Hjemmeværende mor

[Ciara]

Noen av disse vet jeg kunne valgt å jobbe mindre, men velger heller status - det er etter min mening galt når de har satt barn til verden. (men jeg respekterer deres valg - det er deres liv - akkurat som jeg lever mitt liv)

Jeg respekterer andres valg, og så lenge jeg verken sier noe eller kritiserer dem, må jeg få lov til å mene det.(ja, jeg skriver det her, men dette er pga diskusjonen - ikke personlig) Jeg setter ikke meg selv høyere av den grunn... Setter meg faktisk ikke høyt uansett jeg... Men meningene mine må jeg få lov til å ha, og siden vi diskuterer de her - må jeg få lov til det..

Men Myrthel, ut fra det du skriver får jeg så absolutt følelsen at du ikke respekterer disse valgene. Først sier du at "det er etter min mening galt", og deretter at du respekterer deres valg. At du velger å være hjemme er jo helt i orden, det, men jeg synes ikke det er i orden når du sier at andre velger "galt" og velger statussymboler bare fordi de ikke velger det samme som deg.

[AnonymBruker]

Og dette er kjernen! Du tillater deg å si at de som ikke går hjemme i mange år, ikke burde ha fått barn i det hele tatt. Kan du forresten fortelle meg hvorfor det er skadelig for barnet å være i barnehagen?

Da får du hvertfall si det du mener, nemlig at de som er i barnehage fra ung alder, vokser opp til å bli dårligere mennesker enn andre. Hvis du ikke mener dette, faller jo alle de andre argumentene dine på stengrunn.

Men det er jo helt sant. Hvorfor får man barn når man ikke har tid til de? Jeg hadde da ikke skaffet meg en hund heller, og bare overlatt den til andre....

Hvorfor tror du verden har blitt så hard og rå? Fordi det vokser opp så utrolig mange ensomme barn, som aldri blir sett kanskje? Som aldri lærer av de voksne, som vokser opp i en haug med barn.... Jeg spør bare....

[Genesis]

Nei. Det er ikke så enkelt. Her hvor jeg bor, er det vanvittig boligpriser. Men jeg forstår veldig godt at unge familier allikevel vil etablere seg her. Man trenger jo et nettverk, og folk i høykostområder har jo like sterk tilknytning til venner og familie som folk i lavkostområder.

Dessuten er det ikke alle som har en ektefelle med høy inntekt - det finnes da nok av familier hvor begge foreldrene har lav/middels inntekt, og derfor er avhengig av to inntekter for å klare å betale for hus og hjem. Så jeg synes fortsatt du er trangsynt og arrogant som hevder at "det er bare å.." For det er det slett ikke. Og når jeg er igang, så kan jeg jo også si at jeg synes det er forkastelig å hevde at andre som velger å jobbe, ikke prioriterer barna sine. Det er nok fler enn deg og Myrtel som er glad i barna sine. Det er utrolig arrogant og respektløst å hevde at man er en bedre mor, fordi man velger å gå hjemme i årevis.

Og dette er kjernen! Du tillater deg å si at de som ikke går hjemme i mange år, ikke burde ha fått barn i det hele tatt. Kan du forresten fortelle meg hvorfor det er skadelig for barnet å være i barnehagen?

Da får du hvertfall si det du mener, nemlig at de som er i barnehage fra ung alder, vokser opp til å bli dårligere mennesker enn andre. Hvis du ikke mener dette, faller jo alle de andre argumentene dine på stengrunn.

Prioritere jobben forran barna! Herrejemini for en overforenkling. Prioriterer alle menn vekk barna sine da? Det er jo oftest de som må jobbe.

Det er disse to innleggene ingen av dere ønsker å svare direkte på! Hva med de som ikke har mulighet til å gå hjemme? Og er det så skadelig for barna å gå i barnehagen?

[AnonymBruker]

Med dette utgangspunktet er det ikke så rart at det er enklere å være hjemmeværende. Dette er langt over vanlig inntekt, stor plass og i byer hvor man sannsynligvis har arbeidsplassen i nærheten.

Vi har halvparten av denne inntekten tilsammen og bor på 70 kvm i Oslo.

Det er klart.

Og er en del av grunnen til at minn mann eller jeg ikke vil velge å være hjemmeværende. Hvertfall ikke over en lengre periode.

