IVF GJENGEN

[Gjest Vettel]

Løste seg med Suprecur. IVF-klinikken hadde en flaske som jeg fikk, de har en liten reserve nemlig.

Så da begynner det på riktig på mandag!

[pusilus]

Så bra Vettel

[ebitt]

Supert vettel

[Vilmenfårikketil]

nå viser det seg at vi kanskje ikke får gjort det på denne siden av sommeren likevel.. søren,tror virkelig ikke dette er meningen.. og når passer det egentlig med prøverør?? det kommer jo til å ta så mye tid! må jo ofre alt av ferieplaner og andre ting som vi gjerne vil. skjønner ikke hvordan vi skal få til dette her, jeg. Må droppe alt man har av liv ellers, og det kjenner jeg at jeg ikke ønsker.

er det virkelig verdt å gå gjennom dette her for å få barn med den mannen jeg har nå? jeg er så mye sint på han om dagen fordi det er "hans feil", selv om den rasjonelle delen av meg vet at det ikke er det, men tenker stadig på om jeg skal flytte ut og heller jakte på en ny potensiell barnefar.. herregud, helt oppgitt av meg selv. Har sikkert verdens beste mann, men dette har ødelagt så sinnsykt mye mellom oss. Griner meg i søvn når jeg tenker på at jeg aldri vil oppleve den spontane gleden ved å oppdage at man "plutselig" er gravid på naturlig måte, kanskje aldri få barn som er av våre gener, og hva om vi ikke får til søsken? jeg har alltid hatt lyst på to-tre barn, og nå er vi ekstremt heldige om vi kun får ett.. og til og med det er mye mer styr og mye mer altoppslukende enn jeg noen gang kunne forestilt meg. om jeg noen gang blir gravid med prøverør kommer jeg ikke til å nyte graviditeten i det hele tatt, kun være konstant bekymret om det skulle gå galt, og hvis det gjør det så er det samme lange prosessen helt på nytt.. om vi er heldige og har igjen forsøk.. blir helt deprimert av dette her jeg, og jeg vet ikke om jeg orker mer. og det i det hele tatt før vi har begynt ordentlig med prosessen.

Må avslutningsvis si at jeg beundrer dere som holder ut etter gjentatte skuffelser og et mye verre utgangspunkt enn oss, jeg aner ikke hvordan vi skal komme oss igjennom dette her. ønsker dere lykke til, alle sammen, men jeg vurderer seriøst å kaste inn håndkleet. ene og alene fordi jeg ikke tåler flere skuffelser og flere vonde tanker, og fordi jeg er usikker på om forholdet vårt tåler den belastningen det tross alt er å få et barn, når vi ikke tåler denne prosessen. hvorfor må livet være så jævlig noen ganger??

[rubie]

nå viser det seg at vi kanskje ikke får gjort det på denne siden av sommeren likevel.. søren,tror virkelig ikke dette er meningen.. og når passer det egentlig med prøverør?? det kommer jo til å ta så mye tid! må jo ofre alt av ferieplaner og andre ting som vi gjerne vil. skjønner ikke hvordan vi skal få til dette her, jeg. Må droppe alt man har av liv ellers, og det kjenner jeg at jeg ikke ønsker.

er det virkelig verdt å gå gjennom dette her for å få barn med den mannen jeg har nå? jeg er så mye sint på han om dagen fordi det er "hans feil", selv om den rasjonelle delen av meg vet at det ikke er det, men tenker stadig på om jeg skal flytte ut og heller jakte på en ny potensiell barnefar.. herregud, helt oppgitt av meg selv. Har sikkert verdens beste mann, men dette har ødelagt så sinnsykt mye mellom oss. Griner meg i søvn når jeg tenker på at jeg aldri vil oppleve den spontane gleden ved å oppdage at man "plutselig" er gravid på naturlig måte, kanskje aldri få barn som er av våre gener, og hva om vi ikke får til søsken? jeg har alltid hatt lyst på to-tre barn, og nå er vi ekstremt heldige om vi kun får ett.. og til og med det er mye mer styr og mye mer altoppslukende enn jeg noen gang kunne forestilt meg. om jeg noen gang blir gravid med prøverør kommer jeg ikke til å nyte graviditeten i det hele tatt, kun være konstant bekymret om det skulle gå galt, og hvis det gjør det så er det samme lange prosessen helt på nytt.. om vi er heldige og har igjen forsøk.. blir helt deprimert av dette her jeg, og jeg vet ikke om jeg orker mer. og det i det hele tatt før vi har begynt ordentlig med prosessen.

