Delvis ufør venninne

[Gjest Gjest]

så er det kanskje ikke rart at flere blir desillusjonerte og prøver seg på NAV istedet for å jobbe på Rimi fordi det er under deres verdighet.

Men nå er det jo faktisk sånn samfunnet er. Det er et taperstempel knyttet til det å sitte i kassa på Rimi etter endt studiealder. Så da blir det rett og slett virkelighetsfjernt å moralisere og late som om dette er et problem knyttet til latsabber som ikke gidder.

Interessant nok er det heller ingen av de som moraliserer over det de kaller latsabber som ikke gidder å ta drittjobber, som er i nærheten av komme bort i den aller viktigste årsaken til at disse jobbene har så lav status som de faktisk har, nemlig lav lønn. Derimot har jeg sett disse komme med mange vikarierende argumenter som angrep på likhetsskolen for å søke å utjevne statusforskjeller mellom yrkesfag og akademia, og på det grunnlaget knytte problemet til likhetsskolens manglende aksept for statusforskjeller i arbeidslivet.

Det disse [høyreorienterte] menneskene sier er at problemet er manglende aksept for statusforskjeller, og så moraliserer de over dem som ikke står med lua i hånda og godtar den lave statusen/lønna til kassajobben på Rimi. Denne slu metoden med å moralisere over ofrene som klager over den sosioøkonomiske virkeligheten, synes jeg er direkte kvalm.

Disse slu [høyreorienterte] menneskene følger dette gjerne opp med å påstå at de har den høyeste respekt for dem som utfører lavstatusjobber til de laveste lønningene. Men dette er en åpenbar løgn når de samtidig også er dem som stritter mest i mot tiltak for å øke de laveste lønningene og utjevne lønnsforskjeller, og dermed også er dem som stritter mest i mot å øke disse jobbenes status.

I virkeligheten har man det motsatte av respekt for mennesker og jobber man ønsker skal ha samfunnets laveste lønninger. Det henger over hodet ikke på greip å hevde man respekterer en jobb man vil gi samfunnets laveste lønn. I virkelighetens verden er og blir jobbrespekt og jobbstatus uløselig knyttet til lønnshierarkiet.

Det er her skoen egentlig trykker i forhold til mennesker som av en eller annen mental skavank ikke klarer å fullføre en høyere utdannelse og/eller ikke klarer å fungere i en jobb med utdannelseskrav, og som derfor vil leve på NAV heller enn å sitte i kassa på Rimi.

[Gjest Blomst83]

Men nå er det jo faktisk sånn samfunnet er. Det er et taperstempel knyttet til det å sitte i kassa på Rimi etter endt studiealder. Så da blir det rett og slett virkelighetsfjernt å moralisere og late som om dette er et problem knyttet til latsabber som ikke gidder.

Interessant nok er det heller ingen av de som moraliserer over det de kaller latsabber som ikke gidder å ta drittjobber, som er i nærheten av komme bort i den aller viktigste årsaken til at disse jobbene har så lav status som de faktisk har, nemlig lav lønn. Derimot har jeg sett disse komme med mange vikarierende argumenter som angrep på likhetsskolen for å søke å utjevne statusforskjeller mellom yrkesfag og akademia, og på det grunnlaget knytte problemet til likhetsskolens manglende aksept for statusforskjeller i arbeidslivet.

Det disse [høyreorienterte] menneskene sier er at problemet er manglende aksept for statusforskjeller, og så moraliserer de over dem som ikke står med lua i hånda og godtar den lave statusen/lønna til kassajobben på Rimi. Denne slu metoden med å moralisere over ofrene som klager over den sosioøkonomiske virkeligheten, synes jeg er direkte kvalm.

Disse slu [høyreorienterte] menneskene følger dette gjerne opp med å påstå at de har den høyeste respekt for dem som utfører lavstatusjobber til de laveste lønningene. Men dette er en åpenbar løgn når de samtidig også er dem som stritter mest i mot tiltak for å øke de laveste lønningene og utjevne lønnsforskjeller, og dermed også er dem som stritter mest i mot å øke disse jobbenes status.

