Hjemmeværende mor

[Harlekin]

Overhodet ikke enig. Dvs, de har fått litt usaklig kritikk, men tross alt ikke så mye. Derimot står de selv for mengder av kritikk, samt at særlig Mirabella ser ut til å tolke enhver uienighet i sak som kritikk mot seg selv som person. Utrolig lite fruktbart.

Deg om det. Jeg har i hvert fall sett mengder av personangrep mot nevnte personer, og svært lite mot "motstanderne", med ett unntak.

[Gjest Ludovie]

Vel, da returnerer jeg "deg om det". Jeg synes at begge disse har vært svært tendensiøse, med liten vilje til å diskutere sak, men med desto større hang til å rope ut at de blir kritisert og angrepet så snart noen er saklig uenige.

[Genesis]

Da tror jeg du skal lese hele tråden! Det er blitt satt spørsmålstegn ved om karrierekvinner kan være gode mødre, at man kun er opptatt av status hvis man velger å jobbe i småbarnsfasen, ja sågår om kvinner om er opptatt av jobben sin i det hele tatt bør få barn!

Dessuten har Mirabella enda ikke innsett at folk kan være verre stilt enn henne økonomisk, og at det også kan være andre grunner som gjør det best for mor å jobbe. Istenden fortsetter hun bare å si at "jeg tror de fleste kan jobbe mindre i småbransfasen", og "jeg tror ikke det er så mange jobber hvor 2-3 år ute av yrkeslivet får store konsekvenser". Altså ren synsing om andres situasjon, isteden for å lese og reflektere over de utallige scenarioene som er blitt nevnt i denne tråden hittil.

( dette er ikke et personangrep, men kritikk av debatteknikk. Et minimum av det man bør kunne forvente i en seriøs debatt er at man forholder seg til det andre debattanter skriver )

[Harlekin]

Da tror jeg du skal lese hele tråden! Det er blitt satt spørsmålstegn ved om karrierekvinner kan være gode mødre, at man kun er opptatt av status hvis man velger å jobbe i småbarnsfasen, ja sågår om kvinner om er opptatt av jobben sin i det hele tatt bør få barn!

Dessuten har Mirabella enda ikke innsett at folk kan være verre stilt enn henne økonomisk, og at det også kan være andre grunner som gjør det best for mor å jobbe. Istenden fortsetter hun bare å si at "jeg tror de fleste kan jobbe mindre i småbransfasen", og "jeg tror ikke det er så mange jobber hvor 2-3 år ute av yrkeslivet får store konsekvenser". Altså ren synsing om andres situasjon, isteden for å lese og reflektere over de utallige scenarioene som er blitt nevnt i denne tråden hittil.

( dette er ikke et personangrep, men kritikk av debatteknikk. Et minimum av det man bør kunne forvente i en seriøs debatt er at man forholder seg til det andre debattanter skriver )

Men dette er ikke personangrep! Hun nevner ingen ved navn og sier "stakkars ungene deres". Ser du forskjellen?

[SmallTalk]

Skulle jeg vært borte fra jobben min (dataingeniør) i 2-3 år kunne jeg like greit pensjonert meg med en gang. Jeg hadde vært totalt utdatert og ubrukelig. Alternativt kunne jeg sikkert begynt helt på scratch igjen, men det hadde vært totalt uaktuelt.

Lurer på hvilke jobber man kan komme tilbake i etter 2-3 år uten problemer? Uten om butikkmedarbeidere og vaskedamer...

[Gjest D.O.A.]

Skulle jeg vært borte fra jobben min (dataingeniør) i 2-3 år kunne jeg like greit pensjonert meg med en gang. Jeg hadde vært totalt utdatert og ubrukelig. Alternativt kunne jeg sikkert begynt helt på scratch igjen, men det hadde vært totalt uaktuelt.

Lurer på hvilke jobber man kan komme tilbake i etter 2-3 år uten problemer? Uten om butikkmedarbeidere og vaskedamer...

