Hjemmeværende mor

[Gjest Bjørn82]

Forklar gjerne hvorfor det er så enkelt... Jeg har nemlig forklart hvorfor det IKKE er enkelt.

Ja du forklarte jo meg også hvorfor det var enkelt for meg å holde meg oppdatert etter flere år.

[SmallTalk]

Ærleg talt, no skjærer du alle over ein kam her. Eg har aldri teki til orde for at far kun skal skaffe familien pengar, og mor skal ta seg av hus og ungar. Eg meiner ungar har det best heime dei fyrste 2-3 åra, ja, men ikkje nødvendigvis med mor - like gjerne far. Diverre er det få fedre som ynskjer å vere heime med barn.

Beklager Imli, men du teller ikke med i statistikken min.

Både fordi du ikke er i samme kategori som Myrthel (hjemmeværende for å realisere seg selv), og fordi du ikke er hjemme fordi du ikke gidder å jobbe.

[pøbelsara]

Det blir uansett litt søkt å dra fram kjønnsrolleargumentet når man selv følger "tradisjonelle" kjønnsroller på andre områder.

Nå var det slik at det var en AB i denne tråden som hevdet at man fulgte kjønnsrollemønsteret på andre måter, som for eksempel ved å velge mannens navn. Det vet jo AB ingenting om. Jeg er gift, og mannen og jeg har begge behold våre navn, så vi heter ikke det samme.

[Gjest Bjørn82]

Neppe.

Mange barn lærer ikke å svømme fordi de aldri er i nærheten av vann på sommeren, og ikke er i svømmehaller på vinteren. Dette har ikke noe med om mor er hjemmeværende å gjøre, det har noe med vilje til å benytte ferier/helger til å lære barna sine å svømme. Min mor lot pappa lære meg dette i sommerferien og helgene på vinteren, og mamma var hjemmeværende.

At barn ikke kan gå på ski har heller ikke noe med at mor ikke er hjemmeværende. Har man ikke foreldre som liker å gå på ski er det lite sannsynlig at barnet vil lære å gå på ski. Det er ikke noen sammenheng mellom å være hjemmeværende og å like å gå på ski.

At barn bruker bleier lenger nå enn de gjorde før handler om latskap. Er man villig til å få barnet til å slutte med bleie før, så klarer man det selv om man er i jobb. Jeg tror dette handler mer om at foreldre generelt ser på barnet sitt som mindre utviklet enn det egentlig er.

Du..... Jeg har jobbet omkring i verden i ganske mange forskjellige land.. Nå vil jeg spørre deg, hvorfor tror du at arbeidsgiverne i Japan vil ha sine ansatte så lenge som mulig på jobben?

(Kort om Japan: Med unntak av katastrofen og følgene av den, så er Japan et høyteknologisk land med så og si 0 arbeidsledige, høy produktivitet og de er kvalitetsbevisste. De har også vært veldig flinke til å samle inn ideèr og teknologi ifra hele verden.)

[Gjest Bjørn82]

Da tror jeg bare jeg avslutter med å konkludere med at mange yrkesaktive ser ned på hjemmeværende fordi vi absolutt ikke klarer like mye som dere, og at utearbeidene har tid til akkurat det samme i huset og med ungene som oss hjemmearbeidene - det er bare vi hjemmearbeidende som er late og uselvstendige....

Må være deilig å være fullstendig perfekte i alle sammenhenger....

Helt greit for meg... hvis det får dere til å føle dere bedre....

Profittjaget har gjort det politisk korrekt å se ned på hjemmeværende for de er ikke med i bnp statistikken til staten. De evner ikke å se verdiene av de som er hjemmeværende i småbarnsfasen. Derimot skaffer du deg et "ubrukelighets stempel og levere inn på NAV så har du en halv nasjon rundt deg med brynje og skjold til å forsvare deg) ((Denne er nok litt over kanten selv til å være meg, men jeg vil vekke litt frustrasjon hos de som har bitt på agnet til stoltenberg og co.))

[SmallTalk]

Du..... Jeg har jobbet omkring i verden i ganske mange forskjellige land.. Nå vil jeg spørre deg, hvorfor tror du at arbeidsgiverne i Japan vil ha sine ansatte så lenge som mulig på jobben?

(Kort om Japan: Med unntak av katastrofen og følgene av den, så er Japan et høyteknologisk land med så og si 0 arbeidsledige, høy produktivitet og de er kvalitetsbevisste. De har også vært veldig flinke til å samle inn ideèr og teknologi ifra hele verden.)

