Skulle jeg ha reagert eller er det best å ikke si noe ?

Nesten hver dag havner jeg i slike dilemmaer.

Skulle jeg sagt at jeg ikke liker at du sier sånn..

Skal jeg si fra at det du gjorde nå er feil etter min mening..

Som oftest biter jeg det i meg for jeg vil ikke at du blir lei deg over kritikk, eller at du blir irritert på meg for at jeg kritiserer deg.

Dette har vel litt med min barndom å gjøre, hvor jeg alltid fikk kjeft eller kritikk fra mine foreldre. Jeg hadde aldri ryddet bra nok, jeg var aldri rask nok, jeg var aldri fin nok, jeg var aldri rett nok i ryggen eller sa takk høyt nok. Jeg løp aldri fort og mattekarakteren var aldri bra nok (det var riktig da for jeg var dritdårlig i matte, men det hjalp jo ikke så mye å bli tvunget til å gjøre lekser med min pappa som kjeftet og skrek hvor dum jeg var) 

Jeg hadde en helt grei oppvekst, enebarn og bortskjemt ble det folk sa om meg. For hos oss var det alltid veldig rent og ryddig, jeg hadde alt jeg trengte, mamma jobbet i klesbutikk og siden hun kjøpte alt der med personalrabatt oppå salgsrabatten så hadde jeg mye fint. Men tenk om jeg istedet hadde fått høre at jeg var flink til noe ?

Så i mitt voksenliv har jeg blitt en person som forsøker å unngå å kritisere andre. Det betyr jo at jeg biter i meg mye som jeg er uenig i men jeg vet jo selv hvor tungt det var å aldri være bra nok. Jeg stiller alltid opp, jeg dekker over og hjelper til og utsletter snart meg selv.

Kommer hjem og ser at ungene "nesten" har gjort alt jeg ba de om. Da velger jeg å si takk for alt dere har gjort og gi de en klem, og så kan jeg fleipe med at :neste gang så kanskje dere begynner i andre enden så de siste tingene også blir gjort. Og det kan jeg få dårlig samvittighet for å ha sagt, enda jeg jo ikke kritiserte de. Det dreier seg kanskje om at de skal tømme oppvaskmaskin og tørke av bordet, så har de "glemt" bordet. 

Jeg føler at jeg aldri er bra nok, hverken for ungene, samboeren, mine foreldre, sjefen og meg selv. Derfor vil jeg så gjerne at mine barn skal vokse opp og føle at de er mer enn BRA NOK! Men det jeg kanskje gjør er å skape late unger og en sambo som ikke bryr seg?

Jeg blir mer og mer usikker på meg selv, hva vil jeg og hvor vil jeg og hvordan få det til? Og det irriterer vettet av meg å være sånn, for innerst inne vet jeg at jeg er helt super!

Jeg er 50% ufør pga kronisk sykdom, jeg jobber 50%, jeg eier huset selv med masse gjeld, eneansvar for 2 barn hvor barnefar ikke betale noe(etter at han har beskyldt meg for å lure han for penger), med deltidsambo og 2 bonusbarn, hund og katt og fixer og snekrer og vasker alt alene. Jeg er FLINK, men jobber meg snart ihjel. Smertene er store, smertestillende og vitaminer spises det mye av, energigivende piller og drikke brukes endel for å komme gjennom dagen.

Jeg vet at om jeg setter meg ned og innrømmer at jeg ikke orker mer da kollapser jeg. Og da får jo alle rett, jeg er jo ikke flink nok. Jeg er ikke bra nok.