Urimelig mot mine stebarn?

[Caramba]

Jeg har faktisk stor forståelse for det trådstarter her formidler. Har selv to sønner fra tidligere forhold og nå tre nye barn med min nåværende kone. Og det har ikke vært bare enkelt å kombinere de gamle barna med min nye familie.

Selv har jeg alltid vært av den mening at min nåværende familie skal komme først, sånn er det bare. Det er HER jeg er nå, det er HER livet mitt er knyttet til nå. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mine sønner fra før. Jeg gjør det. Men min lojalitet må ligge hos min kone og våre barn. Ellers hadde ikke vår familie fungert. På et eller annet tidspunkt må en tillate seg å bevege seg videre i livet.

Nå sier jeg ikke at TS bør utelukke stebarna fra deres liv, men hvis hun og mannen har behov for å få være alene med sønnen en periode, for å styrke de tre som en fullverdig familie, så står det respekt av å være så ærlig. Og hun har min fulle forståelse.

Dette synes jeg er sjokkerende!!! Man beveger seg videre fra ekskjærester, men ikke egne barn. Tenk om moren til dine første barn tenkte det samme hvis hun fikk nye barn. Kanskje dere bare kunne adoptert bort de to første barna når det ikke lenger passet å ha dem.

Jeg håper virkelig ikke det er sånn mange fedre tenker når de får seg nye damer, men jeg HAR sett det i praksis hos andre også.

[Gjest CookieMonster]

Jeg har faktisk stor forståelse for det trådstarter her formidler. Har selv to sønner fra tidligere forhold og nå tre nye barn med min nåværende kone. Og det har ikke vært bare enkelt å kombinere de gamle barna med min nye familie.

Selv har jeg alltid vært av den mening at min nåværende familie skal komme først, sånn er det bare. Det er HER jeg er nå, det er HER livet mitt er knyttet til nå. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mine sønner fra før. Jeg gjør det. Men min lojalitet må ligge hos min kone og våre barn. Ellers hadde ikke vår familie fungert. På et eller annet tidspunkt må en tillate seg å bevege seg videre i livet.

Nå sier jeg ikke at TS bør utelukke stebarna fra deres liv, men hvis hun og mannen har behov for å få være alene med sønnen en periode, for å styrke de tre som en fullverdig familie, så står det respekt av å være så ærlig. Og hun har min fulle forståelse.

Du burde aldri hatt barn, så enkelt er det! Kona di må være like ille, dersom hun fortsatt vil ha deg. Jeg blir rett og slett sjokkert over det du skriver!!!

[Fluffe]

Jeg har faktisk stor forståelse for det trådstarter her formidler. Har selv to sønner fra tidligere forhold og nå tre nye barn med min nåværende kone. Og det har ikke vært bare enkelt å kombinere de gamle barna med min nye familie.

Selv har jeg alltid vært av den mening at min nåværende familie skal komme først, sånn er det bare. Det er HER jeg er nå, det er HER livet mitt er knyttet til nå. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mine sønner fra før. Jeg gjør det. Men min lojalitet må ligge hos min kone og våre barn. Ellers hadde ikke vår familie fungert. På et eller annet tidspunkt må en tillate seg å bevege seg videre i livet.

Nå sier jeg ikke at TS bør utelukke stebarna fra deres liv, men hvis hun og mannen har behov for å få være alene med sønnen en periode, for å styrke de tre som en fullverdig familie, så står det respekt av å være så ærlig. Og hun har min fulle forståelse.

mennesker som deg burde aldri fått barn. enten er du faktisk så dum i hode eller hjernevaska av din nye kone... håper virkelig sønnene dine får vite hvilken dust av en far de har fått,slik at de kan skyve deg ut av livene sine

Mennesker som rangerer unger etter hvem de har fått de med burde aldri fått unger

men håper innerst inne du er ett troll som bare er ute etter å sjokkere

[Gjest beeery]

Hei Hi har forståelse for deg jeg. Har vært der du er nå. Selvom situasjonen også var veldig anderledes.

