Gå til innhold

Søker etter meg selv

  • blogginnlegg
    10
  • kommentarer
    3
  • visninger
    2 554

Om denne bloggen

Hvem er jeg og hva vil jeg? Og hvordan skal jeg komme dit jeg vil når jeg finner meg selv og vet hva jeg vil?

Litt sånn TO BE OR NOT TO BE..

Blogginnlegg i bloggen

 

Leter ett bruksanvisning på meg

Jeg  trenger seriøst en bruksanvisning om meg selv, hvorfor reagerer jeg som jeg gjør, noen ganger forstår jeg og andre ganger er jeg helt på bærtur.  Noen ganger synes jeg selv at jeg er jo super fornuftig og alle må jo se hvilken fantastisk person jeg er, mens andre ganger forstår jeg ikke at noen gidder å være sammen med meg .  Alle andre virker så smarte, så klare i sine meninger og det er alltid forberedt med sine fine kaker og perfekte klær .   Som små barns mor var alle de andre barna perfekte med rene klær rosa kinn og de perfekte lekene med de fine kakene og de velstelte leilighetene.  Bare at når jeg så meg selv så hadde mitt barn litt snørrete nese og sjokolade pålegg på haka og jeg hadde gulpeflekker nedover ryggen.  Min leilighet hadde store hybelkaninrotter og søpla skulle jo vært tatt ut i stad og vannet blomster burde jeg ha gjort hvis jeg hadde sett de døde blomstene til venstre i vinduskarmen.  Hvor gikk jeg feil?   Fikk ikke jeg samme bruksanvisning som de andre eller var det noe jeg glemte å lese eller var det noe som dumme ufaglærte meg ikke forsto ?  Kaker jeg baker blir alltid så flate at jeg må lage en til for å klare to etasjer og pusser jeg vinduene så blir det alltid en stripe eller en flekk midt i, og lager jeg mat og inviterer noen til middag så har jeg glemt servietter eller så burde jeg ha vasket duken og strøket den i går. jeg er til tider en meget mislykket person, jeg burde ha fjernet legghårene  og neglelakk var noe fra forrige århundre!  Men jeg har fått støpt og fikset stolper og gjerde og port, jeg har montert en lampe,  men glemte helt å støvsuge inne .  Er jeg virkelig en kvinne eller har jeg kommet feil ?

Fixer'n

Fixer'n

 

Irritert på meg selv

Etter nok en delvis bortkastet dag hvor jeg har brukt mengder av tid på å ikke få gjort mer enn å skru inn ett par skruer i 2 plankebiter! Er usikker på hvordan jeg skal løse prosjektet jeg driver med og kommer ikke videre. Klarer ikke å tenke, finner ikke neste naturlige steg, og det jeg driver med nå er jo ikke mer komplisert enn mye av det andre jeg har gjort i alle mine : nå skal jeg gjøre noe jeg ikke kan noe om! Har gått minst femti ganger opp og ned veien, flyttet på de samme tingene flere ganger i håp om en åpenbaring som i form av: pling💫 Der datt løsningen på plass liksom. Men neida, inget pling og langt ifra en løsning. Bare masse frustrasjon for dette trodde jeg at jeg skulle vært ferdig med for 2 uker siden.  Åååå blir så irritert på meg selv😡 Nå gir jeg opp og går inn og tar meg en is!!

Fixer'n

Fixer'n

 

Du må slutte å tenke på det..

