Hjemmeværende mor

[SmallTalk]

Siden mannen din gjør det samme som det du kritiserer andre for å gjøre, foreslår jeg at du tar en real prat med ham, Mirabella. Jeg har også en del kjennskap til rotasjonen offshore, og de aller, aller færreste jobber slik du sier mannen din gjør. Mulig det ikke er helt ufrivillig?

Jeg vet om ganske mange på min alder som jobber sånn, men de er single og har ikke barn. De fleste familiefedrene jeg kjenner som jobber offshore nekter å jobbe mer enn de er pålagt.

[Mirabella76]

Mirabella: Du trenger ikke bekymre deg for meg og permisjon. Her er ikke ett års permisjon aktuelt. Blir det barn så blir permisjonsfordelingen 50-50 mellom meg og samboeren.

Men var det ikkje du som ikkje kunne vera vekke frå jobb i nokre få veker ein gang, uten at du vart heilt akterutseilt? Sjølv om mannen din tar halve permisjonen, så må du likevel vera vekke frå jobb i ein god del månader. Men kanskje ikkje det er så veldig krise i forhold til jobben din likevel, som du har påstått tidlegare i tråden?

[Gjest Elastica]

Jeg vet om ganske mange på min alder som jobber sånn, men de er single og har ikke barn. De fleste familiefedrene jeg kjenner som jobber offshore nekter å jobbe mer enn de er pålagt.

Det stemmer nok. De jeg kjenner som jobber offshore er enten mødre eller fedre.

[SmallTalk]

Men var det ikkje du som ikkje kunne vera vekke frå jobb i nokre få veker ein gang, uten at du vart heilt akterutseilt? Sjølv om mannen din tar halve permisjonen, så må du likevel vera vekke frå jobb i ein god del månader. Men kanskje ikkje det er så veldig krise i forhold til jobben din likevel, som du har påstått tidlegare i tråden?

Nå er det en vesentlig forskjell på å ha betalt permisjon man har krav på i henhold til lovverket (og permisjon som det er helt vanlig å ta ut) og å forsvinne fra jobb i månedsvis uten en grunn.

Endret 17. juni 2011 av SmallTalk

[Mirabella76]

Ja det du sier er jeg helt enig med deg i. Noen har bare lyst å jobbe fordi de syns det er gøy å jobbe, andre jobber fordi de vil ha mest mulig penger slik at de kan anskaffe seg så mye materielle goder som mulig.

Andre unnskylder seg med at de har så spesiell utdannelse at de blir til stein om de ikke er på jobb.

Veldig sant!

Det er lett å finna unnskyldningar for kvifor ein MÅ vera i full jobb til ei kvar tid! Såklart finst det også det som faktisk må jobba for å få det til å gå rundt, men eg trur nok dei aller fleste iallfall kunne ha jobba litt redusert i ein periode, om dei virkelig ville det. Men det er vel nettopp det som er problemet, at dei fleste ikkje vil det nok.

[Gjest Ludovie]

Såklart finst det også det som faktisk må jobba for å få det til å gå rundt, men eg trur nok dei aller fleste iallfall kunne ha jobba litt redusert i ein periode, om dei virkelig ville det. Men det er vel nettopp det som er problemet, at dei fleste ikkje vil det nok.

Hæ??? Har du virkelig ennå ikke fått med deg hva veldig mange har sagt i denne tråden?

Jeg tror forresten at de aller fleste offshore-arbeidere kunne tatt seg jobb på land i den perioden hvor barna er små. Men de vil det vel ikke nok. (Så kanskje de ikke burde fått barn i det hele tatt.)

[Gjest Elastica]

Men det er vel nettopp det som er problemet, at dei fleste ikkje vil det nok.

Er det et problem?

[Mirabella76]

Her tror jeg vi er kommet til noe av kjernen! Og det har ingenting med å gjøre at du er "dum" fordi du ikke har utdannelse. Men forestill deg da; at du begynner å studere når du er 20 år, og jobber beinhardt i 5 år for å gjøre det bra faglig. Du tjener bra som nyutdannet, og du treffer drømmemannen like etterpå. Du blir forfremmet ganske fort etter å ha gjort det bra i jobben. Dere kjøper stort hus, og tar opp masse lån (ønsker et fint sted å bo).

