Morsmålsopplæring

[Cuckold]

Jeg har snakket mine foreldres morsmål fra jeg var liten, norsk lærte jeg meg når jeg var rundt 3-4 år, det er fordi foreldrene mine ville at jeg skulle kunne språket deres og kunne kommunisere med familiemedlemmer. De har selvfølgelig integrert sin kultur i oppdragelsen av meg, men hovedvekten av oppdragelsen min har vært norsk, eller i hvert fall så godt som. Jeg har alltid følt meg norsk, det var først på slutten av barneskolen og nå i de senere år at jeg har følt jeg har fått en blandingsidentitet - og det er mye pga. det faktum, at når jeg sier jeg er norsk, så blir jeg møtt med: Nei, hvor er du egentlig fra?

Men dette blir jo veldig off topic

Ja, men da har jo dine foreldre nettopp bevisst jobbet for at du ikke skulle få en norsk identitet til tross for at du er født og oppvokst her. De ungarske foreldrene jeg snakket om ville nok aldri drømme om å isolere barna fra samfunnet de første årene for å sørge for at de ikke lærte norsk som dagligspråk som andre norske barn men i stedet lære dem ungarsk, det var foreldrene som var fra Ungarn og som selvsagt alltid ville ha ungarsk som del av sin identitet, det kunne ikke falle dem inn å forsøke å påprakke sine norskfødte barn den samme nasjonale identiteten. Barna var født og oppvokst i Norge med ungarske foreldre. De kjente sine familiære røtter, men følte seg så vidt jeg vet som norske.

På samme måte ville jeg selvsagt ikke holde mine barn unna fransk påvirkning for å sørge for at de skulle lære norsk før de lærte fransk om jeg hadde valgt å bosette meg for godt i Frankrike. Skal mine barn vokse opp i Frankrike må jeg selvsagt sørge for at de vokser opp med franske barn og lærer fransk som sitt hverdagsspråk fra de begynner å snakke. Det er jeg og min kjære som er norske og som nok alltid vil ha en blandingsidentitet om vi skulle velge å bosette oss i Frankrike, barna våre skulle få lov å være franske, ville aldri drømme om å forsøke å dyrke frem en norsk identitet i dem. Hvis vi først har valgt å bosette oss for godt i Frankrike. De skulle selvsagt få kjenne til at de har norske røtter, men ikke på den måten at slekten dyrker en norsk identitet i generasjon etter generasjon etter at jeg og min kjære har migrert.

Nå synes jeg du synser veldig om mine foreldre - min mor snakket ikke bra norsk når jeg ble født, hun hadde nettopp begynt å lære seg norsk, så hun og min far snakket spansk med meg, noe som er naturlig for dem, hvordan er det da bevisst fra deres side å hindre meg i å få en norsk identitet? Du overser fullstendig det faktum at jeg sier flere ganger at jeg alltid har følt meg norsk, men den blandingsidentiteten min kom ikke før senere, flere år senere faktisk da jeg stadig har fått høre av andre norske folk, nei du er ikke norsk. Det er de som legger vekt på at jeg ikke er norsk, ikke mine foreldre.

Dessuten, mine foreldres første venner var et norskt par, jeg har vokst opp med det norske parets barn og jeg kunne kommunisere med dem før jeg lærte meg å formulere meg skikkelig på norsk. Jeg har ikke sagt noen steder at de isolerte meg fra andre, slik du kommer til konklusjonen antar du som veldig mange andre at mine foreldre holdt meg hjemme til jeg var 3 og dermed plutselig fikk jeg lov til å være med norske barn. Synsingen lenge leve..

Jeg føler ikke at det er synsing når jeg forholder meg til det du skriver. Du skriver jo selv at foreldrene dine ville at du først skulle lære deres språk og at du ikke fikk lære norsk før du var 3-4 år selv om du er født og oppvokst i Norge. Hvis jeg hadde bosatt meg i Frankrike ville jeg som sagt sørget for å la mine barn få omgang med franske barn fra de var så små at de bare kunne krabbe og gurgle. Selv om jeg og min kjære ikke skulle være like gode i fransk fra dag én som innfødte franskmenn, ville vi ikke leve isolert og heller ikke leve i en norsk enklave der alle våre venner var norske og snakket norsk, tvert imot ville jeg gått aktivt inn for at våre venner, alle som barnet var omgitt av daglig fra det var liten baby var franske og fransktalende, voksne såvel som barn.