Javisst! Sånn, nå har jeg slutta å tenke på det! seriøst? Det er jo selvsagt ikke så enkelt. Hadde man vært en datamaskin så kunne man jo bare merket det og trykket delete. Sånn, problemet løst, minnet er fjernet og vil ikke skape problemer eller søvnløse netter før neste oppdatering i 2058. Det er mye jeg går og tenker på, noe er absolutt viktig mens andre saker er totalt unødvendig. Og det er ikke så lett å programmere hjernen til å ta bort unødvendig info.  Jeg bekymrer meg for økonomien, tenk om bilen ryker nå, da går jeg personlig konkurs. Det hjelper jo lite å tenke på det, ryker bilen så gjør den det uansett om jeg tenker på den eller ikke. Men det er jo en reell fare for at det kan skje og hadde jeg bare funnet en løsning på hvordan jeg skal få tak i mer penger så jeg alltid har en stor pott nødpenger på konto da kunne jeg sluttet å bekymre meg for både penger og bilreparasjon. Men penger er jo for meg en konstant bekymring, 8 dager til lønn og kontoen er allerede tom. Ikke fikk jeg gått til frisør denne måneden heller, men jeg har noen billige nakkekoteletter og falukorv i frysen, ett par suppeposer og jeg har vel både ris og pasta. Så mat skal jeg klare å finne i skapet, men jeg må ha bensin. Tenker på hva jeg skal gjøre de neste dagene, så ikke jeg kjører unødvendig, og blir enda litt flinkere til å skru av lys, og skrur av vannet i dusjen mens jeg vasker hår og kropp. Mye jeg kan spare, og så fant jeg en greie som jeg ikke har brukt på lenge så den kan jeg selge.  Dukker opp en tanke på noe vi pleide å gjøre når jeg var liten, avbrutt av tanken på at jeg må huske å ta med mere dopapir til badet oppe. Før jeg ramler inn med en bekymring om at jeg skulle sjekker lufta på hjulene til tilhengeren. Og så må jeg huske å ringe før kl 11 så jeg får ny resept på p-piller. Men når skulle vi spise middag i dag, avtalte vi kl 17 eller 18? Legger meg ved midnatt og har fått gjort mye men kommer da brått på at det fortsatt mangler dopapir og jeg glemte å ring😱 Blir så oppgitt! Og trøtt av alt og sliten av alle tingene jeg har gjort i dag som jeg egentlig ikke burde gjøre for jeg er egentlig ikke sterk nok til det. Derfor må jeg dra og dytte og trille for å flytte og reparere det jeg er for svak til å løfte på.  Men husk å ta opp falukorv imrg tidlig! og gi slipp på irritasjonen over eksen som igjen prioriterte seg selv og ga blaffen i ungene. Og den gamle gubben som ligger i 50 i 90 sona akkurat nå jeg har dårlig tid til jobben.. Jadda, gi slipp på tankene er så lett så😎

Fixer'n

Fixer'n

 

Enebarn eller søsken?

