Urimelig mot mine stebarn?

[Gjest annemor30]

Jeg har faktisk stor forståelse for det trådstarter her formidler. Har selv to sønner fra tidligere forhold og nå tre nye barn med min nåværende kone. Og det har ikke vært bare enkelt å kombinere de gamle barna med min nye familie.

Selv har jeg alltid vært av den mening at min nåværende familie skal komme først, sånn er det bare. Det er HER jeg er nå, det er HER livet mitt er knyttet til nå. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mine sønner fra før. Jeg gjør det. Men min lojalitet må ligge hos min kone og våre barn. Ellers hadde ikke vår familie fungert. På et eller annet tidspunkt må en tillate seg å bevege seg videre i livet.

Nå sier jeg ikke at TS bør utelukke stebarna fra deres liv, men hvis hun og mannen har behov for å få være alene med sønnen en periode, for å styrke de tre som en fullverdig familie, så står det respekt av å være så ærlig. Og hun har min fulle forståelse.

Hadde jeg vært din nåværende kone hadde du fort blitt min x mann!

[Gjest Gjest]

Hadde jeg vært din nåværende kone hadde du fort blitt min x mann!

Jeg er stygt redd for at hans nåværende kone er ganske fornøyd med dette...

[Gjest Coarvi]

Vi får jo bare håpe at TS ikke får flere enn dette ene barnet. for hvor skal hun gjøre av det barnet hun har fra før når det kommer et barn til?? Gi det bort??

Alternativt får hun finne en ny mann¨å få det med - og så kan faren til dette barnet ta vare på dette så hun får tid alene med det nye.

Det går nok bra, for hennes egne barn er nok en del av familien.

Nå begynner dere å bli usmakelige. TS fødte et barn for 2 -TO- uker siden. Mange er helt i ammetåka da, og hormonene herjer, og man kan si og tenke mye som er helt ute på jordet, og som man skammer seg over i ettertid. Man trenger ikke være et dårlig menneske av den grunn. Ingen grunn til å drive personangrep!

Jeg synes også TS er urimelig, men kan forstå følelsene. Og at hun går så langt som å "kreve" dette urimelige er også forståelig, det er ikke sikkert hun tenker helt klart. Tror ikke hun er en dårlig person av den grunn. Men da burde jo så klart mannen hennes prøve å få henne ned på jorda, i stedet for å ta forslagene videre til den andre moren...

[Gjest Gjest_Harepus_*]

Jøss, det er helt utrolig hvor mange spydige mennesker er her innom!! Tror ikke dere ville nødvendigvis vært så bra stemødre selv, med så sorthvitt syn på tilværelsen.. Man har selvfølgelig lov til å mene hva man vil og jeg sier ikke at jeg ville gjort som ts i hennes situasjon, men å peppre henne med spydige kommentarer er mildt sagt unødvendig. Ts har ikke annerledes ønsker enn alle andre mødre, hun vil få en tid hvor hennes nyfødte kommer først og får full fokus fra begge foreldrene. Man kan ikke belemre en kvinne som har akkurat fått sitt første barn for slike tanker og at hun muligens har en tendens til å overbeskytte barnet - jeg har tvertimot inntrykk av at det er ganske så vanlig.. Hun selv har dessuten ikke barn fra før, så alt er nytt for henne, så å kommentere spydig på hva hun ville gjort med barn nummer 2 er bare dumt. Kvinner som får barn nummer 2 (eller 3 eller 4)har vært igjennom dette før og vet hvordan de skal håndtere et nyfødt barn og hva de kan forvente i ukene fremover. Noe ts ikke gjør.

[LilleBille]

Jeg har faktisk stor forståelse for det trådstarter her formidler. Har selv to sønner fra tidligere forhold og nå tre nye barn med min nåværende kone. Og det har ikke vært bare enkelt å kombinere de gamle barna med min nye familie.

Selv har jeg alltid vært av den mening at min nåværende familie skal komme først, sånn er det bare. Det er HER jeg er nå, det er HER livet mitt er knyttet til nå. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mine sønner fra før. Jeg gjør det. Men min lojalitet må ligge hos min kone og våre barn. Ellers hadde ikke vår familie fungert. På et eller annet tidspunkt må en tillate seg å bevege seg videre i livet.

