Delvis ufør venninne

[Gjest Raggy]

Jeg forstår det, men det virker som om mange uføretrygdete tror de er de eneste som har opplevd ting i livet.

Nå har vel aldri det å ha opplevd fæle ting vært noe å konkurere om, men det ser jeg alikevel til stadighet. Respekt for hverandre er det som er riktig synes jeg.

Noen har opplevd de samme tingene men takler det på ulike måter, sånn er folk, vi er ulike å tåler ulike belastninger samt at vi har ulike forutsettninger for å komme oss på beina igjen.

[Gjest Gjest]

Det er så pussig at mange tydeligvis mener at ufør = 100% sengeliggende, lam, komatøs og pleietrengende.

Det er ikke sånn. Ufør betyr i våre dager arbeidsufør. Man kan godt være i jobb selv om man er blind og sitter i rullestol, om man bare finner den riktige jobben. Men får man påvist at man har en lidelse eller tilstand som er uforenlig med å være i noen som helst jobb, så har man krav på uføretrygd. Mennesker med funksjonshemninger har også livets rett her i landet, enn så lenge.

Akkurat mitt poeng!

Hvilken tilstand er helt uforenlig med å være i noen som helst jobb.

Det vil alltid være NOE man kan gjøre!

Svart-jobbing er selvfølgelig snylting og uakseptabelt.

Men jeg innbiller meg at man kan få problemer med uføretrygden hvis man jobber (offisielt)?

I mine øyne bør det være sånn at jobber man 50% så bør man da automatisk få 50% av uførestønaden.

Det er det jeg mener, at man trenger kanskje ikke være mer enn 50% uføretrygdet, hvis man klarer å jobbe 50%..

Og jeg ser heller ingen grunn til at folk som er 100% uføretrygdet skal kunne få lov til å tjene xx kr. pr. år, i tillegg til uføretrygden. De er jo 100% ute av stand til å jobbe. Hallo!

Imponerende konklusjon må jeg si. Ikke rart folk har fordommer hvis de tror dette.

Hvilken jobb mener du de skal dra på? Den snille fabrikksjefen som tillater at folk jobber når de kan og ikke etter en timeplan? Det finnes ikke.

Anonym poster: 1990023c49ad086225ec7618826fc348

Neida, og dette er jo et problem, selvsagt. Men jeg mener at man burde tilrettelagt litt bedre for dette. Ikke alle trenger å være 100% ufør. Noen kan kanskje jobbe 20-30% eller mer/mindre. Da sparer man staten for litt trygd, og de får kommet seg ut og bidratt litt de også. Sannsynligvis ville det vært sunt for dem også.

Det er flere jobber å finne der de trenger folk en-to dager i uken. Ellers kunne kommunene fått lagt opp til at man utnyttet bedre ressursene, som f.eks. en person som er i stand til å jobbe litt, men vet ikke hvilken dag de har en god dag, ta f.eks. en som har jobbet i skole/sykehjem. De dagene de føler seg bedre kan de møte opp og hjelpe til i et ellers så nedbemannet sykehjem f.eks. Om bare for en så liten luksus som å snakke med pasientene, fikse håret på noen, eller dusje dem som ikke har fått dusjet på lenge. Og hjelpe til, slik at de fast ansatte kan få tid til flere ting.

Det kan også være vaktmestertjenester på skoler osv. Mange muligheter, og her er det kanskje ikke så viktig å vite hvor ofte og når man klarer å jobbe, men at man kommer når man har en bra dag.

Tror du virkelig at flertallet slutter å prøve etter litt skuldervondt et par dager i uken eller noen nedturer og psykiske belastninger? Det der er jo helt vanlige ting som livet gir en. De som blir helt eller delvis uføre blir ikke det bare av livets vanlige problemer, det ligger noe mer bak. Og for å bli ufør nå for tiden må man gjennom mye avklaring, utprøving av arbeidsevne og legesjekker, ofte også av Navs egne leger som har vetostemme over folks egne leger. Noen ganger bestemmer Navs leger at man ikke er berettiget til noe selv om de aldri har møtt personen en gang.

Anonym poster: fb143b43c7a41ec57621e9158cb97464

Ikke alle prøver noe i det hele tatt.

