Hjemmeværende mor

[AnonymBruker]

Eg skjønnar poenget ditt i at alle ikkje har muligheten til å vera heimeverande, pga slike ting som du nevner. Men samme kva du seier, så har det med prioriteringar å gjera. Skjønnar at du ikkje forstår heilt kva eg meinar. For å ta eit litt ekstremt eksempel: Viss ein har ein jobb der ein er ute av arbeidslivet, om ein er vekke i nokre få år, så burde ein vel egentlig ha funne seg ein annan jobb før ein fekk barn - ideelt sett!

NEI! Du må klare å forstå i en alder av 34 år at det har ikke bare med prioriteringer å gjøre. Du gjentar deg selv i hver eneste post med at det er "bare" å prioritere anderledes, men det er faktisk ikke det. Hvis du hadde klart å sette seg nok inn i en annens situasjon til å innse at for mange er det ikke et valg om prioriteringer av økonomi/goder/status å ha en av foreldrene hjemme, så hadde jeg gitt deg utrolig mye mer respekt for dine meninger.

Og ang jobb og barn, jeg var ferdig utdannet da jeg var 25 år og har 35 år igjen av arbeidslivet, og de ønsker jeg ikke å tilbringe med en misfornøyd jobbsituasjon fordi jeg var hjemme noen år med barna, jeg vil trives i den jobben jeg har. Og i mitt tilfelle betyr mer enn to år ute av jobb at jeg i praksis er ubrukelig. Jeg vet også at det er vel så viktig å være en god foreldre når barna er fra ti-tolv år og oppover og skal hjelpes gjennom en veldig kaotisk del av livet, der fristelser og faren for å tråkke feil kan gi store konsekvenser. Jeg mener derfor at det er vel så viktig å være en sterk og tilstedeværende for4elder når den tiden kommer, og ikke bruke all energi, tid, økonomi og ofring av jobbbkarriere på førskoletiden.

[Gjest Bjørn82]

Nei, men dei er ein netto kostnad. Akkurat som eldre, uføre, sjuke og barn. Skilnaden mellom heimeverande og dei andre gruppene eg nemner er at dei heimeverande faktisk er arbeidsføre, men vel å ikkje vere i inntektsgjevande arbeid. Det er dette valet denne diskusjonen handlar om.

Min kone er hjemmeværende og hun får ikke en krone ifra noen som helst andre enn meg. Å de pengene jeg tjener betaler jeg skatt for. Derimot så er de som svindler staten noe man heller bør fokusere på i et økonomisk fellesskap som Norge er. Eller at politikere reiser ut å gir f.eks 200mill nok til et maritimt museum i Polen, når vårt eget maritimt museum i Oslo er i så dårlig forfatning at man er nødt til å stenge ned deler av det fordi det ikke finnes penger til å oppruste. De fleste mødre som er hjemme noe utover sin permisjon har ingen inntekt og koster dermed ikke staten noe.

[Gjest Ludovie]

For å setje ting litt i perspektiv, så greier eg og ungane mine oss på 200.000 kr i året (inkl. barnetrygd og barnebidrag frå barnas far). Difor trur eg at fleire kunne ha hatt råd til å jobbe redusert eller vere heime viss dei ynskja det. Hadde eg hatt 6-800.000 kr i året å leva for, slik mange med to inntektar har, hadde eg følt meg RIK. Det kjem sjølvsagt an på kor store utgiftar ein har til husleige/lån, men at ein vanleg familie må ha 700.000 kr i året for å i det heile tatta overleve, tykkjer eg kanskje er litt overdrivi i nokre tilfeller, all den tid eg greier meg på ein brøkdel.

Men dette handler også om prioriteringer, og om hva slags liv man har lyst til å leve. For selv om noen/mange helt sikkert kunne klart seg med mindre dersom det var tvingende nødvendig, så er det ikke sikkert at de ønsker det, og det er dessuten slett ikke sikkert at det ville vært av det gode heller. Mange synes f.eks. at ferier i utlandet er noe som bidrar svært positivt til familiefølelsen og -lykken, noen synes det er flott å ha en hytte å kunne dra til i helger og ferier sammen med barna, og/eller ha muligheten for båtferier, mange setter pris på at barna deres kan drive med de fritidsaktivitetene de brenner for (disse kan jo være forholdsvis dyre, eksempelvis hest, ishockey), osv. For en god del familier vil det å måtte være foruten slike ting, forringe livskvaliteten - også for barna.

