Hjemmeværende mor

[Ciara]

Det er jeg fullstendig enig i Vi har tid til å spise sunt, trene, få nok søvn og ikke minst så slipper vi stress...(og det syntes fort på kroppen...)

I forrige innlegg skrev du at vi skulle avslutte vår diskusjon - og i neste innlegg er du igang igjen... Bestem deg nå da....

Du tror ikke det lå en liten ironisk mening bak disse ordene, etter alt som har vært skrevet her...??? (men man må opp i en viss alder for å forstå ironi, så.......)

(unnskyld jeg måtte bare.....)

Myrthel, vær så snill. Du har en ufin måte å debattere på. Jeg lurte også på det samme som Genesis - hadde ikke du så veldig dårlig tid, så mye jobb man har som hjemmeværende? Det ene øyeblikket sier du at du er hjemmeværende for å slippe stress, det neste hevder du at du har det minst like travelt som alle andre. Når noen ikke forstår et budskap er det to måter å se det på: Enten er det mottakeren som har tungt for det, eller så er det avsender som formulerer seg særdeles uklart. Jeg heller mot det siste.

[Genesis]

I forrige innlegg skrev du at vi skulle avslutte vår diskusjon - og i neste innlegg er du igang igjen... Bestem deg nå da....

Du tror ikke det lå en liten ironisk mening bak disse ordene, etter alt som har vært skrevet her...??? (men man må opp i en viss alder for å forstå ironi, så.......)

(unnskyld jeg måtte bare.....)

Ja, jeg ønsket å avslutte den personlige drittkastingen (spesielt fra din side), men ikke å avslutte den saklige debatten (men man klarer vel ikke helt å se slike nyanser over en viss alder så......... : den overdrevne bruken din av smileys får deg bare til å virke dummere enn du forhåpentligvis er)

Jeg spør igjen! Har det seg sånn at du har det travel, eller har du mye lediggang? Du skriver jo både at du har masse tid til trening osv. men samtidig at det er så travelt å være alenemor. Hvilket av standpunktene dine er løgn? Og hvorfor kan du ikke bare være ærlig med deg selv og andre?

Det er du selv som skriver at hvis man må forsvare valget sitt ovefor andre, er man ikke helt sikker selv.

[Sissan9]

"Kjære deg" og "lille vennen"! haha, veldig godt forsøk på hersketeknikk! Nå er det faktisk sånn at intelligens og refleksjonsevne ikke har veldig mye med alder å gjøre, sålenge man er voksen. At du tyr til DETTE isteden for å svare på innleggene mine sier vel sitt. Utfordre datteren din til å skrive like velformulerte innlegg som meg kjære deg, så får vi se hvem som kommer best ut av det. Det er også helt normalt for kvinner som deg, i overgangsalderen, å reagere spesielt sterkt på meninger som er annereldes enn dine egne. Mye livserfaring gjør deg ikke smartere, det gjør deg bare enda mer fastgrodd i dine opprinnelige tankemønstre.

At du bruker alderskortet mot en person i begynnelsen av 20-årene sier vel sitt om hvor mye tyngde det er bak argumentene dine. Utrolig at du kan komme med et så usaklig innlegg etter at jeg har prøvd å moderere meg. Der tok du meg skikkelig, gratulerer!

Jeg vet ikke hvem du svarer her, for du siterer ikke med trackback. Men om det hjelper vedkommende noe, kan jeg signere samtlige av dine innlegg i denne tråden (husker ikke alle - men tar sjansen). Jeg er flerbarnsmor som både har jobbet og tidvis vært hjemme i småbarnsfasen, og langt eldre enn Genesis. Så da kan vedkommende gå tilbake til å diskutere sak...

[Mirabella76]

Jeg vil du skal reflektere over følgende:

Hvis du er et høyt utdannet kvinne i en jobb du trives i, tjener godt, og føler du får realisert deg selv gjennom yrket. Hvis du går hjemme med barnet i 2-3 år, vet du med deg selv at du aldri vil kunne få en tilsvarende jobb, og yrkene du har muligheten å gå inn i vil virke kjedelige og uengasjerende i forhold. Dette vil føre til dårligere økonomi for familien på både kort og lengre sikt. En mamma som kanskje går ufrivillig arbeidsledig mye lengre enn hun hadde planlagt, og aldri helt finner tilbake til den hun var. Er det da bedre for henne, og ofre hele karrieren og alle ambisjoner på egne vegne, for å se ungen noen få timer mer per dag akkurat i tidsrommet 1-3 år?