Jeg vil gjerne understreke at det finnes folk som er virkelig syke, og de har jeg full forståelse for at de skal ha råd til å leve uten å måtte jobbe selv. Det er de som egentlig ikke er så veldig syke jeg er ute etter.

Vil du påstå at de ikke finnes? Og at det ikke finnes mange av dem?

Nei, det tror jeg ikke. Og jeg tror dere alle skjønner at det er DE jeg snakker om!

Jeg kjenner folk som har vrikket en fot for 4 år siden og vært sykemeldt siden, jeg kjenner en som har vondt i en arm og har vært sykemeldt i 6 år. Jeg kjenner en som har traumatiske minner fra barndommen som aldri har jobbet og ble uføretrygdet før han var 30, jeg kjenner en som har angst for mennesker (men trives godt på cafe, utrolig nok). Dette er tilfeller jeg kjenner godt, snakker med ofte, og de forteller dette selv! Det er mennesker som lever et sosialt og aktivt liv ellers, fungerer godt og er helt vanlige! Er det noen som vil påstå at det ikke finnes noenting noen av desse kunne gjort...litt?

[Gjest pærecider]

Akkurat mitt poeng!

Hvilken tilstand er helt uforenlig med å være i noen som helst jobb.

Det vil alltid være NOE man kan gjøre!

Det er det jeg mener, at man trenger kanskje ikke være mer enn 50% uføretrygdet, hvis man klarer å jobbe 50%..

Og jeg ser heller ingen grunn til at folk som er 100% uføretrygdet skal kunne få lov til å tjene xx kr. pr. år, i tillegg til uføretrygden. De er jo 100% ute av stand til å jobbe. Hallo!

Neida, og dette er jo et problem, selvsagt. Men jeg mener at man burde tilrettelagt litt bedre for dette. Ikke alle trenger å være 100% ufør. Noen kan kanskje jobbe 20-30% eller mer/mindre. Da sparer man staten for litt trygd, og de får kommet seg ut og bidratt litt de også. Sannsynligvis ville det vært sunt for dem også.

Det er flere jobber å finne der de trenger folk en-to dager i uken. Ellers kunne kommunene fått lagt opp til at man utnyttet bedre ressursene, som f.eks. en person som er i stand til å jobbe litt, men vet ikke hvilken dag de har en god dag, ta f.eks. en som har jobbet i skole/sykehjem. De dagene de føler seg bedre kan de møte opp og hjelpe til i et ellers så nedbemannet sykehjem f.eks. Om bare for en så liten luksus som å snakke med pasientene, fikse håret på noen, eller dusje dem som ikke har fått dusjet på lenge. Og hjelpe til, slik at de fast ansatte kan få tid til flere ting.

Det kan også være vaktmestertjenester på skoler osv. Mange muligheter, og her er det kanskje ikke så viktig å vite hvor ofte og når man klarer å jobbe, men at man kommer når man har en bra dag.

Ikke alle prøver noe i det hele tatt.

Jeg vil gjerne understreke at det finnes folk som er virkelig syke, og de har jeg full forståelse for at de skal ha råd til å leve uten å måtte jobbe selv. Det er de som egentlig ikke er så veldig syke jeg er ute etter.

Vil du påstå at de ikke finnes? Og at det ikke finnes mange av dem?

Nei, det tror jeg ikke. Og jeg tror dere alle skjønner at det er DE jeg snakker om!

Jeg kjenner folk som har vrikket en fot for 4 år siden og vært sykemeldt siden, jeg kjenner en som har vondt i en arm og har vært sykemeldt i 6 år. Jeg kjenner en som har traumatiske minner fra barndommen som aldri har jobbet og ble uføretrygdet før han var 30, jeg kjenner en som har angst for mennesker (men trives godt på cafe, utrolig nok). Dette er tilfeller jeg kjenner godt, snakker med ofte, og de forteller dette selv! Det er mennesker som lever et sosialt og aktivt liv ellers, fungerer godt og er helt vanlige! Er det noen som vil påstå at det ikke finnes noenting noen av desse kunne gjort...litt?

Akkurat mitt poeng!

Hvilken tilstand er helt uforenlig med å være i noen som helst jobb.

Det vil alltid være NOE man kan gjøre!

Det er det jeg mener, at man trenger kanskje ikke være mer enn 50% uføretrygdet, hvis man klarer å jobbe 50%..

