Gå til innhold

Blogger

 

jeg støtter therese johaug

jeg blir lei meg at så mange vender ryggen til therese johaug   hun fikk en sår på leppene på grunn av at hun var solbrent og spute legen som ga henne en krem om den stod på doping listen. legen sa nei. therese brukte ikke kremen for og bedre prestasjoner. hun brukte kremen for og få bukt med brann skaden på leppene. på doping kontroll oppgav hun at hun hadde brukt kremen. jeg mener hun ikke har jukset bevisst men vært uheldig og litt klønete.  det har kommet frem en litt i media men det gjør ikke saken bedre for folk kaster seg på hekse jakten av therese johaug og er ikke bedre enn media sin spekulasjon. folk lager seg konspira sjons teoirer som går på at therse johaug har vært dopet hele tiden. folk legger skylden på therese johaug at hun skulle ha sett advarselen på pakningen. hva hjelper det når det er legen sitt siste ord som gjelder.? olympiatopp utøvere er forpliktet til og høre på legen sine råd og legen har siste ordet står det i kontrakten dem underskriver. j jeg skjemmes over hvor stygt mange av det norske folk behandler og rakker ned på therese på grunn av uheldigheten hennes. hun er bra nok når hun får gull ja men når hun har brukt en krem som slo ut på doping testen da blir hun offer for dem som vil skyte og kaste stein.  jeg bryr meg ikke om en pakning eller eller ikke. saken er den at therse sa i fra om at hun hadde brukt kremen.  ja jeg er i mot doping men når det ikke er bevisst doping fra en utøver sin side. men når det ikke er bevisst prestasjons dop da vil jeg ikke sammenlinke det med og dope seg for og få bedre prestasjoner.  eg støtter therese for hun har ikke dopet seg bevisst. hun vil få sin straff men jeg håper av dypet av mitt hjertet at hun slår knock out på dem som har vendt henne ryggen.   

Carina Maria

Carina Maria

 

Overlevelse

Føler meg bedre en på en stund. 
Aka, startet å se på meg selv som en overlever av selvmord. 

Jeg kom faktisk over selvmordstankene når jeg var i tenårene, selv om de enda rammer meg, så går jeg aldri til punktet hvor jeg kutter strupen min med en saks, eller prøver å kutte over min egen strupe. Hurtig og effektivt, hvor man overbeviser seg selv om "Nei, du vil råtne i en uke, kanskje en måned" og "jeg vil ikke begraves religiøst" som barn. Når smerten fikk meg til å snu et par ganger... 

Å dele hvordan jeg følte det den gangen, det var umulig. 
Tanken om at folk hater meg, at jeg er verdiløs, at ingen vil ha med meg å gjøre.... når man skaper distanse ved å si dritt i frykt for å bli såret. Jeg har bevegd meg litt forover, selv om de tankene enda sliter i meg. Overlevende. Ikke at noen vil at jeg skal leve. Har jeg en verdi? Definitivt ikke. Ikke for familie, ikke for "venner". Hva er en venn?
Å bli hatet er enklere... jeg er vant til at folk misliker meg... i alle falle da vet jeg hvor jeg har folk. Ingen oppmerksomhet mot meg, at folk ignorerer det jeg sier. Jeg vet jeg har skapt distansen selv, likevel føler jeg den sjeldne gnisten om at jeg ønsker noen responderte. 
Hvordan kan man ha et verdifullt liv om ingen ønsker  kontakt med en?
Jeg lever alene, og ingen responderer. Hvordan kan man lege noe bak seg? Jeg er frossen. Frossen i hendelser, og det skaper panikk. Selv når jeg skriver om det på facebook er det ingen respons. Ingen gir fan. Du er en følelsekald maskin... likevel så gråter man. Masken som vaskes bort. Som man hadde for å overleve. Det tar lengre tid, og jeg prøver å fikse det, den delen som bare løsnet og ruller avgårde av å til. Enten i panikk eller idiotisk prat. Ingen har forståelse, men det er vel like greit. Jeg fortjener ikke slikt. Jeg er ikke viktig, jeg vil aldri ha en verdi selv om jeg lever. Slik føles det. 

