Gå til innhold

Blogger

 

Hva er rett og hva er feil?

Skulle jeg ha reagert eller er det best å ikke si noe ? Nesten hver dag havner jeg i slike dilemmaer. Skulle jeg sagt at jeg ikke liker at du sier sånn.. Skal jeg si fra at det du gjorde nå er feil etter min mening.. Som oftest biter jeg det i meg for jeg vil ikke at du blir lei deg over kritikk, eller at du blir irritert på meg for at jeg kritiserer deg. Dette har vel litt med min barndom å gjøre, hvor jeg alltid fikk kjeft eller kritikk fra mine foreldre. Jeg hadde aldri ryddet bra nok, jeg var aldri rask nok, jeg var aldri fin nok, jeg var aldri rett nok i ryggen eller sa takk høyt nok. Jeg løp aldri fort og mattekarakteren var aldri bra nok (det var riktig da for jeg var dritdårlig i matte, men det hjalp jo ikke så mye å bli tvunget til å gjøre lekser med min pappa som kjeftet og skrek hvor dum jeg var)  Jeg hadde en helt grei oppvekst, enebarn og bortskjemt ble det folk sa om meg. For hos oss var det alltid veldig rent og ryddig, jeg hadde alt jeg trengte, mamma jobbet i klesbutikk og siden hun kjøpte alt der med personalrabatt oppå salgsrabatten så hadde jeg mye fint. Men tenk om jeg istedet hadde fått høre at jeg var flink til noe ? Så i mitt voksenliv har jeg blitt en person som forsøker å unngå å kritisere andre. Det betyr jo at jeg biter i meg mye som jeg er uenig i men jeg vet jo selv hvor tungt det var å aldri være bra nok. Jeg stiller alltid opp, jeg dekker over og hjelper til og utsletter snart meg selv. Kommer hjem og ser at ungene "nesten" har gjort alt jeg ba de om. Da velger jeg å si takk for alt dere har gjort og gi de en klem, og så kan jeg fleipe med at :neste gang så kanskje dere begynner i andre enden så de siste tingene også blir gjort. Og det kan jeg få dårlig samvittighet for å ha sagt, enda jeg jo ikke kritiserte de. Det dreier seg kanskje om at de skal tømme oppvaskmaskin og tørke av bordet, så har de "glemt" bordet.  Jeg føler at jeg aldri er bra nok, hverken for ungene, samboeren, mine foreldre, sjefen og meg selv. Derfor vil jeg så gjerne at mine barn skal vokse opp og føle at de er mer enn BRA NOK! Men det jeg kanskje gjør er å skape late unger og en sambo som ikke bryr seg? Jeg blir mer og mer usikker på meg selv, hva vil jeg og hvor vil jeg og hvordan få det til? Og det irriterer vettet av meg å være sånn, for innerst inne vet jeg at jeg er helt super! Jeg er 50% ufør pga kronisk sykdom, jeg jobber 50%, jeg eier huset selv med masse gjeld, eneansvar for 2 barn hvor barnefar ikke betale noe(etter at han har beskyldt meg for å lure han for penger), med deltidsambo og 2 bonusbarn, hund og katt og fixer og snekrer og vasker alt alene. Jeg er FLINK, men jobber meg snart ihjel. Smertene er store, smertestillende og vitaminer spises det mye av, energigivende piller og drikke brukes endel for å komme gjennom dagen. Jeg vet at om jeg setter meg ned og innrømmer at jeg ikke orker mer da kollapser jeg. Og da får jo alle rett, jeg er jo ikke flink nok. Jeg er ikke bra nok.    

Fixer'n

Fixer'n

 

Strekker ikke til

Er det bare jeg som synes alle andre er perfekte med det perfekte liv, de perfekte barna, den perfekte jobben, båten, bilen, hytta og sydenturen? Eller er det jeg som er ærlig og sier at livet er dritt innimellom og de andre bare juger på seg den perfekte fasaden? Jeg har daglige problemer, som hvor jeg skal finne penger til neste bilreparasjon, bekymring for hvordan det går med ungene på skolen, og hvordan iallverden jeg skal klare å reparere/bytte ut en ødelagt del i markise i 2 etg alene (uten å falle ut av vinduet) Jeg bekymrer meg for forholdet mellom mine barn og bonusbarn, gjør jeg rett? Gjør jeg feil? Kan jeg velge å gjøre noe bare med mine barn fordi økonomien ikke klarer at vi gjør det sammen med hele familien? Jeg er rådvill, tviler alltid på mine egne beslutninger, setter alle andre først og så blir irritert eller lei meg for at jeg alltid havner sist på alles prioritetsliste. Skulle ønske jeg kunne leveres inn til servise og statusoppdatering og komme ut igjen, fylt med ny programvare og masse ekstra lagringskapasitet. Helt virusfri!