Og jeg ser heller ingen grunn til at folk som er 100% uføretrygdet skal kunne få lov til å tjene xx kr. pr. år, i tillegg til uføretrygden. De er jo 100% ute av stand til å jobbe. Hallo!

Neida, og dette er jo et problem, selvsagt. Men jeg mener at man burde tilrettelagt litt bedre for dette. Ikke alle trenger å være 100% ufør. Noen kan kanskje jobbe 20-30% eller mer/mindre. Da sparer man staten for litt trygd, og de får kommet seg ut og bidratt litt de også. Sannsynligvis ville det vært sunt for dem også.

Det er flere jobber å finne der de trenger folk en-to dager i uken. Ellers kunne kommunene fått lagt opp til at man utnyttet bedre ressursene, som f.eks. en person som er i stand til å jobbe litt, men vet ikke hvilken dag de har en god dag, ta f.eks. en som har jobbet i skole/sykehjem. De dagene de føler seg bedre kan de møte opp og hjelpe til i et ellers så nedbemannet sykehjem f.eks. Om bare for en så liten luksus som å snakke med pasientene, fikse håret på noen, eller dusje dem som ikke har fått dusjet på lenge. Og hjelpe til, slik at de fast ansatte kan få tid til flere ting.

Det kan også være vaktmestertjenester på skoler osv. Mange muligheter, og her er det kanskje ikke så viktig å vite hvor ofte og når man klarer å jobbe, men at man kommer når man har en bra dag.

Ikke alle prøver noe i det hele tatt.

Jeg vil gjerne understreke at det finnes folk som er virkelig syke, og de har jeg full forståelse for at de skal ha råd til å leve uten å måtte jobbe selv. Det er de som egentlig ikke er så veldig syke jeg er ute etter.

Vil du påstå at de ikke finnes? Og at det ikke finnes mange av dem?

Nei, det tror jeg ikke. Og jeg tror dere alle skjønner at det er DE jeg snakker om!

Jeg kjenner folk som har vrikket en fot for 4 år siden og vært sykemeldt siden, jeg kjenner en som har vondt i en arm og har vært sykemeldt i 6 år. Jeg kjenner en som har traumatiske minner fra barndommen som aldri har jobbet og ble uføretrygdet før han var 30, jeg kjenner en som har angst for mennesker (men trives godt på cafe, utrolig nok). Dette er tilfeller jeg kjenner godt, snakker med ofte, og de forteller dette selv! Det er mennesker som lever et sosialt og aktivt liv ellers, fungerer godt og er helt vanlige! Er det noen som vil påstå at det ikke finnes noenting noen av desse kunne gjort...litt?

Det er ingen som påstår at disse eksemplene du nevner ikke kunne ha gjort noe. Men vis meg den bedrift eller virksomhet som vil ansette en de ikke kan være 100 prosent sikker på. Min saksbehandler på NAV fortalte at det er frustrerende når man faktisk har folk som kan gjøre disse jobbene, men bedrifter vil ikke ha dem. De vil ha folk som kan yte 100 prosent. Og stadig flere og flere bedrifter flagger ut produksjonsvirksomheten fordi det er billigere arbeidskraft der, så potensielle arbeidsplasser for nordmenn forsvinner til Asia. Og så har du de bedriftene som tar imot NAV-klienter, og selv om de får strålende skussmål, så blir de ikke ansatt etter praksisperioden. Hvorfor? Jo fordi da må de betale lønnen deres, som før var betalt av NAV under praksisperioden. Og når det gjelder angst for mennesker. Det er mange ulike former for sosial angst. Det er ikke sånn at man løper hylende av gårde når man ser mennesker. Alle kjenner noen som... jada, jada, men det er ikke så lett å få trygd, og man vil heller ikke legge ut om alle sine issues til alle og enhver. Å si at man har smerter i armen eller beina er mye lettere enn å si at man kanskje lider av alvorlig borderline personlighetsforstyrrelse eller hva det enn måtte være.

Er så møkka lei at folk ikke kan se det hele i et større perspektiv. Er utallige som har prøvd å få redusert stilling, men bedrifter VIL IKKE HA DEM! Mange uføre blir derfor litt hårsåre når folk sier 'men,men du kunne ha gjort LITT?' etter at de har søkt på den ene plassen etter den andre, gjennomført praksisperioder med gode skussmål, men når det kommer til fast ansettelse, så er døra lukket. Jada, i teorien er det mulig, men da må man forandre på næringslivet. Og der er det som regel penger som gjelder, ikke mennesker.

