Delvis ufør venninne

[Gjest Funky Punk]

Bare fordi hun er venninnen din og du kjenner henne, så betyr ikke det at du vet absolutt ALT om livet hennes.

Som jeg nevnte tidligere i tråden her så vet min venninne mye om min sykdom også og hun vet jeg sliter, men likevel så vet hun langt ifra hvor mye jeg sliter. Hun ser meg ikke hylgrine pga smerten, hun ser meg ikke krabbe fra senga til doen så jeg ikke skal tisse på meg, hun ser meg ikke liggende på sofaen og ikke spist på en hel dag fordi jeg ikke har klart å lage meg mat, hun ser ikke hvor mye smertestillende jeg tar hver eneste dag osv

Når hun kommer på besøk så har jeg gjerne bakt boller, når jeg passer barnet hennes så leker vi på gulvet, når hun ser meg så er jeg glad, smiler og ler....fordi hun kun ser meg på gode dager.

[AnonymBruker]

Jeg mottar arbeidsavklaringspenger, jeg får nok ung ufør for godt om ca 1 og halv måned. Min psykisk sykdom er usynlig, men det merkes når jeg prater og tillegg jeg har en fysisk handikap som gjør det vanskelig å få en ordentlig jobb.

Det er veldig behagelig å ha fri ofte men etter noen år begynner en å kjede seg... Det vet dere ikke oppegående og friske. Det ER kjedelig å gjøre lite.

Anonym poster: 2fb19175cdb748e9ac7d6666ef843389

[2shy]

Det mange ikke forstår er hvor isolert man blir som syk. Det å ikke ha noe å gå til hver dag er en enorm påkjenning. Det høres kanskje stas ut og kunne ligge å dra seg til kl 12 hver dag og bruke dagen på å sitte på verandaen fremfor å sitte på jobb. Det er ikke så lukurativt som det skulle høres ut. Å ikke ha noe annet innhold i dagene sine enn å kanskje male et strøk i stua og gå en tur med bikkja, og kanskje sitte på cafe en halvtime senere på dagen, er over tid forferdelig vanskelig.

Det er ganske undervurdert hva det vil si å være en del av et arbeidsmiljø og ha faste holdepunkt i hverdagen, og føle seg som del av et fellesskap. Mange uføre får depresjon som følge av tilværelsen av å være ufør, nettopp fordi de mangler alt dette.

[Gjest Funky Punk]

2shy:

*applaus*

Det er grusomt kjedelig. Ikke ha et skikkelig nettverk rundt seg, ikke føle at man bidrar i samfunnet, ikke føle seg selvstendig, se på den samme stueveggen heeeeele dagen for 5. året på rad...men vet at om man maler den så blir man dømt nord og ned for da er man naver...

[AnonymBruker]

Slike innlegg som bl. TS og en til her skriver, er grunnen til at jeg unngår gamle kjente, eller unngår å fortelle at jeg er ufør.

Jeg har slitt psykisk i ca.30 år, men det synes ikke på utsiden.

Når jeg ikke er i form, stenger jeg meg inne hjemme. Jeg kan la være å lukke opp hvis det ringer på døren, og jeg lar være å ta telefonen.

Men når jeg klarer det er jeg ute med venner eller samboer, men det krever mye av kreftene mine. Hvis jeg møter venner og kjente da, er jeg veldig blid, og snakker masse. Litt for mye noen ganger, for jeg gjør alt for at praten ikke skal komme inn på temaet jobb.

Jeg vet at jeg ser "frisk" ut, og at det er uforståelig for andre å sette seg inn i mine problemer. Jeg skulle virkelig ønske jeg fungerte i en jobb, men tro meg jeg har prøvd mange forskjellige jobber og grader av prosenter.

Slike innlegg som TS skriver gjør sitt til at jeg iallfall ikke synes det er lettere å si at jeg er ufør neste gang noen spør hva jeg gjør...