Må avslutningsvis si at jeg beundrer dere som holder ut etter gjentatte skuffelser og et mye verre utgangspunkt enn oss, jeg aner ikke hvordan vi skal komme oss igjennom dette her. ønsker dere lykke til, alle sammen, men jeg vurderer seriøst å kaste inn håndkleet. ene og alene fordi jeg ikke tåler flere skuffelser og flere vonde tanker, og fordi jeg er usikker på om forholdet vårt tåler den belastningen det tross alt er å få et barn, når vi ikke tåler denne prosessen. hvorfor må livet være så jævlig noen ganger??

Uff, dette høres ikke lett ut. Jeg har nettopp gått gjennom 1. IVF-forsøk og vi har også slitt før vi begynte. Det har vært vanskelig å snakke om hvordan vi har følt og tenkt uten å såre hverandre. Særlig min mann har vært frustrert for at vi ikke kan klare det selv. Han har jo helt perfekte sædceller så jeg har jo skjønt frustrasjonen. Jeg har også kjent på redselen for at han skal forlate meg siden det sannsynligvis er jeg som er problemet. Men jeg vet at jeg ikke vil ha en annen mann og jeg vet innerst inne at han ikke vil ha en annen kvinne heller.

For meg har løsningen vært å rett og slett ikke tenke for mye på det. Jeg hadde ingen "nedtelling" til IVF, plutselig en dag skulle vi bare begynne. Så har jeg tatt mine medisiner og sprøyter og ultralyder uten verken forhåpninger eller tvil. Mannen var med på uttak og innsetting. Han syns det var vanskelig å se at jeg hadde det vondt på uttaket, men kjekt å høre hvor mange egg vi fikk. Innsettingen var en veldig fin opplevelse. Mannen fikk holde ultralydproben og "delta" litt han også. Dessuten fikk vi se de to firecellede eggene som ble satt inn på en skjerm rett før innsettingen. Det får man jo ikke gjøre ved naturmetoden! Det eneste vi irriterer oss over i ettertid er at vi ikke har bilde av dem

Det jeg ville si var at alt i alt var det også en fin opplevelse, selv om jeg har hatt stor belastning på kroppen min. Jeg har vært så heldig at jeg har blitt gravid, og som du sier er man selvfølgelig redd for å miste og måtte begynne på nytt. Men jeg har allerede hatt en spontanabort etter spontan graviditet og tror jeg ville vært like redd for å miste hvis jeg ble spontant gravid igjen. Jeg har bare innsett at heretter vil jeg bekymre meg for "alt": spontanabort, misdannelser, prematuritet, dødfødsel, fødselskader, sykdom hos barnet, ulykker etc.

Nå vet jeg ikke din alder og hva som er galt med din mann, men hvis du er frisk er det jo tross alt stor sjanse for at dere blir gravide. Og da tror jeg helt sikkert at du klarer å nyte graviditeten etter hvert. Tidsmessig tar ikke prøverør så mye tid hvis alt går som normalt. Jeg ble veldig syk av forsøket og er sykemeldt på 4. uke, men det er jo ikke normalen. Hvis du bor i nærheten av sykehuset må du vel ta fri fra jobb 4-5 dager. Både jeg og min mann har fortalt på forhånd til våre overordnede på arbeid at vi skal gjennom prøverørsforsøk og møtt svært stor forståelse og støtte.

Dette ble et langt innlegg. Jeg ville bare si at det trenger ikke bli så fælt som du ser det for deg. Jeg håper dere finner ut av det og ønsker deg lykke til uansett hva du går for!

[Vilmenfårikketil]

Uff, dette høres ikke lett ut. Jeg har nettopp gått gjennom 1. IVF-forsøk og vi har også slitt før vi begynte. Det har vært vanskelig å snakke om hvordan vi har følt og tenkt uten å såre hverandre. Særlig min mann har vært frustrert for at vi ikke kan klare det selv. Han har jo helt perfekte sædceller så jeg har jo skjønt frustrasjonen. Jeg har også kjent på redselen for at han skal forlate meg siden det sannsynligvis er jeg som er problemet. Men jeg vet at jeg ikke vil ha en annen mann og jeg vet innerst inne at han ikke vil ha en annen kvinne heller.