Jeg har vokst opp som enebarn og det har på mange måter vært ensomt.  Julaften, vinterferie og påskeferie, hyttetur med mine foreldre og vennene deres.. Jeg var nesten alltid det eneste barnet som var med. Redningen ble gjerne bøker, leste jeg kunne jeg leve meg godt inn i historien og nesten kjenne lukta av syrintreet som Nancy Drew gjemte seg under mens hun var på jakt etter innbruddstyven. Jeg hadde mange søskenbarn, og julaften hos mormor når alle kom dit var noe jeg gledet meg lenge til. Vi var jevngamle og storkoste oss sammen. Jeg var kjempemisunnelig på kusina mi som hadde en storebror, det ønsket jeg meg, så tøft det var å ha en storebror som kunne hjelpe deg, eller når du fikk lov å være med brodern og noen av kompisene hans.. Jeg lata som at han var min storebror innimellom. Og så fikk hun en lillebror og da krangla vi om hvem som skulle skifte bleie og gi han mat. Og jeg syntes jo at jeg skulle få gjøre det for hun kunne jo gjøre det alltid, de bodde jo sammen men jeg var jo bare på besøk en gang iblandt. Hun vant som regel, for jeg som enebarn lærte aldri å krangle med noen og hevde min rett, hun som hadde en storebror måtte jo alltid krangle om hvem som hadde gjort eller skulle gjøre og hun fikk som oftest vilja si. I voksenlivet merker jeg ofte at jeg mangler noe. Evnen til å stå på mine krav, til å gå inn i diskusjoner, evnen til å lese andre rett, evnen til å se meg selv. Jeg har lett for å ta ett skritt til siden og slippe fram de andre. Jeg stiller opp for alle andre og krever svært lite for min egen del, men blir jo ofte skuffet når ingen tenker på meg, men igjen så sier jeg ingenting.  Forrige dagen var klassisk. Med mine og dine barn og bursdagsfeiring for en av de med 20 gjester, så forsvant alle til alle sine personlige gjøremål, som bl.a var å dra på senteret og kjøpe seg ett spill.. og 3 pers dro for å hente en kake og jeg sto igjen alene, med alle forberedelser. Hunden skulle luftes, border tørkes og dekkes, stoler flyttes og og tilbehør finnes fram. Og jeg kjenner irritasjonen vokser, tårene ligger klare men biter tenna sammen og setter fart så det meste er klart når de fleste kommer hjem. Men hvorfor skriker jeg ikke: stopp for faan og hjelp meg!! ? Jeg er dritdårlig på å gjennomskue folk, jeg tror det beste om de fleste og gud vet hvor ofte jeg blir skuffa, og har blitt lurt.. Jeg er ofte ensom, på den måten når en kjenner seg alene i ett rom fullt av folk. Fordi jeg har problemer med å lese folk og forstå greia med selskapsprat, hvor man skal prate litt med alle og elegant bryte samtaleemne før man går i dybden.  Jeg er så dum at når du spør meg om hvordan jeg har det så tror jeg at du virkelig vil vite svaret. Nå har jeg forstått at selv om jeg er alvorlig syk så skal jeg bare svare : joda, med meg er alt bra😊Og selv da?  Men vet du hva? Jeg er faktisk interessert i å høre hvordan det går med deg. Sliter du med noe så vil jeg gjerne prate med deg om det og hjelpe deg om jeg kan. Men sånn skal man visst ikke være, ihvertfall ikke i dagens samfunn. Det er mye viktigere at jeg spør deg: å gud, har du virkelig  kjøpt den veska? Å den har jeg sett på så ofte, vet du den kaffebaren på hjørnet der, med Mikael kors butikken vettu.. Å gid jeg kunne dø for den! Eh nei,,jeg er villig til å dø for mine barn men ikke for en jævla overprisa veske sydd av barnearbeidere i bagladesh for ett merke som betaler overbetalte kjendiser for å fronte ett merke så det skal gå an å ta betalt 14 ganger mer enn bilen min er verdt. For ei jævla veske.. Jeg mangler noen sosiale antenner, og skylder faktisk på at jeg har vokst opp som enebarn. Har du søsken så lærer du mye fra du er bitteliten. Når broren din ødela dokka di så slo du tilbake, og søstern tok neglelakk på favorittbilen din for å pynte den så ble du så sinna at du spiste opp hele godteposen hun hadde gjemt. Men en time etterpå så sto du og dyttet bort den andre gutten som ertet søsteren din. For ingen kødder med søstern. Jeg har 2 barn og nyter å se samspillet mellom de, de er stort sett gode venner og jeg er glad de har hverandre. Så kan de dele ansvaret for meg når jeg blir gammel. Og så kan jeg lære litt ved å observere de❤️

Fixer'n

Fixer'n

 

Er jeg gammeldags og sær?

