Delvis ufør venninne

[Gjest Raggy]

Og hva hvis han ikke hadde vært så syk? Ville det da vært lov å kalle ham for kødd? Syk eller ei, jeg respekterer det han har oppnådd, men noe sympatisk er han ikke. Ja, han er en tankevekker, men samtidig gikk han i den fella som mange andre her i tråden har gjort, han vurderer og dømmer andre etter SIN egen mal. En annen med samme sykdom har kanskje ikke de samme talegaver og intelligens, og kanskje ikke samme psykiske styrke. Hva hvis han ikke får tilgang på assistenter slik han har nå? Det er i noen tilfeller en hårfin balanse hvem som faller utenfor og blir ufør og hvem som slipper det.

Akkurat det med at folk sammenligner seg med meg kjenner jeg så utrolig godt igjen, det kommer liksom frem noen utrolig smålige trekk hos enkelte som har noe av den samme diagnosen. I blandt traumatiserte så har jeg ofte opplevd at det råder en slags konkuranse om hvem som har det værst og ikke minst en nedverdigende holdning ovenfor den som ikke får til å bli funksjonsfrisk selvom andre med samme diagnose blir det.

Jeg fikk senest høre for et par dager siden at jeg nok ikke hadde problemer og det er fra en person som sliter med mye av det samme som meg. Altså mener denne personen at jeg nok ikke sliter i det hele tatt siden det ikke synes. Dette er en så smålig og umoden adferd og vitner om at enkelte ikke evner å se andre fordi de blir så opphengt i sin egen lidelse. Dessverre tror mange at de har det værst og at andre som ikke har det som dem ikke aner hva de snakker om.

Så mye rart en skal høre og lese.. Angrer egentlig på at jeg har vært så åpen som det jeg har vært, lærdommen må bli at en deler sitt innerste med ytterst få og kun de aller aller nærmeste.

[Miller]

Han setter ting i perspektiv.

Og hvis man ikke var så utrolig hårsår så hadde man hatt evnen til å se det selv.

Kan ikke fatte at så mange ikke evner å se lenger enn sin egen lommebok.

Tror dere virkelig at pengene ikke tar stopp en dag?

At AS Norge har råd til å fortsette å pøse penger ut på en stadig økenende del av befolkningen som blir sykemeldte og uføre?

Hvem skal betale dette gildet?

Vi blir færre og færre til å betale ... skal regningen vår øke i takt med økningen av antall syke i landet?

Anonym poster: a2861a5286f22cc2f03296dad22cde73

Norges økonomi går strålende. Trygd er en del av dette. De som hadde vært blakke og arbeidsledige får penger som de kan bruke. Bruker de penger går samfunnet rundt!!

Oljeindustrien gjør at lønninger blir høye. Utenlandske bedrifter tjener penger. Norske mennesker får lønn, betaler skatt. Disse pengene kommer fra utenlandske bedrifter. De som ikke er istand til å jobbe får trygd som kan brukes på mat, frisør, kafe osv. Tertiærnæringene slipper å gå konkurs. Økonomien fungerer.

Jeg kan jobbe på tross av en alvorlig diagnose. Har vært heldig, og fått medisiner som fungerer. Disse medisinene fungerer ikke på alle med min diagnose. Folk reagerer forskjellig. Det å dømme enkeltpersoner som virker friske, er tåpelig. Vi kan ikke vite hvordan de har det og hvor hardt de prøver.

[Gjest Gjest]

Jeg har nå lest de fleste svarene i denne tråden, og må si jeg skjønner TS bedre enn mange andre som forsvarer venninnen hennes ukritisk.

Og før jeg får så ørene flagrer, jeg har selv vært borte fra arbeidslivet noen år pga en fysisk kronisk sykdom. Men den eneste 'ferien' min på flere år, har vært tur på Rikshospitalet. Jeg har kanskje vært med på noen festligheter 3 - 4 ganger i året i form av en liten samling med venninner en kveld, og selv da uten å kunne garantere at jeg kommer...

Jeg vet hvor vanskelig det er med NAV, og jeg vet hvor vanskelig det er å være syk samtidig som man har med NAV å gjøre. Nå etter sykehusopphold og diverse medisiner, så merker jeg en viss bedring. Frisk blir jeg aldri. Det er ingenting jeg vil MER enn å komme meg ut å bruke livet. Jeg vil jobbe, knytte nye bekjentskaper og ikke være redd for at folk spør meg hva JEG holder på med, og jeg faktisk kan si jeg holder på med noe.

