Gå til innhold

Blogger

 

Skuespill

Jeg er en mester til å maskere meg selv blant andre. 
Å fakke følelser og normalitet er ingen problemer. 
Tenker hovedsakelig å være stemmeskuespiller, men slår meg at jeg kan prøve å se om jeg får til noe som skuespiller. Hvorfor ikke? 
Ingen klarer å se på meg at jeg ikke husker fortiden av bekjente.  

Når jeg spiller, så har jeg en annen oppførsel en når jeg snakker normalt. 
Jeg kan være redd som fy utfor en scene, så.. kanskje dette er noe jeg kan prøve på? 
Anner ikke hvordan det vil fungere med aap, men å tjene rundt 5000 kr for skuespill (sett på skuespill annonser), burde ikke være et problem for nav regner jeg med.  
Gir meg tross alt inntekt. 

Er ikke mye sånt omkring, men jeg kom på hvor mye jeg liker å spille. Jeg deltok alltid i teater på barneskolen, jeg elsket å være noe annet en meg selv. Føler meg litt fanget som den jeg er, og... vet ikke helt hva det vil føre til om jeg prøver dette. Jeg øver jo hele tiden på å utrykke meg som et normalt menneske, så å gå inn i en rolle er noe jeg definetivt mestrer. 
Mitt normale ansikt har ikke engang evnen til å smile. ^_^'
Lol....

Anyways, skal prøve meg frem å se om jeg får til noe. 
I beste fall, kanskje jeg tjener nok til å slippe nav. I verstefall så har jeg i alle fall prøvd noe nytt.  
Om jeg pugger litt mer teater, kanskje jeg kan få bukt med angsten. :D

Annen notis, vekten holder seg rundt 97 kg, så yay. :D
Har tenkt å svømme i dag, så i dag blir første kvelds svømmingen for min del.  
Har hørt det er færre folk om kvelden, så... kan kanskje svømme uten å føle meg presset av de som enda svømmer raskere en meg. ^_^' 
Om kveldsvømmingen går bra, så vil jeg svømme i morgen eller på fredags kvelden også :D
Da har jeg ingen grunn til å slite med de overdrevne mange svømmerne om morgenen (logikken fikk meg til å tenke, folk ikke er et sted så tidlig på morgenen).... glemte at A mennesker alltid elsker morgenen. 
Har fått litt flater mage så... føler meg ikke flau av vanlig badedrakt lenger afall.  
Tenker også å kjøpe noen slankepiller, da det burde hjelpe meg gå ekstra ned i vekt.  
Hatt depresjon og insomnia lørdag, søndag, mandag, tirsdag. Skal ut i dag, må kjøpe mat ^_^' 

Trur det er alt for nå.  

Drakan

Drakan

 

Trening og... motivasjon?

Helt ærlig anner jeg ikke hva motivasjon er. Hvordan får man det? Jeg bare gjør ting, impulsivt. Nå har jeg startet å trene igjen. Og helt ærlig så føles det top å svømme igjen. Avslappende nærmest. Jeg planlegger to svømminger i uken, men foreløpig kanskje bare en. Og å prøve å presse inn en halvtime minst med dansing hver morgen. Men motivasjon? Anner ikke hva det er. Har jeg en grunn? Ser ingen grunn til å gå ned i vekt, men kanskje motivasjon er en søken etter en følelse? Jeg vet ikke. Vil føle meg som meg, hva en "meg" føles som, og jeg antar det er det nærmeste jeg har motivasjon. Det punktet hvor jeg skrev, spilte spill, laget kunst og gjor livet i tillegg uten den der "jeg hater å leve" tingen som kveler rundt enn. Overraskende nok smakker vann annerledes for tiden, så jeg regner med jeg er i ferd med å nå en form for stabil mental selvfølelse igjen. Jeg har også vitalitet nok til å svømme og trimme litt, noe som virket fullstendig umulig en stund ut i nyåret. Prøver å få en rytme. Om jeg får en rytme så må det bli vanne. Og plutselig er jeg på et punkt hvor min sosiale side kan bearbeides skikkelig. Å føle en slik tyngde på livet... jeg hater å ha ting som kontrollerer meg, det gjelder depresjon, angst og alt faenskapen som gjør meg ustabil. Ikke at jeg fremstår ustabil utennom når jeg blir aggressiv i ord og ikke orker kontakt med folk. Stress... hjernen min er svært stresset, men den beveger seg igjen.   Forhåpentligvis kan jeg nå målet om stabilitet før jeg går inn for å leve. Forhåpentligvis vil jeg oppleve normale folk så det å vise følelser blir ett mindre  problem.  Krysser fingrene for bedringer Jeg har kommet meg såpass langt uten medisiner mot annet en migrene, så jeg regner med jeg vil klare å knuse stormen med min vanvittig stae rettferdighets side. ^-^ Tatt en stund... men... jeg innser jeg er en person som er følsom. Ett nytt liv, på ny meg og å kaste vek fortiden som søppelet den er.  

Drakan

Drakan

 

Kanskje...

Jeg burde bli innlagt? 
Å ha en måned med dårlig matvaner og ikke gjøre noe fordi man er deppa, er ifølge Internett tegn på at man burde leges inn.  test Alvorlig depresjon Sumskår 35 : Alvorlig depresjon der innleggelse må vurderes. Innleggelse må også vurderes ved lavere sumskåre dersom skåren på suicidalitet er 4 eller høyere. Maksimal MADRS-sumskår er 60. Er jeg egentlig dårlig nok til å bli lagt inn? 
Tanken slår meg at å gjøre noe sånt vil tvinge endring i mønster så jeg ikke trenger å ligge i angst alene, og ikke vite om jeg klarer å tvinge meg selv til å spise eller gå ut, omså bare ut av sengen. o_o
Når det er sånn her, så er det vanskelig nok uten tilbakefall... og jeg har ikke akkurat noe som motiverer meg fremover heler akkurat nå, kurs blir gitt til et annet menneske, ingen spør om jeg vil jobbe der jeg har deltid. Kanskje jeg trenger det? Det har aldri slått meg at jeg burde gjøre det, det virker umulig. Aldri. Ikke meg. Men, jeg ser på det og tenker, kanskje jeg trenger det? o___O
Omså bare for å komme ut av depresjon og angsten som har kvelt meg i det siste... o___o
 

Drakan

Drakan

 

Endring av sosial adferd; sannsynligvis kleint å lese

Etter min selvfølelse å dømme, så kan jeg snart starte å jobbe med min sosiale adferd for alvor. 
Det viktigste blir kontakt igjennom snakke med fremmede på nett.  Jeg merker deler av den "jeg er en kriger" komme mer frem, og jeg har kommet ut av tunnel synet som har påvirket livet mitt siden 2011. 

Hvordan er det egentlig å falle sammen som et menneske på det mentale plan? 
Vel, det er ikke behagelig. Jeg sliter enda, men nå merker jeg det snevet av optimisme som har vært fraværende en god stund er begynt smått å komme tilbake. Jeg kan huske hvordan det var å være redd, det er rart når man blir glad man kan huske frykt man en gang hadde. 
Grunnen til at slikt gjør meg glad, er fordi når du har vært angrepet en god stund... hvordan blir man normal? Jeg begynner å nærme meg det jeg følte etter barnehjemmet, sinne kanskje? Hovedsaklig en følelse. 

Frossen i tid. 
Så mange ting jeg har glemt, men jeg vet jeg vil klare å bevege meg fremover siden jeg har begynt å føle litt sånn igjen. "levende" er vel ordet, eller vital. Hodet mitt føles stramt, og ordene flytter enda vilt omkring etter at jeg mistet tillit til folk helt. Men panikken har ikke fullstendig kontroll lenger. Jeg er ikke i en tåke. 


Det er mange ting jeg vil trenge å jobbe med, blant annet kommunikasjon. 
Restriksjonene i hodet mitt falt helt bort, så jeg har slengt ut alt for mye unødvendig info. Tanker. Selv om jeg har holdt mye inne, tro meg, det var bare overflaten. Jeg har lyst å nå det punktet jeg brukte å ha. Skrive stilen min er veldig sløv, som et barn. 
Å se hvor mye jeg selv har falt mentalt er ganske tungt, men det er ikke lett å bygge seg opp igjen. ord som jeg kunne, sånne ting låses også opp. Det er ikke bare miner, men hvordan man er... jeg kan ikke få meg en venn før jeg har mentalt bygd opp en god nok sosial base, og jeg vil trenge å jobbe igjennom nett for å utvikle denne igjen. 

Det er sannsynligvis mye jeg kan korrigere her, for intimt kanskje? Men jeg prøver å holde et poeng. 
Et fokus... det føltes som jeg var nært å nå noe tidligere. En tilstand å være på. Avslappet...? Det er på tippen av tungen, noe jeg må nå for min mentale del. En stund trodde jeg at jeg aldri kom til å komme meg ut av det fallet. Jeg gir aldri opp, men det virket så umulig en stund. 
Det er som jeg mentalt er av gele, siden jeg akkurat har krypt ut av denne... massen som har holdt meg fanget. Angst. Depresjon. Frykt? kanskje ikke frykt, det er noe jeg ikke kan sette ord på. Når man hater sin egen eksistens og ønsker en var dø. Man er ikke sint på andre, men seg selv for å prøve. Man føler seg som en feil, noen som ikke har rett.  
Hva er det å leve egentlig? Så mange går igjennom slike smerter, det er ikke noe man ønsker for noen fiender. Er det verre en å være dø? Kommer kanskje an på hvordan man dør. 