Aner ikke hvorfor jeg gidder å forklare disse tingene gang på gang. Folk har visst tungt for det.

[Djungelvrål]

Var ikke det han kødden som startet hele trygdesnylter-spetakkelet i fjor? Litt av en type...

Nei, det var en student som blogget om Navinga si og var tydelig stolt. Han var for fin til å sitte i kassa på Rimi. Han ble ikke tilbudt de jobbene han ville ha og da var det bedre å leve på andre folks surt betalte skattepenger må vite. Det var under hans verdighet stakkar...........

[pingeline]

Å si at man har smerter i armen eller beina er mye lettere enn å si at man kanskje lider av alvorlig borderline personlighetsforstyrrelse eller hva det enn måtte være.

Vil bare trekke dette frem fordi det er så vanlig fenomen og fortjener litt ekstra oppmerksomhet! Hvis man har en sykdom som veldig lett kan bli misforstått, er flaut eller sårbart for personen å innrømme, eller som er såpass sjelden at de fleste ikke vet noe om den, så er det mye lettere å si at man har problemer med ryggen eller har angst/depresjon.

Dette er spesielt vanlig innenfor psykisk sykdom, da det som regel ikke er snakk om bare en diagnose, men en sammensetning av flere. Angst og depresjon er noe som ofte følger med disse andre diagnosene, så da er det ikke engang en løgn, bare en forenkling av problematikken.

[Gjest pærecider]

Nei, det var en student som blogget om Navinga si og var tydelig stolt. Han var for fin til å sitte i kassa på Rimi. Han ble ikke tilbudt de jobbene han ville ha og da var det bedre å leve på andre folks surt betalte skattepenger må vite. Det var under hans verdighet stakkar...........

Denne? http://www.dagbladet.no/2012/03/31/kultur/debatt/nav/trygdesnylter/20924592/

For øvrig er han en av dem som virkelig provoserer meg og som ødelegger for de som faktisk trenger NAV.

[Gjest pærecider]

Vil bare trekke dette frem fordi det er så vanlig fenomen og fortjener litt ekstra oppmerksomhet! Hvis man har en sykdom som veldig lett kan bli misforstått, er flaut eller sårbart for personen å innrømme, eller som er såpass sjelden at de fleste ikke vet noe om den, så er det mye lettere å si at man har problemer med ryggen eller har angst/depresjon.

Dette er spesielt vanlig innenfor psykisk sykdom, da det som regel ikke er snakk om bare en diagnose, men en sammensetning av flere. Angst og depresjon er noe som ofte følger med disse andre diagnosene, så da er det ikke engang en løgn, bare en forenkling av problematikken.

Sant. Depresjon/angst er gjerne en del av en større psykisk pakke. Selv har jeg en lidelse som regnes for å være ganske alvorlig, men det er så mye lettere å si at man har angst, fordi det er en del av pakka. Hadde jeg sagt hva som feilte meg, så hadde folk rygget unna og trodd at jeg var kokko, selv om jeg definitivt ikke er det (til tider da, hehe) Men dessverre er det gått inflasjon i begrepet angst eller depresjon, folk sier nå at de har angst når de kanskje bare var redde, eller at de var deppa når de kanskje var litt nedstemt.

[pingeline]

Sant. Depresjon/angst er gjerne en del av en større psykisk pakke. Selv har jeg en lidelse som regnes for å være ganske alvorlig, men det er så mye lettere å si at man har angst, fordi det er en del av pakka. Hadde jeg sagt hva som feilte meg, så hadde folk rygget unna og trodd at jeg var kokko, selv om jeg definitivt ikke er det (til tider da, hehe) Men dessverre er det gått inflasjon i begrepet angst eller depresjon, folk sier nå at de har angst når de kanskje bare var redde, eller at de var deppa når de kanskje var litt nedstemt.

Veldig sant. Ingen vil jo skremme folk, og dessverre (?) er dette med yrke, og da også grunner til at man ikke jobber, noe som kommer opp omtrent med en gang man treffer på et nytt menneske. Da vil man ikke fortelle at man har en sykdom som er opphauset i media eller på folkemunne til å være det samme som "farlig" eller "gal."