Jeg hadde vært stemor i mange år når vi fikk felles og trivdes veldig godt. Vi fungerte som en sunn familie synes jeg. Så fikk vi felles unge og mannen taklet det ikke i det hele tatt. Vi hadde stebarnet hos oss hele tiden(10år), moren var veldig sjalu og krevde mye av barnefaren. Barnet forventet derfor dyr og omfattende underholdning hver gang barnet kom fordi mor la forventningene der. barnet ble også veldig sjalu og faren forsterket sjalusien hennes ved å ikke holde babyen en gang for da ble stebarnet sjalu. Han hadde sirkusunderholdning for stebarnet hele tiden. Særkulls kunne ikke leke selv eller være med venner, helst sitte oppå pappaen døgnet rundt. Han skiftet ikke en bleie en gang og all nattevåk måtte jeg ta.rydding og matlaging. Først når felles ble 1år begynte han å knytte seg til fellesbarnet også. Da fordi jeg dro bort mens han hadde begge barna slik at han måtte ta ansvar for begge.

Tror faktisk at hvis barnefaren hadde hatt litt tid bare med babyen så hadde han knyttet seg til barnet. Til og med pappapermen brukte han på særkullsbarnet. den dårlige samvittigheten for at ting ikke fungerte med eksen gjorde at han gjorde samme tabben igjen ved å ikke få det til å fungere med neste barn.

Tror du må tenke litt på hvorfor du synes det er så slitsomt å ha stebarna der? Er det noe som ikke fungerer som kan løses på en bedre måte? Klarer mannen din å være en god mann for deg og far for alle barna sine eller melder han seg ut av felleskapet og kun fokuserer på særkulls?

Tror ofte når man har problemer med samvær med særkulls barn at man må legge mer ansvar på mannen for barnet er uskyldig. Et barns ønsker skal aldri styre en hel familie, men det er her far må sette grenser.

Tror det første du burde gjøre er å tenke lenge og grundig på hvorfor du føler det slik? Er det bare hormoner, er det fordi mannen din ikke tar ansvar eller klarer du ikke å tilpasse deg til å ha stebarn? Hva ligger bak ønsket om fri fra stebarn?

[Gjest mor til tre såre barn]

Jeg har faktisk stor forståelse for det trådstarter her formidler. Har selv to sønner fra tidligere forhold og nå tre nye barn med min nåværende kone. Og det har ikke vært bare enkelt å kombinere de gamle barna med min nye familie.

Selv har jeg alltid vært av den mening at min nåværende familie skal komme først, sånn er det bare. Det er HER jeg er nå, det er HER livet mitt er knyttet til nå. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mine sønner fra før. Jeg gjør det. Men min lojalitet må ligge hos min kone og våre barn. Ellers hadde ikke vår familie fungert. På et eller annet tidspunkt må en tillate seg å bevege seg videre i livet.

Nå sier jeg ikke at TS bør utelukke stebarna fra deres liv, men hvis hun og mannen har behov for å få være alene med sønnen en periode, for å styrke de tre som en fullverdig familie, så står det respekt av å være så ærlig. Og hun har min fulle forståelse.

Sukk, ja ja. Mine barn har ikke sett sin far på snart et år pga. lojaliteten mot sin nye familie. Jeg skjønne ikke sånt jeg.

[Gjest Gjest]

Ja, Ja det kan være et slit å få nyfamilie til å fungere.

Hos oss går ting i grunnen veldig bra.

Men i MITT HODE kunne ting ha gått enda bedre om stebarnas mor ikke eksisterte.

Fordi jeg inn i mellom føler at min mann har en familie på siden av vår felles familie, som er mine, dine og våre.

Dette er tanker som dukker opp når møter og annet ekstra styr om stebarna kommer opp.Og det har vært VELDIG mye med begge to.Ikke fordi det virkelig er noe som er feil med barna, men fordi moren mener at det er noe feil med barna. Leiter etter diagnoser på begge, men mest på eldste.

Mitt håp har vært at dei som er kontaktene i dei forskjellige instansene kan avslutte, men det vil dei ikke uten at Moren er konfortabel med det.

Så da er det bare å vente og se fram i mot at barna blir 18 år og kan leve sitt eget liv uten å måtte analyseres flere ganger i året.

[Gjest Gjest]

Oj oj oj... Hvordan kan dere ha så liten forståelse, dere som svarer?