Med en anderledes prioritering kunne vi nok fått det til. Men vi er såpass "egoistiske" at de årene vi nå har alene, vil vi bruke på oss selv (restaurantbesøk,hobbyer, reiser osv), istedet for å spare oss opp til en evt. hjemmeværende fremtid.

Og vi er enig om å bare få ett barn, og da er det å være hjemmeværende lite aktuelt for noen av oss. Men drømmen er å ta permisjon 1 år å seile jorden rundt som en familie.

[Myrthel]

Men Myrthel, ut fra det du skriver får jeg så absolutt følelsen at du ikke respekterer disse valgene. Først sier du at "det er etter min mening galt", og deretter at du respekterer deres valg. At du velger å være hjemme er jo helt i orden, det, men jeg synes ikke det er i orden når du sier at andre velger "galt" og velger statussymboler bare fordi de ikke velger det samme som deg.

Jeg syntes det er stor forskjell på min egen mening i en sak, til å ikke respektere andres valg...

Grunnen er at min mening er ingen fasit, og av den grunn kan ikke jeg sitte og se ned på andre som velger anderledes.

Jeg vil håpe at de fleste som ikke velger som meg, også mener at deres valg er det beste for deres familie, og dermed mener noe annet enn meg - men at de samtidig respektere meg.

Jeg har kanskje ordlagt meg galt, men jeg respektere at andre velger status - selvom jeg selv personlig mener at det ikke er meningen med livet....

Det blir som før nevnt litt svart/hvitt i en slik diskusjon, og vi ser ikke hverandres ansikter. Mye av det man skriver kan fort virke mye kvassere og spydigere enn det var ment.. Jeg har aldri noen spydig undertone i det jeg skriver, selvom jeg lett kan se at det oppfattes slik av andre når jeg leser over det jeg har skrevet...

[Gjest Dorey]

Og er det så skadelig for barna å gå i barnehagen?

Dette vet man faktisk ikke helt, da det er foretatt lite studier på dette i Norge. Men her er et par synspunkter

http://folk.uio.no/cbeck/TVILSOM%20BARNEHAGEFORSKNING.htm

http://www.forskning.no/artikler/2008/september/192316

[Ciara]

Jeg syntes det er stor forskjell på min egen mening i en sak, til å ikke respektere andres valg...

Grunnen er at min mening er ingen fasit, og av den grunn kan ikke jeg sitte og se ned på andre som velger anderledes.

Jeg vil håpe at de fleste som ikke velger som meg, også mener at deres valg er det beste for deres familie, og dermed mener noe annet enn meg - men at de samtidig respektere meg.

Jeg har kanskje ordlagt meg galt, men jeg respektere at andre velger status - selvom jeg selv personlig mener at det ikke er meningen med livet....

Det blir som før nevnt litt svart/hvitt i en slik diskusjon, og vi ser ikke hverandres ansikter. Mye av det man skriver kan fort virke mye kvassere og spydigere enn det var ment.. Jeg har aldri noen spydig undertone i det jeg skriver, selvom jeg lett kan se at det oppfattes slik av andre når jeg leser over det jeg har skrevet...

Du har rett i at det er lett å misforstå hverandre når man sitter og diskuterer på nettet.

"Men jeg må respektere at andre velger status": Der kom det igjen Som sagt. Vi har en inntekt på 750 000 tilsammen, mannen min og jeg. Skulle en av oss vært hjemmeværende ville det bety at vi måtte klare oss på 370 000 for å betjene alle utgiftene våre, inkludert boliglån. Og vi har en leilighet på 70 kvm, og bor mao ikke spesielt råflott.

De jeg kjenner som er hjemmeværende har menn som tjener svært godt og de har større boliger. Jeg registrerer jo at det kun er én som har turt å svare på inntekt og boforhold hittil i denne tråden, og da tenker jeg i mitt stille sinn at det nok er mange hjemmeværende som har over gjennomsnittlig gode rammebetingelser. Når mannen i huset tjener like mye som et vanlig par gjør til sammen er det veldig enkelt for kona å mene at man prioriterer feil hvis man ikke er hjemmeværende.

Hadde jeg skullet vært hjemmeværende hadde vi hatt et valg: Vi måtte fått ned boligutgifter - dvs flyttet ut av byen. Det ville bety at den av oss som jobbet ville brukt mye lenger tid til jobben og dermed sett enda mindre til barna sine.