[Gjest pærecider]

Veldig sant. Ingen vil jo skremme folk, og dessverre (?) er dette med yrke, og da også grunner til at man ikke jobber, noe som kommer opp omtrent med en gang man treffer på et nytt menneske. Da vil man ikke fortelle at man har en sykdom som er opphauset i media eller på folkemunne til å være det samme som "farlig" eller "gal."

Sant. Skjønner ikke den grafsinga i andres privatliv. Jeg jobber litt, går på aap, og selv da spør folk hvorfor jeg jobber så lite, jeg som virker så oppegående. Sier da at jeg har problemer med helsa, enkelt og greit. Likevel vil de vite mer, selv de jeg nettopp har møtt. Ikke rart mange uføre/aap'ere blir lei når de føler at de må stå til skolerett for kassadama på rimi, naboen, fanden, hans oldemor og bikkja hennes.

[Steinar40]

Problemet er at det absolutt ikke er alle som respekterer det at man ikke forteller alt. Som synes de har krav på mere informasjon. Gjerne fordi de bryr seg.

Det er heller ikke uvanlig at mange enten "vet" hvordan man skal bli frisk/friskere når de får vite en diagnos, eller de skal fortelle hva de eller noen de kjenner sliter med. Ofte på en slik måte at det underforstått eller direkte uttalt er noen som har det verre, men takler det mye bedre...

Det er mange velmente råd om hva man bør prøve, og mange som bryr seg oppriktig og en del av de deler gjerne informasjon videre.

For meg er intensjonen mennesker har når de gjør ting viktig, men det er vanskelig når mange har "hørt noe" i forhold til min sykdom og tolket det på sin måte og skal formidle at de forstår hvordan jeg har det.

Så jeg blir ikke sint, men allikevel lei meg når jeg får andres tolkninger av hvem jeg er/hvordan jeg har det - og vanligvis ikke kjenner meg igjen i det. Og det gjør det vanskelig å fortelle så mye til både venner og familie.

Og de gangene jeg er mest sliten og nede er de gangene jeg har vanskeligst for å sette grenser for andres utspørring eller fokus på meg og sykdommen min. Og jeg har vanskelig for å finne ord for å forklare ting uten å utlevere meg.

Anonym poster: 914a9c8d644daebbaf8db17a86e5f213

Joda, jeg skjønner at det sikkert kan være vanskelig med folk som spør og graver.

Men det jeg mente var mer det at man ikke later som at alt er bra, men heller setter faste grenser. Jeg vil tro at dette blir respektert etterhvert hvis man bare er konsekvent med det.

Samtidig blir det jo da vanskelig å kunne prate innimellom.

[Steinar40]

Fordi hun har ramset opp alt som har skjedd henne med misbruk osv, og har en holdning som sier at når hun kjemper seg gjennom hver dag og klarer å gå jobb, så skal alle andre også klare det, uten særlig forståelse for at folk faktisk reagerer forskjellig på helt like hendelser.

Anonym poster: f631f4ff62776eef765945648b24c120

Jeg tenker at det rett og slett er sånn at psykisk styrke varierer like mye som fysisk styrke kan variere hos ulike individer.

Forskjellen er bare den at det er veldig vanskelig å se andres psykiske styrke, mens det er lett å se fysisk styrke.

[Steinar40]

Nei, det var en student som blogget om Navinga si og var tydelig stolt. Han var for fin til å sitte i kassa på Rimi. Han ble ikke tilbudt de jobbene han ville ha og da var det bedre å leve på andre folks surt betalte skattepenger må vite. Det var under hans verdighet stakkar...........

Hvorfor tillater NAV dette?

Det er hovedproblemet.

[Gjest pærecider]

Hvorfor tillater NAV dette?

Det er hovedproblemet.

Må innrømme at jeg er nysgjerrig på hva han driver med... Googlet litt rundt, og ifølge andre kilder var han egentlig deppa og derfor fikk han aap. Men om han VIRKELIG er deppa eller ikke, vel det vet vel bare han. Har og hørt at han ble anmeldt til NAV, så får vi håpe at de tok tak i det. Uansett er det alltid noen som klarer å snakke til seg aap/ufør.

