Delvis ufør venninne

[2shy]

Nå får jeg sikkert mye pepper her, men jeg må si jeg skjønner ts godt. Selvfølgelig vet hun ikke alt om venninna, og det er godt mulig det er mer som ligger bak enn det som vises på overflaten, men ut i fra det ts skriver forstår jeg godt at hun lurer.

Har selv ei venninne som går på NAV. Hun sier hun har en depresjon. Kan godt hende hun har det, men det er merkelig at denne depresjonen forlater henne hver eneste helg. Da har hun mulighet til å være supersosial og gå på fest/ ut på byen f.o.m torsdagen. Hun er også alltid med hver eneste gang noen reiser vekk. Enten det er hyttetur på Geilo eller fylletur til Hellas. Så da må man kunne lure litt.

Jada, det kan være hun ligger strak ut i senga mandag-onsdag, men om man vet man kommer til å ligge i senga tre dager i uka p.g.a at man var ute i helgen, ja da burde man prioritere annerledes.

Hun ligger nok ikke flat ut i senga i flere dager fordi hun festet, men fordi hun er deprimert. Jeg har en venn som lider av klinisk alvorlig depresjon, og noe av det viktigste h*n gjør er å være så sosial som mulig. Vennene gir trygghet og løfter h*n.

Noen bruker festing for å "takle" depresjonen, og rømme unna. Jeg sier ikke at det må være tilfelle med din venninne, men det er tilfelle for mange.

[Gjest pærecider]

Jo jeg syns det er merkelig uansett. Kall meg dum.

Jaja, deg om det. Skal i allefall kose meg i Kina med familien min, så kan du sitte her og surmule på KG. Ikke pådra deg magesår og andre stressrelaterte symptomer,da! Surmuling og mistenksomhet er ikke bra for helsa, vettu.

[Djungelvrål]

Jaja, deg om det. Skal i allefall kose meg i Kina med familien min, så kan du sitte her og surmule på KG. Ikke pådra deg magesår og andre stressrelaterte symptomer,da! Surmuling og mistenksomhet er ikke bra for helsa, vettu.

Jo hvis jeg får magesår så kan jeg jo uføretrygde meg og leve livets glade dager jeg også

[AnonymBruker]

Jeg har nå lest de fleste svarene i denne tråden, og må si jeg skjønner TS bedre enn mange andre som forsvarer venninnen hennes ukritisk.

Og før jeg får så ørene flagrer, jeg har selv vært borte fra arbeidslivet noen år pga en fysisk kronisk sykdom. Men den eneste 'ferien' min på flere år, har vært tur på Rikshospitalet. Jeg har kanskje vært med på noen festligheter 3 - 4 ganger i året i form av en liten samling med venninner en kveld, og selv da uten å kunne garantere at jeg kommer...

Jeg vet hvor vanskelig det er med NAV, og jeg vet hvor vanskelig det er å være syk samtidig som man har med NAV å gjøre. Nå etter sykehusopphold og diverse medisiner, så merker jeg en viss bedring. Frisk blir jeg aldri. Det er ingenting jeg vil MER enn å komme meg ut å bruke livet. Jeg vil jobbe, knytte nye bekjentskaper og ikke være redd for at folk spør meg hva JEG holder på med, og jeg faktisk kan si jeg holder på med noe.

Så jeg ser absolutt den delen av argumentene, men jeg også synes det blir veldig rart med syke som fester hver eneste helg, drar til utlandet, holder på med det ene og det andre - og så forventer ukritisk forståelse for nettopp dette, selv om de aldri jobber. Ingen jeg kjenner som jobber 5 dager i uken er perfekte mennesker med uendelig energi og godt humør. De er akkurat som mange andre, med sine gode og dårlige dager og 'issues'. Men de gjør det de gjør, for noen må tross alt betale samfunnsregningen. Da synes jeg faktisk de har lov til å reagere litt hvis de ser noe som ikke helt stemmer.

