Stenger inne alt og jobber bare enda hardere..

Jeg har alltid vært den som finner en løsning, som ser det positive i det meste.

Har forsøkt å leve etter ett prinsipp om at alt som skjer gir deg noe, uansett hvor jævlig ting kan være så fins det alltid noe positivt i det.

Som at du kanskje ble kjent med en ny person, eller lærte noe nytt eller oppdaget en ny side ved deg selv midt i en tragisk situasjon.

Jeg har vært mye syk men er ikke den som setter meg ned og klager. Prøver å finne humor i ting for å bryte elendigheten.

Men nå har det stoppet opp, eller egentlig gjorde det det for 3-4 år siden. Gikk skikkelig rett i veggen men fikk aldri mulighet til å få hjelp av hverken familie, venner eller profesjonell hjelp. Har kjempet med meg selv hver dag siden og noen dager går det bra men andre dager har jeg lyst til å gi gass og kjøre rett i fjellveggen.

Venter nå på å få time hos kurator (nesten som psykolog) men det er ventetid, samtidig venter jeg på time hos nevrolog.

Det har skjedd så mye gjennom så mange år at nå er hodet og kroppen fyllt opp av tragedier, abort, sykdom, dødsfall, spontanabort, flytting, skilsmisse, gåttiveggen, fryst ut, økonomisk krise..

Jeg orker ikke mer! Men det er bare ikke lov å gi opp!

Jeg har ingen å prate med, vet at mange snudde ryggen til meg når jeg ba om skilsmisse.

Og å gåiveggen er skikkelig skummelt for andre så da forsvant enda flere og når jeg var langt nede i dyp depresjon og endte opp med å be om skilsmisse og ba eks om å ta vare på ungene (tenåringer) noen uker til jeg kom meg på  bena så ble jeg fryst ut enda mer fordi jeg prioriterte meg selv.

Men helt Ok at eks var så desperat at han jugde på seg ett forhold etter knapt en uke og ikke klarte å ta vare på ungene og ikke ville ha huset som jeg ga han helt uten krav, så jeg måtte stable meg på bena og flytte tilbake og ta fullt ansvar for 2 barn, hund og hest og ett nytt hus som ikke engang er ferdig og kjøpe ut han,  så han kunne dra og jakte damer og finne seg sjæl. Nå er han i gang med dame nr 3, betaler ingenting for ungene, og hesten måtte jeg selge for han dreit i å dele det ansvaret også.

Men greit det at alle har snudd ryggen til meg, for jeg var jo deprimert og ba om skilsmisse. Det er en stor dødssynd å gjøre sånt.