Urimelig mot mine stebarn?

[Gjest gjest-line]

Har fulgt tråden og er enig med dem som forsvarer TS sin situasjon her.

Som noen andre her sier angående dette om løgner.. Så tviler ikke jeg på at en mor som synes TS er urimelig kan og vil sette ungene opp mot TS og faren.

Dette er ikke første gang en mor lager trøbbel for en barnefar og den nye kvinnen ved å sette ungene imot han og kvinnen når man blir uenig om noe.

Hvor vidt Chakoya vet hva som er blitt sagt over telefon er egentlig helt uinteresant for meg. For verken hun eller jeg, eller du for den saks skyld har ikke vært tilstede på telefonlinja når dem snakket sammen.

Men det regner jeg med faren til barna har. Og at TS og faren snakker sammen om problemsituasjonen sammen.

Og i bunn og grunn skulle ALDRI den biologiske moren ha sagt dette til barna. Hun skulle ikke ha blandet barna inn i dette før dem hadde snakket sammen om hva planen skulle ha vært.

Og den som leverer et slikt budskap til mottaker (barnet) skal være sikker på at barnet som mottar dette skal ha oppfattet det gjeldene budskap på RIKTIG måte.

Det er tydelig at barnet ikke har forstått det budskapet moren har gitt barnet på riktig måte, og det må moren stå ansvarlig for når hun utgir et slikt budskap.

(Kommunikasjonsmodellen)

Jeg tenker og at FØR man snakker med barna om samværsgreiene må denne planen ha vært snakket om med biologisk mor og godkjent.

Man avtaler ikke bare sånn med barna uten og ha biologisk mor inne i bildet.

Så derfor synes jeg faren har gjort det riktig å kontakte BIOLOGISK mor å forklare ting.

Men istedenfor å sette seg ned sammen allesammen ble dette altså ikke gjort.

Regner også med at når faren har fått beskjed fra sin egen unge at moren har sagt at at hun ikke er velkommen og derfor ikke vil snakke med sin far, så synes jeg ikke det høres så usant ut.

For alt vi vet så har hun sagt at faren og "stemor" er slitene og ikke ønsker besøk av jentene

Og den setningen der er ikke overensstemmende med hva TS og faren ønsker. Et faktum er IKKE at dem IKKE ønsker besøk av barna. Dem ØNSKER besøk!!! Men ikke disse hyppige besøkene når ungen kommer og går inn og ut som den vil. Og ha 2 barn overnattende en hel helg når TS er i barseltid og er veldig sliten, det har dem ønsket å gjøre om i denne korte perioden.

Det er da ikke værre dette med avlastning enn hva andre foreldre gjør med barna sine som sender dem en hel helg bort til avlastingsfamilier osv for å avlaste seg selv når man er trengende for det.

Jeg synes ikke det er galt å få avlastning i det hele tatt når helsen er sterkt redusert.

Kanskje hun har sagt at far og "stemor" synes at babyen er viktigere enn dem

Dette er jo heller ikke en del av sannheten.

Det du glemmer å se i helhet av et bilde her er TS også med babyen som er sliten som også har rett på noe krav.

Det samme har også stebarna, faren og babyen.

Alle har RETT på noen behov.

Og det er derfor noen nevner at man må møtes på midten for å bli enige.

Er TS så sliten, allright... Hva kan man gjøre med det for at hun ikke skal være så sliten i barseltiden.

Det samme stiller man om hva stebarna har behov for og faren.

Samt biologisk mor og. Så finner man ut hva som passer for alle parter så alle kan bli fornøyd. Alle blir ikke 100 % fornøyd, men man må ha noe alle kan føle seg ok med.

Jeg ser noen har forklart at man kan gjøre denne ukesperioden annerledes akuratt når TS er i barseltid.

Tips til samværsplan der man inkluderer barna, men bare at man i denne korte perioden avgrenser hyppige besøk og 1 overnatting som eventuelt kan gå i bytte med vanlige dager eller annet.

Barseltiden varer ca i 6 uker. Hun har ca 3 uker igjen av denne barseltiden. Det er snakk om en kort periode hvor hun trenger hjelp til å komme seg på bena for å bli en god omsorgsperson og samt for å å venne seg til den nye situasjonen som første gangs mor.