Nå sier jeg ikke at TS bør utelukke stebarna fra deres liv, men hvis hun og mannen har behov for å få være alene med sønnen en periode, for å styrke de tre som en fullverdig familie, så står det respekt av å være så ærlig. Og hun har min fulle forståelse.

Klarer man ikke ta vare på de barna man har burde man kanskje vurdere å ikke få flere.

Stakkars barn - de har ikke valgt at du skal "gå videre" her i livet. De har ikke bedt om flere søsken for så åm bli redusert til "annenklasses".

Men - du bygger godt opp under bildet av egoistisk mann - som setter seg selv forran de barna han har valgt å få.

Forøvrig er jeg enig med annemor30... men det er jo godt for deg at noen vil ha sånne egoister.

[Gjest Gjest]

Jøss, her var det sannelig mye pepper..

Det jeg hører ts sier er at det blir litt slitsomt med disse impulsive besøkene hele tiden. Og jeg forsto henne slik at det var det hun ønsket å kutte ned på - ikke de faste besøkene.

Jeg har verken erfaring med egne barn eller andres barn, men jeg kan godt forstå at hun har et behov for å knytte ekstra bånd med sin egen lille og mannen - de tre. Selv om hun har det behovet så er hun da ikke stemoren from hell!?

Kanskje ts og mannen kan sette seg ned og snakke skikkelig med hverandre og eventuelt avtale visse ettermiddager som er for kun de 3. Og at det da ikke passer med impulsive besøk akkurat de dagene?

Lykke til ts

LES EN GANG TIL. TS VIL IKKE HA NOE SAMVÆR DEI NESTE UKENE.

[Chakoya]

Skal svare noen av dere gjester som har sitert meg.

I mine innlegg har jeg ALDRI ment det som om TS skal få fullstendig FRI fra stebarna og jeg vil gjerne poengtere at det finnes ikke noe mer riktig eller galt her av det som blir sagt her. Det er ikke mer riktig det ene enn det andre, og det virker det som om det er noen som synes.

TS har heller aldri ment det som om hun heller skal ha fri.

Hun sier gjerne at barna kan få komme på besøk og se babyen.

Dvs. at de selvsagt kan få komme over på besøk og se på babyen, men at de ikke er her helger og når de vil etter skoletid osv.

Jeg tenker TS da mener at barna skal få komme på besøk, ikke bare for å se babyen i 5 minutter og dra igjen...

Men å tilbringe tid selvfølgelig.

Jeg tenker også at TS er også sikkert åpen for at faren tilbringer litt tid med barna sine også i den tiden dem da eventuelt skulle ha kommet på besøk, hvor TS blir overlatt litt til seg selv den tiden.

Slik jeg oppfatter pepperen mot TS her så synes jeg det virker som om TS sine følelser, tanker, behov osv ikke er normale i det hele tatt siden hun blir kalt både det ene og det andre.

Navn som går igjen er bitcy, svært egoistisk osv. Hvordan ville dere ha likt å blitt møtt med slike ord om dere skulle rådføre dere hos noen? Er det slik dere ønsker å bli svart av andre når man spør etter råd?

Av informasjon fra TS angående besøkstidene får vi:

De har standard samvær med far og er på besøk hos oss annenhver helg og hver onsdag. I tillegg er jentungen på 8 ganske ofte innom oss når det passer henne.

Jentungen på ofte er ganske ofte innom dem når det passer henne. Det vil si at hun er ikke der bare annenhver helg og hver onsdag. Hun er der langt mer oftere enn dette.

Det virker ikke som TS har særlig imot dette egentlig, men nevner at siden hun nå akuratt har født et barn trenger hun litt ro og fred.

Jeg vet om mange som har avlastere når noen nettopp har født en unge. Besteforeldre stiller opp eventuelt og tar seg litt av dem andre barna for at man skal komme i orden igjen etter en fødsel. Andre avlastere som venner, venner av venner, andre familiemedlemmer osv. Dette kan mødre som har barn fra før av også benytte seg av hvis de har slike ressurser tilgjengelig.

Barna får selvsagt hilse på babyen, holde den, se på søte gaver til babyen osv. Tilbringe tid sammen med babyen og familien også. Men dem har også en viss forståelse av at den damen som har født ungen er sliten og trenger litt ro og fred.

Det varierer veldig fra person til person hvor sliten man er etter fødsel og i barseltiden.

