Hjemmeværende mor

[Mirabella76]

Hele tankegangen vitner om at du har planer om å leve resten av livet ditt gjennom denne jenta.

Det er en farlig strategi, og kommer til å gjøre både deg og hun skade. Barn TRENGER å ha foreldre som også har egne ting å drive med.

Tydelig at du ikkje har peiling!

I mitt tilfelle er det snakk om at eg er heimeverande fram til jenta mi nærmar seg 3 år, så begynnar eg å jobba redusert etter sommaren - og har planar om å fortsetja med det i ein del år framover. Og det meinar du betyr at eg har planar om å leva resten av livet mitt gjennom jenta mi? Og enda verre, at jenta mi liksom skulle ta skade av å ha ei mamma som har tid til henne, og prioriterer henne framfor å gjera karriere. Alvorlig talt, no må du skjerpa deg! Såklart betyr jenta mi alt for meg, og ho er uten tvil det aller viktigaste i livet mitt. Men eg har jo likevel eit eige liv, utenom det å vera mamma.

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76

[Mirabella76]

Ser vi har samme meninger om dette ja... Bra skrevet!

Dette er også veldig sant. Jeg mener heller ikke at alle skal være hjemmeværende. Absolutt ikke...men at mange flere kunne vært hjemme eller jobbet mindre ISTEDENFOR å klage og syte over stress og liten tid med barna - det er jeg overbevist om.

Det er spesielt en person i denne tråden som rakker ned på hjemmeværende og klager på ambisjoner og "tom hjerne", men hvorfor skal vi bli som deg? Da vil jeg gå så langt som å spørre hva som er meningen med livet? Vil man ikke da få mange forskjellige svar?

Jeg ser ikke på det å ha høyest mulig stilling og mest penger som meningen med mitt liv.(slike ser jeg fantisk på som "tomme" snobber) Jeg er storfornøyd med å ha det "helt greit". Hvis noen ser ned på meg for det, så gjør nå inderlig det da.

Min rikdom er faktisk de nære ting. Jeg koser meg med nakne barneføtter på duggvått gress, jordbær på strå og kakao foran peisen. Kall meg gjerne gammeldags eller hva du finner på av ord...men dette livet er mitt, og når jeg sitter på gamlehjemmet vil jeg heller ha minner fra tiden med barn/barnebarn og nære ting - enn å tenke på at jeg kjøpte den dyreste bilen i gata og hadde det største huset.

Imotsettning til denne denne tråden, møter jeg faktisk veldig mange positive tilbakemeldinger på at jeg er hjemme i "det virkelige liv". Mulig det er fordi folk da kjenner, eller ser meg. Jeg ser noe ikke ut som en husmor fra 50 tallet, som noen til det kjedsommelige påstår i denne tråden , ungene våre er flinke jenter - som har fått en flott oppvektst uten pedagoger - og da er det kanskje lettere å se det positive???

Å, eg blir så glad når eg leser innlegga dine, Myrthel! Du beskriver ting akkurat slik som eg sjølv tenker.

Eg er så utrulig enig i det du skriver, om at dei som traktar etter høgast mulig stilling, tenar masse pengar, og er opptatt av høg status for å bli sett opp til av andre, ikkje er personar eg har noko særlig til overs for. Dei er rett og slett snobbar, ja. For meg er også rikdom dei nære ting, og der synst eg du kjem med veldig fine eksempel! Det er jo akkurat slike småting ein opplever saman med barna, som betyr så utrulig mykje. Som blir til gode minner, som ein seinare kan sjå tilbake på med glede. Ein kan aldri få dei same gode minna, fordi ein kjøpte dyrt hus og fin bil, nei!

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76

[Genesis]

Tydelig at du ikkje har peiling!

I mitt tilfelle er det snakk om at eg er heimeverande fram til jenta mi nærmar seg 3 år, så begynnar eg å jobba redusert etter sommaren - og har planar om å fortsetja med det i ein del år framover. Og det meinar du betyr at eg har planar om å leva resten av livet mitt gjennom jenta mi? Og enda verre, at jenta mi liksom skulle ta skade av å ha ei mamma som har tid til henne, og prioriterer henne framfor å gjera karriere. Alvorlig talt, no må du skjerpa deg! Såklart betyr jenta mi alt for meg, og ho er uten tvil det aller viktigaste i livet mitt. Men eg har jo likevel eit eige liv, utenom det å vera mamma.

Du skal være klar over at det jeg diskuterer i denne debatten, er mødre som går hjemme med barna helt til de er ute av redet. Det tror jeg kan være skadelig ja, nettop fordi barnet lærer seg at han/hun er verdens navle, og "mamma går jo hjemme for å passe på deg". Når det gjelder din situasjon, er det påpekt før i tråden at detter ikke er de tilfellene jeg snakker om. Å gå hjemme de første 2-3 årene er helt forståelig og kan sikkert også være hensiktsmessig. Men samtidig må du ha respekt for at ikke alle kan velge dette, av flere grunner som er nevnt. Å prate om"å sette bort barna", og "å velge status forran barna" blir jo helt vanvittig.Ta deg tid til å svare på de gode og reflekterte innleggen som er kommet fra både diverse brukere, og AB her den siste timen. Mange gode innlegg!

