Jump to content

Maddebs' Blog

  • entry
    1
  • comment
    1
  • views
    58098

Døgnet har bare 24 timer....

Maddebs

796 views

Det er den velkjente tidsklemma. Den vi alle før eller siden må innom og kjenne på. Det er den tiden av livet som føles nytteløs, håpløs og skaper fortvilelse i mange hjem. Jeg har ikke helt forstått den før nå, hva det vil si å være i en tidsklemme. Men jeg, som så mange andre, har endelig fått den levert på døra med budbringer og gratis frakt.

Dagene her starter klokken 06:00. Orkesteret med ringeklokker vekker de livløse zombiekroppene våre og erklærer en ny dag for åpnet. Vi utveksler noen små mumlende, litt stønnende ord, jeg og mannen. Vi ser på hverandre, men i grunn er det ikke mye å se på. «Det er den herskens tidsklemma,» tenker jeg og grynter muggent før jeg labber inn på kjøkkenet.

Det tar omtrent et kvarter før hodet har tatt følge med kroppen og forstår at vi er i bevegelse. På dette tidspunktet har jeg allerede vært i dusjen og kledd på meg – alt uten samarbeid med den magiske hjernen som har vært i koma. Det er kanskje derfor jeg noen ganger kikker meg selv i speilet senere på dagen å lurer «hva er det jeg har på meg?»

Klokka har blitt 06:30 – det er da synderen kommer traskende med tunge ben inn på kjøkkenet hvor jeg står. Han har falt for fristelsen nok engang. Den store blinkende knappen med navnet snoooooooze! Han har falt tilbake til drømmeland og blitt vekt ut av dvale av romsteringen fra kjøkkenet. Slik er det hver morgen.

Så er det neste del. Nå skal datteren vår opp. Lille Tornerose som knapt har fylt tre år roper at hun har stått opp. Stått opp er å ta litt vel hardt i. For når vi kommer trampende inn på rommet hennes – er det omtrent som å gå inn i historien om gullhår og de tre bjørnene. Klokka er 07:00 – alt for tidlig for ei lita prinsesse.

Det bærer avgårde herfra. Det er tid for pappas jobb, mammas skole og Torneroses barnehage. Vi er i fullfart. Men aldri går det fort nok. Pappa ankommer barnehagen 07:30, mamma er på skolen 07:45 og omsider kommer pappa seg på jobb. Da er det åtte timer til vi ses igjen.

Klokka er blitt 16:00. Den gamle dama i nabohuset har igjen vært ute på biltur og køen står gjennom hele byen. Man venter og man venter mens man i mellomtiden blir beruset av gassene til bilene rundt seg. Det er litt deilig igrunn. Man får ville fantasier som både gir deg vinger og teleporterer deg til barnehagen du må rekke.

17:00 ser vi endelig huset, inngangsdøra man smalt igjen og løp fra som et menneske flykter fra et one night stand. Nå er vi roligere, slitene og klare for å be om unnskyldning for den iskalde avskjeden.

Det er middag etter dette. Klokka tikker fortsatt som et evigvarende mas på veggen. «Montro når den har tenkt å ta seg en pasue?» spør jeg meg selv ofte. Vi spiser sammen. Det gjør vi alltid. Det er prat om barnehagen, mammas skole og pappas jobb. Det er den tiden av døgnet hvor vi faktisk glemmer alt som burde vært gjort i kjelleren.

Så er det leggetid – 18:00 viser klokka. Det er dusjing først, pusse tenner, lese eventyr eller synge. Rommet til veslemor skal ryddes – og hun rydder til den store gullmedalje. I mens kommer tidsklemma krypende, ålende som en slange klar til angrep.

Innen alt har roet seg, de voksene har tid til seg selv og kan endelig trekke pusten dypt – kommer mamma på det hun burde ha gjort. Det skulle vært satt på en klesvask. Barnehagen skal på tur dagen etter, det burde smøres ekstra med matpakke. Hybelkaninene har tiltross for mammas forsøk klart å starte en egen koloni i alle hjørner – de, som slangen, er straks klare til angrep.

Det forsetter slik – i hu og hast prøver jeg og mannen det beste vi kan for å få daglige sysler ut av verden.

Klokka har blitt 20:00. Og nå vet mannen godt at jeg må ha tid til lekser. De uovervinnelige leksene. Mattestykker laget av Einstein, filosofiske skuespill og bøker av Dostojevski. Det tar dyrebare timer bare å komme gjennom alt.

Det føles som et slag i ansiktet i det klokka slår 23:00. Det er over. Dagen er over. Alt man ikke har gjort – har gått tapt. Tiden man ikke brukte til noe koselig er brukt opp og forvist. Det er ingen vei tilbake, bare veien fremover og dagen som følger.

Hodet treffer puta noen minutter etter – det er tid for å spise opp seg selv, skamme seg over at man ikke har vært mer effektiv. Skamme seg over at man ikke har hatt tid til å trene. At man ikke har kunnet nyte det fine været som var. At man ikke tok seg en halvtime ekstra for å male sammen med barnet sitt.

Men jeg er så sliten. Mannen min også. Han legger seg innat meg, klemmer armen om livet mitt og kysser meg god natt. Jeg smiler alltid når han gjør det. Det får øynene til å rulle inn i hodet, lungene tar et dypt pust og kroppen legger seg i stabilt sideleie. Akkurat da er jeg helt tilfreds. «Jeg har det ikke så verst,» tenker jeg før jeg gradvis omgjøres til en zombie over natten.



1 Comment


Recommended Comments

Huffda det hørest ut som du ikke er flink til å disponere tid. Heldigvis er det slik inredet at alle folk ,fattig og rik får tildelt 24 timer i døgnet. Her er det ikke forskjell på kong salomon og Jørgen hattemaker. Er det ikke deilig. Nå er jeg mer enn 60 år, har jobbet, vert hjemmeværende, derevet med frivillige organisasjoner , med politikk og fostret 2 barn med skole og fritidsaktiviteter. Men tidsklemme? hva er det. Den skaper vi selv. Mener nå jeg.

Share this comment


Link to comment

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Add a comment...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...