I virkeligheten har man det motsatte av respekt for mennesker og jobber man ønsker skal ha samfunnets laveste lønninger. Det henger over hodet ikke på greip å hevde man respekterer en jobb man vil gi samfunnets laveste lønn. I virkelighetens verden er og blir jobbrespekt og jobbstatus uløselig knyttet til lønnshierarkiet.

Det er her skoen egentlig trykker i forhold til mennesker som av en eller annen mental skavank ikke klarer å fullføre en høyere utdannelse og/eller ikke klarer å fungere i en jobb med utdannelseskrav, og som derfor vil leve på NAV heller enn å sitte i kassa på Rimi.

Ja der har du det.Jeg tok et bevist valg og skaffet meg anoreksi og noen av de andre tingene jeg sliter med for å slippe å jobbe på Rimi. Jeg synes det er mye morsommere å miste alt jeg har av nettverk og sitte hjemme mens jeg seg at alle andre rundt meg, fullfører utdannelser,stifter seg familie.For ikke glemme hvor gøy det er å være innlagt på sykehus når ting går heftig på tryne. Så eneste menneskene jeg ser i hverdagen er mine behandlere, og er min jobb for tiden.For jeg tar fatt i ting for å komme meg tilbake i samfunnet.Jeg går i behandlig 3 ganger per uke, og det tar på.Men jeg prøver!

[Gjest Funky Punk]

Å jeg kunne gitt alt for å jobbe i kassa på Rimi

[Gjest Gjest]

Å jeg kunne gitt alt for å jobbe i kassa på Rimi

Da håper jeg du også hadde gitt alt for å jobbe fram lønns- og statusbetingelser som er deg verdig.

[Gjest Gjest]

Ja der har du det.Jeg tok et bevist valg og skaffet meg anoreksi og noen av de andre tingene jeg sliter med for å slippe å jobbe på Rimi. Jeg synes det er mye morsommere å miste alt jeg har av nettverk og sitte hjemme mens jeg seg at alle andre rundt meg, fullfører utdannelser,stifter seg familie.For ikke glemme hvor gøy det er å være innlagt på sykehus når ting går heftig på tryne. Så eneste menneskene jeg ser i hverdagen er mine behandlere, og er min jobb for tiden.For jeg tar fatt i ting for å komme meg tilbake i samfunnet.Jeg går i behandlig 3 ganger per uke, og det tar på.Men jeg prøver!

Jeg synes dette er en god oppfølgning til det jeg skrev. Egentlig er det en absurd og virkelighetsfjern ide, at den moralfordømte studentbloggeren som heller lever på NAV enn å sitte kassa på Rimi, er et funksjonsfrisk menneske som faktisk vil fungere i kassajobben på Rimi. Hvis han er for syk til å fullføre en høyere utdannelse, er han mest sannsynlig også for syk til å fungere i kassa på Rimi.

I virkelighetens verden er det faktisk langt flere som fullfører en høyere utdannelse i NAV-regi enn de som klarer å fungere i en utdannelsesrelatert jobb etter endt utdannelse. De fleste ender opp med å bli sykemeldt fra utdannelsesjobben på samme grunnlag som de fikk utdannelsens i regi av NAV.

[Gjest Gjest]

Det disse [høyreorienterte] menneskene sier er at problemet er manglende aksept for statusforskjeller, og så moraliserer de over dem som ikke står med lua i hånda og godtar den lave statusen/lønna til kassajobben på Rimi.

Det er bare gjennom to metoder høyresiden kan få det demokratiske flertall til å stemme for liberalisme. Det ene er gjennom å presentere et falskt virkelighetsbilde. Det andre er gjennom moralisme og moralisering.

[Pringle]

Hvis han er for syk til å fullføre en høyere utdannelse, er han mest sannsynlig også for syk til å fungere i kassa på Rimi.

Det tror jeg også.

I virkelighetens verden er det faktisk langt flere som fullfører en høyere utdannelse i NAV-regi enn de som klarer å fungere i en utdannelsesrelatert jobb etter endt utdannelse. De fleste ender opp med å bli sykemeldt fra utdannelsesjobben på samme grunnlag som de fikk utdannelsens i regi av NAV.