Dette med at du gjest nevner hva med mødre som har barn fra før...?

Jeg synes at denne situasjonen ikke helt kan sammenlignes på samme måte som når noen får barn for aller første gang i sitt liv. Spesielt ikke følelsesmessig tror jeg. Jeg tror den aller første gangen man får barn vil være den mest spesielle tingen fordi da har man aldri gjort dette før.

Men slik jeg vet om en del mødre som har barn fra før har gjort så har mange av dem avlastere.

Jeg tror ikke stebarna ville følt seg vist bort dersom det ble lagt opp en samværtsplan som gikk ut på at stebarna kan få treffe dem noen vanlige dager eventuelt i bytte mot dem andre dagene. Det går an å forhandle litt.

I mange familier jeg vet om er det for mange barn noen ganger slik at man må ringer å spørre om det er greit at man kommer bortom en tur når man ikke bor fast hos sine foreldre.

Jeg synes det i stor grad mest legges vekt på stebarna i denne tråden. Hva dem skal ha og og skal ha og skal ha. Men jeg tror mange glemmer litt TS inni dette bildet her. Og babyen til TS.

TS blir ganske så godt bortglemt i og ha noen ¨rettigheter¨ som en nybakt mor for aller første gang. Og dette med også å være i barseltid.

Dersom TS er sliten fysisk og psykisk så er TS OGSÅ viktig å ta hensyn til. Hun er tross alt bare et menneske hun og. Det er ikke alltid bare barna som skal bli tatt hensyn til. Selv om det er barn, stebarn osv.

Det er viktig at man kan bli enig om en plan som kan passe for alle parter her. Ikke bare en eneste plan som passer stebarna og moren til disse barna. Det er flere mennesker å ta hensyn til selv om det gjelder en voksen person.

Det gjelder et menneske sin fysiske og psykiske helse.

Et menneske sin fysiske og psykiske helse kan ikke sammenlignes med andre sin fysiske eller psykiske helse.

Jeg synes det er viktig å ivareta noens fysiske og psykiske helse hvis dem virkelig er trengende for det.

Dersom dette ikke blir gjort kan det for noen utvikle seg til fødselsdepresjon og værre ting. Og det er en lang omvei å gå hadde man kunne tatt tak i problemene tidligere. Nå sier jeg ikke at dette kommer til å skje med TS, men det er viktig å ta hensyn til både fysisk og psykisk helse.

(Jeg kjenner ei dame selv hvor dette ikke ble tatt hensyn til hvor hun utviklet fødselsdepresjon, videre til depresjon og måtte legges inn på psykiatrisk sykehus.) Og spørsmålet er da for eksempel: Skal hun klandres for dette? Er det hennes skyld at hun utviklet det? Kunne ting vært gjort annerledes og mer tilrettelagt for henne for at hun kunne ha unngått det?

Ts har født et barn. Men det virkes som om hun skal klandres for å være sliten og at dette må man rett og slett bare finne seg i?

Og at dette er det man får om man skal bli mor osv inn i den reglen der.

Skal man alltid klandres for at man blir ekstra sliten og har primært behov for litt fred? Mitt svar på det er NEI.

Det er ikke særlig empatisk å sammenligne seg selv og sine egne erfaringer når man skal ta stand til TS sin situasjon.

Jeg synes det er litt viktig å vise en empatisk side til den man skal svare.

Slik TS oppfatter det trenger hun virkelig litt fred. Hun er sliten. Hverdagen er snudd opp ned på hodet for hun.

Vi kan ikke forholde oss til om TS og faren til barnet får noe særlig tid sammen på dagtid egentlig, for det er ikke det TS nevner her. For alt vi vet kan det kan hende faren til barnet er ute i jobb for å brøfø familien.

Ellers nevner TS at faren er også mye ute for å følge opp fritidsaktiviteter. Fritidsaktiviteter kan være ganske mye jobb, det spørs hvor mye barna er med på på fritiden.

Noen barn er med på fritidsaktiviteter både 3-4 og 5 ganger i uken. Hvor ofte barna er med på fritidsaktiviteter vet vi heller ikke.

Jeg tror faktisk helt ærlig at stebarna ikke lider VELDIG av å eventuelt komme på besøk på dagtid/kveldstid noen dager i uken fremfor å overnatte og komme og gå som det passer dem slik dem har gjort vanligvis.

