Hjemmeværende mor

[AnonymBruker]

Det er da ikke ensbetydende at man er dum eller enkel, bare fordi man har et ønske om å ikke være i arbeid.

Neida, man kan rett og slett være lat også.

[AnonymBruker]

Du skriver jo om jobber man ikke finner stimulerende. Da antar jeg at man ønsker større utfordringer. Hvis man ikke finner jobber som ikke krever utdannelse stimulerende nok, finner man kanskje dette hvis man studerer.

Hvor skriver jeg at folk som ikke tar utdannelse er dumme? Ikke legg ord i munnen på meg.

Hva om de ikke ønsker å studere mer da og få en stimulerende jobb, når de føler de får nok stimuli hjemme? hva om du bare kan godta det?

[Gjest navnelapp]

Hva om de ikke ønsker å studere mer da og få en stimulerende jobb, når de føler de får nok stimuli hjemme? hva om du bare kan godta det?

i eit samfunnsmessig perspektiv er det svært vanskeleg å godta det. Dei som ikkje arbeider vil framleis ha tilgang til samfunnsgode (helsestell, skulegang for sine barn, omsorg for "sine" eldre, minstepensjon) som er grisedyre, og som må finansierast ved hjelp av skattar og avgifter.

At ein har det slik i kortare perioder medan ein blir forsørga av ein annan er no så, men at det blir ein permanent tilstand for ei stor gruppe menneske ville vere øydeleggande for samfunnet vårt. Google samfunnskontrakt, og sjå kva du finn av meir informasjon der.

[AnonymBruker]

Gid. Man kan bidra til samfunnet på andre måter enn jobb utenfor hjemmet.

[Gjest navnelapp]

Gid. Man kan bidra til samfunnet på andre måter enn jobb utenfor hjemmet.

Ja, i noko begrensa grad, men som eg sa, viss mange normale, arbeidsføre menneske krev den same retten til å ikkje bidra økonomisk virkar det sterkt øydeleggande på samfunnet vi er ein del av.

[Mirabella76]

Å være hjemmeværende handler ikke om å fylle dagen med husarbeid, men om å bruke tid med sine egne barn. Personlig kan jeg ikke skjønne at folk ønsker å se tilbake på livet sitt og tenke "jaja, jeg har brukt flere timer på jobben enn sammen med barna mine, men i allefall har jeg gjort mitt for samfunnet". Det høres uendelig trist ut.

Heilt enig i alt du seier her!

Eg har ei jente på 2 1/2 år, og har vore heimeverande sidan ho var født. Sidan i fjor haust har jenta mi gått i barnehage 3 dagar i veka, max 6 timar om dagen. Grunnen til at jenta mi har gått litt i barnehage sidan august i fjor, er fordi eg synst det er greit at ho får vera saman med andre ungar, og at ho har godt av å vera litt vekke frå meg innimellom. Og så har eg jo fortsatt masse tid saman med jenta mi, noko eg synst er kjempeviktig!

Og er er så glad for at eg slepper å vekka jenta mi tidleg kvar morgon, dra henne med meg i barnehagen, for så å henta henne igjen seint på ettermiddagen, gå heim og laga middag og eta, og så er det leggjetid. Slik det er no, så får ho sova til ho våknar av seg sjølv. Me et frukost og kosar oss, og tar oss god tid. Om ettermiddagen har me også god tid saman, før det er kveld. Ikkje mykje tid ein får saman med ungane sine, når begge foreldra jobbar fullt og har travle dagar! For meg er det kjempeviktig å ha mest mulig tid saman med jenta mi, no når ho er liten. Åra går så fort, og plutselig har ho blitt stor! Då vil eg ikkje gå rundt og angra på at eg prioriterte jobb, og hadde altfor lite tid saman med henne når ho var liten.

