Delvis ufør venninne

[AnonymBruker]

Da er vi to

Og så var vi tre

Jeg synes faktisk jeg har rett til et privatliv. Selv om jeg får støtte. Jeg kommer ikke til å dø av sykdommen min, men med den. Trolig kommer jeg i rullestol før jeg dør.

Jeg kommer til å få mange infeksjoner fordi immunforsvaret blir dårligere og dårligere. Jeg kommer til å ha valget mellom mye smerter eller mye smertestillende som gjør meg ør. Noe jeg ikke kan fordra. Og jeg tror det vil belaste kroppen enda mer over tid. Det finnes ikke medisiner som vil gjøre meg frisk, men noen vil trolig bremse forverring.

Hver gang noen føler de har krav på å vite direkte fra meg hvorfor/hva… så kjenner jeg på følelsen av at jeg er mislykket og ikke bra nok. Det gir stress som forverrer sykdommen. Så jeg holder meg mye inne selv de dagene jeg har det best. Jeg er takknemlig for å bo i Norge så jeg klarer meg, men tror ingen ville misunne meg mitt liv OM de fikk kjenne det på egen kropp. Jeg skulle ønske NAV hadde kunnskaper og ressurser og kunne følge opp. Slik at ikke alle andre mente noe om meg.

Jeg bruker heller penger på å kjøpe garn og strikke til Amanda-prosjektet, hjemløse i Oslo eller Røde Kors basar enn å kjøpe ting jeg ikke trenger. Ikke direkte samfunnsnyttig kanskje, men jeg føler jeg bidrar med noe som kan hjelpe og støtte andre i vanskelige situasjoner.

Anonym poster: 914a9c8d644daebbaf8db17a86e5f213

[Gjest Gjest]

Jeg er egentlig helt enig med deg i at slik SKULLE det ha vært, men slik er det dessverre ikke. Mange av de bedriftene som har avtale med NAV gjør det fordi det er grei tilgang på billig arbeidskraft, det er gjerne ut døra med en gang praksisperioden er ferdig. Og NAV betaler fortsatt lønna til personen. Men som en del av tilbakeføringen til arbeidslivet, så er det et godt tiltak, men det er fortsatt sponset av NAV. Det er derfor det heter aap. Et annet aspekt er lokaliteten, det varierer fra kommune til kommune, noen har satset stort på å tilbakeføre folk til arbeidslivet, mens andre ligger langt i bakevja. Og det er ikke alltid man kan flytte på seg, tenk deg en som har hele familienettverket et sted, så må kanskje vedkommende flytte til en annen kant av landet bare fordi at der er det et tilbud. Så det er sagt, mange av ideene du skisserer er gode, men vi må ha viljen til å gjennomføre det. Inntil noe blir satt i verk, så må vi bare leve med at folk mottar aap eller uføretrygd. Og så lenge folk får aap/trygd, så betyr det mer kjøpekraft og arbeidsplasser opprettholdes. Systemet er ikke perfekt, men det gjør ikke tilværelsen lettere for mange at man hakker på dem og forteller dem hva de burde gjøre, når de kanskje har gjort hva som helst for å bli friske og komme i betalt jobb.

Som jeg sa, man kan hjelpe noen, ikke alle. I de tilfellene det går an, mener jeg man bør satse mer på å få dette til, enn å bare pøse ut med trygd.

Og som jeg også sa (om tiltak gjennom Nav) man sparer ikke staten for trygd, men på lengre sikt kan man få noen tilbake til arbeidslivet, og DET sparer staten for trygd + økte skatteinntekter.

Nei, det har du ikke rett på. Du kan få vite hva pengene brukes på, sånn generelt, så og så mye går til NAV, så og så mye går til skole, barnehage etc, etc. Men å grave i andres privatliv er respektløst, og ikke minst frekt. Alle har rett på privatliv, selv om du heter Tone Damli Aaberge eller uføretrygdede Magne. Isåfall skal du vel og vite hva alle foreldrene her i landet bruker barnetrygda si på? (som også er en NAV-ytelse)

Dette var satt (sagt) litt på spissen. Jeg mener selvsagt ikke at JEG har rett til å få vite alle detaljerte opplysninger om din sykdom. Men når man "lever på trygd" så er det en kjent sak at man må brette ut en god del av sitt privatliv både til leger, ansatte på Nav og i det hele tatt.

Med så mye trygdesvindel som skjer i dette landet, og så mange tilfeller vi alle vet om (ja, for jeg tipper flere av oss kjenner noen som ikke burde vært på trygd. Ikke bare som vi tror ikke burde vært på trygd, men som vi VET fordi vi kjenner dem godt og ser at de egentlig ikke er sykere enn at de kunne jobbet de også) så må man regne med at folk er nyskjerrige på de som tilsynelatende ser veldig friske og raske ut, men som mottar trygd. Er du i den gruppa jeg har nevnt her, må du nesten regne med at folk lurer. Da nytter det ikke å sutre over grafsing i privatlivet.