Hvis foreldrene (biologisk mor) til sine barn lager mye liv og røre og forteller barna hvor fælt det er tror jeg nok barna vil merke på det.

Får dem tid sammen noen dager/kvelder i uka osv, som bytte for overnatting i en helg en periode for at TS skal komme seg igjen, tror jeg også dem har forståelse for dette. Dette er også en plan som kan fungere for begge parter, da dem også bor i samme by, og ikke har lang avstand fra hverandre.

Ellers vil jeg også gjerne kommentere dette med at det blir søskensjalusi som jeg ser noen nevner. Dette har jeg ingen tro på at det kommer til å bli ved at den nybakte TS spør om å få litt ro og fred i hjemmet sitt den første tiden.

Det er kanskje snakk om 1-2-3 uker.

Barna kommer helt sikkert til å bli involvert godt i babyen så fort TS føler at hun har mye med å bidra med til familien sin og stebarna. Den som kommer aller først i køen nå er BABYEN.

Dette her er en plan hvor man tar hensyn til stebarna sin tid... Og samtidig TS sin fysiske og psykiske helse, samt også hennes første gang som mor, hvor hun nå har fått sitt aller første egetfødte familiemedlem. Og hvor denne faren skal få også litt fred til å dele denne gleden med hans nye kvinne.

Jeg tenker på de foreldre som eventuelt har barn med funskjonshemminger osv på enten 50 %, 100 % eller mindre.

Som sender avgårde barna sine til avlastere fordi dem trenger det. Man tar tydeligvis ikke så hardt på det at foreldrene skal få fred og tid til å kunne være gode omsorgspersoner, våkne og immøtekommende ovenfor barna osv.

Under slike forhold er det mange som mener det er helt GREIT at man sender vekk ungene for en helg eller to for å skulle få litt fred og ro.

Men snakker man om TS her, som nettop har født en unge, er i barseltid osv, trenger litt ro og fred. Vi vet ikke hvor sliten TS føler seg, men TS har utryktt sitt behov. Og da synes jeg vi også skal kunne møte henne på det at hun også har et behov som bør imøtekommes.

Men istedet oppfatter jeg at hun får pepper så det holder.

Og det er jeg ikke enig i man skal gjøre.

Det går an å finne en plan som fungerer for alle her i familien.

Alle skal bli tatt hensyn til, alt etter behov, fysiske og psykiske årsaker.

Det handler ikke bare om at TS har funnet seg en mann med barn... Men det handler også litt om at når en stefamilie dannes så er det flere behov å ta hensyn til. Ikke bare stebarna sine behov hele tiden. Det handler også om å ta hensyn til TS.

Barn må også vise hensyn ovenfor dem voksne sine behov.

Det skal ikke bare være slik at dem voksne skal kun ta hensyn til barna sine behov.

Dette handler om å møtes på midten et eller annet sted med en fungerende avtale som vil fungere for alle. Også å kunne vise en empatisk side og forstå hvor TS befinner seg i sin situasjon, og ikke alle andre sin. (Etter hva alle andre har erfart når dem var mødre og var i barseltid, og hadde ønsker og behov. Det er TS vi nå snakker om.)

Det er flere sider av denne saken. Ikke bare en side.

Endret 31. januar 2010 av Chakoya

[Gjest annemor30]

Klarer man ikke ta vare på de barna man har burde man kanskje vurdere å ikke få flere.

Stakkars barn - de har ikke valgt at du skal "gå videre" her i livet. De har ikke bedt om flere søsken for så åm bli redusert til "annenklasses".

Men - du bygger godt opp under bildet av egoistisk mann - som setter seg selv forran de barna han har valgt å få.

Forøvrig er jeg enig med annemor30... men det er jo godt for deg at noen vil ha sånne egoister.

Det er for meg naturlig at fokuset er på de "gamle" barna og ikke den "nye" for å unngå sjalusi og at de føler de blir ivaretatt, det kan være traumatisk å få småsøsken så det disse ungene trenger minst nå er å bli skøvet unna og ikke få være en del av familien! Da vi fikk siste mann så fikk ikke h*n mye oppmerksomhet, det var det søsknene som fikk for vi var redde for at de skulle bli sjalu.

[LineGourmet]

Det er flere sider av denne saken. Ikke bare en side.