Slik de ungarske foreldrene jeg nevnte lot barna vokse opp i et hjem der alle som kom og gikk snakket norsk. Den gang var det ganske selvfølgelig for dette var før masseinnvandringens tid, og det kom derfor ikke mange nok fra hvert land til at det kunne danne seg enklaver der man dyrket opprinnelseslandets språk og nasjonale identitet. Skulle man ha omgang med andre mennesker måtte man ha omgang med nordmenn, og det hadde de. Og da var norsk språket som ble snakket, konsekvent og hele tiden. Ikke bare etter tre år, men fra barna var så små at de ikke enda hadde lært å snakke. Selv om foreldrene i begynnelsen ikke snakket like godt norsk. Men det gjorde altså alle andre, både voksne og barn som barna hadde kontakt med, og det var i dette miljøet barna vokste opp og lærte seg å snakke.

Endret 20. oktober 2011 av Cuckold

[Gjest Imsdal]

Det jeg syns er et betydelig større problem er hvorfor i granskogen den norske stat skal betale for at "utenlandske" barn som bor og lever i Norge skal lære sitt "morsmål"

Det er jo helt psykt! Disse barna blir ikke bedre integrerte i det norske samfunnet på den måten!

Enkelt forklart: Minoritetsspråklige barn lærer norsk gjennom morsmålet sitt. Barn som av ulike grunner slutter å snakke morsmålet sitt, vil kunne få problemer med det senere. Når disse barna kommer i skolealder er det oppdaget store hull i språkkompetansen deres (F.eks barn som er adopdert til Norge etter tre årsalderen).

Holdningen din til dette er ikke ukjent, men helt riv ruskende gal og skyldes uvitenhet. Familier som kommer til Norge og bestemmer seg for å kun snakke norsk med sine barn gjør dem en bjørnetjeneste, barna vil nemmelig ikke lære seg noen av språkene skikkelig.

Tospråklige barn trenger to språk for å kommunisere med personene rundt seg.

Og tenk den dagen de minoritetsspåklige barna skal ut i jobb, og de behersker både sitt morsmål og norsk flytende! De vil jo være en ressurs. Og motsatt, tenk den dagen de skal ut i jobb, og de ikke kan norsk skikkelig?

Endret 21. oktober 2011 av Imsdal

[Gjest Imsdal]

BTW: Det er vanligere å være tospråklig en enspråklig. Hjernen har god kapasitet til å lære to eller flere språk.

[Drizzt]

...

Som sagt, tviler jeg på mye dagens forskning sier. Forskning er i en ganske sårbar posisjon. Noe er sant fram til motsatt blir bevist. Paradigmeskifte, osv. Jeg vet at mange foretrekker å ha full tro på det forskning sier og jeg respekterer deres valg. Men når erfaring viser helt forskjellig realitet enn det forskning sier ... hva skal man tro? Jeg velger å satse på erfaring fordi da ser jeg at forskning kan ikke omfatte alt og alle. Du snakker sikkert fra egen erfaring, jeg snakker fra min egen. Det er ikke rart at det er forskjellig. Forresten, norsk er ikke mitt morsmål heller og da jeg begynte å lære språket, snakket vi bare på norsk. Ja, man skjønner ikke mye i begynnelsen, men det blir fort mye bedre. I veldig mange kommuner er det ikke kapasitet til opplæring i morsmål i mange språk. Hva skjer da? Tror du at de som ikke får opplæring i sitt morsmål ikke klarer å lære norsk? Jeg er bevis at man ikke trenger morsmål å lære seg norsk når man har motiverte og flinke lærere som tenker nytt og bruker mulighetene som fins. I tillegg er det en del kurser som satser på kunnskaper i engelsk de første dagene og så slutter de å bruke engelsk for å forklare noe som helst. Hva med de som ikke har engelsk som morsmål? Jeg ser poenget med å forklare noe i et språk man kan, men jeg mener at det ikke er nødvendig, så lenge læreren kan jobben sin.

