Delvis ufør venninne

[Gjest Sunheart]

Helt enig, og det er dette jeg mener! Mange har nok rett og slett ikke interesse for å jobbe når de kan slippe unna for å si det enkelt.. vondt i viljen...!!?

Og de som er uføre av "rette" grunnene unner jeg denne goden vi har i landet! Fatte Og begripe hvor mange som blir ung-ufør av feil grunner. Det er altfor lett for mange, men minoriteten er de som trenger det men ikke blir rett behandlet, og for disse ødelegger de "uærlige"..

Anonym poster: 6fdccf119bf48564601c2f6533cef0b0

Ja, verste er når den uføretrygdede venninnen sier at jeg også bare kan prøve å få uføretrygd, siden jeg sliter endel med ryggen selv.

Makan!!! Jeg VIL jo jobbe! Jeg VIL jo bidra og ikke bare sitte på ræva og motta penger. Det bekrefter jo bare at hun heller ikke får uføretrygd rettmessig......

[AnonymBruker]

Jeg kan være enig i det TS sier....! Men jeg skjønner også at noen ganger så har folk et "gyldig" krav på AAP - de fortjener hver eneste mynt!

Greia som kan irriterer meg er det at det er for lettvint å gi opp innimellom...!

Hvorfor kan enkelte mennesker bare gi opp? Hvor er livskraften?! Jeg har selv hatt en knekk, jeg har selv hatt det tøft i perioder.. Jeg har krabbet meg opp av hullet med blodige negler.

Jeg synes det er direkte skremmende at såpass mange unge mennesker ikke kan jobbe.. Og så blir de kun flere og flere!!

Det skal jaggu bli moro å bli gammel dere! Alle sliter med sosial angst og depresjoner og ingen som orker å tørke oss i baken når vi ikke selv kan..! Drit i global oppvarming, vi kommer til å ende som folkene i filmen serenity.

Anonym poster: a7796e74d0a41e2fac95f68279fe8490

[Gjest Sunheart]

Jeg kan være enig i det TS sier....! Men jeg skjønner også at noen ganger så har folk et "gyldig" krav på AAP - de fortjener hver eneste mynt!

Greia som kan irriterer meg er det at det er for lettvint å gi opp innimellom...!

Hvorfor kan enkelte mennesker bare gi opp? Hvor er livskraften?! Jeg har selv hatt en knekk, jeg har selv hatt det tøft i perioder.. Jeg har krabbet meg opp av hullet med blodige negler.

Jeg synes det er direkte skremmende at såpass mange unge mennesker ikke kan jobbe.. Og så blir de kun flere og flere!!

Det skal jaggu bli moro å bli gammel dere! Alle sliter med sosial angst og depresjoner og ingen som orker å tørke oss i baken når vi ikke selv kan..! Drit i global oppvarming, vi kommer til å ende som folkene i filmen serenity.

Anonym poster: a7796e74d0a41e2fac95f68279fe8490

[AnonymBruker]

Jeg er i motsatt situasjon. Jeg er den syke som har masse fri. Men jeg har en fysisk sykdom, som ikke kan sees på utsiden. De gangene mine venner ser meg, er selvfølgelig de gangene jeg ikke er så dårlig, for jeg går naturligvis ikke ut eller inviterer noen hjem når jeg ikke føler meg bra.

Og det som nesten er verre enn å være syk er å bli ugglesett av sånne som deg. :frown: Er ingenting som trykker meg lenger ned i driten enn å få høre - jammen hei, er du ute på kaffè ? trodde du var syk jeg.

Får også dårlig samvittighet om jeg kler meg fint, tar på sminke og prøver å freshe meg opp, jeg er jo tross alt syk, så jeg burde jo da trossalt se ut som en hengslete xnarkoman

Anonym poster: 5b63eb374fdc5b8ad3895f344608d8d7

Uff, denne kjenner jeg så alt for godt igjen. Jeg er nå på AAP for en degenerativ ledd- og muskelsykdom. Før dette var jeg jo naturligvis i jobb, men jeg sleit mer og mer. Hadde utallige søvnløse netter eller netter der jeg sov bare 3-4 timer pga smertene. Alene med 2 barn, så det var ikke så mye tid å hente seg inn på, og ihvertfall ikke anledning til å kanskje sove litt lengre eller litt utpå ettermiddagen.