Aner ikke, og jeg ser heller ikke poenget ditt.

[AnonymBruker]

Ingen barn liker å være 9 t i barnehage. INGEN! Jeg har jobbet i bhg i 28 år , jeg har sett barnas lengtende blikk ut vinduet de siste , lange timene. Det er ren egoisme å plassere barn 5 dager i uken , 9 t om dagen i bhg. De fleste bhg er heldigvis flinke , har godt pedagogisk innhold og ansatte som er glad i barn , men de har ikke mamma eller pappa ! Om jobben din er viktigere en barnet ditt , gå noen runder med deg selv . Resultatet av foreldres iherdige jobbing og selvrealisering ser vi allerede nå med stadig flere utagerende , rotløse og narkomane ungdom. De ble ikke sett over foreldrenes dokument mappe.

[Gjest regine]

Ingen barn liker å være 9 t i barnehage. INGEN! Jeg har jobbet i bhg i 28 år , jeg har sett barnas lengtende blikk ut vinduet de siste , lange timene. Det er ren egoisme å plassere barn 5 dager i uken , 9 t om dagen i bhg. De fleste bhg er heldigvis flinke , har godt pedagogisk innhold og ansatte som er glad i barn , men de har ikke mamma eller pappa ! Om jobben din er viktigere en barnet ditt , gå noen runder med deg selv . Resultatet av foreldres iherdige jobbing og selvrealisering ser vi allerede nå med stadig flere utagerende , rotløse og narkomane ungdom. De ble ikke sett over foreldrenes dokument mappe.

Det finnes ganske mange stadier mellom 1-åringen som er 9 t om dagen i barnehagen og eksempler fra noen her i tråden som går hjemme også etter at barna har begynt på skolen. Slik jeg leser de fleste i allfall i denne tråden, så er det stor bevissthet om nettopp å la barna IKKE ha uendelige dager i barnehagen.

Det er heldigvis ikke sånn at vi MÅ velge ENTEN jobb ELLER barn - for de aller fleste av oss er det nettopp kombinasjonen som gjør at vi har det bra.

[AnonymBruker]

Beklager Imli, men du teller ikke med i statistikken min.

Både fordi du ikke er i samme kategori som Myrthel (hjemmeværende for å realisere seg selv), og fordi du ikke er hjemme fordi du ikke gidder å jobbe.

Så utrolig spydig og stygt sagt. Jeg har lest denne tråden og sett alle svarene til Myrthel. Hvordan er du istand til å tolke at hun er hjemme for å realisere seg selv? Og hvor står det at hun ikke gidder å jobbe? Du må være voldsomt misunnelig for å lire av deg noe sånt.

Jeg ser opp til de som tar vare på sine egne barn. Vi trenger slike i samfunnet vårt, som bare blir hardere og hardere... All støtte fra meg, Myrthel

[Gjest Bjørn82]

Aner ikke, og jeg ser heller ikke poenget ditt.

Tilgjengeligheten prioriteres over produktiviteten. Det kan man jo også si om hjemmeværende foreldre. De er ikke nødvendigvis like effektive, men barnet har trygghet i deres tilgjengelighet.

[nickless]

Glad i jobben min , elsker barna mine . Vil jobbe deltid til de blir 15 år om mulig! Kunne vente de hjem,snakke om dagen,bli kjent med vennene deres,stå på sidelinjen å heie på kamp , eller kjøre rundt en sen kveld med hjertet i halsen og kjefte med gråten i halsen når de endelig svarer på mobilen...

[Mirabella76]

Dette synet er da også noe de aller, aller fleste av de parene hvor begge har gode karrierer også deler. Det hører da med til sjeldenhetene at folk tror at det å få barn ikke skal påvirke hvordan de legger opp hverdagen, eller at de ikke trenger å ta hensyn til at de har blitt foreldre! Igjen - hva i all verden er det for slags folk du kjenner???