Jeg prøver å dele av min "krig"... den jeg hadde frem til nå. 
Bildene av øksemerket på fingrene. Jeg har mistet hukommelsen  av angst... mange ting borte. Ingen merker at jeg ikke kjenner dem. Verken mor eller far, søster eller bror. Hvordan skulle de vite hvor vondt såret er? Far er psykopat og voldelig. Jeg tenker på at jeg sov på esker et år, var uten dør. Vold... likevel er jeg skyldig i å snakke? Å prøve å være åpen? Såklart... hvem ville trodd at noen har blitt jaget med øks av sin egen far? Ikke blir det bedre å vite at jeg ble bast av hele klasser når jeg skulle hjem om kvelden, selv om jeg hadde vært lenge på biblioteket og lest, langt over stengetid så sto de der enda. Jeg giddet ikke vente lenger husker jeg. Jeg ville bare hjem og sove, så jeg gikk rundt hjørnet og ble overfalt og dynket i snø. Annerledes. Jeg hater Norsker. Jeg er etnisk norsk, men jeg misliker sterkt det at du ikke kan være "annerledes". 
Jeg går tilbake til disse minnene... søster holdt øks og slo mot døren... hvor mange har flere i familien som bryter opp døren? Hvor mange lar småbarn leke med øks? Alt man liker blir ødelagt. Jeg hatet bursdagen min... det var ikke min dag. Fokuset var på andre, bare gratis mat og drittpratt mellom dem. De spe ordene hadde ingen effekt. Jeg var utstøtt. 
Det er kanskje være å ikke eksistere en å få en tom bursdag hvor ingen dukker opp... det hadde vært bedre nærmest, for da hadde jeg sluppet å late som det var greit. Jeg husker at en episode gjorde så sterkt inntrykk i 3 klasse at jeg lærte meg selv å holde inne følelser. Jeg gråt aldri foran andre. 

En tyngde...helt fra man var veldig ung, 4-5 år, og tenker på selvmord. Annerledes. 
Ingen ønsker samhold eller kontakt, og når folk sliter på psyken din, er det rart jeg fikk sammenbrudd. Mentalt kollapset jeg etter at faren min prøvde å hindre meg å dra hjem etter å ha jobbet hos han. Angst. Minner som forsvinner. En måned nærmest i komma. 
Jeg føler at ordene mine har vært svært kaotisk siden da, jeg har hatt problemer med kommunikasjon. Skal folk synes synd på meg? Nei.
Ønsker bare å bli forstått. 

Jeg føler en sten i magen.... 
... jeg prøver å finne tilbake til å være et barn. Trygghet. Jeg søker trygghet så jeg i alle fall kan bygge meg opp. 
Det går sakte når man kun har seg selv, men jeg vet. Jeg har overlevd selvmord. I det minste er jeg i stand til å innse det. 

I det siste har jeg tenkt, jeg kunne anmeldt alle, kommunen min, familien min... jeg kan avslutte alt og opprette et nytt liv omen. 
Jeg vil ikke flykte fra det livet jeg har, om enn hvor tungt det er, jeg vil holde ved min natur. som en påminnelse. Som en støttespiller for andre som måte trenge det. 

Det er for mye negativt i omløp i hodet mitt, men jeg klarer ikke å tenke på positive ting. 
Angst. Panikk... insomnia... den agressive siden min som kan dukke opp når jeg prøver å dytte noen bort, i frytk for mer smerte... jeg er ikke klar, jeg tåler ikke å bli såret mer. Er det feil? Jeg har ingen gode minner lenger... jeg vet ikke hvordan man smiler. 

....
Kanskje en del negativt, men... kanskje det vil hjelpe å dele det.  
Kanskje noen lytter? Kanskje noen bryr seg. Når ingen omkring deg føles nær eller virkelig... jeg er kanskje en smule desperat etter å føle litt mer en ingenting. Det er så numment. 

....
Jeg føler meg ganske alene... men jeg er likevel en overlever. Må bare fikse den svært negative siden som har vært løpsk en stund. Panikken... de tingene. ....
Når jeg blogger, skriver jeg i alle fall litt mer ryddig. Er langt mer kaotisk på facebook siden min. 

Takk for at du tok tid til dette.
Det er svært vanskelig å prate om følelser til psykologen min, jeg føler jeg ofte blir stum når jeg prøver å nevne følelser. bloggen burde bli en sunnere måte å få ut følelser på om jeg bare kan venne meg til å skrive igjen.   

Drakan

Drakan

 

Et lys har gått opp for meg..