Hun har da aldri sakt at dette er for ALLTID.. Det er jo bare snakk om en liten periode, noe jeg IKKE synes er urimelig. Synes opriktig hun skal få litt ros for å være så åpen!

Nok et eksempel på at de som ikke er "A4" mennesker blir sett ned på av andre. Jeg mener man skal være ærlig med seg selv, og si det man mener uansett..

Selvfølgelig må man godta å få forskjellige svar når man legger ut en tråd å spørr om råd (det er jo det saom er meningen), men det trenger da ikke bli personangrep og mobbing på denne måten. Skjerp dere!

[Gjest Gjest_kvinne_*]

Oj oj oj... Hvordan kan dere ha så liten forståelse, dere som svarer?

Hun har da aldri sakt at dette er for ALLTID.. Det er jo bare snakk om en liten periode, noe jeg IKKE synes er urimelig. Synes opriktig hun skal få litt ros for å være så åpen!

Nok et eksempel på at de som ikke er "A4" mennesker blir sett ned på av andre. Jeg mener man skal være ærlig med seg selv, og si det man mener uansett..

Selvfølgelig må man godta å få forskjellige svar når man legger ut en tråd å spørr om råd (det er jo det saom er meningen), men det trenger da ikke bli personangrep og mobbing på denne måten. Skjerp dere!

Jeg har da forståelse for at hun har lyst til å bli kjent med den nye babyen alene med seg og mannen, for man er jo full av hormoner og litt usikker når man kommer hjem med et lite nyfødt barn.

Samtidig så har hun jo med åpne øyne gått inn i et forhold til en mann med barn fra før, noe som jo tilsier at de aldri vil være bare en kjernefamilie på mor, far og det ene fellesbarnet - det vil alltid være en familie som består av de tre i perioder og de tre og hans barn fra tidligere i perioder.

[Gjest Gjest]

Jeg har nettopp vært i samme situasjon. Jeg skjønner du er sliten nå, men heldigvis blir dett mye bedre de nærmeste ukene. Jeg tror det er negativt å ikke ha vanlig samvær med barna, selv om det er travelt. Kanskje kunne det blitt litt enklere om barna kommer til vanlig avtalt samvær, og ikke hele tiden utenom i tillegg? I såll kunne jo moren ringt dere og spurt hva som passer.

Vi fikk litt hjelp av besteforeldre de første par samværene, slik at stebarnet mitt fikk seg en tur ut i helgen. Det var stas for barnet, og avlastning for oss. Litt kjedelig å se på mating og soving hele tiden uansett, men samtidig fikk de være sammen med babyyen.

[Gjest Marlo]

Jeg har faktisk stor forståelse for det trådstarter her formidler. Har selv to sønner fra tidligere forhold og nå tre nye barn med min nåværende kone. Og det har ikke vært bare enkelt å kombinere de gamle barna med min nye familie.

Selv har jeg alltid vært av den mening at min nåværende familie skal komme først, sånn er det bare. Det er HER jeg er nå, det er HER livet mitt er knyttet til nå. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mine sønner fra før. Jeg gjør det. Men min lojalitet må ligge hos min kone og våre barn. Ellers hadde ikke vår familie fungert. På et eller annet tidspunkt må en tillate seg å bevege seg videre i livet.

Nå sier jeg ikke at TS bør utelukke stebarna fra deres liv, men hvis hun og mannen har behov for å få være alene med sønnen en periode, for å styrke de tre som en fullverdig familie, så står det respekt av å være så ærlig. Og hun har min fulle forståelse.

Fint at det fungerer for deg da. Fungerer det like bra for dine sønner fra tidligere forhold? De savner kanskje ikke pappan sin de da? De føler ikke at de har blitt forlatt til fordel for en ny familie?

[vynne86]

Hei

Jeg venter en liten en om ca 7 måneder, og har 2 stebarn fra før av, eller bonusbarn velger jeg å kalle det. Far er en kjempe flink far og kjæreste/samboer. Min kjære og jeg er veldig enig i hvordan ting skal gjøres når den nye kommer i forhold til de eksisterende barna, og det har aldri vært snakk om at vi ikke skal ha ungene som normalt(50/50).