Og nei, eg brukar ikkje mykje tid på husarbeid! Dei dagane eg har jenta mi heime (5 dagar i veka, medrekna helga), så prioriterer eg henne. Då gjer me kjekke ting saman, og det er det å vera saman med jenta mi som er viktig. Dei dagane jenta mi er i barnehagen, får eg også mykje tid saman med henne - sidan ho har korte dagar i barnehagen. Det er faktisk ikkje all verden eg rekker å gjera, dei timane ho er i barnehagen, 3 dagar i veka. Eg gjer litt husarbeid, lagar middag, handlar e.l. Og viss eg skal til lege, tannlege, frisør e.l., så passar eg på å få time mens jenta mi er i barnehagen. På den måten er alle slike ting unnagjort mens jenta mi er i barnehagen, sånn eg eg har veldig god tid til henne når ho er heime. Det fungerer heilt flott for oss!

I august begynnar eg i jobb, i 60% stilling. Synst det kan vera greit å begynna å jobba litt no, etter å ha vore heimeverande såpass lenge. Men eg synst 60% jobb er heilt perfekt, og kunne ikkje ha tenkt meg meir! Då vil eg fortsatt ha mykje tid saman med jenta mi, samtidig som eg tenar litt pengar. Mannen min jobbar i Nordsjøen, og tener bra nok til at eg kunne ha vore 100% heimeverande enda lenger. Men eg synst det kan vera kjekt å jobba litt også. Men når mannen min er på jobb, vil jenta mi få veldig lange dagar i barnehagen, sidan det då er eg som både må levera og henta. Det er enda ein grunn til at eg ikkje kunne tenka meg full jobb (i tillegg til at eg vil ha mykje tid saman med jenta mi, når ho er liten) - for då hadde ho fått kjempelange dagar i barnehagen kvar einaste dag. Og det hadde eg ikkje synst var greit! Når eg har fått barn, så synst eg det er viktig å prioritera henne! Jenta mi er tross alt det viktigaste i livet mitt, og betyr mykje meir for meg enn både jobb, og alt mulig anna! Så derfor velger eg slik som eg gjer.

Og det blir tullete å påstå at alle heimeverande mødre har lav utdanning, slik nokon her i denne tråden hevdar! Eg har 3 års høgskuleutdanning (grunnutdanning) etter vidaregåande, i tillegg har eg tatt 2 års vidarutdanning etter det. Altså til saman 5 års høgskuleutdanning. Så eg er absolutt ikkje lavt utdanna! Dessuten har eg jobba 100% i alle dei åra eg har vore i jobb. Eg har knapt vore vekke frå jobb ein dag, og har lagt mykje arbeid ned i jobben min. Til og med då eg var gravid, jobba eg fullt heilt fram til 3 veker før termin. Så eg er absolutt ikkje ein lat person, som ikkje giddar å jobba. Heile grunnen til at eg har valgt å vera heimeverande, er på grunn av jenta mi. Etter at eg vart mamma, betyr ho mest for meg av alt i verden - og eg prioriterer henne framfor alt anna! Og om andre vil dømma meg for at eg velger å bruka mest mulig tid saman med jenta mi når ho er liten, så får dei berre gjera det. Dei bør heller tenka seg om sjølv, dei som har barn, og prioriterer jobben framfor alt anna. Dei som stressar på jobb tidleg om morgonen, kjem heim seint, og knapt ser barna sine i løpet av ei veke. Er det riktig overfor barna? Eg berre spør...

Endret 8. juni 2011 av Mirabella76

[Mirabella76]

Jeg er "mer eller mindre" hjemmeværende. Jeg jobbet før jeg fikk barna, og valgte å være hjemme med barna når de kom til verden. Har noen få "oppdrag" innimellom, ellers er jeg altså hjemme.

Det at noen velger å se ned på meg - bryr meg overhodet ingenting. Jeg velger å tro at det er av misunnelse. Jeg "ser heller ned på" personer som får barn, men som kun fortsetter å tenke på seg selv.... (hvorfor skal de da ha barn???) Vi har en god økonomi, mannen min betaler toppskatt - så fra vår lille familie kommer det mer enn nok skatt til fellespotten i dette landet. Jeg har også tjent penger og betalt skatt før, har god utdannelse, og kommer til å jobbe igjen når barna er store.