For meg har løsningen vært å rett og slett ikke tenke for mye på det. Jeg hadde ingen "nedtelling" til IVF, plutselig en dag skulle vi bare begynne. Så har jeg tatt mine medisiner og sprøyter og ultralyder uten verken forhåpninger eller tvil. Mannen var med på uttak og innsetting. Han syns det var vanskelig å se at jeg hadde det vondt på uttaket, men kjekt å høre hvor mange egg vi fikk. Innsettingen var en veldig fin opplevelse. Mannen fikk holde ultralydproben og "delta" litt han også. Dessuten fikk vi se de to firecellede eggene som ble satt inn på en skjerm rett før innsettingen. Det får man jo ikke gjøre ved naturmetoden! Det eneste vi irriterer oss over i ettertid er at vi ikke har bilde av dem

Det jeg ville si var at alt i alt var det også en fin opplevelse, selv om jeg har hatt stor belastning på kroppen min. Jeg har vært så heldig at jeg har blitt gravid, og som du sier er man selvfølgelig redd for å miste og måtte begynne på nytt. Men jeg har allerede hatt en spontanabort etter spontan graviditet og tror jeg ville vært like redd for å miste hvis jeg ble spontant gravid igjen. Jeg har bare innsett at heretter vil jeg bekymre meg for "alt": spontanabort, misdannelser, prematuritet, dødfødsel, fødselskader, sykdom hos barnet, ulykker etc.

Nå vet jeg ikke din alder og hva som er galt med din mann, men hvis du er frisk er det jo tross alt stor sjanse for at dere blir gravide. Og da tror jeg helt sikkert at du klarer å nyte graviditeten etter hvert. Tidsmessig tar ikke prøverør så mye tid hvis alt går som normalt. Jeg ble veldig syk av forsøket og er sykemeldt på 4. uke, men det er jo ikke normalen. Hvis du bor i nærheten av sykehuset må du vel ta fri fra jobb 4-5 dager. Både jeg og min mann har fortalt på forhånd til våre overordnede på arbeid at vi skal gjennom prøverørsforsøk og møtt svært stor forståelse og støtte.

Dette ble et langt innlegg. Jeg ville bare si at det trenger ikke bli så fælt som du ser det for deg. Jeg håper dere finner ut av det og ønsker deg lykke til uansett hva du går for!

takk for svar, Rubie! Ser jeg var veeeldig langt nede i går.. er så opp og ned, blir gal av det ustabile humøret mitt! godt å se at det funker for noen, det gir litt håp. er bare det at jeg er så redd for å håpe, har ikke gjort noe annet de siste 2,5 årene, og for hver skuffelse så graver jeg meg dypere ned i gjørma, og jo mer deprimert blir jeg.... og jo verre har vi det sammen. Han kan ikke få barn på naturmetoden, sæden kommer ikke ut, og det er ikke sikkert han produserer heller. det skal sjekkes nå snart. og donor er uaktuelt slik jeg ser det, adopsjon likeså, det samme er et barnløst liv.. så da er det ikke mange alternativ igjen, samme hvor glad jeg er i han. prøver å snu på det og tenke "hva hvis det var meg det var noe galt med", men det er det faktisk ikke. noen dager klarer jeg å la dette "seile sin egen sjø", men sånn som i helga, når vi var omgitt av slekt med småbarn og mange spm,da er det ikke lett å la være å tenke.

[tusse75]

Hei. Første gangen innom denne sida men har lest nesten hele tråden!

Jeg er midt i et ivf forsøk. Har sprayet i 2,5 uker nå og skal begynne på gonal f i morga. Spennendes tid altså! Får ikke sove av å tenke om alt som kommer Sovna kl.2 i natt og når nesesprayens sin klokke ringte kl.7 så var jeg lysvåken og var ikke snakk om å sove mere. Pennen er tatt fram og beundra mange ganger alerede

Forresten hører til St.Olavs.

er det flere som er like langt i prosessen?