Så jeg ser absolutt den delen av argumentene, men jeg også synes det blir veldig rart med syke som fester hver eneste helg, drar til utlandet, holder på med det ene og det andre - og så forventer ukritisk forståelse for nettopp dette, selv om de aldri jobber. Ingen jeg kjenner som jobber 5 dager i uken er perfekte mennesker med uendelig energi og godt humør. De er akkurat som mange andre, med sine gode og dårlige dager og 'issues'. Men de gjør det de gjør, for noen må tross alt betale samfunnsregningen. Da synes jeg faktisk de har lov til å reagere litt hvis de ser noe som ikke helt stemmer.

Anonym poster: adaa0b26e2c791a80a71a8218dfd48b9

. Så enig med deg!!! Det er vel ingen som er ute etter de som virkelig trenger stønad fra NAV. Men noen av de som mottar stønad fra NAV har sannsynligvis mest av alt vondt i viljen, og disse ødelegger for de som trenger stønaden. Når det gjelder de "usynlige sykdommene" -klisje- har jeg en venninne med fibromyalgi og en venninne med ME. Hun med fibromyalgi har lagt om livsstilen med trening og kosthold, og har ofret mye for å komme seg tilbake i jobb, etter lang tid ute av arbeidslivet. Fordi hun så på det som viktig for sin trivsel å bidra på denne måten i samfunnet. Hun med ME er i elendig form hver gang NAV har foreslått arbeidsrelaterte aktiviteter, og kan ikke delta. Det som er noe påfallende er at hun i løpet av ti år med diagnosen aldri har meldt avbud til en eneste fest, aldri meldt avbud til en eneste ferie. Aldri meldt avbud til sin ukentlige aktivitet. Hun er den siste som går hjem fra nachspiel. Fastleger og ansatte i NAV som forsøker å stille krav er idioter i følge henne. Min teori er at min ME venninne ikke har lyst til å komme tilbake i jobb. Hun har det behagelig som hun har det. Dette er synd for min fibromyalgiveninne, når hun slutter å jobbe er det fordi hun virkelig må. Og da blir hun stigmatisert på grunn av de som primært har vondt i viljen.

[Gjest pærecider]

Norges økonomi går strålende. Trygd er en del av dette. De som hadde vært blakke og arbeidsledige får penger som de kan bruke. Bruker de penger går samfunnet rundt!!

Oljeindustrien gjør at lønninger blir høye. Utenlandske bedrifter tjener penger. Norske mennesker får lønn, betaler skatt. Disse pengene kommer fra utenlandske bedrifter. De som ikke er istand til å jobbe får trygd som kan brukes på mat, frisør, kafe osv. Tertiærnæringene slipper å gå konkurs. Økonomien fungerer.

Jeg kan jobbe på tross av en alvorlig diagnose. Har vært heldig, og fått medisiner som fungerer. Disse medisinene fungerer ikke på alle med min diagnose. Folk reagerer forskjellig. Det å dømme enkeltpersoner som virker friske, er tåpelig. Vi kan ikke vite hvordan de har det og hvor hardt de prøver.

[Gjest pærecider]

Sorry, skulle sitere millers siste og svare, litt krøkkete med mobil. Det er godt at det er noen som evner å se det hele i et større samfunnsøkonomisk perspektiv, ikke bare meg, min skatt og trygdesnyltere. Anbefaler folk å prøve å lese litt mer enn bare vg og dagbladet og lære å se ting i en større sammenheng.

[Mija]

Jeg velger å muligens være litt naiv, men jeg tror at de aller, aller fleste ønsker å ha en grunn til å stå opp om morgenen. Det være jobb, skole, eller annen sysselsetting. Alle kan bare ikke jobbe fulltid hele tiden, og jeg synes det er flott at det er rom for det.

Jeg har selv vært svært deprimert og har aldri hatt det så jævlig som da jeg bare lå i senga og så i taket. Kanskje klarte jeg å gå ut av døra en gang i uka, etter å ha tatt meg sammen i tre dager først. For en utenforstående ser man frisk ut, men det er mange som har ting å streve med på innsiden, som det ikke er mulig å se. Jeg hadde aldri hatt sjans til å komme tilbake i jobb hvis ikke det var for muligheten til å jobbe deltid en periode. Hadde jeg fått beskjed om 100 eller ingenting hadde jeg trolig ligget i senga ennå.