Uansett, jeg ser at vi har veldig forskjellige utgangspunkter og jeg respekterer alles rett å ha forskjellig mening enn min.

[Gjest Anuket]

Jeg føler ikke at det er synsing når jeg forholder meg til det du skriver. Du skriver jo selv at foreldrene dine ville at du først skulle lære deres språk og at du ikke fikk lære norsk før du var 3-4 år selv om du er født og oppvokst i Norge. Hvis jeg hadde bosatt meg i Frankrike ville jeg som sagt sørget for å la mine barn få omgang med franske barn fra de var så små at de bare kunne krabbe og gurgle. Selv om jeg og min kjære ikke skulle være like gode i fransk fra dag én som innfødte franskmenn, ville vi ikke leve isolert og heller ikke leve i en norsk enklave der alle våre venner var norske og snakket norsk, tvert imot ville jeg gått aktivt inn for at våre venner, alle som barnet var omgitt av daglig fra det var liten baby var franske og fransktalende, voksne såvel som barn.

Slik de ungarske foreldrene jeg nevnte lot barna vokse opp i et hjem der alle som kom og gikk snakket norsk. Den gang var det ganske selvfølgelig for dette var før masseinnvandringens tid, og det kom derfor ikke mange nok fra hvert land til at det kunne danne seg enklaver der man dyrket opprinnelseslandets språk og nasjonale identitet. Skulle man ha omgang med andre mennesker måtte man ha omgang med nordmenn, og det hadde de. Og da var norsk språket som ble snakket, konsekvent og hele tiden. Ikke bare etter tre år, men fra barna var så små at de ikke enda hadde lært å snakke. Selv om foreldrene i begynnelsen ikke snakket like godt norsk. Men det gjorde altså alle andre, både voksne og barn som barna hadde kontakt med, og det var i dette miljøet barna vokste opp og lærte seg å snakke.

Ok jeg tar det på min kappe at jeg ikke forklarte meg godt nok. Mine foreldre ville at jeg skulle lære meg norsk fra jeg var liten, tingen er her og at de ikke kunne noe særlig norsk selv og derfor snakket spansk med meg, hvorfor blir det da å ikke ville at jeg skal lære meg norsk? Det syns jeg blir en helt feil fremstilling fra din side - det er ikke snakk om at de holdt meg unna barn og andre norske familier, jeg hadde jo mye omgang med dem. Det eneste er at jeg ikke kunne snakke skikkelig før jeg var 3-4 år. Jeg kunne som jeg skrev, i mitt andre innlegg, kommunisere med det norske venneparet til mine foreldre, og deres barn. Forskjellen ligger der i at jeg ikke kunne snakke flytende. Og det skrev jeg ikke i mitt første innlegg så det går på min kappe.

Mine foreldre sørget for at jeg omgikk norske barn, vi bodde i et område hvor de selv var de eneste utlendingene, så det sier seg selv at jeg ikke snakket morsmålet mitt med andre enn mine foreldre. Jeg anser det som naturlig at det første språket jeg lærte var mitt morsmål, og deretter kom norsk.

Å lære barnet sitt, morsmålet som foreldrene snakker, er ikke en holdning som sier at de ikke vil lære barnet deres norsk. Det er heller ikke sånn at de skaper en blandingsidentitet.

Du svarte heller ikke på mitt spørsmål angående det - jeg har alltid følt meg norsk, helt til jeg innså at andre ikke så på meg som norsk. Det var først da min blandingsidentitet kom på banen. Før det så jeg meg selv alltid som norsk, og kunne ikke forstå hvorfor andre hele tiden spurte meg hvor jeg egentlig kom fra.

Det jeg reagerte på i dine innlegg var at du argumenterte på en slik måte som om at mine foreldre bevisst, holdt meg unna andre som snakket barn inntil jeg var 3-4år, noe som overhode ikke stemmer, og at det er deres feil at jeg føler jeg har en blandingsidentitet inni mellom. Men det tar jeg og på min kappe da jeg ikke utbroderte skikkelig i det første innlegget mitt. Kan gjerne diskutere det videre, men det blir vel litt mye avsporing i denne tråden?