Etter et noen år blir det barn, og da står man ovenfor valget; Hjemmeværende i 3 år eller ikke?

Da har du allerede opparbeidet deg stort nettverk, interessante arbeidsoppgaver og stort lån (masse faste utgifter). Da er det ikke sikkert det føles hensiktsmessig å gå hjemme! Barnehagen er et godt alternativ, og skaffer man litt fleksibel arbeidstid morgen og ettermiddag, kan f.eks pappa levere sent, og mamma hente tidlig. Barnet er kanskje i barnehagen 6-7 timer om dagen, og det skader ikke barnet i det hele tatt.

Selvom utdannelse og karriere ikke føles viktig eller riktig for deg, må du huske på at folk som har gått på lange og krevende studier har lagt ned ufattelig mye tid og krefter i nettop dette. Etter noen år hjemme er det vanskelig å komme tilbake dit du var i karrieren for du fikk barn. Dette er faktisk viktig for mange, ikke fordi det handler om status eller penger, men rett og slett livskvalitet. Å ha muligheten til å jobb med noe som interesserer en. Og hva er vel bedre å gi videre til sine barn enn positivitet og glede over å gjøre noe man trives med!

Ambisiøse karriere-mødre kan være både gode og dårlige mødre, på samme måte som hjemmeværende kan være både gode og dårlige mødre. Det må være lov som kvinne i 2011 å ha høye ambisjoner, også ved siden av det å være mor? Du skriver at du ikke "skjønner" at man velger annerledes. Det er veldig lett for deg som ikke har noen spesielle karriereambisjoner på egne vegne og la vær å ta stilling til disse problemstillingene, men de er høyst reelle for mange! Ha i bakhodet at folk har forskjellige krav til livet de skal leve, og det må aksepteres og respekteres.

Ja takk, eg skjønnar poenget ditt! Eg er fullstendig klar over at personar som har tatt ei lang utdanning og fått seg ein bra jobb, ikkje er så interesserte i å vera vekke frå jobb i årevis, når dei har muligheten til å bli forfremma i jobben e.l. om dei fortset med å jobba som før. Men eg meinar faktisk at har ein først fått barn, så blir det ikkje riktig at begge foreldra skal jobba fullt for å gjera karriere, mens barna er små. Det har faktisk med prioriteringar å gjera, samme kor drittlei du er av at eg brukar det ordet! For eg meinar at i eit slikt tilfelle, der begge to ønskjer å gjera karriere, så har ein 2 valg: Enten ventar ein nokre år med å få barn. Eller så får ein barn, men den eine av foreldra må leggja karrieren sin på vent. Ein kan faktisk ikkje alltid få både i pose og sekk, slik mange ser ut til å tru. Og eg meinar heilt klart at det går ut over barna, om begge foreldra velger å gjera karriere mens barna er små. Og derfor synst eg også det er riktig at den eine av foreldra velger vekk karrieren sin for ein periode - ikkje for sin eigen del, men av hensyn til barna.

Såklart kan ein også prøva å få til ei ordning der foreldra jobbar til litt ulike tider, slik at barna ikkje får altfor lange dagar i barnehagen. Men eg tvilar vel egentlig på om det uansett er riktig overfor barna, fordi eg ser det som usannsynlig at to foreldre som gjerne har blitt forfremma og har viktige jobbar, virkelig har muligheten til å gi barnet kortare dagar i barnehagen. I slike krevande og ansvarsfulle jobbar, er det vel ofte heilt nødvendig å kunne jobba overtid. Men såklart, om ein får det til, så kan det heilt sikkert fungera for enkelte. Men eg reagerer på at du seier at 6-7 timar i barnehagen kvar dag, ikkje skadar barnet i det heile tatt. Korleis veit du det? Og spesielt viss det er snakk om ein 1-åring, så trur eg absolutt at barnet hadde hatt det bedre heime, enn å gå såpass mange timar i barnehagen kvar einaste dag.