[Genesis]

Eg er så utrulig enig i det du skriver, om at dei som traktar etter høgast mulig stilling, tenar masse pengar, er opptatt av høg status for å bli sett opp til av andre, ikkje er personar eg har noko særlig til overs for. Dei er rett og slett snobbar, ja. For meg er også rikdom dei nære ting, og der synst eg du kjem med veldig fine eksempel! Det er jo akkurat slike småting ein opplever saman med barna, som betyr så utrulig mykje. Som blir til gode minner, som ein seinare kan sjå tilbake på med glede. Ein kan aldri få dei same gode minna, fordi ein kjøpte dyrt hus og fin bil, nei!

Og her går det igjen! Er det mulig å være så unyansert! leser du i det hele tatt hva folk skriver?

Dessuten har myrthel skrevet at mannen hennes tjener svært bra! Det er FRYKTELIG enkelt å være opptatt av de små gleder og nære ting, når du slipper å jobbe og allikevel har masse penger i husholdningen. Synes sånn dere holder på vitner om manglende respekt og forståelse for de som er verre stilt enn dere selv.

Endret 9. juni 2011 av Genesis

[Ciara]

Eg er så utrulig enig i det du skriver, om at dei som traktar etter høgast mulig stilling, tenar masse pengar, og er opptatt av høg status for å bli sett opp til av andre, ikkje er personar eg har noko særlig til overs for. Dei er rett og slett snobbar, ja. For meg er også rikdom dei nære ting, og der synst eg du kjem med veldig fine eksempel! Det er jo akkurat slike småting ein opplever saman med barna, som betyr så utrulig mykje. Som blir til gode minner, som ein seinare kan sjå tilbake på med glede. Ein kan aldri få dei same gode minna, fordi ein kjøpte dyrt hus og fin bil, nei!

Og pussig nok tenker jeg veldig likt, men skal likevel jobbe 100%. Hva betyr det, tror du?

[Gjest Heidi-Heidi]

Jeg tror enkelte har litt tungt for å sette seg inn i andres situasjon. Så klart er det "bare" å bli hjemmeværende når ektefellen tjener godt over gjennomsnittlig, man bor til en overkommelig penge, og man har gode utsikter til jobb når man en dag ikke ønsker å være hjemme lenger.

Jeg foreslår da at man prøver å se for seg hva slags valg en selv ville tatt om ektefellen skulle forsørge kone og ett eller flere barn på 300 000 kr. i året og man var avhengig av å bo i Oslo eller Stavanger grunnet jobb, og en i tillegg selv risikerte å stå med utdatert fagkunnskap og forringede jobbutsikter ved hjemmeperiodens slutt...

Det kan jo være en fin øvelse om ikke annet?

[Mirabella76]

Nei. Det er ikke så enkelt. Her hvor jeg bor, er det vanvittig boligpriser. Men jeg forstår veldig godt at unge familier allikevel vil etablere seg her. Man trenger jo et nettverk, og folk i høykostområder har jo like sterk tilknytning til venner og familie som folk i lavkostområder.

Dessuten er det ikke alle som har en ektefelle med høy inntekt - det finnes da nok av familier hvor begge foreldrene har lav/middels inntekt, og derfor er avhengig av to inntekter for å klare å betale for hus og hjem. Så jeg synes fortsatt du er trangsynt og arrogant som hevder at "det er bare å.." For det er det slett ikke. Og når jeg er igang, så kan jeg jo også si at jeg synes det er forkastelig å hevde at andre som velger å jobbe, ikke prioriterer barna sine. Det er nok fler enn deg og Myrtel som er glad i barna sine. Det er utrolig arrogant og respektløst å hevde at man er en bedre mor, fordi man velger å gå hjemme i årevis.

Eg har heller ikkje sagt at det er så veldig enkelt - berre at det er mulig for dei aller fleste å jobba redusert, dersom dei virkelig ønskjer å prioritera barna meir. Og det meinar eg alle kan klara, viss dei har ein vanlig betalt jobb, uavhengig av kor ein bur i landet. Ein treng vel ikkje akkurat å bu i eit digert hus, ein plass der boligprisane er veldig høge, sjølv om ein vil vera i nærheten av familien. Ein kan vel flytta litt utanfor det aller dyraste området, og likevel vera nær resten av familien.

Men eg giddar egentlig ikkje å diskutera dette meir. For viss ein nektar å flytta ein millimeter på seg, og ikkje er villig til å ha litt lavare standard enn ein er vant med, så går det sannsynligvis ikkje an å klara seg på kun ei inntekt, nei.