EDIT: Må bare legge til at det at mine foreldre ville at jeg skulle lære meg deres morsmål, kan på ingen måte tolkes som negativt. Jeg anser meg som heldig som er nå trespråkelig, morsmålet mitt er gull verdt i arbeidslivet, jeg er i stand til å kommunisere med familien min i hjemlandet til foreldrene mine, jeg har en god mulighet til å utnytte morsmålet mitt. Om de ikke hadde lært meg morsmålet sitt, hadde det vært trist - det er nesten slemt å frarøve barnet sitt mulighetene for å snakke et ekstra språk.

Steinar40 beklager at jeg har bidratt til fullstendig avsporing av tråden din!

Endret 21. oktober 2011 av Anuket

[Gjest Anuket]

Aha! Jeg er udugelig! For jeg forstår null og niks av disse tingene. Hvilken skandale at jeg i flere år tjente godt over 500 000 i året. Tenk det, jeg som er dum!

Og dette var et godt argument mot mitt innlegg fordi?

[Gjest Coarvi]

Aha! Jeg er udugelig! For jeg forstår null og niks av disse tingene. Hvilken skandale at jeg i flere år tjente godt over 500 000 i året. Tenk det, jeg som er dum!

Selv om du tror du forstår null og niks av disse tingene, og ikke greier å definere dem, så er det ganske sannsynlig at du ubevisst forstår disse tingene meget godt, det viser jo innleggene dine.

Mange liker å påstå at de ikke forstår en dritt av grammatikk, setningsoppbygging etc., men likevel greier de å reagere når de ser en setning som er bygd opp feil, grammatiske feil osv. Man kan ha forstått noe man ikke greier å sette ord på. Forståelsen ligger i språket ditt og din bruk av språket. Mangler man denne ubevisste forståelsen får man et dårlig språk.

[Cuckold]

Ok jeg tar det på min kappe at jeg ikke forklarte meg godt nok. Mine foreldre ville at jeg skulle lære meg norsk fra jeg var liten, tingen er her og at de ikke kunne noe særlig norsk selv og derfor snakket spansk med meg, hvorfor blir det da å ikke ville at jeg skal lære meg norsk? Det syns jeg blir en helt feil fremstilling fra din side - det er ikke snakk om at de holdt meg unna barn og andre norske familier, jeg hadde jo mye omgang med dem. Det eneste er at jeg ikke kunne snakke skikkelig før jeg var 3-4 år. Jeg kunne som jeg skrev, i mitt andre innlegg, kommunisere med det norske venneparet til mine foreldre, og deres barn. Forskjellen ligger der i at jeg ikke kunne snakke flytende. Og det skrev jeg ikke i mitt første innlegg så det går på min kappe.

Mine foreldre sørget for at jeg omgikk norske barn, vi bodde i et område hvor de selv var de eneste utlendingene, så det sier seg selv at jeg ikke snakket morsmålet mitt med andre enn mine foreldre. Jeg anser det som naturlig at det første språket jeg lærte var mitt morsmål, og deretter kom norsk.

Å lære barnet sitt, morsmålet som foreldrene snakker, er ikke en holdning som sier at de ikke vil lære barnet deres norsk. Det er heller ikke sånn at de skaper en blandingsidentitet.

Du svarte heller ikke på mitt spørsmål angående det - jeg har alltid følt meg norsk, helt til jeg innså at andre ikke så på meg som norsk. Det var først da min blandingsidentitet kom på banen. Før det så jeg meg selv alltid som norsk, og kunne ikke forstå hvorfor andre hele tiden spurte meg hvor jeg egentlig kom fra.

Det jeg reagerte på i dine innlegg var at du argumenterte på en slik måte som om at mine foreldre bevisst, holdt meg unna andre som snakket barn inntil jeg var 3-4år, noe som overhode ikke stemmer, og at det er deres feil at jeg føler jeg har en blandingsidentitet inni mellom. Men det tar jeg og på min kappe da jeg ikke utbroderte skikkelig i det første innlegget mitt. Kan gjerne diskutere det videre, men det blir vel litt mye avsporing i denne tråden?