For øvrig synes jeg at argumentene dine, samt de til et par andre hjemmeværende i denne tråden, har som underliggende premisss at det er best for barn at en er hjemme de første 2-3 årene, og at man derfor enten bør gjøre sitt ytterste for å få det til, noe som for noen vil innebære å flytte langt unna jobb/familie/venner, eller å avstå fra ferier, sparing, fritidsinteresser, osv., eller at man bør føle seg mindreverdig dersom det ikke er mulig av praktiske hensyn. Og dette er jeg DYPT uenig i! Jeg mener at for noen familier er det best at begge familier har gode karrierer. For andre er det sånn at det at begge foreldrene er i jobb medfører at man har en rimelig god familieøkonomi (jeg snakker ikke her nødvendigvis om romslig økonomi, men at man f.eks. har råd til å dra på ferier, kjøpe seg god mat og vin av og til, osv), og at dette er noe som kommer familien til gode, sånn generelt sett.

Min personlige oppfatning i dette spørsmålet er for øvrig at det ikke nødvendigvis er bedre for barn å være hjemme de første 2-3 årene, og at dette er noe som varierer voldsomt i henhold til et utall faktorer, som f.eks. barnas personlighet, foreldrenes personlighet og interesser, økonomi, hvordan man bor (om man har nær familie i nærheten, osv), hvordan barnehagen er, hvordan denne beslutningen påvirker familieøkonomien på sikt, at en del foreldre kanskje er bedre foreldre hvis de får anledning til å jobbe med det de trives med, og en rekke andre ting. Derfor nekter jeg simpelthen å kjøpe premisset om at det å være hjemme de første par årene er noe absolutt alle må strebe etter. Det at det muligens er best for noen, er ikke det samme som at det er den beste løsningen for absolutt alle.

Eg er klar over at dei aller fleste som får barn, tar hensyn til barna sine, og ikkje set sine eigne behov først. Og sånn bør det virkelig vera også, viss ein først velger å få barn!

Eg kjenner ingen foreldrepar personlig, som har barn som dei ikkje tar hensyn til, som har barna sine veldig lange dagar i barnehagen kvar einaste dag frå dei er heilt små, berre fordi dei er egoistiske og opptatt av pengar og sin eigen karriere. Det finst nok dessverre enkelte slike foreldrepar, men forhåpentligvis er det veldig få av dei. For slike foreldre burde absolutt ikkje ha fått barn! Men det betyr sjølvsagt ikkje det samme som at eg meinar at alle foreldrepar som er i full jobb, er slik. Det einaste eg har prøvd å få fram, med det eg har sagt tidlegare i tråden, er at eg synst enda fleire foreldrepar kunne ha prioritert barna sine enda meir enn det dei gjer, f.eks ved å jobba litt redusert mens barna er små.

Eg har aldri sagt at eg meinar det er best at alle mødre (eller fedre) er heimeverande i 2-3 år! Sjølvsagt har eg fått med meg at mange har jobbar der det ikkje er så enkelt å vera vekke frå jobben i fleire år i strekk, og at ikkje alle trivest med å vera heimeverande på fulltid. Og det meinar eg heller ikkje er nødvendig, for at barna skal ha det bra. Men eg synst som sagt at foreldra, så sant det er mulig, kan klara å få til å jobba litt redusert (iallfall ein av dei), mens barna er heilt små. Og det trur eg mange fleire hadde hatt muligheten til å gjera, om dei hadde prioritert litt annleis. Og då meinar eg ikkje at ein nødvendigvis treng å gå så drastisk til verks, som å flytta langt vekk frå familie/vennar/jobb, gi opp alle fritidsinteresser, aldri kunne reisa på ferie e.l. Eg meinar heller slike ting som å spara inn pengar i det daglige. Som f.eks å handla mat på tilbud, ikkje kjøpa dyre klede og ting til seg sjølv og barna, uten at det er nødvendig, kvitta seg med ein bil, viss ein har to bilar o.l. Og med sånne enkle grep, kunne veldig mange ha spart inn nok pengar, til at iallfall ein av foreldra kunne ha jobba litt redusert. Det er eg faktisk ganske overbevist om!

Endret 14. juni 2011 av Mirabella76

[Mirabella76]

Og IGJEN legger du som premiss at det alltid er best at en av foreldrene er hjemme de første 2-3 årene.

Det eg seier er at mange fleire burde valgt å prioritera å jobba LITT redusert, mens barna er heilt små. Og det er IKKJE det samme som at eg meinar at alle burde vera heimeverande på fulltid i 2-3 år, mens barna er små!!!

[Mirabella76]

Du evner tydeligvis fremdeles ikke å se at det ikke alltid er ønskelig at en av foreldrene er hjemme eller jobber redusert. Eller at de aller, aller fleste foreldre som tar valg som innebærer at begge jobber fullt, har tenkt nøye gjennom dette.