Sønnen på 15 sender melding om at han skal sove hos en kompis i natt, for første gang.. Og jeg sender en melding til kompisens mamma og spør om det er greit at han sover der og at vi er hjemme om det er noe. Det var jo også for å sjekke at de faktisk skal være der og ikke har tenkt å finne på helt andre saker. Jeg er streng men tillater mye.. Assa jeg er litt kul😂 Men jeg mener faktisk at det er mitt ansvar å ta vare på mine barn, de må gå på skolen (men får slippe om de har feber eller er riktig syke) men sånn "jeg har vondt i magen i dag og vil ikke på skolen" Den funker ikke på meg, stå opp, spis, gå på skolen og ring om du blir verre. Har hatt skolebarn i 14 år nå og det har skjedd en gang at jeg måtte komme og hente sykt barn. Dvs at alle de andre gangene har vært forsøk på skulk. Og den går jeg ikke på!  Men så kan det være at jeg brått en dag, lister meg inn på ungenes rom, skrur av vekkerklokka og så setter jeg meg i sofaen med bolledeigen til heving. Venter tålmodig på at ungene skal våkne av seg selv❤️ Og når de kommer inn, litt forskrekka, vi har forsovet oss. Neida, svarer jeg, dere er så flinke på skolen, dere hadde bare hatt 2 dager fravær hele forrige termin så i dag skal vi ta en time out og bare kose oss❤️ Siden dere er så blide og greie og oppfører dere så kan vi unne oss noen kosedager innimellom.  Jeg vil vite hvor mine barn er! De får alltid lov å ha med seg kompiser hjem, jeg koser meg over å høre gutta på rommet spiller og tuller, bor sånn at de har skytebane bak huset til soft gun og pil og bue, kjøpte brukt bordtennisbord og har god plass til ungene. Jentegjengen okkuperer badet og det sminkes og farges og det er musikk og masse latter. Elsker det❤️ Er ungene ute så vil jeg vite hvor de er og hvem de er med. Skulle det skje noe med meg eller med ungene så vet jeg hvor alle er og at vi kan få tak i hverandre. Og jeg vil ikke ha unger som er ute og fester og bråker, mobber eller gjør hærverk! De er under 18 og har ingenting ute på fest å gjøre! Synes det dessverre er altfor mange foreldre som ikke bryr seg! Og jeg er så glad i dem at jeg vil beskytte dem fra mye av den dritten som er ute nå. Nå hørte jeg fra gjengen at en på 15 fikk lov å reise 12 mil alene med buss og tog for å møte en person på 14 år. De møtte hverandre via nettchat og har ingen felles kjente. De var sammen hele helga. Jeg fikk helt bakoversveis når jeg hørte det! Det hadde mine barn aldri fått lov til! Og 14-åringen som da fikk lov å få besøk av en nettdate på 15 ? Jeg fikk helt bakoversveis når jeg hørte dette.  Mine barn er ingen engler, ikke jeg heller. Jeg har vært ute en vinternatt før og vet så altfor godt hvordan det er der ute. Men jeg er streng på visse områder, men gir enormt mye på andre områder. Mine barn begynte å sommerjobbe når de var 15, ordentlig jobb, med riktig lønn og mye ansvar. Ingenting kommer gratis her i livet og vi skal ihvertfall ikke være en nav-familie. Skal du ha noe her i livet så skal du jobbe for det selv! Litt protester fra arvingene ble det jo, men det smilet de serverte når de fikk sin første ordentlige lønning inn på egen konto og kunne disponere pengene selv😘 Da forsto de😘 Gleden ved å skape noe selv er så mye større enn gleden av å bare få og få.. Og lære respekt, at livet har krav, at du er hovedansvarlig for ditt liv og ingen andre enn DU kommer alltid til å være der. Derfor er det DU som må styre ditt liv på rett vei. Søler du bort det, stoler på feil person eller satser på at andre skal rydde opp i din dritt så kommer du til å bli skuffa. Du må lære deg endel vesentlige ting her i livet. Ta ansvar og fullføre dine valg. Og så kommer jeg alltid til å være her så lenge jeg lever, for å pushe deg, støtte deg, forlange av deg og gi deg en skulder å gråte på. Og rose deg for alle de morsomme, herlige sakene du gjør😘 Jeg er mine barns største fan, men også deres største kritiker.

