Hjemmeværende mor

[Donpedro]

Igjen; det er ikke slik at alle som jobber 100 % x 2 har god råd?!!!

[Mirabella76]

Og pussig nok tenker jeg veldig likt, men skal likevel jobbe 100%. Hva betyr det, tror du?

Det betyr at du er ei veldig god mamma, den tida du er saman med barna dine! Men at du har ganske mykje mindre tid enn meg til å vera saman med barna dine, og få ta del i slike små gleder.

Og så betyr det sikkert også at du velger å jobba fullt, i hovudsak fordi du trivest med jobben din. Og ikkje fordi du er opptatt av karriere, og å tena mest mulig pengar. Og det er jo sjølvsagt positivt, viss det er tilfelle!

Endret 10. juni 2011 av Mirabella76

[SummerJoy]

Det betyr at du er ei veldig god mamma, den tida du er saman med barna dine! Men at du har ganske mykje mindre tid enn meg til å vera saman med barna dine, og få ta del i slike små gleder.

Og så betyr det sikkert også at du velger å jobba fullt, i hovudsak fordi du trivest med jobben din. Og ikkje fordi du er opptatt av karriere, og å tena mest mulig pengar. Og det er jo sjølvsagt positivt, viss det er tilfelle!

Eller fordi hun må for å få det til å gå rundt? Kanskje?

[Myrthel]

Verken eg eller Myrthel er arrogante, og me fordømmer ingen. Eg vil heller påstå at det er dåke andre som fordømmer oss, så mykje kritikk me får for at me meinar noko anna enn fleirtalet her inne!

Det er så sant. Det er jo hakking på høyt nivå på oss...

Vi har tatt våre valg, og nevner vi det her - blir vi bombandert med negativitet. Dette er en tråd hvor TS spurte om synspnkter ang. å være hjemmeværende. Når vi da svarer ærlig på dette - blir vi beskyldt for å være arrogante og hva værre er fra utearbeidende mødre. Har ikke vi lov til å ha en annen mening? Har ikke vi lov til å si HVORFOR vi mener barna har det best hjemme?

Hvordan skal man få frem hva man mener er positivt med sitt valg om man samtidig skal skryte uhemmet av de som velger det helt motsatte av oss? Det kaller jeg heller rimelig vinglete....

Nå har det stått side opp og side ned om hvor "lite inteligente", kjedelige osv osv vi er.... DET er altså helt greit?

Dere tåler ikke å høre at vi mener deres valg ikke er ok for barna, men vi må godta å bare få dritt tilbake?

Men, men - hvis dere (som har slengt mye til oss) - ikke tåler å høre en annens mening - så er det umulig å føre en diskusjon.

Jeg tror det bunner i misunnelse fra mange. Hvorfor er det noen som så desperat forsøker å forsvare sine valg, hvis de ikke har dårlig samvittighet?

(Jeg er ikke sint i dette innlegget, jeg smiler vel mer - og føler at det jeg alltid har trodd viser seg å stemme igjen.....)

[Myrthel]

Eller fordi hun må for å få det til å gå rundt? Kanskje?

Tror virkelig ikke du har fått med deg poenget her

[SummerJoy]

Tror virkelig ikke du har fått med deg poenget her

Virker heller som det er dere som ikke forstår at noen foreldrepar faktisk må jobbe 100 % begge to, for å overleve.

[Minimus]

Jeg hadde gått på veggen av kjedsomhet, BARE se barna hver dag, det eneste voksne mennesket man prater med hele dagen er en nabo som gjør en gal, og når mannen kommer hjem fra jobb er han for sliten til å prate... Så får han gå på jobb og gjøre noe han forhåpentligvis er interessert i, mens den mest givende samtalen du får ha i løpet av hele dagen er hvorvidt bæsj skal i bleia eller do.

(Forresten, "forsoved" skrives forsåvidt"... Ser veldig rart ut å skrive forsoved i et innlegg om at du er smart og reflektert. Mener det ikke slemt, bare så du vet det til neste gang)

Det siste der hadde du vel eigentleg ikkje trengt å skreve Og, at ein er smart og reflektert treng ikkje å ha noko med rettskriving på internett å gjere.

Endret 10. juni 2011 av Minimus

[Myrthel]

Virker heller som det er dere som ikke forstår at noen foreldrepar faktisk må jobbe 100 % begge to, for å overleve.

