylte henne. De ble liggende med han inni henne og strøk henne på ryggen med de glatte fingrene. "Jeg vil at du skal bli her hos meg, og dele livet til fjellet er blitt til grus." hvisket han i øret hennes. Ordene kilte og hun smilte. "Men jeg vil ikke vinne deg på å ha lokket deg hit." han tok noe ut av lommen. "Men uansett hva du måtte velge gir jeg deg hjertet mitt." Det var ett kjede med en stor diamant, han hang det rundt halsen hennes og hun kjente at det var varmt nesten som det var levende. Aina var utmattet og ute av stand til å si noe. "Mhm." purret hun til svar, så sovnet hun. Hun drømte om fjell og skoger, elver som rant og gnage seg inn stadig dypere. "Om du elsker meg kommer du tilbake." Syntes vinden å hviske. Så våknet hun av at solen gikk gjennom rutene. Hun lå på gulvet der hvor hun hadde ligget og strøket mannen. Mannen var borte. Hadde hun bare drømt alt sammen? Familien satt rundt bordet og spiste grøt. Det tok henne en stund å komme til seg selv, "Hvor er mannen?" spurte hun forfjamset. "Han var borte når vi sto opp. Men ingenting er stjålet." svarte faren hennes kort. Aina satte seg og spiste tallerkenen sin, hun var utsultet og rent forvirret. Hadde alt vært en drøm spurte hun seg igjen. Så kjente hun noe varmt på brystet, tok seg der og kjente diamanten henge fra kjedet. Senere på dagen da alle plikter var gjort strøk hun til fjells og kom aldri tilbake.

Anno Nymian

Anno Nymian

 