Selv om jeg har slitt den siste måneden, så er det deilig å vite at mentalt har noe løsnet, så jeg kan krype fremover. Ja krype. Mentaliteten min er enda så i grus at å gå er umulig. Eneste måten å få et bra liv på er å lære seg å gå igjen. 

Å strekke foten frem og gå. Danse. 
Sannsynligvis kan jeg bryte sammen fullstendig om jeg blir mer skadet nå. Derfor aksepterer jeg ingenting som skader den jeg er. 
Kanskje derfor fremstår jeg sint mot andre? Å beskytte det man har er vanskelig når man har glemt hvordan man er med andre. Hvordan er man sosial egentlig? 
  ...

Jeg lurer på om noen har opplevd å være så nedbrutt at det var nesten umulig å bygge seg selv igjen. 
... jeg lurer på hvordan de fikk tillit til andre mennesker igjen... hvordan de fikk et sosialt liv igjen... 
Kan man bli kvitt frykten? Jeg vet ikke. Ikke enda i alle fall. 

For å avslutte positivt, jeg har troen på raskere helbereding mentalt en antatt om denne energien holder seg. 
 

Drakan

Drakan

 

Åja

Er bare noen muskler som er sladdet i foten eller noe. 
Fikk fortalt at foten min er fin, og smerten sannsynligvis kommer fra at det myke vevet er skadet, så jeg kan trene ut (men fikk beskjed om å bruke sokker for å holde området varmt). Det kan ta et år før det er helbredet, og jeg burde bruke støttebandasje. 
.... Skulle jeg skrive mer en dette? nain, skrevet nok i dag. 

Drakan

Drakan

 

Facebook er død :D

Hatt en dårlig måned, med angst og depresjon. 
Har den siste uken endelig kommet meg ut litt, kjøpt mat, gått tur.
Slettet facebook nyttårsaften, og føler mentalt at jeg er bedre. 

Det er verre å dele sinne mørke tanker uten at noen har respons. 
Som når man flere ganger forteller om problemer man hadde med selvmord i ungdommen, og hvordan slike tanker omgir en enda... 
Når man deler hvor deprimert man er, men familie ignorerer en. De som responderte var ofte mennesker jeg kun hadde kommet i kontakt med igjennom nett (og det kan ikke sies at det føltes noe bedre). 

...
Folk bryr seg ikke om meg, det er slik det er. 
Når jeg ser på tv, akkurat som i barndommen tenker jeg alltid at det hadde vært fint med sånne relasjoner. Noen som støttet en. 
Hvordan føles det? Når folk oppmuntrer deg og vil at du skal ha det bra... hvordan føles det egentlig? 
Jeg har kommet på noen ting i det siste, ikke like lett å huske, men det gjør meg lettere til sins. Jeg har skrevet litt og litt her og der. Mer en i fjor føles det som. Jeg gjorde en ting for å sørge for å føle meg bedre, spill, og det funker. Sakte men sikkert har jeg mer gnist. Selv i den verste måneden i år. En hell måned bare inne, fanget i angst og depresjon.  
Hele denne uken var jeg svimmel fordi jeg hadde spist så dårlig, fordi jeg følte meg kvelt. 

Jeg har startet en blogg på wordpress, hvor jeg kan skrive ut via telefon når det er ille. 
Noe er bedre en ingenting. 
Jeg tenker over drømmer igjen... prøver å dele dem. Enda er det tungt, men nå er jeg fri for depresjon for nå. Er enda tungt å gjøre ting, og jeg er i gang med en liste over ting jeg kan prøve å bruke under sånne dager. Med klistermerker klar og belønning om jeg får nok klistermerker. Noe å se fram til er alltid bra eller hva? 

Jeg er kanskje ikke klar til å bli venn med noen enda, men jeg begynner å føle meg bedre. 
Snart får jeg en walkman i posten, jeg skal fylle den med musikk sånn at jeg kan fokusere på musikk når jeg gjør noe. Med musikk så føler jeg meg alltid mer levende. Jeg kan fokusere på noe annet en tankene mine.  

Dessverre klarte jeg å ødelegge headesette mitt, eller ledningen... har bestilt en ny med walkmannen jeg skal få. Det burde bli bra.  
Walkmannen jeg har valgt tåler fukt, og er en rimeliger versjon en mange der ute. Så den burde ikke bli ødelagt om jeg vasker opp, eller går tur i regn.  
Står at den har fm også, så håper jeg har muligheten til å høre på radio (selv om jeg ikke aner hvordan det skulle fungert på en sånn ting). 

....

Jeg skulle gå tur før midnatt, men har ikke funnet en ledning til headsette mitt enda (jeg skall ha to, men det er kaos i leiligheten min). 
Jeg har ikke ryddet siden jul. Har endelig nesten ryddet alt i vasken av servise og slikt, men har enda gulvet og klær igjen. Så må jeg vaske. 
...
Håper jeg får svar på navne endring snart.
Har alltid hatt lyst å skifte navn, og endelig søkt. Det er viktig for meg, så jeg håper det går uten problemer. 
Jeg hadde lyst å kalle meg et eget oppfunnet navn, men det virket litt pompøst. Et eldre Norsk navn er det jeg gikk for. Det høres likt ut, men får meg til å føle meg tilfreds. Om det lykkes skal jeg kreve å bli kalt det hver dag.
Jeg har en versjon av navnet mitt enda i navnet mitt. 

Alt blir endret derimot. 
Tre fornavn, et mellomnavn (jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha det, men... det så tomt ut uten det), og etternavnet er et utryddet gammelt norsk navn som er veldig pent (det er det største problemet). Jeg gleder meg til å leve etter ett nytt navn, så lenge det blir godtatt. Jeg håper virkelig det blir godtatt.  

og ja... i stede for å prøve å ramle frem de negative tingene, gjør jeg en innsats for å prøve å se frem til noe positivt. 
... 
... ... som hvorfor jeg er redd for å bli rørt av andre... ikke på grunn av sånt som sex, men på grunn av vold.... ... jeg vet jeg sannsynligvis aldri vil oppleve at noen bryr seg, men kanskje det kan endres med meg? Kanskje et nytt navn kan endre meg mentalt.  
Kanskje en walkman kan holde humøret mitt oppe?  
Kanskje jeg får skrive fingrene mine tilbake og ikke er så nummen av å spille retroe spill? Kanskje jeg kan våge meg ut i verden som ett nytt menneske snart?  
Positiv... prøver å tenke positivt.  
Placebo kan skje, og selv om jeg nevner placebo, så vil jeg ha muligheten til å ta inn en role som ett nytt menneske.  

Jeg er for intelligent til å bli dratt videre inn i dragsugget som har holdt meg så lenge. 
En kriger gir aldri opp.  
Uansett hvor håpløs jeg har vært, så har jeg aldri gitt opp håp.   
Utennom såklart den gangen med selvmordsplanene mine.... uansett, jeg er bedre nå. Skal ut nå om 10 minutt (eller 1 time) og gå tur i cirka 1/2 time til 1 time. Må finne ledningen så jeg slipper å få angst av folks stemmer eller biler.  

Drakan

Drakan

 

Seksuelt misbruk antageligvis

Vel... 
Har sannsynligvis blitt misbrukt av venninne min i samme klasse som meg da jeg gikk i 1 klasse.
Hun lekte simba og slikt, og "humpet" på meg i badekar og ute. Tok på pupper også (hun gjør det enda av og til den dag i dag, men jeg anser henne ikke som en "venn"). 
Pågikk kanskje fra 1-4 klasse cirkaish. Hun er bi-fil og har alltid tatt rart på meg, men aldri fortalt hun er bi til meg og prøvde å kle seg identisk til meg da jeg først møte henne. 
Rundt 3 klasse tok en gutt meg under et falleferdig hus og prøvde å få meg til å suge kuken hans med å kalle meg feig, jeg gjorde det ikke, men tok tuppen av tungen på bare for å bevise at jeg ikke var feig, men stakk av når han prøvde å kreve mer.
....
Jeg anså meg ikke som jente som barn, så... vel, jeg tenkte ikke seksuelt på noen måte. 

Det var to episoder i "fylla". 
Den ene gangen var første gangen jeg hadde sex, jeg var for full til å si nei, jeg klarte ikke å si nei i fylla og hadde større sosial angst den gang (da jeg alltid prøvde å gjøre alle til lags), så... vel, jeg hadde egentlig ikke lyst. Den andre gangen noe teit skjedde, som definitivt ikke kan sies å være villig var en natt på fylla, så sov jeg og en fyr i samme sofa. Han (søskenebarn av venninnen min eller noe) begynte å drive på med meg, mens jeg sov. Han hadde alltid prøvd seg på meg i fyllen før, så... vel... jeg lot som jeg sov videre (kaotiske følelser). 

Jeg har regnet det som 5 ganger sex, men etter den siste fyren jeg drev på med, har jeg regnet han som den 5, da han som drev på mens vi "sov" i sofaen, regner jeg som en overgrep person. Om jeg svarte ja i søvne eller ikke eller hva som skjedde (jeg snakker i søvne, men sover lett, så at han drev på med meg vekte meg definitivt). Jeg har ikke sagt til noen at jeg har drevet på med han, men om jeg møter han vil jeg fortelle han at han overgrep meg og at det ikke var villig. 

