Gå til innhold

Post mortem-fotografier


Stueloff

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

CathFoto

Har aldri hørt om dette fenomenet i Norge? Var det kanskje mest vanlig blant rikfolk?

Neida, vi har et sånt av søsteren til bestemoren min som ble tatt på 1930-tallet i Oslo, det var to voksne og 9 barn på ett rom og kjøkken så det var veldig vanlig.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest pærecider

Lurer på om det står noe et sted på bildet om at det er av en avdød?

Ikke nødvendigvis. Ofte kunne man se det, enten med ulike rekvisitter satt opp, som blomster etc. Det var en egen stil rundt disse. Interessant nok var disse bildene og kopiert opp og sendt til slekninger, så da må de vel ha fått vite det.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Capricorn

Ikke nødvendigvis. Ofte kunne man se det, enten med ulike rekvisitter satt opp, som blomster etc. Det var en egen stil rundt disse. Interessant nok var disse bildene og kopiert opp og sendt til slekninger, så da må de vel ha fått vite det.

Jeg vet at det finnes minst ett eksemplar til av bildet. Hun står også lent inntil en stol på en måte. Det rare her er at de var 10 søsken og det er bare henne det er bilde av som barn.

Ingen i familien har snakket om dette. Kanskje de ikke vet det.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
CathFoto

I forhold til dette med fargelegging og prikk i øyet, så var det helt vanlig å legge på farge på bilder helt frem til fargefilmen kom. Dette er svært omfattende arbeid som gjøres for hånd med pensel, og handlet ikke bare om at døde skulle se med levende ut, det var også helt vanlig på bilder av levende for at det skulle se flottere ut. Å merke pupillen gjøres fordi det er brukt så lang lukkertid at det fort blir litt uskarpt, og et øye som oppfattes som skarpt gjør at hele bilde oppfattes som det, så da er en slik prikk en veldig kjekk teknikk. Så er det jo som alt annet forskjell på kvaliteten til de som utfører det, noen er flinkere enn andre.

Jeg skjønner godt at noen synes dette kan være ubehagelig å se på, men det må sees i sammenheng med når det var vanlig, at det da var vanlig og hvorfor det ble gjort. Og folk er folk, det var like vondt å miste et barn da som nå, og da er det ikke så vanskelig å skjønne at dette ikke ble gjort av mangel på respekt og kjærlighet, men snarere tvert i mot. Det er et ønske om å ha et minne om en som var en kjær og som ikke lenger var med de, og det finnes ikke noe uverdig i å ønske å bevare det man er glad i.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Petra75

Jeg har en venn på Facebook som har lagt ut et bilde av sitt dødfødte barn. Jeg må nok innrømme at jeg skvatt når jeg så det bildet, og at FB kanskje ikke er det rette mediet å legge ut sånt.

...men på den annen side - det er ikke så mye bedre å legge ut bilde at en pottetrenende treåring....

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest pærecider

Interessant. Ligger bilde av Ibsen der også.

Disse var jo mer Lit de parade-bilder.

Ja, du har nok rett, de bildene hvor man stilte opp de døde så de så levende ut var mer vanlig i USA, her i Europa og andre verdensdeler var det mer vanlig med synlig kiste, spesielt i katolske eller ortodokse land, eller at de døde ble dandert slik at de så ut som om de sov.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Noir

Må man betale for å bli medlem der?

Ja, det koster litt for å få full tilgang til siden. Jeg har vært medlem i et par år, så husker ikke eksakt hva jeg betalte, men det er ikke snakk om enorme summer. Hundre kroner året kanskje? Også synes jeg det er fint å støtte folk som samler og bevarer historie ut av interesse på fritiden.

Det er riktignok et sample-galleri som alle kan se (galleriet for medlemmer er mye større, noen tusen bilder), og siden har et forum der det såvidt jeg vet er mulighet for å delta og se en del ting som legges ut uten å være medlem, mens det er et lukket VIP-forum som kun er for medlemmer. Her er det feks. store scanner av bilder, og man kan få se flere bilder av samme person etc.

Adressen er http://www.thanatos.net, og de har som noen nevnte også en facebook-side der det legges ut en del.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Raindrops

Jeg snublet over Thantos sin facebookside for et års tid siden. Siden da har jeg studert alle gamle fotografier jeg ser både hjemme og hos andre svært nøye. Det er utrolig fascinerende, og jeg må si jeg ble overrasket over at jeg ikke hadde hørt om det før. Hadde jo sett bilder av avdøde i kister, men jeg hadde aldri hørt om skikken med å stille dem opp på denne måten.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
charactouy

Jeg har en venn på Facebook som har lagt ut et bilde av sitt dødfødte barn. Jeg må nok innrømme at jeg skvatt når jeg så det bildet, og at FB kanskje ikke er det rette mediet å legge ut sånt.