Det tror jeg også. Men har du noen tall på dette?

[Gjest Funky Punk]

Da håper jeg du også hadde gitt alt for å jobbe fram lønns- og statusbetingelser som er deg verdig.

Vel, jeg hadde nok godtatt en relativt lav lønn faktisk. Iallefall om jeg plutselig hadde blitt frisk i morgen og kunne gått rett i en jobb.

Hadde sikkert sett annerledes på det hadde jeg aldri vært syk

[AnonymBruker]

Jeg jobber for 140 kroner i timen! Alt for å være ute, komme seg ut av denne depresjonen og gå videre.

Anonym poster: 59ab63f1f092d0aa8afa75e87e978724

[Gjest Gjest]

Det tror jeg også. Men har du noen tall på dette?

Nei, jeg har det bare fra flere muntlige kryssreferanser internt fra NAV- systemet og eksterne behandlere.

Slik jeg har forstått er ikke NAV spesielt glad i lengere utdannelser som tiltak fordi det er så få av de som fullfører utdannelsen som faktisk ender opp med å bli i jobben. De synes det koster for mye i forhold til krone for data de får på kjapp-kjapp-kurs.

Dette har selvfølgelig også å gjøre med hvordan det offentlige måles. Trege data er sjelden eller aldri gunstig for noen som jobber i det offentlige.

[AnonymBruker]

TS, du har min sympati...Jeg og en venninne har samme diagnoser. Den fysiske sykdommen våres innebærer endel smerter og utmattelse for oss begge. Jeg er hardere rammet enn min venninne i tillegg....Forskjellen mellom oss to er at jeg jobber nesten 100% nå og begynner på en utdannelse til høsten for å omskolere meg til ett yrke kroppen orker mere. Jeg trener å prøver så godt jeg kan å være aktiv. Ikke pokker at jeg gir opp! Min venninne derimot bytter jobb i hytt å gevær for å kunne langtids sykemelde seg...Hun beveger seg aldri selv om det skal ha god innvirkning på sykdommen å dempe smertene.....hun gir fullstendig F i alle "kurer" som kan lette sykdommen noe siden det ikke kan kureres helt..hennes største drøm er å være uføretrygdet...

Den dagen hun fikk diagnosen så ble hun SYK...Satt seg ned i sofaen å begynte prosessen med trygd. Det provoserer meg veldig når jeg husker hvordan hun var når hun hadde sykdommen men det ikke var på papiret ennå. Jeg føler hun hjelper til med å stigmatisere alle oss syke som faktisk VIL, å prøver så godt vi kan! For ikke å glemme at hun bruker ressurser som kunne vært brukt på mennesker som trenger det mere....

Når det er nevnt så er hun en herlig jente sånn ellers....bare akuratt det der er så himla provoserende!

Anonym poster: 01f320cd563dab1aadfb22f6899ec377

[Gjest Gjest]

Vel, jeg hadde nok godtatt en relativt lav lønn faktisk. Iallefall om jeg plutselig hadde blitt frisk i morgen og kunne gått rett i en jobb.

Hadde sikkert sett annerledes på det hadde jeg aldri vært syk

Det hadde du nok, all den tid motivasjonsstrukturen din da mest sannsynlig ville vært svært annerledes. Lønn/status har nok en tendens til å drukne som motivasjonsfaktor i forhold til gleden av å bli frisk.

Jeg har aldri hevdet at penger betyr alt, tvert i mot. Det er nettopp derfor jeg, i motsetning til [høyreorienterte] mennesker, ikke har de helt store problemene med en hvis lønns- og statusutjevning i samfunnet.

Jeg jobber for 140 kroner i timen! Alt for å være ute, komme seg ut av denne depresjonen og gå videre.

Anonym poster: 59ab63f1f092d0aa8afa75e87e978724

Tror du ikke du ville hatt lettere for å komme deg ut av denne depresjonen med en jobb til 240 kroner timen? Eller kanskje mer presist, tror du ikke du ville hatt lettere for å komme deg ut av denne depresjonen med en jobb som har høyere status enn lav?