Sjefen min var på meg hele tiden med at jeg så så frisk ut, at det så ut som om alt gikk bedre og at jeg jo var så fresh og positiv.

"Ja", sa jeg. "Men du ser meg ikke klokka 4 om morgenen når jeg har så vondt at jeg griner eller ikke klarer å snu meg i senga pga smerter.

Du ser meg når jeg har stått opp, tatt smertestillende, tøyd ut, tatt en varm dusj, sminket meg, spist mat og drukket en liter kaffe. Når jeg kommer hjem herfra er jeg ubrukelig helt frem til neste morgen, og all energi jeg har bruker jeg her for å gjøre en god jobb"

Jeg brukte nesten ett år på å få tilbake litt energi og livslyst når jeg endelig ble fullt sykmeldt, og da kunne jeg også være sosial og dra på besøk og dra på shopping. Det var herlig å få livet tilbake.

Hadde jeg sittet i rullestol hadde ikke fok lurt engang, men hadde jeg fortsatt i det rotteracet jeg var i så hadde kanskje det blitt en realitet. Da ville det vært litt seint for meg

Anonym poster: 0b25f4cbc61e5fa83001425df30a8301

[AnonymBruker]

Utifra det jeg har lest, fortjener du ikke å ha henne som venninne. Hun fortjener en som forstår.

Åh! Så "korrekte" meninger DU har, altså!

Anonym poster: d6f55ecd795fe056a88aac5c1ef3c75d

[AnonymBruker]

Det er nok noen som hadde klart, og også hatt det bedre med, mer eller mindre jobb i stedet for uføretrygd.

Problemet for mange av oss som er syke (jeg er ikke trygdet, men behandlere mener det er eneste varige løsning for å ha en grei livskvalitet - jeg tror jeg kommer til å overraske de) er at så mange føler de har rett til å få forklaring/begrunnelse fra oss og på en måte sitte og dømme oss.

Det som mange har beskrevet (i grunnen fra begge sider av saken) at en del sitter og bedømmer om det er ¨fortjent eller nødvendig at andre får støtte. Og det er mange syke som har møtt den "klarer du det så hadde du klart å jobbe" eller den motsatte - at du bør jo klare det, du går jo bare hjemme hele dagen - eller du kan jo slappe av hele dagen etterpå...

Det er mange som føler de kan kreve detaljerte forklaringer og begrunnelser for AAP eller trygd, og som enten vet hvordan man skal bli frisk eller skal forklare hvor mye de selv har klart (og underforstått hører i alle fall jeg at "jeg ikke har prøvd hardt nok").

Jeg har slitt hele livet med at jeg har følt at jeg ikke har vært sterk nok, eller hatt stamina nok. Jeg har drevet med idrett på relativt høyt niva og fått gode karakterer på skolen. Men det slet på, og når vennene dro videre og var sosiale etter trening, så orket ikke jeg. Eller jeg brukte hele helgen utenom konkurranser til å komme meg igjen. Jeg vet hvordan det føles å bli kalt lat når jeg har kjempet for å klare det jeg har gjort og ikke ha krefter til mer. Selv om det er "bare" et eller annet.

Jeg er av de som har prøvd å vise at ting er bra utover, som ikke ønsker å dele så mye av smerter, maktesløshet, nederlagsfølelsen av at jeg ikke klarer/orker "leve" og gjøre så enkle ting som å rydde rundt meg, ta ut søpla, vaske gulvet. Se et program på tv eller lese en bok.

Jeg er av de som får panikk om noen vil komme på besøk og jeg ikke har lang tid på å forberede meg.

