Hjemmeværende mor

[Donpedro]

Jeg prioriterer faktisk ikke jobben min fremfor alt annet selv om barna mine er i barnehagen 8-9 timer hver dag.

[Sissan9]

Jeg var hjemme i 1,5 år utover permisjonen, men null lønn og er nå student med bare studielån. Mannen min jobber sine vanlige 8 timer hver dag, sjelden overtid. Han har ikke en jobb hvor han reiser.

Med hjemmeværende tenker jeg på damer som går hjemme i ÅREVIS - ikke de som blir hjemme til barnet er 3-4 år.

[AnonymBruker]

Jeg respekterer både de som velger karriere og barn, og de som velger å være hjemme med barn. Men her var der mange fordommer syns jeg. Har dere tenkt på at enkelte mødre kanskje ikke er gjort for arbeidslivet? Det er ikke SÅ mange år siden mødre var forventet å være hjemme med barna. For mange henger nok dette litt igjen, uten at det er en negativ ting Og dere som sier at det å holde hus er gjort på 1-2-3 i dag, har kanskje ikke like høy standard som mange hjemmeværende? Jeg for min del bruker gjerne en hel arbeidsdag på å holde huset i orden (uten å blogge, eller se tv-serier). Men "mitt" rent er nok noe annet enn andres rent. Og de fleste hjemmeværende mødre bidrar i aller høyeste grad til samfunnet! (de fleste blir forsørget av deres menn - som kanskje IKKE går fra dem etter noen år;) ) Bare så det er sagt, koster en barnehageplass ca. 180000 for små barn, og forsørgede kvinner koster ikke staten EN krone. Hjemmeværende mødre oppdrar unge mennesker, som en dag skal bli våre ledere og medmennesker!

[Genesis]

Eg skjønnar poenget ditt i at alle ikkje har muligheten til å vera heimeverande, pga slike ting som du nevner. Men samme kva du seier, så har det med prioriteringar å gjera. Skjønnar at du ikkje forstår heilt kva eg meinar. For å ta eit litt ekstremt eksempel: Viss ein har ein jobb der ein er ute av arbeidslivet, om ein er vekke i nokre få år, så burde ein vel egentlig ha funne seg ein annan jobb før ein fekk barn - ideelt sett!

Såklart skjønnar eg alt det der med at folk flest ikkje er villige til å gi opp jobben sin, og jobba som noko anna enn dei er utdanna til i ein periode - når dei gjerne tener bra i jobben, og har brukt mange år på utdanning. Eg prøver berre å få fram poenget med at det er fullt mulig å velga annleis, om ein virkelig er villig til det - sjølv om det for mange betyr store omstillingar i livet! Eg seier altså berre at det er mulig å få til, ikkje at det er så mange som faktisk ville ha ofra så mykje, for å få muligheten til å vera heimeverande med barn. Det er nok ikkje alltid at det er verdt det, nei - viss det får mange andre negative konsekvensar. Men ein kan ikkje alltid få både i pose og sekk. Viss både mannen og kvinna i ein familie har ein veldig krevande jobb, så må ein kanskje berre innsjå at dette livet ikkje lar seg kombinera med barn.

Eg har forresten aldri sagt at eg meinar at alle burde ha vore heimeverande i 3-4 år, etter kvar unge! Det einaste eg har sagt, er at dei aller fleste hadde hatt mulighet til å iallfall jobba litt redusert, mens barna er heilt små.

Ellers må eg få seia at eg synst det er litt rart at ein ung mann som deg, som ikkje ein gang har familie, liksom veit alt om korleis det fungerer å ha barn samtidig som ein er i full jobb! (Som eit motangrep til dine uttalelsar om kva som kan forventast av ei kvinne i min alder). Eg blir berre så oppgitt over slike usaklige kommentarar! Og kommentaren min til deg, er berre for å få deg til å forstå kor dumt det blir å koma med slike uttalelsar. Me må jo kunne klara å diskutera det denne debatten handlar om, og oppføra oss som vaksne mennesker - uten å trenga å rakka ned på kvarandre!!!