Anonym poster: ddf83c721d61f6e045f7c409d8d3bfdc

[Equinox]

Er det mye misunnelse ute å går mht personer som er 50% eller mer uføre her på KG, det ser faktisk slik ut.

Jeg har vært 100% sykemeldt over ett år og har foreløpig AAP, jeg håper for min del at jeg kommer i arbeid og at det er 50% fast med vanlig arbeidskontrakt, det er målet mitt så for jeg ta det derfra. Mine plager er psykiske som jeg har slitt med i mange år, det gjør meg ganske opprørt etterhvert å lese alle disse innleggene om folk som langer ut mot dem som har problemer.

Jeg vet hvertfall i min situasjon at SKULLE jeg eksempelvis bli 50% ufør, jeg håper det ikke fordi det tross alt (og det skulle jo bare mangle) betyr et ganske stort økonomisk tap gjennom livet, så skulle jeg allikevel være glad at det faktisk kunne ordne seg allikevel på den måten at jeg tross alt bidrar og jobber endel.

Det kommer jo annpå hvor vedkommende "kommer fra" kanske hun har brukt mange år på å komme seg opp på det nivået hun fungerer på nå, skulle hun da ikke få være fornøyd med det?

Jeg vil tross alt være glad dersom jeg kommer 50% i fast arbeid og vil aldri skamme meg over det, jeg vet hvilke andre alternativer som kunne eller kan inntreffe å de er adskillig dystrere enn en potensiell ufør del på 50% både for meg selv og andre.

Inntrykket jeg sitter med er at mange som jobber fullt og som klager på uføre har endel problemer med sitt eget liv og arbeid, er dere så misfornøyd og stresset av deres egen jobb så tilpass økonomien deres å jobb mindre da eller skaff dere enn annen jobb dere trives bedre i, ikke ta ut skuffelsen deres ut på andre.

Også som jeg har sagt i en annen tråd, det å være ufør og grunnene til dette er faktisk noe som er veldig personlig, og ingen har vel i utgangspunktet noe med det.

[Gjest Blomst83]

Tenke sånn? Hva tror du skattepengene går til?

Anonym poster: 45016ac21ce2b5cc4f08b20de2800f31

Så du mener at alle skattepengene går til de som ikke er i stand til å jobbe?I så fall er det alvorlig svik i allmenkunnskapen din.

[Gjest TS]

Jeg forstår at en kan ha sine veldig tunge stunder hjemme, for så å vise sin beste side de gangene man møter andre. Men når det gjelder venninnen min, så vet jeg jo ikke helt hvor tungt hun har det. En grunn til at jeg følte det litt urettferdig, er at hun ikke behøver å bli sliten av selve jobbingen, som mange av oss andre gjør. Selv synes jeg det er ganske langtekkelig og slitsomt med åtte timer på jobben hver dag. Man er lei og sliten og teller timene til man kan gå. Dette behøver ikke min venninne. Hun er der bare noen få timer om gangen, og har fridager i tillegg.

Jeg får prøve å finne litt mer ut etter hvert, spørre henne litt forsiktig.

[Gjest Funky Punk]

Om du føler det slik på jobben din, så burde du seriøst tenke på å bytte

[Gjest Gjest]

Jeg er psykisk syk og jeg kan også se velstelt og fresh ut..MEN det er utenpå, inni hodet mitt er det mange sorte og tunge tanker og jeg isolerer meg mye, og energien er på bånn. :rodme: Jeg vet ikke hvor syk denne venninnen din er om hun later som eller virkelig er det.

Tenk deg et fint eple, men inni er det ødelagt.Slik er det med psykisk syke, det vises sjelden utenpå.

Og jeg synes du ikke skal være misunnelig, vet du hvilket helvete det er å ha en psykisk sykdom? vær heller kjempeglad for at du kan jobbe, at du er frisk og rask.venninnen din møter nok mange som deg som går og lurer og kommer med ekle kommentarer også, og det gjør alt verre, mye verre.

