Delvis ufør venninne

[Havbris]

Nå har jeg bare skummet litt, orker ikke å lese gjennom alle innleggene tidligere. Men du har en 100 % ufør venninne som har samme lidelse i omtrent samme grad som deg, og likevel tar du så lett på det? Synes du virkelig ikke det er bittert at hun ikke jobber mens du jobber fullt?

Nei. Jeg er veldig glad for at jeg kan være i full jobb, og flott at mine skattekroner kan hjelpe andre. Sykdommen varierer fra menneske til menneske, selv om diagnosen er lik. Jeg liker jobben min, og misunner ikke venninne min som sitter i et smertehelvete.

[Djungelvrål]

Jeg har nå lest de fleste svarene i denne tråden, og må si jeg skjønner TS bedre enn mange andre som forsvarer venninnen hennes ukritisk.

Og før jeg får så ørene flagrer, jeg har selv vært borte fra arbeidslivet noen år pga en fysisk kronisk sykdom. Men den eneste 'ferien' min på flere år, har vært tur på Rikshospitalet. Jeg har kanskje vært med på noen festligheter 3 - 4 ganger i året i form av en liten samling med venninner en kveld, og selv da uten å kunne garantere at jeg kommer...

Jeg vet hvor vanskelig det er med NAV, og jeg vet hvor vanskelig det er å være syk samtidig som man har med NAV å gjøre. Nå etter sykehusopphold og diverse medisiner, så merker jeg en viss bedring. Frisk blir jeg aldri. Det er ingenting jeg vil MER enn å komme meg ut å bruke livet. Jeg vil jobbe, knytte nye bekjentskaper og ikke være redd for at folk spør meg hva JEG holder på med, og jeg faktisk kan si jeg holder på med noe.

Så jeg ser absolutt den delen av argumentene, men jeg også synes det blir veldig rart med syke som fester hver eneste helg, drar til utlandet, holder på med det ene og det andre - og så forventer ukritisk forståelse for nettopp dette, selv om de aldri jobber. Ingen jeg kjenner som jobber 5 dager i uken er perfekte mennesker med uendelig energi og godt humør. De er akkurat som mange andre, med sine gode og dårlige dager og 'issues'. Men de gjør det de gjør, for noen må tross alt betale samfunnsregningen. Da synes jeg faktisk de har lov til å reagere litt hvis de ser noe som ikke helt stemmer.

Anonym poster: adaa0b26e2c791a80a71a8218dfd48b9

AMEN

[Gjest pærecider]

Nå har jeg bare skummet litt, orker ikke å lese gjennom alle innleggene tidligere. Men du har en 100 % ufør venninne som har samme lidelse i omtrent samme grad som deg, og likevel tar du så lett på det? Synes du virkelig ikke det er bittert at hun ikke jobber mens du jobber fullt?

Hvorfor skal man sitte og være bitter? Er det ikke bedre å glede seg over at man er istand til å jobbe og bidra, istedet for å surmule over noe man ikke kan gjøre noe med?

[Gjest ufør]

Jeg er ufør selv, og ts, du aner virkelig virkelig ikke sannheten om din venninne. Til alle andre som har lignende tanker, hva om dette var deg?? Hva om du er den som hele tiden opplever kommentarer og nedlatende blikk fra mennesker som synser og mener alt fra a til å om deg? Og det uten i det hele tatt forsøke å sette seg inn i DIN situasjon. Hvorfor påberoper så mange seg en rett til å vite noe som er så privat om andre mennesker?

Vennligst ikke døm andre mennesker før du har forsøkt å gå minst en måned i deres sko.

[Gjest Gjest]

Nei. Jeg er veldig glad for at jeg kan være i full jobb, og flott at mine skattekroner kan hjelpe andre. Sykdommen varierer fra menneske til menneske, selv om diagnosen er lik. Jeg liker jobben min, og misunner ikke venninne min som sitter i et smertehelvete.

OK. Men da stemmer det ikke at dere hadde lidelsen i samme grad, som jeg misoppfattet tidligere. Det var kanskje ironi det da, om du har brukt det hele veien.

[Gjest Gjest]

Jeg er fysisk syk. Hver eneste dag i nesten 10 år har jeg vært like slapp/dårlig som andre er når de har skikkelig influensa. Jeg har tannpinelignende smerter i ansiktet hver eneste dag pga kronisk bihuleverk. Jeg må ta mange medisiner med bivirkninger som 10-20 kg vektøkning, slapphet, muskelsmerter osv. daglig. I tillegg har jeg et hjerte som ikke fungerer skikkelig. Dermed er det tungt å bevege meg, gå og stå.

