Hjemmeværende mor

[Genesis]

For det er jo ikkje akkurat slik at ein må gå heime og kjeda seg dag etter dag (viss det er det ein gjer, om ein er ein person som ikkje trivest med å "berre" gå heime) - når det berre er snakk om å jobba litt mindre enn ein ellers ville ha gjort.

Du sier jo fortsatt akkuratt det samme! det er KONSEKVENSENE det kan ha å gå hjemme, jeg ønsker du skal skjønne!

[AnonymBruker]

Du sier jo fortsatt akkuratt det samme! det er KONSEKVENSENE det kan ha å gå hjemme, jeg ønsker du skal skjønne!

Hva om de konsekvensene ikke betyr noe for enkelte da? Hvorfor skal du bestemme hva som er best for den enkelte?

[AnonymBruker]

For veldig mange er det ikke aktuelt å jobbe redusert, fordi ”redusert” betyr at man gjør akkurat den samme jobben som før, til dårligere lønn. Det er ikke lett for arbeidsgiver å finne noen til å avlaste deg i for eksempel 20 % av arbeidsoppgavene dine. De løsningene som blir presentert i den forbindelse er derfor veldig ofte dårlige.

Barnehagepersonalet, som visse ivrige debattanter her inne er representanter for, får tenke hva de vil.

[Gjest Annaires]

8 til 10 timer HVER ukedag med "ukjente/ikke nære" personer,

Om de ser de som jobber i bhg 10 timer hver dag, kan man vel ikke kalle de ukjente?

Ikke at det er aktuelt her uansett, da snuppa her er i bhg 6 timer 3-4 dager i uken. Men det er fordi jeg er for syk til å jobbe fullt. Må jo si jeg er glad for at hun slipper unna med såpass, for vet ikke om jeg hadde at mulighet til å jobbe s redusert uten lønn.

[AnonymBruker]

Må jo si jeg er glad for at hun slipper unna med såpass, for vet ikke om jeg hadde at mulighet til å jobbe s redusert uten lønn.

Da innrømmer jo i allefall du at det beste hadde vært kortere dager og kanskje ikke hver dag. Virker ikke som noen andre her vil innrømme det. At de har valgt det slik er nå en annen sak, familier har ulike prioriteringer, men det blir helt feil å slå ned på de som bevisst har valgt å prioritere dette ved å ha en forelder hjemmeværende eller jobbe redusert.

[Celtic Heart]

Hva om de konsekvensene ikke betyr noe for enkelte da? Hvorfor skal du bestemme hva som er best for den enkelte?

Hele poenget her er at de konsekvensene IKKE betyr noe for den personen den der var rettet mot.

Og det det blir diskutert her som den enkelte debattanten IKKE forstår er at de konsekvensene kan være FOR store for noen.

Den personen det blir siktet til hevder jo å ha fasiten for hvor enkelt det er å ikke ha noen konsekvenser ved å jobbe redusert. Så at du retter dette spørsmålet mot Genesis, viser at du ikke har fulgt med i hele debatten, for det spørsmålet bør rettes til andre personer i stedenfor.

[Donpedro]

Er åtte timer så mye bedre, da?

8 timer er heller ikke snittet for hvor lenge vanlige barn er i barnehagene. Snittet er 7 timer:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4136956.ece

[Caramba]

Ambisiøse karriere-mødre kan være både gode og dårlige mødre, på samme måte som hjemmeværende kan være både gode og dårlige mødre. Det må være lov som kvinne i 2011 å ha høye ambisjoner, også ved siden av det å være mor? Du skriver at du ikke "skjønner" at man velger annerledes. Det er veldig lett for deg som ikke har noen spesielle karriereambisjoner på egne vegne og la vær å ta stilling til disse problemstillingene, men de er høyst reelle for mange! Ha i bakhodet at folk har forskjellige krav til livet de skal leve, og det må aksepteres og respekteres.

Her treffer du spikeren på hodet. Jeg tror forskjellen på debatantene her inne er at mange hjemmeværende ikke har så store ambisjoner på vegne av sin egen karriere, men definerer seg selv først og fremst som mor. Andre, inkludert meg selv, har også andre ambisjoner og definerer seg selv både som mor OG yrkeskvinne. Det ville vært veldig vanskelig for meg som person og tatt valget om å slutte å jobbe.