Endret 29. mars 2011 av tusse75

[vmbarbie]

Dobbelpost

Endret 30. mars 2011 av vmbarbie

[vmbarbie]

nå viser det seg at vi kanskje ikke får gjort det på denne siden av sommeren likevel.. søren,tror virkelig ikke dette er meningen.. og når passer det egentlig med prøverør?? det kommer jo til å ta så mye tid! må jo ofre alt av ferieplaner og andre ting som vi gjerne vil. skjønner ikke hvordan vi skal få til dette her, jeg. Må droppe alt man har av liv ellers, og det kjenner jeg at jeg ikke ønsker.

er det virkelig verdt å gå gjennom dette her for å få barn med den mannen jeg har nå? jeg er så mye sint på han om dagen fordi det er "hans feil", selv om den rasjonelle delen av meg vet at det ikke er det, men tenker stadig på om jeg skal flytte ut og heller jakte på en ny potensiell barnefar.. herregud, helt oppgitt av meg selv. Har sikkert verdens beste mann, men dette har ødelagt så sinnsykt mye mellom oss. Griner meg i søvn når jeg tenker på at jeg aldri vil oppleve den spontane gleden ved å oppdage at man "plutselig" er gravid på naturlig måte, kanskje aldri få barn som er av våre gener, og hva om vi ikke får til søsken? jeg har alltid hatt lyst på to-tre barn, og nå er vi ekstremt heldige om vi kun får ett.. og til og med det er mye mer styr og mye mer altoppslukende enn jeg noen gang kunne forestilt meg. om jeg noen gang blir gravid med prøverør kommer jeg ikke til å nyte graviditeten i det hele tatt, kun være konstant bekymret om det skulle gå galt, og hvis det gjør det så er det samme lange prosessen helt på nytt.. om vi er heldige og har igjen forsøk.. blir helt deprimert av dette her jeg, og jeg vet ikke om jeg orker mer. og det i det hele tatt før vi har begynt ordentlig med prosessen.

Må avslutningsvis si at jeg beundrer dere som holder ut etter gjentatte skuffelser og et mye verre utgangspunkt enn oss, jeg aner ikke hvordan vi skal komme oss igjennom dette her. ønsker dere lykke til, alle sammen, men jeg vurderer seriøst å kaste inn håndkleet. ene og alene fordi jeg ikke tåler flere skuffelser og flere vonde tanker, og fordi jeg er usikker på om forholdet vårt tåler den belastningen det tross alt er å få et barn, når vi ikke tåler denne prosessen. hvorfor må livet være så jævlig noen ganger??

Først vil jeg gjerne få gi deg en stor

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Vi har prøvd i snart to år, og dette stadige fokuset på å ikke bli gravid utgjorde til slutt en så stor del av livet vårt at vi ikke klarte å fokusere på noe annet. Vi sluttet å snakke sammen, gikk bare rundt og hadde det vondt hver for oss. Vi valgte til slutt å gå i parsamtale hos en gestaltterapeut for å få hjelp til å endre den dårlige syklusen. Hadde fine samtaler med terapeuten som fikk oss til å fokusere på andre ting som også er viktig for oss, leve litt mer i hverdagen og til å fortsette å gjøre kjæresteting sammen. Etter de samtalene ble dagene litt bedre. Selv om jeg våkner hver morgen og tenker på at jeg ikke er gravid, så er vi ihvertfall mer samstemte og har funnet tilbake til fellesskapet og nærheten i forholdet vårt.

Nå skal ikke jeg påstå at terapi er nøkkelen til alt, men ut ifra det du skriver tenker jeg at det kanskje kan være fint for dere også? Det er noe med å få inn en person i relasjonen som kan se på situasjonen sammen med dere og kanskje bidra til at dere får noen nye tanker om livet og forholdet deres.

Det er slitsomt å leve med så store følelsesmessige svingninger i hverdagen. Håper dagene dine er litt bedre nå, ser at det er noen dager siden du skrev dette innlegget.

Nok en stor fra meg til deg

Endret 30. mars 2011 av vmbarbie

[Lille´s]

nå viser det seg at vi kanskje ikke får gjort det på denne siden av sommeren likevel.. søren,tror virkelig ikke dette er meningen.. og når passer det egentlig med prøverør?? det kommer jo til å ta så mye tid! må jo ofre alt av ferieplaner og andre ting som vi gjerne vil. skjønner ikke hvordan vi skal få til dette her, jeg. Må droppe alt man har av liv ellers, og det kjenner jeg at jeg ikke ønsker.