Jeg er i 100 % jobb, så jeg NAV`er ikke. Det er ingen sjefer på jobb som heier på meg når jeg er på jobb, og fordi jeg er mindre sykemeldt enn andre. Tvert imot er de stygge med meg når jeg blir syk, jeg forbigås i forhold til attraktive jobboppdrag, forfremmelser osv. selv om jeg ikke regnes for å være "dårligere" enn andre ansatte i jobben min. Jeg kan ikke ha hobbyer eller gjøre noe annet enn det nødvendigste på fritiden (hvile, husarbeid, smertefulle behandlinger ol). Venner prioriteres langt ned, jeg har ikke sjans om jeg samtidig skal være i arbeid. Jeg er bare glad jeg ikke har barn. At jeg jobber tas som bevis på at jeg er "frisk", mens det egentlig skyldes sterk vilje og ekstrem vilje til å tåle smerter og slapphet for å være selvforsørgende.

Syke mennesker, uansett om det er fysisk eller psykisk, hetses, ses ned på og diskrimineres ofte ukentlig. Jeg har lest forskningsrapporter som sier at også kreftpasienter opplever det samme som meg på arbeidsplassen og i vennekretsen. Jeg gråter ikke lengre over dem som kommer med slemme kommentarer men over de få som er snille og forstår hvor tøft det er. Jeg er lykkelig og har et godt liv. Jeg er bl.a. takknemlig fordi jeg ikke har en sykdom jeg skal dø av. Jeg ser ikke syk ut, og selv leger kan bruke det mot meg til de får prøveresultatene som viser at jeg faktisk er syk. Jeg har sett personer i donasjonskø som heller ikke "ser syk ut" for meg. Syke mennesker er ikke nødvendigivs stygge, og de kan ha en indre glød og lykke som også får meg til å forveksle dem med friske. Nå vet jeg imidlertid bedre.

Så kan dere velge, vil dere gjøre livet enda vanskeligere for mennesker som kjemper hver dag eller vil dere være en som gjør ting lettere? Jeg har fått et helt annet perspektiv på sykdom etter at det rammet meg.

[Djungelvrål]

Jamen så flott, da! Du må jo først bevise for legen og NAV at du er syk nok, og så må du gjennom flere år med utredning og arbeidsutprøving før du kan nå det store gyldne målet, å leve på NAVs nåde og bli mistenkeliggjort av alle og enhver hver gang man tar en tur til Sverige for å handle. Fordi når man er syk så skal man jo ligge i senga og vente på å dø, ikke sant?

Ja aller helst!

[Gjest ufør]

Jeg er fysisk syk. Hver eneste dag i nesten 10 år har jeg vært like slapp/dårlig som andre er når de har skikkelig influensa. Jeg har tannpinelignende smerter i ansiktet hver eneste dag pga kronisk bihuleverk. Jeg må ta mange medisiner med bivirkninger som 10-20 kg vektøkning, slapphet, muskelsmerter osv. daglig. I tillegg har jeg et hjerte som ikke fungerer skikkelig. Dermed er det tungt å bevege meg, gå og stå.

Jeg er i 100 % jobb, så jeg NAV`er ikke. Det er ingen sjefer på jobb som heier på meg når jeg er på jobb, og fordi jeg er mindre sykemeldt enn andre. Tvert imot er de stygge med meg når jeg blir syk, jeg forbigås i forhold til attraktive jobboppdrag, forfremmelser osv. selv om jeg ikke regnes for å være "dårligere" enn andre ansatte i jobben min. Jeg kan ikke ha hobbyer eller gjøre noe annet enn det nødvendigste på fritiden (hvile, husarbeid, smertefulle behandlinger ol). Venner prioriteres langt ned, jeg har ikke sjans om jeg samtidig skal være i arbeid. Jeg er bare glad jeg ikke har barn. At jeg jobber tas som bevis på at jeg er "frisk", mens det egentlig skyldes sterk vilje og ekstrem vilje til å tåle smerter og slapphet for å være selvforsørgende.

Syke mennesker, uansett om det er fysisk eller psykisk, hetses, ses ned på og diskrimineres ofte ukentlig. Jeg har lest forskningsrapporter som sier at også kreftpasienter opplever det samme som meg på arbeidsplassen og i vennekretsen. Jeg gråter ikke lengre over dem som kommer med slemme kommentarer men over de få som er snille og forstår hvor tøft det er. Jeg er lykkelig og har et godt liv. Jeg er bl.a. takknemlig fordi jeg ikke har en sykdom jeg skal dø av. Jeg ser ikke syk ut, og selv leger kan bruke det mot meg til de får prøveresultatene som viser at jeg faktisk er syk. Jeg har sett personer i donasjonskø som heller ikke "ser syk ut" for meg. Syke mennesker er ikke nødvendigivs stygge, og de kan ha en indre glød og lykke som også får meg til å forveksle dem med friske. Nå vet jeg imidlertid bedre.