Fixer'n

Fixer'n

 

Jeg gjør saker jeg ikke kan

Hos deg er det jammen en del ting som tar lang tid du? Har du ikke fått fikset den porten enda? Når har du tenkt å gjøre ferdig rekkverket på terrassen? Så mye rust du har på bilen? Skal du ikke gjøre noe med det snart? Skulle ikke du montere de nye utelampene du fikk billig? JODA! bare jeg finner ut hvordan jeg skal gjøre det så. For jeg har ingen penger til å betale andre for å gjøre sånt, alle praktiske ting med hus og det meste med bil må jeg gjøre selv. Jeg skulle ønske jeg bare kunne ringe diverse firmaer og bestille, eller reise på ferie og så kan de gjøre jobben mens jeg ligger på stranda. Men de pengene finnes ikke så derfor tar det tid. Siden jeg egentlig ikke har peiling på så mye må jeg Google og prøve og feile før jeg endelig blir ferdig med ett prosjekt.  Terassen tok 3 år, siden jeg ikke er noen snekker så blir det noen feil innimellom som det tar tid å rette opp i. Jeg har sprengtomt og orket ikke den store jobben med å trille flere kubikk med jord bak huset for å lage plen, derfor ble det terrasse rundt hele huset, ca 120 kvm ble det totalt. Og siden økonomien er på bånn så måtte det kjøpes noen planker litt nå og da.  Rekkverk er kompliserte greier, hvordan feste og skru så det tåler at noen lener seg inntil, og hvordan gjør man med toppbordet oppå rekkverket? Har du forsøkt å lese bruksanvisninger og råd på f.eks Maxbo sin side? Sikkert enkelt for den som har gjort endel sånt men jeg forstår nesten ingenting, og når de dytter inn faguttrykk da detter jeg av lasset..Det blir nok toppbord der snart, kanskje.. Og utelamper ja.. Elektriker er dyrt og iallefall ikke noe jeg har råd til, men jeg tar ingen sjanser med strøm så jeg har fått en avtale med en snill elektriker som forsto mitt økonomiske dilemma. Jeg kan kjøpe det jeg trenger billig på Clas Ohlsson, jeg kan montere og feste alt, ledninger og lamper rundt hele huset, så kommer han og kobler det ferdig på en halvtime så da blir det bare ett par hundre i arbeidskostnader. Takk👍 Port er fine greier om du vil stenge hunden inne på tomta, men vet du hvor dyrt det er med port? Og gjerde? Det er dritdyrt😡 Men det finnes alltid billigere løsninger. Nå har jeg en liten hund så da behøver det ikke bli så omfattende. Selve gjerdet ble 70 cm høy hønsenetting med sånne plastbelagte stålpinner kjøpt på plantasjen. Og port har jeg laget selv, med impregnerte tynne lister og hønsenetting, hjørnefester i metall fra Clas Ohlsson og ekstra lange sånne som holder porten på plass på portstolpen. Men der dukker problemet opp.. Jeg nevnte at jeg har sprengtomt? Det betyr masse stein, overralt! Og det er ikke lett å slå ned en portstolpe i stein! Det er ganske vanskelig å grave i stein! Og så er det 2 portstolper, ikke bare 1😧 Og skal du sette ned en portstolpe som skal tåle vekten av en port som er 2,20 cm lang, da må jeg visst ganske langt ned for å støpe noe solid. Og hvordan i helvete skal jeg klare det? Med en liten spade og jævla masse stein, både kjempestore og bittesmå steiner som motarbeider meg hele tiden. Men jeg skal klare det en vakker dag! Så var det bilen da.. Den er min venn i nøden, den hjelper meg med alt❤️Og den begynner å bli litt sliten men jeg har ikke penger til å kjøpe noe nytt. Men det finnes ikke penger til verksted heller. Så først tenkte jeg å pynte litt på rusta. Men hvordan gjør jeg det? Må jeg fjerne all rust først? Eller kan jeg ta på noe som stopper rusta og så lakke over med biltemalakk? Men så oppdaget jeg at fargen på bilen min ikke finnes på Biltema lengre, kanskje fordi bilen er ganske gammel.. Så hvor kan jeg få tak i ett par spraybokser med min farge? Har vært så heldig at min deltidssamboer har en kompis som kan hjelpe meg billig om det blir en større reparasjon, og er også så heldig at jeg kjenner ett par stk som jobber på delelager👍👍 Kan være at jeg klarer å holde liv i bilen noen år til, for dør den da blir det bussen på meg. Og så knakk en tann! Der kan jeg lite gjøre, bortsett fra en stålneglefil for å file ned en skarp kant så jeg unngår sår på tunga. Du kjenner ingen tannlege som tar en svartjobb vel ?...