At det er mulig! Det er jo nettopp det eg seier, at eg respekterer valget om at begge foreldra jobbar fullt, viss valget er nøye gjennomtenkt, og ein har kome fram til at det er det beste valget! Og eg er fullstendig klar over at det ikkje alltid er ønskelig at ein av foreldra er heimeverande, eller jobbar redusert. Likevel må eg få lov til å meina at etter MI meining ville det ha vore bedre for barna, om dei fekk meir tid saman med foreldra sine - sjølv om valget er nøye gjennomtenkt, og foreldra meinar at dei har tatt eit riktig valg. Eg respekterer som sagt dette valget, men det betyr ikkje at eg nødvendigvis er enig i at det var ei klokt valg.

Kan du klara å forstå at det går an å respektera andre sine valg, sjølv om ein personlig ville ha valgt annleis om ein var i den samme situasjonen? Eller blir det rett og slett for vanskelig for deg å skjønna?

Endret 14. juni 2011 av Mirabella76

[Mirabella76]

Og mitt svar til dette, var at det gjelder et veldig lite mindretall. Og det var også derfor jeg satte spørsmålstegn ved hva slags miljøer du ferdes i, ettersom du ser ut til å mene at dette skal være noe stort problem.

Som sagt, eg ferdast i eit heilt normalt miljø! Og eg har heller aldri påstått at dei fleste foreldre er opptatt av pengar og status, og at det er eit stort problem. Men eg synst som sagt likevel at foreldre generelt burde ha prioritert barna i enda større grad enn dei fleste gjer, ved å jobba litt redusert når barna er små.

Endret 14. juni 2011 av Mirabella76

[Mirabella76]

Men kven er desse menneskene? Er det verkeleg eit utbredt problem at folk jobbar kun pga pengar og status når dei har ungar?

Eg tykkjer også at ungar har det best heime dei fyrste 2-3 åra, men eg trur ikkje eit fleirtal av dei som velgjer annerleis, gjer det kun av egoistiske grunnar.

Trur det er få som jobbar masse og gir f... i ungane, akkurat som eg trur det er få heimeverande som plasserar ungane foran TV'en og og sit og sløvar heile dagen.

Nei, forhåpentligvis er ikkje dette eit stort problem! Dei aller fleste foreldre prioriterer nok barna sine, og gjer det dei meinar er til det beste for heile familien. Men eg føler kanskje at folk flest har litt høge krav til korleis dei "må" ha det, for å ha eit bra liv. Dei vil ha råd til dyre feriar, gjerne 2 bilar, dyre fritidsinteresser osv. Og det virkar som om mange er så redde for at det skal gå ut over barna og heile familien, om dei ikkje er like "bra" som andre (f.eks vennar), og har råd til slike dyre vanar. Og då blir det jo på ein måte slik at ein indirekte er opptatt av pengar og status, sjølv om ein i utgangspunktet ikkje tenker slik, når ein tar valget om å vera i full jobb.

Eg skjønnar jo at det kan vera vanskelig å ikkje kunne bruka pengar som ein er vant med, når ein har vent seg til ein slik livsstil. Men eg meinar ikkje at ein blir lykkeligare av slike ting. For meg er det mykje meir verdifullt å få vera saman med jenta mi, enn å ha råd til alt eg måtte ønskja meg.

Eg er klar over at mange som jobbar fullt, er nødt til å gjera det for å klara seg - og at dei ikkje har nokon dyre vanar. Og då blir det sjølvsagt noko anna. Då forstår eg bedre valget dei har tatt, om at begge foreldra er i full jobb mens barna er små. For då har dei på ein måte ikkje noko anna valg, sjølv om dei gjerne skulle ha ønska seg meir tid saman med barna sine.

Endret 14. juni 2011 av Mirabella76

[Genesis]

Så utrolig spydig og stygt sagt. Jeg har lest denne tråden og sett alle svarene til Myrthel. Hvordan er du istand til å tolke at hun er hjemme for å realisere seg selv? Og hvor står det at hun ikke gidder å jobbe? Du må være voldsomt misunnelig for å lire av deg noe sånt.

Det misunnelsesargumentet er helt på viddene. Du går tydeligvis utifra at det alle kvinner ønsker innerst inne, er en rik mann som kan forsørge dem. Tror du virkelig det er virkeligheten i 2011?