Det jeg ønsker å gi våre barn er en tilstedeværende mamma, en trygghet og en god barndom. Jeg er ikke ute etter å få skryt for at jeg gjør så mye mer i hjemmet enn alle andre, men jeg ler litt av de som påstår at å jobbe ute - gjør deg til dobbeltarbeidende... Du har da faktisk satt bort barna dine når du jobber??? Hadde du hatt de med deg, og rundt deg - så ja.... da hadde jeg vært enig.

Jeg ønsker en rolig oppvekst for mine barn, hvor vi har tid til å kose oss og slipper stress. Jeg ønsker å ha god tid til å følge opp ungene mine både når det gjelder skole, lekser og fritid. Jeg avlaster også min mann ved å klippe plen, måke snø, male hus osv. osv... Dette gjør at også han nyter godene ved at jeg er hjemme.

(men jeg ser også de hjemmeværende skrekkeksemplene som bor foran tv`n men røyken i hånden hele dagen....og da skjønner jeg godt at man ikke får ett godt rykte....)

Eg vil også seia meg enig i heile innlegget ditt!

Du er ei slik heimeverande mamma, som eg også er. Som prioriterer barna framfor jobb, og det synst eg er kjempebra! Eg ser opp til slike kvinner som deg. Men eg ser sjølvsagt ikkje opp til slike heimeverande som du nevner, som er late, og sit med røyken i handa dagen lang. Og eg ser heller ikkje opp til dei som mange ser på som "supermammaer", som har full jobb, i tillegg til barn. For som du seier, dei er jo ikkje dobbeltarbeidande, så lenge barna er i barnehage mens dei er på jobb. Og dei prioriterer faktisk vekk tid saman med barna sine, for å jobba mest mulig - og det synst eg ikkje er positivt. Eg meinar at når barna er små, så bør dei prioriterast. Så kan ein heller prioritera jobb, når barna har blitt større.

Endret 8. juni 2011 av Mirabella76

[AnonymBruker]

Om du er heimeverande med 2 eller fleire små ungar (altså ikkje med ungar som går i bhg eller skule), så er jobbar du minst like mykje som viss du har ein jobb utanfor heimen. Eg, som er heime med ein 1-åring og ein 3-åring, sit så og seie aldri stille i løpet av dagen, det går i ett heile tida, og arbeidsdagen startar tidleg om morgonen og er ikkje over før ungane er i seng om kvelden. Å vere på ein "normal" jobb utanfor heimen i 8 timar, er mykje mindre slitsomt enn å vere heime med små ungar i 8 timar.

Eg påstår heller ikkje at eg gjer meir enn dei som jobbar og har ungane i bhg heile arbeidsdagen, men eg trur ikkje eg gjer noko særleg mindre heller. Dei som jobbar utanfor heimen har tross alt setti bort ungane sine i ca 8 timar kvar dag, medan me som er heime, passar ungane sjølv med alt det inneber. Eg vil tru den totale arbeidsmengda er ganske lik (litt avhengig av antall barn og kor krevande jobben er), men å vere heime er kanskje litt meir utmattande psykisk - dei som jobbar ute får tross alt litt "avveksling".

Beklager, men jeg var hjemmeværende med barna fra yngstemann ble født til han var 2,5 år. Det er ikke 2 år engang mellom ungene og minstemann er født med astma. Eldstegutten har adhd og as.

Hvis jeg sammenligner da jeg gikk hjemme vs nå i jobb, er hjemmeværende mye mindre krevende.

Begrunnelsen til det er veldig enkel:

Nå er jeg nødt til å stå opp til ett visst tidspunkt.

Jeg har x antall minutter på å gjøre meg og ungene i stand.

Vi skal rekke bussen ett bestemt klokkeslett.

Det er kundene og ikke jeg som bestemmer arbeidsmengden min.

Det er kunden som bestemmer tempo jeg må jobbe i.

Det er kundemengden som bestemmer om og når jeg kan ta pause.

Det er busselskapet som bestemmer når jeg kan komme meg hjem.

Jeg bestemmer selv arbeidsmengde og tempo på kvelden.

Da jeg gikk hjemme hadde jeg ikke 100 checkpoints jeg MÅTTE være gjennom til ett visst tidspunkt.