Det er det siste vi trenger faktisk.Vi trenger noen som støtter og oppmuntrer oss.og får oss til å føle oss bedre.

[AnonymBruker]

Jeg forstår at en kan ha sine veldig tunge stunder hjemme, for så å vise sin beste side de gangene man møter andre. Men når det gjelder venninnen min, så vet jeg jo ikke helt hvor tungt hun har det. En grunn til at jeg følte det litt urettferdig, er at hun ikke behøver å bli sliten av selve jobbingen, som mange av oss andre gjør. Selv synes jeg det er ganske langtekkelig og slitsomt med åtte timer på jobben hver dag. Man er lei og sliten og teller timene til man kan gå. Dette behøver ikke min venninne. Hun er der bare noen få timer om gangen, og har fridager i tillegg.

Jeg får prøve å finne litt mer ut etter hvert, spørre henne litt forsiktig.

De av oss som av ulike grunner går hjemme, ville gjort mye for å kunne bli sliten av å ha vært på jobb. Det er en luksus du bør være takknemlig for! Du er så heldig! Hvis du mistrives i jobben din, finn deg en ny jobb! Ikke rosemal en ufør tilværelse, du trenger å få ristet litt vett i deg, jente!

Fridager for en ufør er nok ikke det samme som fridager for deg. Fridager er stort sett de dagene man ligger i sengen og har vondt, og ikke får i seg mat fordi man har vondt. Er det det du ville brukt dine fridager til?

Anonym poster: 405ac068ae89cc94ac25670f9ed99ef9

[Gjest Snuppi]

Jeg forstår at en kan ha sine veldig tunge stunder hjemme, for så å vise sin beste side de gangene man møter andre. Men når det gjelder venninnen min, så vet jeg jo ikke helt hvor tungt hun har det. En grunn til at jeg følte det litt urettferdig, er at hun ikke behøver å bli sliten av selve jobbingen, som mange av oss andre gjør. Selv synes jeg det er ganske langtekkelig og slitsomt med åtte timer på jobben hver dag. Man er lei og sliten og teller timene til man kan gå. Dette behøver ikke min venninne. Hun er der bare noen få timer om gangen, og har fridager i tillegg.

Jeg får prøve å finne litt mer ut etter hvert, spørre henne litt forsiktig.

Du får bytte jobb da vet du.

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg nesten litt truffet.

Jeg er selv syk, og 100% hjemmeværende pga sykdomen min. Jeg er så heldig å ha en samboer som ofte tar meg med på reiser i både inn og utland, vi bor på flotte hoteller, spiser god mat og shopper dyre ting. Jeg får titt og ofte høre - du orker å reise på ferie asså, men jobbe klarer du ikke ?

Ting er ikke alltid som det kan se ut som, for nei jeg er ikke frisk og rask på ferie, jeg tilbringer faktisk mye tid i sengen på hotellrommet, og vi bruker mye penger på å få til reisene enklest mulig med tanke på feks transport (dyrere flybiletter for å slippe venting på flyplasser, taxi til og fra stortsett alt)

Jeg ser også alltid (stortsett) fresh ut på bilder, det betyr alikevel ikke at det er slik jeg alltid ser ut. Det er slik jeg ser ut de gangene jeg faktisk deltar på noe, og i det hele tatt lar meg fotografere.

Jeg har også en blogg der jeg blogger om alle feriene og opplevelsene mine, også der fremstår alt som fint og flott. Ikke fordi det alltid er det, men fordi det er det jeg velger å dele. Jeg ser ikke poenget med å dele hvor dårlig formen min er, eller hvor mange dager det er siden jeg har fått vasket håret. Så bak kulissene er ting ofte litt annerledes.

Jeg merker jeg er provosert, orker du å reise så mye orker du å jobbe også.