Akkurat nå satser jeg ikke 100% på jobb, jeg jobber ikke masse overtid eller er på alle arrangementer jeg kunne vært på for å treffe de "riktige" folkene osv, MEN jeg jobber nok til å holde liv i muligheten for å gi litt gass igjen om noen år.

Endret 16. juni 2011 av Caramba

[AnonymBruker]

Her treffer du spikeren på hodet. Jeg tror forskjellen på debatantene her inne er at mange hjemmeværende ikke har så store ambisjoner på vegne av sin egen karriere, men definerer seg selv først og fremst som mor. Andre, inkludert meg selv, har også andre ambisjoner og definerer seg selv både som mor OG yrkeskvinne. Det ville vært veldig vanskelig for meg som person og tatt valget om å slutte å jobbe.

Verden er nok ikke så svart-hvit. Jeg har god utdannelse og trives med den jobben jeg har gjort før og som jeg ønsker å gå tilbake til. Jeg er mye mer enn bare mamma. Likevel evner jeg å se at akkurat nå, i relativt få år i løpet av en hel yrkeskarriere, er det ting som er betydelig viktigere enn å jobbe. Det er noe jeg har valgt å prioritere, men det betyr på ingen måte at jeg kun definerer meg selv som mor og ikke har ambisjoner i yrkeslivet.

[Gjest Elastica]

Ambisiøse karriere-mødre kan være både gode og dårlige mødre, på samme måte som hjemmeværende kan være både gode og dårlige mødre. Det må være lov som kvinne i 2011 å ha høye ambisjoner, også ved siden av det å være mor? Du skriver at du ikke "skjønner" at man velger annerledes. Det er veldig lett for deg som ikke har noen spesielle karriereambisjoner på egne vegne og la vær å ta stilling til disse problemstillingene, men de er høyst reelle for mange! Ha i bakhodet at folk har forskjellige krav til livet de skal leve, og det må aksepteres og respekteres.

Som Caramba er jeg utrolig enig i dette, Genesis!

Dessverre ser jeg at debatter om dette temaet veldig ofte utvikler seg i gal retning, Jeg vet ikke hvorfor, men som representant for en som har vært hjemmeværende i mange år merker jeg stadig at det finnes en slags ”angrepskultur” overfor de som velger å være hjemme.

Gjennom mine tidligere år som hjemmeværende og nå arbeidende har jeg gjort meg noen refleksjoner om det å være hjemmeværende kontra det å jobbe;

I vurderingen om man skal være hjemme/jobbe redusert eller arbeide 100% tror jeg det for de aller fleste ligger en forholdsvis stram økonomisk ramme bak. Dette må ikke på noen måte oppfattes som kritikk av de som jobber full tid, men jeg tror at de fleste som jobber 100% ofte ønsker seg en litt mindre travel hverdag. (Det er i alle fall mitt inntrykk når jeg snakker med småbarnsforeldre.) At dette er noe man får ved at en av foreldrene arbeider redusert i perioder, er det ingen tvil om. At dette likevel ikke lar seg gjøre fordi man er avhengig av inntekt på et visst nivå har jeg også fullt ut forståelse for. Jeg prioriterer for eksempel å bo nær familie, og siden jeg er heldig å ha familie et sted der boligprisene er relativt lave, er jeg så heldig at jeg kan jobbe redusert. I motsatt fall hadde jeg kanskje valgt annerledes.

Jeg tror også de fleste foreldre, enten de velger å være hjemmeværende eller arbeidende, tar et valg basert på egne behov, og ikke bare barnas slik det fremholdes her av de som representerer kategorien ”hjemmeværende”. Jeg tenkte særlig på dette etter at jeg leste det Aricia skrev lenger opp i tråden. Ofte kamufleres et valg om å være hjemme tatt for barnas skyld, men så enkelt tror jeg ikke det er. De som velger å være hjemme trives rett og slett med det. På samme måte tror jeg de færreste velger å ha barna i barnehagen for barnas skyld – barnehagen er til for foreldre, og ikke barn. Det betyr selvsagt ikke at barnehage ikke er bra, men å argumentere med at man for barnas skyld har barnehager, blir feil etter mine begreper. Et valg er nok basert både på en vurdering av egne behov, hva som oppfattes som er bra for familien som helhet og hva som er greit for barna.

