Urimelig mot mine stebarn?

[CeeCee]

Jeg takker for mange og ærlige svar. Har vært tøft å lese noe av det og føler noen fremstiller meg som et monster, den "onde stemoren". Ønsker overhodet ikke å være noen ond stemor, men snarere en god mor som tar beslutninger basert på det beste for min familie.

Ting har skjært seg litt ang. jentene til min sambo de seneste dagene. Barnemor har fortalt den eldste jentungen at hun ikke lenger er velkommen til oss, og presentert det hele på en feilaktig måte. Jentungen vil nå ikke snakke med sin far og dette synes far selvsagt er dumt. Men sånn er det. Han sier han vil la henne være i fred og håpe at hun skifter mening etterhvert som det kommer naturlig. Så får han heller treffe hun minste iblant.

Nå har vi "heldigvis" hendene fulle her hjemme og prøver å skyve situasjonen med sambos barn unna. Vi nyter tiden som spedbarnsforeldre og mange som vil se og hilse på ham. Kjenner at det er så mye følelser omkring alt dette nye at vi ikke har plass til mer akkurat nå. Men det er vel slik det skal være.

Tror en del av dere har misforstått og tror jeg ønsker å skyve mine stebarn "ut i kulden". Noe jeg absolutt ikke ønsker. Det jeg ønsker er tid til å være sammen, jeg, min sambo og vår baby. Ikke fordi jentene ikke er en del av familien. Det er de NÅR DE ER HER. Men vi må også få rom til å føle oss som en familie uavhengig av dem.

Takker spesielt Kjartan M. for fin støttende kommentar. Tror mange har et "vrengebilde" av hvordan dine/våre barn-situasjonen er. Sannheten er jo at selv om min sambo har barn fra før, så er det i vår familie, sammen med meg, at han er nå. Jeg synes det er rimelig at som hans nåværende partner, skal jeg få ha like mye og si når det gjelder samværsordning etc. Dette har heldigvis min samboer forståelse for og tar hensyn til.

Nybakt mamma (trådstarter)

Nå er jeg bare enda sikrere på at du er et gedigent troll...

[Gjest alenemor]

skrekk og gru. innlegget ditt var for meg hårreisende og trist lesning. Personlig har jeg en sønn som har samvær med sin far. Når faren er med kjæresten 24 timer i døgnet, så føler sønnen min at han nå har mistet alenetid med faren. Kjæresten okkuperer alt samværet. Men det er alikevel slik det er og noe jeg må akseptere, siden disse to med tiden sikkert blir samboere.

Det jeg derimot ville ha syntes var vondt er om sønnen min ville ha følt seg enda mindre hjemme hos sin far hvis disse fikk et barn sammen - og kjæresten tenker slik som deg. Det hadde vært helt grusomt. Alle barn behøver en far og trygge hjem. Og når de ikke bor med faren, så behøver de sin far enda mer.

Jeg kjenner jeg nesten har lyst til å begynne å gråte av innlegget ditt. At det går an å være så urimelig og egosentrisk. Du har selv valgt en mann med barn som far til ditt barn. Og da er dere en familie. Hans barn er en del av din manns/samboer. Og aksepterer du ikke dette, så har du et problem. Og det problemet håper jeg ikke at du overfører til barna.

[Gjest alenemor]

skrekk og gru. innlegget ditt var for meg hårreisende og trist lesning. Personlig har jeg en sønn som har samvær med sin far. Når faren er med kjæresten 24 timer i døgnet, så føler sønnen min at han nå har mistet alenetid med faren. Kjæresten okkuperer alt samværet. Men det er alikevel slik det er og noe jeg må akseptere, siden disse to med tiden sikkert blir samboere.

Det jeg derimot ville ha syntes var vondt er om sønnen min ville ha følt seg enda mindre hjemme hos sin far hvis disse fikk et barn sammen - og kjæresten tenker slik som deg. Det hadde vært helt grusomt. Alle barn behøver en far og trygge hjem. Og når de ikke bor med faren, så behøver de sin far enda mer.

