Hjemmeværende mor

[Gjest Elastica]

Godt sagt! Jeg lurer på om de kvinnene som velger å gå hjemmeværende i årevis har tenkt over hva slags verdier de formidler til sine døtre. ”Når du blir stor, ønsker jeg for deg at du skal finne deg en bra mann som kan forsørge deg og barna deres?”

Er det noen automatikk i at man ønsker at barna skal gjøre det samme som seg selv? Det synes ikke jeg.

Nå har jeg ikke døtre, men jeg håper uansett jeg har bidratt til å få guttene mine til å tenke at de skal gjøre det de har aller mest lyst til - dersom de har mulighet, vel og merke - når de blir store. Hadde jeg hatt døtre, ville jeg sannsynlig ikke jobbet mer bare fordi jeg ville formidlet andre verdier. Det viktigste er tross alt at man gjør det man vil og har mulighet til.

Ellers er jeg enig i innlegget som du siterte.

[AnonymBruker]

Alt av departementsjobber f.eks. finnes bare i Oslo. Jeg har en utdannelse - og interesser som gjør at jeg jobber i et departement. For meg å finne meg en jobb utenfor Oslo er faktisk ikke det enkleste, hvis jeg skal ha en jobb jeg trives med og er utdannet til.

Jeg jobber ved et forskningsinstitutt, kunne etter hvert tenke meg å jobbe på Universitetet. Jeg kunne muligens ha fått meg jobb i Stavanger, Bergen eller Trondheim også, uten at jeg kan se hvordan det ville vært bedre for barna.

[AnonymBruker]

Dersom det ikke er nødvendig med hjemmetid i forbindelse med barn, hvorfor er da permisjonstiden i Norge ett år? Ingen har vel i følge din kommentar bruk for et helt års permisjon.

Permisjonstiden i Norge er 46 uker med full lønn. Det er en ufattelig luksus som vi er så godt som alene om i verden. Siden omtrent ingen andre land har tilsvarende lang permisjon, blir det ganske så feil å si at den er nødvendig.

Man tror imidlertid at denne luksusen bidrar til at det fødes flere barn i Norge enn i andre Vestlige land, og dette blir sett på som et gode.

[Gjest imli]

Det er ikke rart at Mirabella ikke skjønner at folk ikke kan jobbe redusert når mannen hennes alene drar inn en inntekt som man vanligvis må være 2 stk for å få inn. Med andre ord så lever hun ekstremt godt på en inntekt som man vanligvis har 2 x 100% stillinger for å få inn, og atpåtil synes hun at folk burde jobbe mindre og å prioritere barna sine mer. Snakk om å ikke skjønne den økonomiske realiteten for de fleste familier i Norges land.

Akkurat det er eg einig i. Viss den eine tjener 1 million i året, er det jo skjelden eit problem for den andre å vere heimeverande. Svara til Mirabella er jo for så vidt riktige, under forutsetning av at ein av partene tjener like bra som mannen hennar.

Når det er sagt, er det fullt mogleg å vere heimeverande på mykje mindre pengar enn 1 mill, men ikkje for alle.

[AnonymBruker]

Akkurat det er eg einig i. Viss den eine tjener 1 million i året, er det jo skjelden eit problem for den andre å vere heimeverande. Svara til Mirabella er jo for så vidt riktige, under forutsetning av at ein av partene tjener like bra som mannen hennar.

Men det store problemet er jo at Mirabella generaliserer på dette grunnlaget. Hun fortsetter å tyte på at det bare handler om prioritering. Vi to som sammen forsørger familien vår har begge doktorgrad, og tjener omtrent det samme til sammen som en offshorearbeider - 1 million kroner (og da har vi tatt på oss litt ekstraarbeid også). I tillegg har vi studielån å betale på. Vi har flekset og trikset og mikset med barnehage, kontantstøtte og hjemmetid, og redningen for oss var den fleksible arbeidstiden vi hadde, slik at vi kunne ha korte barnehagedager, men for oss var det ikke snakk om å bare la være å reise til syden eller ikke ha så flott bil eller hytte. Det var snakk om ikke bil, ingen feriereiser og en enkel liten leilighet de årene vi hadde småbarn. At Mirabella stempler denslags hardtarbeid og nøysomhet som kyniske karrieremennesker mens hun selv kan gå hjemme og bli forsørget provoserer meg noe enormt. Nei, ikke alle trenger å ta doktorgrad og bidra til den forskningskompetansen som finnes i et samfunn og utdanne studenter til profesjonser som samfunnet er avhengige av, men noen må faktisk gjøre den jobben også. Og det skal ikke diskvalifisere til å være gode foreldre.

[Gjest Bjørn82]

Permisjonstiden i Norge er 46 uker med full lønn. Det er en ufattelig luksus som vi er så godt som alene om i verden. Siden omtrent ingen andre land har tilsvarende lang permisjon, blir det ganske så feil å si at den er nødvendig.