En Julefortelling

Dette er fortellingen om ett ekte julemirakel: Ungene til Mette var hos far denne julen. De hadde den typen skilsmisse som resulterte i så lite kontakt som mulig, kun iskalde overleveringer av unger. Det hjalp ikke at jeg var tolv år yngre og betraktelig mer veltrent en eksen hennes, eller at han bodde alene i en terrasseblokk, mens vi bodde i huset han hadde bygd. Jeg vil ikke si at jeg ikke likte ungene, men noen barneperson var jeg ikke. Noen likte hvit jul, noen likte klassisk jul, jeg foretrakk sexy jul. Hadde jeg hatt råd ville jeg dratt henne med på swingers klubb på Tahiti eller noe i den duren, men huset for seg selv, med en sexy milf var heller ikke å forakte. I dag hadde jeg på meg Nissekostyme og sto nede ved peisen, "Ho ho ho, Nissefar er hjemme!" ropte jeg ut i huset. jeg hørte henne komme trippende ned trappen, "Var det noen som ropte på hoen sin?" Mette var iførte ett nissemor kostyme, til å være tre barns mor var hun veldig veltrent, med store velformede bryster som hadde tatt liten skade av ammingen. Arret etter keisersnittet syntes under det knøttlille kostymet, men det bidro bare til å gi henne ett upåklagelig, pirrende utseende, her hadde du definisjonen av en milf. "Vel, nå er nissepappa hjemme, og han har med seg middag!" sa jeg spøkefullt. hun bet seg i leppen, og så på meg med ett forførende blikk. "Hva er det du har laget?" spurte hun. "Pinnekjøtt!" sa jeg og dro ned buksen dramatisk. "Det var godt du tok med rikelig!" utbrøt hun og gikk ned på kne, "Jeg er skrubbsulten!". Jeg gikk bort å begynte å servere henne en porsjon som fikk siklet til å renne fra munnen hennes. Den våte tungen rullet rundt kjeppen min, og noen ganger gikk hun så dypt at tungen kilte ballene mine. Flettene hennes fungerte som håndtak, og jeg begynte å ta kontroll, noe jeg viste gjorde henne våt, og knullet munnen hennes så hun nesten brakk seg. Hun så på meg med trill runde øyne, noen tårer hadde fått maskaraen hennes til å renne nedover kinnet hennes. "Liker du det din skittene lille tøs." knurret jeg til henne. Hun gurglet noe jeg antok var ett ja. Med ett kløp hun meg i låret, noe som signaliserte at det var hennes tur. Hun satt på alle fire, med ansiktet mot peisen, jeg krøp opp bak henne, "Det blir kake til dessert." sa hun hest, jeg var redd jeg hadde vært for røff med henne, men fra musen hennes å dømme, hadde hun blitt våt som en regnskog. Jeg dro av trusen og den traff gulvet med lyden av en glass manet, så hugget jeg inn på. Stumpen hennes gynget opp og ned på ansiktet mitt, mens jeg slikket musen hennes så saften hennes rant ned haken min. Etter mye erfaring hadde jeg lært å spille på strengene hennes og snart hørtes høye hvin av nytelse, noe som ble avbrutt av noe som deiset ned i peisen. Vi trodde først at en feit boms hadde ramlet ned pipa, og så på han med skrekkslagne blikk. Men ved ett nærmere blikk, ble det med ett soleklart at dette var ekte vare. Han var for tjukk til å få klemt seg ned den pipen uten å smøre seg med glidemiddel og bli dyttet ned, men klærne bar hverken preg av sot eller smøring. Tvert om så de helt rene ut. Dessuten, hadde dette vært en feit boms eller alkoholiker, så ville han blitt en brennende tjukkas nå, ettersom det var det reneste infernoet i den store peisen. Det var uten noen form for tvil, vi var akkurat vitne til å se den ekte Julenissen. Han hadde åpenbart surret med adressen og trodd at barna skulle være her i år. Både Mette og jeg stirret på han med store øyne, han stirret like sjokkert tilbake. Han var vel ikke forberedt på å se en dame med maskara og spytt i ansiktet, med en mann med trynet og nisseskjegget fult av fittesaft. "Ho ho ho?" sa han i mangel av noe bedre å si. "Hei." svarte jeg dumt, mens Mette bare sto der og gapte. "Så, hva foregår her?" sa han og tippet på brillene sine. "Eh." svarte vi i kor. Men vi så at den andre hånden snek seg ned buksen han og han begynte å runke sakte men bestemt. "Dere vet at julen er en tid for å dele?" spurte han og smilte lurt i skjegget. Mette så på meg spørrende, jeg så tilbake. Jeg tror det slo oss begge at dette var noe vi ikke kunne si nei til. OK, nissen var en pervo, men hvem eller kunne skryte på seg en trekant med nissen? Vi snudde oss mot nissen og nikket innbydende, han trasket mot Mette og dro ned buksen. Jeg hadde forventet at den enten var mindre eller større. Men den var ganske så midt på treet, med mye krum og venstre helling. Mette var vant med lengre kjepp og klarte fint å få hele ned i halsen. Jeg ble stående å peise på henne bakfra, først føltes det feil å stirre selveste Julenissen i øynene mens jeg knullet dama, men han ga meg en high five og gliste bredt. Fra det øyeblikket ble all pinligheten borte, og jeg konsentrerte meg om å nyte øyeblikket. Nissen var ikke helt typen som tok lang tid, han stønnet høyt og kom ut over hele fjeset il Mette. Og for en sperm, hvit som snø var den, og den glittret som pudder snø der den blandet seg med maskaraen hennes. Synet gjorde meg så pirret at jeg måtte holde meg for ikke å komme for tidlig, men tydeligvis hadde det samme effekt på henne, og som ved ett ekte julemirakel kom vi akkurat samtidig. Nissen dro på seg busken, smilte bredt, og like fort som han var kommet, så var han borte. Mette ble stående med forundring og sæd over hele ansiktet sitt, personlig forbannet jeg meg selv for at ingen av oss hadde tenkt på å filme, eller i det minste ta ett bilde. Vi bestemte oss for å ta ett avslappende bad, for å komme til hektene igjen, og vi satt stille og tenkte over at julen var litt av en tid. Begge viste vi med vemod, at ingen ville tro på oss.

Anno Nymian

Anno Nymian

 