For å forlate skyttergravene i slike diskusjoner tror jeg man kommer langt med å innse at vi alle er forskjellige. Noen har store ønsker for karrieren. At de likevel er gode mødre og fedre er jeg ikke det minste i tvil om. Andre har mindre ambisjoner og trives hjemme. At det finnes både gode og dårlige foreldre blant slike er også rimelig åpenbart. At mange jobber hinsides mye og plasserer barna i barnehage 10 timer om dagen for å få råd til tre turer til syden årlig, stor bil og flott hus, tror jeg rett og slett hører til sjeldenhetene. I de fleste tilfeller er det vel slik at de som faktisk er hjemme, er det fordi de har økonomisk mulighet og ikke trenger å gjøre de ofrene de mener andre bør gjøre for å kunne tilbringe tilsvarende tid i heimen.

Diskusjoner som dette har en tendens til å ende opp med beskrivelser av egne erfaringer. Det er lite hensiktsmessig, synes jeg. De aller fleste foreldre ønsker et godt liv for sine barn og sin familie, og mange vil kombinere dette med jobb og karriere – natrulig nok dersom man har tatt lang utdannelse. At det for de aller fleste er en nødvendighet å jobbe er også rimelig opplagt. Det er likevel en del opplest og vedtatte sannheter som jeg er sterkt uenig i. For eksempel at man er nødt til å være i jobb hele tiden og ikke kan ha noen avbrudd på grunn av karrieren. Dette er muligens tilfelle av og til, men absolutt ikke alltid. Selv har jeg erfart det motsatte, selv med en høy utdannelse. Dessuten er jeg sterkt uenig i at hjemmeværende er en belastning for samfunnet. Så lenge vi ikke har store underskudd på arbeidsmarkedet, er det ikke problematisk at enkelte i perioder i livet er utenfor arbeidslivet. Dessuten vil hjemmeværende foreldre bidra til at belastningen på barnehagene reduseres, de vil ikke ”bruke” midler som barnehagen mottar gjennom støtteordninger fra stat eller kommune. De vil også bidra til en mindre belastning av sykt barn-dager som man har krav på dersom man er i jobb. Dette er stort sett midler som betales over det offentlige budsjett som hjemmeværende med sin innsats bidrar til å redusere.

[Celtic Heart]

Som Caramba er jeg utrolig enig i dette, Genesis!

Dessverre ser jeg at debatter om dette temaet veldig ofte utvikler seg i gal retning, Jeg vet ikke hvorfor, men som representant for en som har vært hjemmeværende i mange år merker jeg stadig at det finnes en slags ”angrepskultur” overfor de som velger å være hjemme.

Gjennom mine tidligere år som hjemmeværende og nå arbeidende har jeg gjort meg noen refleksjoner om det å være hjemmeværende kontra det å jobbe;

I vurderingen om man skal være hjemme/jobbe redusert eller arbeide 100% tror jeg det for de aller fleste ligger en forholdsvis stram økonomisk ramme bak. Dette må ikke på noen måte oppfattes som kritikk av de som jobber full tid, men jeg tror at de fleste som jobber 100% ofte ønsker seg en litt mindre travel hverdag. (Det er i alle fall mitt inntrykk når jeg snakker med småbarnsforeldre.) At dette er noe man får ved at en av foreldrene arbeider redusert i perioder, er det ingen tvil om. At dette likevel ikke lar seg gjøre fordi man er avhengig av inntekt på et visst nivå har jeg også fullt ut forståelse for. Jeg prioriterer for eksempel å bo nær familie, og siden jeg er heldig å ha familie et sted der boligprisene er relativt lave, er jeg så heldig at jeg kan jobbe redusert. I motsatt fall hadde jeg kanskje valgt annerledes.

Jeg tror også de fleste foreldre, enten de velger å være hjemmeværende eller arbeidende, tar et valg basert på egne behov, og ikke bare barnas slik det fremholdes her av de som representerer kategorien ”hjemmeværende”. Jeg tenkte særlig på dette etter at jeg leste det Aricia skrev lenger opp i tråden. Ofte kamufleres et valg om å være hjemme tatt for barnas skyld, men så enkelt tror jeg ikke det er. De som velger å være hjemme trives rett og slett med det. På samme måte tror jeg de færreste velger å ha barna i barnehagen for barnas skyld – barnehagen er til for foreldre, og ikke barn. Det betyr selvsagt ikke at barnehage ikke er bra, men å argumentere med at man for barnas skyld har barnehager, blir feil etter mine begreper. Et valg er nok basert både på en vurdering av egne behov, hva som oppfattes som er bra for familien som helhet og hva som er greit for barna.