Som jeg har sagt før, jeg kjenner mange barn av såkalte "karriereforeldre", som garantert har var de som ble hentet sist i barnehagen. Dette er de mest reflekterte personene jeg kjenner, med høyt utdannede foreldre som har gitt dem veldig god ballast for å hanskes med livet. Lykkelige foreldre med stort sosialt nettverk, og barn som er likedan. Derfor kjøper jeg rett og slett ikke dette med at det er så utroooooolig viktig å ha barnet hjemme i 3 år. Jeg kjenner ingen som har tatt skade av å bli hentet sist i barnehagen, snarere tvert imot!

Det er også viktig å huske på, som påpekt før i tråden, at det må være lov å ha ambisjoner på egne vegne selvom man har barn. Og det du nevner om at mennesker i denne situasjonen ikke BØR få barn synes jeg rett og slett er frekt. Du slutter ikke å ha egne behov selvom det kommer en unge inn i bildet, og dette betyr faktisk ikke at man ikke setter barnet høyest. Det må da være veldig sunt for et barn å ha lykkelige foreldre, som får realisert seg selv og gir gode i impulser videre.

Det det koker ned til er at folk er forskjellige. Akkurat i forhold til dette med jobb og "statusjaget" du snakker om. Det at enkelte er veldig opptatt av jobben sin virker kanskje som statusjag for deg, men i realiteten er det ekstremt få dette gjelder. Mange mennesker har et iboende driv om å lære, om å utvide horisonten, om å fullføre prosjekter, om å konkurrere, om å prestere, og føle at de kan utgjøre en forskjell for andre. Disse behovene får mange stilt gjennom jobben, det er ikke pengene alene som driver et menneske i arbeid. Selvom jeg har merket mange med lav utdannelse tror man jobber kun for penger (Dette var overhodet ikke myntet på deg).

Selvom ikke du selv føler du trenger å jobbe så mye for å få dekket dine personlige behov på dette området, må du respektere at endel mennesker faktisk ikke blir lykkelige av å gå hjemme. Jeg respekterer at man ønsker å være hjemmeværende i 2-3 år, men å si at du ikke SKJØNNER de som velger noe annet blir helbom etter min oppfatning. Igjen handler det om å innse at andre mennesker er forskjellig fra en selv. Til sist spør jeg; Er det best å ha en mamma som har mye positiv energi og overskudd etter hun kommer hjem klokken 4, eller å ha en mamma som er hjemme hele dagen, men som føler hun visner bort fordi hun ikke får brukt seg selv nok?

Eller mener du rett og slett at mennesker som er arbeidsglade og ikke redd for å ta i et tak, rett og slett burde holde seg barnløse?

Det er ikkje alle yrker som er slik at det er umulig å koma tilbake etter at ein har vore vekke i 2-3 år - sjølv om ein har ein jobb det krev høgare utdanning for å få. Eg trur faktisk ikkje det er så ekstremt mange jobbar som er slik, at det er heilt umulig å koma tilbake igjen etter nokre få år. Slike jobbar finst nok absolutt, men eg trur ikkje akkurat det er så veldig vanlig. Og at både mannen og kvinna i ein familie, har ein slik type jobb, er sjølvsagt enda meir uvanlig. Så då burde det ikkje vera så ekstremt vanskelig å få til, i dei aller felste tilfelle.

Men for dei som har ein slik type jobb, så vil det nok få veldig mange negative konsekvensar å vera heimeverande i 2-3 år, ja. Men då må det vel likevel vera mulig å jobba litt redusert, mens barna er heilt små? Og iallfall viss ein av foreldra har ein jobb der det ikkje er krise om ein ikkje jobbar fullt til ei kvar tid, å jobba litt redusert. For eg meinar ikkje at alle bør vera heimeverande på fulltid, mens barna er små. Det å jobba litt redusert, er også eit godt alternativ.