Skriftestolen

De tunge dørene gnagde mot hengslene, samme hvor forsiktig jeg prøvde å åpne døren. Det føltes som om skrikene fra metal mot metal basunerte min ankomst til hele verden. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var så forsiktig, det måtte bare se mer mistenkelig ut, jeg hadde jo all rett til å være her når jeg måtte ønske, jeg var jo presten. Det var en kald sen høsts dag, skyene var gråe og hang tungt i himmelen, det var som om hele verden så på meg i skuffelse, men jeg kunne ikke motstå. Hadde jeg vært en sterkere mann, ville jeg snudd, tatt min ed alvorlig og bekjempet mine demoner. Men sinnet mitt slet med å se hvem jeg skadet, annet en meg selv, og fristelsen fylte sinnet mitt, overmannet det og tok kontroll. Lyden av sandalene pisket mot det kalde harde kirkegulvet, vanligvis tenkte jeg ikke over det, men sansene mine var skjerpet av spenningen, og det smalt i ørene. Når jeg nådde halvveis ved midtskipet stoppet jeg, stoppet og lyttet. Det var ikke en lyd, selv ikke vinden som vanligvis lagde små hyl i veggene forstyrret den trolldomsaktige stillheten. Jeg så på statuene og utskjæringen av helgenene, de var over alt, og de syntes stirre på meg med vitende og bebreidende øyne, de viste hva som skulle skje. Men det pirret meg mer å vite det en det fikk meg til å skamme meg. Jeg fortsatte gangen min mot skriftestolen, en kald vind steg opp under prestekjolen og jeg ble oppmerksom på at stoffet gned langs den nakne lemmen min. Det lignet på en spent telt duk når jeg satt meg ned på den harde trebenken. Jeg ble sittende å vente, lenge, føltes det som. Men lengselen og fantasiene om det som ville komme, egget meg bare opp mer. Endelig hørte jeg den svake lyden fra hengslene, måten de ble åpnet på gjorde meg sikker på det var henne, uten å vite hvorfor, som om det var instinkt. Lyden av høye hæler som slo mot gulvet sendte opphissede frysninger ned ryggen min. Hun stoppet også og lyttet, men jeg var musestille holdt pusten slik at hun skulle være uviss på om jeg hadde ombestemt meg. Hun stoppet ved alteret, jeg kunne se henne så vidt gjennom det fargede glasset, hun gikk ned på kne, kanskje for å dobbelt sjekke at ingen andre var her, eller mest sannsynligvis for å pine meg. Om det var det siste så virket det, jeg måtte bite meg i leppene for å greie å holde meg. Hun reiste seg, kom mot meg, smellene fra stilettene sendte støt nedover ryggen min. Døren til skriftestolen gikk opp, sort og hvitt tøy flagret når hun satt den nette kroppen sin ned. Jeg tenkte på at den myke følsomme rumpen hennes nå klemtes mot kaldt hardt tre. "Fader, jeg har syndet." den milde stemmen lød nervøs. "Hva er dine synder søster?" spurte jeg, jeg strevde for å lyde sikker og uaffektert, men jeg viste at jeg ikke greide skjule entusiasmen min helt. Stemmen min syntes å gjøre henne modigere, "Jeg har begjæret en mann." sa hun og svelget, "Ikke bare det menn en mann av gud. Som søster ved klosteret har jeg lovet meg til gud, men hver gang jeg ser han mister løftene sin betydning." Det hørtes ut som hun ville si mer, men hun stoppet. "Det er en alvorlig synd." svarte jeg. "Men gud har satt fristelsene som hindringer vi må overvinne." Jeg ertet henne, utfordret hennes begjær. "Om han virkelig ville det hadde han ikke lagd slik begjær en umulig kan overvinne. Jeg begynte å skjelve på hånden, jeg kunne ikke holde meg lengre. Reiste meg og gikk ut av båsen min, rev opp døren til hennes. "Fader hva gjør du!" utbrøt hun med tilgjort forferdelse og reiste seg. Jeg klemte henne inntil meg,tok en hånd rundt det høyere brystet hennes og den andre klemte den velformede rumpen hennes. "Fader hva gjør du med meg?" stønnet hun villig, dyttet meg ned på stolen og så på meg med forskrekket blikk. Ett lite sekund ble jeg usikker, men så satt hun seg skrevs over meg, dro opp prestekjolen, og sin egen kjole. Hun hadde valgt samme undertøy som meg, ingenting. Den våte musen hennes gled lett ned på den erigerte penisen min, og jeg kjente det myke dunet fra kjønnet hennes treffe mitt. Hun begynte å fikle med nonnesjalet sitt, "Ha det på!" kommanderte jeg, og grep hun rundt forsiktig, men bestemt rundt halsen. Denne røffe gesten gjorde henne vill og hun red febrilsk menns hese stønn snek seg forbi grepet mitt. Den andre hånden min snek seg opp kjolen hennes og grep om brystet hennes, brystvortene var runde og faste av kåthet, og jeg kjente kåtheten min nådde nye proporsjoner. Jeg tok begge hender og vrengte kjolen av henne. Den slanke naknne kroppen hennes hadde gåsehud av kulden og nytelsen. De velformede brystene og den slanke kroppen hennes, melkehvit og nesten gjennomsiktig gjorde meg vill. Jeg reiste meg, presset henne mot veggen i båsen og knullet henne rytmisk. Hun var lettere en jeg hadde trodd, lårene hennes klemte rundt meg som om hun ikke klarte kontrollere dem lengre.Til slutt slapp jeg henne forsiktig ned, snudde henne og presses henne mot veggen. "Ta straffen din synder!" Ropte jeg og klasket henne hardt på rumpen så den ble ill rød. "Straff meg fader straff meg!" Stønnet hun, og jeg knullet henne hardere. Kjente den våte musen hennes bli til en klissvåt sump, kjønnssaften rant ned lårene hennes og hun nådde klimaks. "Å gud! Å gud!" Hylte hun i nytelse. Jeg kjente klimakset var nært dasket henne igjen hardere. Hun klynket. Jeg dro meg ut, tømte sæden min over hele den melkehvite ryggen hennes. Hun ble stående å stønne, som etterskjelvet fra ett jordskjelv fortsatt satt i henne. Jeg dro ned prestekjolen, skammen og fryden blandet seg magisk inni meg, og jeg skyndet meg ut. Pirret over at hun sto igjen med sæden og kjønnssaften nedover de vakre lårene sine, mens hun tenkte på den unevnelige synden vi akkurat hadde gjort. Jeg lukket kirkedøren hørte den lukke seg med ett smell bak meg, nå var det bare å drømme om neste mandag.

