Hjemmeværende mor

[AnonymBruker]

Krevende barn=diagnoseunger? eller bare bortskjemte?

[Gjest rabrabara]

Jeg jobber også FOR mine barn, for å være et godt forbilde, kunne utvikle meg og bidra til familiens økonomi. Jeg var riktignok hjemme med dem til de var to år, men jeg nekter å tro at det akkurat vil gjøre de bedre rustet til å takle resten av livet enn dersom de hadde gått i barnehage.

Opplever at dere som er hjemme er mye mer fordømmende overfor oss som jobber enn vi som jobber er overfor hjemmeværende, paradoksalt nok. "Prioritere status".. Vi får snakkes om 15-20 år og sammenligne hvordan barna våre har og har hatt det.

[Genesis]

Såklart meinar eg ikkje at ingen bør få barn, viss ikkje ein av foreldra kan vera heimeverande! Men eg meinar at alle har mulighet til å jobba litt redusert mens barna er små, viss dei velger å prioritera det. Og viss dei har så viktige jobbar at det er umulig å jobba litt redusert - så kvifor ikkje venta nokre år med å få barn, når dei forhåpentligvis har bedre tid til å ta seg av eit barn? Og for dei som har jobbar som dei meinar er så viktige, at dei aldri vil kunna jobba redusert: Kvifor skal dei absolutt ha barn? Eg meinar at viss ein først velger å få barn, så bør ein også ha tid til å ta seg ordentlig av barna sine. Og det meinar eg ikkje at ein gjer, viss ein sender barnet vekk lange dagar i barnehage / hos dagmamma kvar einaste dag, frå dei er heilt små. Men igjen, dette er mi meining! Eg er klar over at mange er uenige i dette, og det må dei få lov til å vera. Eg klarar berre ikkje å forstå det, ut frå mitt syn på kva som er eit riktig valg med tanke på hensynet til barna.

Hvorfor kan du ikke bare innse at ikke ALLE har muligheten til å jobbe mindre enn de gjør. Yrker er forskjellige, og i enkelte bransjer er man ute, hvis man er ute av arbeidslivet i 3-4 år. Da kan det hende man aldri mer får relevant jobb i forhold til utdannelsen sin, og må ta til takke med noe annet resten av livet. Jeg savner litt refleksjon og langsiktig tenkning hos deg. Du klarer ikke forstå sier du, men faktum er hvis alle skulle vært hjemme 3-4 år etter HVER unge, som du mener er riktig, hadde faktisk samfunnet gått i stå. Dessuten må det gå an å begripe at ikke alle har økonomi til å jobbe redusert. Det høres så enkelt ut på deg, det er jo bare å flytte til en annen kant av landet. Bryte med familie og venner, å jakte delitdsjobber ute i distriktsnorge. Mener du virkelig dette er verdt det for barna sin del? Å kanskje bare få se farmor 2 ganger i året, fordi man flyttet til narvik for å bo billigere, slik at man kunne være hjemme med ungen i 2 år.

Det virker som du bor på en helt annen planet enn andre når det kommer til å tenke praktisk å realistisk. At du mener det er best for ungen at man er hjemme de første 2-3 årene er forsåvidt greit nok. Men at ikke dette er hensiktsmessig for alle må det jo gå an å begripe? Det er mange forhold som kan gjøre at det er gunstigere for begge foreldrene å jobbe i denne fasen (OGSÅ for barnet på lengre sikt), og hvis du ikke klarer å se de forholdene synes jeg du bør tenke litt ekstra godt etter. Å se litt utover din egen livssituasjon og nesetipp burde kunne forventes av en kvinne i din alder.

[mufi]

Jeg ser ikke helt at man ikke "bidrar" selv om man er hjemmeværende mor. Det er viktig det også! Selv kunne jeg godt likt det, om økonomien hadde tillatt det. Nei, hver må finne sin egen lykke" Om det er det du ønsker synes jeg du skal gå for det

[AnonymBruker]

Og for dei som har jobbar som dei meinar er så viktige, at dei aldri vil kunna jobba redusert: Kvifor skal dei absolutt ha barn?