Dette er en konflikt mellom biologisk mor, den nye kvinnen og barnefaren. Den bør løses som en konflikt. Feks som andre har tipset om. At man setter seg ned sammen og finner en løsning.

Dette kan også kalles en form for MEGLING.

[Gjest Gjest_Mette_*]

Jeg er stemor og har vert i lignende setting.

Førstegangsfødende med kraftig bekkenløsning. Ba faren om et par ukers 'pause',noe han motvillig men forstående gikk med på.

Sannheten er at barna hans er meget krevende,ja faktisk krever de to voksne på fulltid når de er her.Den ene har et adferdsproblem med tidvis skriking og raserianfall.De slåss mye.

Med tanke på min situasjon hadde vi et par uker der de kom på besøk en gang.Faren var sammen med dem og forklarte og forsikret. Tror ikke de har tatt skade av det.Jeg skulle gjerne hatt ennå mere ro, og sliter m helsen etter fødsel ennå.Men jeg krever at faren lærer barna å ta hensyn til meg-og den lille.Noen ganger må jeg likevel barrikardere meg på soverommet m babyen pga mye skrik og skrål i leiligheten.

Jeg skriver under på at barsetiden kan vere utrolig tøff tross den nye lykken.Jeg vet også at hadde barnas mor fått baby,måtte vi trått til mye.Derfor: jeg er glad jeg fikk den pausen, faktisk kunne det skjært seg skikkelig her ellers, og det har stebarn mindre godt av.Jeg tenker da særlig på de mentale hormonstormene jeg gjennomgikk.

[Duracella]

Jeg har faktisk stor forståelse for det trådstarter her formidler. Har selv to sønner fra tidligere forhold og nå tre nye barn med min nåværende kone. Og det har ikke vært bare enkelt å kombinere de gamle barna med min nye familie.

Selv har jeg alltid vært av den mening at min nåværende familie skal komme først, sånn er det bare. Det er HER jeg er nå, det er HER livet mitt er knyttet til nå. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mine sønner fra før. Jeg gjør det. Men min lojalitet må ligge hos min kone og våre barn. Ellers hadde ikke vår familie fungert. På et eller annet tidspunkt må en tillate seg å bevege seg videre i livet.

Nå sier jeg ikke at TS bør utelukke stebarna fra deres liv, men hvis hun og mannen har behov for å få være alene med sønnen en periode, for å styrke de tre som en fullverdig familie, så står det respekt av å være så ærlig. Og hun har min fulle forståelse.

Du er nesten værre enn TS. Din loyalitet burde ligge like mye hos alle dine barn (og alt som følger med), uansett tidligere og nåværende kone!!

[Duracella]

Jeg takker for mange og ærlige svar. Har vært tøft å lese noe av det og føler noen fremstiller meg som et monster, den "onde stemoren". Ønsker overhodet ikke å være noen ond stemor, men snarere en god mor som tar beslutninger basert på det beste for min familie.

Ting har skjært seg litt ang. jentene til min sambo de seneste dagene. Barnemor har fortalt den eldste jentungen at hun ikke lenger er velkommen til oss, og presentert det hele på en feilaktig måte. Jentungen vil nå ikke snakke med sin far og dette synes far selvsagt er dumt. Men sånn er det. Han sier han vil la henne være i fred og håpe at hun skifter mening etterhvert som det kommer naturlig. Så får han heller treffe hun minste iblant.

Nå har vi "heldigvis" hendene fulle her hjemme og prøver å skyve situasjonen med sambos barn unna. Vi nyter tiden som spedbarnsforeldre og mange som vil se og hilse på ham. Kjenner at det er så mye følelser omkring alt dette nye at vi ikke har plass til mer akkurat nå. Men det er vel slik det skal være.

Tror en del av dere har misforstått og tror jeg ønsker å skyve mine stebarn "ut i kulden". Noe jeg absolutt ikke ønsker. Det jeg ønsker er tid til å være sammen, jeg, min sambo og vår baby. Ikke fordi jentene ikke er en del av familien. Det er de NÅR DE ER HER. Men vi må også få rom til å føle oss som en familie uavhengig av dem.