Jeg har gått til leger i mange år og de har funnet lite og ingenting utenom akutte infeksjoner. Og alt annet ble karakterisert som psykisk. 20 år gikk jeg og visste at noe var galt, at jeg ikke klarte å leve livet som andre, og samtidig lurte jeg på om jeg bare var svak (legene mente jo det ikke var noe galt). Jeg brukte alt jeg hadde på å klare å jobbe, om ikke fullt så nesten. Jeg søkte ikke hjelp, men var stolt og skulle klare meg selv. Jeg klarte å holde litt kontakt med et par av vennene mine, men hadde ofte unnskyldninger når vi skulle møtes. Det var ingen mulighet til å få familie eller barn, overskudd til å bli kjent med nye mennesker var ikke tilstede i det hele tatt. Å skulle leve sammen med noen var uaktuelt.

Så for en liten stund siden så fikk jeg "min diagnose". Som forklarer alt, men som legene ikke har vurdert fordi de har oppfattet meg som "for fungerende" og "for sterk" og jeg mangler et karakteristisk trekk ved sykdommen.

Det jeg reagerer på (fordi jeg har opplevd det selv - både fra andre og ikke minst fra meg selv) er at jeg hele tiden skal bedømmes, at andre synes de har rett til å fortelle meg hvordan kreftene mine fordeles. At om jeg bare står på litt til, så klarer jeg nok litt mer.

Det føles fremdeles som om alt jeg gjør er galt. Noen synes det skal synes at jeg er sliten, jeg skal ikke kle meg for fint eller smile for mye, andre synes jeg må ta vare på meg selv, ikke la meg forfalle. Noen synes jeg skal fortelle mye mer enn jeg ønsker, andre vil ikke høre om sykdom i det hele tatt.

Uannsett hvordan jeg velger å gjøre ting, virker det som om mange synes de har noe med mine valg. Noe av min beskyttelse har alltid vært å ikke dele så mye. Jeg deler noe frivillig - som ikke er så sårt for meg, og det gjør at de fleste tror det ikke er noe mer bak der. Det som er vondest og vanskeligst holder jeg for meg selv.

Hver gang slike diskusjoner kommer opp så pirker det i åpne sår hos mange. Så det er sjelden dårlig samvittighet (som noen antydet) som gjør at mange av oss reagerer, men mere at man aldri får fred til å leve så godt som man klarer og ta egne valg om hvordan man skal ha det best mulig.

For meg så oppleves det litt som "småmobbing". At det står flere rundt meg og dulter meg litt her og litt der. Jeg vet aldri når neste kommer eller hvor den kommer fra. Så jeg får aldri lov til å slappe av. Går jeg ut i verden, virtuelt eller reelt - så er det alltid noen som mener noe dersom jeg forteller at jeg er syk og ikke jobber. En liten dult er jo bare en liten dult, men det er noe med mengden dulter vi får. Og mange av oss er såre i utgangspunktet, vi føler nederlaget ved å ikke være samfunnsnyttige eller som alle andre, at vi ikke er gode nok.

Anonym poster: 914a9c8d644daebbaf8db17a86e5f213

[Gjest Snerk]

Åh! Så "korrekte" meninger DU har, altså!

Anonym poster: d6f55ecd795fe056a88aac5c1ef3c75d

Så hva er det korrekte her?

[AnonymBruker]

Uff, denne kjenner jeg så alt for godt igjen. Jeg er nå på AAP for en degenerativ ledd- og muskelsykdom. Før dette var jeg jo naturligvis i jobb, men jeg sleit mer og mer. Hadde utallige søvnløse netter eller netter der jeg sov bare 3-4 timer pga smertene. Alene med 2 barn, så det var ikke så mye tid å hente seg inn på, og ihvertfall ikke anledning til å kanskje sove litt lengre eller litt utpå ettermiddagen.

Sjefen min var på meg hele tiden med at jeg så så frisk ut, at det så ut som om alt gikk bedre og at jeg jo var så fresh og positiv.

"Ja", sa jeg. "Men du ser meg ikke klokka 4 om morgenen når jeg har så vondt at jeg griner eller ikke klarer å snu meg i senga pga smerter.