Fixer'n

Fixer'n

 

Hva er livet?

Er livet rettferdig? Noen jobber og sliter men får aldri pluss på kontoen. Mens andre knapt letter på røva og får alikevel i bøtter og spann.  Noen tar alltid ansvar og hjelper til både økonomisk og praktisk, mens en annen bare prioriterer seg selv. Har ett tilfelle her nå, jeg har kjøpt og betalt alt av det ungene behøver, kjørt og hentet, ordnet papirer og kurs og reparasjon, for at mine barn skal få moped +mopedlappen, førerkort og bil. Det har kostet meg nesten 60t iløpet av 6 mnd, for alt dette pluss mobilregning og barneforsikring og hundeforsikring, veterinær og medisiner til hund og andre saker til barna. Noe hadde jeg spart og resten på kredittkort. Og barnefar har ikke betalt en krone eller kjørt en mil.  Men han får alikevel alt fra alle andre, selv om han har dratt fra ungene, Dratt inn nye damer endel ganger, mener at ungene kan bli kjent med damene via Facebook, er ikke tilstede når ungene har ønsker eller behov. Jeg som er den som får all jobben er den som er utfryst. Og dette er ikke bare her hos meg. Ser det så ofte, både i min samboers situasjon med sin eks hvor hun er den som stikker av og han tar alt ansvar.  Forrige naboen min hadde det også sånn, hun måtte gjøre alt alene og stilte alltid opp mens eksen hennes stakk av fra alt men hun ble fryst ut av de gamle vennene og han fikk bli. Hvorfor blir det sånn? At den som tar alt ansvar mister hele nettverket og den som driter i alt og bare ser seg selv er den som får alt ferdig servert..? Min rettferdighetssans mener at den som driter i alt og bare ser seg selv får seile sin egen sjø, mens den som står på og jobber å sliter er vel den som burde fått en klapp på skulderen? Og kanskje litt hjelp en gang iblandt?  Jeg skulle ønske jeg hadde mindre rettferdighetssans, og vært frekkere og driti i alle andre, det må være deilig å leve sånn.. Først meg selv og så meg selv og blir det noe igjen så vil jeg ha det selv også.. Men neida, jeg sitter hjemme jeg, i ferien min, for jeg har ikke penger til å dra noe sted. Men visse andre har nettopp kommet hjem fra ferie nr 2 utenlands. Jeg tenkte å lage middag nå men må visst vente i 3 timer til det passer de andre i denne familien å komme hjem. At jeg er sulten spiller vel ingen rolle, jeg får vel ta en kjeks så lenge. Har en god kollega som også sitter i samme som meg, og vi forstår ingenting lengre, det har jo blitt at jo mer drittsekk du er jo lengre kommer du.  Ser alle disse tiggerne, de får lov å sitte der og tigge hver dag, kan banne på at om jeg hadde satt meg der hadde jeg sikkert blitt satt inn og fått en klekkelig bot. Vet om flere navere som bruker systemet fullt ut uten at de egentlig har behov. Den ene sier selv : hvorfor skal jeg gidde å jobbe når jeg kan få nav til å betale meg for å gå hjemme. Vedkommende har selv sagt høyt at: jeg feiler ingenting men syns at det er staten som skal lønne meg og betale for det jeg vil ha. Han har støtte og hjelp i hue og ræva men trenger egentlig ingenting da han er fullt arbeidsfør. Har kjent han i mange år og noenganger får jeg lyst til å melde han for misbruk av systemet. Men jeg får vel brette opp armene og gå en tur, det er ihvertfall ingen som kommer hit og hjelper til med noe...