Jeg vet ikke hva som har skjedd. Men de tre siste ukene - de har vært fantastiske, spesielt i forhold til dette med trøstespisingen.
Jeg har faktisk ikke trøstespist en eneste gang. 
Men jeg sliter med å ha en balansert tankegang rundt dette. Som f.eks. i dag har jeg spist pizza. Det har fått meg til å føle det som at hele dagen har vært bortkastet, med tanke på å være sunn. Så når jeg nå føler at hele dagen har gått på dunken, tenker jeg at jeg like så godt kan fortsette med å spise sjokolade, dytte i meg alt mulig rart. Men jeg skal ikke gjøre det. 

Bruker enormt mye tid på tankegang, endring av mønster og stoppe mønstre. Disse ukene har som sagt gått fint, men jeg vet at det kommer tøffere tider. Det kommer til å bli vanskeligere. Og jeg skal ned så vanvittig mye. Så jeg må bare holde det gående.. 

Har du vært i samme båt som meg? Og har du noen lure tips å komme med? Da blir jeg veldig takknemlig

Gjest pingodingo

Gjest pingodingo

 

Min nye start

Guri meg som jeg kan irritere meg over disse rosabloggerne. Allikevel velger jeg å starte en blogg selv. Ikke en rosablogg, men en blogg som kan gjenspeile min hverdag. En hverdag som nesten er fri for sminke, iallefall fri for blomsterkjoler, og som er full av mørke klær. 
En blogg som er fylt av en kamp mot overvekt, søtsug og forbannelse for at jeg har blitt som jeg har blitt. En blogg fylt av litt ensomhet, litt kjedsomhet og mye emosjonell spising.  Jeg veier mye. MYE.
Og nå skal jeg ned. Nå må jeg snu dette. 
Jeg må finne meg selv. Dette livet må endres.  Lyst til å følge meg? Eller har du noen andre bloggere å anbefale? 

Gjest pingodingo

Gjest pingodingo

 

håpløse personer som skal kverulere

skjønner meg ikke på kverulanter som på død og liv ikke tåler og høre andre sine meninger før de blir pisse sur  dem er de første til og rakke ned på andre sine meninger. dem tror at dem har rett og det er lett og skjønne at dem ikke har insikt eller peilig på hva dem snakker om. dem skal diskutere for og kverulere. jeg skulle ha likt og diskutere med sånne folk face to face for da er det ikke sikkert at dem har vært så bombastsike da. etter på hyler dem som ulver at dem blir truet og mobbet.  sette dere inn i hva mobbing er før dere misbruker ordet 

Carina Maria

Carina Maria

 

Hva er du redd for?

Selv har jeg mer en 1 gang opplevd merkelige opplevelser. Flere av opplevelsene, har reddet mitt luv, hele 4 ganger frem til nå. Får bare en innskytelse at jeg skal ta en annen veg. jeg følger den innskytelsen bestandig nå. Jeg vet klart at veldig mange er skeptisk når noen sier at de føler ting. Det er ikke jeg, for jeg har den evnen selv. Som at du legger deg i senga. Plutselig så føles det som noe tungt setter seg oppå deg, og du presses ned i madrassen. Eller du våkner, og får en intens følelse at noen står og kikker på deg. Det har jeg opplevd 2 ganger. Har sett en mann, som er kraftig bygd, stå og se på meg 1 gang. Den andre gangen, så kjente jeg faktisk igjen skyggen, som har gått over til den andre siden.  Har opplevd mange merkelige opplevelser, både ute og hjemme. Det er ingen onde energier. heldigvis. Stadig at jeg hører det romstere på badet, da må jeg gå og se hva som ramlet ned. men neida, alt står på sin faste plass, ingenting på gulvet. Høres helt merkelig ut. Og jeg vet det er TABU, og snakke om det, men hvorfor? Er det for at folk er redd for det ukjente? Hva er du redd for da?

Gjest MafiaBoSS

Gjest MafiaBoSS

 

Å kjenne at du ikke er alene.