Eg meinar fortsatt at dei som velger å jobba fullt (både mor og far) heilt frå barna er veldig små, og sender barna i barnehage eller til dagmamma lange dagar kvar einaste dag, frå barna er 1 år og mindre, ikkje prioriterer barna sine! Då er dei egentlig så opptatt av sin eigen karriere, at dei ikkje burde ha fått barn. Eller iallfall venta med å få barn, til dei hadde tid til å ta seg av barna sine.

Eg seier heller ikkje at eg er ei bedre mor, enn mødre som velger å gå ut i full jobb rett etter at permisjonen er over. For eg kjenner mange som er kjempegode mødre, sjølv om dei jobbar fullt, og har barna sine i barnehagen frå dei er heilt små. Men det er berre det, at eg meinar dei har prioritert feil. For sjølv om dei er fantastiske mødre den tida dei er saman med barna sine, så synst eg det er trist at barna ikkje skal få enda meir tid saman med mødrene sine (og fedrene sine også, såklart). For slik eg ser det, skaper dei ein stressande kvardag for barna sine, frå dei er heilt små. Dei kunne heller prioritert å tatt seg bedre tid til å vera saman med barna sine, i staden for å jobba så mykje.

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76

[AnonymBruker]

De ga meg et par tøfler og et par sko en jul da jeg ønsket meg PSP.

[Caramba]

Dette er virkelig sant. Itillegg har man jo krav på PAUSE på arbeidsplassen, og man kan ta toalettbesøk i fred... Jeg har aldri hatt mulighet til å gå fra ungene en halvtimen i løpet av dagen, for å spise maten min. Det var også sjelden man fikk gå på toalettet ifred.....

Itillegg ser jeg jo at veldig mange som jobber og har barn i barnehage HANDLER FØR de henter barna sine. Slik luksus har ikke hjemmeværende... Her er det å kle på og ut i bil med x-antall barn og ta de med på alt av innkjøp, frisørbesøk, tannlegetimer osv osv...

Igjen påpeker jeg ikke at jeg har sett på dette som et slit, men når de som jobber påstår at de er så utrolig mye flinkere fordi de jobber utenfor hjemmet, men faktisk setter bort sine barn - må jeg si jeg lurer på hvorfor de setter seg selv høyere....

Hvorfor ikke forstå at de aller fleste gjør gode jobber der vi er, enten vi setter bort våre barn (og lar andre ta seg av bleieskift, snørr, krangler, opplæring, kos, trøst, mating...osv)og jobber ute - eller de av oss som tar vare på våre barn selv, (og av den grunn ikke kan jobbe ute)

Husarbeid og matlaging gjør vi til en viss grad det samme av. MEN det blir MER i ett hus som er ibruk hele døgnet, det må dere da forstå

Jeg har vært hjemmeværende i tilsammen 2,5 år med mine barn og jeg fikk da stort sett gått på do alene, pluss at ungene sov på dagtid slik at man alltids fikk noen pauser. Mine har også vært ganske flinke til å leke litt for seg selv innimellom, så jeg har feid over husarbeid og matlaging stor sett uten problem. Til og med å gå hjemme med tvillinger var enklere en å jobbe ute. Da styrte jeg jo dagen selv og trengte ikke jage for å rekke noe som helst, unntatt et besøk eller time på helsestasjonen.

Nå når barna er litt større og jeg er i full jobb, så har jeg dem jo i helgene og alle ferier og fridager, og feks 4,5 åringen min trenger ikke konstant oppfølging, ei heller 2-åringene skjønt de to krever mye.

Jeg vil si at jeg vet hvordan det er å være hjemmeværende mor og jeg vet hvordan det er å være utearbeidende mor. Det er helt klart, for meg, mye mer stress nå når jeg jobber. Ja, barna er i bhg på dagtid, men det er ikke noe hvilehjem på jobben og det krever mye av meg mentalt. Alikevel gir det meg også mye så jeg trives godt med å jobbe.

Ideelt sett skulle jeg gjerne gått hjemme i ca 2 år med barna, men utover det hadde jeg ikke trivdes.

[Mirabella76]

Flertallet av familier der begge foreldrene er utearbeidende kvalifiserer ikke til deltakelse i Luksusfellen. Men dette utsagnet sa jo en del om hvordan du tror andre mennesker lever og prioriterer.

Eg skjønnar ærlig talt ikkje kva du meinar med det du skriver her.

Ja, det stemmer at det er Luksusfellen eg tenkte på. Kom berre ikkje på kva programmet heitte.

No veit eg ikkje om eg har misforstått heilt. Men eg trudde at kravet for å vera kvalifisert til deltakelse i programmet, var at ein hadde kjørt økonomien sin rett på dunken - uavhengig av om ein hadde ein eller to inntekter i familien. Sånn eg har forstått det, så er det folk som lever eit meir lukseriøst liv, enn det dei egentlig har råd til. Som har tatt opp lån, for å kunne betala rekningar, og sleppa å flytta frå huset sitt, selga bilen o.l. Og som gjerne har fleire inkassosaker, og aldri klarar å få orden på økonomien sin, fordi gjelda berre blir større og større.