Nei, det er jo mye bedre at trygdede folk som har all verdens tid får barn. Genene til dyktige, arbeidssomme folk bør ikke føres videre.

Jeg har flere barn, og jeg jobber fullt. Det gjør mannen min også. Vi bor i et område hvor boligprisene ikke kan kalles annet enn blodpriser. Vi har au pair som avlaster oss i huset og med barna.

Og dette er jeg godt fornøyd med.

Vi har faktisk forsøkt dette med et ”roligere, enklere liv”. Vi flyttet ut av byen, i nærheten av familien, kjøpte hus for en billig penge, og la opp til at jeg skulle jobbe redusert. Jeg trivdes ikke med det. Jeg syntes dagene fløt av gårde, fikk gjort svært lite fornuftig. Den samme følelsen har jeg for øvrig hatt når jeg har vært hjemme i mammapermisjon.

Men det aller viktigste argumentet for at vi ga opp ”prosjekt enklere liv” var at jeg ikke kunne se for meg at barna mine skulle ha ungdomstid og tilknytning til det stedet der vi bodde. Det var ikke noe særlig bra sosialt miljø, rett og slett. Du hadde familier på trygd, fosterhjemsbarn og ellers mange familier i ”lavstatusyrker”. Alle familiene var ikke ”fattige”, for all del, noen tjente mer enn jeg noensinne vil gjøre på gründer- eller håndverksbedriften sin. Men utdanningsnivået var så lavt at jeg følte meg helt ”lost”. Og jeg fikk flashbacks til min egen ungdomstid ”på bygda”, der jeg alltid følte meg litt utenfor fordi jeg ikke drømte om å bli sammen med tøffeste rånerguttene, i motsetning til mine venninner. Miljøet former deg, og jeg så for meg sønnen min bli drept i en trafikkulykke (fyllekjøring) som 18- åring, eller min datter få barn som 17- åring.

Så for oss føler jeg at prioriteringen er riktig. Barna virker overhodet ikke utrygge eller forsømte. De har ressurssterke foreldre som er stolte av jobben sin. Vi bor i et område hvor vi trives, og vi har kort reisevei til jobb.

[AnonymBruker]

Jo mindre mor jobber, jo mer jobber far.

Der tar du feil. Min mann har en helt vanlig 8 timers arbeidsdag. Han har i tillegg fleksitid og kan jobbe hjemmefra. Og han tjener godt over gjennomsnittet. At jeg er hjemmeværende har null innvirkning på hans arbeidstid og dette gjelder nok de fleste.

Menn velger den jobben de ønsker og arbeidstiden er det den er uavhengig av hvor mye eller lite kona jobber. Du vil derfor finne mer enn nok av familier hvor far i tillegg til å jobbe langt over normal arbeidstid har en fulltidsarbeidende kone (skjønt det er vanligvis hun som må være den fleksible på jobben med tanke på levering og henting i barnehage) og barna ser da hverken mor eller far noe særlig i løpet av en dag.

[Sissan9]

Der tar du feil. Min mann har en helt vanlig 8 timers arbeidsdag. Han har i tillegg fleksitid og kan jobbe hjemmefra. Og han tjener godt over gjennomsnittet. At jeg er hjemmeværende har null innvirkning på hans arbeidstid og dette gjelder nok de fleste.

Menn velger den jobben de ønsker og arbeidstiden er det den er uavhengig av hvor mye eller lite kona jobber.

Are you serious??? Tror du at du finner mange hjemmeværende koner med menn som jobber 8 timer eller mindre hver dag???

[AnonymBruker]

Bare bare bare

Status status status

Dette er ord jeg synes går igjen mot kvinner som jobber 100 %.