Jeg anser det som "bare" kroppen min uansett, og har aldri tenkt på sex som viktig, selv om det fikk meg til å føle meg skitten. ._.
Hvordan skulle jeg gått frem om det uansett? Ingen ville trodd meg. Han er slektning av venninnen som overgrep meg i barndom, så kanskje overgrep er noe som er i blodet dems eller noe? Hva vet jeg. ._.
Venninnen min (egentlig ikke siden hun ikke bryr seg og utnytter mennesker for penger og sex) og en annen person var i rommet også og sov i en seng. 

Tillit til mennesker? Meg? Aldri. 
Deler av årsaken til at jeg ikke liker folk, og ikke har tillit. 

Noe som var fint når hjernen min var for traumatisert til å huske mye av livet mitt, var at jeg ikke har tenkt på dette på en stund. 
Jeg husket det, men, det lå ganske glemt ute av synet, mens tankene mine fokuserte på at folk hater meg. Er vel greit at hjernen min starter å reflekterer over flere miner, da jeg føler meg mer levende en jeg har følt meg de siste årene. 
Å slette facebook... det var en god følelse.  
For mange dårlige mennesker ønsket kontakt med meg der.

Drakan

Drakan

 

Har møtt ei fantastisk jente!

Jeg har møtt ei fantastisk jente på Gaysir. Hun er like gammel som meg, hun er søt og hun bor ikke så langt unna. :-) vi har snakket sammen i en ukes tid og vi snakker i timevis hver dag. Jeg har begynt å få litt følelser allerede. jeg er spent på å se hvor dette fører hen. :-) <3

Gogirl

Gogirl

 

Merkelig livet

Hei, jeg må få noen ting ut av systemet. Spiller ingen rolle om noen kommer til å lese det og kommentere og kanskje hjelpe med noen snille ord...  Er en familie på fem stk, i et moment av våres liv alt begynnte å gå i dass. Jeg er en mamma til to og bonusmamma til to også. Den ene av bonusbarn bor fast hos oss uten besøker hos andre parten. Den andre bonusbarn bor fast hos andre parten men besøker oss ofte. Både jeg og guben jobber, jeg har bare deltids, han har 100% jobb. Vi har kommet til situasjon hvor han prøver å få gjeldsordning, men får ikke til å selge huset siden det går jo ikke på et klikk dessverre. I litt over ett år nå bor vi i huset som har ikke normalt vanntilkobling. Har ikke penger for å fikse det, skal ikke ta mer lån opp... har vært på nav og spurt hva kan vi gjøre osv fikk bare beskjed at ingen kommer til å hjelpe oss så lenge huset står til salgs. Men huset må stå til salg siden det er krav til å få gjeldsordninga... vi kan ikke bare flytte ut herfra og leie et annet sted,siden vi har ikke nok penger til å betale husleie og samtidig nedbetale lån på huset som vi prøver å selge... er det normalt at det finnes ingen hjelp og håp til oss?

Mistettroen

Mistettroen

 

How to Choose the best online writing service

We all understand that writing the assignment can sure facilitate students to enhance their knowledge as well as writing ability. However much speaking it's impractical. Why would you risk missing a deadline or submitting below-average content once you've got skilled writers on your side? Rather than spending your valuable time on writing essay you'll pay it additional effetely by learning for you exams. But now we could see that there are number of online writing service available which makes students confused among them. When we hire any online service it is very important to choose the right one. If we make mistake in choosing the best then there is a great chance of scoring less in our assignments. So we should never take risk in this matter. So the best step is to go to reviewsofessaycompanies.com which will provide you the best assignment writing service reviews. So choose the right service and score well in your assignments. Meantime you can even concentrate more on your studies.

RubyDouglas

RubyDouglas

 

Positivt? Egen jul...

Positivt?
Vel... jeg skal ha en egoistisk jul for meg selv, tredje året med det.  
Selv om jeg har besøkt familie og feiret hos dem.. jeg har hatt en egen jul hos meg selv alene hvert år de siste årene. 

Jeg lager mat, pynter meg, gir meg gaver, har et lite tre...
Materialistisk er jeg ikke, men jeg gir meg selv ting jeg liker, eller trenger. En ny badedrakt f.eks (tenkte å trimme uten å belaste foten min, og da er svømming beste løsning). Må vente til neste måned med å kjøpe et klippekort til svømming, men det skal være en gave også.
Har kjøpt eventyr bøker, r2d2 matskål, tegneutstyr, maling, diverse klær og slikt. 
Tenker også å kjøpe noen greier for å lage et tegnebord, asiatisk stil.  
Må bare bli kvitt ting slektninger har plassert i leiligheten min mens de bor i utlandet..................... (fant en midlertidig løsning, men føles likevel irriterende)...... 

Alt er klart til å fikse det fint.  
Tror jeg lager bordet før jul, så får jeg muligheten til å ha juletreet mitt oppå det.  
.... hehhhh.... (sukket mitt) 

Får prøve å skape et godt minne for min del  
Kanskje jeg føler meg bedre i jul?   
Skal prøve å sørge for at jeg har det fint i jul, og må skaffe kakao. Har tross alt begynt å lese litt igjen, så tenkte å skaffe meg eventyr bøker i gave også. Klassikere. Og kakao. Må ha kakao også. Har fikset meg en julestrømpe også (skal fylle den med godteri fra japan)  
Må prøve å holde energien oppe så jeg i alle fall kan fikse en koselig alene jul (selv om jeg besøker familie igjen).  

Siden ingen gir meg ting jeg ønsker meg, og ikke bryr seg om hva de gir meg (er det rart jeg ikke vil ha gaver fra folk?). 
Skal prøve å kose meg. Et godt mine er et godt mine, om en det blir alene.  
Når jeg har muligheten får jeg skaffe meg en hund å kose med i julen også.  
Tviler på jeg finer venn eller kjærlighet, en som meg er tross alt ikke et ønske for de fleste folk..... .... hvem vil ha en negativ jente i sitt liv tross alt? Jeg kunne sikkert taklet det, men trenger ikke noen som gjør meg mer deprimert... når man er på dette nivået, trenger man ting som er mer positivt en enn selv. 
....
......
.....

Uansett... skal prøve å ha det gøy. 
Blir kanskje også å gå på museum eller noe i morgen.  
Er ikke sikkert jeg har energi uansett, men hvorfor ikke ha en plan? Såpass positiv kan jeg prøve å være.  

Drakan

Drakan

 

Lei av livet, men fremdeles vilje

Jeg er veldig lei av livet akkurat nå... jeg lengter etter mitt siste åndedrag sånn jeg føler meg nå. 
Kan jeg like livet noen gang? Vil en som meg kunne oppnå lykke? Tviler... det er ingenting for meg blant andre. Kan jeg ikke forsvinne snart?
Meh...

Selv om jeg har valgt å leve, så er jeg en smule lei. 
Det er ingen å henge med, ingen å leve for, ingen grunn og på toppen av det hele, jeg motiveres ikke av noenting.
Det eneste som hindret meg i mitt selvmord, er "glad i livet" refleksen fra ungdommen min. Et eller annet som vil at jeg skal leve, ikke at jeg skjønner hvorfor. Hvorfor skal slikt et tåpelig individ som meg leve? Ingen bryr seg om jeg dør...
...
Men det er derfor jeg lever antar jeg. 
Når jeg opplevde den refleks episoden, hvor noe slengte glad i livet i snøen to gang på samme dag med et års mellomrom. Endte i ungdomshjem rett etter vinteren, voldsepisode hvor jeg nesten mistet synet. Jeg var der vel et halvt år før de ble kjøpt av min far. Grådighet over rettferdighet antar jeg. Året etter fant jeg den samme refleksen. På ungdomshjemmet ga jeg mitt første refleks til  en annen jente som opplevde noe vondt også. 
...
Poenget... jeg vil vel kanskje bare oppleve at noen liker meg for den jeg er. 
Jeg har lyst å oppleve å bli akseptert... ... ... det er vel umulig?  
Angsten kryper igjennom hodet mitt, det er vanskelig å gå videre. Jeg husker hvordan frykten føltes... har hatt vansker med å huske ting, men alt kommer saktens tilbake. Jeg kan kjenne hvor gele jeg var.... det er vanskelig å forklare... å kjenne på de følelsene som bobler opp, det er kvelende. 
Jeg føler meg ****** deprimert i kveld for å si det mildt. 

Følelser... jeg glemte at jeg følte de. 
Kanskje jeg burde ha traume behandling i stede for å jobbe med sosialangsten?  
Hvis jeg kan jobbe med den frykten, kanskje det blir lettere å jobbe med det sosiale? Kanskje jeg slutter å føle meg så... .... fanget. Så druknende i livet? Det er vanskelig, men kanskje jeg burde ta det opp med fastlegen.  

...
Det er vanskelig å være positiv hele tiden, spesielt når man ikke klarer å gjøre noe annet. 
...

Drakan

Drakan

 

Parallelle univers reise? O_o

Okay... fant nettopp ut at noe er endret i en favoritt serie. 
Jeg har en ufattelig god hukommelse, og det gir ingen mening, men etter å ha sjekket fan siden er det nye karakterer jeg aldri har sett før. 
Noe har skjedd, og jeg må ha skiftet univers eller noe. Jeg er ikke overrasket, jeg tenkte bare jeg ikke ville merket slikt fordi jeg ikke engasjerer meg i så mye, og plutselig skjer noe slikt. 