For å forlate skyttergravene i slike diskusjoner tror jeg man kommer langt med å innse at vi alle er forskjellige. Noen har store ønsker for karrieren. At de likevel er gode mødre og fedre er jeg ikke det minste i tvil om. Andre har mindre ambisjoner og trives hjemme. At det finnes både gode og dårlige foreldre blant slike er også rimelig åpenbart. At mange jobber hinsides mye og plasserer barna i barnehage 10 timer om dagen for å få råd til tre turer til syden årlig, stor bil og flott hus, tror jeg rett og slett hører til sjeldenhetene. I de fleste tilfeller er det vel slik at de som faktisk er hjemme, er det fordi de har økonomisk mulighet og ikke trenger å gjøre de ofrene de mener andre bør gjøre for å kunne tilbringe tilsvarende tid i heimen.

Diskusjoner som dette har en tendens til å ende opp med beskrivelser av egne erfaringer. Det er lite hensiktsmessig, synes jeg. De aller fleste foreldre ønsker et godt liv for sine barn og sin familie, og mange vil kombinere dette med jobb og karriere – natrulig nok dersom man har tatt lang utdannelse. At det for de aller fleste er en nødvendighet å jobbe er også rimelig opplagt. Det er likevel en del opplest og vedtatte sannheter som jeg er sterkt uenig i. For eksempel at man er nødt til å være i jobb hele tiden og ikke kan ha noen avbrudd på grunn av karrieren. Dette er muligens tilfelle av og til, men absolutt ikke alltid. Selv har jeg erfart det motsatte, selv med en høy utdannelse. Dessuten er jeg sterkt uenig i at hjemmeværende er en belastning for samfunnet. Så lenge vi ikke har store underskudd på arbeidsmarkedet, er det ikke problematisk at enkelte i perioder i livet er utenfor arbeidslivet. Dessuten vil hjemmeværende foreldre bidra til at belastningen på barnehagene reduseres, de vil ikke ”bruke” midler som barnehagen mottar gjennom støtteordninger fra stat eller kommune. De vil også bidra til en mindre belastning av sykt barn-dager som man har krav på dersom man er i jobb. Dette er stort sett midler som betales over det offentlige budsjett som hjemmeværende med sin innsats bidrar til å redusere.

Ekstremt flott skrevet!!!!

[Genesis]

Som Caramba er jeg utrolig enig i dette, Genesis!

Dessverre ser jeg at debatter om dette temaet veldig ofte utvikler seg i gal retning, Jeg vet ikke hvorfor, men som representant for en som har vært hjemmeværende i mange år merker jeg stadig at det finnes en slags ”angrepskultur” overfor de som velger å være hjemme.

Gjennom mine tidligere år som hjemmeværende og nå arbeidende har jeg gjort meg noen refleksjoner om det å være hjemmeværende kontra det å jobbe;

I vurderingen om man skal være hjemme/jobbe redusert eller arbeide 100% tror jeg det for de aller fleste ligger en forholdsvis stram økonomisk ramme bak. Dette må ikke på noen måte oppfattes som kritikk av de som jobber full tid, men jeg tror at de fleste som jobber 100% ofte ønsker seg en litt mindre travel hverdag. (Det er i alle fall mitt inntrykk når jeg snakker med småbarnsforeldre.) At dette er noe man får ved at en av foreldrene arbeider redusert i perioder, er det ingen tvil om. At dette likevel ikke lar seg gjøre fordi man er avhengig av inntekt på et visst nivå har jeg også fullt ut forståelse for. Jeg prioriterer for eksempel å bo nær familie, og siden jeg er heldig å ha familie et sted der boligprisene er relativt lave, er jeg så heldig at jeg kan jobbe redusert. I motsatt fall hadde jeg kanskje valgt annerledes.

Jeg tror også de fleste foreldre, enten de velger å være hjemmeværende eller arbeidende, tar et valg basert på egne behov, og ikke bare barnas slik det fremholdes her av de som representerer kategorien ”hjemmeværende”. Jeg tenkte særlig på dette etter at jeg leste det Aricia skrev lenger opp i tråden. Ofte kamufleres et valg om å være hjemme tatt for barnas skyld, men så enkelt tror jeg ikke det er. De som velger å være hjemme trives rett og slett med det. På samme måte tror jeg de færreste velger å ha barna i barnehagen for barnas skyld – barnehagen er til for foreldre, og ikke barn. Det betyr selvsagt ikke at barnehage ikke er bra, men å argumentere med at man for barnas skyld har barnehager, blir feil etter mine begreper. Et valg er nok basert både på en vurdering av egne behov, hva som oppfattes som er bra for familien som helhet og hva som er greit for barna.