Fixer'n

Fixer'n

 

Alltid positiv..Nesten iallefall..

Stenger inne alt og jobber bare enda hardere.. Jeg har alltid vært den som finner en løsning, som ser det positive i det meste. Har forsøkt å leve etter ett prinsipp om at alt som skjer gir deg noe, uansett hvor jævlig ting kan være så fins det alltid noe positivt i det. Som at du kanskje ble kjent med en ny person, eller lærte noe nytt eller oppdaget en ny side ved deg selv midt i en tragisk situasjon. Jeg har vært mye syk men er ikke den som setter meg ned og klager. Prøver å finne humor i ting for å bryte elendigheten. Men nå har det stoppet opp, eller egentlig gjorde det det for 3-4 år siden. Gikk skikkelig rett i veggen men fikk aldri mulighet til å få hjelp av hverken familie, venner eller profesjonell hjelp. Har kjempet med meg selv hver dag siden og noen dager går det bra men andre dager har jeg lyst til å gi gass og kjøre rett i fjellveggen. Venter nå på å få time hos kurator (nesten som psykolog) men det er ventetid, samtidig venter jeg på time hos nevrolog. Det har skjedd så mye gjennom så mange år at nå er hodet og kroppen fyllt opp av tragedier, abort, sykdom, dødsfall, spontanabort, flytting, skilsmisse, gåttiveggen, fryst ut, økonomisk krise.. Jeg orker ikke mer! Men det er bare ikke lov å gi opp! Jeg har ingen å prate med, vet at mange snudde ryggen til meg når jeg ba om skilsmisse. Og å gåiveggen er skikkelig skummelt for andre så da forsvant enda flere og når jeg var langt nede i dyp depresjon og endte opp med å be om skilsmisse og ba eks om å ta vare på ungene (tenåringer) noen uker til jeg kom meg på  bena så ble jeg fryst ut enda mer fordi jeg prioriterte meg selv. Men helt Ok at eks var så desperat at han jugde på seg ett forhold etter knapt en uke og ikke klarte å ta vare på ungene og ikke ville ha huset som jeg ga han helt uten krav, så jeg måtte stable meg på bena og flytte tilbake og ta fullt ansvar for 2 barn, hund og hest og ett nytt hus som ikke engang er ferdig og kjøpe ut han,  så han kunne dra og jakte damer og finne seg sjæl. Nå er han i gang med dame nr 3, betaler ingenting for ungene, og hesten måtte jeg selge for han dreit i å dele det ansvaret også. Men greit det at alle har snudd ryggen til meg, for jeg var jo deprimert og ba om skilsmisse. Det er en stor dødssynd å gjøre sånt.

Fixer'n

Fixer'n

 

Fysiske og psykiske forandringer

Personlig har jeg opplevd at det å bli 40+ innebærer en god del forandringer både fysisk og mentalt. Jeg prøver å finne en vei og en plass i denne ungdoms-fikserte verden. Og jeg prøver å forberede meg på en tilværelse med snart voksne barn. Det er dette bloggen min handler om. Jeg har nettopp deltatt på et webinar med Thomas Moen, som handlet om blogging. Et av temaene var å ha et klart innhold i bloggen. I hodet mitt har jeg hatt en rød tråd i alle innleggene mine, men er ikke sikker på om dere ser dette. Derfor denne påminnelsen. Tanken min er at nå blir vi flere og flere voksne og vi holder oss yngre og yngre. Både i kropp og sinn. Men alle psykiske og fysiske forandringene kommer og klokken tikker mot alderdommen og vi innser plutselig en dag at vi er dødelige. Hvordan forholde seg til dette og hvordan opprettholde fysikken oppi det hele. Det er dette jeg skriver om. På en måte er det min egen personlige reise dere tar del i, men jeg håper at dere kan relatere dere til dette. Jeg får mange gode kommentarer som får meg videre på veien og håper dere leser disse også. Tanken min er at vi kan bli eldre sammen og ta utfordringer sammen.  Setter utrolig stor pris på mail fra dere og alle får svar. Mail : [email protected] Klem fra Lill Følg meg :http://lillsele.blogg.no/ #psykisk #fysisk #40pluss #eldre #voksen #forandringer #utfordringer

Lillk

Lillk

 

Det må være lov å føle vel?