Ne.. i grunnen ikke... mye grunnet at jeg ikke har kapasitet til å følge den godt nok opp. Har feks nylig vært på en drømmereise i midtøsten sammen med min arabiske "prins", men halve reisen ligger fremdeles godt bevart på kameraet mitt. Satser på å få oppdatert litt i helgen.

Er ikke rart slike ser på norske kvinner som horer når du blir en holdt kvinne på den der måte i tillegg.

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som er delvis ufør. Hun jobber godt under 50 %. Tidligere, når vi bare var bekjente, tenkte jeg ikke så mye over dette. Men nå som vi er blitt venninner, er det blitt litt annerledes. Jeg vet at det er psykiske årsaker til at hun er ufør. Hun hadde noen problemer for mange år siden, og er fortsatt ufør etter det. For meg virker hun nå veldig "frisk", glad og lykkelig. Så noen ganger føler jeg at det kan være urettferdig at hun har såpass mye fri, og har anledning til å gjøre bare det hun har lyst til, mens vi andre må jobbe. Hun kan jo si sånt som "i morgen er det fridagen min, så da skal jeg gjøre det og det". Kjenner nesten at jeg blir litt provosert over at hun legger ut sånn uten videre. Hadde hun hatt en fysisk sykdom hadde det nok vært lettere for meg å akseptere det. Men jeg synes det rett og slett er litt vanskelig når hun virker så frisk. Og hun har jo bedre økonomi enn meg som jobber.

Ellers er hun snill og grei. Så jeg synes det er synd at dette kommer litt i veien. Jeg pleier normalt ikke være misunnelig på venninner, men akkurat i dette tilfellet er jeg vel det. Eller at jeg føler det er urettferdig, på en måte.

Noen som har vært borti noe av det samme?

Når man sliter psykisk kan dette ta år å lege. Jeg synes det er flott at hun klarer å jobbe deltid nå! Jeg kan forstå at du føler det er urettferdig at hun får mer penger enn deg for mindre jobb, men slik kunne det ha vært også om hun ikke var ufør. Man får ulik lønn i ulike yrker. Misunnelse er ikke bra. Hev deg over dine egne følelser angående det, og vær heller positiv ift det hun faktisk klarer å gjennomføre. Mennesker som har slitt/sliter psykisk trenger ofte mer alenetid enn andre!

Anonym poster: 6a3863e2f4fb0fc0067a6642b9581f11

[Gjest Gjest]

Jeg tenker også at det noen ganger kan ha noe med vanen å gjøre, dersom man ikke øker stillingsprosenten etter hvert. Dersom man har vent seg til å jobbe lite, så er det klart man vil synes det er veldig tungt å jobbe mer, uansett om man hadde vært frisk.

[Gjest Gjest]

Det å være psykisk syk er vondt veldig vondt, man har selvfølgelig dager man føler det bedre.

Som syk får man spørsmål hele tiden som : hva er det du jobber med da ? hvorfor jobber du ikke da ? det er bare å ta seg sammen, prøv å jogge mere og få opp blodsirkulasjonen ! tror du det er noe gøy ? det eneste som har hjulpet meg er faktisk psykolog og gruppeterapi, ikke noe jogging,hjernen vår er syk ikke sant, kreftsyke også blir ikke friske av å jogge.tenk deg om du har influensa og folk sier du må ta deg sammen og jobbe og de er misunnelige på dine fridager ? det er faktisk ganske teit å høre på skal jeg si deg.