Anonym poster: adaa0b26e2c791a80a71a8218dfd48b9

[AnonymBruker]

Jeg er også utslitt, gåen og trenger ferie en gang i året, jobber 100%, har barn, hus og hjem, regninger osv. Men faen, alle blir slitne, hadde jeg hatt muligheten hadde jeg ligget rett ut en hel dag.. men slik er ikke realistisk. Nå får jeg sikkert ildkuler og masse chillipepper hitover men whatever; tåler ikke folk å jobbe og ha et hektisk liv? Slik er det, man kan ikke sippe for ALT! Å joda, det finnes sykdommer og plager alle veier, fysiske som psykiske.. har selv vært deprimert og hatt "gjemme meg bort/sosial angst" i stor grad i tillegg til etterplager om jeg kan kalle det slik etter 10 år med mobbing gjennom hele skoletiden.. gikk på en stor mental smell som 18 åring da jeg hadde holdt dette inne i alle årene og levde med en fasade. Men det hjalp ikke å sitte inne å isolere meg foran pc og tv, det ble verre. Jeg tok opp kampen, skiftet jobb, brukte fritiden på gode venner og hobby, jeg brukte bitterheten til å kick-ass alle vonde minner på trening! Og etter over ti år er jeg fortsatt plaget av nedturer og vonde dager. Fikk diagnosen Fibromyalgi i fjor, men jeg kjemper og er sterk, man kan ikke gi opp og gå i kjelleren heller!? Så noen er sterkere og tåler mer enn andre tydeligvis.

Jeg tror dessverre noen gir litt opp når det er lettere å ikke jobbe når man får trygd, stygt sagt kanskje men det blir en sti man vandrer på i trygghet uten å ta en brattere en.. ond sirkel...

Dette er ikke ett innlegg for å beskylde deg å deg osv, men forskning/statistikk viser at det er maaaange trygdesnyltere.. og tallet på uføre/ung-uføre øker og øker.. hvorfor?

Og man blir trøtt, sliten, energiløs osv når man ikke gjør noe men bare går hjemme, man blir igså trøtt av å sove for mye ilengre tid, for kroppen blir vant til det og om man da plutselig får mindre søvn blir man sliten..

Og joda, alle opplever ting forskjellig, men noen gjør en ekstra innsats andre ikke. Noen vil men andre ikke.

Og dere som er uføre/aap osv.. jo, dere trenger det sikkert, mer eller mindre.

Anonym poster: 6fdccf119bf48564601c2f6533cef0b0

[Gjest pærecider]

Jo hvis jeg får magesår så kan jeg jo uføretrygde meg og leve livets glade dager jeg også

Jamen så flott, da! Du må jo først bevise for legen og NAV at du er syk nok, og så må du gjennom flere år med utredning og arbeidsutprøving før du kan nå det store gyldne målet, å leve på NAVs nåde og bli mistenkeliggjort av alle og enhver hver gang man tar en tur til Sverige for å handle. Fordi når man er syk så skal man jo ligge i senga og vente på å dø, ikke sant?

[AnonymBruker]

Jeg har nå lest de fleste svarene i denne tråden, og må si jeg skjønner TS bedre enn mange andre som forsvarer venninnen hennes ukritisk.

Og før jeg får så ørene flagrer, jeg har selv vært borte fra arbeidslivet noen år pga en fysisk kronisk sykdom. Men den eneste 'ferien' min på flere år, har vært tur på Rikshospitalet. Jeg har kanskje vært med på noen festligheter 3 - 4 ganger i året i form av en liten samling med venninner en kveld, og selv da uten å kunne garantere at jeg kommer...

Jeg vet hvor vanskelig det er med NAV, og jeg vet hvor vanskelig det er å være syk samtidig som man har med NAV å gjøre. Nå etter sykehusopphold og diverse medisiner, så merker jeg en viss bedring. Frisk blir jeg aldri. Det er ingenting jeg vil MER enn å komme meg ut å bruke livet. Jeg vil jobbe, knytte nye bekjentskaper og ikke være redd for at folk spør meg hva JEG holder på med, og jeg faktisk kan si jeg holder på med noe.

Så jeg ser absolutt den delen av argumentene, men jeg også synes det blir veldig rart med syke som fester hver eneste helg, drar til utlandet, holder på med det ene og det andre - og så forventer ukritisk forståelse for nettopp dette, selv om de aldri jobber. Ingen jeg kjenner som jobber 5 dager i uken er perfekte mennesker med uendelig energi og godt humør. De er akkurat som mange andre, med sine gode og dårlige dager og 'issues'. Men de gjør det de gjør, for noen må tross alt betale samfunnsregningen. Da synes jeg faktisk de har lov til å reagere litt hvis de ser noe som ikke helt stemmer.

Anonym poster: adaa0b26e2c791a80a71a8218dfd48b9

Applaus til deg!!