Det hjelper heller ikke hvis desse personene lever svært aktivt og normalt i alle andre sammenhenger, og gjerne eier store flotte hus, biler, båter og i det hele tatt ser ut til å ha svært god råd. Ja, jeg kjenner faktisk noen sånne!

Så flott for deg at du er frisk og bare trenger to dager for å hente deg igjen. Er ikke alle som er slik som deg, og det er det jeg og andre i tråden har forsøkt å si, man kan ikke sammenligne ut ifra eget ståsted. En som har en lettere muskelsykdom kan ikke gjøre så mye som en fullstendig frisk person, han holder kanskje ut en dag eller to, og en med en kraftig muskelsykdom blir følgelig kanskje sliten etter to timer. Det samme gjelder for psykiske lidelser. En psykisk sterk person kan kanskje takle å være sliten/utslitt et par dager. Men en med alvorlig klinisk depresjon/sosial angst er kanskje totalt utslitt etter å ha vært på kafe i en time (som faktisk også er en del av behandlingen, man skal eksponeres for det man sliter med, og så dermed øke toleransen etterhvert) mens en som har kommet lenger i behandlingen klarer fint å jobbe en halv dag før hun må hvile neste dag, også er det på'n igjen.

Som jeg sa; jeg trenger ofte mer enn to dager. Derfor velger jeg å miste den lønna jeg KUNNE HA HATT når jeg trenger en pause. Jeg tenker ikke at samfunnet skal betale for meg, de gangene jeg ikke klarer å jobbe 100%.

Poenget mitt er at man er ikke nødvendigvis syk dersom man ikke klarer å jobbe 100%.

Det kommer jo mye an på hva annet man har å "jobbe" med på fritida, hvor høyt man legger lista både når det gjelder aktivitet og plikter, hvor god fysikk man har, hvor mye man sørger for å hvile når man ikke er på jobb, hvor tung jobb man har, og mye annet. Det er ikke for alle å jobbe 100%, men man er ikke nødvendigvis syk for det. Man må tilpasse livet sitt slik at det er levelig. Det er ikke samfunnet sin oppgave å sørge for at du får hvile nok og samtidig en akseptabel lønn.

Understreker igjen at jeg snakker om NOEN (ganske mange, faktisk), og at jeg vet at noen sykdommer ikke er forenlig med å jobbe i det hele tatt. Det er ikke de jeg snakker om.

[Gjest pærecider]

Som jeg sa, man kan hjelpe noen, ikke alle. I de tilfellene det går an, mener jeg man bør satse mer på å få dette til, enn å bare pøse ut med trygd.

Og som jeg også sa (om tiltak gjennom Nav) man sparer ikke staten for trygd, men på lengre sikt kan man få noen tilbake til arbeidslivet, og DET sparer staten for trygd + økte skatteinntekter.

Sier ikke noe på det, er helt enig der.

Dette var satt (sagt) litt på spissen. Jeg mener selvsagt ikke at JEG har rett til å få vite alle detaljerte opplysninger om din sykdom. Men når man "lever på trygd" så er det en kjent sak at man må brette ut en god del av sitt privatliv både til leger, ansatte på Nav og i det hele tatt.

Helt riktig, NAV og leger har rett på å vite alt de trenger å vite. Har ikke noe problem med det. Men vil heller ikke forsvare meg overfor tilfeldige folk på KG og andre ved å fortelle om meg selv og mitt. Jeg har fortalt mitt til legen og NAV, de vedtok at jeg skulle ha aap basert på mine bevis. Min ærlighet og deres kompetanse er nok for meg til å ha god samvittighet.

]

Med så mye trygdesvindel som skjer i dette landet, og så mange tilfeller vi alle vet om (ja, for jeg tipper flere av oss kjenner noen som ikke burde vært på trygd. Ikke bare som vi tror ikke burde vært på trygd, men som vi VET fordi vi kjenner dem godt og ser at de egentlig ikke er sykere enn at de kunne jobbet de også) så må man regne med at folk er nyskjerrige på de som tilsynelatende ser veldig friske og raske ut, men som mottar trygd. Er du i den gruppa jeg har nevnt her, må du nesten regne med at folk lurer. Da nytter det ikke å sutre over grafsing i privatlivet.

Det hjelper heller ikke hvis desse personene lever svært aktivt og normalt i alle andre sammenhenger, og gjerne eier store flotte hus, biler, båter og i det hele tatt ser ut til å ha svært god råd. Ja, jeg kjenner faktisk noen sånne!