Jeg kan jo fortelle hvordan vi har det, begge jobber fullt:

-2 høyt utdannede

-mannen tjener ca 550.000

-bor i Bærum, 4 etg uten heis, 95 kvm, bygd på 60-tallet - LUKSUS?

-to barn

-jobber i det offentlige - STATUS?

-ingen fancy titler

-1 bil, snart 10 år - LUKSUS?

-to studielån

-ingen hytte

- ikke syden hvert år

-2 mill i huslån + 3000 i husleie i måneden

Nei, det er ikke bare å flytte på seg. For vi har familie og venner her. Billgste leiligheten nå om dagen koster over en mill og er på 35 kvm. Samme i Asker, og Oslo er dyrere.

Hvor langt skal vi flytte vekk fra besteforeldre i gangavstand for at en av oss skal jobbe litt mindre? For å beholde jobbene betyr det kø i lange strekk hver dag. Kan selvsagt bytte jobb, men i små kommuner er det ikke bare å få ny jobb. I dag kan vi gå til skole og barnehage.

Status? Luksus?

Klarer vi ikke oppdra barna våre skikkelig? De oppfører seg vitterlig som de fleste andre barn. I år hadde eldstedatter på 5 fri i 8 uker fra barnehagen. Vi er der når de er syke, i helger, planleggingsdager, ferier og hverdager.

For meg er det ikke verre å ha et barn i barnehagen enn at ungdsomsskoleelever går på skole hver dag. Man oppdrar vitterlig disse også.

[AnonymBruker]

Are you serious??? Tror du at du finner mange hjemmeværende koner med menn som jobber 8 timer eller mindre hver dag???

Ja, meg selv og jeg kjenner flere andre. Er det så rart? Det finnes flere bransjer hvor man har normal arbeidsdag og god lønn. Selvsagt finnes det menn som jobber mye mer, men dette er ikke et fenomen som i hovedsak finnes i familier med en hjemmeværende mor.

[AnonymBruker]

For meg er det ikke verre å ha et barn i barnehagen enn at ungdsomsskoleelever går på skole hver dag. Man oppdrar vitterlig disse også.

Jeg synes det er sjokkerende at du ikke ser forskjellen på at en 2-3åring eller en 14-15åring er borte fra hjemmet og foreldrene 8-9 timer hver eneste dag.

[Genesis]

Jeg synes det er sjokkerende at du ikke ser forskjellen på at en 2-3åring eller en 14-15åring er borte fra hjemmet og foreldrene 8-9 timer hver eneste dag.

Jeg synes det er sjokkerende å mene at det er skadelig og ødeleggende for et barn på 2-3 år og sosialisere seg med andre barn i barnehagen, under oppsyn av skolerte voksenpersoner.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er sjokkerende å mene at det er skadelig og ødeleggende for et barn på 2-3 år og sosialisere seg med andre barn i barnehagen, under oppsyn av skolerte voksenpersoner.

Det er ingen som mener at barn ikke har godt av sosialisering. Men det trenger ikke foregå i så mange timer hver eneste dag. Det er ikke det minste sjokkerende å sette spørsmålstegn ved om slike lange dager kan være bra for små barn.

[AnonymBruker]

Are you serious??? Tror du at du finner mange hjemmeværende koner med menn som jobber 8 timer eller mindre hver dag???

Jeg var hjemme i 1,5 år utover permisjonen, men null lønn og er nå student med bare studielån. Mannen min jobber sine vanlige 8 timer hver dag, sjelden overtid. Han har ikke en jobb hvor han reiser.

[Timseh]

Hehe, hadde faktisk en diskusjon med ei venninne om dette temaet. Jeg blir jo mor for første gang i oktober/november og har bestemt meg for å være hjemme med barnet i 1 år(kanskje til barnet er 1,5 år, det spørs på hvordan han utvikler seg), men mer enn det hadde jeg aldri vært med mindre han hadde vært utviklingshemmet eller krevde noe ekstra.