EDIT: Må bare legge til at det at mine foreldre ville at jeg skulle lære meg deres morsmål, kan på ingen måte tolkes som negativt. Jeg anser meg som heldig som er nå trespråkelig, morsmålet mitt er gull verdt i arbeidslivet, jeg er i stand til å kommunisere med familien min i hjemlandet til foreldrene mine, jeg har en god mulighet til å utnytte morsmålet mitt. Om de ikke hadde lært meg morsmålet sitt, hadde det vært trist - det er nesten slemt å frarøve barnet sitt mulighetene for å snakke et ekstra språk.

Steinar40 beklager at jeg har bidratt til fullstendig avsporing av tråden din!

Greit nok, da har jeg misforstått deg. Det var altså det du selv skrev som ga meg inntrykk av at du, i motsetning til barn av fremmedspråklige foreldre jeg har sett vokse opp, ikke fikk nok kontakt med norspråklige til at det norske språk dominerte i din hverdag i tiden før du lærte å snakke. Hvis du vokste opp i et norskspråklig miljø, et miljø der det ble kommunisert på norsk dagen lang, men likevel ikke lærte norsk, er det jo litt mer mystisk, for barn vil vel lett lære det språket som er hovedspråk i miljøet der barnet vokser opp. Hvis dine foreldre passet på at du vokste opp i en hverdag der det ble snakket norsk med alle og der norsk dominerte, vet ikke jeg hva det kan komme av at du i stedet lærte et språk det ble snakket relativt sett mindre av, men jeg må jo bare tro på det du sier.

Mitt poeng er at det ikke er direkte feil å lære barna opp i språket man selv vokste opp med, men at det blir feil hvis man lar dette gå på bekostning av språket i landet der barnet er født og skal leve sitt liv. Det er foreldrene som har innvandret, det er foreldrene som alltid vil ha noe av sin identitet knyttet til en fremmed nasjonalitet og denne nasjonalitetens språk, ikke deres barn som er født i Norge og som skal leve hele sitt liv her.

Det har alltid vært en viss bevegelse over landegrensene i Europa, men selv om noen av oss skulle ha noen dråper spansk eller hollandsk blod i årene betyr ikke det at vi har 5 % spansk eller hollandsk identitet, eller at spansk eller hollandsk er vårt morsmål fordi våre forfedre har nektet å la barna få norsk som morsmål. For så lenge migrasjonen skjer i et normalt omfang (ikke masseinnvandring med påfølgende enklavedannelse) vil etterkommerne av de som har innvandret raskt føle seg like norske som alle andre. De som innvandret før 1970 oppfattet det ikke som naturlig at barn, barnebarn og oldebarn skal ha et annet morsmål enn andre norske barn eller at man skal dyrke et annet lands nasjonale identitet i generasjon etter generasjon.

Hvorfor en del mennesker ikke ser på deg som norsk kan jeg ikke svare på, jeg har jo ikke truffet deg. Det kan ha noe å gjøre med utseendet ditt, noe som tilsier at du ikke har etnisk norske foreldre, noe du i tilfelle ikke trenger å ta som en fornærmelse (selv om jeg skjønner at det kan være plagsomt å bli sett på som annerledes), men det kan også ha noe å gjøre med at mange etterkommere av innvandrere i vår tid dyrker en annen nasjonal identitet i generasjon etter generasjon og likevel sutrer over at de ikke blir oppfattet som helt norske. Hvis man ikke dyrker en annen nasjonal identitet, har vokst opp i et norsk miljø sammen med norske barn, føler seg helt norsk og anser det like naturlig å finne seg en partner i den etnisk norske befolkning som en hvilken som helst annen nordmann, vil man etter min mening kvalifisere til å regnes som norsk.

[Gjest Anuket]

Greit nok, da har jeg misforstått deg. Det var altså det du selv skrev som ga meg inntrykk av at du, i motsetning til barn av fremmedspråklige foreldre jeg har sett vokse opp, ikke fikk nok kontakt med norspråklige til at det norske språk dominerte i din hverdag i tiden før du lærte å snakke. Hvis du vokste opp i et norskspråklig miljø, et miljø der det ble kommunisert på norsk dagen lang, men likevel ikke lærte norsk, er det jo litt mer mystisk, for barn vil vel lett lære det språket som er hovedspråk i miljøet der barnet vokser opp. Hvis dine foreldre passet på at du vokste opp i en hverdag der det ble snakket norsk med alle og der norsk dominerte, vet ikke jeg hva det kan komme av at du i stedet lærte et språk det ble snakket relativt sett mindre av, men jeg må jo bare tro på det du sier.

