Jeg møtte på faren til mine barn på fredag. Har etterdønninger av følelsesmessig faenskap etter å ha vært i hans nærhet. Det vil si, jeg føler meg deprimert igjen etter å ha sett han. Jeg som følte meg så bra etter bruddet. Det var så utrolig tøft å ha vært i rettsmøte og høre han lyve om alt! Han hadde ikke forandret seg i det hele tatt. Det er vondt for meg å tenke at han faktisk kan få litt samvær med barna. Etter å ha vært i det møte, så følte jeg meg så utslitt mentalt. Var totalt utmattet. Barna måtte på overnatting hos venner. Jeg orket ikke tanken på at de skulle se meg sørge. Jeg orket ikke å snakke. Var bare så utslitt. Det var bare for jævlig.

I dag er jo mandag, jeg kjenner liksom ingen glede over meg selv. Det bekymrer meg at BF skal få mulighet til å se barna igjen. Det er kritisk.

Hvordan skal jeg komme tilbake til det positive tankegangen jeg hadde?