Regner med at du leste dagens nyheter om trygdesvindel for seks milliarder kr. Leser man videre, så var det rundt 5 prosent av totalt utbetalt trygd, med forbehold om noe slingringsmonn. Den største prosentandelen var blant de som mottok dagpenger og overgangsstønader. For dem som mottar aap eller uføretrygd lå problemet i at noen ble bedre men ville heller ikke oppgi til NAV at de var bedre og kunne jobbe litt. Da kan man fryse trygda for en periode og prøve seg ut i jobb. Det er jeg enig i at er forkastelig, at folk ikke sier ifra. Så har man dem som jobber svart utenom. Også forkastelig. Tror vi er enige om det. Og jeg tviler ikke på at det fins mange som kunne ha jobbet, og hvis du kjenner noen som du er så sikker på kan jobbe, så gå til NAV og meld dem, da. Det er det som irriterer meg mest, alle klager på snylterne, men ingen melder dem til NAV. Hadde noen meldt meg til NAV fordi jeg så så frisk ut en dag, eller fordi jeg skal reise langt utenlands, vær så god, gjør det. Bør kanskje nevne at min saksbehandler og arbeidskonsulent ønsket meg god tur og at de unnet meg det etter de siste årene. Selv gidder jeg ikke å ergre på meg magesår fordi jeg så min sosialt hemma nabo på kafe en gang i uka, eller at min trygdede onkel drar til Thailand en gang i året for å få litt sol og avveksling.

Endret 20. mars 2013 av pærecider

[Gjest Gjest]

Regner med at du leste dagens nyheter om trygdesvindel for seks milliarder kr. Leser man videre, så var det rundt 5 prosent av totalt utbetalt trygd, med forbehold om noe slingringsmonn. Den største prosentandelen var blant de som mottok dagpenger og overgangsstønader. For dem som mottar aap eller uføretrygd lå problemet i at noen ble bedre men ville heller ikke oppgi til NAV at de var bedre og kunne jobbe litt. Da kan man fryse trygda for en periode og prøve seg ut i jobb. Det er jeg enig i at er forkastelig, at folk ikke sier ifra. Så har man dem som jobber svart utenom. Også forkastelig. Tror vi er enige om det. Og jeg tviler ikke på at det fins mange som kunne ha jobbet, og hvis du kjenner noen som du er så sikker på kan jobbe, så gå til NAV og meld dem, da. Det er det som irriterer meg mest, alle klager på snylterne, men ingen melder dem til NAV. Hadde noen meldt meg til NAV fordi jeg så så frisk ut en dag, eller fordi jeg skal reise langt utenlands, vær så god, gjør det. Bør kanskje nevne at min saksbehandler og arbeidskonsulent ønsket meg god tur og at de unnet meg det etter de siste årene. Selv gidder jeg ikke å ergre på meg magesår fordi jeg så min sosialt hemma nabo på kafe en gang i uka, eller at min trygdede onkel drar til Thailand en gang i året for å få litt sol og avveksling.

Det var ikke dagens nyhetssak jeg hadde i tankene, den så jeg først etter at jeg hadde skrevet innlegget. Det har lenge vært kjent at det svindles mye på trygd i dette landet, og mørketallene er trolig høyere enn de tilfellene som er blitt oppdaget.

Nå er det ikke direkte svindel jeg har hatt i tankene i innlegget mitt, mer de som utnytter systemet litt mer enn de burde ha gjort. Men de kan ikke tas for svindel, så lenge legen godkjenner sykdommen deres.

Der burde nok legene vært strammet opp litt. Det er ingen problem å få sykemeldig på sykemelding, det kan jeg gjøre den dag i dag hvis jeg går inn for det. Det krever litt mer innsats å få den til å vare lenge, men det er absolutt ingen vanskelig oppgave for dem som går inn for det. En del "sykdommer" kan faktisk ikke legen heller si at du ikke har!

Men jeg kjenner også dem som driver ren svindel, og ja jeg burde nok ha meldt dem, men det har jeg altså ikke gjort. Ikke fordi jeg ikke tror det lett vil kunne bevises, for det vil det. Men som sagt, dette er faktisk kjentsfolk, og jeg vil ikke ende opp som "fienden". Men det irriterer meg ja.

Ellers vil jeg nevne at jeg snakker generelt. Jeg aner ikke hvilken "gruppe" du tilhører, så dette gjelder ikke nødvendigvis deg. Jeg tror de fleste vet selv om det er de det gjelder. Innerst inne.

[AnonymBruker]

Det var ikke dagens nyhetssak jeg hadde i tankene, den så jeg først etter at jeg hadde skrevet innlegget. Det har lenge vært kjent at det svindles mye på trygd i dette landet, og mørketallene er trolig høyere enn de tilfellene som er blitt oppdaget.

Nå er det ikke direkte svindel jeg har hatt i tankene i innlegget mitt, mer de som utnytter systemet litt mer enn de burde ha gjort. Men de kan ikke tas for svindel, så lenge legen godkjenner sykdommen deres.

Der burde nok legene vært strammet opp litt. Det er ingen problem å få sykemeldig på sykemelding, det kan jeg gjøre den dag i dag hvis jeg går inn for det. Det krever litt mer innsats å få den til å vare lenge, men det er absolutt ingen vanskelig oppgave for dem som går inn for det. En del "sykdommer" kan faktisk ikke legen heller si at du ikke har!

Men jeg kjenner også dem som driver ren svindel, og ja jeg burde nok ha meldt dem, men det har jeg altså ikke gjort. Ikke fordi jeg ikke tror det lett vil kunne bevises, for det vil det. Men som sagt, dette er faktisk kjentsfolk, og jeg vil ikke ende opp som "fienden". Men det irriterer meg ja.