Og kor har du egentlig fått det frå at utdanning og jobb ikkje betyr noko som helst for meg? Eg likar faktisk jobben min veldig godt, men etter at eg fekk barn, så er det tid saman med jenta mi som betyr aller mest for meg. Men det betyr ikkje det samme som at jobben min er heilt uinteressant! Og eg blir faktisk ganske provosert, når du prøver å framstilla meg som ei "dum" husmor, uten utdanning! Viss du ikkje har fått det med deg før, så har eg faktisk 5 års høgskuleutdanning! Ei grunnutdanning på 3 år + 2 års vidareutdanning. Tydelig at du tar det som ein selvfølge at alle heimeverande mødre er taparar i samfunnet, som verken har utdanning eller er intelligente. Og det seier jo ganske mykje om deg!

Endret 17. juni 2011 av Mirabella76

[Donpedro]

Altså; jeg har ingen ambisjoner om hverken forfremming eller "å gjøre karriere". Jeg liker å jobbe, jeg - og derfor gjør jeg det. Og jeg synes det er kjedelig å være lenge hjemme, derfor hadde jeg ikke like lang permisjon som de fleste andre mødre har. Og jeg ønsker å beholde den jobben jeg har - fordi den er meget gunstig i en familiesituasjon.

Hva sier det om meg, mon tro? At jeg setter jobben foran mine barn? Fordi jeg har en helt ordinær 8-16 jobb?!

[Mirabella76]

Du sier jo fortsatt akkuratt det samme! det er KONSEKVENSENE det kan ha å gå hjemme, jeg ønsker du skal skjønne!

Eg trur ærlig talt ikkje det får så vanvittig store konsekvensar for dei aller fleste, om ein av foreldra jobbar LITT redusert i nokre få år, mens barna er små!

[Donpedro]

For meg ville det betydd at jeg enten måttejobbet 100 % for redusert lønn, eller sagt opp og funnet meg en annen jobb. Ganske store konsekvenser begge deler.

[Gjest Heidi-Heidi]

Dette er selvfølgelig en personlig erfaring, og jeg vet ikke om det finnes statistikk.

I flere bransjer jeg kjenner til betyr 80% jobb i praksis 100% jobb på 80% av tida, til 80% av lønna. Jeg vet om mange som har prøvd, og gått tilbake til 100% jobb fordi redusert stillingsprosent fører til økt stress og effektivitetspress for foreldrene - til mindre lønn.

Det er ikke alle som jobber i helsesektoren, hvor 20% stillingsbrøker er helt vanlig. Har man en jobb hvor gjennomføring av prosjekter henger på den enkeltes spesialiserte kompetanse er det egentlig håpløst å få inn vikarer. Klart - det er mulig å jobbe 100% på 80% av tida, men for mange er dette faktisk en klassisk forløper for den berømmelige veggen.

[Gjest regine]

Jeg sier ikke at jeg tviler på det du sier om jobber som finnes bare i Oslo.. Men det hadde vært opplysende å vite hvilke jobber det er snakk om da?

Alt av departementsjobber f.eks. finnes bare i Oslo. Jeg har en utdannelse - og interesser som gjør at jeg jobber i et departement. For meg å finne meg en jobb utenfor Oslo er faktisk ikke det enkleste, hvis jeg skal ha en jobb jeg trives med og er utdannet til.

Du framstiller det som om det er såre enkelt å skifte arbeidsfelt - og det er det jo ikke. En sykepleier ER en sykepleier - og kan ikke plutselig bli industriarbeider (og jada, jeg vet at sykepleie er noe som finnes overalt). Dette gjelder mange utdannelser og yrker.

Det både du og andre som argumentere med at "jamen, det er jo bare....." ser helt bort fra, er at man får barn i forskjellige livssituasjoner. Det er ikke sånn at alle som får barn har jobbet en del år, har eid husvære, to biler, hytte etc, og "bare" kan kvitte seg med dette for å være hjemme/jobbe redusert.

For en del av oss er det også sånn at å jobbe "redusert" betyr like mye jobb - men mindre lønn. Det er f.eks. tilfelle der jeg jobber. JObber man 80% "bytter" man da mindre lønn med mere jobbstress - tvilsomt om det er en fordel for de søte små. Det jeg ser mange småbarnsforeldre gjøre der jeg jobber er at de jobber 100%, men ikke mer. Jeg - som er over småbarnsfasen og andre i min situasjon (både de som er "ferdige" med småbarn og de som enda ikke har kommet dit) vi kan godt jobbe 120%. Og det er heldigvis! rom for begge deler.