Man tror imidlertid at denne luksusen bidrar til at det fødes flere barn i Norge enn i andre Vestlige land, og dette blir sett på som et gode.

Ja 46 uker med 100% lønn eller et år med 80% lønn.. Er jo jævlig lenge uansett.. hehe..

Men for min del så ser jeg ikke nødvendigvis på det som et "gode" mere unødvendig i mine øyne ettersom jeg ikke får tatt noen del i den. (Selv om jeg har småbarn)

Men jeg kan se at det er flott for dem som kan benytte seg av det.

[Gjest Bjørn82]

Men det store problemet er jo at Mirabella generaliserer på dette grunnlaget. Hun fortsetter å tyte på at det bare handler om prioritering. Vi to som sammen forsørger familien vår har begge doktorgrad, og tjener omtrent det samme til sammen som en offshorearbeider - 1 million kroner (og da har vi tatt på oss litt ekstraarbeid også). I tillegg har vi studielån å betale på. Vi har flekset og trikset og mikset med barnehage, kontantstøtte og hjemmetid, og redningen for oss var den fleksible arbeidstiden vi hadde, slik at vi kunne ha korte barnehagedager, men for oss var det ikke snakk om å bare la være å reise til syden eller ikke ha så flott bil eller hytte. Det var snakk om ikke bil, ingen feriereiser og en enkel liten leilighet de årene vi hadde småbarn. At Mirabella stempler denslags hardtarbeid og nøysomhet som kyniske karrieremennesker mens hun selv kan gå hjemme og bli forsørget provoserer meg noe enormt. Nei, ikke alle trenger å ta doktorgrad og bidra til den forskningskompetansen som finnes i et samfunn og utdanne studenter til profesjonser som samfunnet er avhengige av, men noen må faktisk gjøre den jobben også. Og det skal ikke diskvalifisere til å være gode foreldre.

Har dere en mill hver i studielån?

[AnonymBruker]

Har dere en mill hver i studielån?

Nå blir det litt på siden her, men:

Som jeg skrev, vi har en mill i inntekt TIL SAMMEN. Og ved siden av huslån har vi studielån å betale på, der går det ca 4500 ut hver måned. Da vi var nyutdannede for noen år siden hadde vi vel ca. en halv mill i studielån, heldigvis krymper det litt om senn. Men tråden skulle ikke handle om vår inntekt og personlige historie da - grunnen til at jeg dro det fram var at slike forhold er det svært mange som lever under, og att dette er forhold hvor generaliseringene til Mirabella både mht. sosioøkonomisk status og ikke minst folks motiver for å velge som de gjør, ikke kan sies å ha gyldighet.

[Gjest Bjørn82]

Nå blir det litt på siden her, men:

Som jeg skrev, vi har en mill i inntekt TIL SAMMEN. Og ved siden av huslån har vi studielån å betale på, der går det ca 4500 ut hver måned. Da vi var nyutdannede for noen år siden hadde vi vel ca. en halv mill i studielån, heldigvis krymper det litt om senn. Men tråden skulle ikke handle om vår inntekt og personlige historie da - grunnen til at jeg dro det fram var at slike forhold er det svært mange som lever under, og att dette er forhold hvor generaliseringene til Mirabella både mht. sosioøkonomisk status og ikke minst folks motiver for å velge som de gjør, ikke kan sies å ha gyldighet.

Jeg forsto hva du mente med innlegget ditt. Men jeg må jo si at det ville vært fullt mulig for en av dere å jobbe redusert uten at det burde ha for store økonomiske konsekvenser for dere selv med studielån. Dersom dere ikke prioriterte i retning av noe annet mere av lyst enn nødt.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest mer enn de første par tre sidene.

Jeg skulle gjerne vært hjemmeværende, da kunne jeg kanskje fått gjort noe med hobbyen min - og gjøre den om til et levebrød.

Jeg har ikke utdannelse - det hadde jeg kunne tatt hjemme om jeg var hjemmeværende. Ja, jeg drømmer om å være hjemmeværende, å ha fine,lange dager med barna og holdt huset i orden.

Når jeg jobber, i den jobben jeg har nå - blir jeg sjukmeldt etter en stund,fordi jobben er så hard at jeg blir sjuk. Jeg tror ikke dèt er noe bedre for samfunnet akkurat.

[Aricia]

Bjørn82: Har du jobbet redusert og vært hjemme med barna mens de var små?

Bare lurer.

Endret 18. juni 2011 av Aricia

[Gjest Bjørn82]

Bjørn82: Har du jobbet redusert og vært hjemme med barna mens de var små?

Bare lurer.

Nei jeg har dessverre ikke det.. Men mor til barna har vært og er hjemmeværende på heltid.

