Delvis ufør venninne

[Gjest Gjest]

Jeg leker litt med tanken på om jeg skulle skaffe meg et marsvin eller en hamster, men jeg er redd det blir for mye ansvar og krever for mye stell.

Ja, egentlig har jeg inntrykk av at det er mye stell med marsvin/hamster. Er jo mye mindre stell med en katt. Men den skal helst kunne være ute også. Så ja, jeg som er frisk ville heller ikke tatt på meg hamsteransvar.

[Gjest pærecider]

Men nå blir jeg litt nysgjerrig. Hva er egentlig problemet ditt, TS? At venninnen din tilsynelatende har det bra selv om hun er delvis ufør, eller er det det at hun forteller om det positive i hverdagen, ikke det negative? Eller er du bare misunnelig? Hvorfor melder du ikke til NAV, siden det virker som om du er så sikker. Nå ser det ut som om du bare leter vilt etter flere argumenter for at din venninne er trygdesnylter? Kanskje hun er det, kanskje ikke. Det kan verken du, jeg eller noen andre her i tråden avgjøre. Hvis NAV vil, så kan de undersøke det nærmere, enten finner de ut at hun faktisk snylter, eller så baserer de sin avgjørelse på noe som du kanskje ikke vet noe om og lar henne beholde trygda.

Slettet sitert innhold fjernet.

Tekola, mod.

Endret 18. mars 2013 av Tekola

[The Kitten]

Mange av oss som jobber hver dag har faktisk mye å slite med i hverdagen og kunne glatt fått sykemelding om vi hadde lagt fram alt for en lege.

Jeg har mistet begge mine foreldre i ung alder, datteren min ble narkoman, mannen min ble tatt for underslag og var utro mot meg, jeg har slitt psykisk med angst - men har bitt tennene sammen og gått på jobb hver dag selvom jeg har ligget våken halve nettene og grått.

Idag er jeg en oppegående kvinne som faktisk er tomt og glad for alt jeg har kommet gjennom .... uten sykemelding og medisiner.

Er sikker på at mange flere kunne gjort det samme.

Anonym poster: a2861a5286f22cc2f03296dad22cde73

Jeg er veldig enig i det du skriver her. Hvorfor er det akseptabelt at noen bare gir opp? Hva med alle oss som ikke gir opp? Som stabler oss på beina igjen etter utallige nedslag?

Min barndom var langt i fra en lykkelig en. Mine besteforeldre mishandlet min bror og meg, min mor er alkoholiker, jeg ble mobbet på barneskolen, seksuelt misbrukt osv. I voksen alder ble jeg voldtatt, utvilket bulimi, depresjon, angst og PTSD. Basert på dette burde jeg jo gi opp ikke sant? For det er det mange gjør, for langt mindre.

[Gjest TS]

Men nå blir jeg litt nysgjerrig. Hva er egentlig problemet ditt? At venninnen din tilsynelatende har det bra selv om hun er delvis ufør, eller er det det at hun forteller om det positive i hverdagen, ikke det negative? Eller er du bare misunnelig? Hvorfor melder du ikke til NAV, siden det virker som om du er så sikker. Nå ser det ut som om du bare leter vilt etter flere argumenter for at din venninne er trygdesnylter? Kanskje hun er det, kanskje ikke. Det kan verken du, jeg eller noen andre her i tråden avgjøre. Hvis NAV vil, så kan de undersøke det nærmere, enten finner de ut at hun faktisk snylter, eller så baserer de sin avgjørelse på noe som du kanskje ikke vet noe om og lar henne beholde trygda.

Jeg har ikke gitt meg ut for å være sikker. Jeg har ikke lagt skjul på at jeg kjenner misunnelse heller. Det er lov å uttrykke tanker her.

[Gjest pærecider]

Jeg har ikke gitt meg ut for å være sikker. Jeg har ikke lagt skjul på at jeg kjenner misunnelse heller. Det er lov å uttrykke tanker her.