Og plutselig få en innskytelse av at du ikke er alene i rommet. Du føler energier, med sitring, varme, eller som at noen står bak deg. Man blir nesten paralysert av følelsen, man får. Jeg blir ikke skremt, eller redd. Jeg vet at en av mine forfedre bl.a, er mye rundt meg. Jeg kjenner kakao lukt, selv om jeg er alene, og ikke lager kakao. Samtidig med den lukten, så hører jeg stadig det romsteres i noen kjøkkenskap. Ser ingen, men kjenner kakao lukten. Da vet man at det er mye mer mellom himmel og jord, en man kan forstå. Jeg vet det skjer, for jeg har opplevd ting utallige ganger. Jeg vil ikke ha noen fjernet, for jeg vet det er bestemor, bl.a.  Har og andre på besøk innimellom, som har gått over på den andre siden. Jeg er takknemlig og lettet over at jeg har evnen til og kjenne energien, fra de som står meg nær, og så er døde.  

Gjest MafiaBoSS

Gjest MafiaBoSS

 

Det var denne sommerflørten da...

.....den jeg tenkte jeg skulle ha for første gang på lenge. Jeg syns jeg fortjente det og at det var på tide. Ingenting er som en sommerflørt, men fint vær og lette klær. Den med rødmende blikk og sommerfugler i magen. Den med sene netter sammen og lange romantiske turer. Den med blafrende hår og sommerkjole. Den...akkurat den skulle jeg ha....  

  Den ble avlyst pga manglene initiativ. Ikke av andre men av meg selv. Jeg har hatt det for godt med meg selv. Jeg har vært for varm og for kald, ingen perfekt temperatur for en flørt. Sofan er god den, veldig god. Når dagen er over og kvelden kommer, da kryper jeg ned i sofan og den gir meg en klem. Snakk om latskap. Når det er sagt har jeg også vært veldig uenig med meg selv ang denne sommerflørten. Hvem liker jeg, hvordan ser de ut, hvor gamle er de og hvor skal jeg finne dem? Som dere ser er det utrolig mye jeg kan diskutere her og det er jo bare slitsomt. Så isteden for å ta stilling til noe som helst, har jeg som sagt avlyst hele greia. Tenker at jeg prøver igjen neste år. Når en har blitt så gammel som meg er det ikke lenge til neste sommer, hehe. Men da har jeg tenkt å forberede meg bedre. Jeg skal nemlig begynne i januar , da skal jeg begynne å diskutere med meg selv. Da har jeg og meg kanskje blitt enig til juni. Men for nå, denne sommeren.......har jeg og sofan det veldig bra!! Følg meg på lillsele.blogg #sommerflørt #avlyst

Lillk

Lillk

 

Leter ett bruksanvisning på meg

Jeg  trenger seriøst en bruksanvisning om meg selv, hvorfor reagerer jeg som jeg gjør, noen ganger forstår jeg og andre ganger er jeg helt på bærtur.  Noen ganger synes jeg selv at jeg er jo super fornuftig og alle må jo se hvilken fantastisk person jeg er, mens andre ganger forstår jeg ikke at noen gidder å være sammen med meg .  Alle andre virker så smarte, så klare i sine meninger og det er alltid forberedt med sine fine kaker og perfekte klær .   Som små barns mor var alle de andre barna perfekte med rene klær rosa kinn og de perfekte lekene med de fine kakene og de velstelte leilighetene.  Bare at når jeg så meg selv så hadde mitt barn litt snørrete nese og sjokolade pålegg på haka og jeg hadde gulpeflekker nedover ryggen.  Min leilighet hadde store hybelkaninrotter og søpla skulle jo vært tatt ut i stad og vannet blomster burde jeg ha gjort hvis jeg hadde sett de døde blomstene til venstre i vinduskarmen.  Hvor gikk jeg feil?   Fikk ikke jeg samme bruksanvisning som de andre eller var det noe jeg glemte å lese eller var det noe som dumme ufaglærte meg ikke forsto ?  Kaker jeg baker blir alltid så flate at jeg må lage en til for å klare to etasjer og pusser jeg vinduene så blir det alltid en stripe eller en flekk midt i, og lager jeg mat og inviterer noen til middag så har jeg glemt servietter eller så burde jeg ha vasket duken og strøket den i går. jeg er til tider en meget mislykket person, jeg burde ha fjernet legghårene  og neglelakk var noe fra forrige århundre!  Men jeg har fått støpt og fikset stolper og gjerde og port, jeg har montert en lampe,  men glemte helt å støvsuge inne .  Er jeg virkelig en kvinne eller har jeg kommet feil ?

