Hjemmeværende mor

[Mirabella76]

Men så er han også hjemme flere uker i strekk også. Sarkasmen din om barnehagen har ikke rot i det som Mirabella har skrevet, så det kan du spare deg.

Heilt riktig! Jammen godt at iallfall nokon får med seg kva eg faktisk skriver i denne tråden!

[ViljaH]

En familie med to småbarn koster uansett om begge er i jobb eller bare den ene samfunnet penger utover det gjennomsnittet betaler i skatt. Dersom man tar dette i betraktning så vil jeg si at en hjemmeværende mor gir samfunnet to barn som har hatt en harmonisk og fin oppvekst.

Det er ikke gitt at en hjemmeværende mor gir sine barn en harmonisk og fin oppvekst, noen gjør motsatt. Man er ikke god mor kun fordi man er hjemme. På samme måte som det å jobbe ikke gjør noen til en god eller dårlig mor.

[Genesis]

For å vera heilt ærlig, så skjønnar eg ikkje kvifor du i det heile tatt kom med den der sarkasme-smileyen på slutten. For det er jo tydelig at du virkelig meinar det du skriv her!

Ja ja, det er vel ikkje anna å gjera enn å le....igjen!

Du ler av alle som er uenige med deg, og du skriver smilefjes og kosemeldinger til de som er enige med deg. For en utrolig barnslig holdning du har til debatt.

[ViljaH]

Men er det da slik at kvinner som passer til beskrivelse 4 ikke bør få barn, og bør kritiseres hvis de får det?

Menn med den samme tankegangen blir jo regnet som kvalitetsmateriale. Er det bare jeg som finner endel likestillingsparadokser i denne tråden?

Nei. Men jeg forutsetter at de finner måter å balansere jobb og familie slik at barna får nok oppmerksomhet. Noen er veldig effektive. Jeg synes ikke Au Pair dekker opp. Til syvende og sist må alle finne måter å personlig ta seg av barna de setter til verden. Klarer de ikke det, bør de kanskje avstå fordi de ikke har plass i livet sitt. Ellers bor jo barna i fosterhjem hjemme.

Jeg sier det igjen: alle jeg kjenner gjør sitt beste for å ivareta barna i sitt yrkesaktive liv. Leverer sent og henter tidlig ved å jobbe skjevt. Går ned i stilling for å ha hele hverdager med barnet. Jobber mindre intenst i småbarnsfasen, går mer på å yte akkurat nok enn å gjøre ekstra innsats. Kl 16- sengetid er hellig, all overtid foregår etter legging så det går utover den voksnes egentid ikke barnas tid med foreldre. Helgene er familietid. Osv osv. Dette er det vanlige vil jeg påstå. Det er dette man må sammenligne mot, ikke pengejag og statusjag-fokuset her ivtråden.

[ViljaH]

Mulig jeg som hjemmeværende blir mer opptatt av ting som ikke er så viktig i den store sammenhengen, men jeg liker at vi spiser sunn mat laget fra bunnen - ikke ferdigmat, at ungene har rene klær hver dag på skolen. DET kan jeg ikke si at alle andre har...(.men jeg sier ikke at det er unger av mødre som jobber)

Jeg ønsker å være inærheten av ungen når de gjør lekser, slik at jeg følger med på deres ting. Jeg liker å være tilgjengelig når de trenger noen å prate med,- leke med, eller er lei seg.

Jeg liker å strikke gode ullplagg til ungene (noe som selvsagt kan kjøpes i butikken også, men som jeg ikke syntes blir det samme)

Jeg orker ikke tanken på at barna skal lære "alt" av andre. At andre skal se deres første skritt, høre de første ordene, trøste de osv...(ja, det er kanskje en egoistisk tanke, men mamma-hjertet mitt ønsker det sterkt)

Det jeg vil frem til er at JEG ikke hadde klart å følge opp alle tingene jeg syntes er viktig for mine barn, ved å jobbe ute. Jeg sier ikke at disse tingene er viktig for alle andre, hver og en finner selv ut hva som er best. Selvsagt kan du være en kjempegod mor, den tiden du tilbringer med ditt barn....men min mening er at jeg ville følt at jeg var for lite tilstede i oppveksten. Dette er min personlige mening, ikke kritikk for at andre velger noe annet...