[Genesis]

Nei, forhåpentligvis er ikkje dette eit stort problem! Dei aller fleste foreldre prioriterer nok barna sine, og gjer det dei meinar er til det beste for heile familien. Men eg føler kanskje at folk flest har litt høge krav til korleis dei "må" ha det, for å ha eit bra liv. Dei vil ha råd til dyre feriar, gjerne 2 bilar, dyre fritidsinteresser osv. Og det virkar som om mange er så redde for at det skal gå ut over barna og heile familien, om dei ikkje er like "bra" som andre (f.eks vennar), og har råd til slike dyre vanar. Og då blir det jo på ein måte slik at ein indirekte er opptatt av pengar og status, sjølv om ein i utgangspunktet ikkje tenker slik, når ein tar valget om å vera i full jobb.

Eg skjønnar jo at det kan vera vanskelig å ikkje kunne bruka pengar som ein er vant med, når ein har vent seg til ein slik livsstil. Men eg meinar ikkje at ein blir lykkeligare av slike ting. For meg er det mykje meir verdifullt å få vera saman med jenta mi, enn å ha råd til alt eg måtte ønskja meg.

Eg er klar over at mange som jobbar fullt, er nødt til å gjera det for å klara seg - og at dei ikkje har nokon dyre vanar. Og då blir det sjølvsagt noko anna. Då forstår eg bedre valget dei har tatt, om at begge foreldra er i full jobb mens barna er små. For då har dei på ein måte ikkje noko anna valg, sjølv om dei gjerne skulle ha ønska seg meir tid saman med barna sine.

Du som har mann som jobber på oljeplattform, og er borte 2-3 uker om gangen. Hvordan passer dette inn i tankegangen din om å få masse tid sammen med barnet for foreldrene? Tror du ikke det er skadelig for barnet og ha så sporadisk kontakt med sin far? Og hvorfor er det bedre at hun ser deg hele dagen, enn at hun ser både far og deg halve dagen? Dette kunne dere jo lett fått til i følge din egen argumentasjon. Det er jo bare å bytte jobb for mannen din, og du kunne gått inn i en liten deltidsjobb, så kunne barnet fått like mye tid med både mor og far!

Eller mener du kanskje at tiden barnet får med deg, er mer verdifull enn den tiden hun får med far. Og isåfall, hvordan gammeldags kjønnsrolletenkning er dette med på å skape hos barnet ditt?

[AnonymBruker]

Glad i jobben min , elsker barna mine . Vil jobbe deltid til de blir 15 år om mulig! Kunne vente de hjem,snakke om dagen,bli kjent med vennene deres,stå på sidelinjen å heie på kamp , eller kjøre rundt en sen kveld med hjertet i halsen og kjefte med gråten i halsen når de endelig svarer på mobilen...

ALt dette gjorde min mor, som har vært fulltidsarbeidende hele min oppvekst. Det er ingen motsetning der.

Jeg var et såkalt nøkkelbarn, bare jeg som var hjemme den første timen etter skolen, deretter kom søstren min hjem. Husker jeg syns det var skikkelig deilig å være hjemme alene den timen! Etterhvert kom mamma og pappa hjem i forskjellig også. Det er kanskje forskjell på unger, men jeg trivdes med det i alle fall. Det er ikke alle som syns det er stas å ha mor rundt seg 24/7, allerede fra man er ganske liten kan man sette stor pris på litt aleinetid.

[Genesis]

ALt dette gjorde min mor, som har vært fulltidsarbeidende hele min oppvekst. Det er ingen motsetning der.

Jeg var et såkalt nøkkelbarn, bare jeg som var hjemme den første timen etter skolen, deretter kom søstren min hjem. Husker jeg syns det var skikkelig deilig å være hjemme alene den timen! Etterhvert kom mamma og pappa hjem i forskjellig også. Det er kanskje forskjell på unger, men jeg trivdes med det i alle fall. Det er ikke alle som syns det er stas å ha mor rundt seg 24/7, allerede fra man er ganske liten kan man sette stor pris på litt aleinetid.

Signerer denne! Jeg hadde også selv foreldre som kjørte og hentet til alt mulig, og mitt generelle inntrykk er at graden av oppfølgning fra foreldre, var helt uavhengig av om foreldrene var i fulltidsjobb eller ikke. Dessuten må man spørre seg i hvilken grad det er ønskelig for barna med fulltidsoppsyn etter en viss alder! Kjenner meg igjen i at det var veldig godt å få et par timer alene etter endt skolegang i 10-11 årsalderen.