Det har vært nevnt tidligere, men jeg synes man skal være forsiktig med å vurdere alle andres situasjon ut fra sin egen.

[Gjest Gjest]

Forstår godt hva du mener, TS. Men forventer ikke at du får forståelse her. Halve Norge er jo uføretrygdet, og en god del av dem er vel innpå her også..

Kjenner flere sånne som du beskriver her. Noen av dem kjenner jeg veldig godt, så godt at jeg VET at det som feiler dem på ingen måte setter dem 100% ut av spill. Visst har de sine plager, men det har jammen vi som går i jobb også. Tror de at vi alltid er friske? At vi ikke har en rygg/skuldre/nakke som verker kanskje 3 av 5 arbeidsdager i uken, eller mange andre ting vil også sliter med. Tror de at vi ikke opplever nedturer, angst og andre psykiske belastninger innimellom?

Noen er nok sykere enn andre, men hvem kan forutse at noen vil vil være 100% ufør alltid? Selvsagt utenom de som VIRKELIG er syke da..

Dere sier det jo selv; når vi ser dere det er når dere har en bra dag. Ja, men da kan dere jo gå på jobb den dagen da!

[Gjest Gjest]

Btw, glemte å nevne i innlegget ovenfor, at mange av desse uføretrygdede som jeg kjenner jobber svart. Er det bedre for helsen deres at de jobber svart, enn at de jobber som vanlige folk. For jobber gjør dem jo, mange av dem.

[Steinar40]

I en time med bildeterapi jeg var med i, fikk vi i oppgave å tegne en innvendig maske, og en utvendig maske. ALLE tegnet en "normal" smilende maske på utsiden. Men på de innvendige maskene manglet det gjerne ører, øyne og munn.

Alle har ikke den samme styrken, jeg trodde jeg hadde styrke til den dagen jeg kollapset fullstendig og måtte legges inn på døgnavdeling. Beste som skjedde meg på mange år! Snart tre år siden og jeg kjemper fortsatt. Går i behandling, men etter nesten to år i behandling begynner jeg å føle at ingenting hjelper. At jeg ikke lenger har krefter til å kjempe.

Det er absolutt ingen som ser meg på mitt verste, når jeg ligger på gulvet og hulker fordi det er mørke tanker som omringer meg og absolutt alt føles håpløst. Jeg takler ikke uventet besøk fordi jeg i perioder ikke klarer å holde min egen leilighet ren og pen.

Ingen vet hvor hardt jeg kjemper for å virke "normal" for utenforstående. Smile tilbake til kassadama er ofte en kraftanstrengelse uten like.

Problemet er at de som ikke har vært psykisk syk/deprimert, kan aldri forstå hvordan det er. Det er derfor kjempelett for dere å si "men du virker jo ikke syk når jeg ser deg, du er alltid så blid".

For min egen del så VIL jeg ut i arbeid, jeg vil tilbake til livet mitt og den jeg var før. Men jeg trenger hjelp, både av NAV og terapauter. Jeg trives ikke med å gå hjemme uten å få brukt ressursene mine og være til nytte. Men som situasjonen min er akkurat nå, så må jeg ha hjelp fra NAV, og jeg fikk for bare noen dager siden høre at det kunne ta enda fire nye måneder før det skjedde noe, og jeg har allerede ventet i to måneder!

Det er nemlig ikke lett å være avhengig av et system som bare av og til virker!

Anonym poster: efca42a45fa1b253dbbd543b9ce4d1dd

Har du forsøkt ulike typer medisinering?

Må man ha medisiner så må man.

[Gjest Raggy]

Har du forsøkt ulike typer medisinering?

Må man ha medisiner så må man.

Det spørs hvilken medisiner du mener det. Det er ikke all medisinering innenfor psykisk helse som gjør en mer arbeidsfør på sikt.

[Steinar40]

Btw, glemte å nevne i innlegget ovenfor, at mange av desse uføretrygdede som jeg kjenner jobber svart. Er det bedre for helsen deres at de jobber svart, enn at de jobber som vanlige folk. For jobber gjør dem jo, mange av dem.

