Uviten og forvirret
Jeg tenker på hva man skal arbeide med her i livet. En jobb man skal ha (veldig ofte) i godt over 40 år. Hvordan skal man klare å velge dette om man ikke har noen fremtredende gode egenskaper?? Hvordan skal jeg i 20-årene kunne velge hva jeg vil bruke resten av mitt liv på?
Jeg misunner alle de som vet fra første stund omtrent hva de skal i livet. De som har planer. Ikke bare over hva de skal bli og jobbe med, men også utover hva de vil utrette her i livet. Hva de vil oppnå, og hva de vil oppleve.. Kall det en bucket list. Ofte har mange en bucket list. Men sjeldent gjør vi noe med den. Hvorfor? Hva er det som gjør at vi ikke tørr? Ikke kan? Ikke vil?
Jeg har mange tanker om hva jeg vil oppleve. Jeg vil f.eks. gjerne oppleve Sydney i Australia. New York. Los Angeles. Mye av disse "standard" reisestedene mange vil oppleve, de vil jeg også oppleve. Kanskje nettopp derfor? Fordi det er så mange som opplever disse stedene så man vil gjerne føle at man kan bidra i samtalen, føle at man har opplevd noe av verden, er litt bereist. Ikke vet jeg. Men jeg vet at opplevelser har jeg mange drømmer om. Så det kan vi snakke om senere. Hva jeg vil jobbe med derimot.. Der sliter jeg. Jeg er ikke en av dem som er spesielt god til noe. Aldri vært det heller. Ikke som jeg vet om hvertfall. Og derfor syns jeg dette jobbgreiene er noe herk.
Ja jeg har en utdanning. Jeg har faktisk en bachelor. Så jeg kan, hvis jeg vil. Men jeg vil ikke. Det interesserer meg ikke. Jeg tok denne bacheloren mye for å kunne si at jeg har noe, men mest for at mamma og pappa skulle holde fred om at jeg er nødt til å ta en utdanning. Og nå som jeg har den så har jeg faktisk også skaffet meg en jobb innenfor mitt felt. Men om jeg trives og kommer til å være der til jeg blir 70? Tja. Det er som Charlotte i Sex&Singelliv sier: "Jeg er lykkelig hver dag, ikke hele dagen, men noe hver dag." Og jeg føler det sånn i forhold til jobben min nå. Ja jeg vet man ikke skal være overlykkelig på jobb hele tiden, men jeg er ikke en av dem som gleder meg til å dra på jobb. Og det skulle jeg virkelig ønske jeg var. Jeg skulle ønske jeg gledet meg til å stå opp, gledet meg til å ta fatt på dagen og at jeg trivdes såpass i jobben min at tia ikke sneglet seg forbi. For det gjør den nå. Jeg teller omtrent minutter. Og da går i hvertfall tia saktere.
Vet dere hvor dere er på vei? Har dere funnet drømmejobben?
3 kommentarer
Anbefalte kommentarer