Har ikke sagt noe annet. Men noe er det. Nå har du luftet tankene, og det er blitt en diskusjon rundt det. Det er gode argumenter på begge sider, både for og imot. Da må du vel avgjøre om du skal slå vekk de tankene og godta ting som de er eller skal du mønstre nok baller til å ta en prat med venninna di eller melde venninna di til NAV. For de siste argumentene dine har vært generelt de samme; bare i ulike vendinger, de går ut på hva venninna di klarer og hva hun sier på face. For meg ser det ut som om du prøver å overbevise de som ikke er enig om at det er noe muffens her.

Endret 17. mars 2013 av pærecider

[Pringle]

er det det at hun forteller om det positive i hverdagen, ikke det negative?

Jeg tok opp det med min psykolog også, at han hadde fått inntrykk av at det virket som alt gikk så bra og at jeg taklet ting så fint for tiden. Det er et damoklessverd, det der at når du blir "for bra", så får du kanskje ikke hjelpen lenger som er akkurat det som skal til for at du skal ha det bra. Jeg vil jo fokusere på det som er positivt, ikke bare surmule! Det gjør meg trist og dårligere å bare snakke om vonde ting. Selvfølgelig snakker vi om triste ting også, det er både godt og nødvendig, men det som hjelper meg mest er å få støtte for at det faktisk, etter forholdene, er mye som går bra i livet mitt!

[Djungelvrål]

Og der gikk jeg over fra å tro at du var en debattant til å bli et troll som egentlig er ute etter å provosere. For du mener vel ikke det seriøst?

Det var vel like usaklig som det du skrev?

[2shy]

Jeg er veldig enig i det du skriver her. Hvorfor er det akseptabelt at noen bare gir opp? Hva med alle oss som ikke gir opp? Som stabler oss på beina igjen etter utallige nedslag?

Min barndom var langt i fra en lykkelig en. Mine besteforeldre mishandlet min bror og meg, min mor er alkoholiker, jeg ble mobbet på barneskolen, seksuelt misbrukt osv. I voksen alder ble jeg voldtatt, utvilket bulimi, depresjon, angst og PTSD. Basert på dette burde jeg jo gi opp ikke sant? For det er det mange gjør, for langt mindre.

Som jeg og flere har forsøkt å få frem: vi har forskjellige forutsetninger for å takle ting! Mange som også opplever slike ting som du har gjort (som det er veldig leit å lese om forresten) får slaget først i godt voksen alder, så vidt jeg vet er du i tidlig 20-årene, og veldig ung. Nå sier ikke jeg at du kommer til å møte veggen, men at mange faktisk gjør det senere i livet.

[Gjest pærecider]

Jeg tok opp det med min psykolog også, at han hadde fått inntrykk av at det virket som alt gikk så bra og at jeg taklet ting så fint for tiden. Det er et damoklessverd, det der at når du blir "for bra", så får du kanskje ikke hjelpen lenger som er akkurat det som skal til for at du skal ha det bra. Jeg vil jo fokusere på det som er positivt, ikke bare surmule! Det gjør meg trist og dårligere å bare snakke om vonde ting. Selvfølgelig snakker vi om triste ting også, det er både godt og nødvendig, men det som hjelper meg mest er å få støtte for at det faktisk, etter forholdene, er mye som går bra i livet mitt!

Nemlig. Jeg tror at det også er et fenomen blant de som er friske også, min terapeut og min arbeidskonsulent har også reagert på det. Er man frisk, så skal man jobbe fullt, ha et strøkent hjem i akkurat den korrekte shabby chic stilen, og nåde deg om du ikke baker muffins med verdens beste barn eller trener fem ganger om dagen på Elixia. Tror det er en menneskelig greie, vi ønsker å vise fram det som er bra ved vårt liv og skjule det som ikke er så bra. Har en venninne som er dødssyk, men snakker du med henne, så skravler hun i vei om alle hobbyene sine og alt hun har gjort her og der. Ikke om smertene eller at hun lå i senga i tre dager etter å ha vært på kino.