Anonym poster: 6fdccf119bf48564601c2f6533cef0b0

[Gjest pærecider]

Og før jeg stikker, jeg vet godt at det er mange som ikke skulle ha trygd, samtidig som det er mange som faktisk har fått trygd fordi de trenger den. For utenforstående kan det være vanskelig å se hvem som er hvem. Jeg begynner å lure på om det er blitt et prinsipp for enkelte folk, man skal på død og liv trekke alle som mottar en eller annen form for utbetaling fra NAV i tvil. Debatt om systemet generelt er en annen ting. Men hvorfor denne mistenkeliggjøringen av enkeltpersoner? Hvis dere kjenner noen som dere er helt sikre på er snyltere, hvorfor er dere ikke modige nok til å melde til NAV istedet for å klage her?

Kan noen svare meg på det? Hvorfor? Er det deres jobb å avgjøre hvem som er 'verdige trengende'? Er det deres oppgave å fortelle disse hva de skal gjøre/ikke gjøre med fritiden/ferien sin?

Og den argumentet med skattepengene dine, mine, våre er ganske tynnslitt, glem ikke at mange av de som er trygdede idag har jobbet før og betalt skatt, samt at trygd/aap er en liten del av alt som NAV utbetaler, det er fødselspenger, dagpenger, pensjon, barnetrygd etc, etc.

Endret 16. mars 2013 av pærecider

[AnonymBruker]

Kan noen svare meg på det? Hvorfor? Er det deres jobb å avgjøre hvem som er 'verdige trengende'? Er det deres oppgave å fortelle disse hva de skal gjøre/ikke gjøre med fritiden/ferien sin?

Mitt perspektiv, etter og ha jobbet en del i utlandet tidligere, og da naturligvis blitt kjent med folk fra deler av verden hvor de virkelig sliter økonomisk i disse dager, er at vi har det nesten litt for godt i Norge. Det er ikke alle mennesker der ute i verden som har råd til å si, "dette klarer jeg ikke lengre pga det og det som feiler meg". De MÅ. Og tenk, ting som utdannelse koster flesk i enkelte land, og bare de rikeste har råd til det. Sånn er det ikke i Norge. Så de MÅ jobbe med luselønn for å få hjulene til å gå rundt. Om de så er traumatiserte, deprimerte, utslitte eller fysisk i grenseland.

Så jeg blir litt sjokkert over å lese om alle unge norske i arbeidsfør alder som havner på trygd. Og blir værende der livet ut. For mange tilstander varer ikke for evig, så det er kanskje fristende å være fornøyd med trygden man en gang fikk innvilget, enn å ville kaste seg ut i arbeidslivet på nytt. Så mitt viktigste budskap må være, at vi skal ikke ha en trend her i landet hvor enkelte innbiller seg at det bare er supermennesker uten issues som klarer å jobbe, for alle har noe. Jeg merker flere og flere nordmenn tror 'friske' er så mye mer annet enn de selv er, og det må vi som samfunn få en slutt på. Eller det vil si, alt dette FÅR en slutt hvis ingen 'gidder å jobbe', for da er det ikke lenger noen som betaler regningen.

Anonym poster: adaa0b26e2c791a80a71a8218dfd48b9

[Gjest Marsvinet]

Jeg er faktisk enig med TS. Sånne folk er provoserende. Hadde venninda hatt litt selvinnsikt, så hadde hun ikke skrytt av alt hun skulle gjøre på fridagen sin (om hun hadde vært syk og hatt et behov for å "hente seg inn" på denne dagen kunne hun vel ikke planlegge morsomme ting å gjøre?) til en venninde som må jobbe fulltid og atpåtil tjener mindre penger enn den uføre. Men jeg blir vel skutt her inne på KG for å mene dette...

[Gjest pærecider]

Mitt perspektiv, etter og ha jobbet en del i utlandet tidligere, og da naturligvis blitt kjent med folk fra deler av verden hvor de virkelig sliter økonomisk i disse dager, er at vi har det nesten litt for godt i Norge. Det er ikke alle mennesker der ute i verden som har råd til å si, "dette klarer jeg ikke lengre pga det og det som feiler meg". De MÅ. Og tenk, ting som utdannelse koster flesk i enkelte land, og bare de rikeste har råd til det. Sånn er det ikke i Norge. Så de MÅ jobbe med luselønn for å få hjulene til å gå rundt. Om de så er traumatiserte, deprimerte, utslitte eller fysisk i grenseland.