[AnonymBruker]

Tror du ikke du ville hatt lettere for å komme deg ut av denne depresjonen med en jobb til 240 kroner timen? Eller kanskje mer presist, tror du ikke du ville hatt lettere for å komme deg ut av denne depresjonen med en jobb som har høyere status enn lav?

Jeg får ikke jobb til 240 kroner timen, punktum. Det handler heller ikke om penger, men å komme seg ut, for og gjøre noe. Jeg får jobber til 140 kroner timen, og da takker jeg ja med et stort smil! For det er, tross alt, bedre enn å se på veggen hjemme.

Anonym poster: 59ab63f1f092d0aa8afa75e87e978724

[Gjest Gjest]

Jeg får ikke jobb til 240 kroner timen, punktum. Det handler heller ikke om penger, men å komme seg ut, for og gjøre noe. Jeg får jobber til 140 kroner timen, og da takker jeg ja med et stort smil! For det er, tross alt, bedre enn å se på veggen hjemme.

Anonym poster: 59ab63f1f092d0aa8afa75e87e978724

Synes du det faktum bidrar til å gjøre det lettere for deg å komme deg ut av depresjonen?

Dersom det virkelig handler om å komme seg ut for å gjøre noe, så er det med all respekt å melde veldig mange alternativer til det å ta seg en lavlønns- og lavstatusjobb.

Har du hørt om frivillighetssentralen? Hvis du ikke er bekymret for telefonmasing fra ledelsen, er det en ypperlig mulighet til å komme deg ut for å gjøre noe, spesielt for andre, og det vil garantert glede flere enn deg.

[Gjest Gjest]

Det er ingen som påstår at disse eksemplene du nevner ikke kunne ha gjort noe. Men vis meg den bedrift eller virksomhet som vil ansette en de ikke kan være 100 prosent sikker på. Min saksbehandler på NAV fortalte at det er frustrerende når man faktisk har folk som kan gjøre disse jobbene, men bedrifter vil ikke ha dem. De vil ha folk som kan yte 100 prosent. Og stadig flere og flere bedrifter flagger ut produksjonsvirksomheten fordi det er billigere arbeidskraft der, så potensielle arbeidsplasser for nordmenn forsvinner til Asia. Og så har du de bedriftene som tar imot NAV-klienter, og selv om de får strålende skussmål, så blir de ikke ansatt etter praksisperioden. Hvorfor? Jo fordi da må de betale lønnen deres, som før var betalt av NAV under praksisperioden. Og når det gjelder angst for mennesker. Det er mange ulike former for sosial angst. Det er ikke sånn at man løper hylende av gårde når man ser mennesker. Alle kjenner noen som... jada, jada, men det er ikke så lett å få trygd, og man vil heller ikke legge ut om alle sine issues til alle og enhver. Å si at man har smerter i armen eller beina er mye lettere enn å si at man kanskje lider av alvorlig borderline personlighetsforstyrrelse eller hva det enn måtte være.

Er så møkka lei at folk ikke kan se det hele i et større perspektiv. Er utallige som har prøvd å få redusert stilling, men bedrifter VIL IKKE HA DEM! Mange uføre blir derfor litt hårsåre når folk sier 'men,men du kunne ha gjort LITT?' etter at de har søkt på den ene plassen etter den andre, gjennomført praksisperioder med gode skussmål, men når det kommer til fast ansettelse, så er døra lukket. Jada, i teorien er det mulig, men da må man forandre på næringslivet. Og der er det som regel penger som gjelder, ikke mennesker.

Aner ikke hvorfor jeg gidder å forklare disse tingene gang på gang. Folk har visst tungt for det.

Aner ikke hvorfor jeg gidder å forklare heller, for dette du spør om forklarte jeg jo i innlegget du siterer fra.

Men kort gjenfortalt: Det finnes arbeidsplasser som ønsker deltidsansatte. Ikke alle gjør det, men noen gjør det. Bla. butikker. Der har man noen muligheter.

NAV kan også gjøre avtale med noen bedrifter om ordninger der bedriftene mottar en eller annen form for godtgjørsle, eller at den uføre beholder trygda si men jobber litt uten lønn i tillegg. Man sparer ikke staten for trygd, men det kan føre til at man får den "uføre" ut i arbeid igjen, og på sikt sparer trygd.