[Steinar40]

Må innrømme at jeg er nysgjerrig på hva han driver med... Googlet litt rundt, og ifølge andre kilder var han egentlig deppa og derfor fikk han aap. Men om han VIRKELIG er deppa eller ikke, vel det vet vel bare han. Har og hørt at han ble anmeldt til NAV, så får vi håpe at de tok tak i det. Uansett er det alltid noen som klarer å snakke til seg aap/ufør.

Joda, de frekkeste jævlene får mest. Dessverre.

[Gjest Raggy]

Sant. Skjønner ikke den grafsinga i andres privatliv. Jeg jobber litt, går på aap, og selv da spør folk hvorfor jeg jobber så lite, jeg som virker så oppegående. Sier da at jeg har problemer med helsa, enkelt og greit. Likevel vil de vite mer, selv de jeg nettopp har møtt. Ikke rart mange uføre/aap'ere blir lei når de føler at de må stå til skolerett for kassadama på rimi, naboen, fanden, hans oldemor og bikkja hennes.

Jeg tror jeg er på sporet av det ultimate svar, jeg har antagelig fått fibromyalgi pga sterk angst i mange år, så da kan jeg bare begynne å svare det og at det fører til smerter. Da slipper jeg den der angst/ptsd osv osv regla som jeg ofte tyr til pr i dag, merker at jeg er ufattelig lei av det for det er så vanskelig å forklare såpass at en føler seg forstått. Jeg synes det er veldig vanskelig å forklare angst for noen som ikke kjenner det, føler meg bare dum egentlig... Å ptsd er det jo bare gærninger som har, nei huff, dette må jeg begynne å holde for meg selv! Men bikkja mi, den kan jeg fortelle alt til for den forstår

[Gjest pærecider]

Joda, de frekkeste jævlene får mest. Dessverre.

For øvrig, gravde litt mer og fant en senere artikkel fra samme mann, og her kom han med noen overraskende og interessante poeng. http://www.dagbladet...vheim/21454514/

Og i denne artikkelen tok han opp noen tendenser som jeg ser blant mange unge. Mange velger utdanning etter hjerte, ikke hjerne. Gjerne kreative yrker, design, kommunikasjon, etc. Men det er jo begrenset hvor mange skribenter og grafiske designere det er behov for. Mens yrkesfagene og realfagene skriker etter kompetente folk. For det er vel mer morsomt å jobbe med reklame enn å jobbe som rørlegger. Samt at yrkesfagene etter de siste reformene er blitt mye mer teoritunge, så de som sliter med teori faller ut. Og i tillegg blir ungene idag flasket opp med at de er fantastiske uansett hva de gjør og behandlet som prinser og prinsesser, så er det kanskje ikke rart at flere blir desillusjonerte og prøver seg på NAV istedet for å jobbe på Rimi fordi det er under deres verdighet.

Nå sier jeg ikke at det er riktig, og jeg forsvarer heller ikke disse ungdommene, tvertimot, mange av dem er med på å opprettholde fordommene mot uføre, men det viser kanskje hvor omfattende problemet er blitt, det er ikke bare næringslivet og antall syke mennesker, men også hvordan generasjonen nå er blitt oppdratt, mange tror at det bare er å troppe opp på NAV og vips så er alle problemene løst. Mange av dem blir vist ut døra og bedt om å finne seg arbeid. Snakket med arbeidskonsulenten min om dette, og hun fortalte at nå er det blitt slik at hvis man går på aap så SKAL man være i tiltak, med unntak av hvis man er på venteliste for å få plass på et tiltak. (behandling, rehabilitering, utdanning eller arbeidsutprøving) Det er nye regler som har kommet de siste årene. Så de som tror at det bare er å dasse rundt og vente på trygd mens man går på aap tar feil... Det er i allefall det som er tanken, men om det blir gjennomført i praksis, det er noe annet. Er dessverre flere som drukner i systemet og blir gående i årevis uten at det skjer noe.

Endret 19. mars 2013 av pærecider

[MissStiles]

Tråden er ryddet for avsporinger.