Beklager at jeg ler litt her nå, men jeg begynner nesten å lure på om enkelte ikke kan lese??

Jeg tror jeg snart har skrevet 100 ganger det samme her...NEMLIG AT JEG SELVSAGT ALDRI HAR SIKTET TIL DE SOM MÅ JOBBE, men at MIN MENING er at MANGE flere burde sette barna fremfor jobb. Da må du vel skjønne at det ikke gjelder de som jobber for å opprettholde et normalt liv?

Men det er MIN mening. Det hjelper ikke om flere kommer å sier (skriver) "jammen vi må jo jobbe...." som et motinnlegg. Det blir bare helt dumt.....

Det er vel ingen som har rett eller galt her? Vi har hver vår mening.... Slutt å kritiser mine.... Det må vel gå ann å diskutere uten å få hakking tilbake hele tiden...?

[Gjest Ludovie]

Eg er så utrulig enig i det du skriver, om at dei som traktar etter høgast mulig stilling, tenar masse pengar, og er opptatt av høg status for å bli sett opp til av andre, ikkje er personar eg har noko særlig til overs for. Dei er rett og slett snobbar, ja.

:overrasket:

Hva slags verden lever du i, egentlig? Jeg tviler selvfølgelig ikke på at det sikkert finnes noe slike som du beskriver her, men at det er spesielt vanlig, nekter jeg å tro på.

Til orientering er jeg selv høyt utdannet, og det er de fleste av vennene mine også. Mange av dem innehar dessuten toppstillinger. Allikevel er det du beskriver her helt fremmed for meg. Så å si alle jeg kjenner - toppstillinger eller ikke - har stor omsorg for barna sine, og er veldig opptatt av å være gode foreldre. Og de er dessuten overhodet ikke opptatt av status og det å bli sett opp til av andre. Jeg mistenker at du ferdes i litt sånne håpløse og usunne miljøer, og dermed blir det jo virkelig håpløst å skulle generalisere ut fra dette.

Dessuten: Du (og Myrthel) klager over at folk i denne tråden dømmer dere. Det synes jeg er en litt teit diskusjonsteknikk. I den grad jeg dømmer deg, er det fordi du ikke evner å se at ulike mennesker har ulike forutsetninger, bakgrunn og personlighet, samt at det ikke bare finnes én måte å være god forelder på.

[Mirabella76]

Hvis ikke jeg tar helt feil så har du skrevet tidligere i tråden at du er i midten av 30-årene?

Og allikevel så evner du ikke å se lenger enn din egen nese. Du har total mangel på å kunne sette deg inn i andre menneskers situasjon, og for deg er det KUN din egen løsning som gjelder. Alt annet er dårlig prioriteringer, stress og at man kaster bort barndommen til barna.

Jeg var også hjemme da barna var små, men jeg går ikke rundt å rakker ned på de som velger annerledes enn meg.

De aller fleste jobber ikke for å kunne ha dyre flotte boliger eller biler, men for å kunne betale regninger, ha mat på bordet og klær til familien.

Egentlig er det jo blant dine egne du finner de du kritiserer. De som er bemidlet nok er de som kan prioritere ned pengebruk, men er jo også de som kan bruke penger i øst og vest.

Det virkelige liv er ikke slik som du beskriver. Ikke alle har mulighet eller lyst til å gå hjemme, og skal du ha respekt for dine valg må du også respektere andres.

Din mening er nettopp din mening på samme måte som min mening er min mening. Hverken du eller jeg er NOEN til å fortelle hva som er rett for andre.

Eg er 34 år gammal, uten at det har noko med saken å gjera.

Eg klarar heilt fint å setja meg inn i andre mennesker sin situasjon. Det einaste eg prøver å få fram, er at dei aller fleste kunne ha valgt å prioritera annleis, om dei virkelig hadde ønska det. Eg har aldri sagt at det kun er mi eiga løysing som er bra nok. Det eg ikkje synst er greit, er å prioritera jobb framfor barna sine. Eg har aldri sagt at alle som velger å jobba, set karrieren framfor behova til sine eigne barn. Men dei som faktisk gjer det, synst eg har prioritert feil. Og det må eg få lov til å meina!

Eg fortel ikkje kva som er rett for deg, eller for nokon andre! Det einaste eg seier, er kva eg meinar er rett, og korleis eg sjølv ville ha valgt - og det blir faktisk noko heilt anna!