For å forlate skyttergravene i slike diskusjoner tror jeg man kommer langt med å innse at vi alle er forskjellige. Noen har store ønsker for karrieren. At de likevel er gode mødre og fedre er jeg ikke det minste i tvil om. Andre har mindre ambisjoner og trives hjemme. At det finnes både gode og dårlige foreldre blant slike er også rimelig åpenbart. At mange jobber hinsides mye og plasserer barna i barnehage 10 timer om dagen for å få råd til tre turer til syden årlig, stor bil og flott hus, tror jeg rett og slett hører til sjeldenhetene. I de fleste tilfeller er det vel slik at de som faktisk er hjemme, er det fordi de har økonomisk mulighet og ikke trenger å gjøre de ofrene de mener andre bør gjøre for å kunne tilbringe tilsvarende tid i heimen.

Diskusjoner som dette har en tendens til å ende opp med beskrivelser av egne erfaringer. Det er lite hensiktsmessig, synes jeg. De aller fleste foreldre ønsker et godt liv for sine barn og sin familie, og mange vil kombinere dette med jobb og karriere – natrulig nok dersom man har tatt lang utdannelse. At det for de aller fleste er en nødvendighet å jobbe er også rimelig opplagt. Det er likevel en del opplest og vedtatte sannheter som jeg er sterkt uenig i. For eksempel at man er nødt til å være i jobb hele tiden og ikke kan ha noen avbrudd på grunn av karrieren. Dette er muligens tilfelle av og til, men absolutt ikke alltid. Selv har jeg erfart det motsatte, selv med en høy utdannelse. Dessuten er jeg sterkt uenig i at hjemmeværende er en belastning for samfunnet. Så lenge vi ikke har store underskudd på arbeidsmarkedet, er det ikke problematisk at enkelte i perioder i livet er utenfor arbeidslivet. Dessuten vil hjemmeværende foreldre bidra til at belastningen på barnehagene reduseres, de vil ikke ”bruke” midler som barnehagen mottar gjennom støtteordninger fra stat eller kommune. De vil også bidra til en mindre belastning av sykt barn-dager som man har krav på dersom man er i jobb. Dette er stort sett midler som betales over det offentlige budsjett som hjemmeværende med sin innsats bidrar til å redusere.

Jeg tror du oppsummerer synet til veldig mange debattanter med denne posten! Godt gjort!

[Gjest Nadezhda]

Genesis, hvorfor fjerner du navnet til de du siterer? Jeg synes du har mange gode innlegg, men har litt problemer med å følge diskusjonen når du fjerner navnet til den du svarer

[Genesis]

Genesis, hvorfor fjerner du navnet til de du siterer? Jeg synes du har mange gode innlegg, men har litt problemer med å følge diskusjonen når du fjerner navnet til den du svarer

Det har jeg ikke vært klar over! Takk for tipset

[Harlekin]

Er åtte timer så mye bedre, da?

Enn ti timer? Selvsagt.

8 til 10 timer HVER ukedag med "ukjente/ikke nære" personer, og MAX 3-4 med egne foreldre pr dag??????........ trenger jeg å si mer????

De som jobber i barnehagene blir veldig nære med barna, de er slett ikke ukjente. Jenten min elsker de voksne på avdelingen sin.

Og igjen tar du utgangspunkt i det ekstreme: De fleste er ikke så lenge i barnehagen. La oss si at de er 8 timer i barnehagen, da er de kanskje ca. 6 timer sammen med foreldrene og så sover de 10 timer (sånn ca, det er jo stor variasjon på dette). I tillegg kommer helger, fridager og ferier. Jeg synes dette er helt greit.

Det vet du ingen ting om.

Men vet du at det er skadelig da? De meste av forskningen tyder på at barn i barnehagen tjener på det.

8 timer er heller ikke snittet for hvor lenge vanlige barn er i barnehagene. Snittet er 7 timer:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4136956.ece

Takk for link. Jeg syntes å huske at det var rundt 7 timer.