Du veit ikkje noko om at ingen barn tar skade av å vera veldig lange dagar i barnehagen, og sjå lite til foreldra sine. For det første kjenner ikkje du alle! Og dessuten kan det ofte først visa seg seinare i livet. Men når det er sagt, så har eg heller aldri påstått at det er så utrulig viktig å ha barn heime heilt til dei er 3 år! Det finst ein mellomting. Ein kan jobba litt redusert, slik at barna får kortare dagar i barnehagen.

Eg meinar sjølvsagt at folk kan få barn, sjølv om dei ikkje velger å vera heimeverande mens barna er små! Dei einaste eg seier, er at viss begge foreldra har så travle og viktige jobbar, at ingen av dei kan jobba litt redusert mens barna er heilt små, så er det kanskje ikkje det beste tidspunktet å få barn på. For eg meinar at viss ein først velger å få barn, så må ein vera forberedt på at livet ikkje kan fortsetja 100% som før, og at ein kanskje er nødt til å gjera nokon forandringar, av hensyn til barna.

Ja, forhåpentligvis er det dei færraste som velger å jobba fullt, pga statusen det gir, og for å tena mest mulig pengar. Og det er jo flott om dei aller fleste set familien sin høgare enn jobben! Men eg må likevel få lov til å meina at eg synst mange velger feil, etter mitt syn. For eg trur faktisk ikkje at det er best for barna at begge foreldra jobbar fullt, så lenge barna er små - samme kva slags motiv som ligg bak det valget dei har tatt.

Eg er fullstendig klar over at folk er forskjellige, og at ikkje alle hadde trivdest med å vera heimeverande i 2-3 år. Men det seier eg heller ikkje at eg synst alle burde vera! Eg synst det er heilt i orden at begge foreldra er i jobb, mens barna er små. Det einaste eg ikkje synst noko om, er at begge foreldra absolutt MÅ jobba fullt desse få åra mens barna er små! Viss ein eller begge foreldra jobbar litt redusert, så får dei litt bedre tid saman med barna sine - og dei får likevel samtidig realisert seg sjølv gjennom jobben!

Endret 12. juni 2011 av Mirabella76

[Mirabella76]

Jeg har mange grunner til å jobbe fullt.

For det første er det fordi vi trenger inntekten min, siden ingen av oss har over gjennomsnittlig høy inntekt. På én inntekt ville vi strevd veldig for å få det til å gå rundt (både problemer med å få det til å gå rundt selv med veldig nøktern pengebruk, ikke hatt noe ekstra til uforutsette utgifter).

For det andre har jeg en lang utdannelse og jobber i et krevende arbeidsmarked der få stillinger lyses ut og hvor man er avhengig av å holde kontaktnett vedlike for å være attraktiv på arbeidsmarkedet. Jeg er så heldig at jeg har en (synes jeg) uhyre spennende jobb som det ikke finnes mange av. Og som jeg har utdannet meg lenge til og som dermed har kostet meg dyrt å få. Prisen ved å melde seg ut av dette ville vært svært høy, og kan bety at jeg ville hatt problemer med å komme meg inn igjen den dagen barna begynner på skolen.

Prisen jeg betaler for dette er jo som du sier at jeg får mindre tid med barna mine i det daglige. Og det er kanskje en høy pris, men verdt det i et lengre perspektiv - når barna blir større og er på skolen uansett vil jeg sannsynligvis ha mye bedre økonomi enn jeg har i dag - slik at vi blant annet kan bosette oss i et godt område som barna er så store at de ferdes mer på egenhånd. Pluss at jeg tror det er positivt at barna har foreldre som er glade i jobbene sine og som føler de får mye ut av livet også på den måten.

Jeg skulle gjerne hatt alt - god økonomi nå og senere, mer tid med barna OG en interessant karriere noen år fram i tid. Men det er ikke mulig, og da blir det slik

Ja, då har du iallfall tatt eit gjennomtenkt valg, og det er bra! Men hadde det ikkje vore mulig at enten du, mannen din, eller begge to, jobba litt redusert?