Slik har vi det, og jeg tror vi er ganske representative. Da kjenner jeg at jeg tenner på alle pluggene når andre antar at vi velger å jobbe fordi vi er opptatt av statussymboler og å handle "dill". Eller rett og slett insinuerer at vi burde latt være å få barn fordi vi har tenkt å ha barna i barnehage.

[Genesis]

Jeg har kanskje ordlagt meg galt, men jeg respektere at andre velger status - selvom jeg selv personlig mener at det ikke er meningen med livet....

Det er ikke sikkert grunnen til at man velger å fortsette å jobbe er status. Det kan også være at man gjør en veldig viktig jobb. En lærer som ikke vil overlate elevene sine til andre, fordi hun kjenner deres spesielle behov. En lege som vet at å være lenge borte er synonymt med manglende oppdatering av kunnskap. Du har et utrolig reduksjonistisk syn på mennesker hvis du ikke klarer å se at det finnes en mellomting mellom et statusjag, og det å være hjemmeværende 50-tallshusmor.

At du hele tiden snakker om denne "statusen" er helt malplassert i debatten, og har ingenting å gjøre med hva man velger (for de aller aller fleste).

[Myrthel]

Du har rett i at det er lett å misforstå hverandre når man sitter og diskuterer på nettet.

"Men jeg må respektere at andre velger status": Der kom det igjen Som sagt. Vi har en inntekt på 750 000 tilsammen, mannen min og jeg. Skulle en av oss vært hjemmeværende ville det bety at vi måtte klare oss på 370 000 for å betjene alle utgiftene våre, inkludert boliglån. Og vi har en leilighet på 70 kvm, og bor mao ikke spesielt råflott.

De jeg kjenner som er hjemmeværende har menn som tjener svært godt og de har større boliger. Jeg registrerer jo at det kun er én som har turt å svare på inntekt og boforhold hittil i denne tråden, og da tenker jeg i mitt stille sinn at det nok er mange hjemmeværende som har over gjennomsnittlig gode rammebetingelser. Når mannen i huset tjener like mye som et vanlig par gjør til sammen er det veldig enkelt for kona å mene at man prioriterer feil hvis man ikke er hjemmeværende.

Hadde jeg skullet vært hjemmeværende hadde vi hatt et valg: Vi måtte fått ned boligutgifter - dvs flyttet ut av byen. Det ville bety at den av oss som jobbet ville brukt mye lenger tid til jobben og dermed sett enda mindre til barna sine.

Slik har vi det, og jeg tror vi er ganske representative. Da kjenner jeg at jeg tenner på alle pluggene når andre antar at vi velger å jobbe fordi vi er opptatt av statussymboler og å handle "dill". Eller rett og slett insinuerer at vi burde latt være å få barn fordi vi har tenkt å ha barna i barnehage.

Ja, jeg ser poenget ditt i første setningen Men den "må`n" har med tonefall å gjøre... Sier man MÅ gjøre, blir det fryktelig negativt... men jeg tenkte "må man selvsagt gjøre" i et normalt tonefall

Jeg tror også det har blitt stor misforståelse ang. jobbing. Hvis man ser tilbake på mine poster, så mener jeg selvsagt ikke det er galt å jobbe. Ikke ser jeg på en leilighet på 70 kvm som luksus heller (uff, den hørtes jo spydig ut da.... det var ikke ment slik)

Det jeg skrev var at jeg mener at barn blir skadelidende hvis foreldrene kun tenker status og karriere.

Det har ingenting med vanlig arbeid å gjøre. Arbeid for å leve, må vi jo alle - enten den ene eller begge i husstanden jobber.

Jeg har ikke svart ang. min manns inntekt, fordi jeg har tidligere skrevet at han tjener bra og ønsker ikke å utdype det mer. Vi tok valget å om å få flere barn, utifra at han tjente så godt at jeg hadde mulighet til å være hjemme. Jeg føler at jeg ikke kunne gitt 3 barn en så god oppvekst jeg ønsket, om jeg hadde jobbet ute.

Vi har en enebolig på ca 250 kvm, men igjen så bor vi på et sted der boligprisene ikke er skyhøye. Mannen min har lang reisevei, noe bedre nå - men før hadde han 1,5 time hver vei.