Enig, tror det er svært få jobber hvor det faktisk er mulig i dagens samfunn.

[Gjest Bjørn82]

Skulle jeg vært borte fra jobben min (dataingeniør) i 2-3 år kunne jeg like greit pensjonert meg med en gang. Jeg hadde vært totalt utdatert og ubrukelig. Alternativt kunne jeg sikkert begynt helt på scratch igjen, men det hadde vært totalt uaktuelt.

Lurer på hvilke jobber man kan komme tilbake i etter 2-3 år uten problemer? Uten om butikkmedarbeidere og vaskedamer...

Det er jo vanskelig å holde seg oppdatert i ALLE yrker hvor du har tatt en utdanning for å mestre. Men det betyr ikke at det er umulig, så å si uansett hvilket yrke du har.

[Hvitdrøm]

Både jeg og samboeren min (når han er ferdig utdannet), kommer til å tjene svært bra. Etter at han har jobbet i 5-6 år vil han tjene såpass bra at vi fint kan leve på èn inntekt,uten å lide økonomisk. Likevel er det uaktuelt for meg å slutte å jobbe for resten av livet. Jeg kan skjønne at noen velger å jobbe redusert når barna er små. Jeg og samboeren har valgt å gjøre det slik at jeg etter hvert trapper ned og jobber konsulentbasert (det er nødvendig for meg å holde meg oppdatert i bransjen), for så å begynne i "vanlig" jobb igjen når barna er 5-6 år.

For meg hadde det blitt utrolig lite givende å gå hjemme hele dagen (tenker da på når barna blir større og klarer seg mer selv), uten å ha noe å gjøre. Har selv en mor som var husmor deler av oppveksten min, og hun begynte i jobb igjen da jeg og broren min var 5-6 år. Fordi, som hun sa, "hun følte det ble mye dødtid."

Jeg har full forståelse for at andre velger annerledes enn meg, men jeg synes det blir helt feil av Mirabella og co å påstå at dette er et valg alle har mulighet til å ta. Bor man sentralt, og har jobber som gjør det vanskelig å holde kontakten med fagmiljøet slik jeg har mulighet til, er det vanskelig å prioritere barna, selv om man gjerne vil. Jeg er dessuten 120 prosent enig med de som sier at fulltarbeidende foreldre IKKE er ensbetydende med materielt fokuserte og/eller dårlige foreldre. De fleste av mine venninner vokste opp med fulltarbeidende foreldre, og de fikk oppmerksomhet og oppfølging de også, men på en annen måte enn det jeg gjorde.

Personlig hadde jeg nok ikke ønsket å sette meg i en økonomisk posisjon som gjorde det vanskelig for meg å jobbe konsulentbasert (og tjene mindre) fordi jeg ønsker å nyte tida med barna mine når de er små. Men det er fordi jeg synes dette er viktig - og jeg mener ikke at de som tenker annerledes enn meg er egoistiske. Hadde jeg måtte velge mellom å få den kvalitetstiden og å sitte dårligere i det økonomisk, hadde jeg valgt sistnevnte, fordi jeg mener tid er minst like mye verdt som penger. Men det er MITT personlige synspunkt.

Et tankekors jeg synes jenter/kvinner som skryter over at de har høy utdannelse, men som bevisst velger å leve på ektefellen sin, bør tenke over, er at de faktisk har tatt en studieplass fra andre. De har fått støttet studiene sine - med den hensikt at de skal jobbe. Så man kan si det man vil om mannen betaler toppskatt og at man ikke snylter på samfunnet (for å passe egne barn er jo verdiskapning det også), men jeg synes ikke det kan forsvare at man velger å gå hjemme når barna blir 10+++ år gamle.

[Hvitdrøm]

Både jeg og samboeren min (når han er ferdig utdannet), kommer til å tjene svært bra. Etter at han har jobbet i 5-6 år vil han tjene såpass bra at vi fint kan leve på èn inntekt,uten å lide økonomisk. Likevel er det uaktuelt for meg å slutte å jobbe for resten av livet. Jeg kan skjønne at noen velger å jobbe redusert når barna er små. Jeg og samboeren har valgt å gjøre det slik at jeg etter hvert trapper ned og jobber konsulentbasert (det er nødvendig for meg å holde meg oppdatert i bransjen), for så å begynne i "vanlig" jobb igjen når barna er 5-6 år.