Jeg vil du skal reflektere over følgende:

Hvis du er et høyt utdannet kvinne i en jobb du trives i, tjener godt, og føler du får realisert deg selv gjennom yrket. Hvis du går hjemme med barnet i 2-3 år, vet du med deg selv at du aldri vil kunne få en tilsvarende jobb, og yrkene du har muligheten å gå inn i vil virke kjedelige og uengasjerende i forhold. Dette vil føre til dårligere økonomi for familien på både kort og lengre sikt. En mamma som kanskje går ufrivillig arbeidsledig mye lengre enn hun hadde planlagt, og aldri helt finner tilbake til den hun var. Er det da bedre for henne, og ofre hele karrieren og alle ambisjoner på egne vegne, for å se ungen noen få timer mer per dag akkurat i tidsrommet 1-3 år?

Som jeg har sagt før, jeg kjenner mange barn av såkalte "karriereforeldre", som garantert har var de som ble hentet sist i barnehagen. Dette er de mest reflekterte personene jeg kjenner, med høyt utdannede foreldre som har gitt dem veldig god ballast for å hanskes med livet. Lykkelige foreldre med stort sosialt nettverk, og barn som er likedan. Derfor kjøper jeg rett og slett ikke dette med at det er så utroooooolig viktig å ha barnet hjemme i 3 år. Jeg kjenner ingen som har tatt skade av å bli hentet sist i barnehagen, snarere tvert imot!

Det er også viktig å huske på, som påpekt før i tråden, at det må være lov å ha ambisjoner på egne vegne selvom man har barn. Og det du nevner om at mennesker i denne situasjonen ikke BØR få barn synes jeg rett og slett er frekt. Du slutter ikke å ha egne behov selvom det kommer en unge inn i bildet, og dette betyr faktisk ikke at man ikke setter barnet høyest. Det må da være veldig sunt for et barn å ha lykkelige foreldre, som får realisert seg selv og gir gode i impulser videre.

Det det koker ned til er at folk er forskjellige. Akkurat i forhold til dette med jobb og "statusjaget" du snakker om. Det at enkelte er veldig opptatt av jobben sin virker kanskje som statusjag for deg, men i realiteten er det ekstremt få dette gjelder. Mange mennesker har et iboende driv om å lære, om å utvide horisonten, om å fullføre prosjekter, om å konkurrere, om å prestere, og føle at de kan utgjøre en forskjell for andre. Disse behovene får mange stilt gjennom jobben, det er ikke pengene alene som driver et menneske i arbeid. Selvom jeg har merket mange med lav utdannelse tror man jobber kun for penger (Dette var overhodet ikke myntet på deg).

Selvom ikke du selv føler du trenger å jobbe så mye for å få dekket dine personlige behov på dette området, må du respektere at endel mennesker faktisk ikke blir lykkelige av å gå hjemme. Jeg respekterer at man ønsker å være hjemmeværende i 2-3 år, men å si at du ikke SKJØNNER de som velger noe annet blir helbom etter min oppfatning. Igjen handler det om å innse at andre mennesker er forskjellig fra en selv. Til sist spør jeg; Er det best å ha en mamma som har mye positiv energi og overskudd etter hun kommer hjem klokken 4, eller å ha en mamma som er hjemme hele dagen, men som føler hun visner bort fordi hun ikke får brukt seg selv nok?

Eller mener du rett og slett at mennesker som er arbeidsglade og ikke redd for å ta i et tak, rett og slett burde holde seg barnløse?

[AnonymBruker]

Med hjemmeværende tenker jeg på damer som går hjemme i ÅREVIS - ikke de som blir hjemme til barnet er 3-4 år.

De fleste som har svart her at de er hjemme er hjemme i noen år da, max fram til skolealder.

Poenget var bare at vi faktisk klarte oss og hadde også klart oss flere år til. Selv om mannen min har en vanlig 8-4 jobb.

[Donpedro]

forsørgede kvinner koster ikke staten EN krone.

Nå er det vel slik at også hjemmeværende benytter seg av helsevesen, veier osv - uten å betale nevneverdig skatt, så jeg er ikke helt enig med deg gitt.