Mitt poeng er at det ikke er direkte feil å lære barna opp i språket man selv vokste opp med, men at det blir feil hvis man lar dette gå på bekostning av språket i landet der barnet er født og skal leve sitt liv. Det er foreldrene som har innvandret, det er foreldrene som alltid vil ha noe av sin identitet knyttet til en fremmed nasjonalitet og denne nasjonalitetens språk, ikke deres barn som er født i Norge og som skal leve hele sitt liv her.

Det har alltid vært en viss bevegelse over landegrensene i Europa, men selv om noen av oss skulle ha noen dråper spansk eller hollandsk blod i årene betyr ikke det at vi har 5 % spansk eller hollandsk identitet, eller at spansk eller hollandsk er vårt morsmål fordi våre forfedre har nektet å la barna få norsk som morsmål. For så lenge migrasjonen skjer i et normalt omfang (ikke masseinnvandring med påfølgende enklavedannelse) vil etterkommerne av de som har innvandret raskt føle seg like norske som alle andre. De som innvandret før 1970 oppfattet det ikke som naturlig at barn, barnebarn og oldebarn skal ha et annet morsmål enn andre norske barn eller at man skal dyrke et annet lands nasjonale identitet i generasjon etter generasjon.

Hvorfor en del mennesker ikke ser på deg som norsk kan jeg ikke svare på, jeg har jo ikke truffet deg. Det kan ha noe å gjøre med utseendet ditt, noe som tilsier at du ikke har etnisk norske foreldre, noe du i tilfelle ikke trenger å ta som en fornærmelse (selv om jeg skjønner at det kan være plagsomt å bli sett på som annerledes), men det kan også ha noe å gjøre med at mange etterkommere av innvandrere i vår tid dyrker en annen nasjonal identitet i generasjon etter generasjon og likevel sutrer over at de ikke blir oppfattet som helt norske. Hvis man ikke dyrker en annen nasjonal identitet, har vokst opp i et norsk miljø sammen med norske barn, føler seg helt norsk og anser det like naturlig å finne seg en partner i den etnisk norske befolkning som en hvilken som helst annen nordmann, vil man etter min mening kvalifisere til å regnes som norsk.

Ja jeg ser jo nå i ettertid at jeg heller burde ha forklart meg skikkelig i første innlegg, selv irriterer jeg meg over andre som ikke skriver alt som er relevant i første innlegg - så går jeg jammen meg i samme felle selv

Nei, det kan jeg ikke helt svare på selv. Jeg har snakket mye med foreldrene mine om det, da jeg var nysgjerrig på hvorfor de flyttet vekk fra alle andre som snakket samme språk for dem. De har sagt at det gjaldt i grunn det at dem de bodde med, ikke var så opptatt med å integrere seg, og de ville bli en del av samfunnet de kom til.

Jeg har vokst opp med å bli snakket spansk til hjemme, men alle som har vært innom har vært norske siden fødselen omtrent.Og alle vennene mine var norske, samme med mine foreldres venner. Men det kan rett og slett være det at de snakket spansk på hjemmebane mens norsk var med alle som ikke var en del av familien og når jeg var ute etc. som har gjort at jeg tok norsken opp litt senere.

Jeg aner rett og slett ikke - men norsk har jeg alltid følt meg, frem til som nevnt før man blir gjort oppmerksom på at det er man ikke. Nei det er nok noe i utseende ja, jeg er liten, mørkt hår, litt mørk i huden osv.

Ellers er jeg enig i resten av innlegget ditt

[Cuckold]

Ja jeg ser jo nå i ettertid at jeg heller burde ha forklart meg skikkelig i første innlegg, selv irriterer jeg meg over andre som ikke skriver alt som er relevant i første innlegg - så går jeg jammen meg i samme felle selv

Nei, det kan jeg ikke helt svare på selv. Jeg har snakket mye med foreldrene mine om det, da jeg var nysgjerrig på hvorfor de flyttet vekk fra alle andre som snakket samme språk for dem. De har sagt at det gjaldt i grunn det at dem de bodde med, ikke var så opptatt med å integrere seg, og de ville bli en del av samfunnet de kom til.