Jeg mener jeg har sagt det før i debatten - men dette er faktisk en av godene med å bo i Norge, det har vært og er politisk vilje til å tilrettelegge for at man skal ha et liv ved siden av jobben. Dermed lar det seg gjøre, også i sk. krevende jobber, å ha barn/familie.

Tror det var Caramba som skrev noe om det tidligere - dette med at det er ikke NÅ hun setter inn det store karriererykket, men hun henger med. Og det tror jeg er den balansen samfunnet (og for den del, den enkelte) har det best med.

[Celtic Heart]

Eg trur ærlig talt ikkje det får så vanvittig store konsekvensar for dei aller fleste, om ein av foreldra jobbar LITT redusert i nokre få år, mens barna er små!

Og det er akkurat den holdningen der som har skaffet deg såpass mye med kritikk gjennom hele tråden.

Snakk om arroganse!

[Gjest Elastica]

Og det er akkurat den holdningen der som har skaffet deg såpass mye med kritikk gjennom hele tråden.

Snakk om arroganse!

Veldig, veldig enig.

Spesielt med tanke på at Mirabella har en mann som gjør nøyaktig det samme som det hun kritiserer andre for å gjøre. (Og som glatt har oversett å kommentere her...)

[AnonymBruker]

Jeg har ingen karriereambisjoner (virkelig ikke, det er nesten flaut hvor lite jeg har lyst til å "stige i gradene"), men jeg er veldig glad i jobben min. Jeg har en veldig spennende jobb, og jeg GLEDER meg til å gå på jobb om morgenen! Ikke fordi jeg da får fri fra barnet mitt, som er hjemme med pappaen i permisjon, men fordi jeg får tenkt på andre ting enn bærsjebleier, morsmelk og grøt. Jeg får tenkt på spennende ting, ting som jeg har brukt mange år på å utdanne meg til å kunne jobbe med. Jeg er priviligert som har fått denne jobben, og jeg har veldig lite lyst til å gi slipp på den. Jeg syns ikke det gjør meg til en kald og kynisk og dårlig mor at jeg har "latt" pappaen "få" mer enn "sine ti uke" av permisjonen. Samtidig syns jeg også det er veldig stas å være hjemme med barnet mitt. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Syns det er trist at enkelte ihuga hjemmemødre virkelig ikke evner å forstå at man kan finne stor glede i jobben sin uten å være kynisk og en som nærmest ikke burde hatt barn. Jeg håper jeg kan formidle til mitt barn gleden av å jobbe og viktigheten i å finne en utdannelse/jobb man trives med. De aller fleste må jobbe seg gjennom store deler av livet skal man få mat og tak over hodet. Min (drømme)mann jobber ikke i nordsjøen med en tilhørende million i lønn.

[Genesis]

Ja takk, eg skjønnar poenget ditt! Eg er fullstendig klar over at personar som har tatt ei lang utdanning og fått seg ein bra jobb, ikkje er så interesserte i å vera vekke frå jobb i årevis, når dei har muligheten til å bli forfremma i jobben e.l. om dei fortset med å jobba som før. Men eg meinar faktisk at har ein først fått barn, så blir det ikkje riktig at begge foreldra skal jobba fullt for å gjera karriere, mens barna er små. Det har faktisk med prioriteringar å gjera, samme kor drittlei du er av at eg brukar det ordet! For eg meinar at i eit slikt tilfelle, der begge to ønskjer å gjera karriere, så har ein 2 valg: Enten ventar ein nokre år med å få barn. Eller så får ein barn, men den eine av foreldra må leggja karrieren sin på vent. Ein kan faktisk ikkje alltid få både i pose og sekk, slik mange ser ut til å tru. Og eg meinar heilt klart at det går ut over barna, om begge foreldra velger å gjera karriere mens barna er små. Og derfor synst eg også det er riktig at den eine av foreldra velger vekk karrieren sin for ein periode - ikkje for sin eigen del, men av hensyn til barna.