Ellers vil jeg nevne at jeg snakker generelt. Jeg aner ikke hvilken "gruppe" du tilhører, så dette gjelder ikke nødvendigvis deg. Jeg tror de fleste vet selv om det er de det gjelder. Innerst inne.

Lurer på hvilke folk du omgås, siden du kjenner flere som er snyltere. Jeg vet ikke om noen som lever på trygd fordi de ikke gidder å jobbe.

Anonym poster: f37b1d5a0e918a58fe382478aba8db3f

[Gjest pærecider]

Det var ikke dagens nyhetssak jeg hadde i tankene, den så jeg først etter at jeg hadde skrevet innlegget. Det har lenge vært kjent at det svindles mye på trygd i dette landet, og mørketallene er trolig høyere enn de tilfellene som er blitt oppdaget.

Nå er det ikke direkte svindel jeg har hatt i tankene i innlegget mitt, mer de som utnytter systemet litt mer enn de burde ha gjort. Men de kan ikke tas for svindel, så lenge legen godkjenner sykdommen deres.

Der burde nok legene vært strammet opp litt. Det er ingen problem å få sykemeldig på sykemelding, det kan jeg gjøre den dag i dag hvis jeg går inn for det. Det krever litt mer innsats å få den til å vare lenge, men det er absolutt ingen vanskelig oppgave for dem som går inn for det. En del "sykdommer" kan faktisk ikke legen heller si at du ikke har!

Men jeg kjenner også dem som driver ren svindel, og ja jeg burde nok ha meldt dem, men det har jeg altså ikke gjort. Ikke fordi jeg ikke tror det lett vil kunne bevises, for det vil det. Men som sagt, dette er faktisk kjentsfolk, og jeg vil ikke ende opp som "fienden". Men det irriterer meg ja.

Ellers vil jeg nevne at jeg snakker generelt. Jeg aner ikke hvilken "gruppe" du tilhører, så dette gjelder ikke nødvendigvis deg. Jeg tror de fleste vet selv om det er de det gjelder. Innerst inne.

Er egentlig ganske enig der, det er mange gråsoner. Jeg har sikkert gjort mine feil, som kunne ha blitt til svindel, hadde jeg ikke fått den informasjonen jeg trengte. Som f.eks å fylle ut meldekortet, der kan det være mange gråsoner. Som f.eks: De spør om hvor mange dager du har vært på tiltaket. Jeg fyller ut alle syv dagene, fordi jeg jobber to dager, er kanskje hos lege/behandler en annen dag/hviler tre dager, etc, etc. Alt dette blir sett på som tiltak. Men så har jeg da den avtalen med tiltaket mitt om at blir jeg syk en dag, så kan jeg jobbe en annen dag den uka, så da trenger jeg ikke å fylle sykedager den uka fordi jeg fortsatt jobber de to avtalte dagene i uka. Så det er innimellom vanskelig å avgjøre hva som er regelrett svindel og hva som er i gråsonen. NAV-systemet er ganske komplisert, og selv jeg som regner meg som oppegående har måttet kastet inn håndkleet og bedt om hjelp fra min saksbehandler eller arbeidskonsulent når det kommer til detaljer i søknader etc...

Men, så det er sagt, tror ærlig at å anmelde folk man tror er svindlere er riktig vei å gå. Så får NAV avgjøre, basert på det de vet og opplysningene de får.

[AnonymBruker]

Synes du det faktum bidrar til å gjøre det lettere for deg å komme deg ut av depresjonen?

Dersom det virkelig handler om å komme seg ut for å gjøre noe, så er det med all respekt å melde veldig mange alternativer til det å ta seg en lavlønns- og lavstatusjobb.

Har du hørt om frivillighetssentralen? Hvis du ikke er bekymret for telefonmasing fra ledelsen, er det en ypperlig mulighet til å komme deg ut for å gjøre noe, spesielt for andre, og det vil garantert glede flere enn deg.

Nei, penger gjør det ikke enklere for meg. Det er det faktumet å stå opp på morgen, gå ut døren, og komme seg avgårde. Jeg jobber i jobber som gleder mange for det er sånn jobber de tar inn ufaglærte, og det er sånne jobber som betaler lav lønn. Det er jobber som er fysisk tunge, og jobber som nok går i kategorien for lav status. En annen viktig faktor der er at jeg får sosial omgang som jeg ikke får hjemme. Veggene hjemme er ikke akkurat noe hyggelig å prate med. Frivillighetssentralen høres flott ut, og jeg har tenkt på det. Tingen er at jeg trenger noen penger. Jeg har to barn som skal ha f.eks klær, mat, og sko. Jeg har ikke bedt om en krone fra NAV, så jeg må ha noen penger fra et sted spesielt nå som sparepengene mine begynner å bli innskrenket.

Anonym poster: 59ab63f1f092d0aa8afa75e87e978724

[Gjest -A]

Poenget var vel at hun ikke virker noe psykisk syk, og jeg kjenner henne jo. Jeg kjenner andre mennesker som virker sykere, men som jobber 80-100 %.