Støtter oppunder Chakoya!

Dette andre som er her inne nå ligner mest en heksejakt. Mobbing rett og slett.

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg er enig i at du er urimelig, ikke i de følelsene du har, men i at du vil kutte samvær. Jeg er også enig i at denne tråden fikk litt smak av heksejakt etter hvert.

Jeg forstår veldig godt at du trenger ro og hvile etter fødselen, men å kutte samvær er en veldig dårlig løsning for jentene.

Hva med å finne løsninger som kan ivareta alle? Feks avtale med mannen din at når jenta kommer på uplanlagt besøk kan han ta henne med seg ut og kjøpe is, evt trille en tur med minstemann også, så du får hvile (hvis du trenger det). På den måten blir besøket kortere, hvis han feks "følger henne hjem" etter trilleturen eller isen. Jenta føler seg fortsatt inkludert, får alenetid med far, uten at TS har henne i huset halve dagen. Jeg ville tro at det ville lette for TS om jenta er hos dere en time før de går ut, heller enn hele ettermiddagen?

Far kan også forklare for jenta at "TS er sliten etter å ha født lillemann, så vi går ut en tur, vi, så de får hvile litt." Jenta får forståelse for at TS er sliten, uten å føle seg forstøtt av far.

Det samme kan gjøres ihvertfall delvis i helgene. Hva om far og jentene besøker besteforeldre, feks? TS får ro og tid, ungene får tid med far, og det ville vel ikke skade for besteforeldrene heller. Dere kan sikkert også finne andre måter som kan gjøre det mindre slitsomt å ha jentene hos dere, men du MÅ tenke på å ikke la dem føle seg mindre verdt enn den nyfødte.

Jeg forstår at du vil ha mer tid alene med både far og barnet, men her kolliderer ditt redebygge-instinkt med behovet til barna. Det er litt synd at dere nevnte ønsket om å kutte samvær for noen uker med jentenes mor. Det hadde kanskje vært bedre å gripe det an på en annen måte, feks spurt om hun kunne hjelpe dere og finne et påskudd for en helg, med en begrunnelse som hun kunne tåle. Ingen mor ville godta at far forstøter barna på en sånn måte fordi han har fått et nytt barn. Hvis han forklarte det med søvnløshet, sykdom, eller noe lignende, og det bare var for en helg, hadde hun kanskje gått med på det? Nå er nok det for sent, er jeg redd.

Det du kan gjøre nå, er å benytte den tiden far og datter har sammen, til å hvile selv. Far burde da kunne passe babyen samtidig som han er sammen med jenta, så om du legger deg nedpå litt imens, er du desto mer opplagt til å knytte bånd etterpå. Og så kan du trøste deg med at alt sannsynligvis blir mer normalt og lettere om en måned eller to.

[Gjest Gjest]

Det er tydelig at det er den kvinnelige delen i en familie som "styrer" mest. Hva om du TS hadde hatt to barn fra før, og giftet deg på nytt og fått et barn til med den nye mannen. Ville DU sett på de to første barna som en mindreverdig del av familien, som måtte holde seg borte en stund fordi du var opptatt av den nye babyen?? Tror ikke det, og det blir det samme for mannen din.

Jeg kan imidlertid forstå at du føler det sånn, men er veldig overrasket over deg (og mange andre) som virkelig ikke tenker over hva de går inn i når de slår seg sammen med en mann med barn fra før. Er dere virkelig så naive at dere tror at dette ikke vil berøre dere på noen måte??

[Fluffe]

Støtter oppunder Chakoya!

Dette andre som er her inne nå ligner mest en heksejakt. Mobbing rett og slett.

heksejakt nei. når tråstarter skriver slik som hun gjør får hun da virkelig tåle det vi mener. om hun har utelatt noe er ikke det vårt problem

[Gjest Gjest]

Joda, litt heksejaktpreg har dette. Jeg tror dette har med god gammeldags tankeløshet å gjøre, hun har nok ikke tenkt lenger enn sin lille boble, og jeg er ganske sikker på at hun har fått en ahaopplevelse og to etter å ha lest igjennom tråden:-) Godt mulig hun har ombestemt seg allerede!

Hadde vært interessant med en oppdatering fra trådstarter!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har også vært i en liknende situasjon. Var gravid i 6 mnd da mannens ene barn flyttet inn til oss.