Jeg har vokst opp med å bli snakket spansk til hjemme, men alle som har vært innom har vært norske siden fødselen omtrent.Og alle vennene mine var norske, samme med mine foreldres venner. Men det kan rett og slett være det at de snakket spansk på hjemmebane mens norsk var med alle som ikke var en del av familien og når jeg var ute etc. som har gjort at jeg tok norsken opp litt senere.

Jeg aner rett og slett ikke - men norsk har jeg alltid følt meg, frem til som nevnt før man blir gjort oppmerksom på at det er man ikke. Nei det er nok noe i utseende ja, jeg er liten, mørkt hår, litt mørk i huden osv.

Ellers er jeg enig i resten av innlegget ditt

Synes det høres ut som at foreldrene dine hadde en flott holdning. Det er nok veldig lett å klumpe seg sammen og omgås opprinnelige landsmenn hvis man har mulighet til det. Så skal vi få bukt med enklavedannelsen er det nok nødvendig å gjøre noe med masseinnvandringen, vi kan aldri forvente at et flertall av de som innvandrer skal være like innstilt på å integreres som dine foreldre. Men all ære til dem for at de bevisst har søkt mot å omgås befolkningen i landet de har flyttet til. Og så varierer det kanskje litt fra familie til familie hvor åpne hjemmene er, om barna er i barnehage og hvor stor del av hverdagen barnet har kontakt med andre enn foreldrene. Jo åpnere hjemmet er, jo mer dominerende landets språk er i barnets hverdag, jo mindre naturlig er det at barnet får et annet språk som sitt hovedspråk.

[Steinar40]

Jo, skilnaden kan vere ganske stor.

Kva tykkjer DU vi skal bruke tid på i skulen, om ein ikkje skal lære seg språk godt nok til å kunne lære faglege begrep?

Selvfølgelig skal man lære seg språk godt nok til å kunne lære og forstå faglige begrep.

Men hvorfor trenger man å lære 2 ulike mål i Norge?

Det er helt unødvendig.

En annen sak er at det var mye vanskeligere å forstå hverandre i Norge tidligere; fordi da var det store ulikheter i dialekter.

Tilogmed jeg opplevde faktisk å ha store problemer med å forstå enkelte folk ifra Telemark og Røros. Men nå har TV og radio visket ut de største ulikhetene i dialekter. Selv om det finnes visse spesialuttrykk fortsatt.

[Steinar40]

For det fjerde, det jeg har skrevet om å lære å lese betyr ikke at man skal lære å lese PÅ morsmålet. Analfabetene jeg nevnte i et tidligere innlegg begynte med en en norsk ABC bok. Siri ser sol. Poenget er at de hadde en lærer som kunne morsmålet som kunne veilede dem i prosessen. Den som forklarte, hjalp, assisterte og motiverte snakket språket elevene kan best. Det samme gjelder skriving. Jeg, som absolutt ikke kan morsmålet deres, satt med dem en time. Det var heller klamt for både meg og elevene. Rett og slett fordi de hadde spørsmål, som de ikke kunne formulere på norsk, som jeg da ikke kunne svare på fordi jeg ante ikke hva de lurte på. Når morsmålslæreren kom viste det seg at de hadde lurt på noe så elementært som hva et par av ordene betydde. Det kunne jo ikke jeg svare på, for jeg skjønte jo ikke hva de lurte på. Og OM jeg hadde skjønt det, så hadde de neppe forstått svaret mitt. Så det eneste vi kunne gjøe var å nikke, smile, peke og uttale lyder og ord.. det var en time med mye smil og "sooooooooooooooooooooooooooooooooooooool". Jeg tror i grunn de fikk mye mer ut av timen med morsmålslæreren enn hun derre norske som ikke skjønte bæret.

Det sier seg selv at elever som ikke kan norsk trenger en norsklærer som kan språket deres.

Imidlertid skal altså målet være å lære seg norsk best mulig, og ikke mer av morsmålet.

[Steinar40]

Folk med nynorsk som hovedmål er jevnt over mer positive til sidemålet sitt enn folk med bokmål som hovedmål er til sitt.

