Delvis ufør venninne

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er noe smart å late som at man er bra når man ikke er det.

Men man trenger jo ikke å fortelle alle detaljer hele tiden heller.

Problemet er at det absolutt ikke er alle som respekterer det at man ikke forteller alt. Som synes de har krav på mere informasjon. Gjerne fordi de bryr seg.

Det er heller ikke uvanlig at mange enten "vet" hvordan man skal bli frisk/friskere når de får vite en diagnos, eller de skal fortelle hva de eller noen de kjenner sliter med. Ofte på en slik måte at det underforstått eller direkte uttalt er noen som har det verre, men takler det mye bedre...

Det er mange velmente råd om hva man bør prøve, og mange som bryr seg oppriktig og en del av de deler gjerne informasjon videre.

For meg er intensjonen mennesker har når de gjør ting viktig, men det er vanskelig når mange har "hørt noe" i forhold til min sykdom og tolket det på sin måte og skal formidle at de forstår hvordan jeg har det.

Så jeg blir ikke sint, men allikevel lei meg når jeg får andres tolkninger av hvem jeg er/hvordan jeg har det - og vanligvis ikke kjenner meg igjen i det. Og det gjør det vanskelig å fortelle så mye til både venner og familie.

Og de gangene jeg er mest sliten og nede er de gangene jeg har vanskeligst for å sette grenser for andres utspørring eller fokus på meg og sykdommen min. Og jeg har vanskelig for å finne ord for å forklare ting uten å utlevere meg.

Anonym poster: 914a9c8d644daebbaf8db17a86e5f213

[Pringle]

Det er så pussig at mange tydeligvis mener at ufør = 100% sengeliggende, lam, komatøs og pleietrengende.

Det er ikke sånn. Ufør betyr i våre dager arbeidsufør. Man kan godt være i jobb selv om man er blind og sitter i rullestol, om man bare finner den riktige jobben. Men får man påvist at man har en lidelse eller tilstand som er uforenlig med å være i noen som helst jobb, så har man krav på uføretrygd. Mennesker med funksjonshemninger har også livets rett her i landet, enn så lenge.

[AnonymBruker]

Det som er pussig er den ukritiske forståelsen mange uføretrygdete forventer. Folk som har stablet seg på beina etter minst dobbelt så mye som enkelte uføretrygdete skal bare godta at mange gir opp. Godta at personen som ble misbrukt i årevis skal vise den dypeste forståelse for at jenta som ble voldtatt på fest ble helt knust. Det henger ikke på greip!

Anonym poster: 940648accc6177d44dfa88884cc443c5

[Havbris]

Problemet er at det absolutt ikke er alle som respekterer det at man ikke forteller alt. Som synes de har krav på mere informasjon. Gjerne fordi de bryr seg.

Det er heller ikke uvanlig at mange enten "vet" hvordan man skal bli frisk/friskere når de får vite en diagnos, eller de skal fortelle hva de eller noen de kjenner sliter med. Ofte på en slik måte at det underforstått eller direkte uttalt er noen som har det verre, men takler det mye bedre...

Det er mange velmente råd om hva man bør prøve, og mange som bryr seg oppriktig og en del av de deler gjerne informasjon videre.

For meg er intensjonen mennesker har når de gjør ting viktig, men det er vanskelig når mange har "hørt noe" i forhold til min sykdom og tolket det på sin måte og skal formidle at de forstår hvordan jeg har det.

Så jeg blir ikke sint, men allikevel lei meg når jeg får andres tolkninger av hvem jeg er/hvordan jeg har det - og vanligvis ikke kjenner meg igjen i det. Og det gjør det vanskelig å fortelle så mye til både venner og familie.

Og de gangene jeg er mest sliten og nede er de gangene jeg har vanskeligst for å sette grenser for andres utspørring eller fokus på meg og sykdommen min. Og jeg har vanskelig for å finne ord for å forklare ting uten å utlevere meg.

Anonym poster: 914a9c8d644daebbaf8db17a86e5f213

Jeg har fått tusenvis av velmente råd om behandling fra folk og fe i mange år, uten at jeg har bedt om det. Mange har "hørt om noen som ble bra etc". Mitt standardsvar er dette: "jeg setter pris på din omsorg og jeg får den behandlingen som er best for meg, hos erfarne leger som er spesialister på min sykdom". Punktum.