...men på den annen side - det er ikke så mye bedre å legge ut bilde at en pottetrenende treåring....

Jeg vil si det er ganske mye bedre å legge ut et pent bilde av et dødfødt barn (stelt, påkledt, liggende i vogge/seng/foreldres armer) enn å legge ut bilde av en pottetrenende treåring...

Jeg må innrømme at jeg ble så fascinert av fenomenet i går (er det forsåvidt fremdeles) at jeg ble sittende i flere timer og studere bildene på fb-siden til Thanatos - det endte med at jeg rent glemte å legge meg når jeg burde...

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Ja, det koster litt for å få full tilgang til siden. Jeg har vært medlem i et par år, så husker ikke eksakt hva jeg betalte, men det er ikke snakk om enorme summer. Hundre kroner året kanskje? Også synes jeg det er fint å støtte folk som samler og bevarer historie ut av interesse på fritiden.

Det er riktignok et sample-galleri som alle kan se (galleriet for medlemmer er mye større, noen tusen bilder), og siden har et forum der det såvidt jeg vet er mulighet for å delta og se en del ting som legges ut uten å være medlem, mens det er et lukket VIP-forum som kun er for medlemmer. Her er det feks. store scanner av bilder, og man kan få se flere bilder av samme person etc.

Adressen er http://www.thanatos.net, og de har som noen nevnte også en facebook-side der det legges ut en del.

Du er veldig interessert i dette?

Anonym poster: 27ca90daa42996074cfa423702a8b531

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Petra75

Jeg vil si det er ganske mye bedre å legge ut et pent bilde av et dødfødt barn (stelt, påkledt, liggende i vogge/seng/foreldres armer) enn å legge ut bilde av en pottetrenende treåring...

Jeg må innrømme at jeg ble så fascinert av fenomenet i går (er det forsåvidt fremdeles) at jeg ble sittende i flere timer og studere bildene på fb-siden til Thanatos - det endte med at jeg rent glemte å legge meg når jeg burde...

Jeg også. Og er i gang igjen i dag. :)

Tenker at det er godt at døden ikke er så tabu. Tror vi har godt av å se disse bildene og tenke over at døden ikke er farlig, og at det er den eneste utgangen for oss alle. Kanskje vi ikke blir så redd før døden heller?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg synes det er helt forståelig at man synes bildene er ekle og creepy. Det jeg synes blir for dumt er å bastant mene at folkene bak bildene er respektløse og DUMME, og bruke nåtidens normer for å forklare hvorfor dette var fryktelig på 1800-tallet.

Helt enig med deg.

Og ja, det blir for dumt. Mye man gjorde før i tiden som ikke er naturlig nå lenger, f. eks det å bo i huler. Vi kaller ikke folk i steinalderen dumme fordi de ikke bygde hus med parkett og varmekabler. Det var rett og slett slik det var da og det gjelder post mortem-fotografier også.

Det var ikke respektløst på den tiden; det var en måte å huske de døde på en god og levende måte. Rart og respektløst er to vidt forskjellige ting.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sobril

Når det gjelder bildene synes jeg de er vakre og oser av kjærlighet. Det fantes neppe nav-støtte til begravelser den gangen heller og fotograf var antakeligvis svindyrt.

Hvordan døde ser ut er det ikke særlig mye å gjøre med, bortsett fra balsamering, klær og sminke. Øynene til de gjenlevende sier derimot alt.

Og et lite paradoks til de som æsjer og uffer seg over døde mennesker; i aviser og på nett viser de bilder av døde og slaktede mennesker hver eneste dag. Dette er knapt nok av respekt, men for å selge (og kanskje vinne en pris eller to). Dét synes jeg er ekkelt!

Jeg har nettopp mistet et barn, og er det noe jeg har lært meg er tabu så er det døden. Et veldig merkelig fenomen i grunn, da døden går hånd i hånd med livet.

Endret av Sobril
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lutetium 71

I vår tid er alt dette snudd fullstendig på hodet. Fotos koster ingenting, og det bygges vel snart inn digitalkamera i kaffekanner og tørkestativ. Døde mennesker er noe man leser om, men svært sjelden ser. Døde barn, er noe man enda sjeldnere ser. Da er det ikke så rart at enkelte bryter ut i "eeekkeeeeeeelt!!!", når man ser ukristelig dyre oppstillingsbilder av døde barn fra en tid man ikke forstår noenting av.

Endret av Niennas
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Noir

Ser at flere her skriver om respekt og verdighet/uverdighet. Jeg har lest en del om viktoria-tiden, og kan si litt mer om hvilket forhold en hadde til døden. Dersom en snur rollene og hadde plassert en som hadde levd etter den tidens normer og ritualer i moderne tid, ville vår tids begravelser virke respektløse, kalde, upersonlige og nedverdigende. Bare for å sette litt perspektiv på perioden disse bildene er tatt i.

