Guri meg som jeg kan irritere meg over disse rosabloggerne. Allikevel velger jeg å starte en blogg selv. Ikke en rosablogg, men en blogg som kan gjenspeile min hverdag. En hverdag som nesten er fri for sminke, iallefall fri for blomsterkjoler, og som er full av mørke klær.
En blogg som er fylt av en kamp mot overvekt, søtsug og forbannelse for at jeg har blitt som jeg har blitt. En blogg fylt av litt ensomhet, litt kjedsomhet og mye emosjonell spising.
Jeg veier mye. MYE.
Og nå skal j
Selv har jeg mer en 1 gang opplevd merkelige opplevelser.
Flere av opplevelsene, har reddet mitt luv, hele 4 ganger frem til nå. Får bare en innskytelse at jeg skal ta en annen veg. jeg følger den innskytelsen bestandig nå.
Jeg vet klart at veldig mange er skeptisk når noen sier at de føler ting. Det er ikke jeg, for jeg har den evnen selv. Som at du legger deg i senga. Plutselig så føles det som noe tungt setter seg oppå deg, og du presses ned i madrassen. Eller du våkner, og får en i
Og plutselig få en innskytelse av at du ikke er alene i rommet.
Du føler energier, med sitring, varme, eller som at noen står bak deg.
Man blir nesten paralysert av følelsen, man får.
Jeg blir ikke skremt, eller redd.
Jeg vet at en av mine forfedre bl.a, er mye rundt meg. Jeg kjenner kakao lukt, selv om jeg er alene, og ikke lager kakao. Samtidig med den lukten, så hører jeg stadig det romsteres i noen kjøkkenskap. Ser ingen, men kjenner kakao lukten.
Da vet man at det e
.....den jeg tenkte jeg skulle ha for første gang på lenge. Jeg syns jeg fortjente det og at det var på tide. Ingenting er som en sommerflørt, men fint vær og lette klær. Den med rødmende blikk og sommerfugler i magen. Den med sene netter sammen og lange romantiske turer. Den med blafrende hår og sommerkjole. Den...akkurat den skulle jeg ha....
Den ble avlyst pga manglene initiativ. Ikke av andre men av meg selv. Jeg har hatt det for godt med meg selv. Jeg har vært for var
Jeg trenger seriøst en bruksanvisning om meg selv, hvorfor reagerer jeg som jeg gjør, noen ganger forstår jeg og andre ganger er jeg helt på bærtur.
Noen ganger synes jeg selv at jeg er jo super fornuftig og alle må jo se hvilken fantastisk person jeg er, mens andre ganger forstår jeg ikke at noen gidder å være sammen med meg .
Alle andre virker så smarte, så klare i sine meninger og det er alltid forberedt med sine fine kaker og perfekte klær .
Som små barns mor var alle de
Etter nok en delvis bortkastet dag hvor jeg har brukt mengder av tid på å ikke få gjort mer enn å skru inn ett par skruer i 2 plankebiter!
Er usikker på hvordan jeg skal løse prosjektet jeg driver med og kommer ikke videre. Klarer ikke å tenke, finner ikke neste naturlige steg, og det jeg driver med nå er jo ikke mer komplisert enn mye av det andre jeg har gjort i alle mine : nå skal jeg gjøre noe jeg ikke kan noe om!
Har gått minst femti ganger opp og ned veien, flyttet på de samme ti
Javisst! Sånn, nå har jeg slutta å tenke på det!
seriøst? Det er jo selvsagt ikke så enkelt. Hadde man vært en datamaskin så kunne man jo bare merket det og trykket delete. Sånn, problemet løst, minnet er fjernet og vil ikke skape problemer eller søvnløse netter før neste oppdatering i 2058.
Det er mye jeg går og tenker på, noe er absolutt viktig mens andre saker er totalt unødvendig. Og det er ikke så lett å programmere hjernen til å ta bort unødvendig info.
Jeg bekymrer meg for
Jeg har vokst opp som enebarn og det har på mange måter vært ensomt.
Julaften, vinterferie og påskeferie, hyttetur med mine foreldre og vennene deres.. Jeg var nesten alltid det eneste barnet som var med. Redningen ble gjerne bøker, leste jeg kunne jeg leve meg godt inn i historien og nesten kjenne lukta av syrintreet som Nancy Drew gjemte seg under mens hun var på jakt etter innbruddstyven.
Jeg hadde mange søskenbarn, og julaften hos mormor når alle kom dit var noe jeg gledet meg len
Sønnen på 15 sender melding om at han skal sove hos en kompis i natt, for første gang.. Og jeg sender en melding til kompisens mamma og spør om det er greit at han sover der og at vi er hjemme om det er noe.
Det var jo også for å sjekke at de faktisk skal være der og ikke har tenkt å finne på helt andre saker.
Jeg er streng men tillater mye.. Assa jeg er litt kul😂
Men jeg mener faktisk at det er mitt ansvar å ta vare på mine barn, de må gå på skolen (men får slippe om de har feber
Du fikk meg til å forandre meg fra en livsglad jente til en alvorstung dame. 17 år av mitt liv har jeg gitt deg. 17 lange pinefulle år. Jeg var ung og naiv, trodde du hadde mer livserfaring. Trodde du kunne mer enn meg. For slik fikk du meg til å føle meg. Jeg trodde jeg måtte lære av deg. At du var generøs som ville ta vare på stakkars lille meg. 17 år... jeg trodde jeg var den som var problemet til alt vondt i forholdet vårt. I 17 år trodde jeg at jeg provoserte frem sinnet ditt. At du var str
Hos deg er det jammen en del ting som tar lang tid du?