Såklart kan ein også prøva å få til ei ordning der foreldra jobbar til litt ulike tider, slik at barna ikkje får altfor lange dagar i barnehagen. Men eg tvilar vel egentlig på om det uansett er riktig overfor barna, fordi eg ser det som usannsynlig at to foreldre som gjerne har blitt forfremma og har viktige jobbar, virkelig har muligheten til å gi barnet kortare dagar i barnehagen. I slike krevande og ansvarsfulle jobbar, er det vel ofte heilt nødvendig å kunne jobba overtid. Men såklart, om ein får det til, så kan det heilt sikkert fungera for enkelte. Men eg reagerer på at du seier at 6-7 timar i barnehagen kvar dag, ikkje skadar barnet i det heile tatt. Korleis veit du det? Og spesielt viss det er snakk om ein 1-åring, så trur eg absolutt at barnet hadde hatt det bedre heime, enn å gå såpass mange timar i barnehagen kvar einaste dag.

Og kor har du egentlig fått det frå at utdanning og jobb ikkje betyr noko som helst for meg? Eg likar faktisk jobben min veldig godt, men etter at eg fekk barn, så er det tid saman med jenta mi som betyr aller mest for meg. Men det betyr ikkje det samme som at jobben min er heilt uinteressant! Og eg blir faktisk ganske provosert, når du prøver å framstilla meg som ei "dum" husmor, uten utdanning! Viss du ikkje har fått det med deg før, så har eg faktisk 5 års høgskuleutdanning! Ei grunnutdanning på 3 år + 2 års vidareutdanning. Tydelig at du tar det som ein selvfølge at alle heimeverande mødre er taparar i samfunnet, som verken har utdanning eller er intelligente. Og det seier jo ganske mykje om deg!

Du er så utrolig barnslig Mirabella! Hvor kommer dette tydelig fram? Har du plutselig utdannelse nå, du skrev nemlig tidligere i tråden du var glad du ikke hadde det..Dessuten påpekte jeg i innlegget du siterte at man ikke nødvendigvis er mindre begavet selvom man ikke har det..

Tapere i samfunnet? Du er faktisk veldig PRIVILIGERT som har muligheten til å gjøre det du ønsker - nemlig å være hjemme med dattera di. Mye på grunn av at du har en mann som tjener bra! Derfor burde man kunne forvente et minimum av forståelse for mennesker som av forskjellige grunner føler seg nødt til å velger annerledes. At du ikke evner dette sier desverre ganske mye om deg...

Du klarer helt fint selv å bidra til å stigmatisere husmødre med svarene dine i denne tråden!

[SmallTalk]

Det er ikke rart at Mirabella ikke skjønner at folk ikke kan jobbe redusert når mannen hennes alene drar inn en inntekt som man vanligvis må være 2 stk for å få inn. Med andre ord så lever hun ekstremt godt på en inntekt som man vanligvis har 2 x 100% stillinger for å få inn, og atpåtil synes hun at folk burde jobbe mindre og å prioritere barna sine mer. Snakk om å ikke skjønne den økonomiske realiteten for de fleste familier i Norges land.

[AnonymBruker]

Syns det er trist at enkelte ihuga hjemmemødre virkelig ikke evner å forstå at man kan finne stor glede i jobben sin uten å være kynisk og en som nærmest ikke burde hatt barn. Jeg håper jeg kan formidle til mitt barn gleden av å jobbe og viktigheten i å finne en utdannelse/jobb man trives med. De aller fleste må jobbe seg gjennom store deler av livet skal man få mat og tak over hodet. Min (drømme)mann jobber ikke i nordsjøen med en tilhørende million i lønn.

Godt sagt! Jeg lurer på om de kvinnene som velger å gå hjemmeværende i årevis har tenkt over hva slags verdier de formidler til sine døtre. ”Når du blir stor, ønsker jeg for deg at du skal finne deg en bra mann som kan forsørge deg og barna deres?”

[AnonymBruker]

Har du plutselig utdannelse nå, du skrev nemlig tidligere i tråden du var glad du ikke hadde det..Dessuten påpekte jeg i innlegget du siterte at man ikke nødvendigvis er mindre begavet selvom man ikke har det..

Jeg tror hun skrev hun er glad hun ikke har en utdannelse som gjør at man blir fort utdatert i arbeidslivet.

Tror Mirabella er småbarnspedagog av noe slag.