Viktoriatiden var veldig formell, og de hadde formelle ritualer for ALT. Døden var noe som var mye nærere enn det den er i dag. På flere måter, sykdommer er allerede nevnt, men også høy barseldødelighet, hardere levekår generelt, og de som levde til de ble gamle ble ikke boende på et pleiehjem, men døde hjemme. Dermed fikk man det synet at døden var noe en ikke kunne unngå, og var forventet. Ritualene rundt døden var viktige, og siden dette var noe alle ville møte, forberedte folk seg på at de kunne dø når som helst, og planla begravelser i god til i forveien. Det var sosiale normer for hvordan en begravelse skulle være, og å ikke ha en ordentlig en var rett og slett det samme som offentlig nedverdigelse.

Når noen døde ville de bli liggende i åpne kister i hjemmet i opp til fjorten dager, med levende lys og blomster rundt (tradisjonen med mye blomster som legges rundt kister kommer faktisk av at disse hadde den funksjon å spre blomsterduft som skulle dempe lukten av noen som hadde vært død i to uker). Den døde kunne bli liggende å vente mens familien fikk arrangert alt til begravelsen, dersom de måtte spare penger først ventet de heller. Igjen dette med at en dårlig begravelse var uverdig og skjemmende. Man satt seg heller i gjeld enn å måtte ha en statlig begravelse. Huset ble drapert i sort, klokker ble stoppet og speil dekket til for at den dødes sjel ikke skulle fanges i dem. Minne-kort eller andre ting ble gitt ut til alle som kom og viste sin respekt for den døde.

I selve begravelsen bruktes utrolig flotte svarte sørgeklær, svartdraperte vogner, og man hadde tom. profesjonelle sørgere som leides inn. Jo rikere familier, jo mer pomp og prakt. Gravlunder ble brukt som parker ble brukt i dag, og var litt som store hager. Her dro man på piknik, eller man kunne ta med en frøken man likte ut på en date. Gravstener/monumenter var gjerne store, detaljerte og vakkert utformede skulpturer, og tok ofte i bruk symbolikk for døden. Ment som et evig monument for å ære den døde. Det var vanlig at familien beholdt ting til minne hjemme, som feks. et avtrykk av gravstenen. Det ble kuttet lokker av håret til den avdøde som ble brukt i smykker som enken ville bruke. Det var forventet at en enke skulle bruke helt sorte sørgeklær, helt ned til sokker og undertøy. De sosiale normene tilsa at slik skulle hun gå kledt i hvertfall to år, og noen brukte sørgeklær resten av livet etter å ha mistet sin ektefelle (feks. Dronning Victoria som nevnt tidligere). Øvrige familie ville også ikle seg sørgeklær for en periode, og disse ble spesielt laget til hver gang. Man fikk altså laget nye klær hver gang noen døde, og det var strenge regler for hva som var passende for en som sørget, helt ned til detaljer som hvilke smykker som var sosialt aksepterte.

Kan forøvrig anbefale en titt på en facebookside som heter Victorian Mourning som har en del bilder av gjenstander og fra typiske viktorianske kirkegårder.

hair.JPG

Sørgesmykke med den dødes hår i midten.

Husk også at fra et kunsthistorisk perspektiv så er ikke bilder med motiver som minner om at døden kommer til alle noe nytt i viktoriatiden heller, det som er nytt er fotografiet som teknikk. Vanlige motiver som går tilbake til renessansen eller før er feks. døden som danser, vanitas, "death and the maiden", noen av disse fikk en oppblomstring på 1800-tallet igjen, men har vært populære motiver lenge før. Heller ikke uvanlig med gamle klokker med inskripsjoner som minner om døden ("Kanskje den siste time", "tiden flyr" etc.) eller de hadde skjelletter som kom ut og slo på klokker hver time.

Hvis noen er interesserte kan jeg alltids fortelle mer om disse og vise eksempler, men det var jo ikke heeelt det denne tråden handler om)

Huff. Dette ble veldig langt. Poenget mitt er at det er vi i dag som vender ryggen til døden. Vi ser den ikke daglig, og er den ikke bevisst slik folk har vært i tidligere tider. Derfor blir den noe ekkelt og grufullt, mens de som levde noen hundre år før oss hadde helt andre tanker og en annen bevissthet rundt dette.

Puuuhhh... Håper noen syntes dette var interessant. Det gjør jeg hvertfall. Hilsen historie/kunsthistorie-nerd :biggrin:

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest pærecider

Ser at flere her skriver om respekt og verdighet/uverdighet. Jeg har lest en del om viktoria-tiden, og kan si litt mer om hvilket forhold en hadde til døden. Dersom en snur rollene og hadde plassert en som hadde levd etter den tidens normer og ritualer i moderne tid, ville vår tids begravelser virke respektløse, kalde, upersonlige og nedverdigende. Bare for å sette litt perspektiv på perioden disse bildene er tatt i.

