Post mortem-fotografier

[Gjest Sobril]

Takk for interessant innlegg, Noir. Nå ble det høytlesning i bingen her

[Noir]

Du er veldig interessert i dette?

Anonym poster: 27ca90daa42996074cfa423702a8b531

Kan vel si det. Jeg er generelt interessert i kunst, historie, kunsthistorie, kuriositeter, evige temaer i kunst og kultur og en del andre temaer.

[Gjest Marmot]

Veldig interessant, Noir.

[Gjest Crow]

Bildene er både fasinerende og triste.

Bare en liten betrakting: Satt og kikket på FB siden til Thanatos Archive. Der var det et bilde med en mann som var støttet av et stativ og teksten lød:

"In old photographs, people will see the base of one of these stands behind a person's feet and automatically assume it's a "standing post-mortem"... but as you can see, these stands were not made to support weight of any kind; their purpose was solely to keep a person on mark for their portrait, and minimize movement.

......

Personally, when I see the base of a posing stand in a photo, it immediately removes all possibility in my mind that the person in the photo was dead - I don't care how stiffly they are posed or dark their hands look - they are NOT PMs... because dead people don't need help to hold still." Sitat slutt.

(Er det lov å kopiere inn bildet derfra?)

Dette er skrevet av den som har FB siden. Så.....?

[Gjest Vampen]

Og for virkelig å illustrere Noir sitt glimrende poeng om hvordan synet på død har endret seg, så slenger jeg inn et par bilder fra Santa Maria della Concezione dei Cappuccini:

Og som det står å lese i et av rommene: "What you are now, we once were; what we are now, you shall be."

Dette er vel også et glitrende eksempel på noe som virker helt sykt i dag, dekorere rom med døde munker. Verden har forandret seg. Og døden har fått en mye mindre plass i hverdagen.

[Noir]

Og for virkelig å illustrere Noir sitt glimrende poeng om hvordan synet på død har endret seg, så slenger jeg inn et par bilder fra Santa Maria della Concezione dei Cappuccini:

Og som det står å lese i et av rommene: "What you are now, we once were; what we are now, you shall be."

Dette er vel også et glitrende eksempel på noe som virker helt sykt i dag, dekorere rom med døde munker. Verden har forandret seg. Og døden har fått en mye mindre plass i hverdagen.

Har selv vært i noen krypter som denne (dog mindre). Det finnes utrolig mange. Og å være i en kirkekrypt som inneholder tusenvis på tusenvis av skjeletter... vel, hva skal man si. Må vel oppleves og kan ikke beskrives helt, men du får en enorm bevissthet på din egen dødlighet. Og på livet og hvor liten din plass i historien egentlig er. Både fint, trist, ubehagelig, interessant, spennende, historisk og utrolig vakkert på en og samme gang.

Endret 10. oktober 2012 av Noir

[AmandaVI]

Folk på den tiden hadde et litt annet forhold til døden enn det vi har i dag. Nå i hygienens og antibiotikaens tidsalder det ikke vanlig at yngre familiemedlemmer dør av feber, halsbetennelse, meslinger, "consumption" osv. sånn som før, og de sykdommene som er utryddet i Europa i dag var reelle trusler den gangen. Begravelsesbyråer og slike tjenester var forbeholdt de rikeste, og siden det ikke var vanlig å dø på sykehus hadde folk flest et mer "naturlig" forhold til dødsleier, lik og sykdommer og slikt.

Naturlig forhold eller ikke, så gjør viktoriatiden seg bemerket ved all overtroen blant både over og underklasse, og det er her tradisjonen med å fotografere døde familiemedlemmer startet. Viktorianerne var også temmelig teatralske av seg. Den gangen var det noe veldig tiltalende med en døende ung vakker kvinne, og å fotografere var nok en måe å bevare minnet på.

[Gjest Vampen]

Og jeg må også si at jeg egentlig synes det er veldig trist at døden har blitt så tabu. Det har gått fra å være en naturlig del av livet, til noe sterilt, ekkelt, skummelt og ukjent. Vi vil helst ikke forholde oss til det i det hele tatt. Og ja, det som har med døden å gjøre kan være både tøft, trist og skremmende. Men det er like fullt noe naturlig. Og jeg vet ikke helt om vi vinner på å fortrenge det på den måten som vi gjør. For hva er livet egentlig? Noe av det som gjør det dyrbart, spesielt og fantastisk, er jo nettopp det ikke varer evig. Derfor må man gjøre det beste ut av den tiden man har. Det er vel slike ting ekstremeksemplet mitt med krypten skal minne oss på. Memento mori - husk din dødelighet. Ikke for å bli redd, men for faktisk å gjøre noe med den tiden man har.