Selvsagt, er ungene hos oss når fødselen starter, så skal de være hos svigers, men jeg og far er på sykehuset, og far skal være der de dagene som er mulig hvis vi får familierom

Men jeg tenker med meg selv, at om jeg hadde hatt barn fra før, hvordan ville jeg taklet det hvis far ikke ville inkludere de med det nye barnet de første ukene? Og jeg visste nøyaktig hva jeg gikk til da jeg flyttet sammen med en 2 barnsfar og ble gravid med han ingen kritikk til TS, for kan til en viss grad forstå følelsene ang mine/dine og våre, får de selv innimellom. Men jeg tror man har veldig mye igjen for det senere og inkludere de eksisterende barna som mye som mulig. De er jo som noen sier over her, tross alt det nye barnets søsken. Og ikke noe jeg helle vil enn at søskenforholdene skal bli bra, uavhengig av hvem som er mor!

Du som skriver at du prioriterer din nåværende familie, du sjokkerer meg fryktelig og blir oppriktig lei meg på dine barn vegne. Hadde min kjære nedprioritert sine barn fra før pga meg, da hadde jeg tenkt meg om MAAAAAANGE ganger før jeg våget å tenke tanken på et felles barn. Og hva slags forhold vil barna da få til stemor og nye søsken??? Det er faktisk mye fars oppgave og sørge for at det skal gå bra, og din metode er for meg helt høl i hue!! Hadde blitt sint på min kjære om han hadde sagt eller vist antydninger til det du sier.

Så her i gården blir det viktig med inkludering, det er hvertfall viktig for meg, og for at jeg skal kunne stole på at alle parter er fornøyde med den nye situasjonen som blir men har heldigvis verdens beste mann som er enig, og veldig opptatt av det samme

[Harlekin]

Chakoya: Jeg synes innlegget ditt var fantastisk bra.

[Gjest Gjest_Ellen_*]

Jeg takker for mange og ærlige svar. Har vært tøft å lese noe av det og føler noen fremstiller meg som et monster, den "onde stemoren". Ønsker overhodet ikke å være noen ond stemor, men snarere en god mor som tar beslutninger basert på det beste for min familie.

Ting har skjært seg litt ang. jentene til min sambo de seneste dagene. Barnemor har fortalt den eldste jentungen at hun ikke lenger er velkommen til oss, og presentert det hele på en feilaktig måte. Jentungen vil nå ikke snakke med sin far og dette synes far selvsagt er dumt. Men sånn er det. Han sier han vil la henne være i fred og håpe at hun skifter mening etterhvert som det kommer naturlig. Så får han heller treffe hun minste iblant.

Nå har vi "heldigvis" hendene fulle her hjemme og prøver å skyve situasjonen med sambos barn unna. Vi nyter tiden som spedbarnsforeldre og mange som vil se og hilse på ham. Kjenner at det er så mye følelser omkring alt dette nye at vi ikke har plass til mer akkurat nå. Men det er vel slik det skal være.

Tror en del av dere har misforstått og tror jeg ønsker å skyve mine stebarn "ut i kulden". Noe jeg absolutt ikke ønsker. Det jeg ønsker er tid til å være sammen, jeg, min sambo og vår baby. Ikke fordi jentene ikke er en del av familien. Det er de NÅR DE ER HER. Men vi må også få rom til å føle oss som en familie uavhengig av dem.

Takker spesielt Kjartan M. for fin støttende kommentar. Tror mange har et "vrengebilde" av hvordan dine/våre barn-situasjonen er. Sannheten er jo at selv om min sambo har barn fra før, så er det i vår familie, sammen med meg, at han er nå. Jeg synes det er rimelig at som hans nåværende partner, skal jeg få ha like mye og si når det gjelder samværsordning etc. Dette har heldigvis min samboer forståelse for og tar hensyn til.

Nybakt mamma (trådstarter)

[Gjest Vampen]

Jeg takker for mange og ærlige svar. Har vært tøft å lese noe av det og føler noen fremstiller meg som et monster, den "onde stemoren". Ønsker overhodet ikke å være noen ond stemor, men snarere en god mor som tar beslutninger basert på det beste for min familie.

