Hjemmeværende mor

[Myrthel]

Om du er heimeverande med 2 eller fleire små ungar (altså ikkje med ungar som går i bhg eller skule), så er jobbar du minst like mykje som viss du har ein jobb utanfor heimen. Eg, som er heime med ein 1-åring og ein 3-åring, sit så og seie aldri stille i løpet av dagen, det går i ett heile tida, og arbeidsdagen startar tidleg om morgonen og er ikkje over før ungane er i seng om kvelden. Å vere på ein "normal" jobb utanfor heimen i 8 timar, er mykje mindre slitsomt enn å vere heime med små ungar i 8 timar.

Eg påstår heller ikkje at eg gjer meir enn dei som jobbar og har ungane i bhg heile arbeidsdagen, men eg trur ikkje eg gjer noko særleg mindre heller. Dei som jobbar utanfor heimen har tross alt setti bort ungane sine i ca 8 timar kvar dag, medan me som er heime, passar ungane sjølv med alt det inneber. Eg vil tru den totale arbeidsmengda er ganske lik (litt avhengig av antall barn og kor krevande jobben er), men å vere heime er kanskje litt meir utmattande psykisk - dei som jobbar ute får tross alt litt "avveksling".

Dette er virkelig sant. Itillegg har man jo krav på PAUSE på arbeidsplassen, og man kan ta toalettbesøk i fred... Jeg har aldri hatt mulighet til å gå fra ungene en halvtimen i løpet av dagen, for å spise maten min. Det var også sjelden man fikk gå på toalettet ifred.....

Itillegg ser jeg jo at veldig mange som jobber og har barn i barnehage HANDLER FØR de henter barna sine. Slik luksus har ikke hjemmeværende... Her er det å kle på og ut i bil med x-antall barn og ta de med på alt av innkjøp, frisørbesøk, tannlegetimer osv osv...

Igjen påpeker jeg ikke at jeg har sett på dette som et slit, men når de som jobber påstår at de er så utrolig mye flinkere fordi de jobber utenfor hjemmet, men faktisk setter bort sine barn - må jeg si jeg lurer på hvorfor de setter seg selv høyere....

Hvorfor ikke forstå at de aller fleste gjør gode jobber der vi er, enten vi setter bort våre barn (og lar andre ta seg av bleieskift, snørr, krangler, opplæring, kos, trøst, mating...osv)og jobber ute - eller de av oss som tar vare på våre barn selv, (og av den grunn ikke kan jobbe ute)

Husarbeid og matlaging gjør vi til en viss grad det samme av. MEN det blir MER i ett hus som er ibruk hele døgnet, det må dere da forstå

[pøbelsara]

Vet du, Mirabella - jeg synes det utrolig arrogant av deg å hevde at alle kan jobbe mindre når de har små barn, hvis de må. Hvordan andre familier har det økonomisk, vet du overhodet ingenting om.

Endret 9. juni 2011 av pøbelsara

[Genesis]

Dei aller fleste kunne fint ha klart det, viss dei hadde prioritert annleis! F.eks finna seg ein billigare plass å bu, klara seg med ein bil, handla inn matvarer, når ting er på tilbud, ikkje bruka pengar på "dill", og generelt vera meir bevisst på kva ein brukar pengar på. Men folk flest ønskjer ikkje å "ofra" desse goda, sjølv om det hadde ført til at dei kunne ha vore meir heime med barna når dei var små, og prioritert familien framfor jobben!

Og det er klart, viss folk ønskjer å behalda alle godene som dei har, med hus, gjerne to bilar osv, og er vant til å kjøpa det dei har lyst på, uten å tenka over kva som er billigast, og kva som faktisk er nødvendig å ha - så seier det seg sjølv at i dei aller fleste familiar, er ein avhengig av å ha to inntekter. Men det er jo sjølvsagt avhengig av korleis ein velger å prioritera, som eg sa.

Nei, det er ikke bare å prioritere. For det først MÅ en i familien jobbe for å skaffe penger. I noen yrker er det vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet igjen ved for lang tids opphold, og endel steder i landet hvor det er dyrt og bo, MÅ man faktisk ha 2 inntekter for å overleve. Flytte til et annet sted hvor det er billigere? De fleste kan jo ikke akurat bare flytte, fordi man har jobb der man allerede bor. For ikke å snakke om nettverk,familie og venner.

For det andre tenker du ikke bortenfor din egen nesetipp. Det er kanskje mulig at alle kunne skaffet eksistensminimum ved en inntekt, men hva ville det gjort med samfunnet vårt? Om halvparten av arbeidsføre går hjemme...Og jo, det er faktisk denne holdningen du fronter når du "ser ned på" de som jobber.

Og det er denne holdningen som provoserer meg mest, ikke det faktum at du suller i heimen. De som ikke får like mye tid med ungene som deg selv, men som gjør en livsviktig samfunnsinnsats på jobben fortener din respekt. Du må overhodet ikke gå rundt med den illusjonen at du er en bedre mor enn andre bare fordi du er hjemme.

[Mirabella76]

Du sier jo at du vil ut i jobb igjen, med deltid, nå når ungen er blitt større, så da skjønner jeg ikke hvorfor du blir så fornærmet over utsagn som ikke gjelder deg.