[The Kitten]

Som jeg og flere har forsøkt å få frem: vi har forskjellige forutsetninger for å takle ting! Mange som også opplever slike ting som du har gjort (som det er veldig leit å lese om forresten) får slaget først i godt voksen alder, så vidt jeg vet er du i tidlig 20-årene, og veldig ung. Nå sier ikke jeg at du kommer til å møte veggen, men at mange faktisk gjør det senere i livet.

Jeg møtte veggen, og fant døra etterpå. Strevde som et helvete med å låse den opp og åpne den, men jeg klarte det. Er fullstendig klar over at ikke alle har samme forutsetninger, men det jeg reagerer på er at mange ikke prøver engang. Jeg har full respekt for alle som gjør en innsats for å komme seg gjennom problemene sine, men jeg tror mange dessverre gir opp alt for lett.

[Gjest pærecider]

Det var vel like usaklig som det du skrev?

Foreløpig har du ikke gitt denne diskusjonen så mye mer enn noen få forsøk på å provosere. Venter på noe mer håndgripelig fra deg, ønsker du å diskutere med meg så er du velkommen, men gi meg noen litt bedre og mer intelligente argumenter enn å antyde at syke folk egentlig skulle ha ligget på dødsleiet.

Endret 17. mars 2013 av pærecider

[AnonymBruker]

De som gir opp tar sitt eget liv eller råtner i en hybelkrok uten noen vet at de eksisterer.

Anonym poster: 1990023c49ad086225ec7618826fc348

[Gjest Funky Punk]

Jeg møtte veggen, og fant døra etterpå. Strevde som et helvete med å låse den opp og åpne den, men jeg klarte det. Er fullstendig klar over at ikke alle har samme forutsetninger, men det jeg reagerer på er at mange ikke prøver engang. Jeg har full respekt for alle som gjør en innsats for å komme seg gjennom problemene sine, men jeg tror mange dessverre gir opp alt for lett.

Hvordan vet du om folk ikke gidder å prøve?

Mange prøver og prøver til krampa tar dem. Bare fordi de har fått uføretrygd, så betyr ikke det at dem gir opp. Mange prøver fortsatt å bli så friske dem bare kan, for uføretrygd betyr ikke at man ALDRI kan jobbe igjen. Man kan faktisk fryse trygda i 4(?) år for å prøve seg ut i jobb.

[2shy]

Jeg møtte veggen, og fant døra etterpå. Strevde som et helvete med å låse den opp og åpne den, men jeg klarte det. Er fullstendig klar over at ikke alle har samme forutsetninger, men det jeg reagerer på er at mange ikke prøver engang. Jeg har full respekt for alle som gjør en innsats for å komme seg gjennom problemene sine, men jeg tror mange dessverre gir opp alt for lett.

Det er flott at du klarte det. Mange gir nok opp for lett i våre øyne, men vi vet ikke hva som river i dem innvendig, og vi vet på ingen måte hvor mye de har prøvd eller ikke prøvd. Kanskje de har møtt veggen langt fler ganger enn deg, og rett og slett ikke har mer å gå på. Noen gir kanskje opp før de bør, men det kan jo ikke du vite?

Endret 17. mars 2013 av 2shy

[Miller]

Jeg møtte veggen, og fant døra etterpå. Strevde som et helvete med å låse den opp og åpne den, men jeg klarte det. Er fullstendig klar over at ikke alle har samme forutsetninger, men det jeg reagerer på er at mange ikke prøver engang. Jeg har full respekt for alle som gjør en innsats for å komme seg gjennom problemene sine, men jeg tror mange dessverre gir opp alt for lett.

Hvem er disse som ikke prøver, og hvordan vet du at de ikke prøver?

Tenker du på heroinavhengige?