[Donpedro]

Men er målet at alle skal ønske det samme?

Har alle barn det aller best om de er litt mer sammen med foreldrene sine enn de er i dag? Eller kan det tenkes de har det sånn ca likt som i dag?

Jeg dømmer ingen som gjerne vil være masse hjemme med barna sine. Selv om ikke jeg ønsker det så skjønner jeg godt at andre gjerne vil. Imidlertid lar jeg meg ikke fortelle at det er fordi jeg skal ha så himla fin bil, hus, fancy ferier, statusjag osv. Jeg lever nemlig helt ordinært. Og har ordinære barn som har det helt fint.

[Donpedro]

Bare en tanke;

Hvis målet er at små barn bør være mindre i barnehagen enn 6 timer om dagen. Da er de der ca fra kl 9-15. Jeg måtte da jobbet ca 60-70 % for å få det til å gå rundtrent praktisk. For jeg måtte vært den som hentet og leverte alle dager (mannen min har kjernetid fra 9-15 og jobber med 1 t reisevei slik mange gjør her vi bor), og jeg må også ha tid til å komme meg til/fra jobb. Jeg hadde jobbet vettet av meg, fordi jobben ikke hadde satt inn vikar for 30-40 %, noe som ville medført økt stress for meg. Hadde jeg byttet jobb (noe jeg ikke vil, for jeg trives godt og barna er jo større om et par år) - hadde vi uansett ikke hatt råd til at jeg jobbet så lite. I tillegg ville vi jo fått pensjonssparing for meg privat som utgift i tillegg.

Ingen god situasjon for oss som familie, det kan jeg med sikkerhet si.

[SummerJoy]

Beklager at jeg ler litt her nå, men jeg begynner nesten å lure på om enkelte ikke kan lese??

Jeg tror jeg snart har skrevet 100 ganger det samme her...NEMLIG AT JEG SELVSAGT ALDRI HAR SIKTET TIL DE SOM MÅ JOBBE, men at MIN MENING er at MANGE flere burde sette barna fremfor jobb. Da må du vel skjønne at det ikke gjelder de som jobber for å opprettholde et normalt liv?

Mirabella gjentar gang på gang at det "er bare til å..." for "de aller aller fleste", så var vel henne jeg siktet mest til.

[Gjest Myggen]

Man får pensjonspoeng av å gå hjemme å ha omsorg for barn. Hvis man har en lønn under 350 000 lønner det seg å ikke tjene noen ting.

[Myrthel]

Men er målet at alle skal ønske det samme?

Har alle barn det aller best om de er litt mer sammen med foreldrene sine enn de er i dag? Eller kan det tenkes de har det sånn ca likt som i dag?

Jeg dømmer ingen som gjerne vil være masse hjemme med barna sine. Selv om ikke jeg ønsker det så skjønner jeg godt at andre gjerne vil. Imidlertid lar jeg meg ikke fortelle at det er fordi jeg skal ha så himla fin bil, hus, fancy ferier, statusjag osv. Jeg lever nemlig helt ordinært. Og har ordinære barn som har det helt fint.

Mitt mål er iallefall ikke at alle skal ønske det samme. Men for å belyse min mening må jeg skrive hva jeg ser på som viktig for barn. Jeg velger det jeg mener er best for mine barn, andre velger det de syntes er best for sine.

Istedenfor en diskusjon hvor hver og en kan fortelle positive ting om sine valg, og hvorfor man velger som man gjør - har dette utviklet seg til en krangel, med usakelig drittslenging. Det syntes jeg blir helt feil. Jeg sitter gjerne og leser andres meninger jeg, og selvsom jeg kan være totalt uenig hakker jeg ikke på de som mener noe annet enn meg...(det er noe helt annet å bli motsagt)

(det siste jeg skrev var generelt, ikke siktet til deg Donpedro)

[Myrthel]

Mirabella gjentar gang på gang at det "er bare til å..." for "de aller aller fleste", så var vel henne jeg siktet mest til.

Ok (men det var meg du siterte et sted her...)

[Gjest ViljaH]

Min erfaring er at småbarnsårene går utover arbeidslivet, fordi man pri anderledes. Det er ikke da man legger inn støtet på jobb. Da sjonglerer man så man får tid til begge deler. Det er ikke så veldig mange tårnfrider omkring.