[Gjest Ludovie]

For eg meinar at viss ein først velger å få barn, så må ein vera forberedt på at livet ikkje kan fortsetja 100% som før, og at ein kanskje er nødt til å gjera nokon forandringar, av hensyn til barna.

Dette synet er da også noe de aller, aller fleste av de parene hvor begge har gode karrierer også deler. Det hører da med til sjeldenhetene at folk tror at det å få barn ikke skal påvirke hvordan de legger opp hverdagen, eller at de ikke trenger å ta hensyn til at de har blitt foreldre! Igjen - hva i all verden er det for slags folk du kjenner???

For øvrig synes jeg at argumentene dine, samt de til et par andre hjemmeværende i denne tråden, har som underliggende premisss at det er best for barn at en er hjemme de første 2-3 årene, og at man derfor enten bør gjøre sitt ytterste for å få det til, noe som for noen vil innebære å flytte langt unna jobb/familie/venner, eller å avstå fra ferier, sparing, fritidsinteresser, osv., eller at man bør føle seg mindreverdig dersom det ikke er mulig av praktiske hensyn. Og dette er jeg DYPT uenig i! Jeg mener at for noen familier er det best at begge familier har gode karrierer. For andre er det sånn at det at begge foreldrene er i jobb medfører at man har en rimelig god familieøkonomi (jeg snakker ikke her nødvendigvis om romslig økonomi, men at man f.eks. har råd til å dra på ferier, kjøpe seg god mat og vin av og til, osv), og at dette er noe som kommer familien til gode, sånn generelt sett.

Min personlige oppfatning i dette spørsmålet er for øvrig at det ikke nødvendigvis er bedre for barn å være hjemme de første 2-3 årene, og at dette er noe som varierer voldsomt i henhold til et utall faktorer, som f.eks. barnas personlighet, foreldrenes personlighet og interesser, økonomi, hvordan man bor (om man har nær familie i nærheten, osv), hvordan barnehagen er, hvordan denne beslutningen påvirker familieøkonomien på sikt, at en del foreldre kanskje er bedre foreldre hvis de får anledning til å jobbe med det de trives med, og en rekke andre ting. Derfor nekter jeg simpelthen å kjøpe premisset om at det å være hjemme de første par årene er noe absolutt alle må strebe etter. Det at det muligens er best for noen, er ikke det samme som at det er den beste løsningen for absolutt alle.

[Mirabella76]

Det er nettopp dette jeg hele veien hevder gjennom hele tråden at enkelte av dere ikke evner å se andres situasjon i det hele tatt. Og både du og mirbella beviser gang på gang at dere ikke evner nettopp dette.

JEG klarer og da kan alle andre prioritere annerledes og klare også.

Jeg har egentlig ikke noe problem med å akseptere deres meninger, for dere har mye bra å komme med også, men akkurat den at dere vet hva alle andre kan og ikke kan klare på sin økonomi og faktisk ser ned på dem fordi dere mener de ikke vil ikke at de ikke kan. Det er rett og slett lavmål av dere.

Ro deg ned no!

Eg har ingen problem med å klara å setja meg inn i andre sin situasjon. Men eg har likevel ein følelse av at veldig mange seier uten å tenka seg særlig godt om, at "det er heilt umulig for oss å få til, for eg har ein sånn krevande jobb, og kan ikkje vera vekke frå arbeidslivet ein periode, me bur i eit dyrt område og har store utgifter, me tenar ikkje særlig bra nokon av oss" osv. Men for dei aller fleste er det faktisk mulig å kunne arbeida litt redusert, viss ein på forhånd tenker nøye gjennom og planlegger korleis ein kan redusera utgiftene sine.

Derfor synst eg heller ikkje det er noko gale i at imli brukar seg sjølv som eksempel. For det er jo berre for å visa at det faktisk er mulig for ein familie å klara seg med ganske lite pengar, og at det derfor ikkje er umulig å velga å vera heimeverande eller jobba redusert i ein periode, om ein virkelig ønskjer det!