Du sier det ikke er kritikk, men i måten du skriver forutsetter du at arbeidende mødre ikke får til dette, at det da ikke er viktig for dem. Her er jeg uenig. Min sønn har gått 7t i bhg 4 dager i uka siden han var 1 år. Han får mat laget fra bunnen. Jeg synes jeg har masse tid med ham og kjenner ham helt inn. Jeg og pappaen har lært ham ordene hans, og er helt oppdatert på hva han gjør og liker. Når han blir større vil vi finne løsninger for å følge ham opp med lekser, lek, tilbringe kvantitetstid som har rom for lek og samtaler. Andre som jobber jeg kjenner gjør en strålende jobb der. Jeg synes det er positivt om barnet har flere enn meg som er gode til å trøste. Pappa, besteforeldre, 3 tanter i bhg. Jeg kjøper ullklær men ikke fordi jeg ikke har tid til å strikke, men fordi jeg ikke kan strikke. De har mye fint på nøstebarn, og bestemødre strukket også. Så jeg synes jeg har mye og nok tid med ham.

[Mirabella76]

Du som har mann som jobber på oljeplattform, og er borte 2-3 uker om gangen. Hvordan passer dette inn i tankegangen din om å få masse tid sammen med barnet for foreldrene? Tror du ikke det er skadelig for barnet og ha så sporadisk kontakt med sin far? Og hvorfor er det bedre at hun ser deg hele dagen, enn at hun ser både far og deg halve dagen? Dette kunne dere jo lett fått til i følge din egen argumentasjon. Det er jo bare å bytte jobb for mannen din, og du kunne gått inn i en liten deltidsjobb, så kunne barnet fått like mye tid med både mor og far!

Eller mener du kanskje at tiden barnet får med deg, er mer verdifull enn den tiden hun får med far. Og isåfall, hvordan gammeldags kjønnsrolletenkning er dette med på å skape hos barnet ditt?

Kor mange gangar er eg nødt til å forklara dette?

Nettopp det at mannen min jobbar på oljeplattform, og er vekke i 2-3 veker i strekk, gjer at eg ser på det som ekstra viktig at eg får mest mulig tid saman med jenta mi! For eg synst sjølvsagt det er synd at jenta mi ikkje får vera saman med pappaen sin i fleire veker i strekk. Men den situasjonen kan eg dessverre ikkje gjera noko med - sidan mannen min ønskjer å fortsetja i jobben sin, og ikkje ser på det som noko problem å vera vekke i lengre periodar om gangen. Når det er sagt, så kunne eg aldri hatt ein sånn jobb som mannen min har, etter at eg har fått barn. For eg hadde aldri orka tanken på å vera vekke frå jenta mi i vekevis i strekk! Men folk er forskjellige. Og det er ikkje min "feil" at mannen min velger å ha ein slik jobb. Eg kan synast det er dumt, men kva hjelper det?

Men når mannen min først har ein slik jobb, så er det som sagt enda viktigare for meg å vera ei tilstedeverande mamma for jenta vår! For tenk om jenta vår skulle hatt både ei mamma og ein pappa som jobba fullt, og var mykje vekke. Det ville IKKJE ha vore noko bra for henne iallfall. Så eg er absolutt heimeverande, for jenta mi si skyld. Men det er jo sjølvsagt også ein stor fordel, at eg trivest veldig godt med det, fordi eg då får masse tid saman med jenta vår. Jenta vår fortener virkelig ikkje å ha 2 foreldre som jobbar fullt, og ha lange dagar i barnehagen, i tillegg til å ha ein pappa som er vekke i fleire veker i strekk. Derfor er eg kjempeglad for at eg har hatt muligheten til å vera heimeverande så lenge, og at eg berre skal begynna å jobba redusert til hausten, når jenta vår nærmar seg 3 år.