[Sissan9]

De fleste som har svart her at de er hjemme er hjemme i noen år da, max fram til skolealder.

Poenget var bare at vi faktisk klarte oss og hadde også klart oss flere år til. Selv om mannen min har en vanlig 8-4 jobb.

Det vet jeg, men TS snakket om å være hjemme over mye lengre tid. Og mange i tråden har sagt at de IKKE snakker om de som blir hjemme et par år mens barna er 1-3 år gamle.

Mannen din har en 8-4 jobb som tjener så bra at du kan gå hjemme. Det er poenget ditt. Poenget mitt er at jeg ikke tror på at flertallet av familier som kan tillate seg at en er hjemme har det sånn. At DU har det slik, og at flere du kjenner har det slik, er ikke nok til å generalisere det.

Når det er sagt tror jeg flere som liker å jobbe mye, vil gjøre det uavhengig av om partneren er hjemme eller ikke. Men at det er menn som tar ekstra vakter og overtid fordi han er eneforsørger med hjemmeværende kone er heller ikke helt uvanlig.

Ellers mener jeg uansett kvinner som går hjemme over mer enn 2-3 år utover fødselspermisjon, har en god del naivitet i dag. Med noen få hederlige unntak - joa - men flertallet.

[Gjest Myggen]

Mener du athvis man er hjemme med barn i 2-3 år så snylter man på samfunnet?

[Gjest trollmor]

Hva er forskjellen for barna om begge foreldrene må jobbe fordi det skal gå rundt, eller om de jobber fordi de vil ha en egen karriere?

Jeg jobber i barnehage, har gjort det i i mange år. Det er et fåtall av barn som kommer når barnehagen åpner og er der hele dagen. De fleste foreldrene prøver å tilpasse arbeidsdagen slik at en begynner litt seinere og den andre henter tidlig.

Det er et fåtall av foreldrene som ikke er gode foreldre, til tross for om begge jobber, og kvaliteten på samværet med barna er det heller ingen forskjell på.

Jeg vil si at de foreldrene som jobber er mer opptatt av å være tilstede med barna sine mens de er sammen. De tilbringer mye tid sammen.

De som jobber tar barna ut av barnehagen når de har fri(jul, påske ol), de som er hjemmeværende har barna sine i barnehagen deltid tar barna mer sjelden fri enn det de må.

De som har barna deltid i barnehagen vil gjerne ha med seg alle aktiviteter som skjer i barnehagens regi, selv om de bare har kjøpt halve kaken.

Jeg ser ikke ned på hjemmeværende mødre, men det er et fåtall av de som er hjemmme som bare er mamma når de er hjemme. De fleste har barna i barnehagen noen dager.

Sett i et samfunnsperspektiv så var det flere barn hjemme når vi var små, mens det nå nesten ikke er barn hjemme på dagtid. Vi som voksne kan gi barn mye, men vi kan aldri gi dem det som sosialt samvær med jevnaldrende barn gir dem.

Jeg har vært hjemme med mine når de var små, men jeg har sett fra 2-års alder at det jeg har å tilby ikke er godt nok, de har behov for andre små å bryne seg på.

[Myrthel]

Nå er det vel slik at også hjemmeværende benytter seg av helsevesen, veier osv - uten å betale nevneverdig skatt, så jeg er ikke helt enig med deg gitt.

Jeg blir litt lei av å gjenta meg selv. Men for å gjenta igjen. I vårt tilfelle betaler min mann toppskatt. Hvis jeg skulle jobbet, måtte han gått over i en annen "stilling/jobb", vi hadde da endt opp med å få ca like mye i inntekt tilsammen ved å jobbe to stykker - OG vi ville betalt mindre skatt tilsammen enn det han gjør nå. (han hadde mistet toppskatten). Vi har regnet mange ganger på om vi hadde fått inn mer penger her, om jeg hadde jobbet. Da ville min mann tjent mye mindre enn i dag, vi hadde (før) trengt barnehageplass, (nå) SFO plasser, vi hadde vært avhengig av to biler, vi hadde garantert spist mye mer ferdigmat, vi hadde fått et meget stressende liv, vi hadde ikke sett hverandre mye, vi hadde ikke hatt mye tid til å følge opp skolearbeid, fritidsaktiviteter i forhold til nå....osv osv.... lista hadde vært lang..