Eg ser absolutt ikkje ned på dei som velger annleis enn meg. Eg er klar over at for mange familiar ville det ha blitt veldig vanskelig å få ting til å gå rundt, om ikkje begge foreldra hadde jobba fullt. Men eg meinar fortsatt at for dei aller fleste, er det mulig å få det til! Og det betyr IKKJE at eg ser ned på andre, av den grunn. Eg meinar berre at eg synst mange er for raske til å seia at "det går ikkje" - sjølv om det kanskje ikkje stemmer, om dei virkelig hadde sett seg ned og gått nøye gjennom økonomien sin, og funne ut korleis dei kunne redusera utgiftene sine.

Endret 12. juni 2011 av Mirabella76

[Gjest Ludovie]

Ro deg ned no!

Eg har ingen problem med å klara å setja meg inn i andre sin situasjon. Men eg har likevel ein følelse av at veldig mange seier uten å tenka seg særlig godt om, at "det er heilt umulig for oss å få til, for eg har ein sånn krevande jobb, og kan ikkje vera vekke frå arbeidslivet ein periode, me bur i eit dyrt område og har store utgifter, me tenar ikkje særlig bra nokon av oss" osv. Men for dei aller fleste er det faktisk mulig å kunne arbeida litt redusert, viss ein på forhånd tenker nøye gjeoom og planlegger korleis ein kan redusera utgiftene sine.

Derfor synst eg heller ikkje det er noko gale i at imli brukar seg sjølv som eksempel. For det er jo berre for å visa at det faktisk er mulig for ein familie å klara seg med ganske lite pengar, og at det derfor ikkje er umulig å velga å vera heimeverande eller jobba redusert i ein periode, om eoin virkelig ønskjer det!

Eg ser absolutt ikkje ned på dei som velger annleis enn meg. Eg er klar over at for mange familiar ville det ha blitt veldig vanskelig å få ting til å gå rundt, om ikkje begge foreldra hadde jobba fullt. Men eg meinar fortsatt at for dei aller fleste, er det mulig å få det til! Og det betyr IKKJE at eg ser ned på andre, av den grunn. Eg meinar berre at eg synst mange er for raske til å seia at "det går ikkje" - sjølv om det kanskje ikkje stemmer, om dei virkelig hadde sett seg ned og gått nøye gjennom økonomien sin, og funne ut korleis dei kunne redusera utgiftene sine.

Og IGJEN legger du som premiss at det alltid er best at en av foreldrene er hjemme de første 2-3 årene.

[Mirabella76]

NEI! Du må klare å forstå i en alder av 34 år at det har ikke bare med prioriteringer å gjøre. Du gjentar deg selv i hver eneste post med at det er "bare" å prioritere anderledes, men det er faktisk ikke det. Hvis du hadde klart å sette seg nok inn i en annens situasjon til å innse at for mange er det ikke et valg om prioriteringer av økonomi/goder/status å ha en av foreldrene hjemme, så hadde jeg gitt deg utrolig mye mer respekt for dine meninger.

Og ang jobb og barn, jeg var ferdig utdannet da jeg var 25 år og har 35 år igjen av arbeidslivet, og de ønsker jeg ikke å tilbringe med en misfornøyd jobbsituasjon fordi jeg var hjemme noen år med barna, jeg vil trives i den jobben jeg har. Og i mitt tilfelle betyr mer enn to år ute av jobb at jeg i praksis er ubrukelig. Jeg vet også at det er vel så viktig å være en god foreldre når barna er fra ti-tolv år og oppover og skal hjelpes gjennom en veldig kaotisk del av livet, der fristelser og faren for å tråkke feil kan gi store konsekvenser. Jeg mener derfor at det er vel så viktig å være en sterk og tilstedeværende for4elder når den tiden kommer, og ikke bruke all energi, tid, økonomi og ofring av jobbbkarriere på førskoletiden.

No er eg så lei av at folk brukar alderen min, når dei kommenterer innlegga mine! Om eg hadde vore 20 eller 40 år, så hadde eg likevel hatt dei samme meiningane angåande dette temaet. Derfor har alderen min ingen som helst relevans i denne samanhengen, så slutt å nevna alderen min heile tida!

For dei aller fleste, så har det faktisk med prioriteringar å gjera - meinar eg. Men sjølvsagt forstår eg at det finst enkelte som ikkje ser noko anna mulig alternativ, enn at begge jobbar fullt. Og viss dette er eit nøye gjennomtenkt valg, og at det faktisk ikkje er nokon som helst mulighet for at ein av foreldra kunne ha jobba litt redusert, så respekterer eg det valget. Likevel synst eg det er synd for barna sin del, at dei ikkje får mulighet til å tilbringa meir tid saman med foreldra sine.