Hun virker vellykket på mange måter, og legger ut om dette til meg. Jeg som ikke er like vellykket, synes det kan bli litt mye. Selv har jeg forskjellige problemer, men er like fullt i stand til å jobbe 100 %. Men jeg skulle gjerne hatt masse fri.

Det kan jo alltids tenke at hun kunne ha vært tilbake i jobb også, det vet ikke jeg noen ting om hun "utnytter" den situasjonen hun er i eller ikke.

MEN, jeg vet at når en er psykisk syk, så trenger man ikke gå rundt og være grå i ansiktet hele tiden heller. Selv er jeg en ganske oppegående jente, men jeg har fått problemer med angst og panikkanfall det siste året. også mild depresjon og stunder der livet rett og slett er helt bekmørkt og jeg ikke ser noe lys i enden av tunnelen.

Når jeg har angstanfall og slikt, så drar jeg mange ganger hjem og er for meg selv, og rir av stormen. Det er ikke så mange som ser meg da. Jeg prøver å være gla og happy når jeg er med andre, rett og slett for å overbevise meg selv om at jeg kan ha det bra, og jeg prøver å utnytte den positive stemningen, for jeg vet at det mørke er rett rund hjørnet. jeg tror andre kan se på meg som vellykket, og happy, men dette trenger ikke stemme. "Fake it until you make it"

Jeg fungerer rett og slett ikke i jobben min om dagen, og selv om jeg kan være i sosiale lag og ha det hyggelig med en venninne, så betyr ikke det at jeg har det bra! Det som skjer inni meg er så sort og mørkt og kan på ingen måte sees utenpå meg.

Jeg blåser rett og slett i hva andre måtte synes, og det ikke tar meg på alvor og mener noe av det du mener. Jeg vet med meg selv hvordan jeg har det, og nå er jeg i 100% stilling, men det sliter meg ut. jeg tror jeg hadde hatt godt av å være i en redusert stilling en stund, for å klare å hente inn meg selv.

Det er bare hun som vet hvordan hun har det. Men det er klart at det er nok situasjoner der det blir en hvilepute for andre, og de kanskje utnytter dette, når de kunne ha vært i 100% stilling. Men dette har jeg som sagt ingen forutsetninger for å si i dette tilfellet.

[AnonymBruker]

Uføretrygdet eller ikke, det er galt uansett hva psykisk syke gjør, alle skal mene noe og ingen har peiling. "Bare tenk positivt og smil, å smile utløser faktisk lykkehormoner selv når du ikke mener det."

"Men du smiler jo så mye, ser så normal ut, du sliter da slettes ikke."

Begge kommentarer er så fjerne i forhold til lidelsen min at det er morsomt, og nei, jeg er ikke uføretrygdet.

Anonym poster: 0b68951c2496d9a8cf1f4b9e8fa65881

[Gjest Funky Punk]

Uføretrygdet eller ikke, det er galt uansett hva psykisk syke gjør, alle skal mene noe og ingen har peiling. "Bare tenk positivt og smil, å smile utløser faktisk lykkehormoner selv når du ikke mener det."

"Men du smiler jo så mye, ser så normal ut, du sliter da slettes ikke."

Begge kommentarer er så fjerne i forhold til lidelsen min at det er morsomt, og nei, jeg er ikke uføretrygdet.

Anonym poster: 0b68951c2496d9a8cf1f4b9e8fa65881

Det samme gjelder fysisk syke også

[AnonymBruker]

Det samme gjelder fysisk syke også

Jeg har aldri hørt slike kommentarer sagt til fysisk syke, men det betyr jo selvsagt ikke at det ikke skjer.

Anonym poster: 0b68951c2496d9a8cf1f4b9e8fa65881

[Gjest Funky Punk]

Jeg har aldri hørt slike kommentarer sagt til fysisk syke, men det betyr jo selvsagt ikke at det ikke skjer.

Anonym poster: 0b68951c2496d9a8cf1f4b9e8fa65881

Mange av oss med en fysisk sykdom, har en sykdom som ikke syns. Jeg får høre noe lignende hele tiden og det er forferdelig slitsomt.

[Gjest Gjest]

Lurer på hvilke folk du omgås, siden du kjenner flere som er snyltere. Jeg vet ikke om noen som lever på trygd fordi de ikke gidder å jobbe.

Ja, det kan du gjerne si. Kanskje det er fordi jeg bor på et lite sted der alle kjenner alle og det meste er ganske gjennomsiktig. Nå skal det sies at jeg også kjenner veldig mange flere mennesker som jobber og slter med ærlig arbeid også da. Og de som snylter er selvsagt et kraftig mindretall, men de er likevel ganske mange, synes jeg. Men har inntrykk av at det finnes mange av dem andre steder i landet også da.