Anno Nymian

Anno Nymian

 

Husvask

Kjente lukten med en gang jeg kom hjem, den stakk i nesen samtidig som den var søt og ren. Det måtte være grønnsåpe. Jeg var redd det var over før jeg hadde kommet. Men jeg så bøtten stående der med skummende rent vann i seg, svak damp steg forlokkende opp mot taket. Jeg hørte henne, den svake lyden av skrubbing kom fra stuen, hvilket betydde at det neste var kjøkkenet. I dag tror jeg ikke hun hadde hørt meg, så jeg ville overaske henne. Stille som en katt, snek jeg meg inn og tok av meg klærne, hun foretrakk at jeg brettet dem, men jeg ville ha henne litt irritert i dag, kanskje hun ble litt røffere. Jeg la meg på gulvet, rett og stiv som en planke, og kjente kåtheten bre seg i underlivet. Børstene kom nærmere, og jeg hørte henne ta opp bøtten og bar den nærmere kjøkkenet. Hun må ha lagt merke til meg, for takten på børstene ble mer ivrig. Opprømt svette begynte å danne seg i pannen min, og jeg hørte børstene skrubbe langs dørkarmen. Hun hadde tatt dem på føttene i dag, og hun hadde de lange oppvaskhanskene med pels på kantene. Ellers var hun naken, og kroppen glinset etter påkjenningen det var å vaske. Jeg ble stivere og stivere det nærmere hun kom, vente tiden var uutholdelig. Hun var rett ved meg og jeg stirret på den nakne kroppen hennes. Bare for å tirre meg, stakk hun børstene hun hadde på føttene sensuelt ned i vannet. "Jøss, dette var litt av ett skittent gulv!" utbrøt hun overasket. "Her må jeg skrubbe skikkelig godt!" Hun skrubbet rundt meg og her og der kjente jeg de stive børstene skrubbe borti meg, noe som sendte frysninger nedover rygge og ga meg gåsehud. Akkurat i det jeg trodde jeg skulle bli gal, tok hun endelig steget opp, og begynte å børste ryggen min, først mykt så hardere og hardere. Først føltes det tungt, men når hun jobbet seg systematisk og gradvis nedover, glemte jeg helt hvor jeg var, og hvem jeg var. Gulv klaget ikke når noe var tungt, og hun kunne tråkke på meg så mye hun ville. Jeg måtte allerede holde meg, når jeg kjente de den rytmiske børstningen over rumpeballene. Titt og ofte traff de den skittene pungen min, noe som sendte støt, som red på grensen mellom godt og vondt over hele kroppen. "Huff her var det virkelig skitten!" sa hun oppgitt og gikk ned på alle fire, tok frem en myk mikrofiberklut, grep rundt den harde pikken min og begynte å polere den. Hun måtte ikke holde på lenge før jeg stønnet høy og tømte meg ut over hele gulvet, og hun tok de myke leppene sine og slikket det opp mens hun stønnet. Jeg kom meg opp sto over henne "Nå er det du som er skitten kjære."

Anno Nymian

Anno Nymian

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her