Viss du er ubrukelig etter 2 år vekke frå jobben din, korleis er det då mulig for ein nyutdanna person å i det heile tatt få seg ein slik jobb? Er det sånn at ein må arbeida seg opp kompetanse i løpet av jobbkarrieren? Uansett synst eg det høyrest rart ut at ein kan vera heilt ubrukelig i ein jobb, etter kun eit par år vekke frå jobben. Men såklart, det er sikkert mulig at det er slik i enkelte jobbar. Men kva med å jobba litt redusert då? Hadde ikkje det vore ein mulighet? Og har du ein mann / ei kone, som har ein like viktig jobb, og heller ikkje kunne ha jobba litt redusert, av hensyn til barna?

Såklart er det også krevande å vera tenåringsforeldre. Men i den alderen er ikkje barna avhengig av foreldra sine på samme måten, som når dei er små. Og uansett så er dei på skulen om dagane, så då kan jo like godt foreldra ha full jobb. Dei hadde jo ikkje sett ungdommane meir, om dei var heimeverande mens dei var på skulen. Så eg ser absolutt ikkje den samme nytten av å vera heimeverande når ein er tenåringsforeldre, som når ein er småbarnsforeldre.

Endret 12. juni 2011 av Mirabella76

[AnonymBruker]

Og IGJEN legger du som premiss at det alltid er best at en av foreldrene er hjemme de første 2-3 årene.

Det er ihvertfall ikke bra at så små barn ser foreldrene sine tre timer om dagen. Trenger vel ikke å forklare hvorfor.

[Gjest Ludovie]

Det er ihvertfall ikke bra at så små barn ser foreldrene sine tre timer om dagen. Trenger vel ikke å forklare hvorfor.

Det vil uansett bli mye mer enn tre timer per dag i de fleste tilfeller. Pluss helger, ferier, osv.

[Gjest Ludovie]

For dei aller fleste, så har det faktisk med prioriteringar å gjera - meinar eg. Men sjølvsagt forstår eg at det finst enkelte som ikkje ser noko anna mulig alternativ, enn at begge jobbar fullt. Og viss dette er eit nøye gjennomtenkt valg, og at det faktisk ikkje er nokon som helst mulighet for at ein av foreldra kunne ha jobba litt redusert, så respekterer eg det valget. Likevel synst eg det er synd for barna sin del, at dei ikkje får mulighet til å tilbringa meir tid saman med foreldra sine.

Du evner tydeligvis fremdeles ikke å se at det ikke alltid er ønskelig at en av foreldrene er hjemme eller jobber redusert. Eller at de aller, aller fleste foreldre som tar valg som innebærer at begge jobber fullt, har tenkt nøye gjennom dette.

[AnonymBruker]

Det vil uansett bli mye mer enn tre timer per dag i de fleste tilfeller. Pluss helger, ferier, osv.

Nei, det blir ikke det. Hvis ungen hentes kl fire og legger seg kl syv, blir det tre timer. Og det er helt vanlig. Helger og ferier, ja... Kunne nesten ha hatt ungene i kostbarnehage (hvis det var noe som het det) og hatt de hjemme i ferier og helger. :gjeiper:

[Gjest pysepusen]

Nei, det blir ikke det. Hvis ungen hentes kl fire og legger seg kl syv, blir det tre timer. Og det er helt vanlig. Helger og ferier, ja... Kunne nesten ha hatt ungene i kostbarnehage (hvis det var noe som het det) og hatt de hjemme i ferier og helger. :gjeiper:

Glem nå ikke morgenen da Hos oss er det opp klokka seks og levering i barnehagen kommer til å skje rundt 8-halv 9

[Gjest Ludovie]

Nei, det blir ikke det. Hvis ungen hentes kl fire og legger seg kl syv, blir det tre timer. Og det er helt vanlig. Helger og ferier, ja... Kunne nesten ha hatt ungene i kostbarnehage (hvis det var noe som het det) og hatt de hjemme i ferier og helger. :gjeiper:

Pluss tiden om morgenen. Pluss nattevåk. Pluss sykedager. Pluss at en er den som generelt er der, og som er den stabile omsorgspersonen.