Anonym poster: f37b1d5a0e918a58fe382478aba8db3f

Er egentlig ganske enig der, det er mange gråsoner. Jeg har sikkert gjort mine feil, som kunne ha blitt til svindel, hadde jeg ikke fått den informasjonen jeg trengte. Som f.eks å fylle ut meldekortet, der kan det være mange gråsoner. Som f.eks: De spør om hvor mange dager du har vært på tiltaket. Jeg fyller ut alle syv dagene, fordi jeg jobber to dager, er kanskje hos lege/behandler en annen dag/hviler tre dager, etc, etc. Alt dette blir sett på som tiltak. Men så har jeg da den avtalen med tiltaket mitt om at blir jeg syk en dag, så kan jeg jobbe en annen dag den uka, så da trenger jeg ikke å fylle sykedager den uka fordi jeg fortsatt jobber de to avtalte dagene i uka. Så det er innimellom vanskelig å avgjøre hva som er regelrett svindel og hva som er i gråsonen. NAV-systemet er ganske komplisert, og selv jeg som regner meg som oppegående har måttet kastet inn håndkleet og bedt om hjelp fra min saksbehandler eller arbeidskonsulent når det kommer til detaljer i søknader etc...

Men, så det er sagt, tror ærlig at å anmelde folk man tror er svindlere er riktig vei å gå. Så får NAV avgjøre, basert på det de vet og opplysningene de får.

Jeg tenker ikke mest på de som gjør feil, eller ikke vet hvordan de skal gjøre dette, for jeg skjønner at systemet kan være ganske innviklet å sette seg inn i. Jeg tenker mest på de som går inn for å utnytte systemet.

Det kan jo alltids tenke at hun kunne ha vært tilbake i jobb også, det vet ikke jeg noen ting om hun "utnytter" den situasjonen hun er i eller ikke.

MEN, jeg vet at når en er psykisk syk, så trenger man ikke gå rundt og være grå i ansiktet hele tiden heller. Selv er jeg en ganske oppegående jente, men jeg har fått problemer med angst og panikkanfall det siste året. også mild depresjon og stunder der livet rett og slett er helt bekmørkt og jeg ikke ser noe lys i enden av tunnelen.

Når jeg har angstanfall og slikt, så drar jeg mange ganger hjem og er for meg selv, og rir av stormen. Det er ikke så mange som ser meg da. Jeg prøver å være gla og happy når jeg er med andre, rett og slett for å overbevise meg selv om at jeg kan ha det bra, og jeg prøver å utnytte den positive stemningen, for jeg vet at det mørke er rett rund hjørnet. jeg tror andre kan se på meg som vellykket, og happy, men dette trenger ikke stemme. "Fake it until you make it"

Jeg fungerer rett og slett ikke i jobben min om dagen, og selv om jeg kan være i sosiale lag og ha det hyggelig med en venninne, så betyr ikke det at jeg har det bra! Det som skjer inni meg er så sort og mørkt og kan på ingen måte sees utenpå meg.

Jeg blåser rett og slett i hva andre måtte synes, og det ikke tar meg på alvor og mener noe av det du mener. Jeg vet med meg selv hvordan jeg har det, og nå er jeg i 100% stilling, men det sliter meg ut. jeg tror jeg hadde hatt godt av å være i en redusert stilling en stund, for å klare å hente inn meg selv.

Det er bare hun som vet hvordan hun har det. Men det er klart at det er nok situasjoner der det blir en hvilepute for andre, og de kanskje utnytter dette, når de kunne ha vært i 100% stilling. Men dette har jeg som sagt ingen forutsetninger for å si i dette tilfellet.

Jeg har også slitt med angst, og har fått flere tilbud om sykemelding. Men pga. at det på dette tidspunktet ville vært veldig uheldig for jobben min om jeg ble borte over lang tid, så valgte jeg å prøve. Det er jeg veldig glad for, for jeg måtte lære meg å takle angsten. Hadde jeg satt meg hjemme hadde den kanskje fått overtaket på meg.

Som nevnt tidligere er det mange som av ulike grunner vil trenge å jobbe redusert stilling. Dette synes jeg er noe man bør koste selv. Synes det blir feil at noen får dekket dette fordi de trenger å hente seg inn igjen, hvem gjør vel ikke det?

[Bonito]

Jeg tenker ikke mest på de som gjør feil, eller ikke vet hvordan de skal gjøre dette, for jeg skjønner at systemet kan være ganske innviklet å sette seg inn i. Jeg tenker mest på de som går inn for å utnytte systemet.

Jeg har også slitt med angst, og har fått flere tilbud om sykemelding. Men pga. at det på dette tidspunktet ville vært veldig uheldig for jobben min om jeg ble borte over lang tid, så valgte jeg å prøve. Det er jeg veldig glad for, for jeg måtte lære meg å takle angsten. Hadde jeg satt meg hjemme hadde den kanskje fått overtaket på meg.

Som nevnt tidligere er det mange som av ulike grunner vil trenge å jobbe redusert stilling. Dette synes jeg er noe man bør koste selv. Synes det blir feil at noen får dekket dette fordi de trenger å hente seg inn igjen, hvem gjør vel ikke det?