Endret 16. juni 2011 av Mirabella76

[Genesis]

Du sier det ikke er kritikk, men i måten du skriver forutsetter du at arbeidende mødre ikke får til dette, at det da ikke er viktig for dem. Her er jeg uenig. Min sønn har gått 7t i bhg 4 dager i uka siden han var 1 år. Han får mat laget fra bunnen. Jeg synes jeg har masse tid med ham og kjenner ham helt inn. Jeg og pappaen har lært ham ordene hans, og er helt oppdatert på hva han gjør og liker. Når han blir større vil vi finne løsninger for å følge ham opp med lekser, lek, tilbringe kvantitetstid som har rom for lek og samtaler. Andre som jobber jeg kjenner gjør en strålende jobb der. Jeg synes det er positivt om barnet har flere enn meg som er gode til å trøste. Pappa, besteforeldre, 3 tanter i bhg. Jeg kjøper ullklær men ikke fordi jeg ikke har tid til å strikke, men fordi jeg ikke kan strikke. De har mye fint på nøstebarn, og bestemødre strukket også. Så jeg synes jeg har mye og nok tid med ham.

Jeg er helt enig med deg, men jeg skjønner ikke hva strikking har i debatten å gjøre. Det har da vitterlig NULL å si for barnets livskvalitet om klærne er hjemmstrikket eller kjøpt i butikk.

[Sissan9]

Jeg er helt enig med deg, men jeg skjønner ikke hva strikking har i debatten å gjøre. Det har da vitterlig NULL å si for barnets livskvalitet om klærne er hjemmstrikket eller kjøpt i butikk.

Hjemmestrikkede plagg er på mange måter et statussymbol blant småbarnsforeldre. På samme måte som hjemmelagde kaker til alle på barnehageavdelingen/klassen. Eller kanskje helst oppkuttede fruktfat. Og mat laget fra bunnen av HVER dag, helst med venner på besøk. Og ALLE barna i klassen (25-30) i barnebursdag...

Det har ikke noe å si for barnets livskvalitet, men det har nok en del å si for mors selvfølelse. Alle får til en eller fler av tingene, men kun den hjemmeværende husmoren får full pott på slike "statussymbol".

Endret 16. juni 2011 av Sissan9

[Mirabella76]

Enten så formulerer du deg ekstremt dårlig eller så sier du i mot deg selv på hver side av komma.

Du respekterer altså at andre tar et annet valg enn deg, men KUN hvis det er nøye gjennomtenkt etter "din standard". Det er i mine øyne å ikke ha respekt for andres valg.

Foreldre som velger å jobbe fullt fordi de ønsker å ha ett stabilt sted å bo, ønsker å ha hver sin bil og ønsker å ha råd til ferie hvert år de er ikke respektert i dine øyne.

Nå er det veldig ofte sånn at i en diskusjon så er det svart eller hvitt, mellomtingen er helt borte.

Du sier at du respekterer andres valg, men allikevel bruker du etter komma ord som ikke klokt, ikke prioritere sine barn etc.

Respekt er uten forbehold, ordet du burde bruke er akseptere.

Eg meinar absolutt at det er fullt mulig å respektera andre sine valg, sjølv om det ikkje treng å bety at eg er enig i alle dei valga andre tar! For viss eg skal ta utgangspunkt i mi personlige meining, så synst eg ikkje det er greit at ein lite barn skal vera 8-10 timar i barnehagen kvar dag, fordi begge foreldra jobbar fullt. Eg synst nemlig ikkje det er eit riktig valg, fordi det etter mi meining ikkje er bra for eit lite barn å vera så mykje i barnehagen, og vekke frå foreldra sine. Så sjølv om foreldra har valgt dette, fordi dei meinar at det er det beste valget (enten pga økonomi, eller noko anna), så ville eg ha valgt annleis. Eg ville nemlig ha ofra noko anna, og fått dårligare økonomi, for å kunne ha muligheten til iallfall å jobba litt redusert, for barna si skyld.

Men igjen: Eg respekterer at andre velger annleis enn meg, så lenge dei sjølv meinar at dei gjer det som er best for heile familien! For så lenge folk har tatt eit valg som er nøye gjennomtenkt, som dei meinar er riktig, så må ein jo respektera det. Men det betyr likevel ikkje at eg ville ha valgt det samme, om eg var dei.