Takker spesielt Kjartan M. for fin støttende kommentar. Tror mange har et "vrengebilde" av hvordan dine/våre barn-situasjonen er. Sannheten er jo at selv om min sambo har barn fra før, så er det i vår familie, sammen med meg, at han er nå. Jeg synes det er rimelig at som hans nåværende partner, skal jeg få ha like mye og si når det gjelder samværsordning etc. Dette har heldigvis min samboer forståelse for og tar hensyn til.

Nybakt mamma (trådstarter)

Selv om du/ dere kan tenke dere tid alene som familie, så er det akkurat en slik situasjon som er svært sårbar- barn kan lett bli såret og holde seg unna, slik som den nevnte datra her. Derfor BURDE dere, fra tidlig av- IKKE gjøre noe forskjellig ovenfor døtrene, enn slik det var før, for det blir fort negativ stemning (og OM midlertidlige endringer skulle skje, så burde dere selv snakke med døtrene om det, og hvorfor. Prøve å forklare). Ellers er jeg sjokkert over at dere skyver unna den aktuelle situasjonen. Tror du det vil gjøre det bedre? Dere kan ødelegge det for alltid, selv om du snakker om bare et par uker nå..

Og er det ingen som tenker på at kanskje døtrene trenger venne seg til at pappa har fått seg en ny unge, med ny dame? At de har fått en NY BROR. Jeg synes det høres flott ut at jentene har såpass godt forhold til pappaen sin, at de bare kan stikke innom nårsom helst, men om de skal bli skubba bort fra dere og den nye broren, så er det ingenting som sier meg at det er bra i det hele tatt. Som jeg sa tidligere- om man må gjøre det slik en periode- snakk med ungene om HVORFOR

Endret 2. februar 2010 av Duracella

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor og har vert i lignende setting.

Førstegangsfødende med kraftig bekkenløsning. Ba faren om et par ukers 'pause',noe han motvillig men forstående gikk med på.

Sannheten er at barna hans er meget krevende,ja faktisk krever de to voksne på fulltid når de er her.Den ene har et adferdsproblem med tidvis skriking og raserianfall.De slåss mye.

Med tanke på min situasjon hadde vi et par uker der de kom på besøk en gang.Faren var sammen med dem og forklarte og forsikret. Tror ikke de har tatt skade av det.Jeg skulle gjerne hatt ennå mere ro, og sliter m helsen etter fødsel ennå.Men jeg krever at faren lærer barna å ta hensyn til meg-og den lille.Noen ganger må jeg likevel barrikardere meg på soverommet m babyen pga mye skrik og skrål i leiligheten.

Jeg skriver under på at barsetiden kan vere utrolig tøff tross den nye lykken.Jeg vet også at hadde barnas mor fått baby,måtte vi trått til mye.Derfor: jeg er glad jeg fikk den pausen, faktisk kunne det skjært seg skikkelig her ellers, og det har stebarn mindre godt av.Jeg tenker da særlig på de mentale hormonstormene jeg gjennomgikk.

Jeg antar at du visste hva du kunne komme til å gå til når du valgte å få barn!?

Det er ikke en dans på roser, vet du...

Jeg synes det er helt på jordet av en stemor å skulle forlange at mannens barn skal holde seg unna, fordi "hun er så sliiiten" - det er ren og skjær egoisme!

[Harlekin]

Såvidt jeg vet har det slett ikke vært uvanlig at de eldre barna i en familie blir passet på av andre av og til i barselperioden, f.eks. drar og besøker besteforeldrene mens mor og far konsentrerer seg om den lille helt i begynnelsen. Er ikke dette greit? Det betyr ikke at de eldste ikke er ønsket mer.

[Harlekin]

Jeg antar at du visste hva du kunne komme til å gå til når du valgte å få barn!?

Det er ikke en dans på roser, vet du...

Jeg synes det er helt på jordet av en stemor å skulle forlange at mannens barn skal holde seg unna, fordi "hun er så sliiiten" - det er ren og skjær egoisme!

Det er ingen som vet nøyaktig hva man går til når man får første barnet. Jeg kunne ikke forestille meg hvor tøft det var.