Nå har jeg råd til å være hjemme resten av livet mitt dersom jeg vil det fordi forloveden min har en utrolig god inntekt(han har sagt at dersom jeg vil være hjemme så kan jeg det), men for det første vil jeg være et godt forbilde for barnet mitt. For det andre hadde jeg aldri orket å være hjemme i flere år. Jeg MÅ gjøre noe. Jeg er sykemeldt nå etter en ulykke jeg var i og jeg synes det er så grusomt kjedelig, så jeg tar nettstudier og hjelper kjæresten min med papirarbeid for å ha noe å gjøre. Dessuten mener jeg at det er sunt og bra for barnet og sosialisere seg med andre på dens alder.

Har overhode ikke noe i mot hjemmeværende mødre og dersom de har råd og vil være hjemmeværende er det opp til dem, men det er ikke noe jeg ville vurdert over en lengre periode (flere år)

[AnonymBruker]

Jeg synes det er sjokkerende at du ikke ser forskjellen på at en 2-3åring eller en 14-15åring er borte fra hjemmet og foreldrene 8-9 timer hver eneste dag.

Jeg har da ikke sagt jeg ikke ser at det er en forskjell? Jeg har sagt at for meg er det ikke verre.

Og hjelper det barna mine om jeg synes det var helt for jævlig? Som jeg har vist er det ikke så enkelt for alle å bare jobbe litt mindre.

Vi hadde hatt råd til at en jobbet 80 %, men når jobben ikke minsker tilsvarende er jo det bare tull. Mer stress på jobb for å hente barn bittelitt før? Nei takk, heller mindre stress og blide foreldre som har god tid til å hente og levere.

[Mirabella76]

Syns arraognasen og fordømmelsen fra Myrthel og Mirabella ligger lagt utenpå alle innlegg, og forteller om et snevert og lite reflektert syn på andre menneskers muligheter, valg og livssituasjon.

Myrthel skriver i de fleste av sine innlegg at andre "setter bort barna". Å sette bort barn er å gjemme barn født utenfor ekteskap i tidligere tider, å sette bort barn er å gjemme unna barn med handicapp på institusjon, å sette bort barn er å etterlate dem i skogen for å dø slik man gjorde imiddelalderen. Å la barna gå i barnehagen er ikk å sette bort barn. Skjerp deg.

Folk må gjerne være hjemmeværende for min del, men jeg forbeholder meg retten til ikke å bli dømt av dem fordi mine barn går i barnehage, og både jeg og min mann er i jobb. Det betyr ikke at de leveres kl 07 og hentes kl 17, de aller, aller fleste barn er et sted mindt på treet, våre barn er i bhg ca 6 timer dag, og stortrives. Det betyr ikke at vi ikke er glad i dem, det betyr ikke at det ikke var vits for oss å få barn, og det betyr ikke at barna får en dårligere oppvekst. De får bare en annen oppvekst enn de som er hjemme med mor, og vi mener det er godt for dem med sosialisering og lek med andre barn.

Det er også for enkelt, Mirabella, å skrive at det bare er å gjøre andre valg så kan man gå hjemme. Å være en god forelder betyr at barna skal ha mat, klær og tak over hodet. Det hadde ikke mine barn hatt hvis jeg var hjemme. Jeg jobber både fordi jeg trenger pengene, men også fordi jeg liker å jobbe, og liker å få input og overskudd fra jobben som jeg kan viderebringe mine barn. Jeg har også et godt innblikk i hvordan verden rundt meg fungerer, og det tror jeg ærlig talt Mirabella også kunne hatt, siden hun tror Luksusfellen er representativt for den gjennomsnittlige familiens økonomiske forhold. Og Mythel, de fleste jobber ikke for status, men for å ha penger til å brødfø seg selv og familien, og få dekket basale behov som din manns økonomi dekker for dere.

Jeg bryr meg lite om at folk velger å være hjemme, har de lyst og råd så gjerne for meg, men jeg vil ikke at den hjemmeværende mødremafiaen spres usanne løgner om at jeg er en dårlig mor som ikke er glad i mine barn, og som kun prioriterer staus og egosentriske behvo gjennom ved å gå på jobb og la barna kose seg med jevnaldrende i barnehagen.