Veit ikkje om du skjønnar denne forskjellen! Men eg kan fint meina at andre har valgt feil (etter mitt syn), viss dei lar 1-åringen sin gå fulle dagar i barnehagen kvar einaste dag, fordi begge foreldra er i full jobb. Sjølv om dei gjer dette fordi dei føler at dei må, pga økonomien. Samtidig respekterer eg dette valget, så lenge eg veit at dei har valgt slik, fordi dei (etter sitt syn) meinar at det er det rette valget, også med tanke på barnet. Skjønnar du kva eg meinar?

Men eg kan godt bruka ordet akseptera, i staden for ordet respektera - viss du meinar at det utgjer nokon forskjell!

Endret 16. juni 2011 av Mirabella76

[Aricia]

Men eg kan godt bruka ordet akseptera, i staden for ordet respektera - viss du meinar at det utgjer nokon forskjell!

Når du holder fast på at de som velger å jobbe mer enn deg når barna er små faktisk har valgt feil, og at de bare ikke prioriterer barna sine høyt nok, i motsetning til deg, hvordan kan du da mene at du respekterer valget deres? Er det noe som helst innhold igjen i ordet "respektere" da, igrunnen?

Og at du aksepterer det, hva betyr det, når det kommer til stykket? At du ikke griper inn og melder dem til barnevernet? Det var selvsagt flåsete sagt, men jeg kan ikke skjønne annet enn at det bare blir ordsjonglering tilslutt, dette her. Når jeg ser på argumentasjonen din, fordømmer du faktisk moralsk småbarnsforeldre som etter ditt syn jobber for mye, hverken mer eller mindre. Men så snart noen sier dette i klartekst og konfronterer deg med din egen argumentasjon, døper du holdningene og standpunktene dine "respekt". Jeg synes ikke det henger sammen.

[Mirabella76]

Regner med det er mitt innlegg du refererer til, og det er AKKURAT det som er poenget mitt! Det går fint an å ha barn selv om man er i full jobb! Derfor synes jeg Mirabella på mange måter snakker mot seg selv.

Derfor stilte jeg spørsmålet: Er det bedre at mannen er borte fra barnet 2-3 uker i strekk, og ser det på en intervallmessig basis, eller at BEGGE foreldrene ser barnet HVER ettermiddag/kveld.

Hun snakker om at barnehaget ikker noe hun ønsker for sine barn, men det er tydelig at en delvis fraværende pappa er helt greit! Det vil ikke si at jeg mener dette er galt i det hele tatt, og heller ikke at jeg ønsker å diskutere hennes spesifikke situasjon. Men det er et forsøk på å få Mirabella til å se alle de store og grove paradoksene i hennes egen argumentasjon.

De er så mange at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne!

Igjen: Eg synst det hadde vore bedre om mannen min hadde hatt ein jobb på land, sånn at han fekk sjå jenta vår litt kvar dag. Men som sagt, det er lite eg får gjort med situasjonen, når mannen min ikkje ønskjer å slutta i jobben sin.

Når har eg sagt at barnehage ikkje er noko eg ønskjer for mitt barn? Eg har jo sagt fleire gangar at jenta mi går litt i barnehage, og det har ho gjort sidan før ho fylte 2 år. Og det er fordi eg synst det er viktig at ho får vera litt saman med andre barn, og ikkje berre gå heime med meg heile tida. Men ho går ikkje i barnehagen meir enn 3 dagar i veka, og ho har korte dagar (max 6 timar, som oftast ca 5 timar). Det eg derimot synst blir feil, er når små barn går veldig lange dagar i barnehagen, kvar einaste dag! Foreldre som lar barna ha forholdsvis korte dagar i barnehagen, eller som har barna heime ein eller fleire dagar i veka, har eg ingenting imot.

Endret 16. juni 2011 av Mirabella76

[Celtic Heart]

Eg meinar absolutt at det er fullt mulig å respektera andre sine valg, sjølv om det ikkje treng å bety at eg er enig i alle dei valga andre tar! For viss eg skal ta utgangspunkt i mi personlige meining, så synst eg ikkje det er greit at ein lite barn skal vera 8-10 timar i barnehagen kvar dag, fordi begge foreldra jobbar fullt. Eg synst nemlig ikkje det er eit riktig valg, fordi det etter mi meining ikkje er bra for eit lite barn å vera så mykje i barnehagen, og vekke frå foreldra sine. Så sjølv om foreldra har valgt dette, fordi dei meinar at det er det beste valget (enten pga økonomi, eller noko anna), så ville eg ha valgt annleis. Eg ville nemlig ha ofra noko anna, og fått dårligare økonomi, for å kunne ha muligheten til iallfall å jobba litt redusert, for barna si skyld.