Jeg synes det er helt rimelig at folk er hjemme med ungen til den er 2-3 år og klar for mer sosial omgang, det jeg stusser over er de som påstår at det er nødvendig å være hjemmeværende utover dette. At man jobber deltid har jeg også stor forståelse for, så lenge man har barn.

De jeg henviser til når jeg sier kjedelig og lavt utdannet er disse momzillaene som legger et nytt egg hvert tredje år, godt tilpasset overgangsstønaden, og jobber minst mulig.

Eg meinar at sjølv om eg hadde valgt å vera 100% heimeværande enda lenger, så hadde det vore heilt greit det også! Så lenge ein har barn, og gjer det av hensyn til barna, for å få meir tid saman med dei - så synst eg det er positiv uansett. Iallfall så lenge barnet/barna er i barnehagealder! Når barna begynnar på skulen, kan det vera greit å begynna å jobba litt iallfall. Sidan barna då er på skulen store delar av dagen, og heller ikkje er så avhengige av foreldra lenger, i den alderen.

Eg skal begynna å jobba redusert, ja. Trur det skal gå greit, sidan eg fortsatt vil ha mykje tid saman med jenta mi. Men ser eg at det ikkje fungerer bra, og at det går ut over jenta mi, så kjem eg til å finna på noko anna. For hensynet til jenta mi, er det aller viktigaste for meg! Når mannen min er på jobb i Nordsjøen, kjem jenta mi til å få veldig lange dagar i barnehagen, dei 3 dagane ho skal vera der - sidan eg jobbar 8 timar kvar dag dei 3 dagane eg jobbar i veka, og det er eg som både må levera og henta henne i barnehagen. Håpar jo det går greit, sidan ho kun skal gå i barnehagen annankvar dag (måndag, onsdag og fredag), og får ein fridag innimellom kvar langdag i barnehagen. Men me får sjå korleis det går!

Korleis veit du at desse som får ungar kvart 3. år i ein kort periode av livet, gjer dette bevisst for å jobba minst mulig? Eg er sjølv høgt utdanna, og har alltid ønska meg stor familie - minst 4 barn! No går dessverre ikkje alt etter planen, og eg var over 30 då eg fekk jenta mi. No har me prøvd i 2 år på å laga søsken til henne, men ingenting har skjedd. Det er ikkje alle som kan planleggja når dei vil ha barn, veit du. Og eg tvilar på at det er så veldig mange som har lett for å bli gravide, som bevisst får barn på spesielle tidspunkt, for å utnytta systemet. Eg skal vera lykkelig, om me i det heile tatt klarar å gi jenta vår søsken! Draumen min om ein stor familie, blir det dessverre aldri noko av unasett, sidan eg no nærmar meg 35.

[Genesis]

Igjen påpeker jeg ikke at jeg har sett på dette som et slit, men når de som jobber påstår at de er så utrolig mye flinkere fordi de jobber utenfor hjemmet, men faktisk setter bort sine barn - må jeg si jeg lurer på hvorfor de setter seg selv høyere....

Her bommer du fullstendig! Det kan være en million grunner til at folk ikke ønsker eller har mulighet til å være hjemme med barna i noen år. Det har ingenting med å "sette seg selv" høyere å gjøre. På sikt er det faktisk vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet igjen etter noen år hjemme. Det er ikke sikkert folk ønsker å risikere dette, og dermed har mindre å by barna på et senere tidspunkt. Det kan være man ikke har økonomi til det, eller det kan hende at man etter en helhetsvurdering kommer frem til at det beste er å fortsette i jobb.

For en lite reflektert og stupid tankegang du viser. Tror du det spiller en vesensforskjell for barna når alt kommer til alt? Vokser de opp til å bli bedre samfunnsborgere enn andre, fordi mamma var hjemme når de var 3 år? Får de inntrykk av at foreldrene ikke bryr seg hvis de ikke går hjemme hele dagen? Eller hva er det egentlig du mener her?

[Genesis]

Eg meinar at sjølv om eg hadde valgt å vera 100% heimeværande enda lenger, så hadde det vore heilt greit det også! Så lenge ein har barn, og gjer det av hensyn til barna, for å få meir tid saman med dei - så synst eg det er positiv uansett. Iallfall så lenge barnet/barna er i barnehagealder! Når barna begynnar på skulen, kan det vera greit å begynna å jobba litt iallfall. Sidan barna då er på skulen store delar av dagen, og heller ikkje er så avhengige av foreldra lenger, i den alderen.

Eg skal begynna å jobba redusert, ja. Trur det skal gå greit, sidan eg fortsatt vil ha mykje tid saman med jenta mi. Men ser eg at det ikkje fungerer bra, og at det går ut over jenta mi, så kjem eg til å finna på noko anna. For hensynet til jenta mi, er det aller viktigaste for meg! Når mannen min er på jobb i Nordsjøen, kjem jenta mi til å få veldig lange dagar i barnehagen, dei 3 dagane ho skal vera der - sidan eg jobbar 8 timar kvar dag dei 3 dagane eg jobbar i veka, og det er eg som både må levera og henta henne i barnehagen. Håpar jo det går greit, sidan ho kun skal gå i barnehagen annankvar dag (måndag, onsdag og fredag), og får ein fridag innimellom kvar langdag i barnehagen. Men me får sjå korleis det går!