Verken eg eller Myrthel er arrogante, og me fordømmer ingen. Eg vil heller påstå at det er dåke andre som fordømmer oss, så mykje kritikk me får for at me meinar noko anna enn fleirtalet her inne!

Slik du beskriver din situasjon, så synst eg absolutt ikkje det er noko gale i det. Så lenge barna dine ikkje er i barnehagen i meir enn ca 6 timar kvar dag, så synst eg det høyrest heilt greit ut. Dei personane eg tenker på, som eg også meinar når eg snakkar om foreldre som eg synst prioriterar feil, er dei som lar barna vera 8-10 timar i barnehagen kvar einaste dag, frå dei er 1 år gamle, eller enda mindre. Eg forstår ikkje personar som velger eit slikt liv for barna sine, og meinar at det er det beste for barna. Men eg fordømmer dei ikkje likevel, eg synst berre dei har tatt ein veldig merkelig valg. For etter mitt syn, er ikkje det til det beste for barna.

Såklart måtte dei fleste ha levd eit "enklare" liv materielistisk sett, viss dei hadde prioritert barna meir framfor jobben. Poenget mitt er berre at det er mulig å få til, sjølv om det gjerne må gjerast ganske store forandringar for at det skal vera mulig. Og eg er fullstendig klar over at veldig mange ikkje kunne tenka seg å flytta vekk frå resten av familien, å kvitta seg med bilen, ikkje kunne handla så mykje ting til seg sjølv og barna lenger, ikkje kunne reisa på dyre ferieturar kvart år osv. Og viss ein velger å ha desse goda, så er nok dei aller fleste familiar avhengige av to inntekter, ja. Men vil ein virkelig vera heime med barna mens dei er små, og prioriterer dette framfor andre ting, så kan ein nok få det til!

Såklart skal du få lov til å jobba, når du trivest med det! Har eg nokon gang sagt at du eller andre ikkje skulle få lov til det? Det einaste eg har sagt, er at eg synst alle familiar burde klara å ordna det slik at dei aller minst barna slepper å ha veldig lange dagar i barnehagen, kvar einaste dag. Og det har jo dåke klart å ordna greit, sidan barna dykkar ikkje er meir enn ca 6 timar i barnehagen i løpet av ein dag. Og då er det sjølvsagt heilt greit.

Eg likar forresten ikkje når folk kjem med sånne frekke kommentarar, som du gjer her i dette innlegget ditt. For du prøver virkelig å få det til å virka som om eg blir dum av å vera heimeverande, og ikkje i jobb - og det synst eg er utrulig tåpelig og unødvendig av deg! Viss ein virkelig hadde blitt så smart av å vera i full jobb, så burde du ha skjønt at slike kommentarar ikkje akkurat får deg til å virka meir intelligent. Når det gjeld Luksusfellen, så har eg aldri sagt at eg trur at dei som er med der representerer den gjennomsnittlige familiens økonomiske forhold.

No anar eg faktisk ingenting om økonomien til dei som er med i Luksusfellen. Eg veit berre at det er familiar som har lagt seg til altfor dyre vanar, og som dermed har fått ei vanvittig stor gjeld. Og at dei derfor treng hjelp med korleis dei skal klara å betala tilbake alt dei skyldar, samtidig som dei fortsatt skal ha god nok økonomi til å klara seg i kvardagen, uten å måtte selga hus og heim, og alt dei eiger og har. Og det eksempelet eg kom med, var for å visa at sjølv ein familie som hadde ei enorm gjeld, fekk hjelp med å få orden på økonomien, slik at kvinna i familien kunne vera heimeverande med eit barn utover svangerskapspermisjonen. Og mitt poeng var då at når dei kunne klara å få det til, så må jo også ein vanlig familie med vanlig økonomi, kunne klara det.