Så då er vel poenget å få hjelp til å betala tilbake alt det dei skyldar, samtidig som dei skal ha nok pengar til å klara seg likevel - uten å måtte flytta frå hus og heim. Det paret eg snakkar om, trur eg også var eit par som trengte hjelp med dette. Men dei hadde også fått barn, og hadde eit ønske om at mora kunne vera heime med barnet litt lenger etter permisjonen. Og dette fekk dei til, sjølv med ein slik skakkjørt økonomi. Og då meinar eg at ein vanleg familie uten slike problem, også burde klara å få til å vera heimeverande på heiltid eller deltid, når til og med denne familien fekk det til!

Beklagar viss eg hugsar feil, og eksempelet mitt med denne familien ikkje stemmer heilt med slik det egentlig var. Men det er iallfall slik eg hugsar det. Poenget mitt er uansett at det meste er mulig å få til, berre ein går inn for det, og tar eit bevisst valg!

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76

[Gjest Heidi-Heidi]

For det første så tror jeg at disse forferdelige mødrene som jobber og jobber for å få råd til fin bil og hytte ved sjøen, men glatt lar ungene være i barnehagen både åtte og ni timer for dagen rett og slett ikke finnes. Eller finnes i et ekstremt lite antall. Jeg har ikke møtt en arbeidende mor som ikke er opptatt av å tilbringe mye tid med ungene sine, og som ikke setter fine minner over materielle goder. Folk er glade i barna sine, men i det å gi dem gode minner ligger også å opprettholde et minimum av materiell standard.

Jeg er ellers litt lei av disse bare-bare-folka. Nei, det er ikke bare å flytte selv om det er innad i samme by. Kanskje bor man allerede på et av de rimeligere stedene i byen, kanskje har man en inntekt som er nok til et anstendig sted å bo, mat på bordet og klær på kroppen, men ikke så mye mer? Kanskje har barna søsken som trives i nærmiljøet i skole og barnehage, kanskje vil flytting til et billigere sted bety lengre reisevei? Kanskje har man besteforeldre/annen familie i nærheten som barna tilbringer mye tid med? Ikke er det gratis å selge heller, og avhengig av tidsperspektiv er det ikke nødvendigvis mye man sitter igjen med etter at megleren er betalt...

[Mirabella76]

Og dette er kjernen! Du tillater deg å si at de som ikke går hjemme i mange år, ikke burde ha fått barn i det hele tatt. Kan du forresten fortelle meg hvorfor det er skadelig for barnet å være i barnehagen?

Da får du hvertfall si det du mener, nemlig at de som er i barnehage fra ung alder, vokser opp til å bli dårligere mennesker enn andre. Hvis du ikke mener dette, faller jo alle de andre argumentene dine på stengrunn.

Eg meinar egentlig ikkje at eg ser ned på slike personar. Det var å ta litt hardt i. Men eg ser heller ikkje opp til dei, og eg meinar at dei har prioritert feil.

Det er absolutt ikkje skadelig for barn å gå i barnehage! Barn har godt av å vera saman med andre barn, og å ikkje vera saman med foreldra 100% av tida. Men det er stor forskjell på å gå ein del i barnehage, og å vera fulle dagar i barnehagen kvar einaste dag, heilt frå barna er 1 år gamle og yngre. Eg synst det er trist med barn som blir levert grytidleg på morgonen, med ein gang barnehagen åpnar, og som blir henta rett før stengetid, kvar einaste dag! Dei har då ein lengre dag i barnehagen, enn det ein vanleg arbeidsdag er. I tillegg er det store delar av dagen høgt lydnivå i barnehagen, og mykje støy - og det er stressande for barna. Dei treng fred og ro innimellom.

Derfor synst eg det ideelle er om barna kan ha kortare dagar i barnehagen, og helst ein eller fleire fridagar i løpet av veka. Og det kan ein få til, om ein eller begge foreldra jobbar litt redusert! Det skaper ein mindre stressande kvardag for barna. Og 1-åringar synst eg faktisk har det mykje bedre heime, enn i barnehagen. Så eg synst det er flott med dei som ønskjer og har mulighet til å vera heimeverande på fulltid, fram til barnet iallfall er 2 år. Så kan dei jobba litt redusert etter det. Det trur eg er mykje bedre for barna, enn å gå lange dagar i barnehagen kvar einaste dag frå dei er heilt små!

Og eg har aldri sagt at dei som ikkje vil gå heime i årevis, aldri burde hatt barn. Eg ""krever" ikkje noko meir enn at foreldra prioriterer å jobba litt redusert så lenge barna er små. Og har dei så viktige jobbar, at det ikkje er mulig å få til - så meinar eg at dei bør venta med å få barn, fram til dei har mulighet til å prioritera annleis. Det er mi meining, så får andre berre vera uenige om dei vil det.