Jeg kjenner folk som har gått lenge sykemeldt og uføretrygdet som sier de føler at de kan komme ut i jobb igjen, iallefall litt, men terskelen for å komme tilbake til arbeidslivet er høy av flere grunner. Bl.a. er det vanskelig å finne en jobb som passer, som du nevner. Det er her jeg mener det må gjøres mer for å gjøre dette mulig, ihvertfall for noen.

Og så er det dette jeg nevnte med offentlig sektor. Skoler i Norge råtner på rot, det er underbemmanning på skoler og i sykehjem. Personer som er langtidssykemeldt/uføre kan være en stor ressurs ved å bruke dem når de kan brukes. Det bør være lov å stille krav til personer som mottar trygd over lang tid, så lenge det tas hensyn til deres yteevne. Kommunene bør få ordninger som gjør dette mulig.

Det kan også opprettes en slags "sentral"/arbeidstreningsbedrift i hver kommune som har en samfunnsnyttig produksjon/tjeneste. Her kan man stille krav til ett visst oppmøte fra personer som ikke trenger være 100% ufør.

Dette var kort fortalt. Det finnes mange muligheter, jeg kunne skrevet side opp og side ned, men du skjønner sikkert hva jeg vil frem til. Noen ordninger finnes nok allerede, men det burde satses mer på dette. På denne måten tror jeg vi kunne luket bort de som egentlig ikke burde vært uføre, da de sikkert heller ville hatt en "skikkelig" jobb hvis de først må jobbe. De som virkelig er syke kunne fått en bedre hverdag, fått kommet seg ut og bidratt det de kunne, og fått følelsen av å gjøre en nytte. De som egentlig kunne komt tilbake til arbeidlivet ville fått en lavere terskel for dette etter et slikt opplegg, da de nå (kanskje etter mange år hjemme) har komt seg over dørstokken, som kjent er den tyngste biten for mange.

Man kan ikke få alle ut i arbeid igjen, men man kan få noen.

Sant. Skjønner ikke den grafsinga i andres privatliv. Jeg jobber litt, går på aap, og selv da spør folk hvorfor jeg jobber så lite, jeg som virker så oppegående. Sier da at jeg har problemer med helsa, enkelt og greit. Likevel vil de vite mer, selv de jeg nettopp har møtt. Ikke rart mange uføre/aap'ere blir lei når de føler at de må stå til skolerett for kassadama på rimi, naboen, fanden, hans oldemor og bikkja hennes.

I det øyeblikket du overlater til samfunnet å sørge for ditt livsopphold, er det ikke lenger ditt privatliv.

Vi vil gjerne vite hva vi betaler for.

Jeg går på AAP og er på arbeidstrening ( 3-4t ) 4 dager i uka. Har sjelden energi til å feste, være ute blant folk, og jeg har aldri dratt på utenlandstur... ( Bortsett fra 2-3dagsturer , i året, til Sverige. ) Ferie er noe jeg kan se langt etter, da jeg ikke har krav på betalt ferie. Jeg lever ikke akkurat fett på AAP, har vel 10-11tusen utbetalt per mnd, så jeg har ikke råd til å ta ferie rett og slett.

Jaja, men du jobber jo bare 50%!! Sier/tenker du da, så du har jo masse fri ellers!! Joda, men det du ser på som fri, er for meg tid som går med til å samle opp krefter og energi til å greie å fungere etter ''jobben''.

Du blir sliten du også, sier du. Ja, men jeg blir fullstendig utslitt. Selvom jeg er en blid, positivt, imøtekommende, arbeidssom og effektiv når du møter meg på ''jobb'', så er det ikke sånn det fungerer inni hodet mitt. Jeg bruker all energi jeg har på å opparbeide denne fasaden. Jeg jobber mye mere enn jeg egentlig er stand til, nettopp fordi jeg er så redd for å bli uglesett og sett på som lat, udugelig osv.

For tidvis har jeg også ''gode perioder'', der jeg faktisk unner meg kvalitetstid med venner - og da kan jeg vel neppe være syk i følge deg...