Korleis veit du at desse som får ungar kvart 3. år i ein kort periode av livet, gjer dette bevisst for å jobba minst mulig? Eg er sjølv høgt utdanna, og har alltid ønska meg stor familie - minst 4 barn! No går dessverre ikkje alt etter planen, og eg var over 30 då eg fekk jenta mi. No har me prøvd i 2 år på å laga søsken til henne, men ingenting har skjedd. Det er ikkje alle som kan planleggja når dei vil ha barn, veit du. Og eg tvilar på at det er så veldig mange som har lett for å bli gravide, som bevisst får barn på spesielle tidspunkt, for å utnytta systemet. Eg skal vera lykkelig, om me i det heile tatt klarar å gi jenta vår søsken! Draumen min om ein stor familie, blir det dessverre aldri noko av unasett, sidan eg no nærmar meg 35.

Hele tankegangen vitner om at du har planer om å leve resten av livet ditt gjennom denne jenta.

Det er en farlig strategi, og kommer til å gjøre både deg og hun skade. Barn TRENGER å ha foreldre som også har egne ting å drive med.

[Mirabella76]

Men er du 110% sikker på at dette er noe han VIL, og ikke noe han MÅ fordi DU VIL være hjemme?

I 99% av tilfellene jeg vet hvor en av foreldrene går hjemme går dette på bekostning av den andre parts tid med barnet da denne må jobbe for å skaffe nok penger til å betale regningene.

Jeg har ikke noe problem med hjemmeværende foreldre generelt, men i de tilfellene hvor en av foreldrene er tvunget til å miste tid med barnet til fordel for den andre, da snakker vi om noe annet.

Ja, det er eg 100% sikker på! Mannen min kunne ikkje ha tenkt seg å vera heimeverande. Han vil jobba 100%, og han vil jobba i Nordsjøen. Han ønskjer seg ikkje ein jobb på land, sjølv om det hadde ført til at han fekk meir tid saman med jenta vår. Eg har foreslått det for mannen min, men det er ikkje aktuelt for han. Både fordi han ikkje ønskjer å gå ned i lønn, og fordi han ikkje hadde orka ein vanlig jobb der han må stå tidleg opp og gå på jobb kvar morgon, etter å ha vent seg til ein Nordsjøjobb, med lange friperiodar. Der eg eg og mannen min veldig forskjellige! Eg er ein typisk familieperson, mens han absolutt ikkje er det. Så då fungerer det veldig greit at mannen min tar seg av jobbinga, mens eg prioriterer tid med jenta vår!

Såklart hadde det blitt noko anna om mannen min også kunne ha tenkt seg å jobba redusert, men ikkje kunne det, fordi eg ville vera 100% heimeverande! I tilfeller der begge foreldra ønskjer meir tid saman med barna sine, synst eg absolutt den beste løysinga er at begge foreldra jobbar litt redusert.

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76

[Myrthel]

Eg vil også seia meg enig i heile innlegget ditt!

Du er ei slik heimeverande mamma, som eg også er. Som prioriterer barna framfor jobb, og det synst eg er kjempebra! Eg ser opp til slike kvinner som deg. Men eg ser sjølvsagt ikkje opp til slike heimeverande som du nevner, som er late, og sit med røyken i handa dagen lang. Og eg ser heller ikkje opp til dei som mange ser på som "supermammaer", som har full jobb, i tillegg til barn. For som du seier, dei er jo ikkje dobbeltarbeidande, så lenge barna er i barnehage mens dei er på jobb. Og dei prioriterer faktisk vekk tid saman med barna sine, for å jobba mest mulig - og det synst eg ikkje er positivt. Eg meinar at når barna er små, så bør dei prioriterast. Så kan ein heller prioritera jobb, når barna har blitt større.

Ser vi har samme meninger om dette ja... Bra skrevet!

Dei aller fleste kunne fint ha klart det, viss dei hadde prioritert annleis! F.eks finna seg ein billigare plass å bu, klara seg med ein bil, handla inn matvarer, når ting er på tilbud, ikkje bruka pengar på "dill", og generelt vera meir bevisst på kva ein brukar pengar på. Men folk flest ønskjer ikkje å "ofra" desse goda, sjølv om det hadde ført til at dei kunne ha vore meir heime med barna når dei var små, og prioritert familien framfor jobben!

Og det er klart, viss folk ønskjer å behalda alle godene som dei har, med hus, gjerne to bilar osv, og er vant til å kjøpa det dei har lyst på, uten å tenka over kva som er billigast, og kva som faktisk er nødvendig å ha - så seier det seg sjølv at i dei aller fleste familiar, er ein avhengig av å ha to inntekter. Men det er jo sjølvsagt avhengig av korleis ein velger å prioritera, som eg sa.