Såklart blir ikkje barn som har gått fulltid i barnehage frå dei er veldig små, dårligare menneske enn dei som ikkje har gjort det. Men eg meinar at dei får ein meir stressande kvardag, og mindre tid saman med foreldra sine - og det synst eg er negativt. Slik samfunnet vårt har blitt, så får barn tidleg nok oppleva stress og masse krav som blir stilt dei. Det blir stadig fleire barn som får psykiske problem fordi dei er stressa og nervøse, pga alle krava som blir stilt dei i dagens samfunn. Er det slik me vil ha det? Bør ikkje barndommen vera mest mulig bekymringslaus? No meinar eg sjøvsagt ikkje at det er barnehagen som gir barna psykiske problem. Men det er alt stresset i kvardagen, som fører til at barn får slike problem. Derfor er eg opptatt av at jenta mi skal oppleva minst mulig stress i kvardagen, og få lov til å vera barn så lenge som mulig!

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76

[Celtic Heart]

Eg har heller ikkje sagt at det er så veldig enkelt - berre at det er mulig for dei aller fleste å jobba redusert, dersom dei virkelig ønskjer å prioritera barna meir. Og det meinar eg alle kan klara, viss dei har ein vanlig betalt jobb, uavhengig av kor ein bur i landet. Ein treng vel ikkje akkurat å bu i eit digert hus, ein plass der boligprisane er veldig høge, sjølv om ein vil vera i nærheten av familien. Ein kan vel flytta litt utanfor det aller dyraste området, og likevel vera nær resten av familien.

Men eg giddar egentlig ikkje å diskutera dette meir. For viss ein nektar å flytta ein millimeter på seg, og ikkje er villig til å ha litt lavare standard enn ein er vant med, så går det sannsynligvis ikkje an å klara seg på kun ei inntekt, nei.

Eg meinar fortsatt at dei som velger å jobba fullt (både mor og far) heilt frå barna er veldig små, og sender barna i barnehage eller til dagmamma lange dagar kvar einaste dag, frå barna er 1 år og mindre, ikkje prioriterer barna sine! Då er dei egentlig så opptatt av sin eigen karriere, at dei ikkje burde ha fått barn. Eller iallfall venta med å få barn, til dei hadde tid til å ta seg av barna sine.

Eg seier heller ikkje at eg er ei bedre mor, enn mødre som velger å gå ut i full jobb rett etter at permisjonen er over. For eg kjenner mange som er kjempegode mødre, sjølv om dei jobbar fullt, og har barna sine i barnehagen frå dei er heilt små. Men det er berre det, at eg meinar dei har prioritert feil. For sjølv om dei er fantastiske mødre den tida dei er saman med barna sine, så synst eg det er trist at barna ikkje skal få enda meir tid saman med mødrene sine (og fedrene sine også, såklart). For slik eg ser det, skaper dei ein stressande kvardag for barna sine, frå dei er heilt små. Dei kunne heller prioritert å tatt seg bedre tid til å vera saman med barna sine, i staden for å jobba så mykje.

Hvis ikke jeg tar helt feil så har du skrevet tidligere i tråden at du er i midten av 30-årene?

Og allikevel så evner du ikke å se lenger enn din egen nese. Du har total mangel på å kunne sette deg inn i andre menneskers situasjon, og for deg er det KUN din egen løsning som gjelder. Alt annet er dårlig prioriteringer, stress og at man kaster bort barndommen til barna.

Jeg var også hjemme da barna var små, men jeg går ikke rundt å rakker ned på de som velger annerledes enn meg.

De aller fleste jobber ikke for å kunne ha dyre flotte boliger eller biler, men for å kunne betale regninger, ha mat på bordet og klær til familien.

Egentlig er det jo blant dine egne du finner de du kritiserer. De som er bemidlet nok er de som kan prioritere ned pengebruk, men er jo også de som kan bruke penger i øst og vest.

Det virkelige liv er ikke slik som du beskriver. Ikke alle har mulighet eller lyst til å gå hjemme, og skal du ha respekt for dine valg må du også respektere andres.

Din mening er nettopp din mening på samme måte som min mening er min mening. Hverken du eller jeg er NOEN til å fortelle hva som er rett for andre.

[Mirabella76]

Det blir enda dummere at du sitter og skal vite fasiten for alle andre.

For enkelte familier KAN det være enkelt å omprioritere, mens for andre ikke. Det kommer an på mange ting som ikke bestandig handler om prioriteringer som du så fint kaller det.

Jeg har respekt for de som velger å gå hjemme, det er deres valg, men den respekten forsvinner fort når man skal se ned på andre som ikke velger som en selv.

Det du faktisk sitter å sier er at dere som er hjemmeværende er supre mammaer, mens de som velger å jobbe ikke burde hatt barn i det hele tatt.

Hvem er du til å vite hva slags økonomi andre har?

Hvem er du til si hvordan andre skal prioritere sine liv?

Hvem er du til å dømme andre fordi de ikke velger som deg selv?

Du er utrolig selvgod som kan sitte å tro at du er så mye bedre enn alle andre.

For DET er i alle fall å forfekte sin egen sannhet!