På den andre siden: positivt for oss... Vi hadde tilsammen betalt mindre skatt herfra.... Men er det positivt for samfunnet da? Er ikke det en egoistisk positivitet fra meg??

Vi har mange vennepar hvor begge jobber, og tjener tilsammen det min mann tjener nå alene. Likevel betaler disse mye mindre i skatt tilsammen enn min mann.

Er det rettferdig da? Min mann forsørger 5 stykker på sin lønn. Likevel skal han betale mer til fellesskapet enn andre barnefamilier... og itillegg skal jeg få kritikk for at jeg snylter på samfunnet ved å ta vare på mine egne barn.

Skjønner ikke logikken deres jeg...

[Donpedro]

Jeg gidder ikke diskutere din sak.

Mitt svar var til den personen som skrev at hjemmeværende mødre var gratis for samfunnet fordi de ikke benyttet barnehage.

[Ciara]

Det betyr at du er ei veldig god mamma, den tida du er saman med barna dine! Men at du har ganske mykje mindre tid enn meg til å vera saman med barna dine, og få ta del i slike små gleder.

Og så betyr det sikkert også at du velger å jobba fullt, i hovudsak fordi du trivest med jobben din. Og ikkje fordi du er opptatt av karriere, og å tena mest mulig pengar. Og det er jo sjølvsagt positivt, viss det er tilfelle!

Jeg har mange grunner til å jobbe fullt.

For det første er det fordi vi trenger inntekten min, siden ingen av oss har over gjennomsnittlig høy inntekt. På én inntekt ville vi strevd veldig for å få det til å gå rundt (både problemer med å få det til å gå rundt selv med veldig nøktern pengebruk, ikke hatt noe ekstra til uforutsette utgifter).

For det andre har jeg en lang utdannelse og jobber i et krevende arbeidsmarked der få stillinger lyses ut og hvor man er avhengig av å holde kontaktnett vedlike for å være attraktiv på arbeidsmarkedet. Jeg er så heldig at jeg har en (synes jeg) uhyre spennende jobb som det ikke finnes mange av. Og som jeg har utdannet meg lenge til og som dermed har kostet meg dyrt å få. Prisen ved å melde seg ut av dette ville vært svært høy, og kan bety at jeg ville hatt problemer med å komme meg inn igjen den dagen barna begynner på skolen.

Prisen jeg betaler for dette er jo som du sier at jeg får mindre tid med barna mine i det daglige. Og det er kanskje en høy pris, men verdt det i et lengre perspektiv - når barna blir større og er på skolen uansett vil jeg sannsynligvis ha mye bedre økonomi enn jeg har i dag - slik at vi blant annet kan bosette oss i et godt område som barna er så store at de ferdes mer på egenhånd. Pluss at jeg tror det er positivt at barna har foreldre som er glade i jobbene sine og som føler de får mye ut av livet også på den måten.

Jeg skulle gjerne hatt alt - god økonomi nå og senere, mer tid med barna OG en interessant karriere noen år fram i tid. Men det er ikke mulig, og da blir det slik

[Gjest navnelapp]

Mener du athvis man er hjemme med barn i 2-3 år så snylter man på samfunnet?

Nei, men dei er ein netto kostnad. Akkurat som eldre, uføre, sjuke og barn. Skilnaden mellom heimeverande og dei andre gruppene eg nemner er at dei heimeverande faktisk er arbeidsføre, men vel å ikkje vere i inntektsgjevande arbeid. Det er dette valet denne diskusjonen handlar om.

[Ciara]

Det som engasjerer meg i denne tråden er egentlig ikke hvilken løsning man velger, men holdningen man har til familier som velger en annen løsning enn en selv. Jeg synes ikke ord som "prioriterer feil", "snobb", "status-opptatt" hører hjemme da, og det er dette som provoserer meg.