Fixer'n

Fixer'n

 

Irritert på meg selv

Etter nok en delvis bortkastet dag hvor jeg har brukt mengder av tid på å ikke få gjort mer enn å skru inn ett par skruer i 2 plankebiter! Er usikker på hvordan jeg skal løse prosjektet jeg driver med og kommer ikke videre. Klarer ikke å tenke, finner ikke neste naturlige steg, og det jeg driver med nå er jo ikke mer komplisert enn mye av det andre jeg har gjort i alle mine : nå skal jeg gjøre noe jeg ikke kan noe om! Har gått minst femti ganger opp og ned veien, flyttet på de samme tingene flere ganger i håp om en åpenbaring som i form av: pling💫 Der datt løsningen på plass liksom. Men neida, inget pling og langt ifra en løsning. Bare masse frustrasjon for dette trodde jeg at jeg skulle vært ferdig med for 2 uker siden.  Åååå blir så irritert på meg selv😡 Nå gir jeg opp og går inn og tar meg en is!!

Fixer'n

Fixer'n

 

Du må slutte å tenke på det..

Javisst! Sånn, nå har jeg slutta å tenke på det! seriøst? Det er jo selvsagt ikke så enkelt. Hadde man vært en datamaskin så kunne man jo bare merket det og trykket delete. Sånn, problemet løst, minnet er fjernet og vil ikke skape problemer eller søvnløse netter før neste oppdatering i 2058. Det er mye jeg går og tenker på, noe er absolutt viktig mens andre saker er totalt unødvendig. Og det er ikke så lett å programmere hjernen til å ta bort unødvendig info.  Jeg bekymrer meg for økonomien, tenk om bilen ryker nå, da går jeg personlig konkurs. Det hjelper jo lite å tenke på det, ryker bilen så gjør den det uansett om jeg tenker på den eller ikke. Men det er jo en reell fare for at det kan skje og hadde jeg bare funnet en løsning på hvordan jeg skal få tak i mer penger så jeg alltid har en stor pott nødpenger på konto da kunne jeg sluttet å bekymre meg for både penger og bilreparasjon. Men penger er jo for meg en konstant bekymring, 8 dager til lønn og kontoen er allerede tom. Ikke fikk jeg gått til frisør denne måneden heller, men jeg har noen billige nakkekoteletter og falukorv i frysen, ett par suppeposer og jeg har vel både ris og pasta. Så mat skal jeg klare å finne i skapet, men jeg må ha bensin. Tenker på hva jeg skal gjøre de neste dagene, så ikke jeg kjører unødvendig, og blir enda litt flinkere til å skru av lys, og skrur av vannet i dusjen mens jeg vasker hår og kropp. Mye jeg kan spare, og så fant jeg en greie som jeg ikke har brukt på lenge så den kan jeg selge.  Dukker opp en tanke på noe vi pleide å gjøre når jeg var liten, avbrutt av tanken på at jeg må huske å ta med mere dopapir til badet oppe. Før jeg ramler inn med en bekymring om at jeg skulle sjekker lufta på hjulene til tilhengeren. Og så må jeg huske å ringe før kl 11 så jeg får ny resept på p-piller. Men når skulle vi spise middag i dag, avtalte vi kl 17 eller 18? Legger meg ved midnatt og har fått gjort mye men kommer da brått på at det fortsatt mangler dopapir og jeg glemte å ring😱 Blir så oppgitt! Og trøtt av alt og sliten av alle tingene jeg har gjort i dag som jeg egentlig ikke burde gjøre for jeg er egentlig ikke sterk nok til det. Derfor må jeg dra og dytte og trille for å flytte og reparere det jeg er for svak til å løfte på.  Men husk å ta opp falukorv imrg tidlig! og gi slipp på irritasjonen over eksen som igjen prioriterte seg selv og ga blaffen i ungene. Og den gamle gubben som ligger i 50 i 90 sona akkurat nå jeg har dårlig tid til jobben.. Jadda, gi slipp på tankene er så lett så😎

Fixer'n

Fixer'n

 

Enebarn eller søsken?