[AnonymBruker]

Er da ikke alltid de har tid til å ha dem selv i ferier heller skal jeg si dere.

Sitter med ferielister på jobben, og mange foreldre synes 3 uker sammenhengende ferie er

så slitsomt. Makan.

[Myrthel]

Ja, jeg ønsket å avslutte den personlige drittkastingen (spesielt fra din side), men ikke å avslutte den saklige debatten (men man klarer vel ikke helt å se slike nyanser over en viss alder så......... : den overdrevne bruken din av smileys får deg bare til å virke dummere enn du forhåpentligvis er)

Jeg spør igjen! Har det seg sånn at du har det travel, eller har du mye lediggang? Du skriver jo både at du har masse tid til trening osv. men samtidig at det er så travelt å være alenemor. Hvilket av standpunktene dine er løgn? Og hvorfor kan du ikke bare være ærlig med deg selv og andre?

Det er du selv som skriver at hvis man må forsvare valget sitt ovefor andre, er man ikke helt sikker selv.

Nå var det faktisk du som begynte å slenge dritt til meg Du skrev hvor "dum" (orker ikke å lete opp ordene du brukte) fordi jeg lot meg forsørge av min mann, og det var ikke måte på hvor lite oppegående jeg virket utifra det du skrev.

Men nå er vi ferdig med det...

Over til ditt spørsmål. Jeg vet ikke helt om jeg orker å svare på dette igjen, siden du tydeligvis ikke leser hva jeg skriver. Hvor står det at jeg er alenemor da? Nå har du kritisert meg for å snylte på min mann og bli forsørget av han, og så skriver du at jeg er alenemor nå???

Ja, ja... Jeg er godt gift. I flere av mine innlegg har jeg påpekt at jeg svarer litt i fortid og litt i nåtid. Det er fordi denne debatten har dreid seg om å være hjemme MED barn. Av den grunn beskrev jeg situasjonen DENGANG. Jeg har videre fortalt flere ganger at NÅ går vesla på skolen noen timer pr dag.

Selvsagt er hverdagen min ikke så slitsom nå, som da barna var hjemme. Jeg har et meget behagelig liv. Men det jeg har nå, representere ikke hva denne tråden handlet om, derfor skrev jeg endel i FORTID. (dette har jeg bemerket mange ganger...med DA barna var hjemme) Jeg har også flere ganger skrevet at vesla KUN er på skolen få timer, så jeg blir litt midt i mellom hva denne debatten handler om og det å være hjemme uten barn...

Min kommentar til at hjemmeværende holdt seg bedre, var at det var en artig kommentar... derfor svarte jeg humoristisk tilbake.

Hva jeg har tid til nå, spiller ikke så stor rolle i denne diskusjonen. Det kommer helt ann på hva en ønsker å gjøre, og ikke har ikke noe med hva TS spurte om.

Jeg føler absolutt ikke at jeg har forsvart mitt valg her inne, men jeg har forsvart meg for kommentarer om at vi hjemmeværede er så "dumme". (forsørget av mannen, selvsagt uselvstendig, ingen ambisjoner, klarer ikke å kombinere jobb og unger, ungene blir skadet av å ikke gå i barnehage osv osv....) Det siste jeg skrev går på MEG som person, ikke valget jeg har tatt...

[AnonymBruker]

Glem nå ikke morgenen da Hos oss er det opp klokka seks og levering i barnehagen kommer til å skje rundt 8-halv 9

Å ja, da blir det noe helt annet.

[AnonymBruker]

Pluss tiden om morgenen. Pluss nattevåk. Pluss sykedager. Pluss at en er den som generelt er der, og som er den stabile omsorgspersonen.

Og den tiden du nevner her PLUSS all annen tid er hjemmeværende sammen med sine barn... Blir ikke det en enorm forskjell?

[AnonymBruker]

Pluss at en er den som generelt er der, og som er den stabile omsorgspersonen.

Nei, det er nok barnehagepersonalet, det.