I disse tider hvor alt skal være perfekt og hvor det blir forventet at vi nesten skal være super mennesker, blir det liten tid til å føle. Skulle vi derimot føle oss slitne, leie eller maktesløse tenker vi fort at noe er riv ruskende galt . Det blir ikke forventet og vi kommer fort inn i en negativ spiral som kanskje blir vanskelig å komme seg ut av. Vi føler oss mislykket.

  Selv mener jeg det er sunt å føle og reagere, det er sånn vi blir kjent med oss selv. Om vi omfavner følelsene og lar de komme, det er da vi kan lære og få innsikt. Det er da vi begynner å gjenkjenne og sortere, slik at når de samme følelsene kommer for ente gang, blir det lettere å plassere dem. Og når vi kan plassere dem, blir det lettere å gjøre noe slik at de ikke blir hemmende. Er dere med? Undertrykker du følelser hver gang de kommer, så føles det nytt hver gang og en kommer aldri ut av spiralen. Da blir følelser farlig og noe vi ikke skal prate om eller ta ansvar for. For min del har jeg som mange andre triggere. Når noe har trigget meg og jeg føler en krisefølelse , sier jeg til meg selv.... du får lov å føle krise i dag men i morgen må du sortere. Da er det deilig å bare tillate seg å gråte, være sint, deppa eller hva en vil en hel dag og vite at det er helt greit, så lenge en ordner opp i det i morgen. Jeg finner måter å reagere på uten å utagere for det fører aldri noe godt med seg. Dette har tatt meg lang tid for å få til og jeg vil gi noen eksempler : Når jeg føler meg verdiløs, mater jeg meg ikke med dette mer en en dag. Jeg prøver å se på alt jeg har fått til. Når jeg føler for å gi opp, legger jeg meg bare ned en dag. Så minner jeg meg på hvor mye jeg betyr for mange og på de som trenger meg. Når jeg føler meg ensom, går jeg ikke lenger ut for å finne meg en tilfeldig mann. Jeg minner meg på at jeg er mer verdt enn det, spiser heller is. Når jeg slutter å spise og bare har lyst å la anoreksien blomstre. Kjemper jeg maten inn i munnen, uansett hvor lang tid det tar og hvor mange dager det tar. Når jeg bare føler noe, går jeg ikke lenger ut å finner meg en tilfeldig mann. Det har vært mitt svar på alle problem, men ikke nå lenger. Nå prater jeg om det i stedet for .(og spiser is) Som jeg sa har det tatt lang tid å gjenkjenne og se på mitt reaksjonsmønster. Jeg oppdager stadig nye ting med meg selv og ting som skal plasseres. Men en ting har jeg oppdaget : Det er ikke farlig å føle!!   Del om det er noen du vil si dette til. Følg meg på bloggen min, jeg skriver hver dag http://lillsele.blogg.no/ #føle #gjenkjenne #motløs #verdiløs #kjempe #farlig #ufarlig #innsikt #lære

Lillk

Lillk

 

Dette er svært tøft

Jeg møtte på faren til mine barn på fredag. Har etterdønninger av følelsesmessig faenskap etter å ha vært i hans nærhet. Det vil si, jeg føler meg deprimert igjen etter å ha sett han. Jeg som følte meg så bra etter bruddet. Det var så utrolig tøft å ha vært i rettsmøte og høre han lyve om alt! Han hadde ikke forandret seg i det hele tatt. Det er vondt for meg å tenke at han faktisk kan få litt samvær med barna. Etter å ha vært i det møte, så følte jeg meg så utslitt mentalt. Var totalt utmattet. Barna måtte på overnatting hos venner. Jeg orket ikke tanken på at de skulle se meg sørge. Jeg orket ikke å snakke. Var bare så utslitt. Det var bare for jævlig. I dag er jo mandag, jeg kjenner liksom ingen glede over meg selv. Det bekymrer meg at BF skal få mulighet til å se barna igjen. Det er kritisk. Hvordan skal jeg komme tilbake til det positive tankegangen jeg hadde?  

needinspiration

needinspiration

 

Godt fruen ikke er hjemme

Da har fruen dratt på jobb tur og jeg har huset for meg selv   Lurer på hva djevelskap jeg kan finne på    Sjekk ut bloggen min Glagubben. Her får dere svaret

glagubben

glagubben

 

Bryllupsreisen Del 1

Da kommer del 1 av innleggene som omhandler min og fruens tur til Hawaii.  Enjoy  http://glagubben.blogg.no/1463739670_bryllupsreise_til_haw.html   innlegget finner dere på glagubben.blogg.no samt facebook siden til bloggen whttp://www.facebook.com/glagubben

glagubben

glagubben

 