For det første, så jobbar ikkje akkurat mannen min ræva av seg! Han har 3-4 veker fri kvar friperiode (i periodar er det ein del kurs i friperiodane, men han har likevel mykje fri). Og han jobbar 2-3 veker i strekk, når han er på jobb. Og det er ikkje akkurat så veldig ille, vil eg påstå. Folk som har ein vanleg jobb på land, og er på jobb kvar dag, jobbar mykje meir enn ein Nordsjøarbeidar! Det er ikkje for ingenting at så mange Nordsjøarbeidarar seier at dei aldri kunne ha tenkt seg ein jobb på land igjen, fordi det er så mykje meir avslappande å jobba i Norsjøen, med dei lange friperiodane. Så det at mannen min jobbar så hardt, og har det så fælt, det er berre tull!

Og kva er det tullet med at eg lever som ein parasitt på mannen min? Det kjem jo også mannen min til gode, at jenta vår slepper å ha ein stressande kvardag, med lange dagar i barnehagen. Når mannen min er på jobb i lange periodar om gangen, og ikkje ser jenta vår på fleire veker - så er det jammen godt at jenta vår ikkje har ei mamma også, som er ute i full jobb, og som aldri har tid til henne! Eg kunne aldri tenkt meg å hatt det sånn. Og så lenge me er ein familie, så betyr det vel ingenting om det er eg eller mannen min som tener pengane, så lenge me klarar oss økonomisk på ei inntekt? Det er ikkje sånn at eg berre sit og ser ut i lufta heile dagane, sjølv om eg er heimeverande! Den jobben eg gjer er også kjempeviktig, og det at eg velger å prioritera jenta vår og ha mest mulig tid saman med henne, ser eg på som mykje meir verdifullt enn om eg hadde hatt ein 100% stilling og jobba livet av meg, berre fordi me skulle ha enda meir pengar! For det hadde jo betydd at jenta vår hadde fått sett foreldra sine altfor lite, og hatt ein stressande kvardag. Og kva er poenget med det, når me har mulighet til å velga annleis? Eg velger nemlig det eg meinar er best for jenta vår, når me har muligheten til det! Eg driter i om andre meinar at eg hadde vore flinkare og meir vellykka om eg hadde jobba 100%, og hatt jenta vår lange dagar i barnehagen. For då hadde eg hatt veldig dårlig samvittighet overfor jenta vår, og det vil eg ikkje. Det er jo faktisk slik at eg har valgt å vera heimeverande av hensyn til jenta vår, ikkje fordi eg er så lat, og ikkje giddar å jobba. Berre så det er sagt, viss du ikkje hadde fått det med deg.

Nei, eg seier ikkje at alle skal vera heimeverande! Men eg meinar at når folk velger å få barn, så bør dei samtidig velga å prioritera barna mens dei er små. Enten ved at begge foreldra jobbar litt redusert, eller at den eine er heimeverande ein periode mens barna er heilt små, enten på heiltid eller på deltid. Og det klarar alle, viss dei kan gi avkall på nokre av dei godene dei er vant med å ha. Men såklart, viss ein ser på pengar og materiell standard som viktigare enn å prioritera barna sine, så kan ein ikkje vera heimeverande. Og trur du liksom at det på noko som helst tidspunklt ville ha skjedd at alle, både menn og kvinner var heimeverande, slik at samfunnet gjekk dukken - berre fordi folk med små barn hadde valgt å prioritera annleis dei få åra barna er små? Nei, veit du kva! Det blir rett og slett for dumt.

Dette er også veldig sant. Jeg mener heller ikke at alle skal være hjemmeværende. Absolutt ikke...men at mange flere kunne vært hjemme eller jobbet mindre ISTEDENFOR å klage og syte over stress og liten tid med barna - det er jeg overbevist om.

Det er spesielt en person i denne tråden som rakker ned på hjemmeværende og klager på ambisjoner og "tom hjerne", men hvorfor skal vi bli som deg? Da vil jeg gå så langt som å spørre hva som er meningen med livet? Vil man ikke da få mange forskjellige svar?

Jeg ser ikke på det å ha høyest mulig stilling og mest penger som meningen med mitt liv.(slike ser jeg fantisk på som "tomme" snobber) Jeg er storfornøyd med å ha det "helt greit". Hvis noen ser ned på meg for det, så gjør nå inderlig det da.

Min rikdom er faktisk de nære ting. Jeg koser meg med nakne barneføtter på duggvått gress, jordbær på strå og kakao foran peisen. Kall meg gjerne gammeldags eller hva du finner på av ord...men dette livet er mitt, og når jeg sitter på gamlehjemmet vil jeg heller ha minner fra tiden med barn/barnebarn og nære ting - enn å tenke på at jeg kjøpte den dyreste bilen i gata og hadde det største huset.

Imotsettning til denne denne tråden, møter jeg faktisk veldig mange positive tilbakemeldinger på at jeg er hjemme i "det virkelige liv". Mulig det er fordi folk da kjenner, eller ser meg. Jeg ser noe ikke ut som en husmor fra 50 tallet, som noen til det kjedsommelige påstår i denne tråden , ungene våre er flinke jenter - som har fått en flott oppvektst uten pedagoger - og da er det kanskje lettere å se det positive???

Endret 9. juni 2011 av Myrthel

[Genesis]

Det er spesielt en person i denne tråden som rakker ned på hjemmeværende og klager på ambisjoner og "tom hjerne", men hvorfor skal vi bli som deg? Da vil jeg gå så langt som å spørre hva som er meningen med livet? Vil man ikke da få mange forskjellige svar?