Så klart har jeg problemer grunn psykologisk slitt og slikt, men... om jeg husker noe, så husker jeg det. Endringen må ha skjedd det siste året, siden serien ble avsluttet i fjor en gang. Har ikke sett den siden det ble avsluttet, tenkte å ta det opp på nytt igjen når det hadde gått litt tid. 
Detaljen skiller seg ut, da personen i serien var enebarn. Forsåvidt var det en episode om Deadpool tegneserien også. Jeg var sikker på at det fantes sverd som kunne drepe han, men andre påstår det ikke er sånn. Det skjedde også i år (sverdene deadpool har, dobbelkatana, er det eneste som kan drepe han og han endte opp med å dø på en teit måte). Jeg tenkte kanskje jeg hadde lest fan art i stede for orginal serien, men med den her serien også, så tenker jeg at det er potensiale for et parallelt hop. 
Familien min har virket litt annerledes også, så... kanskje...? Jeg vet ikke hva jeg skal tenke.
Tenk om jeg våkner opp og har en type i sengen min en dag og ikke er i denne leiligheten? 
En kvinne opplevde noe sånt en gang, typen hennes var en annen, hun jobbet et annet sted, alt mulig. 

En ting å ha flere liv og spirituelle opplevelser, en annen parallelt skifte til en annen dimensjon. 
Forhåpentligvis skjer det ikke igjen, var kanskje bare et engangs tilfelle... derimot... meldinger, samtaler jeg har hatt på telefonen... noen av de er endret. Meldinger som er helt borte f.eks. O_o
En ryggsekk som kostet 3000 i fjor ligger på 15 000 i år, og er på en merkelig side med en fuglemann? Er alt dette tegn på at noe har skjedd? Er plutselig også mulig å få takk i dragekakeformer på outland, selv om de kom ut i år før sommeren på en geek side. ....

.... 
Vel... dette skifte eller hva det er, gjør noen ting lettere. 
Andre ting er nå dyrere, noen ting har endret kontekst, men... jeg bryr meg ikke. Jeg elsker historier, så endring på en god historie gir meg grunn til å lese det på nytt. 

Jeg er ikke typen til å bry meg om slike småting, selv om det er litt bekymringsverdig at selv jeg merker skifte (som betyr, det er noe svært som er endret). Vant Hitler krigen? Napoleon? Er det enda slaver i andre land en Amerika? Er Nord-Korea enda adskilt fra resten av verden? Er Putin enda leder for russland? Er enda hvite russland sitt eget land?
... 
ikke at jeg bryr meg... men hadde vært gøy å se hva slags endring det er. Lurer på hva som ble skiftet og om jeg vil vite det når jeg ser det. 

Drakan

Drakan

 

Ikke kaffe!!!

Så... jeg er litt lei av det. 
Har ikke lyst på gaver, forteller folk at jeg helst vil ha penger om de absolutt skal gi meg noe, jeg gir kun hjemmelagd godteri og sjokolade.  
Jeg gir bare til folk jeg føler for å gi gaver til, spesielt siden jeg har hatt så lav energi de siste årene. I fjor klarte jeg knapt lage gaver (var veldig nedstemt), dagen før jeg skulle ta fly fullførte jeg akkurat karamellene (jezes, hadde aldri laget karamell før og ødela karamell to ganger tidliger den uken). I frykt for å feile, tok jeg karamellene før de ble 100% ferdig, var redd for å svi dem. Men de fungerte så lenge man hadde de i kjøleskap, og de var veldig gode.  
For en gangs skyld likte folk arbeidet mitt i sjokolade (i fjor), jukset siden de sa de ikke likte min sukkerfrie med alkohol. Min bestemor var den eneste som likte det jeg lagde første året (helt fra grunnen).  
Ville gi folk et sunt, allergivennlig alternativ til julen, men folk likte ikke det.  

Så... hva gjelder det med ikke kaffe? 
Vel, det har seg slik at jeg ikke drikker kaffe, ikke liker rosa ting, og hva er det slektninger sender meg? Rosa og kaffe. Jeg gir dem ikke gaver, hvorfor i all verden sender de meg gaver? 
Jeg vil ikke ha gaver, og har skrevet det tydelig en stund at jeg ikke vil ha gaver (i 7 år sikkert), og jeg har vist min forakt for rosa et par ganger også... og hva blir jeg gitt? Rosa og kaffe!!! Kan du ikke gi meg te? Er det vanskelig å oppdrive en pakke te til 20 kroner fremfor denne jævla stygge kaffen til 200 kr? ._. 
Jeg kan ikke si hvor lei jeg er av det, at folk gir meg ting de vet jeg aldri vil bruke, som jeg hater og alt mulig. Om jeg får en pose kaffe til, så nekter jeg å ta imot gave heretter!!! Siden jeg bor et mer sentralt sted, kan jeg i alle fall gi bort ting jeg ikke vil ha. Blir så fornærmet av gaver som ikke tar hensyn når du poengterer "JEG LIKER IKKE KAFFE ELLER ROSA!", seriøst. Det er respektløst.   
Er åpenbart ikke av hensyn til meg gaven er gitt, og det er ikke for å gi glede. Man gir noe man bevist vet en person ikke liker. 
Kunne like godt sagt "****** ******* ***** ******" (nordlending så sensur er nødvendig) i ansiktet mitt.  

Det er bedre å ikke gi gaver om man ikke kan respektere personen man gir en gave til. 
Gi til fattige, gi til noen som trenger det mer. Jeg vil ikke ha. 

Drakan

Drakan

 

Hva er et menneske?

Det fines mange ting et menneske kan være, derfor, selv om jeg ikke ser meg selv som et menneske, er jeg fremdeles menneske. 
Det er ikke hva jeg tenker og gjør som gjør meg "menneske", det er biologisk og DNA. Jeg trenger ikke forstå på samme måte, eller se de samme ting, men vi er alle like, om en forskjellige. Menneske... den formen vi alle har valgt. Det vi velger å leve som.

...

Det er mange ting jeg ikke ønsker å forstå med menneskers kultur.
Jeg er hva jeg mener er et fritt individ, enn uten anker, som seiler på mine sjøer for mine ideer. Bølger som saktens slår på andres land, det er ingenting som mitt sted. Jeg kan ikke slå rott i andres verdener... jeg kan ikke leve i andres ord. Om en hvor mye jeg bøyer meg, og streker meg, så vil jeg dø i andres verdener... i deres bilde.... det er ikke hvem jeg er.
Jeg er den som ikke har en åre, og jeg kommer likevel frem. Det er ikke fordi jeg søker noe, jeg er den som reiser. 
Hvor vil mine veier gå? Hva betyr min vei? Ingen ville forstått det, for de er bare "menneske". De kan ikke se der jeg har gått, ei kan de se hvor jeg reiser. Jeg kunne sagt det, jeg kunne løyet, jeg kunne gjort hva som helst for å bli forstått, men hva vil det lede til? Det endrer ikke andres forståelse. Det menneske som jager havet, vil en dag drukne i det... slik er det alltid. Min drøm drukner de som forstår. Jeg har sett mennesker falle sammen, og jeg forstår godt, mine drømmer... et vanlig menneske, med et vanlig perspektiv... de tolker det så feil. De brenner, for de forstår ikke. Frykt... hat... mennesker... mennesker mangler forståelse, insikten til å ikke dømme. Å leke bøddel, så mange mennesker tar den rollen og tenker "jeg skadder ingen", men det er en løgn. Den man skader er seg selv. Når du dømmer andre for den de er, dømmer du deg selv og stjeler din egen frihet. Så mange broer du brenner, så mange drømmer som dør. Frihet? Hva er det? Dere vanlige folk som bygger broer, dere forstår ikke en som ikke frykter havet. Jeg lever i det, jeg er havet, for jeg har ikke et land slik andre har. Jeg har ikke min verden alene, men likevel kan jeg se at mitt land er stede ingen ferdes for å leve, men et sted de velger å dø.
Det er få som kan forstå... figurativt så kan du ikke forstå hva jeg mener, for enkelt nok, du tenker ikke på den måten, derfor vil du ikke forstå. Ordene i dette innlegg, i denne posten, er de poesi? Nei... de er et livssyn.
De er perspektivet jeg har. Mens andre lever igjennom søyler, igjennom land, igjennom hva de er, så lever jeg igjennom pusten, igjennom livet jeg har. En dag vil jeg være dø, det skjer alle, men siden jeg vandrer igjennom havet, så er jeg ikke bundet igjennom tid. Jeg lever for å dø... jeg dør for å leve. Så mange som ikke forstår...

Jeg tror den dagen noen så mitt land, min drøm, min verden... den dagen ville de blitt gal.
Hvordan forklarer man en verden hvor det ikke finnes skiller? Hvor virkelighet er liv og død? Hvor alt rundt deg er en masse? Du er en del av massen... alt er bundet, mens de ikke ser at de er skilt. En verden uten skille, hvor alt er uten form, bare bilder.

....
Ja
Jeg er i et mer eller mindre tankefult hjørne hvor jeg tar frem litt av det som er i meg. De små ord som bobler under overflaten. For hva ellers har jeg en ord? Det er den eneste måten jeg kan forklare for andre. Jeg vet ikke nok... det er ingenting som kunne hjulpet meg forklare ting som ikke eksisterer. Hva er ord i det store og hele? hva er frykt? Hva er noen om ikke levende og ikke dø, hva?
...
 