Ble flørtet med på toget tror jeg 😱😳😳😳

Idag skjedde det. Det var pinlig. Og alle tre guttene mine var med. Følte meg som en liten jente, klarte å si i det minste takk tilbake da han skrøt av at jeg var en flink mamma... 😳😳😳  Jeg så at han smilte til meg, men jeg prøvde å feste blikket et annet sted... Det var liksom urealistisk.    Så, det er vel ikke sååå skremmende allikevel for menn å prøve seg, men jeg merket at jeg ble litt skremt selv jeg 😋  Jeg syns at det er fint med tilbakemeldinger 🌹🌹🌹

needinspiration

needinspiration

 

Noe jeg har lært mye

Ja, da var offline o´clock prosjektet over for min del.. På tide med en liten oppsummering. Jeg kan si det sånn at to ganger så “glemte” jeg meg. Den ene gangen var det antagelig fordi jeg hadde drukket et par glass vin i Frankrike og ikke husket helt på tiden. (Jeg savnet barna sånn og ville inn på mobilen for å se på noen bilder av de..) Plutselig sa kjæresten min: “Hedda, det der har du ikke lov til!” Jeg skvatt til og la bort mobilen med en gang.. Den andre gangen måtte jeg inn på mobilen for å bestille en Uber vi trengte for å komme oss hjem for kvelden. Uten om disse to gangene har jeg ikke vært logget på noen skjermer etter kl 22.00 og det har vært HELT FANTASTISK! Jeg har sovnet sinnsykt mye raskere på kveldene og både søvnen og drømmene har vært bedre! Jeg har også lagt mobilen mer bort på dagtid, da dette faktisk ble en skikkelig reality-sjekk for meg. Jeg har prioritert å være tilstede for barna, kjæresten min og de andre rundt meg og jeg må si at jeg tror alle har merket en positiv effekt av dette! Jeg sa faktisk til kjæresten min i går at jeg savnet #offlineo´clock, så derfor har jeg planer om å fortsette med det, selv om kampanjeperioden er over! Takk til If skadeforsikring som gjorde meg bevisst på hvor altoppslukende mobilen er, og hvor mye bedre livet faktisk blir ved at man til stadighet logger seg av og heller er tilstedet i de situasjonene man befinner seg i! Dette var noe jeg lærte masse av og vil fortette med! <3 Som min kjole? Du finner det på http://www.missydress.ch/abendkleider

hauck

hauck

 

Å få påvist en cyste

Jeg hadde forberedt meg godt til legetimen i dag. Jeg skulle snakke om oppblåst mage, vond rygg og hormonbehandling. Jeg kan ikke gå å ha det sånn og jeg ville få noen svar. Jeg stoler mer på legen enn på google. Da jeg kom inn fikk jeg laget min nød og han kjendte på magen min, skikkelig ubehagelig, så tok han meg med inn på et annet rom for å ta ultralyd. Kult tenkte jeg , har nemmlig ikke tatt ultralyd uten å være gravid.




  Men tror dere ikke han fant noe gitt. Han fant en væskeannsamling midt i mellom eggstokkene , rett over blæren, bak mot ryggen. Jeg spørte ikke mer her, for jeg klarer ikke å tyde sånne ultralydbilder. Han satte igang med å måle, den målte 6*5*4 cm, mest sannsynlig er det en cyste og mest sannsynlig er det en vanncyste. Oki...tenkte jeg, har aldri hatt en cyste før, men var den ikke litt stor? Legen sa at den var stor nok til at jeg kjente meg fremtung og at det også kunne være grunnen til at jeg hadde vondt i ryggen. Den trykker visst på ting inni der. Vel, ny time om 14 dager for å se om den har minsket, hvis ikke er det inn på sykehuset. Først ble jeg litt satt ut, ikke gøy å vite at jeg har en liten ball inni der. Men etter å ha brukt dagen til å tenke på, så er det jo bra at det er noe som kan forsvinne. For når dette forsvinner, vil jeg føle meg bra igjen. Det er positivt det. La oss annta at det er en vanncyste, jeg vet at de kan sprekke og at det gjør sinnsykt vondt. Jeg skal stå i det. Kanskje det blir som å føde....helt  forferdeligtnår det står på, men for en glede etterpå? Så jeg har vært litt stille og rolig i dag, men jeg tar ikke av. Nå har jeg nemmelig vært og kjøpt is og chips som jeg snart skal trykke i meg, fordi jeg kan syns litt synd på meg selv i dag. Men bare i dag.... Jeg skriver mer om utviklingen her  

Lillk

Lillk

 

Er jeg naiv eller kan mødre holde barna fra far uten grunn?