Føler vel at denne diskusjonen har utviklet seg til å bli "mitt valg er best" hvor vi står og drar i to retninger. Det kommer vel litt av overskriften. Skal man skrive hvorfor man har valgt å være hjemme, vil det jo av den grunn lett virke negativt for den som jobber ute. Jeg har jo valgt å være hjemme av flere grunner, og sier jeg de grunnene - får man høre at man setter seg høyere enn andre her inne, at man ikke forstår andres situasjon osv... Men det er ikke lett å begrunne hvorfor akkurat jeg ønsker å være hjemme med mine barn, uten at det virker negativt på motsatte valg.... skjønner?

[pøbelsara]

Eg ser på ingen måte ned på dei som jobbar! Eg synst det er kjempeflott at det finst folk som ønskjer å jobba, og det finst mange som gjer ein veldig bra jobb. Men nei, eg ser ikkje akkurat opp til dei som velger å jobba 100% (begge foreldra), når dei har små barn. Som leverer barna grytidleg i barnehagen kvar einaste morgon, og som hentar barna rett før stengetid kvar einaste dag - heilt frå barna er heilt små! Då synst eg rett og slett det har prioritert feil. Kvifor har dei då i det heile tatt fått barn, når jobben går framfor alt? Eg seier ikkje at i alle familiar med små barn, må ein av foreldra vera 100% heimeverande når barna er heilt små. Men eg meinar at ein eller begge av foreldra bør prioritera å jobba litt redusert i desse åra, når barna er små. Både for å hindra at barna får ein veldig stressande kvardag, og fordi det er viktig for barna å få tid saman med foreldra sine. Og eg meinar at dei aller, aller fleste kan prioritera barna meir, viss dei berre vil!

Eg går forresten ikkje berre rundt og sullar i heimen - det er det dummaste eg har høyrt! Og eg veit om mange som er i full jobb, som er supre mødre og fedre for barna sine, den tida dei er saman med barna. Eg synst berre ikkje det er riktig overfor barna, at dei får så lite til saman med foreldra sine - og at foreldra prioriterer seg sjølv (jobb) framfor meir tid saman med barna sine!

Vet du hva, Mirabella, dette synes jeg er fullstendig tragisk. Du dømmer ingen, sier du? Du synes bare at de ikke burde fått barn, dersom de ikke velger det samme som deg? Ser du ikke hvor stygt, fordømmende og dessuten ganske ulogisk det du sier, er?

Det å prioritere jobb er ikke det samme som å prioritere seg selv. Noen må faktisk betale for mat, klær og husrom til barna sine. Og hvordan i all verden kan du vite om andre familier bare kunne prioritert annerledes for å kunne velge som deg?

[Rayanne]

Jeg har kanskje ordlagt meg galt, men jeg respektere at andre velger status - selvom jeg selv personlig mener at det ikke er meningen med livet....

Det har ikke slått deg at noen jobber fordi de trives med det?

[pøbelsara]

Jo mindre mor jobber, jo mer jobber far.

Er det virkelig bedre for barna at de ser minimalt til far, enn at mor jobber? Og i så fall hvorfor?

Er man bedre foreldre hvis far er borte i uker av gangen mens mor er hjemme, enn man er begge foreldrene jobber, men treffer barnet hver eneste dag?

[AnonymBruker]

Ser ikke helt det beundringsverdige i at mor er hjemmeværende på bekostning av fars tid med barna. Undersøkelser viser at det er i småbarnsårene at fedre jobber aller mest overtid. Kanskje det er fordi mor har lyst til å være hjemme?

[Rayanne]

Eg meinar at sjølv om eg hadde valgt å vera 100% heimeværande enda lenger, så hadde det vore heilt greit det også! Så lenge ein har barn, og gjer det av hensyn til barna, for å få meir tid saman med dei - så synst eg det er positiv uansett. Iallfall så lenge barnet/barna er i barnehagealder!

Litt uenig der, med en gang barna runder tre år, sånn ca, tror jeg de trenger noe sosial omgang, og det er ikke bra for dem at de lærer at verden snurrer rundt dem, og at de har krav på underholdning hele tiden.