Så jeg blir litt sjokkert over å lese om alle unge norske i arbeidsfør alder som havner på trygd. Og blir værende der livet ut. For mange tilstander varer ikke for evig, så det er kanskje fristende å være fornøyd med trygden man en gang fikk innvilget, enn å ville kaste seg ut i arbeidslivet på nytt. Så mitt viktigste budskap må være, at vi skal ikke ha en trend her i landet hvor enkelte innbiller seg at det bare er supermennesker uten issues som klarer å jobbe, for alle har noe. Jeg merker flere og flere nordmenn tror 'friske' er så mye mer annet enn de selv er, og det må vi som samfunn få en slutt på. Eller det vil si, alt dette FÅR en slutt hvis ingen 'gidder å jobbe', for da er det ikke lenger noen som betaler regningen.

Anonym poster: adaa0b26e2c791a80a71a8218dfd48b9

Vet du hva, det er faktisk et vettugt svar. Det er så godt at folk kan diskutere på et generelt plan og se litt lenger enn bare mine/dine skattepenger og snyltende lathanser. Hadde tenkt å legge meg, men måtte svare på dette. Jeg har også bodd utenlands og vet at vi er heldige her i Norge. Jeg er enig i at man skal ikke gi opp, jeg er selv på aap etter mange års alvorlig sykdom, nå øker jeg jobbingen litt etter litt, så jeg en dag kan bli frisk nok til å jobbe og bidra, så jeg har ikke gitt opp. Personlig tror jeg at problemet stikker dypere enn så, jeg tror, som deg at det er et generelt samfunnsproblem, dagens unge har fått mye i fanget, foreldre og skole syr puter under armene på dem, og så forventer man at NAV skal overta etterhvert. Problemet her er at vi som utenforstående ikke kan avgjøre hvem som trenger NAV eller ikke. Det blir så galt når diskusjonen retter seg mot enkeltpersoner. Og det er det jeg etterlyser svar på.

Men jeg reagerer mest på den småligheten som enkelte her utviser, fordi man er syk, så kan man ikke ta seg ferie, man kan heller ikke dra og kose seg med kaffe og boller på kafe, og hvis man en dag føler seg bra så er det feil hvis man sminker og steller seg og ser fresh ut. Selv skulle jeg gjerne ha byttet ut Kinaturen min med topp syn, normal hørsel, topp fungerende psyke og en kropp som adlyder meg.

Endret 17. mars 2013 av pærecider

[Gjest TS]

Jeg er faktisk enig med TS. Sånne folk er provoserende. Hadde venninda hatt litt selvinnsikt, så hadde hun ikke skrytt av alt hun skulle gjøre på fridagen sin (om hun hadde vært syk og hatt et behov for å "hente seg inn" på denne dagen kunne hun vel ikke planlegge morsomme ting å gjøre?) til en venninde som må jobbe fulltid og atpåtil tjener mindre penger enn den uføre. Men jeg blir vel skutt her inne på KG for å mene dette...

Takk for at det er noen som ser det.

En grunn til at jeg har reagert er jo at det ser ut som hun fikser hverdagen bedre enn meg som jobber fullt. Hun kommer seg oftere på trening, har oftere energi til å invitere folk til seg, er flinkere til å holde hjemmet i stand, har mer kontakt med venner/familie enn meg. Hadde jeg jobbet mindre er det klart jeg også hadde fikset disse tingene bedre, fordi jeg da hadde hatt masse TID og energi til det! Likevel er det en selvfølge for meg å jobbe fullt når jeg er i stand til det.

[LarryGopnik]

Jeg har en venninne som er delvis ufør. Hun jobber godt under 50 %. Tidligere, når vi bare var bekjente, tenkte jeg ikke så mye over dette. Men nå som vi er blitt venninner, er det blitt litt annerledes. Jeg vet at det er psykiske årsaker til at hun er ufør. Hun hadde noen problemer for mange år siden, og er fortsatt ufør etter det. For meg virker hun nå veldig "frisk", glad og lykkelig. ..

Og som du skriver på slutten- kanskje kunne hun vært i full jobb nå? Dette er jo en svakhet med vurdering av uførhetsgrad - det betraktes kanskje i for stor grad som permanent? Skjønner godt du reagererer.

Gopnik

[Tabris]

Jeg forstår også TS, og har selv folk i min omgangskrets som jeg stusser litt over når det kommer til dette.