Man styrer veldig mye sin egen hverdag som hjemmeværende. Har man ikke lyst til å brette sammen klærne akkurat på mandag er det ingen som skyter deg hvis du venter med det til tirsdag.

Når det er sagt, ser jeg ingenting galt hverken i utearbeidende mødre/fedre eller hjemmeværende mødre/fedre

[AnonymBruker]

Dei som stressar på jobb tidleg om morgonen, kjem heim seint, og knapt ser barna sine i løpet av ei veke. Er det riktig overfor barna? Eg berre spør...

Tja, du kan jo tsarte med å spørre mannen din? Han kommer jo til å gå glipp av ganske mye i oppveksen hennes, med pendlerjobb.

[Mirabella76]

Tja, du kan jo tsarte med å spørre mannen din? Han kommer jo til å gå glipp av ganske mye i oppveksen hennes, med pendlerjobb.

Ja, det er heilt sant! Men det er hans valg, ikkje mitt. Eg kunne aldri hatt ein sånn jobb, når eg har fått barn. Så eg synst faktisk synd på mannen min, som går glipp av så mykje tid saman med jenta vår, no når ho er liten. Men så lenge han ikkje ser på det som noko problem sjølv, så er det vel greit. Eg har sagt til mannen min at han heller kunne ha fått seg ein jobb på land, men det vil ha ikkje. Så då er det ikkje så mykje eg kan gjera med det. Men eg skulle absolutt ønskja for jenta mi sin del, at ho fekk meir tid saman med pappaen sin.

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76

[Rayanne]

Ja, i noko begrensa grad, men som eg sa, viss mange normale, arbeidsføre menneske krev den same retten til å ikkje bidra økonomisk virkar det sterkt øydeleggande på samfunnet vi er ein del av.

Sant det, det blir litt som å vaksinere barna. De som lar være surfer på tryggheten det gir at andre gjør det. Grunnen til at vi har ett system med masse gratis velferdsordninger er for at de som er syke og mindre priviligerte skal slippe å bli enda sykere fordi de må overleve, og da er det litt dårlig at arbeidsføre og friske folk skal utnytte disse ordningene, og ikke bidra.

[Genesis]

Og om andre vil dømma meg for at eg velger å bruka mest mulig tid saman med jenta mi når ho er liten, så får dei berre gjera det. Dei bør heller tenka seg om sjølv, dei som har barn, og prioriterer jobben framfor alt anna. Dei som stressar på jobb tidleg om morgonen, kjem heim seint, og knapt ser barna sine i løpet av ei veke. Er det riktig overfor barna? Eg berre spø

Ja, det er heilt sant! Men det er hans valg, ikkje mitt. Eg kunne aldri hatt ein sånn jobb, når eg har fått barn. Så eg synst faktisk synd på mannen min, som går glipp av så mykje tid saman med jenta vår, no når ho er liten. Men så lenge han ikkje ser på det som noko problem sjølv, så er det vel greit. Eg har sagt til mannen min at ha heller kunne ha fått seg ein jobb på land, men det vil ha ikkje. Så då er det ikkje så mykej eg kan gjera med det. Men eg skulle absolutt ønskja for jenta mi sin del, at ho fekk meir tid saman med pappaen sin.

De fleste har ikke økonomi til å gå hjemme! Du lever jo som en parasitt på mannen din, det er du vel klar over? Den eneste grunnen til at du har råd til å gå hjemme, er et han jobber ræva av seg i nordsjøen. og NEI, det er ikke hans valg, det er noe han er NØDT til for at økonomien deres skal gå rundt. Mannen din vet at å jobbe på land er mye dårligere betalt.

Begge innelggene dine vitner om en ignorant holdning til folk rundt deg, og kun evne til å se på deg og ditt. Du ser OPP til hjemmeværende mødre sier du. Ja, da kan vi jo alle gjøre slik som du synes er best, og bare være hjemme med barna våre alle sammen. Da regner jeg med du tåler at legevakta er stengt når ungen din er akutt syk, at du må sy klær selv, samt dyrke mat. Sjølvhjulpen kalles det, og det er alternativet til den samfunnsorganiseringen vi har i dag.