Fixer'n

Fixer'n

 

Hva er rett og hva er feil?

Skulle jeg ha reagert eller er det best å ikke si noe ? Nesten hver dag havner jeg i slike dilemmaer. Skulle jeg sagt at jeg ikke liker at du sier sånn.. Skal jeg si fra at det du gjorde nå er feil etter min mening.. Som oftest biter jeg det i meg for jeg vil ikke at du blir lei deg over kritikk, eller at du blir irritert på meg for at jeg kritiserer deg. Dette har vel litt med min barndom å gjøre, hvor jeg alltid fikk kjeft eller kritikk fra mine foreldre. Jeg hadde aldri ryddet bra nok, jeg var aldri rask nok, jeg var aldri fin nok, jeg var aldri rett nok i ryggen eller sa takk høyt nok. Jeg løp aldri fort og mattekarakteren var aldri bra nok (det var riktig da for jeg var dritdårlig i matte, men det hjalp jo ikke så mye å bli tvunget til å gjøre lekser med min pappa som kjeftet og skrek hvor dum jeg var)  Jeg hadde en helt grei oppvekst, enebarn og bortskjemt ble det folk sa om meg. For hos oss var det alltid veldig rent og ryddig, jeg hadde alt jeg trengte, mamma jobbet i klesbutikk og siden hun kjøpte alt der med personalrabatt oppå salgsrabatten så hadde jeg mye fint. Men tenk om jeg istedet hadde fått høre at jeg var flink til noe ? Så i mitt voksenliv har jeg blitt en person som forsøker å unngå å kritisere andre. Det betyr jo at jeg biter i meg mye som jeg er uenig i men jeg vet jo selv hvor tungt det var å aldri være bra nok. Jeg stiller alltid opp, jeg dekker over og hjelper til og utsletter snart meg selv. Kommer hjem og ser at ungene "nesten" har gjort alt jeg ba de om. Da velger jeg å si takk for alt dere har gjort og gi de en klem, og så kan jeg fleipe med at :neste gang så kanskje dere begynner i andre enden så de siste tingene også blir gjort. Og det kan jeg få dårlig samvittighet for å ha sagt, enda jeg jo ikke kritiserte de. Det dreier seg kanskje om at de skal tømme oppvaskmaskin og tørke av bordet, så har de "glemt" bordet.  Jeg føler at jeg aldri er bra nok, hverken for ungene, samboeren, mine foreldre, sjefen og meg selv. Derfor vil jeg så gjerne at mine barn skal vokse opp og føle at de er mer enn BRA NOK! Men det jeg kanskje gjør er å skape late unger og en sambo som ikke bryr seg? Jeg blir mer og mer usikker på meg selv, hva vil jeg og hvor vil jeg og hvordan få det til? Og det irriterer vettet av meg å være sånn, for innerst inne vet jeg at jeg er helt super! Jeg er 50% ufør pga kronisk sykdom, jeg jobber 50%, jeg eier huset selv med masse gjeld, eneansvar for 2 barn hvor barnefar ikke betale noe(etter at han har beskyldt meg for å lure han for penger), med deltidsambo og 2 bonusbarn, hund og katt og fixer og snekrer og vasker alt alene. Jeg er FLINK, men jobber meg snart ihjel. Smertene er store, smertestillende og vitaminer spises det mye av, energigivende piller og drikke brukes endel for å komme gjennom dagen. Jeg vet at om jeg setter meg ned og innrømmer at jeg ikke orker mer da kollapser jeg. Og da får jo alle rett, jeg er jo ikke flink nok. Jeg er ikke bra nok.    