Drakan

Drakan

 

Lille drage tenker

Jeg kan nevne, at etter veldig lang tid er jeg i rommet mitt. 
Jeg "er" i rommet, i kåken jeg bor. Hvor underlig er ikke det? Det er lenge siden jeg har sett ting. Angst presser litt på, og vibrerer i synet (aka migrene syn men heldigvis uten hodepine), gjorde litt pusteøvelser og slapper av nå.  
Maler og tegner mer som meg igjen.

Fikk sett min litt godtroende side igjen i dag... det var noen som stjal varer fra noen i rullestol. Kvinnen kom inn og sa hun skulle plukke opp varene for kvinnen i rullestol, med lapp og hele greia, og jeg tenkte at det kanskje var greit siden denne kvinnen hadde lapp og alt. Hvem ellers skulle vite om de varene tenkte jeg og om kvinnen i rullestol? Men rett som det var, to timer sener kommer kvinnen i rullestol, og vi er fri for varen, de siste vi hadde var de som var satt av. Jeg gjorde det eneste riktige, og sa jeg skulle få takk i varene av en nabobutikk før hun dro hjem igjen. Så... jeg ordnet tabben min. Aldri i verden om jeg vil godta at noen som har vansker med å komme seg frem skal måte jage etter ting over min godtroenhet. 

Heretter vil jeg ikke gi varer til hvemsomhelst om de er satt av, i alle fall ikke om det er for noen i rullestol. 
Synes det er skammelig å gjøre slikt mot noen som allerede har det vanskelig. 

Selv om jeg sliter selv, er jeg en drage. 
Ser jeg urett, fines det ikke måte på hva denne dragen vil gjøre for å gjøre rett igjen. Såpass må man kunne gjøre. 
Jeg er den type menneske som hater fokus, men jeg hater at andre får det vondt enda mer. Om ingen andre gjør noe, så tar jeg steget selv for å hjelpe. Selv mener jeg at jeg ikke er spesielt god med mennesker, så jeg unngår slikt, men... man kan ikke la urett gå en forbi, omså alle steiner en for å stå på den moralsk riktige siden. 
...
Det får meg til å tenke på barneskolen. 
En venninne av meg gjorde narr av serien jeg leste, Naruto mangan på engelsk. Året etterpå sitter hun der og leser den og proklamerer seg selv som stor fan av manga og alt, selv om hun gjorde narr av meg året før over akkurat samme ting. Plutselig var det populært for alle... jeg har gjort det til en vanne at jeg ikke deler hva jeg liker. Folk er unødvendig ofte. 
Jeg vil aldri forstå mennesker... ...
En ting jeg har vurdert å fortelle psykologen min, men sannsynligvis aldri vil nevne. 
Faktumet at jeg ikke ser på meg selv som menneske. Mennesker tar fra andre, de lyver, skader, stjeler, river ned andre. De utnytter.
...
hadde denne venninnen på besøk betalt av meg (flybillett aka alt), hun får til og med lommepenger av familien min. 
Hun bruker ingenting på mat, bare på vås. Hun spiser en middag til 400 kr første dagen (økonomisk frysninger), hun betaler ikke billett selv... de siste dagene skaffer jeg et busskort, da det er langt rimeligere med døgnbilletter for min del når hun kjøper parykker hun aldri vil bruke... tankene vaser igjennom hodet mitt "hun tar aldri kontakt på facebook engang, og hun latter som ingenting?". Jeg forstår at hun er fattig, men jeg som en enslig person med så lite penger at jeg trenger ekstra i støtte fra nav (er i praksis som man kan skjønne fra starten, selv om jeg sliter ufattelig mye klarer jeg å holde meg på jobb når jeg skal). Har bare hatt en episode de siste 6 månene som gjorde meg hjemmeliggende i angst (heldigvis) og hatt en del migrene (men ny medisin så ikke hatt noe spesielt hodepine så langt denne månen utenom synet som går amok).  
uansett... hun kontakter meg aldri på facebook, og jeg sende hende brev, men hun sendte meg ingenting... ikke engang på bursdagen hilste hun... ikke at hun pleier. Jeg vet hun er en type utnytter, og etter dette besøket av henne er jeg sikker. Det er ingen grunn til å være venn med henne. Da vi var liten stal hun ting og klær. Hun kjøpte klær for å se ut som meg, jeg hatet dette. Ting, sko, jakker.. det var ille nok at moren min kledde meg og søsteren min likt av å til, men jeg hatet at noen kjøpte mine favoritt klær et sted og begynte å kle seg som meg. 
I frustrasjon, startet jeg å lage mine egne klær... vanskelig å kopiere ting du ikke kan lage  
Var derimot irriterende å gi opp sinne yndlings klær, og siden jeg er typen til å holde kjeft... vel... jeg hyller ikke når jeg har problemer for å si det sånt. Jeg hadde sultet i stillhet, og ingen ville vært visere om mine problemer. Jeg har utviklet en stein maske, da barn... vel... de er ganske onde vesener. Akkurat som voksne mennesker, bare at voksne ofte har innsikt nok til å oppføre seg med andre. 

....
Flere miner kommer til meg... jeg tror jeg saktens nesten er ute av sjokket. 
Vart kanskje i 6 år? Sjokk/traumer? Har vært vanskelig siden jeg har prøvd å få meg ut, men nå har jeg funnet en hastighet som ikke gir meg dramatiske psykiske tilbakefall. Min aggressive respons har vært i gang siden 3 år siden... når jeg startet med psykolog (åpenbart kan man ikke godta negativ oppførsel fra sin egen side). Og siden jeg ikke bodde hos min familie lenger, kunne jeg starte og fokusere og jobbe på mentalt å helbrede meg selv. Jeg kjenner litt gnist nå... men jeg føler meg litt svimmel.

Det jeg er mest glad for, er at jeg er i stand til å se på omgivelsene mine og vite at jeg er her.  
Hvor vanskelig det har vært å se ting... jeg har startet å føle meg mer virkelig. Det er fint å se verden igjen. 
Kanskje jeg kommer ut av skallet som en sint drage og blir en positiv fri drage, som jeg er ment å være.  
En som ikke sier tåpelig og slemme ting til andre i en stresset situasjon  
Jeg må få tillit igjen  men jeg må ikke være for godtroende snill... det utnytter folk 

Krysser fingrene for bedre fremgang 

Drakan

Drakan

 

Min far...

Så, har så klart ikke verdens beste kontakt, som man kan skjønne etter voldelig oppvekst.  
Jeg bestemte meg for å gi han et ultimatum... gi meg noe han stjal tilbake og jeg kunne bli hos dem til nyttår, eller at jeg dro hjem tidligere.
I respons, så sa han "greit det, billetten din er ****"******" altså, han sørget for at den var før jeg selv sa til og med tre dager cirka. Han utøver manipulering ved dette, og jeg ser bare på det og tenker "virkelig? Tror du virkelig jeg hadde planer om å besøke dere i det hele tatt og at det vil såre/berøre meg?" jeg får bare lyst å riste på hodet.
En tante ga meg akkurat det samme som min far har stjålet, og jeg har dekt alt jeg manglet som han hadde stjålet ved mindre handler her og der (zelda ocarina of time original) bare for å nevne noe... Ocarina of time er veldig dyrt i dag.

Jeg tenker åpenbart ikke på å spille på den gamle n64, men å få gjort noe med den.
Solgt den, selge spillene mine, jeg har blant annet en venn jeg vet kunne funnet på å kjøpe dette da han ikke har økonomi ellers (vurderte å gi han vennerabatt på alt utenom ocarina of time). Jeg tenkte enkelt nok, faren min burde ha vett nok til å gå med på dette enkle kravet. 
Forsåvidt krevde jeg også at uten å gi tilbake det han stjal, at han ikke skulle krangle med andre mens jeg var der.... tror hovedsakelig det er vanskeligst for han. Så... i stede for å si ja, sier han "jeg skal ikke endre meg" og prøver å vise makt som han ikke har over meg. 
De ønsker å ha meg på besøk, ikke jeg som ønsker å besøke dem. Den eneste han sårer er både seg selv og min mor. 

Det betyr ikke noe for meg sånn egentlig, men jeg vil ha det ut av verden. 
At han forteller meg om han har solgt/gitt/ødelagt/brent, hva en han har gjort med min maskin som var det eneste som ofte hindret selvmord fra min side. Den var viktig for meg. Jeg er ikke "spillegall", jeg spiller knapt nok nå når jeg bor alene. Jeg har ofte vært for deprimert til å klare å kose meg med det... i det siste har jeg følt litt mer energi.
Jeg klarer å spille, nytte spill. Fremdeles har jeg mange problemer. 

Blir stresset av å tenke på min far.... 
Får ofte neseblod når jeg er alene med han i en bil. Diskusjoner, krangling... tåler ikke å høre på alt det negative. Får vondt i hodet av å tenke på det. Kanskje jeg skal avlyse å besøke dem i jul... urg... han har åpenbart ingen planer om å oppføre seg. 
Jeg har ikke lyst å være i en krigssone, hvor noen bruker penger som et kontroll middel. Jeg orker ikke sånne tåpeligheter, det blir bare for dumt.  

Urg... orker ikke sånt... meh... 
Skal spille litt nå (har faktisk litt energi til en times kos) :D
Leser bøker igjen også, på rett vei. :D 
Kanskje ikke i hundre, men 6% energi til ting er bedre en ingenting.  
Gleder meg til jeg oppfører meg mer normalt sosialt sett også... .... meh... 