I tillegg kommer det Genesis har argumentert for på glimrende vis i flere innlegg, at det å få bruke seg selv og det å brenne for jobben sin, også er noe som indirekte kommer barna til gode i de fleste tilfeller, gjennom at de da har oppegående foreldre som trives, og som er gode forbilder. Det er dessuten sånn at flesteparten av de foreldrene som har en karriere som de trives med, også er svært opptatt av å være gode foreldre.

Og ja, det er nok mulig å klare seg på svært lite, men spørsmålet er altså om det er ønskelig.

[Myrthel]

oppegående foreldre som trives, og som er gode forbilder

Så foreldre som er hjemmeværende er ikke oppegående foreldre som trives, og dermed dårlige forbilder?

At det går ann å skrive noe så dumt....

[Gjest Ludovie]

Så foreldre som er hjemmeværende er ikke oppegående foreldre som trives, og dermed dårlige forbilder?

Hvordan i all verden klarte du å slutte dette ut fra hva jeg skrev?

At det går an å skrive noe så dumt.

[Gjest Heidi-heidi]

Så foreldre som er hjemmeværende er ikke oppegående foreldre som trives, og dermed dårlige forbilder?

At det går ann å skrive noe så dumt....

Det er da ikke skrevet at hjemmeværende foreldre ikke er oppegående? Her er det du som tillegger andre meninger de ikke nødvendigvis har. Det er rett og slett dårlig debattskikk. Et vennlig råd er også å roe ned på "kjære lille venn" etc. Det er faktisk svært hoverende, og tar fokus vekk fra hva man diskuterer.

[Myrthel]

Hvordan i all verden klarte du å slutte dette ut fra hva jeg skrev?

At det går an å skrive noe så dumt.

Jeg leste ordrett avsnittet jeg siterte...

I tillegg kommer det Genesis har argumentert for på glimrende vis i flere innlegg, at det å få bruke seg selv og det å brenne for jobben sin, også er noe som indirekte kommer barna til gode i de fleste tilfeller, gjennom at de da har oppegående foreldre som trives, og som er gode forbilder. Det er dessuten sånn at flesteparten av de foreldrene som har en karriere som de trives med, også er svært opptatt av å være gode foreldre.

Altså hva skjer med de foreldrene som ikke bruker seg selv i jobben og brenner for den??

[Gjest imli]

Forbruk er jo forskjellig.

Hvis du bruker Sifo sitt budsjett, så får jeg at en familie med to barn har utgifter på 21189 kroner i måneden = 251268 kr i året.

Da er ikke dette med:

• bolig, strøm og andre boutgifter, (som f.eks. vedlikehold)

• tobakk og alkohol

• videregående skolegang

• helsetjenester

• kostbare, utstyrskrevende fritidsinteresser

• feriereiser

• feiring av begivenheter, gaver

• uteliv

Boligutgifter (som altså ikke er med) er for mange familier den høeste utgiftsposten de har.

Det er eg klar over, difor skreiv eg jo innlegget med forbehald om boligutgiftar.

Det der er det mest arrogante jeg noen gang har hørt deg si imli. Bare fordi du og barna klarer dere på en brøkdel, så trenger ikke det bety at mennesker som min familie er rike.

Vi har ca 600000 i inntekt, eget hus, 1 bil. Vi har grei økonomi, men rike er vi langt derifra.

Å bo billig øker gjerne reiseutgiftene til arbeid. Men all den tid du går hjemme og blir forsørget av din x merker du vel ikke mye til det.

Det er nettopp dette jeg hele veien hevder gjennom hele tråden at enkelte av dere ikke evner å se andres situasjon i det hele tatt. Og både du og mirbella beviser gang på gang at dere ikke evner nettopp dette.

JEG klarer og da kan alle andre prioritere annerledes og klare også.