Eg har ikkje fasiten for alle andre! Eg har kun min eigen fasit. Altså veit eg korleis eg sjølv vil prioritera, og som eg også meinar er den riktige prioriteringa med tanke på barna. For det er hensynet til barna eg er opptatt av! Alle må sjølvsagt ta sine eigne valg! Og det er mange foreldrepar der begge frivillig er i full jobb, og har små barn som går fulltid i barnehage - og er storfornøyde med det, og meinar at dei har valgt heilt rett! Og då kan eg jo ikkje klandra dei, viss dei trur det er det beste både for seg sjølv og barna sine. Likevel må eg få lov til å meina at dei har valgt feil (etter mitt syn) - sidan eg meinar at det beste for små barn er ein minst mulig stressande kvardag, og foreldre som har god tid til å vera saman med barna sine! Men som sagt, eg har kun min eigen fasit - akkurat som alle andre har det same. Nettopp derfor er det andre (blant anna deg) som meinar at det er eg som tar feil, fordi dei/du har ein annan fasit enn meg! Men akkurat det bryr eg meg lite om, så lenge eg veit kva eg sjølv meinar, og ikkje lar meg påvirka av andre som prøver å bevisa at eg tar feil.

Og eg har aldri sagt at alle heimeverande er supermammaer, mens dei som er i jobb aldri burde hatt barn. Det finst sjølvsagt late heimeverande som berre utnyttar systemet og ikkje giddar å jobba, og som lar barna gå for lut og kaldt vatn. Og slike personar har eg sjølvsagt ingen respekt for! Så finst det også mødre som er i full jobb, som er verdens beste mammaer den tida dei er saman med barna sine. Og det er jo kjempeflott! Eg synst berre det er så synd at desse gode mødrene ikkje kan prioritera barna sine meir enn det dei gjer, i staden for å senda barna i barnehagen kvar einaste dag frå dei er heilt små. Det er prioriteringa deira eg er uenig i, ikkje evnen deira til å vera gode mødre!

Eg anar sjølvsagt ikkje noko om andre sin økonomi. Men så lenge ein ikkje går på trygd, så burde ein ha mulighet til å å jobba litt redusert mens barna er små.

Eg dømmer heller ingen andre, og eg seier heller ikkje at eg er så mykje bedre enn alle andre. Eg seier korleis eg ville ha valgt, og synst det er rart at det ikkje er fleire som velger å prioritera på samme måten. Om ikkje for sin eigen del, så for barna sin del.

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76

[Gjest imli]

Jeg vil gjerne utfordre dere som er hjemmeværende lenge - og som mener alle andre har anledning til å gjøre det samme - til å svare på følgende spørsmål:

1. Hvor mye tjener mannen deres?

2. Hvor stor bolig har dere?

3. Hvor i landet bor dere?

Då eg var gift og heimeverande, tjente mannen min 340.000 i året, altså slett ikkje ein særleg høg inntekt. Me budde i ein liten einebolig (ca 80kvm), ein mindre plass på austlandet, med sånn middels boligprisar. Økonomisk sett var gjekk det ikkje meir enn akkurat så vidt. No hadde dette også andre årsakar enn kun at mannen tjente dårleg. Uansett - me klarte oss økonomisk, og eg trur fleire kunne ha vore heimeverande om dei ynskja det, men aboslutt ikkje alle. Eg trur det kjem an på lån/boligprisar/husleige meir enn inntekt. Me betalte ikkje meir enn 5000 kr/mnd på huslånet, og ingen av oss hadde studielån. Eg veit om fleire som betalar 10-12 000 kr/mnd på lånet, og klart at då blir det verre med kun ei inntekt.

Eg tykkjer det er veldig mange unyanserte svar her frå begge "leire". Eg trur ikkje det er slik at dei som jobbar etter endt permisjon gjer det fordi dei er opptekne av status og pengar og nye bilar og hytte på fjellet. Eg trur heller ikkje det er slik at dei som vil vere heime med ungane utover det fyrste året, er hjernedaude nek som sit heime og glaner på såpeopera på TV. Kan me ikkje prøve å få til ein debatt med litt mindre sort/kvitt-tenkjing, så kanskje det blir meir interessant.

Sjølv tykkjer eg som sagt at barn generelt har best av å vere heime dei 2-3 fyrste åra. Det betyr ikkje at eg meiner det er skadeleg for barn under 3 å vere i bhg, men eg trur dei har det betre heime, viss mor/far er normalt gode omsorgspersonar. Eg meiner så små ungars behov for sosialisering er sterkt overdrivi. Ja, dei har behov for å leike med andre ungar, men desse behova kan dei få dekt andre plassar, dei har ikkje behov for å leike med andre ungar 7-9 timar om dagen, fem dagar i veka. Meiner eg.

Når ungane har blitt 3-4 år, trur eg dei får større behov for å vere i kontakt med andre ungar, og få fleire aktivitetar enn ein lett kan ordne heime. Eg trur det er veldig krevande å vere heime med større førskulebarn, viss ein skal gje dei alt dei treng sosialt og mentalt, sida det er så få andre ungar som er heime og så få tilbod til ungar som ikkje er i bhg. Difor trur eg ungar frå 3-4 års alder har godt av å kome i barnehage, i alle fall på deltid.