Jeg ser ikke hvorfor slike folk prøver å tvinge andre til å bøye seg.

Respekt er ikke noe man gir til en som krever det, man gir respekt til de som fortjener det. 
Jeg har hatt respekt for mange voksne mennesker i mitt liv, men min far har aldri hatt min respekt... det eneste jeg har gitt han er sympati. Når man vet hvordan noen har vokst opp, men det er fremdeles ingen unnskyldning for hvordan man behandler et annet menneske. Dine barn, din kone, din familie... folk er ikke "ting" man kan eie. Jeg ser på min familie ofte og skjemmes. Folk som krangler over rikdom, over latterlige småting. Blod tykkere en vann? Ikke få meg til å le. De tingene som betyr noe for meg, det er noe som ingen penger kan gi. 

Drakan

Drakan

 

Psykolog dårlig energi

Jeg pleier å ha en veldig sterk energi evne... lese folk, den type saker. 
Normalt unngår jeg å bruke det, men jeg er veldig god til å lese folk (mildt sagt). 
...
Møte gruppe psykologen med min vanlige psykolog. 
Fra første sekund merket jeg noe feil med energien hans, det føltes ikke bra. 
Jeg er helt kvalm i hele kroppen av energien jeg følte. Jeg pleier ikke å lese energien, men jeg følte en fæl energi. Jeg reagerer normalt ikke på folk, fordi de fleste ikke har en sånn energi, og jeg er ganske sikker han har en mørk hemmelighet. Hold meg defensiv og kontrollert, han mente jeg var hyggelig. Jeg så han rett i øynene etter halve samtalen for at han ikke skulle ha den.... .... vel... han skjulte energien når jeg fokuserte på øynene hans, og jeg hater å se i øynene på folk, men jeg hater mer slik energi. Jeg antar jeg viste han at jeg ikke er noe offer for hva han en tenkte selv. Følelsen av kvalme når man kjenner en annens mørke... det er ubehagelig... uansett hva vil jeg ikke ha hjelp av han. 

Har hatt hyggelige psykologer ellers, men... det er vanskelig å forklare for de som ikke forstår. 
Energi er.... ikke et forklarlig fenomen. Tenk på det som når du merker at noen stirrer på deg, men i stede for å bli stirret på så kommer du borti noe ekkelt du ikke vil røre med et uhell fordi du gikk inn i et rom i mørket og kom borti det med tilfeldighet. 
Ekkelt, kvalmt. Jeg tåler ikke sånne... følelser fra andre... 

Sannsynligvis vil jeg nevne for psykologen min at jeg ikke likte følelsen han ga neste gang, han merket sannsynligvis at jeg oppførte meg litt rart... selv tror ikke han på slikt som overnaturlig. 

Jeg dømmer ikke noen selv om de kan ha slik energi, men sånt gjør meg veldig kvalm.
Min egen energi gikk fullstendig inn i krigs energi av forsvar, klar til å bitte denne fyren med ord.... 
Noe sir meg at jeg er glad jeg ikke var alene med den fyren. Han forsto åpenbart ikke beskrivelsene mine, han hadde en annen type tolking av ting. Jeg beskriver ofte ting med muntlig illustrasjon slik som over (ta på noe ekkelt uten å se det i et mørkt rom). 
Folk som han... jeg liker de ikke i det hele tatt. Sånne utnytter mennesker i sårbare situasjoner. 

Mange vil mene det er overdriving, og naturlig nok, noen folk liker man bare ikke. 
Jeg bryr meg egentlig ikke om hvem folk er, jeg aksepterer de bare de er ærlige. Det er sjeldent, men... slike folk gir en følelse som sir meg at man skal være veldig forsiktig om hva man deler med dem. Folk som det, med en egen agenda. Frysninger. 
Så klart kan hjernen min ha overreagert på et eller annet plan og feildømt han, tatt opp feil energi. Fantasere, forhåpentligvis feildømmer jeg denne fyren. 

Jeg gikk inn uten forventninger, innen de 2 minuttene er jeg plutselig i "det er noe galt med han". 
Når man er en type som selv oppfører seg med å beregne andre, ser man andre når de gjør dette også. Han prøvde å styre samtalen på en måte som fungerer på vanlige folk, jeg kunne merke det. Under den hyggelige tonen... måten han sa ting... jeg svarte veldig bestemt. Han prøvde å få meg til å svare annerledes ved å stille spørsmålet flere gang (kunne se at han ikke fikk svarene selv om jeg svarte han klart). 

hah.... 

For at jeg ikke skal fokusere for mye på han. 
Har en positiv tilnærming for tiden.  
Startet å lese en fantasy bok igjen. Og som man kanskje kan se... skriver mer i bloggen.  
Mentalt forbedring.  

Om jeg ikke presser for hardt, så burde jeg fint komme inn i skrivehumør igjen. 
Tenker å kanskje ha noen enkle fine bøker til kalenderen min.  
Skal se på outland etter nye fantasy/scifi bøker jeg kan ha. Og kanskje maling, akryl farger og slikt jeg mangler. En ny sketch bok kanskje og nye tegneblyanter.
Kanskje en om hvordan man skal oppføre seg sosialt med andre. En annen med strikkepinner og slikt. Definitivt en notis bok jeg kan skrive ideer i. Er så tung i hodet, men føler at jeg endelig er i gang med å komme tilbake ut av trauma/sjokket som har holdt meg fast. Liksom... livet virker nærmere nå.  
Jeg vet jeg oppfører meg litt som et barn, har vanskelig å skille hva man burde si og ikke (det kontribuerer jeg til hukommelse problemene mine (aka, regresjonen jeg gjennomgår). Heldigvis gjør regresjonen det lettere å kontribuere ny sosial adferd da jeg ikke husker mange ting. 

Jeg husker mest fra før jeg var 6 år... så... man kan si det er litt dramatisk mangel på hukommelse for et voksent menneske. 
Heldigvis begynt å huske litt navn og slikt, og husker noen få miner fra før av og de som saktens kommer tilbake.  
Det er definitivt noe som holder meg tilbake. 
Men ting er mer positiv nå   
Håper jeg kan gjøre mer for egen fremgang, og ikke være så redd for folk... jeg trenger definitivt ikke negative opplevelser som gjør det være. Kan være at min frykt for folk gjorde at jeg agerte mer defensivt mot den andre psykologen, men jeg tviler... jeg har vært så mye i ørske at jeg kun har endt på vakt ved ekstremt negativ energi. Såpass apatisk har jeg vært. 
mju...

Får se... hvordan ting blir.  

Drakan

Drakan

 

Realitetssjekk

I noen år har jeg ristet på hodet i vanntro og ledd av mine kamerater som har gått fra forstanden en etter en. Voksne karer som ikke har vært spesielt aktiv på gudene vet hvor mange år, plutselig så skal dem ha ny sykkel, nye alpintski, kajakk etc., og så har de satt seg overambesiøse mål om å legge i vei på en eller annen tur eller delta i et løp eller ritt etc. Glemmer ikke da broder'n kom og sa at han skulle sykle Bergen-Voss (sykkelritt), med hvilken sykkel skal du gjøre det spurte jeg. Han hadde bestilt seg sykkel sa han, en og en halv brutto månedslønn kostet den. Er du blitt sprø var min kommentar. Gud hvor artig jeg har hatt det med å mobbe dem med 40-års krisene deres hvor jeg selv har stått som en bauta, upåvirket av den galskapen mange av dem rundt meg har vandret inn i. Noen av dem har sågar tatt det ganske så seriøst også, men for all del de kommer da i bedre fysisk form. --- I sommer hadde jeg med meg en tidligere kollega og god venn til vestlandet hvor jeg kommer fra, en ukes ferie med spennende aktiviteter som fiske, fjellturer etc. En av dagene besøkte vi Trolltunga, i grunn en tur for pingler tenkte jeg, hva er vell 7-800 høydemeter og 22 kilometer (i underkant av 11 hver vei), junior-tur for en hardcore friluftsmann som meg som har besteget 1850 høydemeter på en dag fra havnivå til fjelltopp, dessuten er jeg jo en som har drevet idrett på høyt nivå. Så før turen så hadde jeg fortalt min 12 år yngre kamerat (jeg 44 år, han 32 år) at endelig så skulle han få bestige et norsk fjell, noe han ikke hadde gjort tidligere så jeg forbredte han på at han kunne få det litt tungt med å ta turen med meg. Jo da, han ville nok klare bragdene da han tross alt trener på treningsstudio seks dager i uken og går således på tredemølle hver dag - men sammen med meg som er hardbarket viking så skulle han som utlending ikke få oppleve annet enn å se ryggen min. Og slik ble det, i alle fall de første hundre meterne. Jeg la jo ut i et tempo så han måtte kjefte på meg og spørre om jeg var gått fra vettet på første pausepunkt. Men så dabbet jeg litt av for å si det slik, turen ble litt av en påminnelse om at det er sine mange år siden jeg var ung og sprek... Den så jeg ikke komme, men når den først kom så fikk jeg meg en overraskelse. Raskt gikk det ikke med meg når det røynet på, men ble heldigvis ikke passert av noen pensjonister og da jeg tok igjen en gruppe pensjonister så fant jeg det greit å holde deres tempo resten av dagen - og slik ble det jo (men var koselige pensjonister da). Men du verden, det var ikke slik det skulle bli... Så nå er jeg i gang jeg også, og selvfølgelig har jeg også vært og investert i utstyr på XXL-sport. Mest i fiskeutstyr da det har vært hoved-greia vår i sommer, vi har vært en gjeng på 3-9 stk som jevnlig har vært på fisketurer sammen. Men har da kjøpt fjellsko også selvfølgelig, og nå må jeg ha meg telt og annet utstyr også for neste sommer har jeg utfordret til ny og mye tyngre tur, og da skal jeg være i bedre fysisk stand enn hva jeg var på den turen... Så nyttårsforsettet mitt er i boks, mindre tid i sofaen foran TV-skjermen eller her på Kvinneguiden bl.a., nå skal jeg ut og jakte kondisjonen jeg også, jeg som ikke hadde sett for meg at den galskapen skulle nå meg. Så nå holder jeg kjeft overfor venner, er jo ikke mulig lenger og mobbe dem for noe som jeg selv er blitt en del av - men nå er det han som jeg var på tur med som har begynt å mobbe meg... Uff, jeg er blitt ett mobbeoffer...

