Jeg hører ofte folk fortelle meg: "Gjør noe med livet ditt" og "Vær en bedre person". Dette er to ting jeg tenker mye over og konstant har i mente. Siden bilulykken for fem år siden har jeg omtrent ikke vært den samme. Konstante hodepiner, svimmelhet, medisinering, humørsvingninger... Jeg har vært inn og ut av psykologisamtaler, kognisering og rehabilitering. Post-traumatisk stress. Det er hva de kaller det. Jeg kaller det bare for et elendig liv. Jeg hører ofte folk fortelle om hvor fantastisk noe er. Enten det er en konsert eller opera, kino eller reise... noe godt må alltid komme ut av noe annet. Det er som en endeløs kjede av positive opplevelser, den ene etter den andre. Og er det ikke flott, tenker jeg. Å hele tiden ha noe som en ser frem til. Slik skulle jeg virkelig ønske at også jeg hadde det noen ganger. Men etter en real slukøret kveld kjenner en virkelig smertene helt ned til beinet og det er vanskelig å løfte seg opp igjen. Jeg lurer på om det vil skje med meg. At jeg en dag er så langt nede at jeg ikke greier å plukke meg selv opp igjen. Og om dersom jeg holder en samtale med meg selv fra nåtidens meg til datidens meg, om jeg vil merke noen forskjell i det hele tatt. Og hvor mange ganger har jeg vært her før? Slike spørsmål... det er hva som plager meg nede i de dype nattestimer.