Jeg kjenner jeg nesten har lyst til å begynne å gråte av innlegget ditt. At det går an å være så urimelig og egosentrisk. Du har selv valgt en mann med barn som far til ditt barn. Og da er dere en familie. Hans barn er en del av din manns/samboer. Og aksepterer du ikke dette, så har du et problem. Og det problemet håper jeg ikke at du overfører til barna.

Må føye til at jeg nå kleste ditt siste innlegg. Og kommentaren min er at barn vet når de ikke er velkommen. Min sønn ønsker lenge å ikke dra til sin far, men jeg har snakket med faren om situasjonen og snakket med min sønn, så han føler seg nå mer velkommen når kjæresten er der. Uansett bør barn skånes fra situasjoner der de ikke føler seg velkommen i sitt eget hjem, så om innlegget er seriøst, så forstår jeg valget godt. Da har faktisk barna det bedre på et sted der de føler seg elsket og velkommen.

[Ellevill]

Trådstarter Ellen, første innlegget ditt synes jeg var uklokt og korttenkt, men tenkte at det sikkert ikke er greit med hormoner og stor omstilling, og at man derfor kan ta litt lite gjennomtenkte avgjørelser.

Det siste innlegget ditt fremstiller deg som en stemor jeg håper mine barn aldri opplever å få. Og jeg håper virkelig ikke mine barn opplever at deres far oppfører slik din mann gjør heller.

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg syns faktisk ikke du er urimelig jeg. Nå blir jeg sikkert halshugd her. Er i samme situasjon selv, og siden jeg ikke får være den første til å gi han ett barn så har vi gjort det sånn at de første to ukene som barnet vårt kommer så skal stebarnet få komme på besøk, men ikke overnatte. Barnefar er helt enig i det, sånn at jeg skal få litt tid og ro med den nye og kunne få oppleve hvordan det er å være nybakt mamma. Jeg syns at vi som faktisk har tatt på oss ansvaret for stebarn og skal få ha retten til å oppleve hvordan det er å være den første tiden bare med pappan og babyen:-) Det er klart hun skal få se babyen og komme på besøk. Men hun blir hos besteforeldre de første fjorten dagene. Vi som stemødre har også rett til å få føle hvordan det er med en nyfødt alene. Man kan snakke med barna og forklare at stemor er sliten og at hun trenger litt tid. Men man kan jo gi de gleden av å få være hos besteforeldre helt alene!! Noe stebarnet mitt synes er veldig stas. Man kan finne en middelvei her som paasser for alle. Det er klart at samværet sånn ellers skal det ikke gå utover, og ikke over tid. Men første fjorten dagene de vil jeg ha med den nye babyen alene med pappaen:-) Du har min fulle støtte her!!!

[Fluffe]

huff får vondt inni meg jeg

stakkars barn "du får ikke sove hos faren din på to uker forde stemoren din og faren din er mere opptatt av bayen"

All ære til stemødre som klarer å tenke på andre en seg selv selv om man akuratt har fødtet. to uker er faktisk ganske lenge

kan jo takke min far med samme holding for at jeg ikke har kontakt med han mere. nå er bare de nye barna hans bra nok

Endret 17. februar 2010 av estella87

[Gjest yojo]

Dette er helt grusomt. Du fryser barna direkte ut! Stakkars barna, det er du som gir dem følelsen av å ikke være velkommen i far sitt hjem!

Skjønner faktisk ikke at dette er mulig jeg.

Svak er samboeren din også, som går med på dette. LITE mann!