Jeg har vokst opp som enebarn og det har på mange måter vært ensomt.  Julaften, vinterferie og påskeferie, hyttetur med mine foreldre og vennene deres.. Jeg var nesten alltid det eneste barnet som var med. Redningen ble gjerne bøker, leste jeg kunne jeg leve meg godt inn i historien og nesten kjenne lukta av syrintreet som Nancy Drew gjemte seg under mens hun var på jakt etter innbruddstyven. Jeg hadde mange søskenbarn, og julaften hos mormor når alle kom dit var noe jeg gledet meg lenge til. Vi var jevngamle og storkoste oss sammen. Jeg var kjempemisunnelig på kusina mi som hadde en storebror, det ønsket jeg meg, så tøft det var å ha en storebror som kunne hjelpe deg, eller når du fikk lov å være med brodern og noen av kompisene hans.. Jeg lata som at han var min storebror innimellom. Og så fikk hun en lillebror og da krangla vi om hvem som skulle skifte bleie og gi han mat. Og jeg syntes jo at jeg skulle få gjøre det for hun kunne jo gjøre det alltid, de bodde jo sammen men jeg var jo bare på besøk en gang iblandt. Hun vant som regel, for jeg som enebarn lærte aldri å krangle med noen og hevde min rett, hun som hadde en storebror måtte jo alltid krangle om hvem som hadde gjort eller skulle gjøre og hun fikk som oftest vilja si. I voksenlivet merker jeg ofte at jeg mangler noe. Evnen til å stå på mine krav, til å gå inn i diskusjoner, evnen til å lese andre rett, evnen til å se meg selv. Jeg har lett for å ta ett skritt til siden og slippe fram de andre. Jeg stiller opp for alle andre og krever svært lite for min egen del, men blir jo ofte skuffet når ingen tenker på meg, men igjen så sier jeg ingenting.  Forrige dagen var klassisk. Med mine og dine barn og bursdagsfeiring for en av de med 20 gjester, så forsvant alle til alle sine personlige gjøremål, som bl.a var å dra på senteret og kjøpe seg ett spill.. og 3 pers dro for å hente en kake og jeg sto igjen alene, med alle forberedelser. Hunden skulle luftes, border tørkes og dekkes, stoler flyttes og og tilbehør finnes fram. Og jeg kjenner irritasjonen vokser, tårene ligger klare men biter tenna sammen og setter fart så det meste er klart når de fleste kommer hjem. Men hvorfor skriker jeg ikke: stopp for faan og hjelp meg!! ? Jeg er dritdårlig på å gjennomskue folk, jeg tror det beste om de fleste og gud vet hvor ofte jeg blir skuffa, og har blitt lurt.. Jeg er ofte ensom, på den måten når en kjenner seg alene i ett rom fullt av folk. Fordi jeg har problemer med å lese folk og forstå greia med selskapsprat, hvor man skal prate litt med alle og elegant bryte samtaleemne før man går i dybden.  Jeg er så dum at når du spør meg om hvordan jeg har det så tror jeg at du virkelig vil vite svaret. Nå har jeg forstått at selv om jeg er alvorlig syk så skal jeg bare svare : joda, med meg er alt bra😊Og selv da?  Men vet du hva? Jeg er faktisk interessert i å høre hvordan det går med deg. Sliter du med noe så vil jeg gjerne prate med deg om det og hjelpe deg om jeg kan. Men sånn skal man visst ikke være, ihvertfall ikke i dagens samfunn. Det er mye viktigere at jeg spør deg: å gud, har du virkelig  kjøpt den veska? Å den har jeg sett på så ofte, vet du den kaffebaren på hjørnet der, med Mikael kors butikken vettu.. Å gid jeg kunne dø for den! Eh nei,,jeg er villig til å dø for mine barn men ikke for en jævla overprisa veske sydd av barnearbeidere i bagladesh for ett merke som betaler overbetalte kjendiser for å fronte ett merke så det skal gå an å ta betalt 14 ganger mer enn bilen min er verdt. For ei jævla veske.. Jeg mangler noen sosiale antenner, og skylder faktisk på at jeg har vokst opp som enebarn. Har du søsken så lærer du mye fra du er bitteliten. Når broren din ødela dokka di så slo du tilbake, og søstern tok neglelakk på favorittbilen din for å pynte den så ble du så sinna at du spiste opp hele godteposen hun hadde gjemt. Men en time etterpå så sto du og dyttet bort den andre gutten som ertet søsteren din. For ingen kødder med søstern. Jeg har 2 barn og nyter å se samspillet mellom de, de er stort sett gode venner og jeg er glad de har hverandre. Så kan de dele ansvaret for meg når jeg blir gammel. Og så kan jeg lære litt ved å observere de❤️

Fixer'n

Fixer'n

 

Er jeg gammeldags og sær?