[Mirabella76]

En ting som opprører meg ved denne debatten, er at kvinnene blir hodlt eneansvarlig for barnas velferd. Her skriver både Myrthel og Mirabell at de har valg å være hjemme fordi de synes det er best for deres barn. Greit nok, tenker jeg. Mirabella hevder flere ganger at hun ikke kan forstå hvrofor folk i det hele tatt får barn, hvis de ikke er villige til å prioritere barna (på samme måte som hun prioriterer sitt barn). Samtidig vises det en forbløffende uvilje til å forstå at andre kan velge annerledes og allikvel mene at det er det beste for deres barn.

Men samtidig forteller både Mirabella og Myrthel om pappaer som jobber veldig mye uten å i det hele tatt reflektere over hva slags effekt det har på barn og deres tilknytning til den andre forelderen. Er det virkelig helt greit at pappa er borte, bare mamma er der? Er det virkelig sånn i 2011 og det er mor som er den eneste saliggjørende omsorgsgiver for barn? Og synes virkelig far at det er OK å ha det hele og fulle økonomiske ansvaret for familien? Og synes far det er greit å være så mye borte?

Viss du leser gjennom denne tråden ein gang til, så ser du at eg på ingen måte meinar at det kun er kvinnene sitt ansvar å ta seg av barna. Det kan sjølvsagt like gode vera mannen som jobbar redusert/er heimeverande. Men som eg skreiv tidegare, så er det vel i dei aller fleste tilfeller kvinner som jobbar redusert eller er heimeverande på fulltid. Det er nok fleire grunnar til at det er slik. For det første er det nok fleire kvinner enn menn, som ønskjer å vera heime for å ta seg av barna. I tillegg er det som oftast mannen som tenar mest, og då vil det lønna seg økonomisk at det er kvinna som er heimeverande. Så det er nok pga at det er flest kvinner som faktisk jobbar redusert/er heimeverande, at det i denne tråden ofte er kvinnene som er nevnt i denne forbindelse. Men eg meinar sjølvsagt at det er opp til kvar enkelt familie å velga det som er best for dei - enten det betyr at det er kvinna eller mannen som er heimeverande/jobbar redusert, eller om dei jobbar litt redusert begge to.

Eg har forresten aldri sagt at eg ikkje skjønnar kvifor folk velger å få barn, viss dei ikkje velger som meg, og er heimeverande i fleire år når dei har fått barn. Dei einaste personane eg har sagt at ikkje burde ha fått barn, er dei som kun er opptatt av jobb og karrriere, status og pengar, og som berre tar hensyn til seg sjølv, og ikkje barna. Men som mange har nevnt tidlegare i denne tråden, så finst det nok heldigvis svært få foreldre som er så egoistiske!

Eg meinar likevel at mange foreldre kunne ha prioritert å få meir tid saman med barna sine, sjølv om dei ikkje er av typen som kun er opptatt av pengar og status! For eg synst mange foreldre kjem fram til at det beste for dei sjølv og barna, er at begge foreldra jobbar fulltid mens barna er små. Og det er det valget eg ikkje kan forstå, for eg meinar at det aldri vil vera til det beste for barna at dei går lange dagar i barnehagen kvar einaste dag frå dei er heilt små, fordi begge foreldra jobbar fulltid! Men det siste er altså mi personlige meining, som andre sjølvsagt har lov til å vera uenige i. Og det respekterer eg sjølvsagt!

Eg har aldri sagt at det er heilt greit at mannen min er så mykje vekke som han er! Og derfor har eg også spurt han fleire gangar, om han ikkje heller kan få seg ein jobb på land. For eg hadde ønska det, sjølv om mannen min då ville ha tent mindre pengar. Men det er mannen min som ikkje vil det, fordi han trivest med å arbeida slik, og ha lange friperiodar. Han er heller ikkje interessert i å ha ein jobb der han går ned i lønn, noko som kjem til å skje om han får seg jobb på land. Mannen min synst ikkje det er noko problem å vera vekke i lengre periodar, og han synst det er heilt greit at eg er heimeverande. Det kjem jo jenta vår til gode! Og nettopp fordi mannen min er så mykje vekke, ser eg det som enda viktigare at eg er ei tilstedeverande mamma! Kunne virkelig ikkje ha tenkt meg å hatt ein fulltidsjobb, noko som ville ført til at jenta vår også fekk mykje mindre tid saman med meg. Og hadde det vore noko positivt, meinar du?