[Gjest CookieMonster]

Jeg syns faktisk ikke du er urimelig jeg. Nå blir jeg sikkert halshugd her. Er i samme situasjon selv, og siden jeg ikke får være den første til å gi han ett barn så har vi gjort det sånn at de første to ukene som barnet vårt kommer så skal stebarnet få komme på besøk, men ikke overnatte. Barnefar er helt enig i det, sånn at jeg skal få litt tid og ro med den nye og kunne få oppleve hvordan det er å være nybakt mamma. Jeg syns at vi som faktisk har tatt på oss ansvaret for stebarn og skal få ha retten til å oppleve hvordan det er å være den første tiden bare med pappan og babyen:-) Det er klart hun skal få se babyen og komme på besøk. Men hun blir hos besteforeldre de første fjorten dagene. Vi som stemødre har også rett til å få føle hvordan det er med en nyfødt alene. Man kan snakke med barna og forklare at stemor er sliten og at hun trenger litt tid. Men man kan jo gi de gleden av å få være hos besteforeldre helt alene!! Noe stebarnet mitt synes er veldig stas. Man kan finne en middelvei her som paasser for alle. Det er klart at samværet sånn ellers skal det ikke gå utover, og ikke over tid. Men første fjorten dagene de vil jeg ha med den nye babyen alene med pappaen:-) Du har min fulle støtte her!!!

Trollkjerring er du!

[Gjest gjest_meg_*]

Trollkjerring er du!

Mye "konstruktive" tilbakemeldinger her gitt. Lurer på hvor mange biomødre eller kvinner som ikke har barn som har svart på trådstarter sitt innlegg jeg. Biomødre som kun ser svart/hvitt på dette som sitter der på sin høye hest og mener at de gjør alt riktig, og kvinner uten barn eller stebarn som ikke har noen mulighet til å sette seg inn i situasjonen.

[Gjest Gjest]

Jeg fikk til og med være med på fødselen da min stemor skulle ha min lillebror jeg.

Ufattelig glad for at jeg ikke ble sviktet når jeg som mest trengte bekreftelse på at jeg var viktig for dem.

[Fluffe]

Mye "konstruktive" tilbakemeldinger her gitt. Lurer på hvor mange biomødre eller kvinner som ikke har barn som har svart på trådstarter sitt innlegg jeg. Biomødre som kun ser svart/hvitt på dette som sitter der på sin høye hest og mener at de gjør alt riktig, og kvinner uten barn eller stebarn som ikke har noen mulighet til å sette seg inn i situasjonen.

OJ UNNSKYLD MEG- glemte helt at man må ha unger for å få svare på diskusjon om barn...hjelper liksom ikke å være det barnet som ble sviktet

[Gjest gjest_meg_*]

Jeg fikk til og med være med på fødselen da min stemor skulle ha min lillebror jeg.

Ufattelig glad for at jeg ikke ble sviktet når jeg som mest trengte bekreftelse på at jeg var viktig for dem.

Og det er jo flott for deg, nå er stebarnet mitt for lite til å være med på dette uansett.

Det er ikke snakk om å svikte noen her i det hele tatt. Det er mange parter å ta hensyn til i en sånn situasjon. Hun krever veldig mye av oss voksne(jaaaaada, alle barn gjør det) og er enebarn uansett hvor hun er, om det er hos oss eller om det er hos mor eller bestefar og bestemor. Jeg tror at vi vil ha vansker med å gi henne den oppmerksomheten hun krever den første tiden med en baby i huset(jeg vet med meg selv at jeg helt sikkert ikke vil greie det). Og siden vi vet hvor glad hun er i å være hos besteforeldrene sine hvor hun kan få all oppmrksomheten som kreves uten å måtte se på at vi ikke har hundre prosent til henne første tiden er jo bare bra mener nå vi.

Og allerede nå så forbereder vi henne på at hun skal få en lillesøster, og vi forteller henne at hun og babyen er like mye verdt.

Etter min mening så har hun det bedre hos besteforledre som ikke er slitne og skal prøve å danne rutiner rundt ett helt nytt barn. Vi har snakket om alle sider ved denne saken og kommet frem til at dette er best både for oss og henne.