Men vil det ikke være bedre for alle parter at man faktisk har den muligheten om det trengs? De fleste har ikke økonomisk mulighet til å dekke ett tap på 50% feks, jeg hadde iallefall ikke det. Om man får muligheten til å jobbe redusert holder man seg fortsatt i jobb, noe som er bra for alle. Men samtidig hindrer man at man går på en smell og blir 100% borte, kanskje over lang tid. Det mange også ser ut til å glemme er at om man skulle levd slik enkelte mener man burde om man er syk, dvs aldri være sosial, aldri trene, aldri smile og aldri generelt være utenfor hjemmet.... da kan jeg garantere at vi hadde hatt mange flere på 100% ufør/aap enn vi har nå, rett og slett fordi alle de overnevnte tingene og flere til er med på å lette sykdommen for mange. Som igjen gjør dem i stand til å greie den % jobb de har. Slik er det for meg, trening er medisin for hodet mitt og slutter jeg blir jeg sykere.

[Gjest Gjest]

Men vil det ikke være bedre for alle parter at man faktisk har den muligheten om det trengs? De fleste har ikke økonomisk mulighet til å dekke ett tap på 50% feks, jeg hadde iallefall ikke det. Om man får muligheten til å jobbe redusert holder man seg fortsatt i jobb, noe som er bra for alle. Men samtidig hindrer man at man går på en smell og blir 100% borte, kanskje over lang tid. Det mange også ser ut til å glemme er at om man skulle levd slik enkelte mener man burde om man er syk, dvs aldri være sosial, aldri trene, aldri smile og aldri generelt være utenfor hjemmet.... da kan jeg garantere at vi hadde hatt mange flere på 100% ufør/aap enn vi har nå, rett og slett fordi alle de overnevnte tingene og flere til er med på å lette sykdommen for mange. Som igjen gjør dem i stand til å greie den % jobb de har. Slik er det for meg, trening er medisin for hodet mitt og slutter jeg blir jeg sykere.

Joda, i noen tilfeller er det bedre for alle. Men jeg vil tippe at de aller fleste, spesielt når man har små barn, kjenner på at man blir sliten og utmattet av å jobbe 100%. Likevel legger man listen skyhøyt i forhold til hva man skal prestere og delta i både i de voksnes liv, men også spesielt alt man skal "henge med på" i ungenes sitt liv. Jeg blir nesten sliten bare av å høre hva enkelte forventer at de skal kunne klare i løpet av en uke, bare for å fremstå som "vellykket og aktiv/sporty" og engasjert i barna, skole og alt annet man har bestemt at de skal delta på. I tillegg skaffer man seg hus, båter, biler, hytter o.l som man knapt har råd til å betale når begge jobber 100%.

Klart at dette en gang vil gå ut over helsen!! Og skal vi alle da klage over vondt her og der, stress, møter veggen osv. osv., og løpe på Nav. Og dette koster samfunnet store summer!

Er det ikke bedre at vi senker forventningene litt og skaffer oss et liv som vi har råd til å leve uten å slite ræva av oss?

I ditt tilfelle er saken kanskje en helt annen enn det jeg sier her, og sikkert for mange andre også. Men i mange tilfeller er det sånn som dette, og jeg synes det blir feil å overlate ansvaret til samfunnet når bobla en gang sprekker, for det gjør den.

[Gjest Onar]

Tenk å være misunnelig på å være syk. Er selv kronisk syk og akkurat blitt ufør.

Aner ikke hvordan jeg skal innrette meg. Samboer har estemt seg for å forlate meg, ( nå som ung ufør endelig er på plass.) eventelt selge hus ( blir for mye for meg selv om jeg kanskje kunne tatt over). Pga dårlig fysisk helse vet jeg ikke hva jeg skal gjøre? Flytte hjem til foreldre? Kjøpe eget, har problemer med å gjøre de store tingene, innkjøp etc.

Saken er den at jeg har 19 000 netto i mnd, samt en forsikringsutbetaling og sparte midler på ca. 1 mill. Aner ikke om jeg skal satse på leilighet, flytte hjem. Dessuten vil jenter/kvinner ha menn som tar vare på de. Som mann ser jeg et problem med det å treffe noen nye. Kanskje prøve å treffe en ufør i samme situasjon økonomisk og helsemessig.

Selv får jeg ikke reist noe særlig pga av sykdom og føler også jeg er mer til besvær for folk. Nå blir problemet mitt å innrette meg som singel med mine problemer.

Noen råd til min situasjon?

[Gjest Onar]

Trenger råd for ikke å bli sosialt isolert. Derfor jeg vurderer å flytte hjem. Samt hvordan løse problemet med dårligere råd og ikke ha mulighet til å ordne opp i ting selv. Det er belastende å ikke kunne ta tak i ting man egentlig må ta tak i. Vinteren er spesielt vanskelig også, får ikke godt tur etc som hjelper veldig på en monoton tilværelse.

Skriver litt detaljert søik at folk kan få en innsikt av at det er ingen ferie å være hjemme.

[gira97]

har det akkurat likdan som deg...bodd til foreldre i årevis. singel og ufør er tøft, men føler at jeg er en byrde for eventuell kjæreste..alt skal deles likt økonomisk

[Steinar40]

Tenk å være misunnelig på å være syk. Er selv kronisk syk og akkurat blitt ufør.