For meg hadde det blitt utrolig lite givende å gå hjemme hele dagen (tenker da på når barna blir større og klarer seg mer selv), uten å ha noe å gjøre. Har selv en mor som var husmor deler av oppveksten min, og hun begynte i jobb igjen da jeg og broren min var 5-6 år. Fordi, som hun sa, "hun følte det ble mye dødtid."

Jeg har full forståelse for at andre velger annerledes enn meg, men jeg synes det blir helt feil av Mirabella og co å påstå at dette er et valg alle har mulighet til å ta. Bor man sentralt, og har jobber som gjør det vanskelig å holde kontakten med fagmiljøet slik jeg har mulighet til, er det vanskelig å prioritere barna, selv om man gjerne vil. Jeg er dessuten 120 prosent enig med de som sier at fulltarbeidende foreldre IKKE er ensbetydende med materielt fokuserte og/eller dårlige foreldre. De fleste av mine venninner vokste opp med fulltarbeidende foreldre, og de fikk oppmerksomhet og oppfølging de også, men på en annen måte enn det jeg gjorde.

Personlig hadde jeg nok ikke ønsket å sette meg i en økonomisk posisjon som gjorde det vanskelig for meg å jobbe konsulentbasert (og tjene mindre) fordi jeg ønsker å nyte tida med barna mine når de er små. Men det er fordi jeg synes dette er viktig - og jeg mener ikke at de som tenker annerledes enn meg er egoistiske. Hadde jeg måtte velge mellom å få den kvalitetstiden og å sitte dårligere i det økonomisk, hadde jeg valgt sistnevnte, fordi jeg mener tid er minst like mye verdt som penger. Men det er MITT personlige synspunkt.

Et tankekors jeg synes jenter/kvinner som skryter over at de har høy utdannelse, men som bevisst velger å leve på ektefellen sin, bør tenke over, er at de faktisk har tatt en studieplass fra andre. De har fått støttet studiene sine - med den hensikt at de skal jobbe. Så man kan si det man vil om mannen betaler toppskatt og at man ikke snylter på samfunnet (for å passe egne barn er jo verdiskapning det også), men jeg synes ikke det kan forsvare at man velger å gå hjemme når barna blir 10+++ år gamle.

[Gjest "gjest"]

Det som forundrer meg mest etter og ha lest tråden er at husmoridealet og ikke minst drømmen fremdeles er levende blandt moderne norske kvinner. Det skal faktisk ikke gå an.

[SmallTalk]

Det er jo vanskelig å holde seg oppdatert i ALLE yrker hvor du har tatt en utdanning for å mestre. Men det betyr ikke at det er umulig, så å si uansett hvilket yrke du har.

Nei vel? I hvilke yrker mener du at det er mulig å holde seg oppdatert på det siste i 3 år uten å kunne jobbe med det annet enn hjemme på "fritiden"? Man mister ekstremt mye kunnskaper i løpet av 2-3 år, tildels så mye at man like gjerne kan starte på scratch igjen når man kommer tilbake.

I min jobb vil det være et karrieremessig selvmord å bli borte fra jobb så lenge.

[Genesis]

Men dette er ikke personangrep! Hun nevner ingen ved navn og sier "stakkars ungene deres". Ser du forskjellen?

Den posten du refererte til kom fra EN anonym bruker. Og det er overhodet ikke representativt for hvordan andre motdebattanter har oppført seg i tråden. Hvis man tar saklig uenighet som personlig kritikk burde man kanskje holde seg unna debatter?

[AnonymBruker]

I min jobb vil det være et karrieremessig selvmord å bli borte fra jobb så lenge.

Får håpe for din skyld at du aldri blir langvarig syk da..