[Gjest Gjest_Mette_*]

Jeg antar at du visste hva du kunne komme til å gå til når du valgte å få barn!?

Det er ikke en dans på roser, vet du...

Jeg synes det er helt på jordet av en stemor å skulle forlange at mannens barn skal holde seg unna, fordi "hun er så sliiiten" - det er ren og skjær egoisme!

Ja,bekkenløsningen visste jeg om i 5 måneder.Men at de hormonelle endringene kunne gjøre meg så ustabil, visste jeg ikke.Likevel ville jeg gjort det igjen, for å få eget barn er det helt store, også for meg.Jeg var imidlertid ikke bare sliten etter fødsel, men også helt ufør og måtte ha hjelp av faren til det meste.Det ville vertd værre for barna hans at han faktisk ikke hadde tid til dem her.Håper dere i hylekoret skjønner det.Noen ganger trenger mor(og far) avlastning,enten det er frå biologiske eller andre barn.

[Gjest Gjest]

Såvidt jeg vet har det slett ikke vært uvanlig at de eldre barna i en familie blir passet på av andre av og til i barselperioden, f.eks. drar og besøker besteforeldrene mens mor og far konsentrerer seg om den lille helt i begynnelsen. Er ikke dette greit? Det betyr ikke at de eldste ikke er ønsket mer.

Ja, men tror du ikke det spiller en rolle for barnet om det presenteres som en slags "gave", som det ofte er å besøke besteforeldre, istedet for at det blir nektet å komme på besøk hos far? Og det er vel neppe flere uker det er snakk om i slike tilfeller? Barna det er snakk om her bor jo ikke en gang hos far på heltid.

Blant de som forsvarer TS ser jeg mange voksenfølelser og mye voksenlogikk, og veldig lite om hvordan dette føles for barna. Ingen tvil om at TS og mannen hennes har håndtert dette veldig dårlig, og nå ser det jo ikke akkurat ut som de har tenkt å prøve å gjøre det bedre heller...

[Gjest Gjest]

Noen ganger trenger mor(og far) avlastning,enten det er frå biologiske eller andre barn.

Ja, i noen situasjoner blir mor syk etter fødsel og trenger ro. Men de fleste som har født er bare normalt slitne, det er noe som går over og er ingen grunn til å støte fra seg de andre barna.

[Gjest rabrabara]

Til alle som forsvarer TS: Da har dere ikke sett reaksjonen og skuffelsen hos et barn som er avvist av pappaen sin. Det har jeg, og det er hjerteskjærende. Jeg mener faktisk at de som er eldre har et større behov for å vite at pappa er glad i de og at de er del av en familie enn en nyfødt baby som selvsagt trenger mye omsorg, spesielt når pappa får nytt barn. De som har to fra før av og så får en til kan jo heller ikke skyve fra seg de eldste barna. De to jentene har ikke valgt denne situasjonen. Men de kan få varige sår på sjelen dersom de dyttes bort fra sin egen pappa for å gjøre plass for en ny prins som i tillegg er "hel-barn".

Som en sier over; tenk om det var din sønn som ble holdt borte til fordel for dinn manns nye barn med en annen kvinne. Det hadde gjort veldig vondt på vegne av gutten din.

[Brunhilde]

Til alle som forsvarer TS: Da har dere ikke sett reaksjonen og skuffelsen hos et barn som er avvist av pappaen sin. Det har jeg, og det er hjerteskjærende. Jeg mener faktisk at de som er eldre har et større behov for å vite at pappa er glad i de og at de er del av en familie enn en nyfødt baby som selvsagt trenger mye omsorg, spesielt når pappa får nytt barn. De som har to fra før av og så får en til kan jo heller ikke skyve fra seg de eldste barna. De to jentene har ikke valgt denne situasjonen. Men de kan få varige sår på sjelen dersom de dyttes bort fra sin egen pappa for å gjøre plass for en ny prins som i tillegg er "hel-barn".

Som en sier over; tenk om det var din sønn som ble holdt borte til fordel for dinn manns nye barn med en annen kvinne. Det hadde gjort veldig vondt på vegne av gutten din.

