The Daria diaries

[Daria]

Daria skrev (På 22.6.2026 den 21.47):

21.06: 13 lest. tre kjøpt.

Rona Jaffes The best of everything kom ut første gang i 1958 (jeg har en nyutgivelse fra 2011) og hndler om fire unger kvinner i New York tidlig på 50-tallet. De jobber (hvertfall deler av tiden) på et forlagshus, bor i nedslitte leiligheter og drømmer om karriere, familie, lykke, et innholdsrikt liv og oppdager som så mange før dem at veien dit ikke nødvendigvis er så enkel og åpenbar og inneholder både frosker og andre omveier og nedturer. Mye har forandret seg siden 50-tallet, men mye er også ganske likt og lett gjenkjennelig. Boka er mindre forutsigbar enn man kanskje skulle tro - og jeg så ikke slutten komme, men jeg er ikke sikker på om jeg likte den... Bonus-underholdning når man leser en gammel bok; Det dukker opp en karakter som heter Ronnie Wood og jeg lurer litt på om det betyr noe - før jeg innser at selv om Rolling Stones er gamle, er de ikke så gamle. Den Ronnie Woods er født i 1947 og var definitivt ikke på date i New York i 1954...  

Rosenborg Svart på hvitt av Ingar Skrede hander om 1991-sesongen - jeg har lest den før og hatt en ønske om å haden  i hylla, så jeg har sjekket antikvariater innimellom når jeg har husket det. Den som venter på noe godt finner en sportsgjenbruksbutikk med det fantastiske navnet Forza Hamar til slutt...

27.06: 18 lest, tre kjøpt.

Oppsummeringheat med undertittelen Lesing ved vifte og på skyggefulle benker...

Alf Kjetil Walgermos Litteratur i Andeby er en morsom idé - Donaldbladene er fulle av litterære referanser og parodier. Forfatteren er for eksempel ikke alene om å ha hatt sitt første møte med Tolstojs Krig og fred i en Donald-pocket, og det er overraskende hvor mange historier jeg husker når han nevner dem eller ved synet av en enkeltrute (jeg har tross alt knapt åpnet et Donalblad de siste 35 årene...). Etter hvert blir det likevel litt stillestående og grunt, det blir mye nostalgi og oppramsende nærlesinger og går aldri så mye i dybden. Men jeg kjenner på lysten til å legge turen innom bibliotekets tegneseriehyller og mimre litt ved neste korsvei...

Days of Light av Megan Hunter er bygget over samme lest som David Nicholls One Day og Michael Cunninghams Day - en historie fortalt i enkeltdager over år. Huters versjon fokuserer på ikke nærmere definerte dager i april - den første i 1938, den siste i 1999 - og livet til Ivy, som den første dagen er 19 år og er i ferd med å opplevel både tragedie og kjærlighet. Utfordringer med bøker som hopper såpass i tid - her går det gjerne et tiår i slengen -  er å skape troverdig sammenheng, både i historien og karakteren, og det lykkes ikke helt her. Både hullene og livsendringene blir for store til at jeg henger med på hvorfor og hvordan ting skjer. Sitatene på forsiden trekker tråder til Virginia Woolf - jeg ser mer inspirasjon til plottet fra livet til hennes søster Vanessa Bell og tilværelsen på Bells kunstnerkollektiv Charleton.

Jeg tror ventelisten til Du eneste, HIlde Hagerups ungdomsbok om Gunvor Hofmo og Ruth Maier er den lengste jeg har stått på. Da den endelig var i hus, var den lest på noen timer, og jeg er veldig delt. For det er en veldig god bok, jeg ville pushet den hard og mye på elevene på jobb, men den vekker også innvendinger om hvor mye det er greit å dikte om livet til faktiske mennesker. Ikke bare om hva de foretar seg og hva som skjer med dem (Hagerup nevner i etterordet at hun har endret og utelatt av hensyn til narrativet), men om deres mest private tanker og følelser. Særlig når det kommer partier i jeg-form - jeg blir aldri helt skker på om det er faktiske sitater (noen av dem har kildehenvisninger, andre ikke).

Ikke en roman av Jenny Erpenbeck er nettopp den - en samling sakprosatekster. Forelesninger, takketaler, bidrag til antologier og løse tekster uten oppgitt utgangspukt og anledning. Hvor relevant en takketale føles løsrevet fra sin sammeneng år senere kan jo diskuteres, men en god forfatter skriver godt uansett hva de skriver, og Erpenbeck er definitivt en god forfatter. Innimellom tenker jeg at "dette har jeg jo lest før" og innser at sånn er det jo - vi gjenbruker og gjenforteller historiene og minnene våre i mange ulike sammenhenger.

Som hunderna i Lafayette Park av Anneli Jordahl er en roman om klasse og forskjeller. Jeanette, førtidspensjonert hjelpepleier, har mistet sin industriarbeidermann i en arbeidsulykke og har blitt oppslukt av døde arbeidere - til lett oppgitt sukk fra hennes utdannede, klassereisende datter (og jeg kan skjønne henne - ingen  vil diskutere menn som drukner i brennhet tjære under søndagsmiddagen...). Men det er også datteren som gir Jeanette muligheten til å få nye og større perspektiver og sammenhenger - boka trekker opp store linjer, både globalt og lokalt, med motløshet og håp.