Du ser meg når jeg har stått opp, tatt smertestillende, tøyd ut, tatt en varm dusj, sminket meg, spist mat og drukket en liter kaffe. Når jeg kommer hjem herfra er jeg ubrukelig helt frem til neste morgen, og all energi jeg har bruker jeg her for å gjøre en god jobb"

Jeg brukte nesten ett år på å få tilbake litt energi og livslyst når jeg endelig ble fullt sykmeldt, og da kunne jeg også være sosial og dra på besøk og dra på shopping. Det var herlig å få livet tilbake.

Hadde jeg sittet i rullestol hadde ikke fok lurt engang, men hadde jeg fortsatt i det rotteracet jeg var i så hadde kanskje det blitt en realitet. Da ville det vært litt seint for meg

Anonym poster: 0b25f4cbc61e5fa83001425df30a8301

Jeg har det på denne måten, verker i muskler og ledd, fysisk krevende jobb, sover dårlig, våkner stiv og støl i kroppen, dårlig hørsel til tider pga nakken, 2 barn alene, sliten, nedbrutt.. men aldri blitt tilbudt sykemelding en gang..! Så det er stor forskjell på legene..! Jeg har fått Sarotex, noe som har reddet hverdagen og helsa mi, til dels.. Fortsatt full jobb, full rulle hjemme med ungene osv osv.

Ja det er lettere for noen å bli satt inn i systemet enn andre...

Anonym poster: 6fdccf119bf48564601c2f6533cef0b0

[Gjest well]

Så hva er det korrekte her?

Det korrekte er å anse alle som er uføre eller går på AAP som snyltere og latsabber, medfølelse og forståelser er helt ut..

Nei da, så ille er det kanskje ikke, men det er dette med nyanser da og det ser det ut til at noen glemmer. Det er ikke alltid mulig å se på utsiden av folk at de er syke. Min venninne har blitt uføretrygdet etter 30 år i jobb, du ser henne ikke de dagene hun er syk, da holder hun seg inne. Hun treffer venner når hun føler seg frisk nok. Jeg vet hvordan hun har det for jeg har samme sykdommen men den har kommet lengre hos henne. Jeg er fortsatt i full jobb, men den dagen kommer når jeg også må kaste inn årene, da har jeg nok jobbet i 30 år jeg også og betalt skatt i like mange år. Den dagen kommer da jeg må ty til smertestillende for å klare å bruke tastaturet når jeg skal gjøre jobben min, når jeg må ty til smertestillende for å klare å holde en kopp te og ved de fleste andre gjøremål. Men utenpå vises det ingenting, det er ikke bare psykiske sykdommer som ikke vises utenpå.

[pingeline]

Egentlig burde disse trådene vært kalt for ting som "de hersens legene som er så dårlige til jobben sin," for hvis så mange uføre egentlig er friske, da er det legene som er synderne her. For en psykisk syk og få uførestønad er det ikke nok med en uttalelse fra psykolog. Der er det psykolog (kan vel sammenlignes med spesialist uttalelser for fysisk syke) samt en lege som må uttale seg før søknaden i det hele tatt blir vurdert, og så må det igjennom NAV sin egen trygdelege.

Dere som synser om hvor syke folk egentlig er vet tydeligvis bedre enn en rekke leger som har innblikk i den konkrete saken, samt utprøvde behandlinger, medisiner og sykdomshistorie over mange år. Dere kan ikke mye tillit til disse yrkesgruppene!

[Gjest Gjest]

Jeg har det på denne måten, verker i muskler og ledd, fysisk krevende jobb, sover dårlig, våkner stiv og støl i kroppen, dårlig hørsel til tider pga nakken, 2 barn alene, sliten, nedbrutt.. men aldri blitt tilbudt sykemelding en gang..! Så det er stor forskjell på legene..! Jeg har fått Sarotex, noe som har reddet hverdagen og helsa mi, til dels.. Fortsatt full jobb, full rulle hjemme med ungene osv osv.