Og når dere beskriver hvor krevende det er å ha barn kjenner jeg meg ikke helt igjen i det. Selv de vennene mine som har relativt krevende bokstavbarn har da mulighet til å gjøre egne ting, selv om ungene er til stede. De må kanskje hoppe opp og hjelpe ungen på kort varsel, men så kan de fortsette på egen hånd. Og vanlige barn uten diagnoser er stort sett i stand til å underholde seg selv kortere perioder av gangen, med en gang de er over spedbarnsstadiet. Men det er kanskje noe barn må lære? Og det gjør de vel ikke dersom de har en mor som ser morsrollen som noe stort og hellig, og svinser rundt barnet sitt fra det våkner til det legger seg.

[AnonymBruker]

Syns arraognasen og fordømmelsen fra Myrthel og Mirabella ligger lagt utenpå alle innlegg, og forteller om et snevert og lite reflektert syn på andre menneskers muligheter, valg og livssituasjon.

Myrthel skriver i de fleste av sine innlegg at andre "setter bort barna". Å sette bort barn er å gjemme barn født utenfor ekteskap i tidligere tider, å sette bort barn er å gjemme unna barn med handicapp på institusjon, å sette bort barn er å etterlate dem i skogen for å dø slik man gjorde imiddelalderen. Å la barna gå i barnehagen er ikk å sette bort barn. Skjerp deg.

Folk må gjerne være hjemmeværende for min del, men jeg forbeholder meg retten til ikke å bli dømt av dem fordi mine barn går i barnehage, og både jeg og min mann er i jobb. Det betyr ikke at de leveres kl 07 og hentes kl 17, de aller, aller fleste barn er et sted mindt på treet, våre barn er i bhg ca 6 timer dag, og stortrives. Det betyr ikke at vi ikke er glad i dem, det betyr ikke at det ikke var vits for oss å få barn, og det betyr ikke at barna får en dårligere oppvekst. De får bare en annen oppvekst enn de som er hjemme med mor, og vi mener det er godt for dem med sosialisering og lek med andre barn.

Det er også for enkelt, Mirabella, å skrive at det bare er å gjøre andre valg så kan man gå hjemme. Å være en god forelder betyr at barna skal ha mat, klær og tak over hodet. Det hadde ikke mine barn hatt hvis jeg var hjemme. Jeg jobber både fordi jeg trenger pengene, men også fordi jeg liker å jobbe, og liker å få input og overskudd fra jobben som jeg kan viderebringe mine barn. Jeg har også et godt innblikk i hvordan verden rundt meg fungerer, og det tror jeg ærlig talt Mirabella også kunne hatt, siden hun tror Luksusfellen er representativt for den gjennomsnittlige familiens økonomiske forhold. Og Mythel, de fleste jobber ikke for status, men for å ha penger til å brødfø seg selv og familien, og få dekket basale behov som din manns økonomi dekker for dere.

Jeg bryr meg lite om at folk velger å være hjemme, har de lyst og råd så gjerne for meg, men jeg vil ikke at den hjemmeværende mødremafiaen spres usanne løgner om at jeg er en dårlig mor som ikke er glad i mine barn, og som kun prioriterer staus og egosentriske behvo gjennom ved å gå på jobb og la barna kose seg med jevnaldrende i barnehagen.

[Ciara]

Ja, jeg ser poenget ditt i første setningen Men den "må`n" har med tonefall å gjøre... Sier man MÅ gjøre, blir det fryktelig negativt... men jeg tenkte "må man selvsagt gjøre" i et normalt tonefall

Jeg tror også det har blitt stor misforståelse ang. jobbing. Hvis man ser tilbake på mine poster, så mener jeg selvsagt ikke det er galt å jobbe. Ikke ser jeg på en leilighet på 70 kvm som luksus heller (uff, den hørtes jo spydig ut da.... det var ikke ment slik)

Det jeg skrev var at jeg mener at barn blir skadelidende hvis foreldrene kun tenker status og karriere.

Det har ingenting med vanlig arbeid å gjøre. Arbeid for å leve, må vi jo alle - enten den ene eller begge i husstanden jobber.

Jeg har ikke svart ang. min manns inntekt, fordi jeg har tidligere skrevet at han tjener bra og ønsker ikke å utdype det mer. Vi tok valget å om å få flere barn, utifra at han tjente så godt at jeg hadde mulighet til å være hjemme. Jeg føler at jeg ikke kunne gitt 3 barn en så god oppvekst jeg ønsket, om jeg hadde jobbet ute.