MissStiles, mod

[Gjest Sry4BeeingSick]

Jeg går på AAP og er på arbeidstrening ( 3-4t ) 4 dager i uka. Har sjelden energi til å feste, være ute blant folk, og jeg har aldri dratt på utenlandstur... ( Bortsett fra 2-3dagsturer , i året, til Sverige. ) Ferie er noe jeg kan se langt etter, da jeg ikke har krav på betalt ferie. Jeg lever ikke akkurat fett på AAP, har vel 10-11tusen utbetalt per mnd, så jeg har ikke råd til å ta ferie rett og slett.

Jaja, men du jobber jo bare 50%!! Sier/tenker du da, så du har jo masse fri ellers!! Joda, men det du ser på som fri, er for meg tid som går med til å samle opp krefter og energi til å greie å fungere etter ''jobben''.

Du blir sliten du også, sier du. Ja, men jeg blir fullstendig utslitt. Selvom jeg er en blid, positivt, imøtekommende, arbeidssom og effektiv når du møter meg på ''jobb'', så er det ikke sånn det fungerer inni hodet mitt. Jeg bruker all energi jeg har på å opparbeide denne fasaden. Jeg jobber mye mere enn jeg egentlig er stand til, nettopp fordi jeg er så redd for å bli uglesett og sett på som lat, udugelig osv.

For tidvis har jeg også ''gode perioder'', der jeg faktisk unner meg kvalitetstid med venner - og da kan jeg vel neppe være syk i følge deg...

[Steinar40]

For øvrig, gravde litt mer og fant en senere artikkel fra samme mann, og her kom han med noen overraskende og interessante poeng. http://www.dagbladet...vheim/21454514/

Og i denne artikkelen tok han opp noen tendenser som jeg ser blant mange unge. Mange velger utdanning etter hjerte, ikke hjerne. Gjerne kreative yrker, design, kommunikasjon, etc. Men det er jo begrenset hvor mange skribenter og grafiske designere det er behov for. Mens yrkesfagene og realfagene skriker etter kompetente folk. For det er vel mer morsomt å jobbe med reklame enn å jobbe som rørlegger. Samt at yrkesfagene etter de siste reformene er blitt mye mer teoritunge, så de som sliter med teori faller ut. Og i tillegg blir ungene idag flasket opp med at de er fantastiske uansett hva de gjør og behandlet som prinser og prinsesser, så er det kanskje ikke rart at flere blir desillusjonerte og prøver seg på NAV istedet for å jobbe på Rimi fordi det er under deres verdighet.

Nå sier jeg ikke at det er riktig, og jeg forsvarer heller ikke disse ungdommene, tvertimot, mange av dem er med på å opprettholde fordommene mot uføre, men det viser kanskje hvor omfattende problemet er blitt, det er ikke bare næringslivet og antall syke mennesker, men også hvordan generasjonen nå er blitt oppdratt, mange tror at det bare er å troppe opp på NAV og vips så er alle problemene løst. Mange av dem blir vist ut døra og bedt om å finne seg arbeid. Snakket med arbeidskonsulenten min om dette, og hun fortalte at nå er det blitt slik at hvis man går på aap så SKAL man være i tiltak, med unntak av hvis man er på venteliste for å få plass på et tiltak. (behandling, rehabilitering, utdanning eller arbeidsutprøving) Det er nye regler som har kommet de siste årene. Så de som tror at det bare er å dasse rundt og vente på trygd mens man går på aap tar feil... Det er i allefall det som er tanken, men om det blir gjennomført i praksis, det er noe annet. Er dessverre flere som drukner i systemet og blir gående i årevis uten at det skjer noe.

Ja, det er jo da bra at NAV nå prøver å skjerpe inn rutinene sine i hvert fall. Ingen er tjent med frisk og rask ungdom som ikke gidder å jobbe. Lediggang er som kjent roten til alt ondt.

Men ellers burde myndighetene styre antall studieplasser på de ulike områdene etter næringslivets behov.

Det er som du sier ingen vits i å lure ungdommen ut i dyre studieretninger der det ikke finnes jobb. Myndighetene må skjerpe seg!

Og hvorfor man trenger en masse teori som f.eks snekker, det kan umulig noen forstå.

I Tyskland bruker man mye lærlinger der man jobber og studerer kontinuerlig. Med lønn.

Høres fornuftig ut for meg.

Endret 19. mars 2013 av Steinar40

[Gjest Blomst83]

Bare det at du trenger å spørre om det sier sitt,så det får være får svare.