Fixer'n

Fixer'n

 

Strekker ikke til

Er det bare jeg som synes alle andre er perfekte med det perfekte liv, de perfekte barna, den perfekte jobben, båten, bilen, hytta og sydenturen? Eller er det jeg som er ærlig og sier at livet er dritt innimellom og de andre bare juger på seg den perfekte fasaden? Jeg har daglige problemer, som hvor jeg skal finne penger til neste bilreparasjon, bekymring for hvordan det går med ungene på skolen, og hvordan iallverden jeg skal klare å reparere/bytte ut en ødelagt del i markise i 2 etg alene (uten å falle ut av vinduet) Jeg bekymrer meg for forholdet mellom mine barn og bonusbarn, gjør jeg rett? Gjør jeg feil? Kan jeg velge å gjøre noe bare med mine barn fordi økonomien ikke klarer at vi gjør det sammen med hele familien? Jeg er rådvill, tviler alltid på mine egne beslutninger, setter alle andre først og så blir irritert eller lei meg for at jeg alltid havner sist på alles prioritetsliste. Skulle ønske jeg kunne leveres inn til servise og statusoppdatering og komme ut igjen, fylt med ny programvare og masse ekstra lagringskapasitet. Helt virusfri!

Fixer'n

Fixer'n

 

Alltid positiv..Nesten iallefall..

Stenger inne alt og jobber bare enda hardere.. Jeg har alltid vært den som finner en løsning, som ser det positive i det meste. Har forsøkt å leve etter ett prinsipp om at alt som skjer gir deg noe, uansett hvor jævlig ting kan være så fins det alltid noe positivt i det. Som at du kanskje ble kjent med en ny person, eller lærte noe nytt eller oppdaget en ny side ved deg selv midt i en tragisk situasjon. Jeg har vært mye syk men er ikke den som setter meg ned og klager. Prøver å finne humor i ting for å bryte elendigheten. Men nå har det stoppet opp, eller egentlig gjorde det det for 3-4 år siden. Gikk skikkelig rett i veggen men fikk aldri mulighet til å få hjelp av hverken familie, venner eller profesjonell hjelp. Har kjempet med meg selv hver dag siden og noen dager går det bra men andre dager har jeg lyst til å gi gass og kjøre rett i fjellveggen. Venter nå på å få time hos kurator (nesten som psykolog) men det er ventetid, samtidig venter jeg på time hos nevrolog. Det har skjedd så mye gjennom så mange år at nå er hodet og kroppen fyllt opp av tragedier, abort, sykdom, dødsfall, spontanabort, flytting, skilsmisse, gåttiveggen, fryst ut, økonomisk krise.. Jeg orker ikke mer! Men det er bare ikke lov å gi opp! Jeg har ingen å prate med, vet at mange snudde ryggen til meg når jeg ba om skilsmisse. Og å gåiveggen er skikkelig skummelt for andre så da forsvant enda flere og når jeg var langt nede i dyp depresjon og endte opp med å be om skilsmisse og ba eks om å ta vare på ungene (tenåringer) noen uker til jeg kom meg på  bena så ble jeg fryst ut enda mer fordi jeg prioriterte meg selv. Men helt Ok at eks var så desperat at han jugde på seg ett forhold etter knapt en uke og ikke klarte å ta vare på ungene og ikke ville ha huset som jeg ga han helt uten krav, så jeg måtte stable meg på bena og flytte tilbake og ta fullt ansvar for 2 barn, hund og hest og ett nytt hus som ikke engang er ferdig og kjøpe ut han,  så han kunne dra og jakte damer og finne seg sjæl. Nå er han i gang med dame nr 3, betaler ingenting for ungene, og hesten måtte jeg selge for han dreit i å dele det ansvaret også. Men greit det at alle har snudd ryggen til meg, for jeg var jo deprimert og ba om skilsmisse. Det er en stor dødssynd å gjøre sånt.

Fixer'n

Fixer'n

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her