Så kan dere velge, vil dere gjøre livet enda vanskeligere for mennesker som kjemper hver dag eller vil dere være en som gjør ting lettere? Jeg har fått et helt annet perspektiv på sykdom etter at det rammet meg.

Kjempebra innlegg!

[AnonymBruker]

Det var forresten jeg som lurte på hva enkelte uføre i denne tråden ble uføre på grunn av. Bare fordi jeg er nysgjerrig. Og når det da kommer som svar, DET er KUN noe som legen og NAV har noe med, så lurer jeg jo litt på om virkelig NAV og legen faktisk sitter inne med alt av info når syke er friske nok til å leve en livsstil mange ikke har mulighet til. Hverken i jobb eller ufør. Forteller man f.eks den delen til NAV og legen også? Det kan jo være det TS reagerer på ift venninnen sin. Alle kortene er ikke på bordet.

Så må man jo huske på at arbeid kan være så mangt. Det trenger ikke være 8 - 16 på Kiwi, eller tungt fysisk arbeid. Det finnes MANGE muligheter, og noen av oss valgte bevisst en utdannelse som tok hensyn til en medfødt tilstand etc, nettopp for at vi realistisk skulle klare det.

Anonym poster: adaa0b26e2c791a80a71a8218dfd48b9

[2shy]

Mange av oss som jobber hver dag har faktisk mye å slite med i hverdagen og kunne glatt fått sykemelding om vi hadde lagt fram alt for en lege.

Jeg har mistet begge mine foreldre i ung alder, datteren min ble narkoman, mannen min ble tatt for underslag og var utro mot meg, jeg har slitt psykisk med angst - men har bitt tennene sammen og gått på jobb hver dag selvom jeg har ligget våken halve nettene og grått.

Idag er jeg en oppegående kvinne som faktisk er tomt og glad for alt jeg har kommet gjennom .... uten sykemelding og medisiner.

Er sikker på at mange flere kunne gjort det samme.

Anonym poster: a2861a5286f22cc2f03296dad22cde73

Å bli sykemeldt og ufør er veldig forskjellig. Alle har forskjellige forutsetninger. Noen kan bli så traumatisert av en hendelse at de går og tar livet sitt, noen møter så veggen at de ikke klarer å reise seg igjen, mens andre klarer seg. Det er flott at du har klart deg så bra, men ikke vær så arrogant å påstå at da må det gjelde alle.

Jeg sluttet å røyke på dagen etter mange mange år. Jeg klarte det uten problemer. Derfor skal alle som røyker klare det samme.

[Gjest pærecider]

Ja aller helst!

Og der gikk jeg over fra å tro at du var en debattant til å bli et troll som egentlig er ute etter å provosere. For du mener vel ikke det seriøst?

[Amarinda]

Til TS; hvis denne venninnen din sliter med en psykisk sykdom er det så uendelig mye bedre for henne å være litt i jobb og å være sosial og aktiv så mye hun orker. Det gir mindre utgifter for staten da hun ikke skal ha 100% uføretrygd, mindre penger går til behandling og forhåpentligvis ikke medisiner heller - det er faktisk veldig dyrt for staten.

På et generelt grunnlag mener jeg at hvis man er i stand til å jobbe 100%, så bør man gjøre det. Men i dag er det mange friske mennesker som ikke klarer å jobbe 100% fordi arbeidslivet i enkelte yrker er for stressende og slitsomme. MEN de velger det selv, og søker ikke uføre på grunn av det. Jeg tror det er en glidende overgang her mellom et arbeidsliv som krever veldig mye av alle, og mennesker som har færre ressurser og ikke klarer å yte til den grad som kreves. Veldig mange i Norge har behov for uføretrygd, men hadde likevel hatt veldig godt av å være i en viss grad av aktivitet. Jeg kjenner flere som ønsker uføretrygd for å slippe maset fra NAV, noe som i mange tilfeller er forståelig - folk blir sjelden friskere av NAV. Men, som noen over skriver, jeg tror flere kunne jobbet i dag om ikke regelverket hadde vært så firkantet og man fikk mer igjen for å være i aktivitet.

[Steinar40]

Den kan jeg være enig i. Noen reiser kanskje en gang i året, en sårt velfortjent tur som er planlagt lang tid i forveien, som kan være med på å bygge en opp, noe man kan leve på lenge. Men å rølpe og reise overalt støtt og stadig klarer ikke jeg heller. Men noen som, til tross for at de er syke, trenger å lære å finne den rette balansen. Etter at jeg ble syk, så slet jeg fremdeles med å finne balanse mellom aktivitet og hvile. Men å feste/drikke kan og være en måte å glemme depresjonen på. Ingen smart måte, og jeg håper hun ser det etterhvert...

Alkohol gjør bare en depresjon verre.

[Gjest pærecider]

Alkohol gjør bare en depresjon verre.