Svart-jobbing er selvfølgelig snylting og uakseptabelt.

Men jeg innbiller meg at man kan få problemer med uføretrygden hvis man jobber (offisielt)?

I mine øyne bør det være sånn at jobber man 50% så bør man da automatisk få 50% av uførestønaden.

[Equinox]

Jeg er veldig enig i det du skriver her. Hvorfor er det akseptabelt at noen bare gir opp? Hva med alle oss som ikke gir opp? Som stabler oss på beina igjen etter utallige nedslag?

Min barndom var langt i fra en lykkelig en. Mine besteforeldre mishandlet min bror og meg, min mor er alkoholiker, jeg ble mobbet på barneskolen, seksuelt misbrukt osv. I voksen alder ble jeg voldtatt, utvilket bulimi, depresjon, angst og PTSD. Basert på dette burde jeg jo gi opp ikke sant? For det er det mange gjør, for langt mindre.

Du er kun deg selv og ingen andre, det at du ikke har gitt opp er kjempebra og mange også jeg er glade på dine vegne. Allikevel undrer jeg meg over at du selv med dine erfaringer ikke ser ut til å se at mange er forskjellige, det er sikker mange som hadde bukket under med dine erfaringer og andre som deg selv som ikke gjør det.

Det er sikkert endel som er blitt eller blir ufør etter Utøya og andre som ikke gjør det, det var sikker mange Holocaust overlevende som gjorde gode ting og var aktive etter krigen mens andre gitt nedenom og hjem.

Det er sikkert foreldre som slukner av å miste barn, mens noen samler seg og lever videre.

Du kan godt være behjelpelig med å være en ressurs for andre mht dine opplevelser og jeg repekterer det, men jeg ville ALDRI latt deg være dommer over min situasjon, uavhengig av hva du har opplevd, det har du ingen rett til.

[Steinar40]

Det spørs hvilken medisiner du mener det. Det er ikke all medisinering innenfor psykisk helse som gjør en mer arbeidsfør på sikt.

Men poeng nummer 1 er jo å kunne fungere i hverdagen. Så får man bare se om man klarer å jobbe eller ikke.

Og det går an å prøve ulike typer medisinering for å finne ut av hva som fungerer best. Folk er ulike.

[Gjest Raggy]

Men poeng nummer 1 er jo å kunne fungere i hverdagen. Så får man bare se om man klarer å jobbe eller ikke.

Og det går an å prøve ulike typer medisinering for å finne ut av hva som fungerer best. Folk er ulike.

Ja folk er ulike. Jeg lurte på hvilken type medisiner du mener folk med psykiske lidelser bør prøve.

[Steinar40]

Ja folk er ulike. Jeg lurte på hvilken type medisiner du mener folk med psykiske lidelser bør prøve.

Ettersom jeg ikke er lege så kan jeg ikke uttale meg noe om det. Men poenget må jo være å prøve å finne det som fungerer best for hver enkelt.

[Gjest Raggy]

Du er kun deg selv og ingen andre, det at du ikke har gitt opp er kjempebra og mange også jeg er glade på dine vegne. Allikevel undrer jeg meg over at du selv med dine erfaringer ikke ser ut til å se at mange er forskjellige, det er sikker mange som hadde bukket under med dine erfaringer og andre som deg selv som ikke gjør det.

Det er sikkert endel som er blitt eller blir ufør etter Utøya og andre som ikke gjør det, det var sikker mange Holocaust overlevende som gjorde gode ting og var aktive etter krigen mens andre gitt nedenom og hjem.

Det er sikkert foreldre som slukner av å miste barn, mens noen samler seg og lever videre.

Du kan godt være behjelpelig med å være en ressurs for andre mht dine opplevelser og jeg repekterer det, men jeg ville ALDRI latt deg være dommer over min situasjon, uavhengig av hva du har opplevd, det har du ingen rett til.

Også er det sånn at enkelte traumatiserte lever "utenfor seg selv, helt uten kontakt med sine egne følelser. Disse menneskene er gjerne oppreist hele livet og viser store ressurser. Men ofte er grunnen at de lever et veldig amputert følelsesliv, men såklart ikke alltid, folk er forskjellige og tåler ulik belastning. Men de aller fleste med en ptsd diagnose må leve med symptomene i kroppen resten av livet, særlig visst ting ikke er bearbeidet. Så nettopp pga distanseringen så kan en som har hatt store belastninger virke veldig sterk, for de kjenner ikke det vonde, det ligger langt inne i undebevistheten under et lokk av et sterkt yttre..