Jeg har egentlig ikke noe problem med å akseptere deres meninger, for dere har mye bra å komme med også, men akkurat den at dere vet hva alle andre kan og ikke kan klare på sin økonomi og faktisk ser ned på dem fordi dere mener de ikke vil ikke at de ikke kan. Det er rett og slett lavmål av dere.

Arrogant? Lavmål?

Eg meiner heller ikkje at dei som tjener 600.000 i året, er rike. Men eg hadde følt meg rik, viss eg hadde såpass stor inntekt, fordi eg er van med så mykje mindre. Det er då ikkje arrogant å seie det?

Å påstå at eg blir forsørga av min eksmann, er i alle fall lavmål. Ærleg talt. Viss du tykkjer 2000 kr/mnd for to ungar er å bli forsørga, har du ei merkeleg oppfatning av kva det vil seie å bli forsørga.

Eg greier faktisk å sjå andres situasjon. Og vis meg no kor eg skreiv at "alle andre greier å prioritere annerleis sida eg greier det"! Det skreiv eg faktisk ikkje, no må du lesa kva eg skriv! Eg skreiv at at eg trur fleire kunne greid det. Ikkje alle, men fleire enn dei som er heimeverande no. Eg veit ikkje kva alle andre kan og kan ikkje greie, men det veit då vitterleg ikkje du heller. Eg skriv at eg trur, at nokon av dei som ynskjer å vere heime, kan greie det viss dei prioriterar annerleis. Sånn - inn med teskje?

Men dette handler også om prioriteringer, og om hva slags liv man har lyst til å leve. For selv om noen/mange helt sikkert kunne klart seg med mindre dersom det var tvingende nødvendig, så er det ikke sikkert at de ønsker det, og det er dessuten slett ikke sikkert at det ville vært av det gode heller. Mange synes f.eks. at ferier i utlandet er noe som bidrar svært positivt til familiefølelsen og -lykken, noen synes det er flott å ha en hytte å kunne dra til i helger og ferier sammen med barna, og/eller ha muligheten for båtferier, mange setter pris på at barna deres kan drive med de fritidsaktivitetene de brenner for (disse kan jo være forholdsvis dyre, eksempelvis hest, ishockey), osv. For en god del familier vil det å måtte være foruten slike ting, forringe livskvaliteten - også for barna.

I tillegg kommer det Genesis har argumentert for på glimrende vis i flere innlegg, at det å få bruke seg selv og det å brenne for jobben sin, også er noe som indirekte kommer barna til gode i de fleste tilfeller, gjennom at de da har oppegående foreldre som trives, og som er gode forbilder. Det er dessuten sånn at flesteparten av de foreldrene som har en karriere som de trives med, også er svært opptatt av å være gode foreldre.

Og ja, det er nok mulig å klare seg på svært lite, men spørsmålet er altså om det er ønskelig.

Er det slik at det ikkje er ynskjeleg, er det jo ikkje noko å diskutera. Eg skreiv om dei som ynskja det. Dei som ikkje ynskjer det, treng jo ikkje tenkje på det. Det er berre det at enkelte i tråden her har skrivi at dei ynskjer å vere heime eller jobbe redusert, men ikkje har råd, og det har eg høyrt fleire har sagt også. Difor tek eg fram mi eiga situasjon og viser at det går an å leva på lite, viss det er det ein vil. Viss ikkje ein vil, er jo poenget borte

[Gjest Ludovie]

Er det slik at det ikkje er ynskjeleg, er det jo ikkje noko å diskutera. Eg skreiv om dei som ynskja det. Dei som ikkje ynskjer det, treng jo ikkje tenkje på det. Det er berre det at enkelte i tråden her har skrivi at dei ynskjer å vere heime eller jobbe redusert, men ikkje har råd, og det har eg høyrt fleire har sagt også. Difor tek eg fram mi eiga situasjon og viser at det går an å leva på lite, viss det er det ein vil. Viss ikkje ein vil, er jo poenget borte

Jo, men det jeg mente er at når noen sier at de ikke har råd, så betyr ikke det nødvendigvis at det ville vært fullstendig ugjennomførbart i praksis. Det kan for eksempel bety at de mener at de ikke har råd ettersom de da måtte bo mye dårligere og langt unna familie/jobb, at livskvaliteten også ville blitt betraktelig senket på andre områder som f.eks. ferie/fritid/generell trivsel, og at det sånn sett ikke er gjennomførbart.