Jeg tror heller ikke det er tilfeldig at det er nettopp dødfødsler og tap av barn som er det nærmeste man kommer eldre praksis i dag. For det er kanskje den ene situasjonen man i dag kan oppleve, hvor man tvinges til å forholde seg til døden på en annen måte enn det som er normalen ellers. Hele opplevelsen rundt et slikt tap, er annerledes enn når man f.eks mister et eldre menneske. Man må overkomme en del av tabuet, og finne frem til en slags normal. Og den er ikke så ulik den normalen som fantes for 200 år siden.

[Gjest Vampen]

Har selv vært i noen krypter som denne (dog mindre). Det finnes utrolig mange. Og å være i en kirkekrypt som inneholder tusenvis på tusenvis av skjeletter... vel, hva skal man si. Må vel oppleves og kan ikke beskrives helt, men du får en enorm bevissthet på din egen dødlighet. Og på livet og hvor liten din plass i historien egentlig er. Både fint, trist, ubehagelig, interessant, spennende, historisk og utrolig vakkert på en og samme gang.

Jeg har ingen problemer med å se for meg at det er en vanvittig spesiell opplevelse å dra til et slikt sted. Det er vanskelig å ignorere sin egen dødelighet, om man befinner seg på et sted hvor man ikke kan feste blikket noe sted uten å se rett på knoklene til døde mennesker. Hengt opp i taket, eller dandert med bekkenvinger.

Det forrige eksemplet var fra Italia, men som du sier, det finnes flere av dem. Prag har jo også en versjon. Og for de som synes post mortem-bildene er syke, lysekrone anyone?

Dette er jo helt klart noen av de mer ekstreme eksemplene. Men jeg synes fortsatt det er interessant. Munker fra den samme ordene som de som pryder krypten, brukte rommene til å be og reflektere i. De begravde sine døde der. Det handlet ikke om mangel på respekt for de døde, selv om det for oss i dag, virker veldig rart.

[Stueloff]

Det innlegget ditt var utrolig informativt og interessant Noir! Jeg vil gjerne høre mer om dette, og hvis moderatorene ikke godtar at du poster det i denne tråden kan du kanskje lage en ny?

[jabx]

Jeg kom nylig over noe jeg synes er veldig interessant, og lurer på om noen deler min fascinasjon, evt. har noen andre tanker rundt det. Post mortem-portretter er et bilde av en avdød person, gjerne kledd i pene klær og satt på et stativ med øynene åpne (eller tegnet på i ettertid) for at vedkommende skal se levende ut, andre ganger liggende med lukkede øyne for at det skal forestille at personen sover. Denne skikken var vanlig (også i Norge) på 1800- og tidlig 1900-tallet. Det faktum at fotografier var så dyrt kombinert med høye dødstall blant barn gjorde at dette ofte var det eneste fotografiet familien hadde av barnet sitt, og det var ikke sett på som groteskt, men heller en måte å minnes den døde.

Det virker skikkelig creepy i dag, men det var jo normalt den gang. Det vil si, jeg synes det er forholdsvis greit når de ligger i en kiste, men å henge dem opp i stativ for å få dem til å se levende ut? Yikes.

Det er forresten ikke alltid så lett å se hvem den døde er:

http://2.bp.blogspot.com/-xHJn-WVidbY/TkuoEjfHcQI/AAAAAAAAC-A/SEXwLZK6qlI/s640/group.jpg

[Noir]

Jeg har ingen problemer med å se for meg at det er en vanvittig spesiell opplevelse å dra til et slikt sted. Det er vanskelig å ignorere sin egen dødelighet, om man befinner seg på et sted hvor man ikke kan feste blikket noe sted uten å se rett på knoklene til døde mennesker. Hengt opp i taket, eller dandert med bekkenvinger.