[Aricia]

Nei jeg har dessverre ikke det.. Men mor til barna har vært og er hjemmeværende på heltid.

Akkurat!

Og hvorfor har ikke du vært hjemme, da?

[Gjest regine]

Jeg forsto hva du mente med innlegget ditt. Men jeg må jo si at det ville vært fullt mulig for en av dere å jobbe redusert uten at det burde ha for store økonomiske konsekvenser for dere selv med studielån. Dersom dere ikke prioriterte i retning av noe annet mere av lyst enn nødt.

hjelpes meg - snakk om å være virkelighetsfjern!

Flere av oss har påpekt at redusert stillingsprosent IKKE nødvendigvis innebærer mindre jobb - kun mindre lønn og mer stress. Jeg kan godt tenke meg at to med dr.grad som den anonyme brukeren du siterer, har den type jobb. Da er det fleksitiden og muligheten til å ta igjen ting f.eks. på kveldstid som gjør at man kan jobbe fulltid uten at barna "bor" i barnehagen.

Du er på akkurat samme dumme nivå i diskusjonen som Mirabella - dere bare kverner på det samme om igjen og om igjen og om igjen -åpenbart helt uten evne til å se den virkeligheten som mange av oss lever under.

[Gjest Bjørn82]

Akkurat!

Og hvorfor har ikke du vært hjemme, da?

Fordi mor hadde ett ønske om å være den som var hjemme.

[Gjest Bjørn82]

hjelpes meg - snakk om å være virkelighetsfjern!

Flere av oss har påpekt at redusert stillingsprosent IKKE nødvendigvis innebærer mindre jobb - kun mindre lønn og mer stress. Jeg kan godt tenke meg at to med dr.grad som den anonyme brukeren du siterer, har den type jobb. Da er det fleksitiden og muligheten til å ta igjen ting f.eks. på kveldstid som gjør at man kan jobbe fulltid uten at barna "bor" i barnehagen.

Du er på akkurat samme dumme nivå i diskusjonen som Mirabella - dere bare kverner på det samme om igjen og om igjen og om igjen -åpenbart helt uten evne til å se den virkeligheten som mange av oss lever under.

For det første kan man ta doktorgrad i dasspappir om så var. Så det betyr nødvendigvis ikke noe som helst.

For det andre er det et fåtall som faktisk på legitimt vis kan si at de ikke har "muligheten" pga. jobbsituasjonen sin.

Klarer man ikke, dersom man styrer sin arbeidssituasjon selv eller har en arbeidsgiver som styrer den å redusere arbeidet sitt tilsvarende prosent så er det fordi man ikke har oversikt og ikke fordi man ikke har mulighet.

Derimot så har jeg forståelse for at det i praksis kan være vanskelig å få til, men ikke umulig. Og med såpass romslig økonomi som AB hadde ville de hatt bedre mulighet en gjennomsnittet til å redusere sin arbeidstid.

[Aricia]

Fordi mor hadde ett ønske om å være den som var hjemme.

Så du hadde ikke lyst nok, du da? Du prioriterte det ikke?

[Gjest imli]

Så du hadde ikke lyst nok, du da? Du prioriterte det ikke?

Ærleg talt, det var eit småleg svar. Det seier seg jo sjølv at ikkje både mor og far kan vere heimeverande. Ein av dei må jo jobbe. Den som jobbar ser jo ikkje barna sine noko mindre enn dei som jobbar begge to og har ungane i barnehage.

[AnonymBruker]

Derimot så har jeg forståelse for at det i praksis kan være vanskelig å få til, men ikke umulig. Og med såpass romslig økonomi som AB hadde ville de hatt bedre mulighet en gjennomsnittet til å redusere sin arbeidstid.

AB du sikter til her. Nå klaget jeg ikke over at vi ikke kunne redusere heller, jeg bare påpekte bare at de praktiske og økonomiske rammevilkårene for folks liv er forskjellige og brukte min egen historie som eksempel.

Ønsker du å forsette å diskutere min historie, kan jeg jo si som mange andre her, en redusering av arbeidstid ville i vårt tilfelle ha betydd mindre lønn for like mye arbeid, siden universitetsansatte ikke har fast arbeidstid og jeg er for udisiplinert til å skyve vekk gode forskningsideer når de dukker opp på ubeleilige tidspunkter.

[Aricia]

Ærleg talt, det var eit småleg svar. Det seier seg jo sjølv at ikkje både mor og far kan vere heimeverande. Ein av dei må jo jobbe. Den som jobbar ser jo ikkje barna sine noko mindre enn dei som jobbar begge to og har ungane i barnehage.

Jeg er helt enig i at det er et smålig svar, og det var da også poenget - fordi det er slik Bjørn82 selv svarer alle kvinnene i tråden som ikke er hjemmeværende eller jobber redusert.