Men viss du ikkje skjønnar kva eg meinar, så får det heller berre vera. Og du snakkar så fint om at du forbeholder deg retten til å ikkje bli dømt, fordi du velger å ha barna dine i barnehagen. Og nei, eg dømmer ikkje deg. Men du dømmer faktisk meg, som hevdar at eg er dum fordi eg er heimeverande. Eg er iallfall ikkje dum på nokon som helst måte, fordi om eg velger å vera heimeverande ein periode i livet, mens eg har små barn. Og det burde du forstå, viss du virkelig er så smart som du påstår.

Endret 10. juni 2011 av Mirabella76

[Donpedro]

Dei personane eg tenker på, som eg også meinar når eg snakkar om foreldre som eg synst prioriterar feil, er dei som lar barna vera 8-10 timar i barnehagen kvar einaste dag, frå dei er 1 år gamle, eller enda mindre. Eg forstår ikkje personar som velger eit slikt liv for barna sine, og meinar at det er det beste for barna. Men eg fordømmer dei ikkje likevel, eg synst berre dei har tatt ein veldig merkelig valg. For etter mitt syn, er ikkje det til det beste for barna.

Men har du tenkt på at vi alle er forskjellige? For alt du vet kan det hende noen som har barna sine 8-10 timer i barnehagen daglig er knallflinke foreldre for tenåringer, når den tiden kommer? Det finnes uengasjerte hjemmeværende, og det finnes engasjerte jobbeforeldre. Verden er ikke svart og hvit, som regel er den ganske grå/fargerik for de fleste av oss.

Når jeg ser hvor utrolig stor glede våre barn har av nærhet til besteforeldre i hverdagen kunne det ikke ramle inn for meg å flytte vekk fra denne goden - for at barna skulle vært mer sammen med oss. Men det er nå en gang slik jeg tenker. Så får heller barna våre overleve 8-9 timer daglig i barnehagen. Det har gått bra så langt, tenker vi satser på at det går greit i tiden fremover også, uten dårlig samvittighet.

[Mirabella76]

Du skal være klar over at det jeg diskuterer i denne debatten, er mødre som går hjemme med barna helt til de er ute av redet. Det tror jeg kan være skadelig ja, nettop fordi barnet lærer seg at han/hun er verdens navle, og "mamma går jo hjemme for å passe på deg". Når det gjelder din situasjon, er det påpekt før i tråden at detter ikke er de tilfellene jeg snakker om. Å gå hjemme de første 2-3 årene er helt forståelig og kan sikkert også være hensiktsmessig. Men samtidig må du ha respekt for at ikke alle kan velge dette, av flere grunner som er nevnt. Å prate om"å sette bort barna", og "å velge status forran barna" blir jo helt vanvittig.Ta deg tid til å svare på de gode og reflekterte innleggen som er kommet fra både diverse brukere, og AB her den siste timen. Mange gode innlegg!

No seier du at det ikkje er mødre som meg du diskuterer i denne debatten. Men i innlegget du skreiv til meg, er det jo nettopp meg du snakkar direkte til! F.eks seier du at eg lever livet mitt gjennom jenta mi, og at både eg og ho kjem til å ta skade av det! Så ikkje prøv å lata som om det ikkje var meg du snakka til, og kritiserte!

Eg har sjølvsagt respekt for dei som velger annleis enn meg. Men eg må seia at eg ikkje skjønnar at dei som har barna sine fulle dagar i barnehagen frå dei ei 1 år eller mindre, og knapt ser barna sine i løpet av ein dag, gjer det for barnas skyld! Då trur eg det er meir egoistiske grunnar som ligg til grunn for det valget dei har tatt. Men igjen, eg dømmer dei ikkje - for eg veit jo ikkje kvifor dei har valgt som dei har. Men eg må likevel få lov til å synast at dei har prioritert feil, sidan eg aldri sjølv kunne ha valgt den samme løysinga for mitt barn, og meint at det var det beste for henne.