Jeg ser ikke på det å ha høyest mulig stilling og mest penger som meningen med mitt liv.(slike seg jeg fantisk på som "tomme" snobber) Jeg er storfornøyd med å ha det "helt greit". Hvis noen ser ned på meg for det, så gjør nå inderlig det da.

Min rikdom er faktisk de nære ting. Jeg koser meg med nakne barnføtter på duggvått gress, jordbær på strå og kakao foran peisen. Kall meg gjerne gammeldags eller hva du finner på av ord...men dette livet er mitt, og når jeg sitter på gamlehjemmet vil jeg heller ha minner fra tiden med barn/barnebarn og nære ting - enn å tenke på at jeg kjøpte den dyreste bilen i gata og hadde det største huset.

Hva med de som ikke jobber for penger, men fordi de liker å gjøre noe meningsfylt for samfunnet og jobbe med prosjekter de brenner for? Du er så utrolig svart/hvit.

Enten er man en kynisk jævel som bare tenker på penger, eller så er man en fantastisk hjemmværende, som tenker på barna og de enkle små gleder her i livet.

Når det gjeder tomme i hodet legger du ord i munnen på meg. Jeg ønsker ikke alle skal bli som meg, jeg ønsker dere skal RESPEKTERE at det å være hjemmeværende ikke påberoper dere retten til å si dere er bedre mødre enn andre. Du selv rakket jo ned på de som velger å jobbe i en tidligere post, og hvis dere krever aksept for sluntre hjemm, må dere hvertfall respektere de som ikke ønsker det.

[Mirabella76]

Vet du, Mirabella - jeg synes det utrolig arrogant av deg å hevde at alle kan jobbe mindre når de har små barn, hvis de må. Hvordan andre familier har det økonomisk, vet du overhodet ingenting om.

Eg seier jo at viss ein ønskjer å oppretthalda den standarden ein er vant med, så er dei fleste avhengige av to fulle inntekter! Men det er faktisk eit valg ein tar sjølv. Ein kan klara seg med mindre, viss ein berre vil, og er innstilt på det. Det ein får igjen då, er jo meir tid saman med barna sine! Og det meinar eg det er verdt.

Samtidig forstår eg sjølvsagt at mange kan synast det er vanskelig å klara seg med mindre, enn dei er vant til. Det er ikkje enkelt å gje slepp på goder, som ein er vant med å ha. Iallfall ikkje viss ein ikkje har nokon særlig god økonomi i utgangspunktet. Men eg seier berre at det er mulig for alle (iallfall for dei aller, aller fleste), å jobba redusert eller vera 100% heimeverande ein periode, viss dei virkelig vil det!

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76

[Ciara]

Jeg vil gjerne utfordre dere som er hjemmeværende lenge - og som mener alle andre har anledning til å gjøre det samme - til å svare på følgende spørsmål:

1. Hvor mye tjener mannen deres?

2. Hvor stor bolig har dere?

3. Hvor i landet bor dere?

[pøbelsara]

Eg seier jo at viss ein ønskjer å oppretthalda den standarden ein er vant med, så er dei fleste avhengige av to fulle inntekter! Men det er faktisk eit valg ein tar sjølv. Ein kan klara seg med mindre, viss ein berre vil, og er innstilt på det. Det ein får igjen då, er jo meir tid saman med barna sine! Og det meinar eg det er verdt.

Samtidig forstår eg sjølvsagt at mange kan synast det er vanskelig å klara seg med mindre, enn dei er vant til. Det er ikkje enkelt å gje slepp på goder, som ein er vant med å ha. Iallfall ikkje viss ein ikkje har nokon særlig god økonomi i utgangspunktet. Men eg seier berre at det er mulig for alle (iallfall for dei aller, aller fleste), å jobba redusert eller vera 100% heimeverande ein periode, viss dei virkelig vil det!

Nei. Det er ikke så enkelt. Her hvor jeg bor, er det vanvittig boligpriser. Men jeg forstår veldig godt at unge familier allikevel vil etablere seg her. Man trenger jo et nettverk, og folk i høykostområder har jo like sterk tilknytning til venner og familie som folk i lavkostområder.

Dessuten er det ikke alle som har en ektefelle med høy inntekt - det finnes da nok av familier hvor begge foreldrene har lav/middels inntekt, og derfor er avhengig av to inntekter for å klare å betale for hus og hjem. Så jeg synes fortsatt du er trangsynt og arrogant som hevder at "det er bare å.." For det er det slett ikke. Og når jeg er igang, så kan jeg jo også si at jeg synes det er forkastelig å hevde at andre som velger å jobbe, ikke prioriterer barna sine. Det er nok fler enn deg og Myrtel som er glad i barna sine. Det er utrolig arrogant og respektløst å hevde at man er en bedre mor, fordi man velger å gå hjemme i årevis.

[Mirabella76]

Nei, det er ikke bare å prioritere. For det først MÅ en i familien jobbe for å skaffe penger. I noen yrker er det vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet igjen ved for lang tids opphold, og endel steder i landet hvor det er dyrt og bo, MÅ man faktisk ha 2 inntekter for å overleve. Flytte til et annet sted hvor det er billigere? De fleste kan jo ikke akurat bare flytte, fordi man har jobb der man allerede bor. For ikke å snakke om nettverk,familie og venner.