er det virkelig verdt å gå gjennom dette her for å få barn med den mannen jeg har nå? jeg er så mye sint på han om dagen fordi det er "hans feil", selv om den rasjonelle delen av meg vet at det ikke er det, men tenker stadig på om jeg skal flytte ut og heller jakte på en ny potensiell barnefar.. herregud, helt oppgitt av meg selv. Har sikkert verdens beste mann, men dette har ødelagt så sinnsykt mye mellom oss. Griner meg i søvn når jeg tenker på at jeg aldri vil oppleve den spontane gleden ved å oppdage at man "plutselig" er gravid på naturlig måte, kanskje aldri få barn som er av våre gener, og hva om vi ikke får til søsken? jeg har alltid hatt lyst på to-tre barn, og nå er vi ekstremt heldige om vi kun får ett.. og til og med det er mye mer styr og mye mer altoppslukende enn jeg noen gang kunne forestilt meg. om jeg noen gang blir gravid med prøverør kommer jeg ikke til å nyte graviditeten i det hele tatt, kun være konstant bekymret om det skulle gå galt, og hvis det gjør det så er det samme lange prosessen helt på nytt.. om vi er heldige og har igjen forsøk.. blir helt deprimert av dette her jeg, og jeg vet ikke om jeg orker mer. og det i det hele tatt før vi har begynt ordentlig med prosessen.

Må avslutningsvis si at jeg beundrer dere som holder ut etter gjentatte skuffelser og et mye verre utgangspunkt enn oss, jeg aner ikke hvordan vi skal komme oss igjennom dette her. ønsker dere lykke til, alle sammen, men jeg vurderer seriøst å kaste inn håndkleet. ene og alene fordi jeg ikke tåler flere skuffelser og flere vonde tanker, og fordi jeg er usikker på om forholdet vårt tåler den belastningen det tross alt er å få et barn, når vi ikke tåler denne prosessen. hvorfor må livet være så jævlig noen ganger??

Det er faktisk ikke så morro å være den "det er noe galt med" heller egentlig.. Jeg har mange ganger tenkt på det at mannen fort kan velge å gå ifra meg fordi han sårt ønsker seg barn, og det er ikke en veldig god følelse.. Men jeg forstår tankegangen din..

Ikke det at man ønsker å gi opp, men dette tar på psykisk uansett om man vil eller ikke.

til deg..

[Vilmenfårikketil]

dere er så herlige, alle sammen.. takk for at dere ikke fordømmer meg, merker at jeg gjør det mye selv om dagen, er kjempesint fordi jeg kan tenke sånn om han og forholdet vårt!! Vi har forsøkt terapi, og det hjalp, men nå har vi sluttet, og vi sklir ut av det igjen.. må vel vurdere å starte på nytt, men er jammen ikke lett å få tid til alt av samtaler, terapi og fertilitetsbehandling!! Og jeg har en krevende jobb i tillegg, på dagtid, når alle offentlige kontorer har åpent!

Og, jeg har tenkt mye på om det var meg det var noe galt med.. og det skulle jeg faktisk ønske at det var, for da hadde jeg dratt og latt han finne en ny.. lett å si, og jeg mener IKKE at du, Lilles eller andre skal gjøre det, men det er jeg faktisk sikker på at jeg hadde gjort. Om det er fordi jeg er for mye /lite glad i han, det vet jeg ikke. Forvirret, ja!

dagene er litt bedre, de varierer veldig, så blir vel bedre! Og verre

[Gjest Vettel]

Ser noen skal ta sprøyte med penn (gonal), flere som må stikke med helt vanlig kanyle...? Gruer meg aldeles, enda det er to uker til!

Må blande tre bittesmå flaske greier sammen, så inn i sprøyta, så stikke!

Hadde tenkt mannen skulle ta de, men han reiser bort. Er så redd for å stikke for kort eller for langt inn!

[Lille´s]

dere er så herlige, alle sammen.. takk for at dere ikke fordømmer meg, merker at jeg gjør det mye selv om dagen, er kjempesint fordi jeg kan tenke sånn om han og forholdet vårt!! Vi har forsøkt terapi, og det hjalp, men nå har vi sluttet, og vi sklir ut av det igjen.. må vel vurdere å starte på nytt, men er jammen ikke lett å få tid til alt av samtaler, terapi og fertilitetsbehandling!! Og jeg har en krevende jobb i tillegg, på dagtid, når alle offentlige kontorer har åpent!

Og, jeg har tenkt mye på om det var meg det var noe galt med.. og det skulle jeg faktisk ønske at det var, for da hadde jeg dratt og latt han finne en ny.. lett å si, og jeg mener IKKE at du, Lilles eller andre skal gjøre det, men det er jeg faktisk sikker på at jeg hadde gjort. Om det er fordi jeg er for mye /lite glad i han, det vet jeg ikke. Forvirret, ja!

dagene er litt bedre, de varierer veldig, så blir vel bedre! Og verre

Den gangen jeg fikk vite at det var jeg som var "problemet" så ga jeg mannen "valget". Jeg sa til han at jeg ikke kunne få barn og at om ønsket hans om barn var veldig stort, så måtte han finne seg ei anna jente. Det han sa den gangen, var at uansett hva som var galt med meg så var det meg han elsket og ville dele livet med, med eller uten barn. <3

Det kan nok hende at folk mener jeg er egoistisk som ikke går fra han slik at han kan ha muligheten til å stifte en famile, men han hadde (og det kan jeg med hånden på hjertet si) blitt utrolig skuffet og såret om jeg hadde gått fra han pga det.