Jeg anser ikke folk som går på ufør automatisk som "snyltere", og jeg vet svært godt at det er mange sykdommer og lidelser som ikke viser. Derfor er det svært vanskelig, om ikke umulig, for oss utenfor å vite hvem som faktisk snylter og hvem som har en skjult sykdom.

Men jeg er faktisk ikke enig i at vi ikke har noe med det. Hadde vi ikke hatt den velferdsstaten vi hadde, og uføre levde på privat forsikring og egne oppsparede midler, så er jeg enig i at vi ikke hadde hatt noe med det i det hele tatt. Da kunne man tatt så mange fridager, festedager og feriedager man ville uten at noen kunne eller skulle sagt noe som helst.

Men faktum er at det er folks skattepenger som går (blant annet) til uføretrygd, og da er det faktisk noe vi har noe med. Ikke i den forstand at vi skal snoke i andres liv og gå rundt og mistenkeliggjøre dem. Men det må være lov å stille spørsmål når noe åpenbart skurrer.

Ja, mange er opphengt i dette. For det ER provoserende med de som faktisk snylter. Jeg kommer ikke hjem fra jobb sliten og trett for moro skyld, og jeg har noe med hva mine skattepenger går til.

[AnonymBruker]

Jeg forstår også TS, og har selv folk i min omgangskrets som jeg stusser litt over når det kommer til dette.

Jeg anser ikke folk som går på ufør automatisk som "snyltere", og jeg vet svært godt at det er mange sykdommer og lidelser som ikke viser. Derfor er det svært vanskelig, om ikke umulig, for oss utenfor å vite hvem som faktisk snylter og hvem som har en skjult sykdom.

Men jeg er faktisk ikke enig i at vi ikke har noe med det. Hadde vi ikke hatt den velferdsstaten vi hadde, og uføre levde på privat forsikring og egne oppsparede midler, så er jeg enig i at vi ikke hadde hatt noe med det i det hele tatt. Da kunne man tatt så mange fridager, festedager og feriedager man ville uten at noen kunne eller skulle sagt noe som helst.

Men faktum er at det er folks skattepenger som går (blant annet) til uføretrygd, og da er det faktisk noe vi har noe med. Ikke i den forstand at vi skal snoke i andres liv og gå rundt og mistenkeliggjøre dem. Men det må være lov å stille spørsmål når noe åpenbart skurrer.

Ja, mange er opphengt i dette. For det ER provoserende med de som faktisk snylter. Jeg kommer ikke hjem fra jobb sliten og trett for moro skyld, og jeg har noe med hva mine skattepenger går til.

Spørsmålet for meg er litt på hvilket «nivå» man har noe med det. Og hvilke virkemidler man bruker.

Det er en vanskelig diskusjon, og det er så lett å sparke noen som alt ligger nede. Som sliter allerede.

Vi har et samfunn med visse kontrollbehov som jeg mener utvalgte deler av samfunnet bør utføre. Det er få som synes at borgervern er måten å løse kriminalitet. Jeg synes ikke det er rett at jeg skalmåtte utlevere alt mitt såre til bekjente, venner eller familien.

Jeg føler ikke jeg har rett til å få en lang utredning av en nabo jeg tror kanskje har snytt på skatten og trolig har jobbet mye svart. Men han synes han har rett på å kreve forklaringer og utredninger på hvorfor jeg får støtte fra staten. For meg føles det som om han skal godkjenne at jeg er syk nok.

Mistenkeliggjøring som baksnakking og ryktespredning og direkte angrep kan skade så mye. Har vi rett til å tråkke på ni for å ta nummer ti? Eller må vi stole på at myndigheter får de ressursene og redskapene de trenger? Og godta at noen slipper unna for å ikke ødelegge mennesker som ikke har gjort noe galt?

Anonym poster: 914a9c8d644daebbaf8db17a86e5f213

[Gjest pærecider]

Spørsmålet for meg er litt på hvilket «nivå» man har noe med det. Og hvilke virkemidler man bruker.

Det er en vanskelig diskusjon, og det er så lett å sparke noen som alt ligger nede. Som sliter allerede.

Vi har et samfunn med visse kontrollbehov som jeg mener utvalgte deler av samfunnet bør utføre. Det er få som synes at borgervern er måten å løse kriminalitet. Jeg synes ikke det er rett at jeg skalmåtte utlevere alt mitt såre til bekjente, venner eller familien.