Å vere heimeverande med ungar som går (heltid eller deltid) i barnehage, eller på skule, meiner eg er unødvendig, og tykkjer det verkar litt kjedeleg og ustimulerande. Ser ikkje ned på dei som velgjer det, men trur det er personar som er veldig ulike meg.

[AnonymBruker]

Eg har heller ikkje sagt at det er så veldig enkelt - berre at det er mulig for dei aller fleste å jobba redusert, dersom dei virkelig ønskjer å prioritera barna meir. Og det meinar eg alle kan klara, viss dei har ein vanlig betalt jobb, uavhengig av kor ein bur i landet. Ein treng vel ikkje akkurat å bu i eit digert hus, ein plass der boligprisane er veldig høge, sjølv om ein vil vera i nærheten av familien. Ein kan vel flytta litt utanfor det aller dyraste området, og likevel vera nær resten av familien.

[Myrthel]

Det har ikke slått deg at noen jobber fordi de trives med det?

Kjære deg, hvor har jeg skrevet at jeg ikke tror det? Hvor har jeg skrevet at det er galt å jobbe?

Jeg har ingen problemer med å forstå ditt valg.

Men det som er klart av ditt innlegg er at du nok er blant de mest privilegerte mødrene. Du har en mann som tjener godt og derfor større frihet enn mange andre til å velge om du vil jobbe eller ikke. Ingenting galt i det, men dere som er så heldige å være i en slik situasjon bør innse at dere nettopp ER privilegerte, og at alle ikke har mulighet til å gjøre samme valg som dere.

Jeg er ganske sikker på at min situasjon er mer representativ. Og så finnes det muligens noen veldig få som er like privilegert som deg og som prioriterer på en måte andre ikke kjenner seg igjen i, dvs bruker den økonomiske friheten til å kjøpe ting. Disse tror jeg det er få av. Det finnes også mange som er så glade i jobbene sine at de ønsker å beholde dem, selv om de økonomisk kunne latt være. Det har vi fortsatt ingen rett til å moralisere over.

Vet du hva? Jeg tror faktisk vi er ganske enige. Som jeg har gjentatt til det kjedsommelige, så mener jeg selvsagt ikke at "normal" jobbing, for å klare sin hverdag er "galt". Det jeg har prøvd å få frem hele tiden er disse som kun jager etter status hele livet. Dvs. det er heller ingenting galt i å jage etter det, men hvis disse personene har barn - ja, det er da min mening er at det ikke er positivt for barna. Men igjen - det er ikke mitt ansvar hva andre velger...det er kun min mening.

Å, eg blir så glad når eg leser innlegga dine, Myrthel! Du beskriver ting akkurat slik som eg sjølv tenker.

Eg er så utrulig enig i det du skriver, om at dei som traktar etter høgast mulig stilling, tenar masse pengar, og er opptatt av høg status for å bli sett opp til av andre, ikkje er personar eg har noko særlig til overs for. Dei er rett og slett snobbar, ja. For meg er også rikdom dei nære ting, og der synst eg du kjem med veldig fine eksempel! Det er jo akkurat slike småting ein opplever saman med barna, som betyr så utrulig mykje. Som blir til gode minner, som ein seinare kan sjå tilbake på med glede. Ein kan aldri få dei same gode minna, fordi ein kjøpte dyrt hus og fin bil, nei!

De andre kommentarene gidder jeg ikke å svare på. Det er jo det samme som males oppigjen og oppigjen til det kjedsommelige...

Les heller hva jeg har skrevet, og ikke kom med så usaklige ting.

Det blir så dumt å lese at noen som har vært hjemme med barn, har kunnet gå på toalettet og hatt barn som selv har aktivisert seg... Himmel , når man skriver innlegg og setter ting litt på spissen for å få frem et poeng - så er det selvsagt noen som ikke skjønner det og tar det helt bokstavlig...

Mine barn har også aktivisert seg selv veldig bra, men som sagt - ingen dager er like, og man har ansvaret selv hele tiden... Det var det jeg ville frem til..

Jeg har også jobbet i mange år, før jeg fikk barna. Dengang jobbet jeg mye mer enn det min mann gjorde. Da var det jeg som var mest opptatt av jobben. Så tok jeg valget om å få barn, og valget om å passe de selv. Jeg jobbet fullt til fødselen omtrent startet, så jeg har absolutt ikke "dulla" hjemme før jeg behøvde det.

Som jeg skrev i ett av de første innleggene så tar jeg noen oppdrag nå, og jeg skal selvsagt ut i jobb igjen den dagen jeg føler for det.

Håper jeg med dette kan få slutt på de idiotiske innleggene som går på at jeg mener ingen skal jobbe, og at noen faktisk liker jobben sin... (elsket jobben min jeg....)

[Gjest Gjæst]

Off topic: "Kjære deg" er en utrolig dårlig hersketeknikk.