Tankegangen din funker dersom det er sånn at man vil være hjemme de første årene for enhver pris, men ikke ellers.

[Gjest Ludovie]

Jeg leste ordrett avsnittet jeg siterte...

Altså hva skjer med de foreldrene som ikke bruker seg selv i jobben og brenner for den??

Grov feilslutning fra din side. Det at foreldre som bruker seg selv i jobben som oftest er gode forbilder, er IKKE det samme som at foreldre som ikke gjør det, er dårlige foreldre. Jeg skjønner bare ikke hvorfor du fremdeles gjør denne slutningen?

Du mener dermed også at dersom noen sier at foreldre som bor på småbruk med kaniner, griser og høns kan tilby veldig fine oppvekstforhold for barna sine, er det samme som å si at folk som bor helt annerledes tilbyr dårlige oppvekstforhold.

[Gjest imli]

Jo, men det jeg mente er at når noen sier at de ikke har råd, så betyr ikke det nødvendigvis at det ville vært fullstendig ugjennomførbart i praksis. Det kan for eksempel bety at de mener at de ikke har råd ettersom de da måtte bo mye dårligere og langt unna familie/jobb, at livskvaliteten også ville blitt betraktelig senket på andre områder som f.eks. ferie/fritid/generell trivsel, og at det sånn sett ikke er gjennomførbart.

Tankegangen din funker dersom det er sånn at man vil være hjemme de første årene for enhver pris, men ikke ellers.

Det er eg einig i - men viss ein verkeleg vil vere heime, og er villeg til å kutte ut alt som ikkje er strengt nødvendig, så går det an for mange. Men klart, det kan vere vanskeleg å kutte såpass ned på forbruket når ein er van med to inntektar.

[Ciara]

Det er eg klar over, difor skreiv eg jo innlegget med forbehald om boligutgiftar.

Ja, du skrev det.

Men la oss ta et lite regnestykke da, kan gjerne bruke meg selv som eksempel siden jeg allerede har vært ganske åpen i denne tråden

Hvis familien har 21189 i utgifter i måneden før boutgifter, strøm, lån og ferie.

Hva er gjennomsnittlig strømforbruk i måneden? 1000 kr (på tynn is her altså)?

Husleie: 2000

Studielån: 3000

Boliglån: 5000

Gaver: 600 (i snitt, julegavene er jo det som trekker voldsomt opp)

Da blir månedlige utgifter 32789, og årlige utgifter 393468. Før ferie, før hobbyer og før sparing (som vi liker å ha rom til).

Vi har 700 000 i året, men det er selvsagt bruttolønn.

Poenget med dette er ikke å si at alle har like høye utgifter som oss. Men igjen tror jeg vi er ganske representative. Det er fint at du klarer deg på mye mindre i måneden, og du har nok rett i at flere enn deg kan forsørge familien på så lite. Men da kan jeg ikke skjønne annet enn at boutgiftene må være ekstremt lave og at man ikke har noe lån. Og er man da representativ?

Endret 11. juni 2011 av Ciara

[Gjest "gjest"]

Og overlate noe så viktig som ens egen økonomiske sikkerhet over til et annet menneske, er virkelig ikke helt på høyden. Jeg synes kvinner som velger å være hjemme, i stedet for å ha jobb er syke i hodet sitt. De fortjener virkelig å være minstepensjonister.

[Gjest imli]

Ja, du skrev det.

Men la oss ta et lite regnestykke da, kan gjerne bruke meg selv som eksempel siden jeg allerede har vært ganske åpen i denne tråden

Hvis familien har 21189 i utgifter i måneden før boutgifter, strøm, lån og ferie.

Hva er gjennomsnittlig strømforbruk i måneden? 1000 kr (på tynn is her altså)?