Har du ikke fått fikset den porten enda?
Når har du tenkt å gjøre ferdig rekkverket på terrassen?
Så mye rust du har på bilen? Skal du ikke gjøre noe med det snart?
Skulle ikke du montere de nye utelampene du fikk billig?
JODA! bare jeg finner ut hvordan jeg skal gjøre det så. For jeg har ingen penger til å betale andre for å gjøre sånt, alle praktiske ting med hus og det meste med bil må jeg gjøre selv. Jeg skulle ø
Er livet rettferdig?
Noen jobber og sliter men får aldri pluss på kontoen. Mens andre knapt letter på røva og får alikevel i bøtter og spann.
Noen tar alltid ansvar og hjelper til både økonomisk og praktisk, mens en annen bare prioriterer seg selv.
Har ett tilfelle her nå, jeg har kjøpt og betalt alt av det ungene behøver, kjørt og hentet, ordnet papirer og kurs og reparasjon, for at mine barn skal få moped +mopedlappen, førerkort og bil. Det har kostet meg nesten 60t iløpet av 6
Skulle jeg ha reagert eller er det best å ikke si noe ?
Nesten hver dag havner jeg i slike dilemmaer.
Skulle jeg sagt at jeg ikke liker at du sier sånn..
Skal jeg si fra at det du gjorde nå er feil etter min mening..
Som oftest biter jeg det i meg for jeg vil ikke at du blir lei deg over kritikk, eller at du blir irritert på meg for at jeg kritiserer deg.
Dette har vel litt med min barndom å gjøre, hvor jeg alltid fikk kjeft eller kritikk fra mine foreldre. Jeg hadde ald
Er det bare jeg som synes alle andre er perfekte med det perfekte liv, de perfekte barna, den perfekte jobben, båten, bilen, hytta og sydenturen?
Eller er det jeg som er ærlig og sier at livet er dritt innimellom og de andre bare juger på seg den perfekte fasaden?
Jeg har daglige problemer, som hvor jeg skal finne penger til neste bilreparasjon, bekymring for hvordan det går med ungene på skolen, og hvordan iallverden jeg skal klare å reparere/bytte ut en ødelagt del i markise i 2 etg
Stenger inne alt og jobber bare enda hardere..
Jeg har alltid vært den som finner en løsning, som ser det positive i det meste.
Har forsøkt å leve etter ett prinsipp om at alt som skjer gir deg noe, uansett hvor jævlig ting kan være så fins det alltid noe positivt i det.
Som at du kanskje ble kjent med en ny person, eller lærte noe nytt eller oppdaget en ny side ved deg selv midt i en tragisk situasjon.
Jeg har vært mye syk men er ikke den som setter meg ned og klager. Prøver
Personlig har jeg opplevd at det å bli 40+ innebærer en god del forandringer både fysisk og mentalt. Jeg prøver å finne en vei og en plass i denne ungdoms-fikserte verden. Og jeg prøver å forberede meg på en tilværelse med snart voksne barn. Det er dette bloggen min handler om.
Jeg har nettopp deltatt på et webinar med Thomas Moen, som handlet om blogging. Et av temaene var å ha et klart innhold i bloggen. I hodet mitt har jeg hatt en rød tråd i alle innleggene mine, men er ikke sikker på o
I disse tider hvor alt skal være perfekt og hvor det blir forventet at vi nesten skal være super mennesker, blir det liten tid til å føle. Skulle vi derimot føle oss slitne, leie eller maktesløse tenker vi fort at noe er riv ruskende galt . Det blir ikke forventet og vi kommer fort inn i en negativ spiral som kanskje blir vanskelig å komme seg ut av. Vi føler oss mislykket.
Selv mener jeg det er sunt å føle og reagere, det er sånn vi blir kjent med oss selv. Om vi omfavner følels
Jeg møtte på faren til mine barn på fredag. Har etterdønninger av følelsesmessig faenskap etter å ha vært i hans nærhet. Det vil si, jeg føler meg deprimert igjen etter å ha sett han. Jeg som følte meg så bra etter bruddet. Det var så utrolig tøft å ha vært i rettsmøte og høre han lyve om alt! Han hadde ikke forandret seg i det hele tatt. Det er vondt for meg å tenke at han faktisk kan få litt samvær med barna. Etter å ha vært i det møte, så følte jeg meg så utslitt mentalt. Var totalt utmattet.
Da har fruen dratt på jobb tur og jeg har huset for meg selv
Lurer på hva djevelskap jeg kan finne på
Sjekk ut bloggen min Glagubben. Her får dere svaret
Da kommer del 1 av innleggene som omhandler min og fruens tur til Hawaii. Enjoy
http://glagubben.blogg.no/1463739670_bryllupsreise_til_haw.html
innlegget finner dere på glagubben.blogg.no
samt facebook siden til bloggen
whttp://www.facebook.com/glagubben
.JPG.4f16eb6e316403b04e7566f271097f35.thumb.JPG.53ebcc8c689711ca04d52aa11caec92e.JPG)