For det andre tenker du ikke bortenfor din egen nesetipp. Det er kanskje mulig at alle kunne skaffet eksistensminimum ved en inntekt, men hva ville det gjort med samfunnet vårt? Om halvparten av arbeidsføre går hjemme...Og jo, det er faktisk denne holdningen du fronter når du "ser ned på" de som jobber.

Og det er denne holdningen som provoserer meg mest, ikke det faktum at du suller i heimen. De som ikke får like mye tid med ungene som deg selv, men som gjør en livsviktig samfunnsinnsats på jobben fortener din respekt. Du må overhodet ikke gå rundt med den illusjonen at du er en bedre mor enn andre bare fordi du er hjemme.

Eg seier ikkje at det er enkelt for alle å prioritera annleis, og velga meir tid saman med barna, framfor jobb. Viss ein har dårleg økonomi i utgangspunktet, så er det vanskelig å klara seg med enda mindre inntekt. Det er jo klart!

Men dei aller fleste eg kjenner, har god nok økonomi til at dei kan bruka pengar på unødvendige ting. Og det er utrulig kor mykje pengar ein kan klara å spara, viss ein berre er litt meir bevisst på kva ein brukar pengar på!

Kva er det igjen det heiter, det programmet som går på TV, der folk får hjelp til å få orden på økonomien sin? Der var det blant anna eit par som fekk hjelp til å spara inn pengar, slik at mora kunne vera lenger heime med barnet, etter at permisjonen var over. Det var noko dei ønska at ho kunne vera, men som dei ikkje hadde råd til. Men med hjelp til korleis dei kunne spara inn pengar, så gjekk det heilt greit! Og dei måtte ikkje selga huset eller noko sånt, altså!

Eg ser på ingen måte ned på dei som jobbar! Eg synst det er kjempeflott at det finst folk som ønskjer å jobba, og det finst mange som gjer ein veldig bra jobb. Men nei, eg ser ikkje akkurat opp til dei som velger å jobba 100% (begge foreldra), når dei har små barn. Som leverer barna grytidleg i barnehagen kvar einaste morgon, og som hentar barna rett før stengetid kvar einaste dag - heilt frå barna er heilt små! Då synst eg rett og slett det har prioritert feil. Kvifor har dei då i det heile tatt fått barn, når jobben går framfor alt? Eg seier ikkje at i alle familiar med små barn, må ein av foreldra vera 100% heimeverande når barna er heilt små. Men eg meinar at ein eller begge av foreldra bør prioritera å jobba litt redusert i desse åra, når barna er små. Både for å hindra at barna får ein veldig stressande kvardag, og fordi det er viktig for barna å få tid saman med foreldra sine. Og eg meinar at dei aller, aller fleste kan prioritera barna meir, viss dei berre vil!

Eg går forresten ikkje berre rundt og sullar i heimen - det er det dummaste eg har høyrt! Og eg veit om mange som er i full jobb, som er supre mødre og fedre for barna sine, den tida dei er saman med barna. Eg synst berre ikkje det er riktig overfor barna, at dei får så lite til saman med foreldra sine - og at foreldra prioriterer seg sjølv (jobb) framfor meir tid saman med barna sine!

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76

[Gjest Gjest]

Jeg ser ikke noen mindre arroganse i å si at hjemmeværende er snyltere, at de er regelrett teite som ikke tenker pensjonspoeng og skillsmisse. Eller at de blir bortimot sosialt og mentalt tilbakestående "på grunn av manglende stimuli" osv.

Hele debatten er hjernedød og viser kun at begge parter overhodet ikke er interessert i å akseptere andres valg.

[Ciara]

Kva er det igjen det heiter, det programmet som går på TV, der folk får hjelp til å få orden på økonomien sin? Der var det blant anna eit par som fekk hjelp til å spara inn pengar, slik at mora kunne vera lenger heime med barnet, etter at permisjonen var over. Det var noko dei ønska at ho kunne vera, men som dei ikkje hadde råd til. Men med hjelp til korleis dei kunne spara inn pengar, så gjekk det heilt greit! Og dei måtte ikkje selga huset eller noko sånt, altså!

Flertallet av familier der begge foreldrene er utearbeidende kvalifiserer ikke til deltakelse i Luksusfellen. Men dette utsagnet sa jo en del om hvordan du tror andre mennesker lever og prioriterer.

[Genesis]

Men ja, eg ser ned på dei som velger å jobba 100% (begge foreldra), når dei har små barn. Som leverer barna grytidleg i barnehagen kvar einaste morgon, og som hentar barna rett før stengetid kvar einaste dag - heilt frå barna er heilt små! Då synst eg rett og slett det har prioritert feil. Kvifor har dei då i det heile tatt fått barn, når jobben går framfor alt?

Og dette er kjernen! Du tillater deg å si at de som ikke går hjemme i mange år, ikke burde ha fått barn i det hele tatt. Kan du forresten fortelle meg hvorfor det er skadelig for barnet å være i barnehagen?