Ja det er lettere for noen å bli satt inn i systemet enn andre...

Anonym poster: 6fdccf119bf48564601c2f6533cef0b0

Jeg har en Bekterev-diagnose og MR som viser at skjelettet mitt er skadet og nedbrutt. Tror du jeg har lyst til å være i Systemet som du kaller det.

[Gjest Funky Punk]

Jeg har det på denne måten, verker i muskler og ledd, fysisk krevende jobb, sover dårlig, våkner stiv og støl i kroppen, dårlig hørsel til tider pga nakken, 2 barn alene, sliten, nedbrutt.. men aldri blitt tilbudt sykemelding en gang..! Så det er stor forskjell på legene..! Jeg har fått Sarotex, noe som har reddet hverdagen og helsa mi, til dels.. Fortsatt full jobb, full rulle hjemme med ungene osv osv.

Ja det er lettere for noen å bli satt inn i systemet enn andre...

Anonym poster: 6fdccf119bf48564601c2f6533cef0b0

Eller så kan det faktisk hende at sykdommen utspiller seg annerledes for noen andre enn hva det gjør for deg? Just an idea

Det blir som å si at jeg klarer fint å jobbe selv om jeg har hodepine, så hvorfor kan ikke du? Vel...noen har en ganske kraftig hodepine, mens andre har lettere smerter.

Jeg har FM og jeg vet at mange andre med samme sykdom fungerer kjempefint i hverdagen. Kjempeflott for dem, men ikke fortell meg at da burde jeg klare å ta meg sammen og fungere fint i hverdagen også. Vi er nemlig forskjellige, med forskjellige grader, forskjellig med hvor mange symptomer vi sliter med, forskjellig mtp hvordan smertene utarter seg..

[Gjest Snuppi]

Jeg har det på denne måten, verker i muskler og ledd, fysisk krevende jobb, sover dårlig, våkner stiv og støl i kroppen, dårlig hørsel til tider pga nakken, 2 barn alene, sliten, nedbrutt.. men aldri blitt tilbudt sykemelding en gang..! Så det er stor forskjell på legene..! Jeg har fått Sarotex, noe som har reddet hverdagen og helsa mi, til dels.. Fortsatt full jobb, full rulle hjemme med ungene osv osv.

Ja det er lettere for noen å bli satt inn i systemet enn andre...

Anonym poster: 6fdccf119bf48564601c2f6533cef0b0

Jeg har en kronisk sykdom. Er i full jobb og trener mye.

Men jeg må ta hensyn til kroppen, ellers går det galt.

Mange som jeg kjenner som har samme sykdom som meg er ufør og sengeliggende mesteparten av tiden.

En sykdom fungerer ikke likt på alle. Slik er det med dine plager også. Ingen har det likt!

[Gjest kronikern]

Ja, folk med samme sykdom har det ikke helt likt. Rart at det skal være så vanskelig å forstå det, men her som i mange andre sammenhenger så vurderer mange kun ut fra egen situasjon. Jeg takler ganske mye smerte men jeg vil aldri finne ut om jeg tåler smerte bedre enn andre med tilsvarende sykdom..

[AnonymBruker]

All hetsen jeg har lest om i denne tråden er grunnen at jeg ikke har fortalt selv min beste venninne om at jeg er delvis ufør. Vanskelig for min venninne å vite konkret hvor mye jeg arbeider for kan jo alltids si at jeg har jobbet LITT ekstra nå og da, noe som i seg selv ikke er så uvanlig å ha en liten stilling for så å ta ekstravakter.

Anonym poster: e3aef5ad7435eb365cee8cc0cfda74ba

[Gjest Snuppi]

Ja, folk med samme sykdom har det ikke helt likt. Rart at det skal være så vanskelig å forstå det, men her som i mange andre sammenhenger så vurderer mange kun ut fra egen situasjon. Jeg takler ganske mye smerte men jeg vil aldri finne ut om jeg tåler smerte bedre enn andre med tilsvarende sykdom..

Nettopp!