Herregud så mye jeg skulle gitt for å være psykisk frisk

[AnonymBruker]

Nei hun biter ikke tenna sammen og går på noen medisiner. Hun har vært ufør hele livet nesten. Hun snekrer og styrer i hjemmet om dagene, driver rundt i byen på kafe og går lange turer med dyrene sine. Hun er ikke for syk til å jobbe! Ser jo ut til at hele kg gjengen sliter psykisk eller har noe de er ufør for, siden hylekoret sprenges snart her

Anonym poster: 45016ac21ce2b5cc4f08b20de2800f31

1/10 får fødselsdepresjoner. Dette er et forum for kvinner. Det finnes mange andre typer depresjoner også. Ca en i hver familie er det vel som får det i løpet av livet. Det er ikke du som bestemmer om hun er for syk til å jobbe. Du ser ikke tankene i hodet hennes!

Anonym poster: 6a3863e2f4fb0fc0067a6642b9581f11

[Bonito]

Jeg er ikke ufør men jobbet rundt 50% i ca 3 år pga psykisk sykdom, etter mange år med gjevnlige lange sykemeldinger i 100%. Nå har jeg kommet meg opp til 80% takket være tilrettelegging på jobb og en veldig snill sjef, samt at jeg har jobbet ræva av meg og fortsatt gjør det. Det er ingen utenom mine nærmeste som har sett meg når jeg har vært skikkelig syk. Hvorfor? Jeg isolerer meg når jeg er på mitt værste. Jeg orker jo knapt forholde meg til meg selv i visse perioder, så å forholde meg til andre mennesker er nesten umulig. Når jeg er frisk, eller ikke fullt så dårlig kler jeg på meg ett smil til alle andre enn de nærmeste.

Til tider skulle jeg ønske at jeg kunne overført symptomene mine til alle tvilerne, bare for en liten stund. Jeg skulle likt å sett enkelte takle å oppleve depresjoner i alle grader, tankekjør, så mye glede at man føler seg- og oppfører seg småberuset når man er edru, og så mye energi innvendig at man blir rasende på alt og alle, fordi det kjennes så jævlig at man helst vil krype ut av sitt gode skinn, og man bare sitter og skriker. Jeg skulle likt å se de fungere optimalt når man blir slengt fra den ene ytterkanten til den andre kontinuerlig, på det mest ekstreme flere ganger om dagen. Og jeg skulle likt å sett hvordan de hadde reagert da, når de får slengt i ansiktet at: "Du?? Nei du kan ikke feile noe sånt, for JEG har aldri sett deg sånn".

[Daisy Duke]

Selv om du kjenner henne godt og treffer henne ofte, betyr ikke det at du vet hvordan hun egentlig har det.

[Steinar40]

Jeg har en venninne som er delvis ufør. Hun jobber godt under 50 %. Tidligere, når vi bare var bekjente, tenkte jeg ikke så mye over dette. Men nå som vi er blitt venninner, er det blitt litt annerledes. Jeg vet at det er psykiske årsaker til at hun er ufør. Hun hadde noen problemer for mange år siden, og er fortsatt ufør etter det. For meg virker hun nå veldig "frisk", glad og lykkelig. Så noen ganger føler jeg at det kan være urettferdig at hun har såpass mye fri, og har anledning til å gjøre bare det hun har lyst til, mens vi andre må jobbe. Hun kan jo si sånt som "i morgen er det fridagen min, så da skal jeg gjøre det og det". Kjenner nesten at jeg blir litt provosert over at hun legger ut sånn uten videre. Hadde hun hatt en fysisk sykdom hadde det nok vært lettere for meg å akseptere det. Men jeg synes det rett og slett er litt vanskelig når hun virker så frisk. Og hun har jo bedre økonomi enn meg som jobber.

Ellers er hun snill og grei. Så jeg synes det er synd at dette kommer litt i veien. Jeg pleier normalt ikke være misunnelig på venninner, men akkurat i dette tilfellet er jeg vel det. Eller at jeg føler det er urettferdig, på en måte.

Noen som har vært borti noe av det samme?

Det er for lett å NAV:e i dette landet dessverre.

Det SKAL og MÅ lønne seg å jobbe.

Når skal idiotene i politikken og departementene fatte noe som alle oppgående folk skjønner???