Da får du hvertfall si det du mener, nemlig at de som er i barnehage fra ung alder, vokser opp til å bli dårligere mennesker enn andre. Hvis du ikke mener dette, faller jo alle de andre argumentene dine på stengrunn.

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne utfordre dere som er hjemmeværende lenge - og som mener alle andre har anledning til å gjøre det samme - til å svare på følgende spørsmål:

1. Hvor mye tjener mannen deres?

2. Hvor stor bolig har dere?

3. Hvor i landet bor dere?

Jeg er ikke hjemmeværende selv. Men er vokst opp med hjemmeværende mor. Tar utgpkt i hvordan forholdene var da jeg vokste opp.

1. Rundt 1,5 mill.

2. Underkant av 300 kvadrat

3. Frem til jeg var 12 år: Stavanger. Etter det: Bergen.

Var relativt vanlig med hjemmeværende mødre og utarbeidende fedre i Stavanger. Regner med det har sammenheng med at det er mye penge i omløp pga oljevirksomheten.

I Bergen hadde nok de fleste i klassen to utearbeidende foreldre.

[Celtic Heart]

Dei aller fleste kunne fint ha klart det, viss dei hadde prioritert annleis! F.eks finna seg ein billigare plass å bu, klara seg med ein bil, handla inn matvarer, når ting er på tilbud, ikkje bruka pengar på "dill", og generelt vera meir bevisst på kva ein brukar pengar på. Men folk flest ønskjer ikkje å "ofra" desse goda, sjølv om det hadde ført til at dei kunne ha vore meir heime med barna når dei var små, og prioritert familien framfor jobben!

Og det er klart, viss folk ønskjer å behalda alle godene som dei har, med hus, gjerne to bilar osv, og er vant til å kjøpa det dei har lyst på, uten å tenka over kva som er billigast, og kva som faktisk er nødvendig å ha - så seier det seg sjølv at i dei aller fleste familiar, er ein avhengig av å ha to inntekter. Men det er jo sjølvsagt avhengig av korleis ein velger å prioritera, som eg sa.

For det første, så jobbar ikkje akkurat mannen min ræva av seg! Han har 3-4 veker fri kvar friperiode (i periodar er det ein del kurs i friperiodane, men han har likevel mykje fri). Og han jobbar 2-3 veker i strekk, når han er på jobb. Og det er ikkje akkurat så veldig ille, vil eg påstå. Folk som har ein vanleg jobb på land, og er på jobb kvar dag, jobbar mykje meir enn ein Nordsjøarbeidar! Det er ikkje for ingenting at så mange Nordsjøarbeidarar seier at dei aldri kunne ha tenkt seg ein jobb på land igjen, fordi det er så mykje meir avslappande å jobba i Norsjøen, med dei lange friperiodane. Så det at mannen min jobbar så hardt, og har det så fælt, det er berre tull!

Og kva er det tullet med at eg lever som ein parasitt på mannen min? Det kjem jo også mannen min til gode, at jenta vår slepper å ha ein stressande kvardag, med lange dagar i barnehagen. Når mannen min er på jobb i lange periodar om gangen, og ikkje ser jenta vår på fleire veker - så er det jammen godt at jenta vår ikkje har ei mamma også, som er ute i full jobb, og som aldri har tid til henne! Eg kunne aldri tenkt meg å hatt det sånn. Og så lenge me er ein familie, så betyr det vel ingenting om det er eg eller mannen min som tener pengane, så lenge me klarar oss økonomisk på ei inntekt? Det er ikkje sånn at eg berre sit og ser ut i lufta heile dagane, sjølv om eg er heimeverande! Den jobben eg gjer er også kjempeviktig, og det at eg velger å prioritera jenta vår og ha mest mulig tid saman med henne, ser eg på som mykje meir verdifullt enn om eg hadde hatt ein 100% stilling og jobba livet av meg, berre fordi me skulle ha enda meir pengar! For det hadde jo betydd at jenta vår hadde fått sett foreldra sine altfor lite, og hatt ein stressande kvardag. Og kva er poenget med det, når me har mulighet til å velga annleis? Eg velger nemlig det eg meinar er best for jenta vår, når me har muligheten til det! Eg driter i om andre meinar at eg hadde vore flinkare og meir vellykka om eg hadde jobba 100%, og hatt jenta vår lange dagar i barnehagen. For då hadde eg hatt veldig dårlig samvittighet overfor jenta vår, og det vil eg ikkje. Det er jo faktisk slik at eg har valgt å vera heimeverande av hensyn til jenta vår, ikkje fordi eg er så lat, og ikkje giddar å jobba. Berre så det er sagt, viss du ikkje hadde fått det med deg.

Nei, eg seier ikkje at alle skal vera heimeverande! Men eg meinar at når folk velger å få barn, så bør dei samtidig velga å prioritera barna mens dei er små. Enten ved at begge foreldra jobbar litt redusert, eller at den eine er heimeverande ein periode mens barna er heilt små, enten på heiltid eller på deltid. Og det klarar alle, viss dei kan gi avkall på nokre av dei godene dei er vant med å ha. Men såklart, viss ein ser på pengar og materiell standard som viktigare enn å prioritera barna sine, så kan ein ikkje vera heimeverande. Og trur du liksom at det på noko som helst tidspunklt ville ha skjedd at alle, både menn og kvinner var heimeverande, slik at samfunnet gjekk dukken - berre fordi folk med små barn hadde valgt å prioritera annleis dei få åra barna er små? Nei, veit du kva! Det blir rett og slett for dumt.