Det gikk veldig greit helt til moren gikk inn og laget ett rent helvete for oss med rettsaker osv.

Mor oppførte seg som hun hadde totalt enerett ovenfor deres felles barn og skyttet ingen midler for å ødelegge forholdet mellom meg og min mann.

Det vi sitter igjen med nå er kun brutte relasjoner.

Vår felles datter har ingen kontakt med sine stesøsken pga dette.

[Gjest Gjest_gjest_*]

- jeg skrev innlegget ovenfor her- bare en liten tileggsopplysning

Mannen min minn måtte forhåndsavtale ( minst 3 dagers varsel ) om ungene ville komme på middag til oss......

[Gjest Supermimz]

Det er veldig veldig viktig at et lite nyfødt barn får ro og fred, det synest jeg man kan ha en samtale på. Samtidig er det også veldig viktig at de to jentene også føler seg hjemme hos deg og din mann. Alle barna er jo like viktige.

[Sissan]

TS spurte om hun var urimelig. Og hun får svar som fortjent - ja det er du. At det er mange som svarer det samme er vel bare fordi hun ikke har vært innom mer? Det trenger hun jo heller ikke, hun har vel fått svaret sitt.

Den eneste som har sjokkert meg her er Kjartan. Jeg er SÅÅÅÅ Glad for at du ikke er far til mine barn eller stebarn, for du er helt på jordet - feil jorde.

Jeg har to biobarn og et stebarn. ved begge mine fødsler skulle jeg ønsket jeg kunne få tid alene med barnet og pappan. Skulle gjerne satt bort både stebarn og biobarn en måneds tid, til jeg fikk kommet meg, fått inn rutiner og blitt kjent med den nye. Det er ikke noe galt i følelsen. Men man gjør jo ikke noe aktivt med det! Et stebarn er like mye en del av familien som et fellesbarn, og en hver annen tilnærming til stefamilieutfordringene er dømt til å gå på trynet.

[Gjest Gjest]

Det er tydelig at det er den kvinnelige delen i en familie som "styrer" mest. Hva om du TS hadde hatt to barn fra før, og giftet deg på nytt og fått et barn til med den nye mannen. Ville DU sett på de to første barna som en mindreverdig del av familien, som måtte holde seg borte en stund fordi du var opptatt av den nye babyen?? Tror ikke det, og det blir det samme for mannen din.

Jeg kan imidlertid forstå at du føler det sånn, men er veldig overrasket over deg (og mange andre) som virkelig ikke tenker over hva de går inn i når de slår seg sammen med en mann med barn fra før. Er dere virkelig så naive at dere tror at dette ikke vil berøre dere på noen måte??

Signerer denne.

[Sissan]

Jeg kan imidlertid forstå at du føler det sånn, men er veldig overrasket over deg (og mange andre) som virkelig ikke tenker over hva de går inn i når de slår seg sammen med en mann med barn fra før. Er dere virkelig så naive at dere tror at dette ikke vil berøre dere på noen måte??

Jeg tenkte over det og visste at det ville berøre meg resten av livet (med denne mannen).

Men jeg kunne ikke forberede meg på sorgen over det da jeg fikk min førstefødte. En sorg over at dette ikke var første gangen for mannen min som det var for meg. Alt var nytt for meg, mens han hadde vært med på det hele før.

Det var ingen negative følelser for stebarnet mitt i det. Bare et uoppnåelig ønske om at vi skulle ha samme opplevelse av det nye barnet.

Det er nok det TS føler nå. Det er en sorg hun må gjennom. Men å løse det ved å forsøke å simulere at det er første for ham også, er urettferdig mot både barn og far.

Endret 1. februar 2010 av Sissan

[Chiyo]

Jeg forstår deg veldig godt og syns ikke du er urimelig. Jentene sin mor burde forstå at du og mannen din trenger tid i lag til å venne dere til deres nye lille familie.

Jeg skjønner også at andre kan oppfatte dette som at de "gamle" barna blir dyttet til side, men det tror jeg ikke er saken i dette tilfellet. Som du sier kan jo de besøke, men dere trenger litt fritid i helgene fremover og det er helt greit så lenge jentene får lov til å se den nye broren sin forde. De trenger jo ikke å være der heletiden uten at de skal bli erstattet av den nye babyen.