Mødre i arbeidslivet får også tid til å studere barnetær i gresset. og kan bruke penger på vaskehjelp så tiden hjemme blir brukt på bollebaking istedet for gulvvask.

Denne diskusjonen er forøvrig preget av spissformuleringer fra begge sider. De fleste mødrene jeg kjenner har avanserte jobber og høy lønn. Og de aller fleste jobber redusert mens barna er små for å få mer tid til dem. Mindre stress i hverdagen. De får til det begge sidene her skriker etter. Det er korrekt at å være utenfor arbeidslivet i 2-3 år pr unge er risikabelt, man faller helt bakpå. Og det er riktig at man kan gå ned til 80% uten større problem, fleksibilitet er et gode gruppen jeg tilhører har, men veldig mange ikke har, dessverre. Vår familie tåler lønnstap fordi vi ikke maxet boliglånet ift inntekt. Man velger til en grad sitt utgiftsnivå.

Jeg er også veldig enig i at man ikke kan gjøre seg uattraktiv på arbeidsmarkedet for å være hjemme i lang tid, det er korttenkt.

Synes M har lite kunnskap og er forutinntatt om bhg, det er ikke bråk og stress og kaos dagen lang. Småbarnsavd til min sønn er rolig og trivelig med bare 10 barn.

[SummerJoy]

Ok (men det var meg du siterte et sted her...)

Jada. Men nå var det nå du som først siterte meg, og skyter inn at jeg ikke forstår poenget med tråden og himler med øynene.

[Mirabella76]

Hvorfor kan du ikke bare innse at ikke ALLE har muligheten til å jobbe mindre enn de gjør. Yrker er forskjellige, og i enkelte bransjer er man ute, hvis man er ute av arbeidslivet i 3-4 år. Da kan det hende man aldri mer får relevant jobb i forhold til utdannelsen sin, og må ta til takke med noe annet resten av livet. Jeg savner litt refleksjon og langsiktig tenkning hos deg. Du klarer ikke forstå sier du, men faktum er hvis alle skulle vært hjemme 3-4 år etter HVER unge, som du mener er riktig, hadde faktisk samfunnet gått i stå. Dessuten må det gå an å begripe at ikke alle har økonomi til å jobbe redusert. Det høres så enkelt ut på deg, det er jo bare å flytte til en annen kant av landet. Bryte med familie og venner, å jakte delitdsjobber ute i distriktsnorge. Mener du virkelig dette er verdt det for barna sin del? Å kanskje bare få se farmor 2 ganger i året, fordi man flyttet til narvik for å bo billigere, slik at man kunne være hjemme med ungen i 2 år.

Det virker som du bor på en helt annen planet enn andre når det kommer til å tenke praktisk å realistisk. At du mener det er best for ungen at man er hjemme de første 2-3 årene er forsåvidt greit nok. Men at ikke dette er hensiktsmessig for alle må det jo gå an å begripe? Det er mange forhold som kan gjøre at det er gunstigere for begge foreldrene å jobbe i denne fasen (OGSÅ for barnet på lengre sikt), og hvis du ikke klarer å se de forholdene synes jeg du bør tenke litt ekstra godt etter. Å se litt utover din egen livssituasjon og nesetipp burde kunne forventes av en kvinne i din alder.

Eg skjønnar poenget ditt i at alle ikkje har muligheten til å vera heimeverande, pga slike ting som du nevner. Men samme kva du seier, så har det med prioriteringar å gjera. Skjønnar at du ikkje forstår heilt kva eg meinar. For å ta eit litt ekstremt eksempel: Viss ein har ein jobb der ein er ute av arbeidslivet, om ein er vekke i nokre få år, så burde ein vel egentlig ha funne seg ein annan jobb før ein fekk barn - ideelt sett!

Såklart skjønnar eg alt det der med at folk flest ikkje er villige til å gi opp jobben sin, og jobba som noko anna enn dei er utdanna til i ein periode - når dei gjerne tener bra i jobben, og har brukt mange år på utdanning. Eg prøver berre å få fram poenget med at det er fullt mulig å velga annleis, om ein virkelig er villig til det - sjølv om det for mange betyr store omstillingar i livet! Eg seier altså berre at det er mulig å få til, ikkje at det er så mange som faktisk ville ha ofra så mykje, for å få muligheten til å vera heimeverande med barn. Det er nok ikkje alltid at det er verdt det, nei - viss det får mange andre negative konsekvensar. Men ein kan ikkje alltid få både i pose og sekk. Viss både mannen og kvinna i ein familie har ein veldig krevande jobb, så må ein kanskje berre innsjå at dette livet ikkje lar seg kombinera med barn.