Det blir enda dummere at du sitter og skal vite fasiten for alle andre.

For enkelte familier KAN det være enkelt å omprioritere, mens for andre ikke. Det kommer an på mange ting som ikke bestandig handler om prioriteringer som du så fint kaller det.

Jeg har respekt for de som velger å gå hjemme, det er deres valg, men den respekten forsvinner fort når man skal se ned på andre som ikke velger som en selv.

Det du faktisk sitter å sier er at dere som er hjemmeværende er supre mammaer, mens de som velger å jobbe ikke burde hatt barn i det hele tatt.

Hvem er du til å vite hva slags økonomi andre har?

Hvem er du til si hvordan andre skal prioritere sine liv?

Hvem er du til å dømme andre fordi de ikke velger som deg selv?

Du er utrolig selvgod som kan sitte å tro at du er så mye bedre enn alle andre.

For DET er i alle fall å forfekte sin egen sannhet!

[Myrthel]

Hva med de som ikke jobber for penger, men fordi de liker å gjøre noe meningsfylt for samfunnet og jobbe med prosjekter de brenner for? Du er så utrolig svart/hvit.

Enten er man en kynisk jævel som bare tenker på penger, eller så er man en fantastisk hjemmværende, som tenker på barna og de enkle små gleder her i livet.

Når det gjeder tomme i hodet legger du ord i munnen på meg. Jeg ønsker ikke alle skal bli som meg, jeg ønsker dere skal RESPEKTERE at det å være hjemmeværende ikke påberoper dere retten til å si dere er bedre mødre enn andre. Du selv rakket jo ned på de som velger å jobbe i en tidligere post, og hvis dere krever aksept for sluntre hjemm, må dere hvertfall respektere de som ikke ønsker det.

Jeg tror jeg gir opp noen videre diskusjon med deg. Det er jo umulig å få deg til å forstå hva jeg mener. Jeg har ikke skrevet noen steder at dette jeg velger er det riktige for alle. Men dette er riktig for MEG og min familie.

Hva har den første setningen din med denne diskusjonen å gjøre? Jeg stiller selv opp frivillig på mange ting, og bruker mange timer på å hjelpe til GRATIS. Da har jeg med meg ungene, hvis ikke min mann er hjemme. Det er da utrolig flott med frivillig arbeid, hvem har sagt noe annet?

Utifra dine innlegg virker det på meg som det er deg som ikke ser nyansene, derfor bemerket jeg spesifikt hva som var viktig i akkurat MITT liv...

Det har da ingenting med respekt for andre å beskrive hva som passer best for oss?

Det har heller ingenting med respekt å gjøre at jeg mener flere burde vært mer sammen med sine barn. Det er min mening utifra hva jeg ser og hører. Det er så mange barn som kun ser sine foreldre få timer, og som lever et liv med stress og jag.

Noen av disse vet jeg kunne valgt å jobbe mindre, men velger heller status - det er etter min mening galt når de har satt barn til verden. (men jeg respekterer deres valg - det er deres liv - akkurat som jeg lever mitt liv)

Jeg respekterer andres valg, og så lenge jeg verken sier noe eller kritiserer dem, må jeg få lov til å mene det.(ja, jeg skriver det her, men dette er pga diskusjonen - ikke personlig) Jeg setter ikke meg selv høyere av den grunn... Setter meg faktisk ikke høyt uansett jeg... Men meningene mine må jeg få lov til å ha, og siden vi diskuterer de her - må jeg få lov til det..

Jeg rakker så absolutt ikke ned på folk som jobber. (da har du totalt misforstått). Men jeg mener vi har forskjellige ting vi setter høyt i livet, og enkelte setter jobben sin foran sine barn - noe jeg mener er galt. Det er ikke ensbetydende med at alle som jobber gjør det.... NOEN skrev jeg....NOEN....

Jeg trenger heller ingen aksept fra deg for å være hjemme. Dette gjør jeg for mine barn, og for meg og min mann.

[Ciara]

Jeg er ikke hjemmeværende selv. Men er vokst opp med hjemmeværende mor. Tar utgpkt i hvordan forholdene var da jeg vokste opp.

1. Rundt 1,5 mill.

2. Underkant av 300 kvadrat

3. Frem til jeg var 12 år: Stavanger. Etter det: Bergen.

Var relativt vanlig med hjemmeværende mødre og utarbeidende fedre i Stavanger. Regner med det har sammenheng med at det er mye penge i omløp pga oljevirksomheten.

I Bergen hadde nok de fleste i klassen to utearbeidende foreldre.

Med dette utgangspunktet er det ikke så rart at det er enklere å være hjemmeværende. Dette er langt over vanlig inntekt, stor plass og i byer hvor man sannsynligvis har arbeidsplassen i nærheten.

Vi har halvparten av denne inntekten tilsammen og bor på 70 kvm i Oslo.