[Gjest Snuppi]

All hetsen jeg har lest om i denne tråden er grunnen at jeg ikke har fortalt selv min beste venninne om at jeg er delvis ufør. Vanskelig for min venninne å vite konkret hvor mye jeg arbeider for kan jo alltids si at jeg har jobbet LITT ekstra nå og da, noe som i seg selv ikke er så uvanlig å ha en liten stilling for så å ta ekstravakter.

Anonym poster: e3aef5ad7435eb365cee8cc0cfda74ba

Det vil dessverre alltid finnes mennesker som ikke klarer å se lenger enn sin egen nesetipp!

[AnonymBruker]

Egentlig burde disse trådene vært kalt for ting som "de hersens legene som er så dårlige til jobben sin," for hvis så mange uføre egentlig er friske, da er det legene som er synderne her. For en psykisk syk og få uførestønad er det ikke nok med en uttalelse fra psykolog. Der er det psykolog (kan vel sammenlignes med spesialist uttalelser for fysisk syke) samt en lege som må uttale seg før søknaden i det hele tatt blir vurdert, og så må det igjennom NAV sin egen trygdelege.

Dere som synser om hvor syke folk egentlig er vet tydeligvis bedre enn en rekke leger som har innblikk i den konkrete saken, samt utprøvde behandlinger, medisiner og sykdomshistorie over mange år. Dere kan ikke mye tillit til disse yrkesgruppene!

Min bror ble først dårlig etter han hadde fått en diagnose å støtte seg til... Han gikk fra å elske sin familie til å begynne på antidepresiva og ikke bli sett av noen.

Jeg skulle virkelig ØNSKE at det ikke var sant...!

Så innimellom så kan det være litt dumt å gå til legen...! Den beste løsningen er ikke alltid å snu døgnet med antidepresiva og ha hodet langt inn i en skjerm mens man lever på Nav.

Ofte skulle jeg ønske at datamaskiner ikke hadde blitt oppfunnet, da hadde jeg fortsatt hatt et nært bånd til min bror. Jeg gir ikke opp, men jeg kan ikke våke over han kontant.

Regner med at alle skjønner at jeg ikke drar alle over med en kam.

Anonym poster: a7796e74d0a41e2fac95f68279fe8490

[AnonymBruker]

All hetsen jeg har lest om i denne tråden er grunnen at jeg ikke har fortalt selv min beste venninne om at jeg er delvis ufør. Vanskelig for min venninne å vite konkret hvor mye jeg arbeider for kan jo alltids si at jeg har jobbet LITT ekstra nå og da, noe som i seg selv ikke er så uvanlig å ha en liten stilling for så å ta ekstravakter.

Anonym poster: e3aef5ad7435eb365cee8cc0cfda74ba

La være med å skryte av at du har masse spenn så ordner det seg nok

Jeg har et par venninner som er uføre, og jeg bryr meg ikke.

Denne tråden viser stort sett kun den negative siden som kan oppstå, det er ikke reelt. Er du stolt over din innsats i livet og hva du får til? Om du er det så fortsett! Vær fornøyd med det du mestrer!

Anonym poster: a7796e74d0a41e2fac95f68279fe8490

[AnonymBruker]

La være med å skryte av at du har masse spenn så ordner det seg nok

Jeg har et par venninner som er uføre, og jeg bryr meg ikke.

Denne tråden viser stort sett kun den negative siden som kan oppstå, det er ikke reelt. Er du stolt over din innsats i livet og hva du får til? Om du er det så fortsett! Vær fornøyd med det du mestrer!

Anonym poster: a7796e74d0a41e2fac95f68279fe8490

Ja jeg er veldig stolt av mitt gode jeg og at jeg ikke er nødt til å fortelle dem alt, og det kjennes godt å kunne ha en hemmelighet. Rik blir jeg nok aldri og godt selvbilde det har jeg jo gjennom jobben og den jeg faktisk er .Jeg er meg selv på tross av en hvit løgn. : )

Anonym poster: e3aef5ad7435eb365cee8cc0cfda74ba