Eg har forresten aldri sagt at eg meinar at alle burde ha vore heimeverande i 3-4 år, etter kvar unge! Det einaste eg har sagt, er at dei aller fleste hadde hatt mulighet til å iallfall jobba litt redusert, mens barna er heilt små.

Ellers må eg få seia at eg synst det er litt rart at ein ung mann som deg, som ikkje ein gang har familie, liksom veit alt om korleis det fungerer å ha barn samtidig som ein er i full jobb! (Som eit motangrep til dine uttalelsar om kva som kan forventast av ei kvinne i min alder). Eg blir berre så oppgitt over slike usaklige kommentarar! Og kommentaren min til deg, er berre for å få deg til å forstå kor dumt det blir å koma med slike uttalelsar. Me må jo kunne klara å diskutera det denne debatten handlar om, og oppføra oss som vaksne mennesker - uten å trenga å rakka ned på kvarandre!!!

Endret 10. juni 2011 av Mirabella76

[Mirabella76]

Nei, det er jo mye bedre at trygdede folk som har all verdens tid får barn. Genene til dyktige, arbeidssomme folk bør ikke føres videre.

Jeg har flere barn, og jeg jobber fullt. Det gjør mannen min også. Vi bor i et område hvor boligprisene ikke kan kalles annet enn blodpriser. Vi har au pair som avlaster oss i huset og med barna.

Og dette er jeg godt fornøyd med.

Vi har faktisk forsøkt dette med et ”roligere, enklere liv”. Vi flyttet ut av byen, i nærheten av familien, kjøpte hus for en billig penge, og la opp til at jeg skulle jobbe redusert. Jeg trivdes ikke med det. Jeg syntes dagene fløt av gårde, fikk gjort svært lite fornuftig. Den samme følelsen har jeg for øvrig hatt når jeg har vært hjemme i mammapermisjon.

Men det aller viktigste argumentet for at vi ga opp ”prosjekt enklere liv” var at jeg ikke kunne se for meg at barna mine skulle ha ungdomstid og tilknytning til det stedet der vi bodde. Det var ikke noe særlig bra sosialt miljø, rett og slett. Du hadde familier på trygd, fosterhjemsbarn og ellers mange familier i ”lavstatusyrker”. Alle familiene var ikke ”fattige”, for all del, noen tjente mer enn jeg noensinne vil gjøre på gründer- eller håndverksbedriften sin. Men utdanningsnivået var så lavt at jeg følte meg helt ”lost”. Og jeg fikk flashbacks til min egen ungdomstid ”på bygda”, der jeg alltid følte meg litt utenfor fordi jeg ikke drømte om å bli sammen med tøffeste rånerguttene, i motsetning til mine venninner. Miljøet former deg, og jeg så for meg sønnen min bli drept i en trafikkulykke (fyllekjøring) som 18- åring, eller min datter få barn som 17- åring.

Så for oss føler jeg at prioriteringen er riktig. Barna virker overhodet ikke utrygge eller forsømte. De har ressurssterke foreldre som er stolte av jobben sin. Vi bor i et område hvor vi trives, og vi har kort reisevei til jobb.

Så bra at du er fornøyd med det livet dåke har valgt for dåke sjølv og barna! Ingenting er bedre enn det.

Og i ditt tilfelle høyrest det jo absolutt ut som om den løysinga dåke har valgt no, fungerer bedre enn den løysinga dåke prøvde ut tidlegare.

Skjønnar ikkje kvifor du og så mange her inne trur at eg kritiserer alle andre som ikkje er heimeverande på fulltid! For det gjer eg absolutt ikkje. Eg meinar berre at dei som får barn, men som likevel prioriterer jobben framfor alt anna, har valgt feil, etter mitt syn. For eg trur absolutt ikkje at eit lite barn har godt av å vera i barnehagen i 8-10 timar kvar dag, og av den grunn (etter mitt syn) får altfor lite tid saman med foreldra sine.