Jeg har også sett et par barn som er avvist av pappaen sin og jeg vet hva det har gjort med disse barna på sikt. Derfor min sterke motvilje mot ts og hennes manns måte å håndtere dette på!

[Gjest Gjest_Mette_*]

Ja, i noen situasjoner blir mor syk etter fødsel og trenger ro. Men de fleste som har født er bare normalt slitne, det er noe som går over og er ingen grunn til å støte fra seg de andre barna.

Hva som er 'normalt' sliten, vet ikke jeg.Vet du?

Men jeg vet at i den motsatte enden kan en pådra seg både fødselsdepresjon og ammestopp.Stemødre som får det, er trolig lite ok stemødre.

Jeg skulle faktisk likt at det ble foretatt forskning på stemødres barselshelse kontra de andre!

[Gjest Gjest]

Hva som er 'normalt' sliten, vet ikke jeg.Vet du?

Men jeg vet at i den motsatte enden kan en pådra seg både fødselsdepresjon og ammestopp.Stemødre som får det, er trolig lite ok stemødre.

Jeg skulle faktisk likt at det ble foretatt forskning på stemødres barselshelse kontra de andre!

Snakk om å krisemaksimere. Det at dette kan skje betyr ikke at det må skje, og det er ingen grunn til å gå inn i barseltiden med den holdningen at dette skal gå rett vest. Da er det bedre å være forberedt på at man blir sliten men at det vil gå seg til, og så heller ta grep dersom det skulle bli for mye. Men det sier jo litt når man helst vil se problemer og ikke løsninger...

[Gjest Gjest]

Fra perspektivet av å både være ste-forelder og å vokse opp som "ste-barn" så må jeg vel bare få påpeke at akkurat nå, med en ny baby i bildet, så er de 2 jentene hypersensitive.

Likeledes som at du/dere ønsker å være "kjernefamilie" så kommer ett hvert avstands-signal til de to jentene å bli oppfattet som en forfordeling og en nedprioritering.

DU har en fantastisk mulighet til å knytte tettere bånd mellom deg og ste-døtrene dine ved å vise dem på nært hold hva det vil si å bli mor etc.

ELLER

Så kan dere nå sende et soleklart signal om at pappa har fått "ny" familie og da spiller det mindre rolle med den gamle.

[Harlekin]

Ja, i noen situasjoner blir mor syk etter fødsel og trenger ro. Men de fleste som har født er bare normalt slitne, det er noe som går over og er ingen grunn til å støte fra seg de andre barna.

Jeg var også bare "normalt sliten", og barselperioden er noe av det verste jeg har vært igjennom. Det var en unntakstilstand. Jeg vurderte faktisk å bare gå ut og ikke komme tilbake. Visstnok er dette normalt å føle, men det betyr ikke at det er steintøft, og man trenger støtte og medfølelse.

Endret 2. februar 2010 av Harlekin

[Gjest Gjest]

Jeg var også bare "normalt sliten", og barselperioden er noe av det verste jeg har vært igjennom. Det var en unntakstilstand.

Veldig rart da, at de aller fleste klarer å ta seg av barn nr 1 selv når barn nr 2 kommer.

[Gjest ♥B♥B♥]

Urimelige k....... !!

Di kommer til å misslike deg sterkt etterhvert .

Du kommer til å bli " den onde stemor "

Det virker også som om du vil ha Far og bror til barna for deg selv , men sånt ender aldri bra .

Til sist er det deg det går utover ..

[Gjest Gjest_Mette_*]

Men hvor mye kan 2-3 ukers fravær skade et stebarn,der de får forklart saken på en grei og forståelig måte og den biologiske mor også GODTAR det?

[Fluffe]

Men hvor mye kan 2-3 ukers fravær skade et stebarn,der de får forklart saken på en grei og forståelig måte og den biologiske mor også GODTAR det?

en datter mener du vell(faren er fortsatt faren hennes).2-3 uker er ganske lenge for ett barn det. hvis normale mødre klarer å ta vare på de andre ungene sine når de har fått barn regner jeg med ts klarer å ha besøk onsdager og annhver helg.hun klarer jo å få beøk av alle de som vil titte på babyen så