[Mirabella76]

Vet du hva, Mirabella, dette synes jeg er fullstendig tragisk. Du dømmer ingen, sier du? Du synes bare at de ikke burde fått barn, dersom de ikke velger det samme som deg? Ser du ikke hvor stygt, fordømmende og dessuten ganske ulogisk det du sier, er?

Det å prioritere jobb er ikke det samme som å prioritere seg selv. Noen må faktisk betale for mat, klær og husrom til barna sine. Og hvordan i all verden kan du vite om andre familier bare kunne prioritert annerledes for å kunne velge som deg?

Eg dømmer ikkje dei som velger å vera i full jobb, samtidig som dei har små barn. Det har eg jo sagt mange gangar! Eg klarar berre ikkje å forstå valget deira. For eg synst dei har prioritert feil, etter MITT syn! Men eg er fullstendig klar over at mange andre har eit heilt anna syn på dette enn meg, og det må dei sjølvsagt få lov til å ha. Om andre meinar at eg har valgt feil, så må dei gjerne få lov til å meina det - så lenge eg sjølv veit at eg har valgt det eg føler er det riktige for meg. Og då må eg også få lov til å meina at andre velger feil, sjølv om eg veit at dei er uenige med meg.

Såklart meinar eg ikkje at ingen bør få barn, viss ikkje ein av foreldra kan vera heimeverande! Men eg meinar at alle har mulighet til å jobba litt redusert mens barna er små, viss dei velger å prioritera det. Og viss dei har så viktige jobbar at det er umulig å jobba litt redusert - så kvifor ikkje venta nokre år med å få barn, når dei forhåpentligvis har bedre tid til å ta seg av eit barn? Og for dei som har jobbar som dei meinar er så viktige, at dei aldri vil kunna jobba redusert: Kvifor skal dei absolutt ha barn? Eg meinar at viss ein først velger å få barn, så bør ein også ha tid til å ta seg ordentlig av barna sine. Og det meinar eg ikkje at ein gjer, viss ein sender barnet vekk lange dagar i barnehage / hos dagmamma kvar einaste dag, frå dei er heilt små. Men igjen, dette er mi meining! Eg er klar over at mange er uenige i dette, og det må dei få lov til å vera. Eg klarar berre ikkje å forstå det, ut frå mitt syn på kva som er eit riktig valg med tanke på hensynet til barna.

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76

[Mirabella76]

Litt uenig der, med en gang barna runder tre år, sånn ca, tror jeg de trenger noe sosial omgang, og det er ikke bra for dem at de lærer at verden snurrer rundt dem, og at de har krav på underholdning hele tiden.

Og når dere beskriver hvor krevende det er å ha barn kjenner jeg meg ikke helt igjen i det. Selv de vennene mine som har relativt krevende bokstavbarn har da mulighet til å gjøre egne ting, selv om ungene er til stede. De må kanskje hoppe opp og hjelpe ungen på kort varsel, men så kan de fortsette på egen hånd. Og vanlige barn uten diagnoser er stort sett i stand til å underholde seg selv kortere perioder av gangen, med en gang de er over spedbarnsstadiet. Men det er kanskje noe barn må lære? Og det gjør de vel ikke dersom de har en mor som ser morsrollen som noe stort og hellig, og svinser rundt barnet sitt fra det våkner til det legger seg.

Såklart treng barn sosial omgang med andre! Men kven har sagt at barn som er heime med ei heimeverande mamma, ikkje har sosial omgang med andre barn? Er ein heime med barn utover første leveår, meinar eg absolutt at ein bør vera bevisst på at barna får vera ein del saman med andre barn. Det å gå i åpen barhehage, er eit veldig bra alternativ, som ein absolutt bør benytta seg av, om ein er heimeverande med barn!

Viss du leser gjennom alle innlegga mine i denne tråden, så vil du sjå at eg faktisk ikkje har skreve eit einaste ord om kor krevande det er å vera heimeverande med barn! Såklart er det trale dagar, men eg synst langt frå det er så travelt no, som det var frå jenta mi var født, og fram til ho var 1 år. Første leveåret til jenta mi, var absolutt den mest krevande perioden. Som du seier, no kan ho jo underhalda seg sjølv i kortare (og innimellom i lengre) periodar. Sånn var det ikkje før, då måtte ho ha full oppmerksomhet heile tida.

Men eg ser egentlig ikkje poenget i å diskutera kva som er mest travelt av å vera heime med barn, og å vera i jobb! Det kjem jo heilt an på kor krevande barnet/barna er om ein er heimeverande, og kor mange barn ein har. Og det er jammen stor forskjell på jobbar også. Nokon har veldig krevande jobbar, der det går i eitt, og dei ikkje har tid til å slappa av eit sekund - mens andre har meir avslappande jobbar, der dei kan sitja å sløva og surfa på nettet i arbeidstida! Så egentlig er dette ein tullete diskusjon, for å vera heilt ærlig!

Endret 9. juni 2011 av Mirabella76