[Shade]

Men det som er lett å se i alt du sier er at dere har valgt å gjøre det på en helt annen måte enn ts. Dere har tatt hensyn til det eksisterende barnets følelser oppi det hele, snakket mye med henne og laget denn avtalen god tid i forveien. Her er det heller ikke snakk om at hun skal fortsette å være hos mor og bare ikke få komme så mye på besøk lenger men hun skal få to uker med besteforeldrene sine, noe som sikkert blir litt feriepreget

Jeg ser ikke noe gale i denne måten å gjøre det på i det hele tatt

Men ts har plutselig etter fødselen bestemt seg for at det blir for mye med fars barn, uten å ha laget noen planer eller forberedt noen på det på forhånd.

Og moren til disse barna har gått langt over strken og fortalt det videre til barna at ts og far ikke vil ha besøk som vanlig en stund.

Når da en av jentene blir lei seg og såret bestemmer ts og far seg for å bare la hun være og ikke gjøre noenting med det.

[Gjest yojo]

Mye "konstruktive" tilbakemeldinger her gitt. Lurer på hvor mange biomødre eller kvinner som ikke har barn som har svart på trådstarter sitt innlegg jeg. Biomødre som kun ser svart/hvitt på dette som sitter der på sin høye hest og mener at de gjør alt riktig, og kvinner uten barn eller stebarn som ikke har noen mulighet til å sette seg inn i situasjonen.

Jeg har stebarn og barn, men oppfører meg ikke slik. Vi har til og med annenhver uke, ts har annenhver helg!

TS er veldig urimelig.

[Gjest gjest_meg_*]

Men det som er lett å se i alt du sier er at dere har valgt å gjøre det på en helt annen måte enn ts. Dere har tatt hensyn til det eksisterende barnets følelser oppi det hele, snakket mye med henne og laget denn avtalen god tid i forveien. Her er det heller ikke snakk om at hun skal fortsette å være hos mor og bare ikke få komme så mye på besøk lenger men hun skal få to uker med besteforeldrene sine, noe som sikkert blir litt feriepreget

Jeg ser ikke noe gale i denne måten å gjøre det på i det hele tatt

Men ts har plutselig etter fødselen bestemt seg for at det blir for mye med fars barn, uten å ha laget noen planer eller forberedt noen på det på forhånd.

Og moren til disse barna har gått langt over strken og fortalt det videre til barna at ts og far ikke vil ha besøk som vanlig en stund.

Når da en av jentene blir lei seg og såret bestemmer ts og far seg for å bare la hun være og ikke gjøre noenting med det.

Jada jeg ser den og jeg er ikke enig i absolutt alt som blir gjort her, var ikke direkte det jeg støttet. Men jeg er enig i at TS skal få ha noen uker med babyen og pappaen alene, med besøk av søsken innimellom. Det var den saken mitt svar ble rettet mot. Man bør kanskje være litt mer spesifikk med hva man svarer på her inne, for tempen her er jo rimelig høy. Sånn at alle forstår.;-)

Det jeg ville ta i forsvar er følelsene til TS, at hun og har ett behov for å få være mamma og pappa alene en liten stund. Den sjansen er faktisk noe som stemødre går glipp av om de ikke har barn fra før. Og dette mener jeg er veldig viktig.

[Rosenrød]

Men når en går inn i et forhold med en som allerede har barn, så VET en jo at en IKKE er bare mor, far og fellesbarn. Jeg synes det er utrolig egoistisk å forvente at en skal være det i noen uker, når en går inn i forholdet med åpne øyne. Du hadde vel ikke sendt ditt eget barn vekk i to uker dersom du skulle bli gravid igjen?

Endret 17. februar 2010 av Rosenrød

[Gjest gjest_meg_*]

Men når en går inn i et forhold med en som allerede har barn, så VET en jo at en IKKE er bare mor, far og fellesbarn. Jeg synes det er utrolig egoistisk å forvente at en skal være det i noen uker, når en går inn i forholdet med åpne øyne. Du hadde vel ikke sendt ditt eget barn vekk i to uker dersom du skulle bli gravid igjen?