Endret 19. mars 2013 av Havbris

[gompen]

Litt statistikk.... 9,5 % mottar uførestønad. Det er inkludert de som er 50% uføre. Det betyr at 90,5 % IKKE er uføre her til lands.

Så tror ikke velferdsstaten går til grunne sånn med det første altså...

[Gjest Funky Punk]

Litt statistikk.... 9,5 % mottar uførestønad. Det er inkludert de som er 50% uføre. Det betyr at 90,5 % IKKE er uføre her til lands.

Så tror ikke velferdsstaten går til grunne sånn med det første altså...

Grunnen til at mange mener at "halve Norge" er uføretrygdet, er ene og alene pga alle mediaoppslagene.

Akkurat som at mange tror at skytemassakrer på skoler har økt de siste årene, noe som er tvert i mot

[gompen]

Det høres jo ut på noen av innleggene her at uføretrygd blir delt ut på gatehjørnene...

Alt skal være prøvd ut før man får uføretrygd. Jobbkurs, arbeidsrettede tiltak, behandling, utdanning, over mange år før det i det hele tatt er vits å søke.

Man må ha solide begrunnelser fra leger.

Men såklart, de fleste på uføretrygd faker bare...

[AnonymBruker]

Det høres jo ut på noen av innleggene her at uføretrygd blir delt ut på gatehjørnene...

Alt skal være prøvd ut før man får uføretrygd. Jobbkurs, arbeidsrettede tiltak, behandling, utdanning, over mange år før det i det hele tatt er vits å søke.

Man må ha solide begrunnelser fra leger.

Men såklart, de fleste på uføretrygd faker bare...

Ikke alle må igjennom kurs, jobbprøving og utdanning. Heller ikke alle som må vente i flere år. Ingen tilfeller er like.

Anonym poster: f37b1d5a0e918a58fe382478aba8db3f

[Gjest Funky Punk]

Ikke alle må igjennom kurs, jobbprøving og utdanning. Heller ikke alle som må vente i flere år. Ingen tilfeller er like.

Anonym poster: f37b1d5a0e918a58fe382478aba8db3f

De som ikke trenger å vente så lenge tilhører som regel en gruppe som har en viss sykdom.

Jeg har iallefall ikke hørt om noen med FM som har fått uføretrygd nesten med en gang, og det er fordi FM ikke ble godkjent før for litt siden. De med FM som har fått uføretrygd kjapt, har hatt andre og langt mer alvorlige sykdommer i tillegg.

[pingeline]

Det som er pussig er den ukritiske forståelsen mange uføretrygdete forventer. Folk som har stablet seg på beina etter minst dobbelt så mye som enkelte uføretrygdete skal bare godta at mange gir opp. Godta at personen som ble misbrukt i årevis skal vise den dypeste forståelse for at jenta som ble voldtatt på fest ble helt knust. Det henger ikke på greip!

Anonym poster: 940648accc6177d44dfa88884cc443c5

Ja, vet du hva, det synes jeg faktisk! Har man mistet begge foreldrene sine i en bilulykke så betyr ikke det at man ikke kan ha sympati med noen som bare mistet en av dem.

Når det er sagt så er folk forskjellige. Noen som blir mobbet i barndommen blir ekstremt anti-mobbing, og har sympati og forståelse for andre som opplever det samme, selv i en mye mildere grad. Andre som blir mobbet i barndommen blir mobbere selv. Det er ikke sånn at man får frikort fra å være et sympatisk medmenneske bare fordi man har hatt, eller har det vondt selv.

[AnonymBruker]

De som ikke trenger å vente så lenge tilhører som regel en gruppe som har en viss sykdom.

Jeg har iallefall ikke hørt om noen med FM som har fått uføretrygd nesten med en gang, og det er fordi FM ikke ble godkjent før for litt siden. De med FM som har fått uføretrygd kjapt, har hatt andre og langt mer alvorlige sykdommer i tillegg.