[Rayanne]

*zip*

Og det blir tullete å påstå at alle heimeverande mødre har lav utdanning, slik nokon her i denne tråden hevdar! Eg har 3 års høgskuleutdanning (grunnutdanning) etter vidaregåande, i tillegg har eg tatt 2 års vidarutdanning etter det. Altså til saman 5 års høgskuleutdanning. Så eg er absolutt ikkje lavt utdanna! Dessuten har eg jobba 100% i alle dei åra eg har vore i jobb.

Du sier jo at du vil ut i jobb igjen, med deltid, nå når ungen er blitt større, så da skjønner jeg ikke hvorfor du blir så fornærmet over utsagn som ikke gjelder deg.

Jeg synes det er helt rimelig at folk er hjemme med ungen til den er 2-3 år og klar for mer sosial omgang, det jeg stusser over er de som påstår at det er nødvendig å være hjemmeværende utover dette. At man jobber deltid har jeg også stor forståelse for, så lenge man har barn.

De jeg henviser til når jeg sier kjedelig og lavt utdannet er disse momzillaene som legger et nytt egg hvert tredje år, godt tilpasset overgangsstønaden, og jobber minst mulig.

[Jens]

De fleste har ikke økonomi til å gå hjemme! Du lever jo som en parasitt på mannen din, det er du vel klar over? Den eneste grunnen til at du har råd til å gå hjemme, er et han jobber ræva av seg i nordsjøen. og NEI, det er ikke hans valg, det er noe han er NØDT til for at økonomien deres skal gå rundt. Mannen din vet at å jobbe på land er mye dårligere betalt.

Begge innelggene dine vitner om en ignorant holdning til folk rundt deg, og kun evne til å se på deg og ditt. Du ser OPP til hjemmeværende mødre sier du. Ja, da kan vi jo alle gjøre slik som du synes er best, og bare være hjemme med barna våre alle sammen. Da regner jeg med du tåler at legevakta er stengt når ungen din er akutt syk, at du må sy klær selv, samt dyrke mat. Sjølvhjulpen kalles det, og det er alternativet til den samfunnsorganiseringen vi har i dag.

Jøssenavn.......her var det mye bitterhet......

[Gjest rabrabara]

Det blir så unyansert! Det å jobbe mens man har små baren er ikke ensbetydende med å bare stresse og aldri se ungene sine, så de som er hjemme skal og være forsiktig med å dømme de som jobber og. Det ser ut til at det er like vanlig i denne tråden. Det ER ingen bevis for at unger som har hjemmeværende mødre får det bedre senere i livet. Det er en del forskning som underbygger begge sidene av denne saken og en masse teorier. Man må enes om å være uenige.

De flese kvinner ønsker vel uansett seg en egen karriere, et nettverk og økonomisk uavhengighet, vil jeg tro, så får man bare ta konsekvensene av eget valg dersom man vil la mannen sin brødfø seg. Det kan man jo heldigvis, mye takket være at vi fant olje...

[Celtic Heart]

Ja, det er heilt sant! Men det er hans valg, ikkje mitt. Eg kunne aldri hatt ein sånn jobb, når eg har fått barn. Så eg synst faktisk synd på mannen min, som går glipp av så mykje tid saman med jenta vår, no når ho er liten. Men så lenge han ikkje ser på det som noko problem sjølv, så er det vel greit. Eg har sagt til mannen min at han heller kunne ha fått seg ein jobb på land, men det vil ha ikkje. Så då er det ikkje så mykje eg kan gjera med det. Men eg skulle absolutt ønskja for jenta mi sin del, at ho fekk meir tid saman med pappaen sin.

Men er du 110% sikker på at dette er noe han VIL, og ikke noe han MÅ fordi DU VIL være hjemme?

I 99% av tilfellene jeg vet hvor en av foreldrene går hjemme går dette på bekostning av den andre parts tid med barnet da denne må jobbe for å skaffe nok penger til å betale regningene.

Jeg har ikke noe problem med hjemmeværende foreldre generelt, men i de tilfellene hvor en av foreldrene er tvunget til å miste tid med barnet til fordel for den andre, da snakker vi om noe annet.