True. Man glemmer depresjonen for en stund, så kommer den tilbake og sparker deg grundig i ræva. Men et alvorlig deprimert menneske evner ikke alltid å tenke klart, det er om å gjøre å lindre smerten her og nå.

[Steinar40]

Mange henger seg opp i at vi som er på AAP, de uføre, delvis uføre osv, gjør ting.

Ja, i noen tilfeller så er det faktisk slik at man er for før til å være ufør. For ca 25 år siden ca skadet min onkel seg i arbeid offshore, han skadet seg såpass alvorlig fysisk i en ulykke at han ikke kunne gå tilbake til det yrket, og han ble uføretrygdet, han får utbetalt 20-30 000 i uføretrygd hver måned. Han brukte mange år på å komme seg, men når han først kom seg ble han ganske bra. Han reiser på fjellet, trener, bygger hus på gården sin, fisker, reiser til utlandet, fester, drikker, osv. Eneste man kan se på ham er at han halter litt etter operasjonene gjort på ben og rygg.

Han sier selv at han er glad for at regelverket i dag ikke er som før, da hadde han måtte gå på AAP før han eventuellt ble ufør, den gang måtte han ikke prøve seg i andre jobber.

Jeg er på AAP fordi jeg ikke klarte å utføre noen jobb, fikk en fysisk og psykisk smell som knuste meg ganske hardt ned og jeg måtte slutte i jobben jeg hadde ( har skrevet om det tidligere i tråden ), men min drøm er å fullføre skolen, studere, få en jobb, klare meg ut av dette.

Anonym poster: 47eedc22527fc266ffc3d90526846277

Når onkelen din klarer å reise på fjellet, trener, bygger hus på gården sin, fisker, reiser til utlandet, fester, drikker, osv., så sier det seg selv at han klarer å gjøre en eller annen jobb også.

Dette er direkte snylting.

[Steinar40]

True. Man glemmer depresjonen for en stund, så kommer den tilbake og sparker deg grundig i ræva. Men et alvorlig deprimert menneske evner ikke alltid å tenke klart, det er om å gjøre å lindre smerten her og nå.

Da trenger man heller medisinering etc.

[Gjest pærecider]

Da trenger man heller medisinering etc.

Tror vi er så enige om den saken. Jeg konstaterer kun hvordan ting er, ikke hvordan ting skulle ha vært.

[Steinar40]

Jeg har en venninne som har den samme diagnosen som jeg har, - en revmatisk, kronisk lidelse. Hun er 100 % ufør mens jeg er i full jobb. Jeg ser på FB at det virker som hun har det bra, hun har tid til å trene hos en kvalifisert fysioterapeut, har tid til å dra på hytta si midt i uka, og hun får til og med behandlingsreiser til Tyrkia. Fra mine skattekroner.

Hvorfor er ikke hun som meg? Vi har samme diagnose, bor i samme bydel, har hatt diagnosen like lenge og har like mange proteser i kroppen. Når jeg klarer å være i full jobb, så burde jo hun klare det også? Hvorfor har hun det bra?

...dette er skrevet med ironi.

Den som skriker høyest får mest. Helt feil at det skal være sånn, men verden er full av udugelige idioter.

[Tabris]

Jeg synes selv at trygdesnyltere er noe av det laveste man kan komme, og synes de skal bli hardt straffet de man finner. Men for å sette dette litt i perspektiv hvis det er pengene man tenker på, så er nok skattesnytere et mye større problem enn trygdesnyltere. Det er også tankevekkende at mange ikke anser skattesnyt og svart arbeid på langt nær så graverende som trygdesnylting.

Det finnes ikke en tøddel i meg som på noe som helst plan vil forsvare trydgesnylting, det er patetiske mennesker som fortjener sin straff. Men det kan være greit å få litt perspektiv på problemet hvis det er skattepenger man er bekymret for.

[Pringle]

Ja, mange er opphengt i dette. For det ER provoserende med de som faktisk snylter. Jeg kommer ikke hjem fra jobb sliten og trett for moro skyld, og jeg har noe med hva mine skattepenger går til.

Jeg lurer av og til på om jeg er en trygdesnylter. For jeg føler meg noen ganger både opplagt og ressurssterk. Kan gå på kafe med venninner, er med i foreninger og deltar i en samtalegruppe. Jeg snakket med psykologen min her om dagen, og han fortalte at han ikke helt forstår de som holder på med masse utenom jobben, sport og annet fjas - han blir faktisk sliten etter en arbeidsdag. Jeg syntes jo det hørtes greit ut, det betyr at han gjør en innsats på jobben. Etterpå sammenlignet jeg det med min egen situasjon, jeg er utslitt og må sove etter en to timers forelesning. Jeg leker litt med tanken på om jeg skulle skaffe meg et marsvin eller en hamster, men jeg er redd det blir for mye ansvar og krever for mye stell.