Det viktige er at hver familie finner løsninger som de kan leve med (i vid forstand, både økonomisk og på andre måter).

-Har man ikke god råd er det viktig å jobbe for å kunne ha mat på bordet

-Har man god råd kan det være riktig å være hjemme med barna

-Har man et utfordrende arbeidsmarked kan det være riktig å være i jobb selv om man kunne hatt råd til å være hjemme

etc etc.

Jeg tenker man er en god forelder når man vurderer helhetssituasjonen til en familie og velger deretter.

[Genesis]

Vi har mange vennepar hvor begge jobber, og tjener tilsammen det min mann tjener nå alene. Likevel betaler disse mye mindre i skatt tilsammen enn min mann.

Er det rettferdig da? Min mann forsørger 5 stykker på sin lønn. Likevel skal han betale mer til fellesskapet enn andre barnefamilier...

Ja, dette prinsippet kalles skatt etter evne og er noe ALLE partiene på stortinget er enige i, selv FRP (kanskje de du sympatiserer med?). Ikke begynn å diskutere politikk, det har du allerede avslørt før i tråden at du ikke har den ringeste anelse om hva handler om.

[Gjest imli]

For å setje ting litt i perspektiv, så greier eg og ungane mine oss på 200.000 kr i året (inkl. barnetrygd og barnebidrag frå barnas far). Difor trur eg at fleire kunne ha hatt råd til å jobbe redusert eller vere heime viss dei ynskja det. Hadde eg hatt 6-800.000 kr i året å leva for, slik mange med to inntektar har, hadde eg følt meg RIK. Det kjem sjølvsagt an på kor store utgiftar ein har til husleige/lån, men at ein vanleg familie må ha 700.000 kr i året for å i det heile tatta overleve, tykkjer eg kanskje er litt overdrivi i nokre tilfeller, all den tid eg greier meg på ein brøkdel.

[Myrthel]

Ja, dette prinsippet kalles skatt etter evne og er noe ALLE partiene på stortinget er enige i, selv FRP (kanskje de du sympatiserer med?). Ikke begynn å diskutere politikk, det har du allerede avslørt før i tråden at du ikke har den ringeste anelse om hva handler om.

Men så fint at du forklarer meg dette da , siden jeg ikke skjønner noen ting..

Vet du hva lille vennen? Dette blir litt som å diskutere med min datter på 14. Hun er faktisk mer fornuftig enn deg og har mer fornuftig å komme med - men helt normalt, utifra alderen, mangler hun livserfarig.

Det blir litt slitsomt å diskutere med en ung gutt UTEN barn og familie, når jeg omtrent har levd dobbelt så lenge og har barn og familie.... som akkurat denne diskusjonen handler om...

Hva jeg vet om politikk aner da virkelig ikke du? Kjære deg, det jeg skrev ang. skatt - var for å belyse påstandene om at jeg snyltet. (men ser jo at du ikke forsto det...)

[Ciara]

For å setje ting litt i perspektiv, så greier eg og ungane mine oss på 200.000 kr i året (inkl. barnetrygd og barnebidrag frå barnas far). Difor trur eg at fleire kunne ha hatt råd til å jobbe redusert eller vere heime viss dei ynskja det. Hadde eg hatt 6-800.000 kr i året å leva for, slik mange med to inntektar har, hadde eg følt meg RIK. Det kjem sjølvsagt an på kor store utgiftar ein har til husleige/lån, men at ein vanleg familie må ha 700.000 kr i året for å i det heile tatta overleve, tykkjer eg kanskje er litt overdrivi i nokre tilfeller, all den tid eg greier meg på ein brøkdel.

Forbruk er jo forskjellig.

Hvis du bruker Sifo sitt budsjett, så får jeg at en familie med to barn har utgifter på 21189 kroner i måneden = 251268 kr i året.