Vi har en enebolig på ca 250 kvm, men igjen så bor vi på et sted der boligprisene ikke er skyhøye. Mannen min har lang reisevei, noe bedre nå - men før hadde han 1,5 time hver vei.

Føler vel at denne diskusjonen har utviklet seg til å bli "mitt valg er best" hvor vi står og drar i to retninger. Det kommer vel litt av overskriften. Skal man skrive hvorfor man har valgt å være hjemme, vil det jo av den grunn lett virke negativt for den som jobber ute. Jeg har jo valgt å være hjemme av flere grunner, og sier jeg de grunnene - får man høre at man setter seg høyere enn andre her inne, at man ikke forstår andres situasjon osv... Men det er ikke lett å begrunne hvorfor akkurat jeg ønsker å være hjemme med mine barn, uten at det virker negativt på motsatte valg.... skjønner?

Jeg har ingen problemer med å forstå ditt valg.

Men det som er klart av ditt innlegg er at du nok er blant de mest privilegerte mødrene. Du har en mann som tjener godt og derfor større frihet enn mange andre til å velge om du vil jobbe eller ikke. Ingenting galt i det, men dere som er så heldige å være i en slik situasjon bør innse at dere nettopp ER privilegerte, og at alle ikke har mulighet til å gjøre samme valg som dere.

Jeg er ganske sikker på at min situasjon er mer representativ. Og så finnes det muligens noen veldig få som er like privilegert som deg og som prioriterer på en måte andre ikke kjenner seg igjen i, dvs bruker den økonomiske friheten til å kjøpe ting. Disse tror jeg det er få av. Det finnes også mange som er så glade i jobbene sine at de ønsker å beholde dem, selv om de økonomisk kunne latt være. Det har vi fortsatt ingen rett til å moralisere over.

[Gjest ViljaH]

Hjemmeværende kommer i mange fasonger. Noen baker og koker og steller barn og driver med husflidsprosjekter. Noen gidder ikke jobbe, så de gjør litt hjemme, og ser mye på tv og slikt. De første har jeg respekt for, ikke de siste. Det er viktig at folk har lyst og evne og vilje til å gjøre noe med livet sitt, så er det opp til dem hva de liker å gjøre, synes jeg.

Det er viktig at barna får leke med andre barn jevnlig. Hvis det er mange barn hjemme på dagtid i nærheten, så har du tilgang. Er alle andre barn i bhg eller bor langt unna, så må du nesten vurdere bhg på dine også. Barn har ikke godt av å bare være sammen med voksne.

Jeg ønsker ikke selv å være hjemmeværende da jeg synes det er kjedelig å stelle hus, og veldig morro å jobbe ute. Hver sin smak. Men, hadde jeg vært hjemme, så hadde vi iallefall ikke hatt råd til stor barneflokk.

[Gjest Heidi-heidi]

Jeg syns det er ganske stygt å antyde at foreldre som jobber 100% setter karriere og status over familien. Folk har ulik bakgrunn, bosted, økonomi og utdannelse. Det som er et åpenbart valg for en familie kan føre til langvarig uheldige konsekvenser for en annen.

Det er ikke til å komme unna at enkelte yrkesgrupper gjennomsnittlig har sikrere jobber, og bedre mulighet for deltidsarbeid enn andre. Dette påvirker selvfølgelig hvor enkelt det er å stå helt eller delvis utenfor arbeidslivet i lengre perioder. En hjelpepleier vil for eksempel lett kunne gå tilbake til tilsvarende jobb selv etter flere års opphold, samtidig som det vil være relativt uproblematisk å jobbe bare litt om vedkommende skulle ønske det. Mange yrker innen offentlig sektor har i tillegg den fordelen at det er gode jobbutsikter over hele landet, både på bygda og i byen. Dette er en faktor som gjør at enkelte grupper har bedre muligheter for å flytte til steder med BÅDE lavere boligpriser OG relevante jobber i nærmiljøet.