Ting har skjært seg litt ang. jentene til min sambo de seneste dagene. Barnemor har fortalt den eldste jentungen at hun ikke lenger er velkommen til oss, og presentert det hele på en feilaktig måte. Jentungen vil nå ikke snakke med sin far og dette synes far selvsagt er dumt. Men sånn er det. Han sier han vil la henne være i fred og håpe at hun skifter mening etterhvert som det kommer naturlig. Så får han heller treffe hun minste iblant.

Nå har vi "heldigvis" hendene fulle her hjemme og prøver å skyve situasjonen med sambos barn unna. Vi nyter tiden som spedbarnsforeldre og mange som vil se og hilse på ham. Kjenner at det er så mye følelser omkring alt dette nye at vi ikke har plass til mer akkurat nå. Men det er vel slik det skal være.

Tror en del av dere har misforstått og tror jeg ønsker å skyve mine stebarn "ut i kulden". Noe jeg absolutt ikke ønsker. Det jeg ønsker er tid til å være sammen, jeg, min sambo og vår baby. Ikke fordi jentene ikke er en del av familien. Det er de NÅR DE ER HER. Men vi må også få rom til å føle oss som en familie uavhengig av dem.

Takker spesielt Kjartan M. for fin støttende kommentar. Tror mange har et "vrengebilde" av hvordan dine/våre barn-situasjonen er. Sannheten er jo at selv om min sambo har barn fra før, så er det i vår familie, sammen med meg, at han er nå. Jeg synes det er rimelig at som hans nåværende partner, skal jeg få ha like mye og si når det gjelder samværsordning etc. Dette har heldigvis min samboer forståelse for og tar hensyn til.

Nybakt mamma (trådstarter)

Jeg var en av de som hadde litt sympati for deg i denne tråden, jeg tenkte at du sikkert bare var litt uheldig med hvordan du ordla deg i første innlegg. Men vet du hva, dette innlegget tok knekken på all sympatien..

Er det i det hele tatt mulig? Dere har skapt en situasjon (nei, det nytter ikke bare å skylle på mor) som resulterer i ei lita jente som med all sansynlighet er sår fordi hun føler at pappaen ikke vil "vite av henne". Og deres geniale løsning er å overse det? Pleie omgang med den yngste og vente på at eldstemann skal finne ut av det? Hallo, hadde dere hatt litt vett mellom øra hadde dere begge anstrengt dere for å vise jenta at hun fortsatt er en del av familien.

Ja, familien. Barna han har fra før er nemlig ikke en mindre del av familien fordi han i dag er sammen med deg. Samvær er en ordning som skal sikre barns rett på BEGGE foreldre og nei, jeg syntes ikke du er i nørheten av å skulle ha like mye å si på dette området. Ihvertfall ikke når dine handlinger og ønsker er med på å gjøre far mindre tilgjengelig for hans egne barn..

Nei, stakkars jenter! Dere er voksne, som selv har valgt dette. Dere burde anstrenge dere langt mer for å passe på at jentene, som ikke har valgt denne situasjonen selv,har det så bra som overhodet mulig.

[Shade]

Jeg takker for mange og ærlige svar. Har vært tøft å lese noe av det og føler noen fremstiller meg som et monster, den "onde stemoren". Ønsker overhodet ikke å være noen ond stemor, men snarere en god mor som tar beslutninger basert på det beste for min familie.

Ting har skjært seg litt ang. jentene til min sambo de seneste dagene. Barnemor har fortalt den eldste jentungen at hun ikke lenger er velkommen til oss, og presentert det hele på en feilaktig måte. Jentungen vil nå ikke snakke med sin far og dette synes far selvsagt er dumt. Men sånn er det. Han sier han vil la henne være i fred og håpe at hun skifter mening etterhvert som det kommer naturlig. Så får han heller treffe hun minste iblant.

Nå har vi "heldigvis" hendene fulle her hjemme og prøver å skyve situasjonen med sambos barn unna. Vi nyter tiden som spedbarnsforeldre og mange som vil se og hilse på ham. Kjenner at det er så mye følelser omkring alt dette nye at vi ikke har plass til mer akkurat nå. Men det er vel slik det skal være.

