Vi hører ofte at man vet ikke hva man har, før man har mistet det.

At man skulle ha gjort ting anderledes.

Virker som mange levere i fortiden (meg inkludert), tenker mye på "hva om jeg hadde gjort ting anderledes".

Jeg mistet min mor i påsken, i år.

Hun hadde hatt kreft en god stund og diverse andre sykdommer som ikke akkurat hjalp med helsen hennes. Trodde selvfølgelig ikke at det ville gå den veien, trodde selvfølgelig at hun ville komme seg igjennom det. Selv om dette var den første gangen hun virket veldig sliten.

Kan huske tilbake når jeg satt med henne på sykehuset, hun sa noe med at hun ikke kunne tro at hun ikke ville klare å komme seg igjennom dette. At det ikke ville være rettferdig at jeg skulle miste begge foreldrene mine.

De siste ukene så såg jeg jo at det gikk en vei som ikke var noe positivt i det hele tatt. De siste dagene var hun veldig 'vekke'. Det var vel da man faktisk begynner å tenke på at hun har det bedre med å bare få gi slipp og slippe all smertene hun var i.

Jeg kom jo også i den situasjonen hvor jeg bare ventet på en tlf ifra sykehuset eller tanten min, som var til stor hjelp.

Så nå sitter jeg her, ingen søsken og ingen foreldre.

Arvet huset og det er rart å gå rundt her og jeg tenker jo mye på "hva om jeg hadde gjort ting anderledes".

Hva om jeg hadde besøkt min mor oftere.

Hva om jeg hadde gjort mer for min mor hjemme hos henne.

Hva om jeg hadde gitt henne mer oppmerksomhet.

Jeg er jo klar over at ikke noe av dette hadde resultert i at hun ikke klarte å vinne imot kreften.

Ja, jeg kunne besøkt oftere, men man tenker jo aldri at slike ting kan skje.

Det er vel da man sier til andre at de burde verdsette sine kjære mer enn hva de kanskje gjør. Ikke ta de for gitt.

Ikke tenk på at "åååå nå er det farsdag/morsdag". Det gjorde jeg hvertfall men angrer selvfølgelig nå.

Samme gjelder vel med å ikke irritere seg så altfor mye over sine søsken. De er jo de du vil ha når foreldrene dine går bort (forhåpentligvis av alderdom).

Youtube