Jump to content

Barn for enhver pris?

Sign in to follow this  
  • entries
    5
  • comments
    16
  • views
    634

På`n igjen.....

Jente_38

407 views

Siden sist har jeg blitt 39, og jeg kan høre klokken tikken fortere og fortere. Er nok inne i en fase der jeg prøver å tenke på at kanskje det ikke dette går, og at jeg må gi opp babydrømmen.
Startet på sprøytene på tirsdag og skal til kontroll om et par dager. Da får jeg nok vite tidspunkt for egguttak Ny venterunde. Hater den tiden!
Minuttene, timene og dagene kan ikke gå fort nok. Er så spent på hvor mange egg de får hentet ut og hvor mange som blir befruktet.
På forrige kontroll kunne de telle rundt 15 eggposer, og det sa de var veldig bra. Det er jo positivt. De sa også at de ser på det veldig positivt at jeg har blitt gravid såpass mange ganger som jeg har, og at det kanskje bare er et tidsspørsmål om når det går ordentlig. Klarer ikke være like entusiastisk som de. Vet ikke hva som er kjipest. Bli gravid og få forhåpninger, for så og miste. Eller ikke bli gravid i det heletatt. Det er nok ikke noe som er verre enn noe annet. Håpet er nok like stort for det.

Er fler som har sagt at hvorfor gidder vi dette gang på gang? Har jo ikke så mye valg om man ønsker seg barn og er sammen med en jente.
Selvfølgelig det hadde gått an å tatt seg en tur på byen. Men hvor riktig er det? Fristelsen har vært der opptil flere ganger. 
Noen har også spurt om hvordan jeg takler alle nedturene. Dette har jeg også lurt på. Hvordan takler man egentlig denne prosessen. 
Hvordan takler dere som leser dette innlegget og har vært igjennom dette? For min del er det en berg og dalbane. Jeg har ikke vært sykemeldt i denne prosessen. Har hørt det er flere som har vært det, og virkelig har gått i kjelleren. Det tristeste jeg vet om i denne prosessen er de som klager på jobben om at de har syke barn, eller barn som slår seg vrange i barnehagesituasjon. Da får jeg tanker som: "vær glad du har barn i det heletatt". Noe av det tyngste er når andre forteller om at de har blitt gravide, og man må spille glad på deres vegne, og man kjenner klumpen i halsen og tårene presser på. (selvfølgelig er jeg glad på deres vegne, men....) Er en så uforklarlig følelse. Noen som kjenner seg igjen?

Ja, dette var noen tanker før jeg tar fatt på en ny arbeidsuke.

Om noen ferske IVFère som leser dette, og har spørsmål angående denne prosessen er det bare å spørre :)
 



0 Comments


Recommended Comments

There are no comments to display.

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...