Da er ikke dette med:

• bolig, strøm og andre boutgifter, (som f.eks. vedlikehold)

• tobakk og alkohol

• videregående skolegang

• helsetjenester

• kostbare, utstyrskrevende fritidsinteresser

• feriereiser

• feiring av begivenheter, gaver

• uteliv

Boligutgifter (som altså ikke er med) er for mange familier den høeste utgiftsposten de har.

Endret 11. juni 2011 av Ciara

[Gjest celtic heart ii]

For å setje ting litt i perspektiv, så greier eg og ungane mine oss på 200.000 kr i året (inkl. barnetrygd og barnebidrag frå barnas far). Difor trur eg at fleire kunne ha hatt råd til å jobbe redusert eller vere heime viss dei ynskja det. Hadde eg hatt 6-800.000 kr i året å leva for, slik mange med to inntektar har, hadde eg følt meg RIK. Det kjem sjølvsagt an på kor store utgiftar ein har til husleige/lån, men at ein vanleg familie må ha 700.000 kr i året for å i det heile tatta overleve, tykkjer eg kanskje er litt overdrivi i nokre tilfeller, all den tid eg greier meg på ein brøkdel.

Det der er det mest arrogante jeg noen gang har hørt deg si imli. Bare fordi du og barna klarer dere på en brøkdel, så trenger ikke det bety at mennesker som min familie er rike.

Vi har ca 600000 i inntekt, eget hus, 1 bil. Vi har grei økonomi, men rike er vi langt derifra.

Å bo billig øker gjerne reiseutgiftene til arbeid. Men all den tid du går hjemme og blir forsørget av din x merker du vel ikke mye til det.

Det er nettopp dette jeg hele veien hevder gjennom hele tråden at enkelte av dere ikke evner å se andres situasjon i det hele tatt. Og både du og mirbella beviser gang på gang at dere ikke evner nettopp dette.

JEG klarer og da kan alle andre prioritere annerledes og klare også.

Jeg har egentlig ikke noe problem med å akseptere deres meninger, for dere har mye bra å komme med også, men akkurat den at dere vet hva alle andre kan og ikke kan klare på sin økonomi og faktisk ser ned på dem fordi dere mener de ikke vil ikke at de ikke kan. Det er rett og slett lavmål av dere.

[Gjest Bjørn82]

Jeg er ikke utdannet mer enn videregående, men er endog en reflekterende og smart jente. Har vært i ett mangeårig forhold med min kjære, og om en liten stund starter vi nok med å danne familie.

Personlig har jeg lyst å være hjemmeværende mor, og planlegger en stor søskenflokk. Vi kommer til å bo på landet i nord, og jeg håper på at økonomien skal få det til at vi kan ha litt husdyr og kanskj en åker slik at vi kan dyrke.

Samtidig våger jeg ikke å ta ordet "hjemmeværende" i min munn, i frykt for å bli sett ned på som svak og lat. I mine øyne virker det som om samfunnet mener at hjemmeværende mødre er late, og bare sitter å ser tv hele dagen. Det virker også som om mange det ikke er bra for barna med hjemmeværende mødre.

Forsoved er det kanskje best for barna å være i barnehage for å bli sosialisert.

Hva mener dere?

Jeg synes det er iriterende at man skal se ned på hjemmeværende mødre. For det første så hadde jeg selv en hjemmeværende mor når jeg vokste opp, og jeg hadde en kjempefin oppvekst.

For det andre så er min kone hjemmeværende for tiden og vi har to små barn. Hun holder huset i stand og tar seg av barna våre mens jeg er på jobb. Jeg setter pris på det hun gjør hjemme for oss alle og hun setter pris på at jeg jobber så vi kan gjøre det slik.

Jeg er personlig av den oppfatningen at barn som har en forelder som er hjemme deler av oppveksten før de begynner på skole får en fin oppvekst med mange gode minner og et godt forhold til familien. Samtidig så synes jeg det er veldig greit at barna går i barnehagen 1 eller 2 år før de skal begynne på skolen. Da får de sosialisert seg litt og samtidig vent seg til rutiner som de må leve med i nokså mange år fremover når de skal på skolen.

(Husmødre gjør verden til et bedre sted! Sett pris på dem)