Gjest made4u

Gjest made4u

 

Psykologen kalte det "vakkert"

Jeg drev å fortalte litt om problemene mine til psykologen, om oppvekst og slikt, og jeg forklarte at jeg ikke tok meg så nær av det eller følte sinne over det da jeg har et annet perspektiv på livet en folk flest. Jeg er en som har levd tidligere liv, men jeg anser ikke disse relevant for noen samtaler (det er mellom meg og fortiden). 
Han ba meg beskrive hva jeg egentlig mente, så... jeg prøvde å forklare så enkelt som mulig, så vanlige folk uten det perspektivet kanskje kan forstå, selv om de kanskje ikke tror på reinkarnasjoner/gjengfødsel (selv finner jeg de ordene litt feil da man ikke blir gjenfødt, men blir et nytt individ med grunnlag for samme mentalitet og påbygging av en historie som enda ikke slutter). 
Uansett... jeg skal ikke prakke på noen vås om gjengfødsel og slikt. 

Jeg forklarte at for meg, så er ikke smerter så viktig, og at jeg anså livet som syklusen på et tre. 
Hvert liv er sommeren til sjelen, hvor man springer frem nye blader i sitt nye liv. En sjel er bundet til andre sjeler, og alle kan føle denne, og trær er det perfekte eksempel på denne eksistensen på dette plan. Når man dør kaster man det gamle og går videre, så derfor føler jeg ikke et behov for å bry meg om rikdom, status eller familie. Jeg nevnte også det faktumet at en sjel kan gjenopplives som et tre via andre trær, da de kan mate hverandre akkurat som man kan se trær gjøre i vår verden. Alle er bundet sammen liksom. 
"Det er ikke akkurat helt sånt, men det er det nærmeste jeg kan komme en forståelig forklaring" og så kalte han det et vakkert syn på livet....

Han fant synet mitt på dette vakkert. 
Jeg drev å tenkte nå, det er kanskje en smule uvanlig at en psykolog syns sånt? Jeg vet ikke. 

Noe jeg har innsett siden 20 årene er at jeg ikke taklet å gå frem som en alt for snill person, sår ble veldig dype.... det er ting som får meg til å oppføre meg urealistisk i forhold til andre, spesielt under stress. Angst kan gjøre meg både aggressiv og kras, og jeg hater å ikke kunne kontrollere denne aggresjonen i meg. Jeg startet å gå hos psykolog rett etter at en "venninne" ødela min siste tillit. Det var etter det jeg følte meg som en ulv fanget i et hjørne. Og så måte jeg igjennom aggressiv familie som prøvde å rane fra meg mitt liv, amnesia. 
...
Det fremstår kanskje ikke sånn, men jeg føler jeg har fått opp min andre byggestein i livet igjen. 
Det er som å vokse opp som et individ igjen, som et nytt menneske. Tillit? Hvordan kommunisere? Jeg har en slik angst for mennesker, at eneste måten å være med folk er et skuespill for masken... når jeg ikke bærer den falske masken hater folk meg mildt sagt. De tåler ikke meg, men jeg må lufte sårene på sjelen min. Jeg tåler ikke å ha en sånn natur. 

Jeg håper at dette livet vil bære både blomst og frukt på mitt tre... akkurat nå er det sort og dødt med en brukken gren.  
At jeg vet jeg blir bedre er ingen tvil, for... jeg har begynt å skrive litt blogg igjen.  
Jeg elsker å skrive, så jeg håper mentalt jeg føler meg bra nok til å skrive bøkene mine igjen. Det er et slittsomt liv når ingen støtter deg... har ingen ønsker om å være i sentrum, men om noen kunne bedt meg på kaffe minst en gang i uken, eller hengt med meg i stillhet... noe... kanskje mentalt jeg kunne had raskere fremgang. 
  ....
En frykt for å agere med aggresjon gjør at jeg unngår grupper. 
Psykologen min vil at jeg skal prøve gruppe timer, men jeg er redd for grupper hvor man må prate. Jeg har ingenting å tilføre slikt. Jeg kommer til å være helt stille eller bli passe nervøs så jeg ikke takler det hvor jeg kan agere med aggresjon.  

Eneste jeg føler er støttende, er min fulle bestemor som av og til ringer meg. 
Jeg deler sannsynligvis for mye info i noen poster overalt, men jeg har mistet grensen, jeg mistet "grensesonen" så langt nede har jeg vært. 
Til dels innser jeg nå, at jeg leger mer en nødvendig i poster og slikt overalt, og i samtaler. Ingen har spurt meg om hvordan jeg har det i livet mitt, så jeg har prøvd å kreve min mening også. min drøm. Når folk forteller deg ting, men ikke engang spør deg hva du mener, eller hvordan du har det...  .... .... er det så mye? Å ønske at man ikke skal være helt meningsløs i livet? 
Jeg har ikke lyst å påvirke andres liv negativt... så jeg unngår.... kan andre gjøre noe? Kan jeg gjøre noe? Jeg sløser rundt meg med tanker her på slutten. Tanker som sannsynligvis ikke har mening. 

Alt jeg ville var egentlig å nevne at psykologen fant mitt perspektiv vakkert. 
Jeg våser mye... forhåpentligvis blir det lettere i fremtiden og skille tankene bedre  
Noe jeg tenker, er at livssynet mitt er naturlig, og jeg forstår at andre kanskje ikke kan sette seg inn i det. Det slo meg aldri at noen ville kalle det "vakkert", spesielt ikke en psykolog.

Litt ironisk når man har problemer og får høre sånt.  

Drakan

Drakan

 

Luksusfellen

Bare så det er klart:

Altså min søster, bror luksusfelle materiale
Faren min er sannsynligvis kvitt lånet sitt nå

Jeg har økonomisk kontroll

så... jeg har tenkt litt på det, og har vurdert det til at min søster og bror definetivt hadde vært luksusfelle materiale, min søster spesielt da hun alt i tenårene hadde over 400 000 i lån fra lånekassen (kanskje mer i kreditt) o_O

Jeg tar ikke nødvendigvis de beste økonomiske beslutninger selv alltid, da foreldrene mine alltid har hatt denne "gi penger" mentaliteten. 
Faren min brukte dette som et kontroll middel og brukte det mot oss som barn. F.eks ta tilbake gaver og nekte penger til skoletur. 
Min bror og søster utviklet en vil ha penger så bryr oss ikke... 
Jeg hadde naturlig nok en reaksjon med "neivel, da finner jeg min egen måte" ._.
Økonomisk regnes jeg som vidunderbarnet i familien, da jeg (utrolig nok) har bsu (ble nektet å ha det av nav, men har endelig muligheten til å ha det igjen). Jeg vet at faren min har litt gjeld, som gjorde at han og mor flyttet til et sted hvor økonomien har bedre kår (hvert fylke har en egen rente eller noe, så regner med det er lån fra staten det gjelder). Min bror og søster har såklart ikke innsett dette og lever "luksusliv". Broren min er av typen "arver alt" (prøvde til og med å kaste meg ut av hus en gang vi var alene i huset fordi han skulle "arve" alt), han skjønner tydeligvis ikke at økonomien tyder på at alt forsvinner om de dør. 

Søsteren min kommer sannsynligvis til å ende opp som hore... hun tar dop og alt mulig i landet hun bor i, og alt støttes av både mor og far.
Og hun har ikke jobb i landet hun bor i heler. Med gjelden og mangel på inntekt vil jeg anta at hun definitivt kan ende opp som hore om de dør. ._.

Jeg er den eneste som holder økonomien min på jernstang, betaler til og med ned på lånet jeg har tatt fra staten til skole (sjokkerende). 
Regner med at om jeg får fast jobb, vil jeg kunne betale det bort på 2-3 år.
Er heldigvis ikke et stort studielån, men sånn det står nå, tar det meg 15 år å betale ned (1000 kr i måneden cirka). Med fast jobb vil jeg tjene rundt 25-30 000 kr i måneden (vært i fast jobb før og har aldri likt nav etter det, men når man har migrene er det ikke lett å få et fast yrke).  