Det stemmer. Var derfor jeg sa at ingen tilfeller er like. En familievenn fikk uføre etter 10 måneder som syk, rett fra sykemelding til ufør (her er det selvsagt snakk om noe veldig alvorlig). Selv var jeg på rehabiliteringspenger i ett år, deretter tidsbegrenset ufør i 2 år og så rett på varig ufør.

Anonym poster: f37b1d5a0e918a58fe382478aba8db3f

[Gjest Funky Punk]

Det stemmer. Var derfor jeg sa at ingen tilfeller er like. En familievenn fikk uføre etter 10 måneder som syk, rett fra sykemelding til ufør (her er det selvsagt snakk om noe veldig alvorlig). Selv var jeg på rehabiliteringspenger i ett år, deretter tidsbegrenset ufør i 2 år og så rett på varig ufør.

Anonym poster: f37b1d5a0e918a58fe382478aba8db3f

Ja, det er dette folk må forstå. Når de hører av tanten til onkelen til kusina til naboen at Pettersen borti gata fikk uføretrygd etter kort tid og syns dette er urettferdig fordi man selv ikke har fått det, så er det faktisk en grunn.

Joda, det er forbanna surt å måtte være i systemet i lang tid. Har selv vært i det i 10 år uten å få innvilget uføretrygd fordi jeg "bare" har fibromyalgi, mens ei jeg kjenner fikk innvilget uføre etter bare 1 år. Hun hadde en alvorlig sykdom som garantert gikk bare en vei, og det var døden. Så jeg forstår jo at hun fikk det innvilget på så kort tid.

Så det er ikke slik at man bestemmer seg for å ikke jobbe mer og søker uføretrygd og får det innvilget med en gang slik mange tror systemet fungerer.

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av å lese om "jeg klarte å komme meg ut av helvetet, derfor skal alle andre gjøre det også" i denne tråden her. Jeg er en av de som har kjempet med blod svette og tårer for å komme meg på beina igjen etter alvorlig sykdom, mot alle odds. De fleste i den tilstanden klarer ikke det. Hvorfor nettopp jeg har klart det, er ikke en gang interessant, og aldri i verden om jeg ville beskyldt noen som helst for å gi opp og være svake.

Jeg kjenner to damer som ble grovt seksuellt misbrukt av sine fedre gjenom hele oppveksten. Hun ene lever i dag et noenlunde normalt liv med mann og to barn. Hun klarte til og med gå til sak mot faren sin, og vant et større beløp i erstatning.

Hun andre fikk alvorlige spiseforstyrrelser og kuttet seg opp. Jeg mener virkelig kuttet seg opp, hun hadde store merker over hele seg etter hun hadde gått løs på seg selv. Gudene vet hvor mange ganger hun har prøvd å ta livet sitt. Hun har vært ut og inn av psykiatriske institusjoner i over 20 år, mer inne enn ute. Hun er så psykisk syk pga det som har skjedd at hun forstår knapt at faren har gjort noe galt, så hun har kontakt med han.

Ei jeg bare vet (eller visste) hvem er, fant først ut i voksen alder at hun ble misbrukt. En berøring hadde brakt tilbake minnene i løpet av sekunder, og følelsene ble så voldsomme at hun dro på legevakten og ba om å legges inn. De tok henne ikke på alvor, og dagen etter ble hun funnet død.

The Kitten; her har du 3 kvinner som har opplevd det samme, med 3 helt forskjellige utfall. Hvordan i all verden kan du si at noen av disse har prøvd mer enn den andre på å bli bra, hvordan våger du å beskylde noen for å ikke prøve nok, hvordan i all verden kan du i det hele tatt vite hva de har prøvd og ikke prøvd?

Anonym poster: f631f4ff62776eef765945648b24c120

[AnonymBruker]

Det stemmer. Var derfor jeg sa at ingen tilfeller er like. En familievenn fikk uføre etter 10 måneder som syk, rett fra sykemelding til ufør (her er det selvsagt snakk om noe veldig alvorlig). Selv var jeg på rehabiliteringspenger i ett år, deretter tidsbegrenset ufør i 2 år og så rett på varig ufør.

Anonym poster: f37b1d5a0e918a58fe382478aba8db3f

Det er uhre sjeldent at noen får innvilget ufør etter så kort tid. I dag finnes ikke lenger Midlertidig ufør, nå er det rett på ufør. I mitt tilfelle burde jeg blitt ufør for flere år siden utfra leger sine uttalelser, men det var ikke snakk om at det en gang skulle vurderes hos NAV før 4 år på AAP/rehabilitering var over.