Husleie: 2000

Studielån: 3000

Boliglån: 5000

Gaver: 600 (i snitt, julegavene er jo det som trekker voldsomt opp)

Da blir månedlige utgifter 31789, og årlige utgifter 381468. Før ferie, før hobbyer og før sparing (som vi liker å ha rom til).

Vi har 700 000 i året, men det er selvsagt bruttolønn.

Poenget med dette er ikke å si at alle har like høye utgifter som oss. Men igjen tror jeg vi er ganske representative. Det er fint at du klarer deg på mye mindre i måneden, og du har nok rett i at flere enn deg kan forsørge familien på så lite. Men da kan jeg ikke skjønne annet enn at boutgiftene må være ekstremt lave og at man ikke har noe lån. Og er man da representativ?

Eg veit ikkje om eg er representativ, men eg trur i alle fall ikkje eg er heilt unormal Har huslån og betlar 8000 kr/mnd på det, noko eg trur eg ganske normalt. Men eg har ikkje studielån og ikkje bil, og klart at det sparar eg pengar på. Har sjølvsagt ikkje råd til å dra på ferie, ha dyre hobbyar eller spare noko særleg.

[Ciara]

Eg veit ikkje om eg er representativ, men eg trur i alle fall ikkje eg er heilt unormal Har huslån og betlar 8000 kr/mnd på det, noko eg trur eg ganske normalt. Men eg har ikkje studielån og ikkje bil, og klart at det sparar eg pengar på. Har sjølvsagt ikkje råd til å dra på ferie, ha dyre hobbyar eller spare noko særleg.

Da er det bare å ta av seg hatten.

Sifos månedlige utgifter minus barnehagekostnader og 8000 i huslån burde tilsi 25189 i månedlige utgifter = 302269 i året.

At du klarer deg på 200000 i året da er imponerende

[Gjest Ludovie]

Men eg har ikkje studielån og ikkje bil, og klart at det sparar eg pengar på. Har sjølvsagt ikkje råd til å dra på ferie, ha dyre hobbyar eller spare noko særleg.

Dette er noe av det jeg mente. Mange har studielån. Dessuten, for svært mange vil det å måtte avstå fra å ha bil, eller fra det å kunne dra på ferie eller drive med hobbyene sine, og ikke minst fra det å kunne spare, være utenkelig - eller i hvertfall noe som forringer livskvaliteten vesentlig. Dermed blir det reelt at man ikke har råd til å klare seg på bare én inntekt.

Igjen - premisset for argumentene dine, er at man vil være hjemme for enhver pris. Men det er jo ikke sånn for de aller fleste. Jeg tror sikkert at en del (det gjelder ikke meg), kunne tenke seg å være hjemme dersom man allikevel ville hatt en noenlunde grei økonomi med mulighet for å leve et normalt liv med utenlandsferier, bil, sparing, hobbyer, osv, men at de ikke ønsker det dersom det innebærer å leve omtrent på eksistensminimum. Noe som er høyst forståelig i mine øyne.

[AnonymBruker]

Eg meiner heller ikkje at dei som tjener 600.000 i året, er rike. Men eg hadde følt meg Å påstå at eg blir forsørga av min eksmann, er i alle fall lavmål. Ærleg talt. Viss du tykkjer 2000 kr/mnd for to ungar er å bli forsørga, har du ei merkeleg oppfatning av kva det vil seie å bli forsørga.

Da må jeg jo si jeg lurer på hvor de andre 176000kr du har i året kommer fra, om du er hjemmeværende...

[Gjest imli]

Da er det bare å ta av seg hatten.

Sifos månedlige utgifter minus barnehagekostnader og 8000 i huslån burde tilsi 25189 i månedlige utgifter = 302269 i året.

At du klarer deg på 200000 i året da er imponerende

Eg er såpass ung, veit du, at eg aldri har fått kjenne på "det gode liv" Er nok vanskeleg å ha hatt middels god inntekt i mange år, for så å skjære alt inntil beinet

Eg brukar nok mindre pengar enn "normalen" på mat, klær og div. "fornøyelser", det er nødvendig for å få det til å gå rundt. Eg tykkjer eg lev eit godt liv, sjølv om eg ikkje har råd til mykje. Ein blir kreativ av å ha lite pengar

[Gjest imli]

Dette er noe av det jeg mente. Mange har studielån. Dessuten, for svært mange vil det å måtte avstå fra å ha bil, eller fra det å kunne dra på ferie eller drive med hobbyene sine, og ikke minst fra det å kunne spare, være utenkelig - eller i hvertfall noe som forringer livskvaliteten vesentlig. Dermed blir det reelt at man ikke har råd til å klare seg på bare én inntekt.