En sivilingeniør med spisskompetanse innen ubåtteknologi eller en spesialisert forsker på universitetet vil også kunne velge å stå utenfor arbeidslivet lenge, eller flytte til bygda for å leve billig - men valget vil gi helt andre konsekvenser. Etter to år utenfor arbeidslivet kan mye av kompetansen være utdatert, og man risikerer å slite med å finne relevant jobb. Da kommer man kanskje etter en helhetsvurdering fram til at det å jobbe fulltid vil gagne familien på sikt - selv om barna må tidlig i barnehagen. Selv om dette er tenkte eksempler finnes det mange slike jobber, hvor man ikke skal være borte lenge før det blir trått å komme tilbake. Det er også mange yrker der deltidsjobbing er svært lite hensiktsmessig.

Et valg som for noen handler om å legge ferieturen til skogen, og handle på tilbud noen år, handler for andre i tillegg til dette om man er villig til å risikere å stå utenfor et arbeidsliv en har utdannet seg til. Selv om det kanskje var best for toåringen å ha en hjemmeværende mor, er det ikke sikkert det er best for seksåringen å ha en mor som ikke lenger får relevant jobb...

[Gjest ViljaH]

Men det er jo helt sant. Hvorfor får man barn når man ikke har tid til de? Jeg hadde da ikke skaffet meg en hund heller, og bare overlatt den til andre....

Hvorfor tror du verden har blitt så hard og rå? Fordi det vokser opp så utrolig mange ensomme barn, som aldri blir sett kanskje? Som aldri lærer av de voksne, som vokser opp i en haug med barn.... Jeg spør bare....

Så du mener man kan ikke ha hund om man ikke er hjemme hele dagen?

Det er forøvrig ingen åpenbar sammenheng som du beskriver mellom hvem som passer barnet, og om barnet blir sett. Foreldre kan være kjærlige og oppmerksomme selv om de ikke tilbringer alle døgnets timer med barnet. Likedan, kan barn som er hjemme med foreldre bli oversett, de bare lever ved siden av hverandre. Slike barn kan bli puttet i bhg av barnevernet som et tiltak.

[Genesis]

Syns arraognasen og fordømmelsen fra Myrthel og Mirabella ligger lagt utenpå alle innlegg, og forteller om et snevert og lite reflektert syn på andre menneskers muligheter, valg og livssituasjon.

Myrthel skriver i de fleste av sine innlegg at andre "setter bort barna". Å sette bort barn er å gjemme barn født utenfor ekteskap i tidligere tider, å sette bort barn er å gjemme unna barn med handicapp på institusjon, å sette bort barn er å etterlate dem i skogen for å dø slik man gjorde imiddelalderen. Å la barna gå i barnehagen er ikk å sette bort barn. Skjerp deg.

Folk må gjerne være hjemmeværende for min del, men jeg forbeholder meg retten til ikke å bli dømt av dem fordi mine barn går i barnehage, og både jeg og min mann er i jobb. Det betyr ikke at de leveres kl 07 og hentes kl 17, de aller, aller fleste barn er et sted mindt på treet, våre barn er i bhg ca 6 timer dag, og stortrives. Det betyr ikke at vi ikke er glad i dem, det betyr ikke at det ikke var vits for oss å få barn, og det betyr ikke at barna får en dårligere oppvekst. De får bare en annen oppvekst enn de som er hjemme med mor, og vi mener det er godt for dem med sosialisering og lek med andre barn.

Det er også for enkelt, Mirabella, å skrive at det bare er å gjøre andre valg så kan man gå hjemme. Å være en god forelder betyr at barna skal ha mat, klær og tak over hodet. Det hadde ikke mine barn hatt hvis jeg var hjemme. Jeg jobber både fordi jeg trenger pengene, men også fordi jeg liker å jobbe, og liker å få input og overskudd fra jobben som jeg kan viderebringe mine barn. Jeg har også et godt innblikk i hvordan verden rundt meg fungerer, og det tror jeg ærlig talt Mirabella også kunne hatt, siden hun tror Luksusfellen er representativt for den gjennomsnittlige familiens økonomiske forhold. Og Mythel, de fleste jobber ikke for status, men for å ha penger til å brødfø seg selv og familien, og få dekket basale behov som din manns økonomi dekker for dere.

Jeg bryr meg lite om at folk velger å være hjemme, har de lyst og råd så gjerne for meg, men jeg vil ikke at den hjemmeværende mødremafiaen spres usanne løgner om at jeg er en dårlig mor som ikke er glad i mine barn, og som kun prioriterer staus og egosentriske behvo gjennom ved å gå på jobb og la barna kose seg med jevnaldrende i barnehagen.