Anonym poster: f631f4ff62776eef765945648b24c120

[Gjest Funky Punk]

Det er uhre sjeldent at noen får innvilget ufør etter så kort tid. I dag finnes ikke lenger Midlertidig ufør, nå er det rett på ufør. I mitt tilfelle burde jeg blitt ufør for flere år siden utfra leger sine uttalelser, men det var ikke snakk om at det en gang skulle vurderes hos NAV før 4 år på AAP/rehabilitering var over.

Anonym poster: f631f4ff62776eef765945648b24c120

Ja, da er man jo heldig om de overholder den regelen på 4 år.

Jeg gikk på attføring i helt frem til det gikk over til aap, og har gått på aap frem til nå...og hver gang jeg stiller spørsmål ved dette, spesielt etter at aap kom og at man da etter en viss tid måtte over på enten uføre eller andre tiltak, så får jeg bare beskjed om at ved særskilte tilfeller så kan man bare forlenge aap.

Mmmh, ja...og når jeg var på et kurs med andre i samme situasjon så blir jeg fortalt at de sliter med det samme Vi er visst alle særskilte tilfeller

[Gjest Raggy]

Det er uhre sjeldent at noen får innvilget ufør etter så kort tid. I dag finnes ikke lenger Midlertidig ufør, nå er det rett på ufør. I mitt tilfelle burde jeg blitt ufør for flere år siden utfra leger sine uttalelser, men det var ikke snakk om at det en gang skulle vurderes hos NAV før 4 år på AAP/rehabilitering var over.

Anonym poster: f631f4ff62776eef765945648b24c120

For min del så er det nå ca syv år siden jeg ikke klarte å gjøre jobben min å har vært arbeidsufør siden men det er fortsatt ikke snakk om noen uføretrygd, jeg skal fortsatt behandles og ut i attføring igjen selvom jeg har fått behandling og har flere forsøk bak meg på å gå tilbake til jobb/attføringstiltak. Målet mitt er jo å kunne jobbe men håper begynner å svinne. Evt ufør blir vurdert for min del igjen om ca et år, etter enda et forsøk med attføring, så det å si st en blir ufør i en fei er ihvertfall helt feil.

Endret 19. mars 2013 av Raggy

[AnonymBruker]

Hvorfor går du etter en bruker her inne?

Anonym poster: 940648accc6177d44dfa88884cc443c5

Fordi hun har ramset opp alt som har skjedd henne med misbruk osv, og har en holdning som sier at når hun kjemper seg gjennom hver dag og klarer å gå jobb, så skal alle andre også klare det, uten særlig forståelse for at folk faktisk reagerer forskjellig på helt like hendelser.

Anonym poster: f631f4ff62776eef765945648b24c120

[The Kitten]

Fordi hun har ramset opp alt som har skjedd henne med misbruk osv, og har en holdning som sier at når hun kjemper seg gjennom hver dag og klarer å gå jobb, så skal alle andre også klare det, uten særlig forståelse for at folk faktisk reagerer forskjellig på helt like hendelser.

Anonym poster: f631f4ff62776eef765945648b24c120

Jeg forstår det, men det virker som om mange uføretrygdete tror de er de eneste som har opplevd ting i livet.

[AnonymBruker]

Jeg forstår det, men det virker som om mange uføretrygdete tror de er de eneste som har opplevd ting i livet.

Selvsagt tror de ikke det, de vil bare ha forståelse for at de er i den situasjonen de er. Det siste de trenger er bedrevitere som skal fortelle dem at de ikke har håndtert livet sitt godt nok.

Anonym poster: f631f4ff62776eef765945648b24c120

[Gjest Gjest]

Spør du meg høres ikke den historien lik ut som ts sin,men igjen så kan du ikke vite som vedkommende over meg skriver.Men det jeg reagererte mest på i din tråd er at du sier at hun har fått igjen skatt på penger du har tjent for henne. At du bare kan tenke noe sånn gjør meg uvel og provosert!

Akkurat hvorfor gjør det deg uvel og provosert?