Endret 16. juni 2011 av Mirabella76

[Mirabella76]

Mirabella har hvertfall uttalt at hun har en mann som jobber på oljeplattform og er borte opptil 2-3 uker av gangen. Må si jeg stusser over at hun synes dette er uproblematisk, samtidig som hun på sitt bare liv ikke kan skjønne de som ikke velger å være hjemmeværende (men hvor tross alt begge ser ungen på ettermiddag/kveld). Slik som jeg ser det vitner dette om en fossil tankegang i forhold til kjønnsroller. At ting liksom er som de skal når far er fraværende og tjener penga, og mor sitter hjemme hele dagen med barna.

Har eg nokon gang sagt at eg synst det er heilt uproblematisk at mannen min jobbar på oljeplattform, og er vekke i 2-3 veker i strekk? Nei, det har eg faktisk aldri sagt! Eg synst faktisk det er synd for jenta mi, at ho har ein pappa som er vekke i så lange periodar om gangen. Og som sagt, så hadde eg ønska at han heller fekk seg ein jobb på land. Men når mannen min ikkje sjølv opplever jobben sin som eit problem, med tanke på at han har barn, så er det jo hans eige valg! Det er ikkje sånn at det er eg som har tvinga han til å ha ein slik jobb, og krevd at eg skal få vera heimeverande, viss det er det du innbiller deg!

Som sagt tidlegare, så synst eg det må vera heilt opp til den enkelte familie å velga det alternativet som er best for dei. Og om det er far som velger å vera heime, og mor som jobbar, så er det heilt i orden for meg! Men i vår familie, er det tilfeldigvis eg som har ønskje om å vera heimeverande, mens mannen min ikkje kunne tenka seg det - og då blir det slik! Er det så vanskelig å forstå?

[Gjest Elastica]

Du har en imponerende dårlig evne til å se dette fra andres synsvinkel, Mirabella. Om man skulle brukt dine egne argumenter, hadde det vært naturlig å skrive at dere ikke burde fått barn, siden mannen din ikke er villig til å være mer hjemme.

Men så dypt synker jeg selvsagt ikke.

Endret 16. juni 2011 av Elastica

[Celtic Heart]

Eg har aldri sagt at det er heilt greit at mannen min er så mykje vekke som han er! Og derfor har eg også spurt han fleire gangar, om han ikkje heller kan få seg ein jobb på land. For eg hadde ønska det, sjølv om mannen min då ville ha tent mindre pengar. Men det er mannen min som ikkje vil det, fordi han trivest med å arbeida slik, og ha lange friperiodar. Han er heller ikkje interessert i å ha ein jobb der han går ned i lønn, noko som kjem til å skje om han får seg jobb på land. Mannen min synst ikkje det er noko problem å vera vekke i lengre periodar, og han synst det er heilt greit at eg er heimeverande. Det kjem jo jenta vår til gode! Og nettopp fordi mannen min er så mykje vekke, ser eg det som enda viktigare at eg er ei tilstedeverande mamma! Kunne virkelig ikkje ha tenkt meg å hatt ein fulltidsjobb, noko som ville ført til at jenta vår også fekk mykje mindre tid saman med meg. Og hadde det vore noko positivt, meinar du?

Av ren nysgjerrighet så er det en ting jeg har lurt på de gangene du har tatt opp at du ønsker at mannen din skulle skifte jobb.

Å jobbe offshore er egentlig ikke en jobb, men en livsstil. Gjelder både de som jobber på plattform og på båt.

Hvorfor ønsker du at han skal endre seg fra den han er?

Du visste vel hva slags jobb og holdning til jobben han hadde FØR dere valgte å få barn?

Som sagt så spør jeg av ren nysgjerrighet, ikke som kritikk på noen som helst måte.

[Mirabella76]

Alt for å holde ungene vekke fra den fryktede barnehagen vettu! Drit i at den ene forelderen er vekke flere uker av gangen bare ungen slipper å gå til denne forferdelige plassen som barnehagen er.

For å vera heilt ærlig, så skjønnar eg ikkje kvifor du i det heile tatt kom med den der sarkasme-smileyen på slutten. For det er jo tydelig at du virkelig meinar det du skriv her!

Ja ja, det er vel ikkje anna å gjera enn å le....igjen!