Men igjen: Eg respekterer at andre velger annleis enn meg, så lenge dei sjølv meinar at dei gjer det som er best for heile familien! For så lenge folk har tatt eit valg som er nøye gjennomtenkt, som dei meinar er riktig, så må ein jo respektera det. Men det betyr likevel ikkje at eg ville ha valgt det samme, om eg var dei.

Veit ikkje om du skjønnar denne forskjellen! Men eg kan fint meina at andre har valgt feil (etter mitt syn), viss dei lar 1-åringen sin gå fulle dagar i barnehagen kvar einaste dag, fordi begge foreldra er i full jobb. Sjølv om dei gjer dette fordi dei føler at dei må, pga økonomien. Samtidig respekterer eg dette valget, så lenge eg veit at dei har valgt slik, fordi dei (etter sitt syn) meinar at det er det rette valget, også med tanke på barnet. Skjønnar du kva eg meinar?

Men eg kan godt bruka ordet akseptera, i staden for ordet respektera - viss du meinar at det utgjer nokon forskjell!

Jeg skjønner helt fint forskjellen jeg, det er jo du som ikke skjønner hva jeg vil frem til. Du beviser jo gang på gang at du ikke har forståelse for at mennesker har ulike situasjoner de tar sine valg ut fra.

At du hele tiden velger å debattere med grunnlag ditt ut i fra noe som ikke er representativt ute i samfunnet, men ekstremtilfeller som hører sjeldenheten til, gjør at du har gravd deg selv ganske dypt ned.

Jeg ser at du skriver at du respekterer at andre tar andre valg enn deg selv, MEN igjen så er det forskjell fra før og etter komma. Når du har behov for å bruke 20 linjer på å dementere din egen respekt etterpå da tror jeg rett og slett jeg skal gi opp.

Du har tatt hver minste ting som har blitt skrevet som personlig kritikk mot deg selv. Og før du påstår noe annet, hadde du ikke gjort det hadde du heller ikke skrevet side opp og side ned for å forsvare dine egne meninger.

Jeg har aldri hevdet at det er meningene dine det er noe galt med, men holdningene dine til andre.

Absolutt hvert eneste innlegg som har forklart dette så grundig at det ikke går an til å ta feil, de har du jammen oversett behendig.

Ta ditt eget råd med i betraktning og les hele tråden en gang til.

[Sissan9]

Imponert over enkeltes stayerevne

Mirabella har forklart hva hun mener om arbeidende mødre - hun vil ikke skifte mening, og det er selvsagt helt greit. At hun er i fornektelse selv, får heller ingen gjort noe med.

Tror kanskje tråden ble mer spennende om diskusjonen gikk mellom andre debattanter...

[AnonymBruker]

Imponert over enkeltes stayerevne

Mirabella har forklart hva hun mener om arbeidende mødre - hun vil ikke skifte mening, og det er selvsagt helt greit. At hun er i fornektelse selv, får heller ingen gjort noe med.

Tror kanskje tråden ble mer spennende om diskusjonen gikk mellom andre debattanter...

[AnonymBruker]

Igjen: Eg synst det hadde vore bedre om mannen min hadde hatt ein jobb på land, sånn at han fekk sjå jenta vår litt kvar dag. Men som sagt, det er lite eg får gjort med situasjonen, når mannen min ikkje ønskjer å slutta i jobben sin.

Med andre ord gjør han akkurat det samme som de foreldrene du kritiserer for å ikke ville jobbe mindre.

[Ciara]

Når du holder fast på at de som velger å jobbe mer enn deg når barna er små faktisk har valgt feil, og at de bare ikke prioriterer barna sine høyt nok, i motsetning til deg, hvordan kan du da mene at du respekterer valget deres? Er det noe som helst innhold igjen i ordet "respektere" da, igrunnen?