[Genesis]

Jøssenavn.......her var det mye bitterhet......

Ja, noen ganger er det vanskelig å styre seg. Når man går hjemme og blir fødd på av gubben, og samtidig SER NED på folk som jobber (fordi de er dårlige foreldre), fortjener man å få passet sitt påskrevet synes jeg.

[Myrthel]

Jeg vet hva dobbeltarbeidende betyr, men Myrthel mener at det ikke kan kalles det uten at man har med barna på jobb og passer dem samtidig med at man jobber. At man gjør husarbeid om kvelden etter jobb teller ikke, for det blir tydeligvis ekstremt mye mer husarbeid av å være hjemmeværende (selv med skole- og barnehagebarn) slik at hele dagen (inkludert kvelden) går med i samme tempo som enhver arbeidsplass.

Er det så vanskelig å skjønne hva jeg mener?? Jeg har ALDRI skrevet eller ment at utearbeid sammenlignes med foreldre som går hjemme og HAR barna i barnehage eller sfo. (Det sier seg vel selv??? eller???) Skal det sammenlignes MÅ du selvsagt ta vare på dine egen barn - tillegg til husarbeid. Går man hjemme og setter barn i barnehage og sfo blir det noe HELT annet.

Det er jo dette jeg har prøvd å forklare i alle mine innlegg.. For det å ha barna rundt seg hele tiden krever mye, og jeg var ofte mer sliten enn min mann var etter en lang dag. Men det var vårt valg, og ikke ment som noen klage. Jeg ville aldri valgt annerledes. Selvom jeg var sliten, og det var mye jobb - ga det/og gir det meg så utrolig mye mer...

Nå som mine barn går på skole, sammenligner jeg ikke min hverdag med utearbeidene...Det har jeg også skrevet flere steder. Jeg har også bemerket flere ganger at vesla ikke er på SFO, så jeg har fortsatt veldig mye tid med henne. Mye mer tid enn de som går fullt i barnehage og sfo.

[pøbelsara]

Det jeg lurer på når jeg leser denne tråden, er hvordan hjemmeværende foreldre kan hevde at vi som både jobber og har barn i huset, ikke vet hvor slitsomt det er å være hjemme med barn. Vi er jo hjemme med barn hele dagen to dager i uken og i feriene. Dessuten har vi jo alle vært hjemme i permisjon da barna var helt små.

Jeg kan til nød være enig i at enkelte ganger kan 8 timer hjemme med små barn være mer slitsomme enn de samme 8 timene på jobb. Men at det skal være mer slitsomt/mer jobb å være hjemme med barn enn å jobbe og ha barn i barnehage, det er jeg ikke med på. Rett og slett.

Endret 9. juni 2011 av pøbelsara

[Mirabella76]

De fleste har ikke økonomi til å gå hjemme! Du lever jo som en parasitt på mannen din, det er du vel klar over? Den eneste grunnen til at du har råd til å gå hjemme, er et han jobber ræva av seg i nordsjøen. og NEI, det er ikke hans valg, det er noe han er NØDT til for at økonomien deres skal gå rundt. Mannen din vet at å jobbe på land er mye dårligere betalt.

Begge innelggene dine vitner om en ignorant holdning til folk rundt deg, og kun evne til å se på deg og ditt. Du ser OPP til hjemmeværende mødre sier du. Ja, da kan vi jo alle gjøre slik som du synes er best, og bare være hjemme med barna våre alle sammen. Da regner jeg med du tåler at legevakta er stengt når ungen din er akutt syk, at du må sy klær selv, samt dyrke mat. Sjølvhjulpen kalles det, og det er alternativet til den samfunnsorganiseringen vi har i dag.

Dei aller fleste kunne fint ha klart det, viss dei hadde prioritert annleis! F.eks finna seg ein billigare plass å bu, klara seg med ein bil, handla inn matvarer, når ting er på tilbud, ikkje bruka pengar på "dill", og generelt vera meir bevisst på kva ein brukar pengar på. Men folk flest ønskjer ikkje å "ofra" desse goda, sjølv om det hadde ført til at dei kunne ha vore meir heime med barna når dei var små, og prioritert familien framfor jobben!