[Gjest Raggy]

Ettersom jeg ikke er lege så kan jeg ikke uttale meg noe om det. Men poenget må jo være å prøve å finne det som fungerer best for hver enkelt.

De aller fleste som har vært psykisk syke i noen år har forsøkt div medisiner, men dessverre finnes det ingen hokus pokus kur. Noen kan stabiliseres men det er også fort gjort å gå i ei felle siden en faktisk kan bli avhengig av div preparater så det å skulle ta valg om medisiner som psykisk syk er ikke bare enkelt. Det at en får tilbud i bøtter og spann fra leger er det ingen tvil om, derfor mener jeg en selv bør være litt kritisk til dette.

[Steinar40]

De aller fleste som har vært psykisk syke i noen år har forsøkt div medisiner, men dessverre finnes det ingen hokus pokus kur. Noen kan stabiliseres men det er også fort gjort å gå i ei felle siden en faktisk kan bli avhengig av div preparater så det å skulle ta valg om medisiner som psykisk syk er ikke bare enkelt. Det at en får tilbud i bøtter og spann fra leger er det ingen tvil om, derfor mener jeg en selv bør være litt kritisk til dette.

Helt enig i at det er viktig å lese seg opp selv på de alternativene som finnes. Det kan jo også finnes muligheter som en lege ikke vet om eller har tenkt på.

Og legen kan uansett ikke føle hvordan det fungerer. Det kjenner man bare på kroppen selv.

Legens oppgave bør være å tilrettelegge slik at hver enkelt pasient finner det som fungerer best.

[Gjest Gjest]

Forstår godt hva du mener, TS. Men forventer ikke at du får forståelse her. Halve Norge er jo uføretrygdet, og en god del av dem er vel innpå her også..

Kjenner flere sånne som du beskriver her. Noen av dem kjenner jeg veldig godt, så godt at jeg VET at det som feiler dem på ingen måte setter dem 100% ut av spill. Visst har de sine plager, men det har jammen vi som går i jobb også. Tror de at vi alltid er friske? At vi ikke har en rygg/skuldre/nakke som verker kanskje 3 av 5 arbeidsdager i uken, eller mange andre ting vil også sliter med. Tror de at vi ikke opplever nedturer, angst og andre psykiske belastninger innimellom?

Noen er nok sykere enn andre, men hvem kan forutse at noen vil vil være 100% ufør alltid? Selvsagt utenom de som VIRKELIG er syke da..

Dere sier det jo selv; når vi ser dere det er når dere har en bra dag. Ja, men da kan dere jo gå på jobb den dagen da!

. Bra skrevet, og helt enig!!!!

[AnonymBruker]

Jeg velger å muligens være litt naiv, men jeg tror at de aller, aller fleste ønsker å ha en grunn til å stå opp om morgenen. Det være jobb, skole, eller annen sysselsetting. Alle kan bare ikke jobbe fulltid hele tiden, og jeg synes det er flott at det er rom for det.

Jeg har selv vært svært deprimert og har aldri hatt det så jævlig som da jeg bare lå i senga og så i taket. Kanskje klarte jeg å gå ut av døra en gang i uka, etter å ha tatt meg sammen i tre dager først. For en utenforstående ser man frisk ut, men det er mange som har ting å streve med på innsiden, som det ikke er mulig å se. Jeg hadde aldri hatt sjans til å komme tilbake i jobb hvis ikke det var for muligheten til å jobbe deltid en periode. Hadde jeg fått beskjed om 100 eller ingenting hadde jeg trolig ligget i senga ennå.

Det har vært nevnt tidligere, men jeg synes man skal være forsiktig med å vurdere alle andres situasjon ut fra sin egen.

Men du tok deg sammen og klarte det

Er så lei av folk som mener at man aldri må si at en deprimert må ta seg sammen, for det er ikke mulig. De må få ligge i ro og få fred Ikke rart de aldri blir frisk da.

Anonym poster: f37b1d5a0e918a58fe382478aba8db3f