Jeg er frisk, og i fullt arbeid. Vil bare nevne at etter en arbeidsuke er jeg ikke bare litt sliten, jeg er fullstendig utslitt jeg også.

Når helga kommer prøver jeg å samle energi til en ny uke, dvs. etter at jeg har gjort alt det forsømte i hus og hjem som jeg ikke har hatt mulighet til de andre dagene, vasket klær og laget alt klart til en ny arbeids- og skoleuke.

Jeg har en jobb der jeg har mulighet til å ta fri en og annen gang midt i uka, så det gjør jeg av og til bare for å nyte en fridag, samle krefter eller rett og slett fordi jeg må ha en pause. Da blir jeg selvsagt trukket i lønn for den dagen, jeg får ikke trygd. Men det er verdt det, og når jeg får mindre lønn må jeg jo bare innstille meg på det, og bruke mindre også.

Tror dette er likt for alle, ingen er maskiner. De fleste har begrensninger, det er helt naturlig og ingen grunn til å løpe til Nav.

[Gjest Gjest]

Vil bare nevne at jeg har mye større respekt for de som sitter i kassa på Rimi, enn de som går på trygd, som jeg vet kunne sittet i kassa på Rimi.

De som sitter i kassa på Rimi er på ingen måte noen tapere. Vi har forskjellige ambisjoner her i livet. Noen legger sjela si i arbeidet sitt, andre legger sjela si i noe som skjer etter arbeidet.

Det er det samme hva vi gjør, så lenge vi bidrar i samfunnet og tar ansvar for vårt eget liv og de vi har satt til verden, istedenfor å overlate det til samfunnet. Det er de jeg kaller tapere.

(Og da snakker jeg ikke om de som virkelig ER syke. Litt vondt i en arm, fot, skulder, eller litt angst eller depresjon er ikke det jeg kaller syk. Det er noe vi alle har fra tid til annen.)

[Gjest pærecider]

Vil bare nevne at jeg har mye større respekt for de som sitter i kassa på Rimi, enn de som går på trygd, som jeg vet kunne sittet i kassa på Rimi.

De som sitter i kassa på Rimi er på ingen måte noen tapere. Vi har forskjellige ambisjoner her i livet. Noen legger sjela si i arbeidet sitt, andre legger sjela si i noe som skjer etter arbeidet.

Det er det samme hva vi gjør, så lenge vi bidrar i samfunnet og tar ansvar for vårt eget liv og de vi har satt til verden, istedenfor å overlate det til samfunnet. Det er de jeg kaller tapere.

(Og da snakker jeg ikke om de som virkelig ER syke. Litt vondt i en arm, fot, skulder, eller litt angst eller depresjon er ikke det jeg kaller syk. Det er noe vi alle har fra tid til annen.)

Akkurat der er jeg enig med deg, kan man jobbe, så er en jobb på Rimi like god som en annen jobb. Det som er interessant å observere i tråden her er at etter at aspektet med Rimi-jobb kontra NAV støtte dukket opp, så har veldig mange strømmet til og sagt hvor lavstatus Rimi-jobb er, og at lønna er så lav, etc, etc. Det er hva jeg ville ha kalt dobbeltmoral de luxe, man angriper dem som for syke til å jobbe, og sier at de skulle ha jobbet LITT, men samtidig ser de ned på såkalte lavstatusyrker, som gjerne er blant de jobbene de vil at de uføre skal utføre. Selv skulle jeg gitt hva som helst for å kunne ha jobbet på Rimi eller vært dovakt på Oslo S. Selv om lønna er lav, så hadde det vært mine egne penger, tjent med egen arbeidsinnsats, og det er ærlig arbeid. Det i seg selv ville ha vært motivasjon nok for meg. Men siden vi er mennesker, og mennesker søker andres annerkjennelse, noen i større grad enn andre, så er det vel noen som heller foretrekker å gå på NAV og si at man er syk enn å si at man jobber på Rimi. Heldigvis håper jeg, og tror at det er mindretallet, siden nåløyet for å få aap/trygd bare blir mindre og mindre for hvert år.