Tror en del av dere har misforstått og tror jeg ønsker å skyve mine stebarn "ut i kulden". Noe jeg absolutt ikke ønsker. Det jeg ønsker er tid til å være sammen, jeg, min sambo og vår baby. Ikke fordi jentene ikke er en del av familien. Det er de NÅR DE ER HER. Men vi må også få rom til å føle oss som en familie uavhengig av dem.

Takker spesielt Kjartan M. for fin støttende kommentar. Tror mange har et "vrengebilde" av hvordan dine/våre barn-situasjonen er. Sannheten er jo at selv om min sambo har barn fra før, så er det i vår familie, sammen med meg, at han er nå. Jeg synes det er rimelig at som hans nåværende partner, skal jeg få ha like mye og si når det gjelder samværsordning etc. Dette har heldigvis min samboer forståelse for og tar hensyn til.

Nybakt mamma (trådstarter)

Jeg har lest denne denne tråden og har egentlig tenkt at det er helt normalt å føle som du gjør men at man ikke bør "gjøre" noe med det av hensyn til de to barna som allerede er der og trenger faren sin.

Jeg har riktignok forståelse for at det kan bli litt mye for deg med jenten på åtte som kommer på uanmeldte besøk nå den første tiden (selv om det egentlig bare er fint at hun føler seg så trygg og velkommen at hun kommer og går som hun vil), men det kunne jo blitt løst på forskjellige måter.

Men når det nå faktisk virker som om du mener Kjartan M`s situasjon er ok begynner jeg å lure veldig på hva slags person du er..

Dere er/var faktisk en familie på 5 ikke 3 uavhengig om de er der eller ikke. At du ikke ser det er litt skummelt. Og det er veldig synd at forholde mellom far datter har fått seg en knekk. Mor burde ikke sagt noen ting videre til barna men jeg synes heller ikke dere burde prøvd å avlyse samvære i utgangspunktet.

Får bare håpe eldstejenta kommer over det. Men det er litt blåøyd av far og bare sitte med hendene i fanget og håpe at det ordner seg av seg selv.

Kunne han ikke dra på besøk og ta henne meg seg ut, bare hun og han? Sånn situasjonen er nå trenger hun sannsynligvis en bekreftelse på at far fortsatt er like glad i henne.

Endret 1. februar 2010 av Shade

[Gjest Gjest_gjest_*]

Nå har vi "heldigvis" hendene fulle her hjemme og prøver å skyve situasjonen med sambos barn unna. Vi nyter tiden som spedbarnsforeldre og mange som vil se og hilse på ham. Kjenner at det er så mye følelser omkring alt dette nye at vi ikke har plass til mer akkurat nå. Men det er vel slik det skal være.

Når man har barn fra før er det ikke slik det skal være, desverre.

Forstår det det er mye følelser. Er bare 10 mnd siden jeg satt der selv, men jeg hadde da ikke skøvet mine egne barn unna.

Selv om jeg så gjerne skulle kost meg med den nye babyen og pappan en mnd, helt uten innblandinger, så sender jeg jo ikke de andre barna til besteforeldrene sine. Det er jo like mye dems nye baby.

Og du sier at dere koser dere med besøk fra folk som vil hilse på den nye babyen... Var det ikke nettop dette du ikke orket da? Du er så sliten og vil kose deg med babyen og pappan alene, uten innbalndinger?

Men det er kanskje annerledes når det ikke er barnas hans.

ER det slik du vil at mannen din skulle behandlet barnet deres om det skulle blitt slutt mellom dere og han fant en ny og fikk barn med den nye?

Og dere får da ta ansvar her. Det er en liten jente som er veldig såret her. Det er ikke hun som skal finne ut av ting, det er dere som er de voksne er som skal strekke ut hånden og selvfølgelig si unnskyld.

[Rosenrød]

Jeg ble nesten litt kvalm da jeg leste ditt innlegg nr. 2, ts. Snakk om å sette seg selv og sitt eget barn foran de to jentene sitt! Fy!

[Gjest Gjest_norah_*]

ojsann....

første innlegg til ts, da tenkte jeg at ok - det er normalt å føle det slik, og det er sikkert bare "hormoner" her og nå/mangel på søvn og slikt som får henne til å ha lyst på litt mer alenetid.

men med andre innlegg så tenker jeg at dette er helt enkelt trist.