Igjen - premisset for argumentene dine, er at man vil være hjemme for enhver pris. Men det er jo ikke sånn for de aller fleste. Jeg tror sikkert at en del (det gjelder ikke meg), kunne tenke seg å være hjemme dersom man allikevel ville hatt en noenlunde grei økonomi med mulighet for å leve et normalt liv med utenlandsferier, bil, sparing, hobbyer, osv, men at de ikke ønsker det dersom det innebærer å leve omtrent på eksistensminimum. Noe som er høyst forståelig i mine øyne.

Som sagt, eg forstår at mange ikkje vil kutte ned så mykje på utgiftane sine. Meinte berre å kome med eit døme på kva som er mogleg Forstår godt at ikkje alle har lyst til å leva slik eg gjer.

Da må jeg jo si jeg lurer på hvor de andre 176000kr du har i året kommer fra, om du er hjemmeværende...

Overgangsstønad. Noko som sikkert gjer meg til ein snyltar i dine auge

[Gjest Bare lurer]

En av mine foreldre var hele tiden hjemme da vi var små. I et samfunnsperspektiv påvirker selvfølgelig deres valg likestillingen, produktiviteten, permisjonsstatistikken og bnp, men det er jo ikke å forvente at enkeltpersoner skal ta valg på vegne av storsamfunnet.

Noen påpeker at man bør bidra til samfunnet, og ikke bare gå hjemme. Jeg mener det er tvert om; samfunnet må innse at det er et større bidrag å gi barn og ungdom en god start enn å flytte papirer på et kontor.

Samfunnet bør legge bedre til rette for de som velger å gi sitt bidrag på den måten. De bør få økt støtte (se bare på alt det koster samfunnet å drive barneinstisusjoner), og gjerne et slags belønningssystem basert på et pedagogisk program. Det er ingen forskning som viser at barnehage gjør barn best rustet til livet.

Det er typisk sosialistisk å straffe de ressurssterke og velfungerende, og i dette temaet blir det faktumet at minoritetsbarn bør gå i barnehage for å integreres, et motargument mot andre som ønsker å være sammen med barna sine.

Husk at flertallet av nordmenn, og foreldre, har høyere utdannelse og nok også er hakket mer bevisste og idealistiske i sine valg, enn barnehageansatte.

Jeg er evig takknemlig for at jeg slapp barnehage. Ikke bare fordi jeg mener det var bedre for meg, men også fordi det hele tiden har gitt meg en overbevisende trygghet om at foreldrene mine setter verdien på oss barna over det meste annet.

Noen har påstått at det ikke er nødvendig å droppe jobben for å få hus og hjem til å gå rundt. Nei, selvfølgelig ikke. Det tar ikke åtte timer om dagen å lage middag og stryke gardiner. Men når en av foreldrene velger å være hjemme har de mulighet til å være familie på en annen måte enn mellom kl fire og syv: tur i skogen, lære å sykle, lære å bruke kniv, å bygge gapahuk, lære å lese, dra på museer, bibliotek, stranda, kanotur, sykkeltur, u name it.

Jeg skriver meg litt varm nå. Og fatter ikke at ikke fler velger å droppe jobb i noen år for å nyte livet og det privilegium det er å bygge opp barna sine.

Lykke til alle foreldre!

Førskolelærere har en 3 årig utdannelse fra høyskolen, altså det samme som barneverspedagoger, sykepleiere, vernepleiere, journalister osv. Synes du dette er lite?

Barne og ungdomsarbeidere har yrkesutdannelse, på lik linje med helsefagarbeidere, mekanikere, rørleggere. Men det er kanskje ikke bra nok siden de kun "passer" barn?

PS: ved slike utdanninger er det lagt vekt på å bevisste valg ang barna