Endret 20. mars 2013 av pærecider

[Gjest pærecider]

Aner ikke hvorfor jeg gidder å forklare heller, for dette du spør om forklarte jeg jo i innlegget du siterer fra.

Men kort gjenfortalt: Det finnes arbeidsplasser som ønsker deltidsansatte. Ikke alle gjør det, men noen gjør det. Bla. butikker. Der har man noen muligheter.

NAV kan også gjøre avtale med noen bedrifter om ordninger der bedriftene mottar en eller annen form for godtgjørsle, eller at den uføre beholder trygda si men jobber litt uten lønn i tillegg. Man sparer ikke staten for trygd, men det kan føre til at man får den "uføre" ut i arbeid igjen, og på sikt sparer trygd.

Jeg kjenner folk som har gått lenge sykemeldt og uføretrygdet som sier de føler at de kan komme ut i jobb igjen, iallefall litt, men terskelen for å komme tilbake til arbeidslivet er høy av flere grunner. Bl.a. er det vanskelig å finne en jobb som passer, som du nevner. Det er her jeg mener det må gjøres mer for å gjøre dette mulig, ihvertfall for noen.

Og så er det dette jeg nevnte med offentlig sektor. Skoler i Norge råtner på rot, det er underbemmanning på skoler og i sykehjem. Personer som er langtidssykemeldt/uføre kan være en stor ressurs ved å bruke dem når de kan brukes. Det bør være lov å stille krav til personer som mottar trygd over lang tid, så lenge det tas hensyn til deres yteevne. Kommunene bør få ordninger som gjør dette mulig.

Det kan også opprettes en slags "sentral"/arbeidstreningsbedrift i hver kommune som har en samfunnsnyttig produksjon/tjeneste. Her kan man stille krav til ett visst oppmøte fra personer som ikke trenger være 100% ufør.

Dette var kort fortalt. Det finnes mange muligheter, jeg kunne skrevet side opp og side ned, men du skjønner sikkert hva jeg vil frem til. Noen ordninger finnes nok allerede, men det burde satses mer på dette. På denne måten tror jeg vi kunne luket bort de som egentlig ikke burde vært uføre, da de sikkert heller ville hatt en "skikkelig" jobb hvis de først må jobbe. De som virkelig er syke kunne fått en bedre hverdag, fått kommet seg ut og bidratt det de kunne, og fått følelsen av å gjøre en nytte. De som egentlig kunne komt tilbake til arbeidlivet ville fått en lavere terskel for dette etter et slikt opplegg, da de nå (kanskje etter mange år hjemme) har komt seg over dørstokken, som kjent er den tyngste biten for mange.

Man kan ikke få alle ut i arbeid igjen, men man kan få noen.

Jeg er egentlig helt enig med deg i at slik SKULLE det ha vært, men slik er det dessverre ikke. Mange av de bedriftene som har avtale med NAV gjør det fordi det er grei tilgang på billig arbeidskraft, det er gjerne ut døra med en gang praksisperioden er ferdig. Og NAV betaler fortsatt lønna til personen. Men som en del av tilbakeføringen til arbeidslivet, så er det et godt tiltak, men det er fortsatt sponset av NAV. Det er derfor det heter aap. Et annet aspekt er lokaliteten, det varierer fra kommune til kommune, noen har satset stort på å tilbakeføre folk til arbeidslivet, mens andre ligger langt i bakevja. Og det er ikke alltid man kan flytte på seg, tenk deg en som har hele familienettverket et sted, så må kanskje vedkommende flytte til en annen kant av landet bare fordi at der er det et tilbud. Så det er sagt, mange av ideene du skisserer er gode, men vi må ha viljen til å gjennomføre det. Inntil noe blir satt i verk, så må vi bare leve med at folk mottar aap eller uføretrygd. Og så lenge folk får aap/trygd, så betyr det mer kjøpekraft og arbeidsplasser opprettholdes. Systemet er ikke perfekt, men det gjør ikke tilværelsen lettere for mange at man hakker på dem og forteller dem hva de burde gjøre, når de kanskje har gjort hva som helst for å bli friske og komme i betalt jobb.