[Hvitdrøm]

Det er jo vanskelig å holde seg oppdatert i ALLE yrker hvor du har tatt en utdanning for å mestre. Men det betyr ikke at det er umulig, så å si uansett hvilket yrke du har.

Javel, hvordan mener du da at en ingeniør skal klare å holde seg oppdatert? Lege? Advokat?

Å lese faglitteratur er vel og bra, men man må faktisk være tilstede i et fagmiljø for å se det store bildet. Dette vet også arbeidsgivere. Jeg vil tro det er svært vanskelig å komme tilbake på arbeidsmarkedet dersom man velger å gå i permisjon i 2-3 år.

Har diskutert dette med flere av mine venninner, og det ser ut til at jeg er en av få som kan jobbe konsulentbasert i deler av småbarnstida, uten å miste kontakt med fagmiljøet - fordi deler av bransjen min er lagt opp etter at man må ha mennesker som jobber frilansbasert.

[Gjest Bjørn82]

Både jeg og samboeren min (når han er ferdig utdannet), kommer til å tjene svært bra. Etter at han har jobbet i 5-6 år vil han tjene såpass bra at vi fint kan leve på èn inntekt,uten å lide økonomisk. Likevel er det uaktuelt for meg å slutte å jobbe for resten av livet. Jeg kan skjønne at noen velger å jobbe redusert når barna er små. Jeg og samboeren har valgt å gjøre det slik at jeg etter hvert trapper ned og jobber konsulentbasert (det er nødvendig for meg å holde meg oppdatert i bransjen), for så å begynne i "vanlig" jobb igjen når barna er 5-6 år.

For meg hadde det blitt utrolig lite givende å gå hjemme hele dagen (tenker da på når barna blir større og klarer seg mer selv), uten å ha noe å gjøre. Har selv en mor som var husmor deler av oppveksten min, og hun begynte i jobb igjen da jeg og broren min var 5-6 år. Fordi, som hun sa, "hun følte det ble mye dødtid."

Jeg har full forståelse for at andre velger annerledes enn meg, men jeg synes det blir helt feil av Mirabella og co å påstå at dette er et valg alle har mulighet til å ta. Bor man sentralt, og har jobber som gjør det vanskelig å holde kontakten med fagmiljøet slik jeg har mulighet til, er det vanskelig å prioritere barna, selv om man gjerne vil. Jeg er dessuten 120 prosent enig med de som sier at fulltarbeidende foreldre IKKE er ensbetydende med materielt fokuserte og/eller dårlige foreldre. De fleste av mine venninner vokste opp med fulltarbeidende foreldre, og de fikk oppmerksomhet og oppfølging de også, men på en annen måte enn det jeg gjorde.

Personlig hadde jeg nok ikke ønsket å sette meg i en økonomisk posisjon som gjorde det vanskelig for meg å jobbe konsulentbasert (og tjene mindre) fordi jeg ønsker å nyte tida med barna mine når de er små. Men det er fordi jeg synes dette er viktig - og jeg mener ikke at de som tenker annerledes enn meg er egoistiske. Hadde jeg måtte velge mellom å få den kvalitetstiden og å sitte dårligere i det økonomisk, hadde jeg valgt sistnevnte, fordi jeg mener tid er minst like mye verdt som penger. Men det er MITT personlige synspunkt.

Et tankekors jeg synes jenter/kvinner som skryter over at de har høy utdannelse, men som bevisst velger å leve på ektefellen sin, bør tenke over, er at de faktisk har tatt en studieplass fra andre. De har fått støttet studiene sine - med den hensikt at de skal jobbe. Så man kan si det man vil om mannen betaler toppskatt og at man ikke snylter på samfunnet (for å passe egne barn er jo verdiskapning det også), men jeg synes ikke det kan forsvare at man velger å gå hjemme når barna blir 10+++ år gamle.

Dette var noe av det mest fornuftige innlegget jeg har lest på hele tråden.