Mødre nekter barna samvær med far , sitter på ræva og håver inn penger fra staten. Ref til Likestilling for fedre på fb.
Dette bildet er hentet fra fb siden
    Nå lar jeg meg provosere her, det er noe jeg skjelden gjør men her må jeg si noe. Jeg er har vært alene med barna i 14 år snart og jeg har sittet og håvet inn ustanselig fra statens pengesekk. I tillegg har jeg kjørt min eks sin økonomi på ræv i form av kraftig barnebidrag som jeg nesten har fastsatt selv. Ikke rart det er synd på far. Far får all verdens sympati og mor blir svertet for alt det er verdt. Det er bare bra å kjøre mor ned i elendigheten samtidig som hun nekter far samvær. Tror dere virkelig det er sånn??  Da tror jeg dere må gå litt inn i dere selv og tenke. Far har faktisk rettigheter her, ingen mor kan nekte barna samvær uten grunn. Da kommer staten inn og sier at vi skal mekle oss til en samværsavtale. Blir man ikke enig der kan vi gå til retten. Går man til retten blir alle sider ved mor og far belyst og samvær fastsettes av dommeren. Den vanlige årsaken til uenighet med retten er å kalle hverandre sosiopat eller psykisk syk , om retten tar hensyn til dette blir det oppnevnt en psykolog som skal vurdere. Barna blir også dratt inn i retten, alene prater de med en dommer og med en psykolog til stede. Her har alle parter rett til å prate og eller bli avslørt. Skole og barnehage kan også opplyse om barna yttrer ønsker eller har problemer med med mor eller far..............les mer her

Lillk

Lillk

 

Nytt liv

Jeg føler jeg har fått et nytt liv de siste årene. Å møte mannen i sitt liv, få orden på følelsene og tankene. Og så skjer det plutselig noe som gjør at man likevel ikke har det så bra. Jeg har aldri tenkt at livet er en dans på roser, men det var veldig deilig at ting endelig ordna seg. Da er det litt kjipt å kræsje igjen. Prøverør er noe jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Jeg hadde ingen aning om hva det gikk ut på. Og nå er det 5 uker til min første samtale med legen. Det positive med det hele er at jeg har fått et spark bak til å gå ned i vekt. -20 kg har det blitt. Og mer skal det bli.

FlyBabe

FlyBabe

 

Ærlig talt...så er det litt flaut!!!

Kjenner på at det er litt flaut å skammelig å være så åpen om d å bli eldre. Av alle ting jeg kunne blogget om så er jeg hun som blogger om overgangen. Hun som blogger om å bli eldre. Hun som blogger om å ha voksne barn. Men....akkuratt dette opptar meg og kommer til å oppta meg i lengre tid, for det er livet mitt nå. Jeg må være ærlig med meg selv og mine omgivelser. Det kler meg veldig lite å late som. Alt dette begynte for 3 år siden nå. Det var begynnelsen på sommeren og jeg hoppet i bikinien. Da merket jeg det..........jeg hadde fått en ekstra valk rundt hoftene og magen var seget litt lengre ned. Panikken slo meg, les mer her.

Lillk

Lillk

 

Ukebladet hjemmet var på besøk i dag

Jeg gir meg over ....tenk at en bitte liten blogger som meg ble fanget opp av ukebladet Hjemmet. Jeg blir beæret og ydmyk på samme tid.  Grunnen til at de fanget meg opp var at jeg er veldig ærlig og oppriktig i min blogg. Jeg skriver nemlig mye om min begynnende overgangsalder og hvordan det er å ha nesten voksne barn. Jeg satt og prartet og pratet og pratet i 2 timer i strekk, jeg hadde visst litt å si. Det har vært et bevisst valg og skrive om overgangsalderen, jeg har savnet en sånn blogg selv, men ikke funnet noen. Føler at dette temaet ennå er et tabu, det skal ikke snakkes om. Vi føler oss gammle og at livet begynner å gå over. Selv har jeg valgt å se det på en annen måte, jeg vil kontrolere meg seglv og ikke la meg bli styrt av alle endringene. Interesert i å lese mer? Klikk inn på bloggen min http://lillsele.blogg.no/

Lillk

Lillk

 

Luftsmerter og krokete gange..

Da var det første søndag i advent!  Jeg har nå vært hjemme i to dager etter å ha blitt operert for gallestein. Så nå går jeg rundt med sterke luftsmerter i skuldrene, oppblåst mage og en gange som minner om at jeg nesten skulle hatt gåstol.  Har forresten lagt inn ett nytt innlegg på bloggen - Vil du se på gallesteinene mine? . Ta gjerne en titt!  Ha en fantastisk søndag! 

Sharinx

Sharinx

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her