I det øyeblikket du overlater til samfunnet å sørge for ditt livsopphold, er det ikke lenger ditt privatliv.

Vi vil gjerne vite hva vi betaler for.

Nei, det har du ikke rett på. Du kan få vite hva pengene brukes på, sånn generelt, så og så mye går til NAV, så og så mye går til skole, barnehage etc, etc. Men å grave i andres privatliv er respektløst, og ikke minst frekt. Alle har rett på privatliv, selv om du heter Tone Damli Aaberge eller uføretrygdede Magne. Isåfall skal du vel og vite hva alle foreldrene her i landet bruker barnetrygda si på? (som også er en NAV-ytelse)

Jeg er frisk, og i fullt arbeid. Vil bare nevne at etter en arbeidsuke er jeg ikke bare litt sliten, jeg er fullstendig utslitt jeg også.

Når helga kommer prøver jeg å samle energi til en ny uke, dvs. etter at jeg har gjort alt det forsømte i hus og hjem som jeg ikke har hatt mulighet til de andre dagene, vasket klær og laget alt klart til en ny arbeids- og skoleuke.

Jeg har en jobb der jeg har mulighet til å ta fri en og annen gang midt i uka, så det gjør jeg av og til bare for å nyte en fridag, samle krefter eller rett og slett fordi jeg må ha en pause. Da blir jeg selvsagt trukket i lønn for den dagen, jeg får ikke trygd. Men det er verdt det, og når jeg får mindre lønn må jeg jo bare innstille meg på det, og bruke mindre også.

Tror dette er likt for alle, ingen er maskiner. De fleste har begrensninger, det er helt naturlig og ingen grunn til å løpe til Nav.

Så flott for deg at du er frisk og bare trenger to dager for å hente deg igjen. Er ikke alle som er slik som deg, og det er det jeg og andre i tråden har forsøkt å si, man kan ikke sammenligne ut ifra eget ståsted. En som har en lettere muskelsykdom kan ikke gjøre så mye som en fullstendig frisk person, han holder kanskje ut en dag eller to, og en med en kraftig muskelsykdom blir følgelig kanskje sliten etter to timer. Det samme gjelder for psykiske lidelser. En psykisk sterk person kan kanskje takle å være sliten/utslitt et par dager. Men en med alvorlig klinisk depresjon/sosial angst er kanskje totalt utslitt etter å ha vært på kafe i en time (som faktisk også er en del av behandlingen, man skal eksponeres for det man sliter med, og så dermed øke toleransen etterhvert) mens en som har kommet lenger i behandlingen klarer fint å jobbe en halv dag før hun må hvile neste dag, også er det på'n igjen.

Endret 20. mars 2013 av pærecider

[Gjest pærecider]

Tror du ikke du ville hatt lettere for å komme deg ut av denne depresjonen med en jobb til 240 kroner timen? Eller kanskje mer presist, tror du ikke du ville hatt lettere for å komme deg ut av denne depresjonen med en jobb som har høyere status enn lav?

Jeezes. Ikke rart enkelte velger å gå på NAV, virker jo nesten mer stuereint for enkelte at man går på NAV enn at man har ryggrad nok til å ta en lavlønnsjobb fordi man faktisk vil tjene egne penger. Kudos til de som er arbeidsføre, men som ikke er for fine til å jobbe i lavlønnsyrker fordi de ikke vil ligge samfunnet til byrde, slik som de som ikke vil jobbe på Rimi fordi de har såååå fin utdannelse og giiid, man kan jo ikke skitne de silkefine fingrene sine med ekle folks penger og dermed velger å gå på NAV til bedre utsikter kommer.

Reality check: arbeidsomhet lønner seg, en som har utdannelse, men som har vist vilje til å ta det som fins av jobber har større sjanse for å få drømmejobben senere hvis anledningen dukker opp. Og i noen tilfeller kan man faktisk jobbe seg opp fra rimikassa til å bli rimisjef.

Endret 20. mars 2013 av pærecider

[Gjest Blomst83]

Å jeg kunne gitt alt for å jobbe i kassa på Rimi

Da er vi to