Å "setja vekk barna" er ein setning eg ikkje har nevnt ein einaste plass i dene tråden. Eg har kun snakka om å ha barna i barnehage / hos dagmamma heilt frå dei er veldig små, og at eg synst det er negativt.

Når det gjeld å velga status framfor barna, så trur eg nok det er fleire enn du trur, som faktisk gjer det. Foreldrepar som innerst inne meinar at barna burde sleppa å ha så lange dagar i barnehagen, og hadde hatt bedre av å ha meir tid saman med foreldra sine. Men der begge foreldra har jobbar dei synst er spennande og interessante, og ikkje er villige til å "ofra" jobben sin for ein periode, for barna si skyld. Dette er ofte personar som er opptatt av karriere, og den statusen det gir. Men såklart, eg meinar sjølvsagt ikkje at alle som har barna sine i barnehage på fulltid, har slike egoistiske grunnar for å velga som dei gjer! Eg er fullstendig klar over at mange føler at dei er nøydde til å jobba fullt, for å kunne klara seg økonomisk. Har aldri sagt at eg ikkje skjønnar det. Det einaste eg meinar, er at det er mange som kunne ha valgt annleis, om dei virkelig hadde ønska det - ved å jobba redusert, og brukt meir tid på familien sin.

Endret 10. juni 2011 av Mirabella76

[Donpedro]

Men altså, om foreldre er litt egoistiske, er det så ille da?

Mange har betalt flere hundre tusen på en utdannelse og har jobber de kanskje setter utrolig høyt - fordi de trives. Er det da så gæli om man jobber 100 %? Man slutter ikke å eksistere som person selv om man blir foreldre?! (Selv om det til tider kan føles slik...)

[Mirabella76]

Og her går det igjen! Er det mulig å være så unyansert! leser du i det hele tatt hva folk skriver?

Dessuten har myrthel skrevet at mannen hennes tjener svært bra! Det er FRYKTELIG enkelt å være opptatt av de små gleder og nære ting, når du slipper å jobbe og allikevel har masse penger i husholdningen. Synes sånn dere holder på vitner om manglende respekt og forståelse for de som er verre stilt enn dere selv.

Er det ikkje lov til å setja dei nære ting framfor jobb og karriere? Eksempla Myrthel kom med, var jo for å få fram kor betydningsfulle slike små gleder kan vera, for folk som ikkje skjønnar kva som kan vera så spennande med å "berre" vera heimeverande! At slike ting faktisk kan følast meir verdifullt, enn det å ha ein spennande jobb og god inntekt.

Såklart skjønnar eg også at personar som jobbar fulltid, også kan gleda seg over dei nære ting - og at det ikkje treng å vera eit enten/eller. Mange synst det er kejmpespennade og utfordrande å jobba, og ha god råd - samtidig som dei er opptatt av slike små gleder, som ein kan oppleva saman med barna sine. Poenget er vel berre at me som velger å vera heimeverande, synst slike små gleder er meir betydningsfulle, enn dei gledene det kan gi å vera i jobb. Og ved å vera heimeverande, får me også meir av slike fine opplevelsar saman med barna våre, enn me ville ha fått om me var i full jobb i tillegg. Så eg skjønnar ikkje heilt at det skal vera så gale, det eg tidlegare har skreve angåande dette.

Mannen min tenar også ganske bra. Men om eg hadde hatt ein mann med dårligare inntekt, ville eg likevel ha valgt å jobba redusert når eg har små barn. Det hadde ikkje blitt fullt så enkelt å få det til, som det er for oss i den situasjonen me er i no. Men det hadde vore fullt mulig likevel! Eg har absolutt ikkje mangel på respekt for dei som har dårligare råd enn oss. Eg er fullstendig klar over at det sjølvsagt er lettare å kunne vera heimeverande, når ein har god økonomi, enn om økonomien er dårlig. Det trur eg alle skjønnar.

Endret 10. juni 2011 av Mirabella76