Det forrige eksemplet var fra Italia, men som du sier, det finnes flere av dem. Prag har jo også en versjon. Og for de som synes post mortem-bildene er syke, lysekrone anyone?

Dette er jo helt klart noen av de mer ekstreme eksemplene. Men jeg synes fortsatt det er interessant. Munker fra den samme ordene som de som pryder krypten, brukte rommene til å be og reflektere i. De begravde sine døde der. Det handlet ikke om mangel på respekt for de døde, selv om det for oss i dag, virker veldig rart.

Her har jeg vært. Det er mye mindre enn det ser ut til på bildene, en ganske så liten kirke som inneholder over 40 000 mennesker.

Historien her er at abbeden til klosteret dro til Jerusalem for 800 år siden. Da han kom tilbake hadde han med seg en pose med jord fra stedet Jesus ble korsfestet og spredte denne utover kirkegården i klosteret. Slik ble denne kirkegården regnet som hellig land, og var et sted mange ønsket å bli begravet. Legger du til at svartedøden kom ikke så lenge etterpå, og deretter krig så var det snart overfylt. Gamle skjeletter ble derfor flyttet inn.

Noen vil sikkert si at dette er respektløst også. Men alternativet ville jo være å kvitte seg med disse på en annen måte eller et annet sted. Det er kanskje mer respektløst å flytte noen som (i følge deres tro) er begravet i det hellige land.

Spesielt sted. Lysekronen sies forøvrig å inneholde minst ett eksemplar av alle knokler i menneskekroppen.

[jabx]

Heh, bilde tatt to år etter at han døde:

http://2.bp.blogspot.com/-bhNsq5f92-U/T5m1S-uWfXI/AAAAAAAAGLw/nNPTamIsc4Y/s1600/dead454.jpg

[Noir]

Heh, bilde tatt to år etter at han døde:

http://2.bp.blogspot...600/dead454.jpg

Dette bildet er tatt 75 år etter at hun døde:

[jabx]

Disse bildene er "pene" i forhold til mange andre. De døde har blitt stelt og tatt vare på og en ser jo at det er gjort med respekt.

Og her kommer det en ADVARSEL MOT STERKE BILDER!

Det jeg har reagert på er disse

Skal ikke kommentere så mye ,men synes behandlingen av personer helt klart mangler respekt og ydmykhet for likene

Disse bildene dokumenterer jo bare obduksjoner. Ikke noe galt i det. Faktisk virker det nesten litt mer "naturlig" enn å heng døde opp på stativ så de skal se levende ut.

[jabx]

Disse bildene er som sagt iscenesatt for å etterligne liv. Noen ganger er det nesten umulig å se, men det er flere tegn man kan se etter. De som står er satt opp på stativer som holder dem oppe. Men man kan ofte kjenne igjen en unaturlig stivhet i måten kroppen er plassert. Se også på detaljer som hvordan hånden ligger etc. På noen bilder kan man se deler av stativet såvidt i bakgrunnen. Eller det er ting som feks. visnende blomster i bildet som symboliserer liv som ebber ut, eller andre objekter. Og bilder som dette: http://www.alemdaima...postmortem1.jpg, der en forelder tydelig sørger over barnet sitt.

Hvem er den døde her da?

[Stueloff]

Hvem er den døde her da?

Jeg begynner egentlig å tvile på at dette er post mortem, kom over en side hvor det sto om at i enkelte bilder i denne tiden var det ikke uvanlig at moren ble "gjemt bort" på denne måten, uten at noen av dem var død. Vet ikke hvorfor dette ble gjort, men det er det kanskje noen andre som kan svare bedre på?

[HedvigR]

Hvem er den døde her da?

Vil tro babyen, øynene ser ut som de kan ha vært fikset med i etterkant?

[jabx]

Jeg så gjennom linken i hovedinnlegget nå, og det er noen av bildene der jeg ikke tror er Post Mortem. Sånn som dette, barnet ser ikke dødt ut her:

Hvordan får de barnet til å være helt rolig så lenge at det ikke blir tåkete da?

[jabx]

grufullt. altså greit nok å ta bilde av de døde, men at de skulle late som at de levde på bildet. Det er det jeg reagerer på

Husk at dette sannsynligvis var det eneste bildet de hadde. Og akkurat som nå, ønsket de vel å huske sine kjære levende.