Jeg føler ikke jeg har rett til å få en lang utredning av en nabo jeg tror kanskje har snytt på skatten og trolig har jobbet mye svart. Men han synes han har rett på å kreve forklaringer og utredninger på hvorfor jeg får støtte fra staten. For meg føles det som om han skal godkjenne at jeg er syk nok.

Mistenkeliggjøring som baksnakking og ryktespredning og direkte angrep kan skade så mye. Har vi rett til å tråkke på ni for å ta nummer ti? Eller må vi stole på at myndigheter får de ressursene og redskapene de trenger? Og godta at noen slipper unna for å ikke ødelegge mennesker som ikke har gjort noe galt?

Anonym poster: 914a9c8d644daebbaf8db17a86e5f213

Thank you!! Du sa det jeg tenkte, men ikke evnet å få skrevet ned.

[Tabris]

Nei, jeg mener absolutt ikke at naboen har noen som helst krav om å vite detaljer om ditt sykdomsforløp. Uføre har ingen forklaringsplikt ovenfor andre enn legen og saksbehandleren i NAV. Men jeg har forståelse for at man reagerer når en venninne er delvis ufør og virker til å ha mer energi og overskudd enn hva man har selv som jobber fulltid.

Det er ikke sikkert at det man ser stemmer. Og det kan være det ligger mer bak som man ikke kjenner til og ei heller har noen rett til å vite noe om. Men jeg mener det er lov - og helt forståelig - å reagere i sitt stille sinn når man ser slikt.

[Gjest Funky Punk]

Jeg er enig i tankegangen om at vi faktisk må bry oss med hva andre gjør for å ta snyltere. Problemet er at for å ta snyltere, så må man tråkke over de som har en legitim grunn til å få uføretrygd.

Jeg vet bare med meg selv at jeg har absolutt ingenting å skjule. Dersom f.eks nav får inn en melding om meg om at jeg snylter, så får de jo gjerne granske dette videre. Problemet da blir at jeg kommer nok til å bli enda sykere, for bare tanken på at jeg skal bli gransket opp og ned og må gjennom enda mer samtaler, utredninger osv gjør at hver minste lille fiber i kroppen min brytes enda mer ned.

Vil nå heller ha en jevnt over høyere terskel for å få uføretrygd, ved at man ikke sykemeldes så lett, men at man heller setter i gang tiltak UMIDDELBART. For slik som det er i dag så blir mange sykemeldt med en gang og så går det gjerne 1 år før man da kanskje får aap. Og først når man har gått på aap en god stund, da blir man satt i tiltak. Og når det har gått så lang tid hvor pasienten har vært hjemmeværende, så er sjansen stor for at det blir vanskeligere å få denne pasienten tilbake i jobb igjen.

Tar man tak i problemet når det oppstår så er det lettere å få gjort noe med det, enn om man bare skyver problemet foran seg og lar det hope seg opp.

[Gjest pærecider]

Nei, jeg mener absolutt ikke at naboen har noen som helst krav om å vite detaljer om ditt sykdomsforløp. Uføre har ingen forklaringsplikt ovenfor andre enn legen og saksbehandleren i NAV. Men jeg har forståelse for at man reagerer når en venninne er delvis ufør og virker til å ha mer energi og overskudd enn hva man har selv som jobber fulltid.

Det er ikke sikkert at det man ser stemmer. Og det kan være det ligger mer bak som man ikke kjenner til og ei heller har noen rett til å vite noe om. Men jeg mener det er lov - og helt forståelig - å reagere i sitt stille sinn når man ser slikt.

Det er forskjell på å tenke sitt innimellom og det å skrive lange sure innlegg på diverse nettfora eller baksnakke hverandre og dermed tråkke på folk som kanskje allerede ligger nede. Tar meg i å tenke mitt innimellom om folk som ikke virker syke, men slår det vekk ved å minne meg på at folk har sikkert tenkt sitt om meg, og det er MYE folk ikke vet om min situasjon, og at det er mye jeg ikke vet om andres situasjon:)

Endret 17. mars 2013 av pærecider

[Havbris]

Er det noen i denne tråden som er saksbehandler på NAV? Jeg ser at det er mange som uttaler seg om andre her, og jeg lurer på om det er på bakgrunn av saksbehandlerkompetanse? Eller er det kun "synsing" om andres liv, hva andre burde kunne og klare, med utgangspunkt i hva man selv klarer og kan?