"det er her han her nå"........nei, han er faktisk ikke det.

han er med deg, og han har en fortid.

man kan ikke sette barn på vent, og det at han "lar henne være i fred" tror jeg er fullstendig feil strategi.

kanskje han mener det godt, men datteren vil huske dette som en kjempevond tid for alltid.

så selv om du ts ikke vil fremstå som den onde stemoren så er det akkurat det du gjør når du støtter mannen din i å la henne være, eller slik som hun vil føle det: ignorert.

og det kommer deres barn til å få merke når h*n blir det som tok vekk pappaen.

så mange triste folk det er rundtomkring.......

som jeg har sagt før: jeg ville følt det slik i korte stunder selv, men jeg ville aldri latt min egen egoisme komme foran barn som faktisk er helt uskyldige i de voksnes valg.

om ikke du vil tenke på hans barn, så tenk på deres felles barn som blir symbolet på noe skikkelig kjipt. dere splitter søsknene med dette her, og det tror jeg ingen av de vil.

[Gjest Gjest]

Jeg takker for mange og ærlige svar. Har vært tøft å lese noe av det og føler noen fremstiller meg som et monster, den "onde stemoren". Ønsker overhodet ikke å være noen ond stemor, men snarere en god mor som tar beslutninger basert på det beste for min familie.

Du er en heks!

Ting har skjært seg litt ang. jentene til min sambo de seneste dagene. Barnemor har fortalt den eldste jentungen at hun ikke lenger er velkommen til oss, og presentert det hele på en feilaktig måte. Jentungen vil nå ikke snakke med sin far og dette synes far selvsagt er dumt. Men sånn er det. Han sier han vil la henne være i fred og håpe at hun skifter mening etterhvert som det kommer naturlig. Så får han heller treffe hun minste iblant.

Barnemoren har fortalt sannheten sier du? Usj da!

Nå har vi "heldigvis" hendene fulle her hjemme og prøver å skyve situasjonen med sambos barn unna. Vi nyter tiden som spedbarnsforeldre og mange som vil se og hilse på ham. Kjenner at det er så mye følelser omkring alt dette nye at vi ikke har plass til mer akkurat nå. Men det er vel slik det skal være.

NEI, det er IKKE slik det skal være. Man har ikke mindre plass til barna sine selv om man får flere barn.

Tror en del av dere har misforstått og tror jeg ønsker å skyve mine stebarn "ut i kulden". Noe jeg absolutt ikke ønsker. Det jeg ønsker er tid til å være sammen, jeg, min sambo og vår baby. Ikke fordi jentene ikke er en del av familien. Det er de NÅR DE ER HER. Men vi må også få rom til å føle oss som en familie uavhengig av dem.

Jo, skyve dem ut i kulden er akkuratt det du ønsker og som du nå har klart å gjennomføre.

Takker spesielt Kjartan M. for fin støttende kommentar. Tror mange har et "vrengebilde" av hvordan dine/våre barn-situasjonen er. Sannheten er jo at selv om min sambo har barn fra før, så er det i vår familie, sammen med meg, at han er nå. Jeg synes det er rimelig at som hans nåværende partner, skal jeg få ha like mye og si når det gjelder samværsordning etc. Dette har heldigvis min samboer forståelse for og tar hensyn til.

Det er du som har et vrengebilde av situasjonen. Man slutter ikke å være foreldre til noen selv om man får flere barn. Det er likegjerne du som ikke er en del av denne familien. Barna var der først, du kom bare trengene på senere som en klamp om foten.

Nybakt mamma (trådstarter)

Gratulerer med å ha klart å gjennomføre å gi to barn en vanskelig start på livet!

[Fluffe]

Nå har vi "heldigvis" hendene fulle her hjemme og prøver å skyve situasjonen med sambos barn unna. Vi nyter tiden som spedbarnsforeldre og mange som vil se og hilse på ham.

Så du orker å ha besøk osv men å ha besøk av en del av familien din orker du ikke? sorry,du har mista min respekt. jeg får en følelse at du er mere opptatt med å få oppmerksomheten av folk rundt deg og dermed også redd for å få mindre oppmerksomhet av din mann forde ungene er hos dere..bare en tanke