Viktoriatiden var veldig formell, og de hadde formelle ritualer for ALT. Døden var noe som var mye nærere enn det den er i dag. På flere måter, sykdommer er allerede nevnt, men også høy barseldødelighet, hardere levekår generelt, og de som levde til de ble gamle ble ikke boende på et pleiehjem, men døde hjemme. Dermed fikk man det synet at døden var noe en ikke kunne unngå, og var forventet. Ritualene rundt døden var viktige, og siden dette var noe alle ville møte, forberedte folk seg på at de kunne dø når som helst, og planla begravelser i god til i forveien. Det var sosiale normer for hvordan en begravelse skulle være, og å ikke ha en ordentlig en var rett og slett det samme som offentlig nedverdigelse.

Når noen døde ville de bli liggende i åpne kister i hjemmet i opp til fjorten dager, med levende lys og blomster rundt (tradisjonen med mye blomster som legges rundt kister kommer faktisk av at disse hadde den funksjon å spre blomsterduft som skulle dempe lukten av noen som hadde vært død i to uker). Den døde kunne bli liggende å vente mens familien fikk arrangert alt til begravelsen, dersom de måtte spare penger først ventet de heller. Igjen dette med at en dårlig begravelse var uverdig og skjemmende. Man satt seg heller i gjeld enn å måtte ha en statlig begravelse. Huset ble drapert i sort, klokker ble stoppet og speil dekket til for at den dødes sjel ikke skulle fanges i dem. Minne-kort eller andre ting ble gitt ut til alle som kom og viste sin respekt for den døde.

I selve begravelsen bruktes utrolig flotte svarte sørgeklær, svartdraperte vogner, og man hadde tom. profesjonelle sørgere som leides inn. Jo rikere familier, jo mer pomp og prakt. Gravlunder ble brukt som parker ble brukt i dag, og var litt som store hager. Her dro man på piknik, eller man kunne ta med en frøken man likte ut på en date. Gravstener/monumenter var gjerne store, detaljerte og vakkert utformede skulpturer, og tok ofte i bruk symbolikk for døden. Ment som et evig monument for å ære den døde. Det var vanlig at familien beholdt ting til minne hjemme, som feks. et avtrykk av gravstenen. Det ble kuttet lokker av håret til den avdøde som ble brukt i smykker som enken ville bruke. Det var forventet at en enke skulle bruke helt sorte sørgeklær, helt ned til sokker og undertøy. De sosiale normene tilsa at slik skulle hun gå kledt i hvertfall to år, og noen brukte sørgeklær resten av livet etter å ha mistet sin ektefelle (feks. Dronning Victoria som nevnt tidligere). Øvrige familie ville også ikle seg sørgeklær for en periode, og disse ble spesielt laget til hver gang. Man fikk altså laget nye klær hver gang noen døde, og det var strenge regler for hva som var passende for en som sørget, helt ned til detaljer som hvilke smykker som var sosialt aksepterte.

Kan forøvrig anbefale en titt på en facebookside som heter Victorian Mourning som har en del bilder av gjenstander og fra typiske viktorianske kirkegårder.

hair.JPG

Sørgesmykke med den dødes hår i midten.

Husk også at fra et kunsthistorisk perspektiv så er ikke bilder med motiver som minner om at døden kommer til alle noe nytt i viktoriatiden heller, det som er nytt er fotografiet som teknikk. Vanlige motiver som går tilbake til renessansen eller før er feks. døden som danser, vanitas, "death and the maiden", noen av disse fikk en oppblomstring på 1800-tallet igjen, men har vært populære motiver lenge før. Heller ikke uvanlig med gamle klokker med inskripsjoner som minner om døden ("Kanskje den siste time", "tiden flyr" etc.) eller de hadde skjelletter som kom ut og slo på klokker hver time.

Hvis noen er interesserte kan jeg alltids fortelle mer om disse og vise eksempler, men det var jo ikke heeelt det denne tråden handler om)

Huff. Dette ble veldig langt. Poenget mitt er at det er vi i dag som vender ryggen til døden. Vi ser den ikke daglig, og er den ikke bevisst slik folk har vært i tidligere tider. Derfor blir den noe ekkelt og grufullt, mens de som levde noen hundre år før oss hadde helt andre tanker og en annen bevissthet rundt dette.

Puuuhhh... Håper noen syntes dette var interessant. Det gjør jeg hvertfall. Hilsen historie/kunsthistorie-nerd :biggrin:

Oj, tusen takk, det var virkelig interessant lesning! :)Lærerikt og!

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...