Aner ikke hvordan jeg skal innrette meg. Samboer har estemt seg for å forlate meg, ( nå som ung ufør endelig er på plass.) eventelt selge hus ( blir for mye for meg selv om jeg kanskje kunne tatt over). Pga dårlig fysisk helse vet jeg ikke hva jeg skal gjøre? Flytte hjem til foreldre? Kjøpe eget, har problemer med å gjøre de store tingene, innkjøp etc.

Saken er den at jeg har 19 000 netto i mnd, samt en forsikringsutbetaling og sparte midler på ca. 1 mill. Aner ikke om jeg skal satse på leilighet, flytte hjem. Dessuten vil jenter/kvinner ha menn som tar vare på de. Som mann ser jeg et problem med det å treffe noen nye. Kanskje prøve å treffe en ufør i samme situasjon økonomisk og helsemessig.

Selv får jeg ikke reist noe særlig pga av sykdom og føler også jeg er mer til besvær for folk. Nå blir problemet mitt å innrette meg som singel med mine problemer.

Noen råd til min situasjon?

Tenk praktisk. Det er mitt råd.

[AnonymBruker]

Akkurat mitt poeng!

Hvilken tilstand er helt uforenlig med å være i noen som helst jobb.

Det vil alltid være NOE man kan gjøre!

Neida, og dette er jo et problem, selvsagt. Men jeg mener at man burde tilrettelagt litt bedre for dette. Ikke alle trenger å være 100% ufør. Noen kan kanskje jobbe 20-30% eller mer/mindre. Da sparer man staten for litt trygd, og de får kommet seg ut og bidratt litt de også. Sannsynligvis ville det vært sunt for dem også.

Det er flere jobber å finne der de trenger folk en-to dager i uken. Ellers kunne kommunene fått lagt opp til at man utnyttet bedre ressursene, som f.eks. en person som er i stand til å jobbe litt, men vet ikke hvilken dag de har en god dag, ta f.eks. en som har jobbet i skole/sykehjem.

Ikke alle prøver noe i det hele tatt.

Jeg vil gjerne understreke at det finnes folk som er virkelig syke, og de har jeg full forståelse for at de skal ha råd til å leve uten å måtte jobbe selv. Det er de som egentlig ikke er så veldig syke jeg er ute etter.

Vil du påstå at de ikke finnes? Og at det ikke finnes mange av dem?

Nei, det tror jeg ikke. Og jeg tror dere alle skjønner at det er DE jeg snakker om!

Problemet er at slik tilrettelegging koster mer enn staten er villig til å betale. "Vanskelige" arbeidstakere som ikke klarer å jobbe mer enn 20% eller ikke vet hvilken ukedag de er friske nok til å jobbe før samme morgen er ikke lønnsomme. Jeg kjenner folk som ikke får lov av Nav å jobbe, fordi staten ikke er villig til å tilrettelegge. For eksempel ville de greid å jobbe litt en måned og ikke neste, og fordi det blir vanskelig i de firkantede navskjemaene må de la være å jobbe helt. Jeg kjenner også folk som har kranglet seg til hjelp fra nav der det har tatt mange år før de har fått hjelp til å komme seg ut i arbeidslivet. Folk står i kø for å komme inn på tiltak eller for å få praksisplasser. Det er også et problem at ressursene ikke treffer riktige folk. Ressurssterke folk som har mindre arbeidskapasitet enn andre blir sendt på tiltak for utviklingshemmede eller rusavhengige. Folk med mastergrad blir sendt for å klappe en ku eller sortere papprør med Downs-folk. De får ikke akkurat motivasjon og mestringsfølelse når de får følelsen av at systemet ikke tror de er i stand til mer enn det. Og slike tiltak varer ikke evig heller, og det sier seg selv at å ha vært på et slikt tiltak en stund ikke gir større jobbsjanser til folk tiltakene ikke passer for.

De fleste av disse tiltakene er ikke særlig bra heller. Det blir brukt mye penger på bullshit. "Motivasjonskurs" og "jobbsøkerkurs" der man ikke lærer noe nytt, tiltak der man blir snakket til som om man er dum. Hvis man over lang tid blir snakket til på den måten kan man begynne å tro at man er dum selv. Det burde vært tiltak for oppegående folk der man gjør meningsfylte ting og blir stilt krav til. Men det fins det lite av.

Selv folk som er skikkelig syke har veldig lyst til å jobbe, og mange av dem ville gjort det hvis det hadde vært tilrettelagt for det. Men det er vanskelig nok å få seg jobb hvis man "bare" er blind eller døv, da kan du tenke deg hvordan det er for folk med sterkt varierende arbeidskapasitet. Jeg har selv sittet på intervju om praksisplass (jobbe gratis og få samme sum AAP av nav som hvis man sitter hjemme) og løyet meg friskere for å få en sjanse. Det er dessverre ikke så enkelt som at de som ønsker å arbeide kan gjøre det.

Anonym poster: fb143b43c7a41ec57621e9158cb97464