Sønnen på 15 sender melding om at han skal sove hos en kompis i natt, for første gang.. Og jeg sender en melding til kompisens mamma og spør om det er greit at han sover der og at vi er hjemme om det er noe. Det var jo også for å sjekke at de faktisk skal være der og ikke har tenkt å finne på helt andre saker. Jeg er streng men tillater mye.. Assa jeg er litt kul😂 Men jeg mener faktisk at det er mitt ansvar å ta vare på mine barn, de må gå på skolen (men får slippe om de har feber eller er riktig syke) men sånn "jeg har vondt i magen i dag og vil ikke på skolen" Den funker ikke på meg, stå opp, spis, gå på skolen og ring om du blir verre. Har hatt skolebarn i 14 år nå og det har skjedd en gang at jeg måtte komme og hente sykt barn. Dvs at alle de andre gangene har vært forsøk på skulk. Og den går jeg ikke på!  Men så kan det være at jeg brått en dag, lister meg inn på ungenes rom, skrur av vekkerklokka og så setter jeg meg i sofaen med bolledeigen til heving. Venter tålmodig på at ungene skal våkne av seg selv❤️ Og når de kommer inn, litt forskrekka, vi har forsovet oss. Neida, svarer jeg, dere er så flinke på skolen, dere hadde bare hatt 2 dager fravær hele forrige termin så i dag skal vi ta en time out og bare kose oss❤️ Siden dere er så blide og greie og oppfører dere så kan vi unne oss noen kosedager innimellom.  Jeg vil vite hvor mine barn er! De får alltid lov å ha med seg kompiser hjem, jeg koser meg over å høre gutta på rommet spiller og tuller, bor sånn at de har skytebane bak huset til soft gun og pil og bue, kjøpte brukt bordtennisbord og har god plass til ungene. Jentegjengen okkuperer badet og det sminkes og farges og det er musikk og masse latter. Elsker det❤️ Er ungene ute så vil jeg vite hvor de er og hvem de er med. Skulle det skje noe med meg eller med ungene så vet jeg hvor alle er og at vi kan få tak i hverandre. Og jeg vil ikke ha unger som er ute og fester og bråker, mobber eller gjør hærverk! De er under 18 og har ingenting ute på fest å gjøre! Synes det dessverre er altfor mange foreldre som ikke bryr seg! Og jeg er så glad i dem at jeg vil beskytte dem fra mye av den dritten som er ute nå. Nå hørte jeg fra gjengen at en på 15 fikk lov å reise 12 mil alene med buss og tog for å møte en person på 14 år. De møtte hverandre via nettchat og har ingen felles kjente. De var sammen hele helga. Jeg fikk helt bakoversveis når jeg hørte det! Det hadde mine barn aldri fått lov til! Og 14-åringen som da fikk lov å få besøk av en nettdate på 15 ? Jeg fikk helt bakoversveis når jeg hørte dette.  Mine barn er ingen engler, ikke jeg heller. Jeg har vært ute en vinternatt før og vet så altfor godt hvordan det er der ute. Men jeg er streng på visse områder, men gir enormt mye på andre områder. Mine barn begynte å sommerjobbe når de var 15, ordentlig jobb, med riktig lønn og mye ansvar. Ingenting kommer gratis her i livet og vi skal ihvertfall ikke være en nav-familie. Skal du ha noe her i livet så skal du jobbe for det selv! Litt protester fra arvingene ble det jo, men det smilet de serverte når de fikk sin første ordentlige lønning inn på egen konto og kunne disponere pengene selv😘 Da forsto de😘 Gleden ved å skape noe selv er så mye større enn gleden av å bare få og få.. Og lære respekt, at livet har krav, at du er hovedansvarlig for ditt liv og ingen andre enn DU kommer alltid til å være der. Derfor er det DU som må styre ditt liv på rett vei. Søler du bort det, stoler på feil person eller satser på at andre skal rydde opp i din dritt så kommer du til å bli skuffa. Du må lære deg endel vesentlige ting her i livet. Ta ansvar og fullføre dine valg. Og så kommer jeg alltid til å være her så lenge jeg lever, for å pushe deg, støtte deg, forlange av deg og gi deg en skulder å gråte på. Og rose deg for alle de morsomme, herlige sakene du gjør😘 Jeg er mine barns største fan, men også deres største kritiker.

Fixer'n

Fixer'n

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her