Vanskelig å bli gravid igjen når man er gravid da.....

Og du må gjerne mene det er egoistisk, jeg mener at det er greit.

Veldig lett å si at men VEIT, man veit faktisk ikke hvordan det blir før man er oppi situasjonen.

[Gjest CookieMonster]

Vanskelig å bli gravid igjen når man er gravid da.....

Og du må gjerne mene det er egoistisk, jeg mener at det er greit.

Veldig lett å si at men VEIT, man veit faktisk ikke hvordan det blir før man er oppi situasjonen.

Du svarer jo ikke på spørsmålet da! Hvis du hadde fått barn nr.2/3 osv... Ville du da ha sendt disse bort til besteforeldre hvis du fikk en ny baby? Tviler på det.. Men stebarn er det greit å sende vekk når de er til bry.

[Rosenrød]

Du svarer jo ikke på spørsmålet da! Hvis du hadde fått barn nr.2/3 osv... Ville du da ha sendt disse bort til besteforeldre hvis du fikk en ny baby? Tviler på det.. Men stebarn er det greit å sende vekk når de er til bry.

Nettopp det jeg ville frem til også, du sender vekk stebarnet ditt, men ville (sannsynligvis) ikke gjort det samme med ditt eget barn. Det du glemmer da er at stebarnet er FARENS eget barn. Like mye som ditt nye barn er hans.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Jeg fikk mitt første barn for 2 uker siden sammen med verdens beste mann. Vi synes selvfølgelig det lille nurket er verdens fineste og er helt i lykkerus for tiden. Men er usikker omkring vårt samvær med mine stejenter.

Min sambo har to jenter fra et tidligere forhold, en på 8 og en på 3. Disse bor til daglig hos sin mor i samme by. De har standard samvær med far og er på besøk hos oss annenhver helg og hver onsdag. I tillegg er jentungen på 8 ganske ofte innom oss når det passer henne. Vi bor like ved skolen hennes så noen ganger kommer hun på døren hit etter skoletid og så kjører far henne hjem på kvelden.

Dette er i og for seg ok til vanlig, men etter at vår felles sønn ble født har jeg følt et behov for å få være sammen med med min mann og babyen alene også. Jeg føler det er viktig for oss å føle oss som en familie bare vi tre også, siden hans jenter ikke bor her fast. For meg er det å bli mor en helt ny opplevelse som jeg trenger å venne meg til, og har bruk for min manns støtte og hjelp så mye som mulig. Når hans jenter er her tar de selvsagt mye av tiden hans med tanke på leksehjelp, fritidsaktiviteter osv.

Min sambo har vist forståelse for at det jeg og vår sønn (og forsovet også han selv) har behov for akkurat nå er ro til å bli kjent med denne nye situasjonen og det å ha et lite barn sammen. Han har tatt opp med barnemor om vanlig samvær mellom jentene og oss kan utgå noen uker fremover. Dvs. at de selvsagt kan få komme over på besøk og se på babyen, men at de ikke er her helger og når de vil etter skoletid osv. Dette tok barnemor ille opp og mener vi er helt urimelige.

Noen tanker om dette? Kjenner jeg er sliten av dette, vil egentlig bare nyte denne første tiden sammen med min sønn. Er neimen ikke lett med denne dine/våre barn-situasjonen. Noen andre som har vært i lignende situasjon, hvordan løste du/dere dette?

Nybakt mamma

Syntes at du fortjener å få litt tid for deg selv uten at disse ekstraungene som ikke er dine engang skal komme og slite deg ut og kjempe om oppmerksomheten.

At deres mor ønsker å tvinge dem over til dere viser jo bare at hun er bare ute etter å sabotere, hun er vel sjalu og ønsker å skape dårlig stemning.

Gir du dem lillefingern så står disse ungene på døren hver dag etter skolen for å "besøke" og det er mamma som har satt griller i hodet på dem.

Sett foten ned, først som sist!