Men vi er jo alle forskjellige, og godt er det

[Vilmenfårikketil]

Den gangen jeg fikk vite at det var jeg som var "problemet" så ga jeg mannen "valget". Jeg sa til han at jeg ikke kunne få barn og at om ønsket hans om barn var veldig stort, så måtte han finne seg ei anna jente. Det han sa den gangen, var at uansett hva som var galt med meg så var det meg han elsket og ville dele livet med, med eller uten barn. <3

Det kan nok hende at folk mener jeg er egoistisk som ikke går fra han slik at han kan ha muligheten til å stifte en famile, men han hadde (og det kan jeg med hånden på hjertet si) blitt utrolig skuffet og såret om jeg hadde gått fra han pga det.

Men vi er jo alle forskjellige, og godt er det

jeg tenker at det er sånn det skal være at man elsker hverandre så høyt at man kan leve med hverandre uten barn (og med, for den saks skyld, er da virkelig ingen dans på roser det heller). Derfor jeg begynner å bli i tvil om mine følelser for han er sterke nok til dette her. Jeg har jo valget nå, og har jo foreløpig valgt å bli, men jeg klarer ikke å se for meg et barnløst liv...

[Mayami]

Lurer på om noen kan hjelpe meg med å forklare noe for mannen: Vi har fått brev fra St Olav om å ta kontakt ift igangsetting av medisinering for IVF, og han klarer ikke å forstå hvor langt tid dette kan ta. Så:

Hvor lang tid tar det egentlig fra medisinstart til uttak?? Jeg mener dette ikke er noe man kan planlegge, fordi det er avhengig av syklusen, mens han mener at vi er nødt til å planlegge fordi han må ta ulønnet permisjon. Frustrerende.....

Hjelp....?

[Lille´s]

Lurer på om noen kan hjelpe meg med å forklare noe for mannen: Vi har fått brev fra St Olav om å ta kontakt ift igangsetting av medisinering for IVF, og han klarer ikke å forstå hvor langt tid dette kan ta. Så:

Hvor lang tid tar det egentlig fra medisinstart til uttak?? Jeg mener dette ikke er noe man kan planlegge, fordi det er avhengig av syklusen, mens han mener at vi er nødt til å planlegge fordi han må ta ulønnet permisjon. Frustrerende.....

Hjelp....?

Vi klarte ikke å planlegge dette hvertfall, for det tok veldig mange uker før jeg responderte på Puregon. Men når jeg først responderte så gikk det ikke lange tiden før uttak. Og det kommer jo selvfølgelig ann på syklusen

Var på ultralyd i dag, og har fått time til innsett på tirsdag! Gleder meg!

[Mayami]

Har alltid hatt veldig stabile sykluser, men det telles vel ikke når det er medisinering i bildet... Hvorfor skjønner ikke mannfolk dette da??!!

[Mayami]

Og masse lykke til på tirsdag, Lille's!!

[tusse75]

Er ikke så vanskelig å regne ut i grunnen hvis du har stabile sykluser. Men du kan jo høre med dem når du ringer. Og nå er det påska. Så da er det sikkert stengt.

Når jeg fikk brevet så hadde jeg fått mensen dagen før jeg ringte. Og når jeg sa det så spurte hun om jeg vil starte samme månad og det ville jeg.

Jeg har 28 dagers syklus. Starta på sprayen den 14/03, på sprøyter 30/03, UL den 08.04 og uttakk blir noen 2-3 dager etter det. Man kan kanskje gå noen dager til på sprøyter etter UL men da er det ikke snakk om mange altså. Dette er lang regime. Skal man ha kort regime så tar man kun sprøyter. Mellom sprayen og sprøyter kommer mensen.

[Mayami]

Takk! Skal videreformidle det til mannen! han er en planleggingsfreak, veldig upraktisk i vår situasjon! Skal ringe dem i dag, med alle mine dumme spørsmål...! Ha en fin dag!