I min og mange andres verden er det viktig å delta så mye som mulig i barnas oppvekst, dette synes jeg er lite verdsatt i samfunnet. Også vil jeg tilføye til dem som sier det er en samfunnbelastning at noen er hjemmeværende med barna.

Er det noen som har tenkt igjennom hva det koster å ha to barn i barnehage? Hvis det er noen som tror det koster det beløpet de ser på fakturaen pr. mnd tror jeg de skal sette seg ned å studere realiteten litt. Når kostnadene er opp imot 15 000,- for ET barn i mnd i en fulltids barnehageplass.

Da blir det fort ca. 30kkr pr mnd for to stykk barn, og lurer jeg på hvor mange av de jobbende som kritiserer de hjemmeværende som betaler 30kkr eller mere i skatt pr. mnd?

Endret 13. juni 2011 av Bjørn82

[Genesis]

Det er jo vanskelig å holde seg oppdatert i ALLE yrker hvor du har tatt en utdanning for å mestre. Men det betyr ikke at det er umulig, så å si uansett hvilket yrke du har.

Ingenting er umulig, men vi må være enige om at i yrker som krever høyere utdannelse er det en STOR ulempe å ligge 2-3 år bak kunnskapsmessig (For ikke å snakke om all basiskunnskapen som gradvis siver ut etter noen år) På de fleste felter går utviklingen i dag veldig fort, og ønsker du å gjøre det bra i arbeidslivet mener jeg det er en forutsetning at du er oppdatert på ditt fagområdet.

[SmallTalk]

Får håpe for din skyld at du aldri blir langvarig syk da..

Gjelder ikke det alle som er i jobb?

[Gjest Bjørn82]

Ingenting er umulig, men vi må være enige om at i yrker som krever høyere utdannelse er det en STOR ulempe å ligge 2-3 år bak kunnskapsmessig (For ikke å snakke om all basiskunnskapen som gradvis siver ut etter noen år) På de fleste felter går utviklingen i dag veldig fort, og ønsker du å gjøre det bra i arbeidslivet mener jeg det er en forutsetning at du er oppdatert på ditt fagområdet.

Ja selvfølgelig er jeg inneforstått med at det er en ulempe å ikke være i jobb på permanent basis. Men det jeg insinuerer er at det i praksis ikke nødvendigvis er så vanskelig å holde seg oppdatert i de aller fleste yrkene selv om man er hjemmeværende. Hvis man dedikerer dette litt tid iløpet av uken så er det ikke så mye man går glipp av hvis man vet hva man gjør.

Men jeg vil jo også si at det krever selvdisiplin og interesse for det man gjør.

[AnonymBruker]

Gjelder ikke det alle som er i jobb?

du snakker jo som om livet skulle ta slutt om du skulle være vekke fra jobb en lengre periode.. Seriøse arbeidsgivere kaster deg vel ikke vekk som om du skulle vært en lort under skoen bare fordi du har vært vekke en stund..

Det er mange ting som kan skje. Får håpe for din skyld at du aldri blir syk.. Men igjen - kanskje det hadde satt ting litt i perspektiv for din del - hva som er viktig i livet og ikke..

[Genesis]

Ja selvfølgelig er jeg inneforstått med at det er en ulempe å ikke være i jobb på permanent basis. Men det jeg insinuerer er at det i praksis ikke nødvendigvis er så vanskelig å holde seg oppdatert i de aller fleste yrkene selv om man er hjemmeværende. Hvis man dedikerer dette litt tid iløpet av uken så er det ikke så mye man går glipp av hvis man vet hva man gjør.

Men jeg vil jo også si at det krever selvdisiplin og interesse for det man gjør.

Delvis enig, men hvordan skal en arbeidsgiver med 100 søknader vite at du har holdt deg faglig oppdatert i perioden du var hjemme? I en jobbsøkersituason er det å gå uten jobb, synonymt med å ikke holde seg faglig oppdatert! Jo lengre du er uten jobb, jo vanskeligere er det å komme inn på arbeidsmarkedet igjen!