Og at du aksepterer det, hva betyr det, når det kommer til stykket? At du ikke griper inn og melder dem til barnevernet? Det var selvsagt flåsete sagt, men jeg kan ikke skjønne annet enn at det bare blir ordsjonglering tilslutt, dette her. Når jeg ser på argumentasjonen din, fordømmer du faktisk moralsk småbarnsforeldre som etter ditt syn jobber for mye, hverken mer eller mindre. Men så snart noen sier dette i klartekst og konfronterer deg med din egen argumentasjon, døper du holdningene og standpunktene dine "respekt". Jeg synes ikke det henger sammen.

Ah, endelig en som klarer å formulere det! Dette er min oppfatning også.

[Myrthel]

Svarte i feil tråd.

Endret 17. juni 2011 av Myrthel

[AnonymBruker]

Hjemmestrikkede plagg er på mange måter et statussymbol blant småbarnsforeldre. På samme måte som hjemmelagde kaker til alle på barnehageavdelingen/klassen. Eller kanskje helst oppkuttede fruktfat. Og mat laget fra bunnen av HVER dag, helst med venner på besøk. Og ALLE barna i klassen (25-30) i barnebursdag...

Det har ikke noe å si for barnets livskvalitet, men det har nok en del å si for mors selvfølelse. Alle får til en eller fler av tingene, men kun den hjemmeværende husmoren får full pott på slike "statussymbol".

Tror du virkelig ikke at dette betyr noe for barna? De ser at foreldrene vil det aller beste for de, og er til stede for dem. Tror du det føles på samme måte for de barna som får en boks ferdigmat, aldri har med seg noe på skolen de kan dele, aldri får frukt med seg, ikke har med venner OFTE... Har små bursdager med noen få gjester?????

Neppe......

[Sissan9]

Tror du virkelig ikke at dette betyr noe for barna? De ser at foreldrene vil det aller beste for de, og er til stede for dem. Tror du det føles på samme måte for de barna som får en boks ferdigmat, aldri har med seg noe på skolen de kan dele, aldri får frukt med seg, ikke har med venner OFTE... Har små bursdager med noen få gjester?????

Neppe......

Jeg tror ikke det har noe å si om barna har hjemmestrikket genser eller god kjøpeullgenser.

Jeg mener det burde være forbudt at barn har med seg mat de skal dele på skolen, da alle foreldre selv bør kunne styre hva deres barn får i seg. Spesielt er det trist for barna med allergier eller diabetes, om klassekamerater har med mat de ikke kan spise. Det syns jeg er unødvendig.

Jeg tror barneselskaper med 10-12 venner er vel så bra for barna som de med 25 gjester - barna har uansett ikke mulighet til å leke med alle gjestene de timene selskapet varer. Utover statusen med et stort selskap og populariteten dette KAN gi, ser jeg ikke at det gir ungene selv noe.

Og det at barn som ikke får alle disse tingene IKKE føler at foreldrene vil deres beste og er tilstede for dem er jo bare sludder. Det har ingen sammenheng, det er vi voksne som gir disse tingene betydning.

Hvorvidt barn har med frukt kan jeg ikke se har noe med saken å gjøre. Ferdigmat på skolen har jeg aldri hørt om... Og det å ha med venner hjem ofte, har jeg ikke uttalt meg om. Noen barn er sosiale og ønsker å ha med barn hjem daglig, andre ikke. Om man er hjemmeværende eller ikke har liten betydning for dette, det er det barnets sosiale ønsker som har.

[AnonymBruker]

Altså, antall barn i barneselskap har da ikke noe med trådens tema å gjøre? Eller er argumentet her at hjemmeværende mødre lager større og mer spektakulære barneselskap?

Det vil vel heller ha å gjøre med foreldrenes personlighet, tiltakslyst og økonomi, skulle jeg tro.

Min mor var hjemmeværenede, og jeg fikk aldri invitere mer enn 6 stk i bursdagen min - mer hadde vi ikke plass til. Familien levde jo tross alt bare på en inntekt, og hadde ikke så veldig god plass hjemme.