Tross at jeg har et stramt budsjett, presser jeg meg til 1000 kr sparing om jeg klarer være grundig økonomisk en måned (aka, klarer å spare inn på matbudsjettet mitt), ofte flytter de pengene til senere utgifter som medisin og ting jeg vil ha, men jeg sørger for alltid å ha litt i bakhånd. Av å til øser faren min penger over til meg, og jeg prøver å spare de pengene på en eller annen måte (men fremdeles går det litt unna). Har et fast krisebudsjett på 3000 for hånd i tilfelle bank er nede eller noe uforutsett skulle skje som jeg ikke får lov å røre av, men skal bruke i neste uke (da jeg skal kjøpe spill for min egen del og da ikke har penger til ruter kort). Jeg har ingen planer om å be foreldrene mine om hjelp, da jeg håper de kjøper den dragevesken til meg. O_o  
Seriøst, den hadde gjort livet mitt perfekt.  
Har også en nødbøsje jeg fyller med 10 og 20 kr i tilfelle jeg trenger noe ekstra mat og har for lite en måned (litt av planen var å spare opp penger til boden min til neste år, så jeg har veksel til folk som handler hos meg)  

...
Vel... jeg hadde litt lyst å dele om økonomien min og min økonomiske oppvekst.  
 

Drakan

Drakan

 

Dragens geekye jule planer :D

Så... jeg hadde tenkt å trimme som fy og kanskje kjøpe en enkel julekalender som fokuserte på helse rettede mål (ikke egentlig, hadde egentlig ikke tenkt å ta meg råd til kalender). 
Bestemte meg for å gå i en geeky retning.  
Jeg skal ha gamle retroe spill i en kalender, tenkte "siden jeg uansett kjøper de spillene, så kan jeg bruke de i kalenderen min". :D 
Så blir 9-10 spill om han har donkey kong 1 og 2 enda, han glemte seg og solgte breath of fire til snes, men det er jo min feil da jeg spurte om det var greit å vente siden økonomien dalte litt sist måned med nevrolog, medisiner og alt mulig nytt mot bekjemping av hodepine og reseptfri behandling av fotesmerte, får prøve å finne det ved en senere anledning  
Conkers bad fur day og majoras mask, en av de blir min 24 i kalenderen tenker jeg, da de er såpass sjeldne.  

Ja blir en veldig geeky jul. :D

Jeg tenkte å kanskje kjøpe litt kjøtt og lage mitt eget pinnekjøtt også av hjort, om jeg finner noen som selger hjortribbe, og så skal jeg lage hjemmelaget vås til andre folk (nå som jeg er flinker på sjokolade og karameller). :D
Og siden jeg bor såpass stort nå (se tegningen jeg laget i paint).  9000 kr i måneden, strøm inkludert, internet også i en by som Oslo, er en smule shabby men dugger (vil heler ha det stort, shabby og lytt, fremfor å måte takle de små 1 roms til over 10 000 hvor du må tegne eget strøm og nett abonnement). Skjønner at ingen ville flytte inn da de ikke hadde vasket eller ordnet (var en episode hvor jeg renset ut isoleringsmasse fra en ventil...), kjøkkenet var gult og ovnen var sort, for ikke å snakke om insekter. Jeg har taklet alt det uten problemer, tok bare en dag alene å vaske ovnen rein for sot og svidd mat....  
Uansett, siden jeg bor stort nå, så kan jeg endelig ha et skikkelig juletre. Tenkte å skaffe meg et lite søt tre hvor jeg kan pakke inn kalender og noen rare gleder til meg selv. Ikke som om noen gir meg gaver etter at jeg steile mot materialismen, økonomien min er litt bedre nå, men jeg nekter å bruke alt jeg eier å har for å gi gaver. Om de ikke liker sjokolade og karamell så blæh. 
Jeg vil heler ikke ha gaver. Om det ikke er penger eller brukbart så er det unødvendig.... har en pose kaffe fra en onkel som ikke har skjønt etter ... vel... jeg drikker ikke kaffe, så jeg har en pose fra i fjor stående og støve ned på hylla.... hva er poenget? Jeg vil ikke ha sånt. ._.
Unødvendig pengeforbruk, kjøp meg heler kakao, det drikker jeg i alle fall, eller te. -_-
Jeg kjøper ikke engang gave til han, har ikke gjort det på flere år, så er fullstendig meningsløst. Av å til har han gitt rosa gaver til meg, selv om jeg alltid har hatet rosa. Seriøst, bruk penger på fattige så de får mat i jul. -_-

Som man kanskje skjønner er jeg litt rar sånn.  
Jeg har skikkelig lyst på et skikkelig juletre, og tenkte å lage en top figur (ikke en stjerne) men en drage som holder en stjerne  
Blir fint om jeg klarer å lage en finn jul for min del, ikke andres (er så lei av alt det våset om familie og sånt, når man kun opplever vold og alt mulig dritt i hjemmet, så nei. Orker ikke familie som er voldelig og alt mulig vås) ._. 
Faren min prøver å få meg til å være over nyttår hos dem, men nei. Jeg hadde ikke tenkt å feire med dem engang, jeg bare tenkte "kan gi det en sjanse til i år. Var ikke helt forferdelig i fjor", men jeg skal ringe han og be han sørge for billett sørpå før jeg kommer opp eller nekte å besøke dem. Jeg nekter å bli fanget hos dem igjen uten mulighet til å dra hjem, det kan de bare glemme. 
Endelig er mentaliteten min passe stabil igjen, og ikke F*** om jeg skal igjennom destabilisering igjen. 

Vil kose meg for meg selv.  
Til neste år vil jeg oppleve svalbard og kanskje se isbjørner, så vil prøve å spare. Forhåpentligvis har jeg fast jobb til jul i år også  
Jobben er ikke akkurat den beste, men har klart å skrape meg sammen saktens men sikkert der.  

Gleder meg til en jul :D
Vil ha krans på inngangsdøren min.   
Er så mye å tenke på, og kanskje jeg vil henge en sokk over sengen min eller noe og fylle på med vås.  
Har kanskje ikke mange venner og slikt, men kan kose meg alene i alle fall. :D
 

Drakan

Drakan

 

Potensielt benbrudd, høy smerteterskel problem

Hva som skjedde: 
Så, i sommer trynet jeg rett som det var ut av et regions tog på vei til å besøke familie. 
Ble litt svimmel og sliter med hodepine/migrene, så tror jeg var en del stresset av turen, så sannsynligvis derfor jeg mistet fotfeste. 
Gjorde en smule vondt, men ga **** og bare gikk til bilen og møte familie, så hadde jeg vondt i foten en måned cirka. 
Hovnet opp og hadde feber uken jeg var hos familie, men ga bare **** da jeg har høy smerteterskel og merker ikke stort til smerter med mindre de er i hodet mitt og tvinger meg til å spy (klassisk gå på selv når man spyr holdning).  

Jeg antok at feberen hadde med at jeg er allergisk mot mygg, hadde en vanvittig reaksjon på myggstikk i sommer, og glemte myggspray, så ble en del dårlig på grunn av det. Slo meg aldri at det kunne være et brudd i foten. 

Så dro jeg hjem etter uken hos familien, trente som en basoka, for hei, jeg skulle ned i vekt til jul. 
Så skjedde det.... ble være enn en ***** ******* ****, klarte ikke fullføre når jeg gjord frogit (øvelse som inkluderer hoping). Var vel i tredje uken med trening jeg merket hvor vondt det startet å gjøre. Tanken slo meg tidligere, men jeg tenkte "umulig, jeg kan jo gå", så når tanken slo meg igjen bestemte jeg meg for å sjekke det ut. Mistet første legetime fordi jeg slett med hodepine av stresset smertene hadde, fikset en time uken etter. Nå... må jeg vente... helt til 4 desember på røntgen. 
Jeg har merket bevegelighet som ikke burde eksistert i benet, av å til en rar bevegelse i musklene. o_o
Når jeg var hos legen var det første dagen jeg tenkte over denne bevegeligheten, og jeg nevnte det ikke. Nå er foten i tillegg smålig startet å få svake blåmerker på legen, og smertene er sannsynligvis hovedsakelig på skinnlegen. Jeg tenkte kanskje skaden var med ankelen, men etter å ha kjent litt på foten, gjør det døds vondt å ta på et område under knærne... 

Så... jeg må vente til 4 desember for røntgen og foten blir vondere.
Jeg bruker ibux gel som er smertedempende og betennelsedempende, går i mine mykeste sko (da jeg ikke får smerte like brått opp benet av de). Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å gå, og jeg evner ikke å vise en reaksjon heler (så folk kan heler ikke se hvor ***** vondt jeg har det) selv om jeg en sjelden gang halter (når jeg ikke helt takler smerten mer). 
Så... vel...

Kan noen gi tips om hvordan jeg skal overleve smerten frem til desember? 
Fines det måter å avlaste benet på? Burde jeg ringe lege og be henne se på blåmerkene som har startet svakelig å dukke opp siden jeg var hos henne sist og håpe det fører til raskere røntgen time? O_o

.....
Jeg føler litt at jeg overdriver... jeg blir så stresset av sosiale situasjoner og har ikke lyst å raske på til sånt eller kreve flere legetimer, men er så klart litt angstfull om benet mitt holder på å bli være av en eller annen skadde fra fallet. o_o
Og hva om jeg faktisk har et brudd? 4-6 uker med gips kanskje eller å knekke det for å få det i rett posisjon igjen. 
Jeg har ikke egentlig lyst å vite og det stresser meg at jeg ikke vet hva som skjer i foten min. 
Har bare lyst å føle at jeg kan trimme som en vill drage igjen. -_-

Hovedsakelig nå derimot... jeg har bare lyst å dempe smertene....

 

Drakan

Drakan

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her