Ja, fordi at bokmål dominerer det norske språket - heldigvis

[Steinar40]

Steinar40 beklager at jeg har bidratt til fullstendig avsporing av tråden din!

Avsporing i tråder har aldri bekymret meg hehe

[Steinar40]

Forresten, norsk er ikke mitt morsmål heller og da jeg begynte å lære språket, snakket vi bare på norsk. Ja, man skjønner ikke mye i begynnelsen, men det blir fort mye bedre. I veldig mange kommuner er det ikke kapasitet til opplæring i morsmål i mange språk. Hva skjer da? Tror du at de som ikke får opplæring i sitt morsmål ikke klarer å lære norsk? Jeg er bevis at man ikke trenger morsmål å lære seg norsk når man har motiverte og flinke lærere som tenker nytt og bruker mulighetene som fins. I tillegg er det en del kurser som satser på kunnskaper i engelsk de første dagene og så slutter de å bruke engelsk for å forklare noe som helst. Hva med de som ikke har engelsk som morsmål? Jeg ser poenget med å forklare noe i et språk man kan, men jeg mener at det ikke er nødvendig, så lenge læreren kan jobben sin.

Jeg er enig med deg i at man ikke må ha en norsklærer som kan barnas morsmål, men jeg tror utvilsomt på at det vil være mye mer effektivt når barna ikke kan noe norsk.

[Gjest MorAase]

Og dette var et godt argument mot mitt innlegg fordi?

Fordi jeg er en av tusener som ikke fatter bæret av disse tingene, men som fremdeles kan anses som flinke. Mao er det ikke hold i ditt argument.

[Gjest MorAase]

Selv om du tror du forstår null og niks av disse tingene, og ikke greier å definere dem, så er det ganske sannsynlig at du ubevisst forstår disse tingene meget godt, det viser jo innleggene dine.

Mange liker å påstå at de ikke forstår en dritt av grammatikk, setningsoppbygging etc., men likevel greier de å reagere når de ser en setning som er bygd opp feil, grammatiske feil osv. Man kan ha forstått noe man ikke greier å sette ord på. Forståelsen ligger i språket ditt og din bruk av språket. Mangler man denne ubevisste forståelsen får man et dårlig språk.

Så da å sette alle krefter på skolen inn på å lære barnet norsk skikkelig er feil? Som sagt, jeg aner ikke hva et adverb er, eller en konjuksjon, men fremdeles klarer jeg meg høvelig bra. Mye fordi jeg har lært meg ett språk først, før neste språk kom på banen.

Om et barn vokser opp med foreldre som snakker hvert sitt språk, så er det fint at barnet lærer begge foreldrene sitt språk. Men det offentlige, det vil si skoleverket, skal ikke bruke krefter på annet en det nasjonale språket samt de fremmedspråk som er en del av fellespakken.

[Gjest MorAase]

Så når eleven sitter der med samfunnsfagsboka og lurer på hva tertiærnæring betyr, så er din løsning å svare I am a girl?

Ah! Så dagens førsteklassinger begynner med tertiærnæringer? Er de innom makroøkonomisk teori og politikk bare i bredden eller i dyben også? De har vel da også innføring i nevrokirugi i biologien og klassetur til LHC i fysikken? Eller var det sånn at en faktisk lærte betydningen av ordet tertærnæring i den timen en faktisk hadde om tertiærnæring? Bør ikke ikke da ha språkknagger tilhørende det språket det undervises på for å ta til seg begrepet?

[Gjest MorAase]

Det er mye mulig du hadde blitt mer forstålig på swahili.

Pamoja na hayo vamp hoja ya sasa inaonekana kama watoto Norway lazima wamejifunza Kiswahili kabla ya kujifunza Norway.

Bora sasa? Salamu kutoka Google kutafsiri ...

[Gjest Anuket]

Fordi jeg er en av tusener som ikke fatter bæret av disse tingene, men som fremdeles kan anses som flinke. Mao er det ikke hold i ditt argument.

Er du en av dem som har foreldre som har et annet morsmål enn norsk, hvis ikke så ser jeg fremdeles ikke hva kommentaren din har å gjøre her. Føl deg gjerne fri til å forklare mer enn en enkelt kommentar....