Og det er klart, viss folk ønskjer å behalda alle godene som dei har, med hus, gjerne to bilar osv, og er vant til å kjøpa det dei har lyst på, uten å tenka over kva som er billigast, og kva som faktisk er nødvendig å ha - så seier det seg sjølv at i dei aller fleste familiar, er ein avhengig av å ha to inntekter. Men det er jo sjølvsagt avhengig av korleis ein velger å prioritera, som eg sa.

For det første, så jobbar ikkje akkurat mannen min ræva av seg! Han har 3-4 veker fri kvar friperiode (i periodar er det ein del kurs i friperiodane, men han har likevel mykje fri). Og han jobbar 2-3 veker i strekk, når han er på jobb. Og det er ikkje akkurat så veldig ille, vil eg påstå. Folk som har ein vanleg jobb på land, og er på jobb kvar dag, jobbar mykje meir enn ein Nordsjøarbeidar! Det er ikkje for ingenting at så mange Nordsjøarbeidarar seier at dei aldri kunne ha tenkt seg ein jobb på land igjen, fordi det er så mykje meir avslappande å jobba i Norsjøen, med dei lange friperiodane. Så det at mannen min jobbar så hardt, og har det så fælt, det er berre tull!

Og kva er det tullet med at eg lever som ein parasitt på mannen min? Det kjem jo også mannen min til gode, at jenta vår slepper å ha ein stressande kvardag, med lange dagar i barnehagen. Når mannen min er på jobb i lange periodar om gangen, og ikkje ser jenta vår på fleire veker - så er det jammen godt at jenta vår ikkje har ei mamma også, som er ute i full jobb, og som aldri har tid til henne! Eg kunne aldri tenkt meg å hatt det sånn. Og så lenge me er ein familie, så betyr det vel ingenting om det er eg eller mannen min som tener pengane, så lenge me klarar oss økonomisk på ei inntekt? Det er ikkje sånn at eg berre sit og ser ut i lufta heile dagane, sjølv om eg er heimeverande! Den jobben eg gjer er også kjempeviktig, og det at eg velger å prioritera jenta vår og ha mest mulig tid saman med henne, ser eg på som mykje meir verdifullt enn om eg hadde hatt ein 100% stilling og jobba livet av meg, berre fordi me skulle ha enda meir pengar! For det hadde jo betydd at jenta vår hadde fått sett foreldra sine altfor lite, og hatt ein stressande kvardag. Og kva er poenget med det, når me har mulighet til å velga annleis? Eg velger nemlig det eg meinar er best for jenta vår, når me har muligheten til det! Eg driter i om andre meinar at eg hadde vore flinkare og meir vellykka om eg hadde jobba 100%, og hatt jenta vår lange dagar i barnehagen. For då hadde eg hatt veldig dårlig samvittighet overfor jenta vår, og det vil eg ikkje. Det er jo faktisk slik at eg har valgt å vera heimeverande av hensyn til jenta vår, ikkje fordi eg er så lat, og ikkje giddar å jobba. Berre så det er sagt, viss du ikkje hadde fått det med deg.

Nei, eg seier ikkje at alle skal vera heimeverande! Men eg meinar at når folk velger å få barn, så bør dei samtidig velga å prioritera barna mens dei er små. Enten ved at begge foreldra jobbar litt redusert, eller at den eine er heimeverande ein periode mens barna er heilt små, enten på heiltid eller på deltid. Og det klarar alle, viss dei kan gi avkall på nokre av dei godene dei er vant med å ha. Men såklart, viss ein ser på pengar og materiell standard som viktigare enn å prioritera barna sine, så kan ein ikkje vera heimeverande. Og trur du liksom at det på noko som helst tidspunklt ville ha skjedd at alle, både menn og kvinner var heimeverande, slik at samfunnet gjekk dukken - berre fordi folk med små barn hadde valgt å prioritera annleis dei få åra barna er små? Nei, veit du kva! Det blir rett og slett for dumt.

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76