[Steinar40]

Jeg synes selv at trygdesnyltere er noe av det laveste man kan komme, og synes de skal bli hardt straffet de man finner. Men for å sette dette litt i perspektiv hvis det er pengene man tenker på, så er nok skattesnytere et mye større problem enn trygdesnyltere. Det er også tankevekkende at mange ikke anser skattesnyt og svart arbeid på langt nær så graverende som trygdesnylting.

Det finnes ikke en tøddel i meg som på noe som helst plan vil forsvare trydgesnylting, det er patetiske mennesker som fortjener sin straff. Men det kan være greit å få litt perspektiv på problemet hvis det er skattepenger man er bekymret for.

Man skjønner jo hvorfor.

Det er fordi alle de uærlige jævlene ønsker å bruke svart arbeidskraft selv.

[The Kitten]

Hvordan vet du om folk ikke gidder å prøve?

Mange prøver og prøver til krampa tar dem. Bare fordi de har fått uføretrygd, så betyr ikke det at dem gir opp. Mange prøver fortsatt å bli så friske dem bare kan, for uføretrygd betyr ikke at man ALDRI kan jobbe igjen. Man kan faktisk fryse trygda i 4(?) år for å prøve seg ut i jobb.

Tja, det er bare å se på folk det. Som venninna mi som alltid har mulighet til å være med på fest, men å jobbe, nei da blir hun for sliten og må sove middagslur. Vi blir alle slitne! Men det virker som om mange uføre, særlig folk med psykiske lidelser forventer mer aksept for at de er slitne enn vi som jobber og studerer.

På arbeidsplassen min har vi noen som er utplassert fra NAV. De er alltid de siste som kommer og de første som går. De første til å klage og syte over hvor sliten de er, når realiteten er at vi andre har jobbet dobbelt for å kompensenere for dem. Jada, de har det sikkert tøft, men jeg får ikke særlig sympati for at de er sliten etter sin 5-timers lange arbeidsdag.

[The Kitten]

Hvem er disse som ikke prøver, og hvordan vet du at de ikke prøver?

Tenker du på heroinavhengige?

Nei, og jeg har forresten slitt med dopmisbruk selv og vet hvor jævla tøft det er å komme seg ut av.

[Miller]

Tja, det er bare å se på folk det. Som venninna mi som alltid har mulighet til å være med på fest, men å jobbe, nei da blir hun for sliten og må sove middagslur. Vi blir alle slitne! Men det virker som om mange uføre, særlig folk med psykiske lidelser forventer mer aksept for at de er slitne enn vi som jobber og studerer.

Fest inkluderer alkohol, det gjør ting lettere.

Kommentarer som "vi blir alle slitne" minner meg om venninnene min som sa "det er vanlig med humørsvingninger" når de hørte om min bipolare lidelse, og ikke trodde på meg.

Du kan ikke vite hvordan andre har det selv om du har opplevd vonde ting selv og kommet igjennom det.

[2shy]

Tja, det er bare å se på folk det. Som venninna mi som alltid har mulighet til å være med på fest, men å jobbe, nei da blir hun for sliten og må sove middagslur. Vi blir alle slitne! Men det virker som om mange uføre, særlig folk med psykiske lidelser forventer mer aksept for at de er slitne enn vi som jobber og studerer.

På arbeidsplassen min har vi noen som er utplassert fra NAV. De er alltid de siste som kommer og de første som går. De første til å klage og syte over hvor sliten de er, når realiteten er at vi andre har jobbet dobbelt for å kompensenere for dem. Jada, de har det sikkert tøft, men jeg får ikke særlig sympati for at de er sliten etter sin 5-timers lange arbeidsdag.

Den store forskjellen på dere og de som er utplassert via NAV er jo gjerne det åpenbare: dere er friske, de er ikke, og de har langt lavere terskel for å bli utmattet etter noen timer på jobb enn de som har god allmenntilstand. Det er en grunn til at de er utplassert via NAV og prøves ut i arbeid.